Når De skal spille på en festival en kort fergetur unna oss, er det ikke snakk om å la vær å dra. Penger eller ikke. I tillegg til Dem skulle jo også bandet til fetteren vår spille, så dette gleda vi oss til! Vi gleda oss ikke til fergeturen da. Ferge er fælt. En rekker jo knapt å gå om bord før en er sjøsjuk. Men vi kom oss da noenlunde okei fram til Moss og begynte straks å lete etter festivalen. Det ble veldig mye lettere enn vi trodde det skulle være, for de fine folka hadde vært greie nok til å merke veien (bokstavelig talt) med logoen til festivalen og en pil som pekte riktig vei. Dette merket pryda fortauet ved hver sving, som brødsmuler! Sånn fant vi det veldig lett og sosa rundt inne på festivalen mens vi venta. Så snart Ravn kom og de begynte å gjøre klar scenen stilte vi oss opp på plassene våre og fulgte med, like fascinerte som alltid. Med en time igjen før konsert måtte vi kapitulere og kjøpe oss (for endte gang denne sommeren) en bakt potet hver for å slippe å akkompagnere gutta med våre sultne mager. Vi tok dem selvfølgelig med tilbake til scenen da, det begynte jo å komme folk. Mens vi sto der begynte regnet å sile ned og vi skjønte at gjerdet vi sto og lente oss på var plassert akkurat sånn at vannet som rant ned fra taket på scenen traff oss midt i fleisen. Bra vi hadde regnjakker, for nå dusja vi.

Regnet var selvfølgelig helt glemt idet de kom på scenen. Også denne gangen greide de å overraske oss, Kjetil og Hogne tok bassoloen!!! Den versjonen som vi bare har sett et par ganger før! I tillegg mista Herman korpstromma si under Whiskey and Wine, noe han løste med et smil og bøy i knærne mens han prøvde å rekke opp til mikrofonen og ned til tromma på en gang. Vi storkoste oss åpenbart nok gjennom hele konserten, og regnet som sammen med fossefallet nå hadde greid å gjøre oss klissvåte til tross for regnjakka var bare enda et element som gjorde opplevelsen herlig.

Så snart de forsvant hoppa vi fram til gjerdet foran scenen hvor vår fetters band, Norsk Råkk, skulle spille. De sto der og gjorde seg klare og fetteren vår Axel sa at han regna med å se oss der. Mulig vi er litt forutsigbare. De var like gode som forrige gang vi så dem, med Axel som hoppa ned fra scenen, løp rundt blant publikum og bokstavelig talt dro dem med seg med mikrofonledningen. Ingen tvil om at folk elska det.

Etter det var det ikke så mye annet for oss å gjøre enn å komme seg hjem, våte og kalde som vi var. Gleder oss til lørdag og Elvefestivalen i Drammen.

En ting til! Halvard hadde jo bursdag 22.08 som var i går/overigår!!! (gjelder det når en ikke har lagt seg enda?) 
Vi håper han hadde en fantastisk dag hele dagen verdig den flotte personen han er! :D Gratulerer masse med dagen Halvard, du er rå!!

I dag har forresten VI bursdag, noe vi sier bare fordi vi hadde veldig lyst til å si det.

Det ble nok ingen bilder fra konserten i Moss siden vi verken hadde med mamma eller Nina, men legger ved et flott bilde av Halvard i aksjon og en video fra Merdø i fjor hvor han leker med torsken vi ga ham i bursdagsgave for å feire ham! <3 

Begge deler av Nina Wiggen Skaret

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Forrige lørdag skulle vi på Trang Fødsel-konsert i Horten. Det passet perfekt med tanke på at vi måtte komme oss til hybelen rundt da uansett, så planen var at mamma skulle kjøre oss og bagasjen vår dit og bli med på konserten, så skulle hun overnatte hos oss og kjøre hjem igjen på søndagen. Vi hadde kjøpt billetter og gledet oss. Mandagen samme uke dro vi tre med hunden vår Luna til Rauland, både for å være litt med mormor og for å tvinge oss selv til å slappe av noen dager. Det hadde vært en hektisk sommer med lite stillesitting, og ingen av oss ville starte et nytt skoleår helt utslitt. Vi skulle egentlig dra hjemom på torsdagen og bli der til lørdagen, men da torsdagen kom bestemte vi oss heller for å bli i Rauland til lørdagen og dra direkte derfra. Det vi glemte å tenke på var at hovedgrunnen til at vi skulle hjemom var å sette fra oss Luna. Nå ble hun et lite problem. Fredag formiddag la vi dermed ut status på Facebook der vi spurte om noen i Horten kunne tenke seg å passe henne mens vi var på konsert, men vi visste jo fortsatt ikke hvordan det skulle løses etterpå. Vi kunne ikke ha henne på hybelen, for der er det ikke lov med dyr, og vi er ikke så grusomme at vi lar henne være alene i bilen en hel natt. Mens vi satt hos mormor samme dag fikk vi en kommentar som uttrykte overraskelse over at vi ikke skulle være i Mandal den lørdagen. Det skulle nemlig Violet Road. Og det hadde vi visst hele sommeren, vi hadde bare bestemt oss for å prioritere annerledes denne ene gangen. Den kommentaren gjorde det vanskelig, for det var ikke første gang noen hadde sagt det til oss den sommeren. I tillegg hadde vi nylig funnet ut at Susie & the Spuds skulle spille på samme dag som dem på den festivalen, og Nina hadde bestemt seg for å dra dit med faren sin, også var det dette med Luna. Til slutt ble det åpenbart for alle tre at det ikke egentlig var et valg. Vi skulle på Skalldyrfestivalen i Mandal.

Den kvelden vendte vi dermed nesa hjemover mot Arendal. Neste morgen måtte vi i all hast finne ut hvordan vi skulle løse bandskjorte-problemet. De forrige gangene vi hadde vært på festival med både S&S og VR hadde vi hatt begge oppå hverandre, tettsittende underst og løs øverst, og så tatt av eller på utifra hvem som spilte. Det ble litt vanskelig denne gangen, for alle t-skjortene var pakka i sekker og kofferter, og vi gadd ikke lete gjennom alt, så vi tok de første S&S-skjortene vi fant, også tok vi bare VR-genserne utenpå. VR skulle tross alt spille litt seint, så vi regnet med at det kom til å bli kjølig nok til å lukke genseren etter hvert. Potetene skulle spille to konserter den dagen, og siden den første var ganske tidlig var det så vidt vi rakk den etter å ha plundra litt med parkering og lokalisering av scenen. Morsomt nok spilte de nemlig inne på et kjøpesenter utenfor selve festivalområdet. De ble litt overraska over å se oss, forståelig nok. Den konserten var spesiell. Scenen sto rett ved en rulletrapp, og det var en stor åpning opp til andre etasje. Der oppe var det i tillegg en kafe eller restaurant helt frem til gelenderet, så gjestene der og flere andre kunder ble sittende/stående og lytte, mens mange andre gikk forbi med vekselvis nysgjerrige og skeptiske blikk. Koselig var det uansett, både før, under og etter konserten. Etterpå kom vi oss bort til selve festivalområdet for å rekognosere og finne oss litt mat. Det andre punktet viste seg å bli litt vanskelig for oss to, ettersom det "merkelig" nok omtrent bare var skalldyr å få der. Men, vi fant da til slutt noe spiselig. Så var det snart tid for andre potetkonsert. Til vår forskrekkelse fant vi etter hvert ut at den konserten var delt i to deler, og andre del slutta så seint at plassene våre på VR-konserten sto i fare for å bli tatt. I pausen løp vi dermed bort til storscenen for å se hvordan vi lå an, men da var ennå ikke Jørn Hoel ferdig, så etter å ha stått og diskutert hva vi burde gjøre, løp vi og Nina tilbake til den andre scenen der potetene hadde begynt igjen, så så vi resten av konserten, noe vi er veldig glade for at vi gjorde, mens mamma og faren til Nina så resten av Jørn Hoel-konserten og sikra plasser foran til oss samtidig. Vi kom snart nok bort til dem igjen og fikk de plassene vi ville ha, så var det bare å vente.

Ventetiden viste seg å bli lang. Etter en stund merka vi at scenearbeiderne var tydelig stressa, og det viste seg at noe var veldig galt med trommesettet eller noen kabler eller hva det nå var. Jo mer forsinka konserten ble, jo mer stressa ble vi, men ikke fordi vi var utålmodige. Vi er vant til å vente. Nei, vi ble stressa fordi gutta og scenearbeiderne var stressa, og fordi publikum ble stadig mer utålmodig. Noen begynte å kjefte, vi forsikret alle om at det ikke var guttas feil og at dette aldri hadde skjedd før på noen konsert vi hadde vært på, og det gjorde dem litt mildere stemt. Likevel ble stemningen mer og mer anspent, og vi syntes mer og mer synd på gutta. De hadde jo vært klare siden de egentlig skulle vært på. Til slutt måtte Herman selv komme på scenen og prøve å finne ut av ting, og han og scenearbeiderne deres gestikulerte veldig på et tidspunkt, så vi ble veldig redde for at det skulle bli avlyst. Da ei dame så kom gående ut på scenen med et anstrengt ansiktsuttrykk, var vi helt sikre på at nå var det over. Heldigvis sa hun bare akkurat det vi hadde tenkt: "Vi beklager forsinkelsen, men det er tekniske problemer. Bandet står bak her og er hyperklare, det er vi som ikke er klare". Da roet det seg litt blant de utålmodige. Idet vi merka at håndklærne og vannet ble tatt ut, lysene ble testa en siste gang, alle fjerna seg fra scenen og alt ble stille, føltes det som vi endelig kunne puste igjen. Vi var så utrolig letta. Mest for deres skyld, men selvfølgelig også for vår. Vi hadde tross alt droppa Trang Fødsel for dette. Konserten var en av de beste vi noen gang har vært på, av mange grunner. Den største åpenbarte seg helt til slutt, da Halvard plutselig sa at de ville ha med seg vennene sine fra Suse & the Spuds til å synge deres siste sang, Whiskey and Wine! Vi hadde sett dem stå ved siden av scenen, men vi trodde det var for å se bedre. Nå trådte de ut på scenen og spredte seg rundt til forskjellige mikrofoner, og vi døde. Spesielt siden Bjørnar i S&S delte mikrofon med Hogne, noe som fikk oss til å se for oss Hangface, et band de to spilte i sammen for noen år siden. Legendarisk. Vi pleier omtrent ikke å klare å se vekk fra Herman under den sangen av åpenbare grunner, og Kjetil når han spiller fløyte må vi alltid følge med på, men denne gangen hadde vi et stort problem med å vite hvor vi skulle se. Vi fikk så vidt med oss at Kjetil sto på ett bein mens han spilte denne gangen. Og vi jubla og vi måpte og vi gråt nesten av lykke der vi sto, og det var så intenst at da alle sammen gikk av scenen falt vi faktisk sammen.

Så ble lykken fort til mild panikk. Fansen til bandet som skulle spille etter VR hadde mast under hele konserten om at deres band skulle komme på, en hadde til og med sagt "Hvis de her spiller én sang til, så skyter jeg". Og jammen hadde han gjort det og. Han hadde en slags lekepistol som han fyrte av, og han traff noen i ansiktet. I tillegg hadde de kasta noe opp på scenen. Tosker. Nå pressa de på bakfra for å stå forrest, noe som gjorde det umulig for oss å komme oss ut, og vi ble så hardt pressa fra så mange kanter på én gang at vi ikke fikk puste. Mamma hadde alt kommet seg ut og visste nok ikke hvor ille det var, så vi var på egen hånd, men så begynte hun som hadde stått ved siden av oss under hele konserten å kjefte på dem som pressa og si "Vi skal andre veien, så hvis dere bare slipper oss forbi kommer dere dere foran". Da flytta de seg litt, men fortsatt måtte vi presse på for å komme noen vei, og den samme dama prøvde å bane vei for oss så godt hun kunne. Dessverre kom vi bort fra Nina og faren hennes i kaoset, men fant henne igjen så snart alle hadde kommet seg trygt ut. Mamma sto litt lenger borte. Dermed var det bare å skille lag mellom de to familiene, så vi tre gikk til parkeringshuset for å hente bilen, noe som ble litt vanskelig da vi så at det var stengt. Til slutt ringte mamma et nummer som sto på en plakat der for å få noen til å komme og låse opp for 500 kroner, en sum vi delte med noen andre som var i samme situasjon som oss. Alt i alt var det en fantastisk dag, og vi kjørte mer enn fornøyde hjemover.

​Video: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Vår 20. konsert fant sted på Kick i Kristiansand 11. mars nå i år, altså 2016. Det var vår fjerde konsert med dem innen to uker og vi var veldig slitne, men denne skulle hele Veislakt (vi to, mamma, Nina og Ravn) være med på, så denne ble et høydepunkt.

Vi og mamma og Nina kjørte tidlig inn fra Arendal. Vel, tidlig, vi var der omtrent tre timer før dørene åpna. Vi lokaliserte først Kick selv om vi hadde vært der før, gikk så til togstasjonen og plukka opp Ravn, og deretter tilbake til Kick. Etter å ha stått litt utafor der og titta inn et hull i døra, satte vi oss inn på baren ved siden av og tok en øl. Da vi plutselig fant ut at det bare var en halvtime igjen før dørene åpna forta vi oss ut igjen. Nå drev vaktene og satte opp publikums-kontrollerende gjerder og vi visste at det kom til å begynne å komme folk når som helst. Ganske riktig, vi hadde ikke stått der i mer enn ti minutter før det plutselig sto rundt femten stykker til bak oss. Der sto vi og snakka litt med andre publikummere, noen om hvor bra vi var enige om at Violet Road er og andre om hvor mye de kom til å elske Violet Road. Som vanlig. Bjørnar Heldal, Spudsas manager og han som hadde ansvar for konserten den kvelden, hasta forbi et par ganger med en rask og sarkastisk "nei, tenk å se dere her!" til oss i forbifarten den første gangen. Så ble klokka fem på og vi begynte å bli utålmodige. Vi fant ut at det var bedre å synge litt istedenfor å stå og se på klokka hele tida, så da de ENDELIG åpna dørene og signaliserte at vi kunne gå inn, var vi midt i Learning to Fly. Vi måtte selvfølgelig vise legitimasjon, det er veldig sjelden vi slipper unna. "Vi vet vi ser ut som vi er 16", sa vi, noe vakten lo av og svarte "nja, var vel mer 14". Alltid like gøy. Så var vi inne, og til tross for litt diverse styr med billettene, kom vi oss da helt inn til slutt og fant kjapt scenen. Der inne ble vi gående litt fram og tilbake. Alltid med scenen i sikte så vi kunne kapre den før noen kom, lokaliserte vi merch-boden og dansa til musikken som vi syntes var overraskende bra. Det skulle senere vise seg at det var Hognes egen spilleliste. Da Berit, faren til Nina og noen venner av mamma dukka opp, ble vi stående foran scenen og snakke mens vi venta.

Så ble alt av lys borte, musikken stilna, og Nina og mamma fant fram kameraene. Jeg skulle likt å legge til at det ble helt stille i lokalet, men akkurat som forrige gang på Kick oppførte folk seg som om de var på en fest med et husband som bare spilte i bakgrunnen, og ikke på en arrangert konsert. Ikke at de kom med en gang da, Kristian Kristensen skulle varme opp. Ham hadde vi aldri sett før, men regna med at han var god når VR tok ham med på turné. Han var veldig rolig og søt, der han sto med gitaren sin og sin lune, selvironiske humor. Da han som en spøk introduserte seg som Kristian Sand Kristensen og ingen lo erklærte han at han tydeligvis ikke burde drive med komedie. Lite vet han at vi fortsatt bare kaller ham KristianSand. På et mer alvorlig plan, han har en helt vanvittig, gåsehud-frembringende stemme og flotte tekster. Vi merka at det skulle nok gå bra å se ham noen ganger til den turnéen. Da han gikk av var vi imponert, men enda mer utålmodige, og at pausemusikken starta igjen idet han gikk av scenen ble litt mye å takle. Vi brukte den tida på å snakke om hvor flink og sjarmerende han var, og til å se på bildene mamma og Nina hadde tatt av ham. Men så stoppa musikken igjen og vi snurra rett vei med et hopp. Så passa vi på å observere Nina, som nå så dette showet for første gang, for å se hvordan hun reagerte. For da begynte den vannvittige introen vi allerede hadde sett fem ganger og som fortsatt ga oss gåsehud. Den var nemlig sånn at akkurat når du trodde at du skulle bli gal av forventning, kom gutta plutselig løpende inn og starta rett på med "In Town to Get You". Så de som aldri hadde sett det før, og særlig de som forbinder gutta med TV-opptredener av "Last Days in India" og "Out of Words", fikk bakoversveis. Konserten var selvfølgelig akkurat like bra som de andre gangene vi hadde sett den, men de tre konsertene vi hadde sett forrige uke gjorde at vi var relativt utbrente og ute av stand til å få den med oss på en ordentlig måte. Selv om Nina gjorde det bedre ved å reagere med vantro lykke hver gang det skjedde noe kult og dermed påvirka oss til å bli mer gira selv. Et annet moment som dro ned opplevelsen litt, var ei dritings dame som hang på oss gjennom hele konserten til Kristian og mesteparten av konserten Deres, helt til Nina kjefta på henne. Vi fokuserte egentlig nesten mest på Daniel Mikkelsen, fotografen deres, som vi ikke hadde sett på en stund og som gikk fram og tilbake hele tida for å knipse. Det var selvfølgelig også spesielle øyeblikk på scenen som dro oss ut av vår apatiske tilstand og som vi husker spesielt godt. Under "Learning to Fly" sjokkerte Kjetil oss med å plutselig lene seg fram og sette ett bein på gjerdet. Vi ble livredde for at han skulle falle ned, og forberedte oss mentalt på å prøve å ta ham imot. Hogne på sin side, sørga for at vi alltid kommer til å forbinde "Dead Man Walking" med ham ved å mime med fandenivoldsk innlevelse til "Bring me a sinner, bring me his life. Bring me a sinner, I'm the devil here tonight.". Under "Whiskey and Wine" våkna vi helt, for dette unike, og relativt ødeleggende, høydepunktet hadde vi langt fra blitt vant til enda, og vi måtte jo se hvordan Nina reagerte. Hun reagerte akkurat som ventet. Heftig.

jEtter konserten gikk vi som vanlig opp til merchbordet for å snakke med gutta, og på vei dit møtte vi Tom som vi hadde truffet i Tromsø. Vi fikk introdusert ham for mamma og snakka litt, i tillegg til at vi fikk hilse på forloveden hans. Siden vi visste at Daniel skulle bli med dit hadde vi også tatt med bildene vi fikk gutta til å signere på Tjøme og fikk nå Daniel til å signere dem også. Truls, altmuligmannen deres, ble av en eller annen grunn veldig overraska da vi sa at vi ikke skulle til konserten dagen etter i Haugesund. Vi snakka selvfølgelig også en god stund med gutta selv og hadde det kjempegøy til vi måtte gå fordi de stengte. I tillegg fikk vi tatt et bilde, første og så langt eneste, med gutta og hele Veislakt (det vil si, nesten hele, Ravn ville ikke være med på bildet, men han sto ved siden av).

​Alle bilder unntatt "Veislakt-bildet": Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

I anledning at vi akkurat har vært på vår 30. konsert har vi lyst til å dele de to forrige jubileumskonsertene våre med dere i tillegg. For å gjøre det riktig starter vi her med den 10., som passende nok fant sted for så godt som ett år siden, nærmere bestemt 13. august på Gamle Ormelet, Tjøme.

Denne konserten skulle vi heller ikke egentlig gå på, men en felles roadie, Andrea, spurte om vi ville være med, og vi var nok ikke så vanskelige å overtale. Det var bare å dra til hybelen vår i Horten litt tidligere enn planlagt, så var det kort vei. I hvertfall for oss. Da dagen kom var vi en hel liten gjeng som hadde bestemt seg for å dra. Mamma og Nina kjørte fra Arendal og plukka oss opp mens Ravn og Andrea tok toget sammen fra Bø, så møttes vi alle sammen de to sistnevnte i Tønsberg by og hjalp dem på riktig buss, før alle satte kursen mot Tjøme. Bilen viste seg å være raskere enn bussen, naturlig nok, så vel fremme ble vi fire først stående og beundre det fine bygget og området rundt før vi bestemte oss for å rekognosere litt mens vi venta på de andre. Til vår store lettelse møtte vi snart på Herman, for det må innrømmes at vi ikke var fullstendig sikre på at vi hadde kommet til riktig sted. Han var nok litt overraska over å se oss der så tidlig, det var tross alt 7 timer før konsertstart, men i såfall viste han det ikke. Etter en liten ordveksling med ham gikk vi ned til bilen igjen for å se etter de flinke kollektivreiserne, og beleilig nok kom de akkurat da gående rundt svingen. Alle fem rekognoserte videre, noe som endte med at vi gikk inn for å finne ut når dørene skulle åpne, og der møtte vi jammen resten av gutta. De og de som jobba der ga oss all den informasjonen vi trengte, pluss litt til. Til slutt gikk vi ut, og siden det var kokvarmt der den dagen, tok vi rett og slett fram et teppe, la det ned på gresset og hadde en liten piknik der de neste timene, med mat og alt. Underholdning ble det også etterhvert, for da begynte lydprøvene. En kan vel si at vi hadde det bra. Men, når man sitter ute i så mange timer må man etter hvert på do. Og den eneste doen i nærheten var inne i bygget, forbi det rommet der gutta som sagt var i gang med lydprøve. Vi nærmest løp inn, tok en liten titt inn på scenen, gikk gjennom en gang, ut på andre sida der scenen også syntes, og inn på den trangeste offentlige dassen jeg noen gang har sett. Gutta hadde fått øye på oss, så idet vi smatt inn i gangen på vei ut igjen sendte jeg en tommel opp i retning scenen, bare for å vise at vi satte pris på musikken.

Folk begynte ikke å komme før omtrent en time før dørene åpna, men da de først kom gjaldt det å få stilt seg først i den faktiske køen, noe som gikk nokså smertefritt. Relativt snart var vi inne og viste billettene til billettfolka, før vi skyndte oss inn og kapret de beste setene foran. Det vil si, de beste vi kunne få tak i. De to midterste setene var nemlig reservert, men vi fikk kapra de på høyre side. Forøvrig var det ikke nok til alle oss der heller, så Ravn ble sittende på gulvet foran oss andre, noe han ikke hadde noe særlig imot. Dermed var det bare å vente igjen. 7 timer eller ikke, den verste ventetiden er alltid den rett før konserten begynner. Og så begynte det. Selve konserten var en helt utrolig opplevelse. For det første varte den lenger enn noen andre konserter vi har vært på, delt inn i to deler med en pause halvveis gjennom. For det andre gjorde det lille rommet at stemninga ble intim og koselig, med gutta stående ikke en meter fra oss engang. De spilte låter vi aldri hadde hørt live før, blant andre Down in the City, der Kjetil uvant nok sto bak keyboardet og sang og spilte, det var fascinerende. I løpet av kvelden fikk de som vanlig hele rommet til å danse. I tillegg kom Ida, ei venninne av oss, i pausen mellom de to delene og satte seg på gulvet foran oss, og hun elsket det hun fikk med seg. Selvfølgelig. Trommestikker ble det også. Herman kasta en som landa pent mellom Ida og Ravn som begge satt på gulvet, men de ble bare sittende og se på hverandre, for hvem skulle få den? Dette fanga visst den snille trommisen opp, for han begynte å kaste flere, og til slutt satt både Ida, Ravn og Nina fornøyde med trommestikker i hendene. Vi to hadde fått hver vår to måneder før, så vi var like begeistra som dem. Etter konserten ble alle stikkene signert, Ida hilste på gutta, og vi hadde med en liten overraskelse. August er vår bursdagsmåned, og før vi dro til Horten hadde mamma gitt oss verdens beste bursdagsgave, nemlig hvert vårt store (1mx70cm) bilde av gutta som Daniel Mikkelsen, fotografen deres, hadde tatt. Dem dro vi frem nå og ville ha signert. Gutta mente det var bedre å ordne det i et annet rom, så der inne sto de og bredte bildene forsiktig utover noe som sto inntil veggen og signerte etter tur. Fantastisk. Andrea måtte også få dem til å hilse til sin venninne og også felles Roadie, Elly, som av grunner ikke kunne være der. Andrea filma, de hilsa, og Elly fikk et nokså stort sjokk. Tll slutt skaffa vi oss ordentlige klemmer av samtlige i den tro at dette kom til å bli den siste konserten på seks måneder. Uff. Det skulle heldigvis vise seg å være feil. Etterpå satt vi, Ravn og Andrea på med Ida som kjørte oss til vår hybel, mens mamma og Nina kjørte hjem til Arendal. Ravn og Andrea skulle overnatte hos oss til neste morgen, da alle fire skulle opp grytidlig. Vi to måtte rekke flyet nordover til gjenforening på Pasvik Folkehøgskole, og da ble det naturlig at de to tok et tidlig tog hjem. Få timers søvn var uansett totalt verdt det.

Alle bilder: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Eikerapen Roots-festival er vel ikke akkurat vår type festival, og egentlig skulle vi aldri på den i det hele tatt... Men da syke familiemedlemmer ødela for Rauland-planer, og Treungen-festivalen, som de spilte på dagen før, ikke ble noe av grunnet tolv timers iherdig innsats for å få tak i billetter til teateroppsetningen til "Harry Potter and The Cursed Child" i London, fant vi ut at det rett og slett ble umulig å la vær. Det faktum at Susie and the Spuds også skulle spille der, gjorde det selvfølgelig enda mer fristende.
Dermed dro vi ganske så tidlig avgårde mot indre Agder og fant festivalen drøye to timer senere. Som forventet var det cowboyhatter overalt, vaflene deres var formet som traktorer og det var til og med en rodeo-okse der, men sånn er det vel når Bjøro Håland er det største trekkplasteret.

Uansett, hvordan festivaler er og hvem andre som spiller der er nå, når alt kommer til alt, ganske irrelevant syns vi. Så etter å ha ledd litt av diverse finurligheter kom vi oss inn på låven der Spudsa hadde lydprøve. Lydprøver er, for oss som elsker alt som har med musikk og konserter å gjøre, uendelig fascinerende og når det innebærer å få utveksla noen ord med dem før konserten er det en nødvendighet. Etter lydprøven, i tillegg til et langt bakgrunnsshow med to poteter som sleit med å henge opp bakteppe, måtte vi komme oss ned til hovedscenen og rekognosere litt som vi pleier. Der møtte vi jaggu i tillegg til potetene som hadde gått ned litt før oss også Hogne og Halvard. Koselig. Men så skulle Spuds-konserten snart begynne, så vi forta oss opp igjen for å være sikre på å få plassene våre. Ikke at det var nødvendig enda, plassen foran scenen var folketom, så vi satte oss i et par stoler der vi hadde god utsikt til alt som foregikk og kjente på feberen som truet med å ta seg til rette. Som om vi kom til å la den gjøre det. Litt før konserten starta kom gutta inn, de skulle jo åpenbart se konserten de og. Vi rakk å slå av en liten prat med dem, men så kom Spudsa inn på scenen og vi inntok våre faste plasser, mens mamma, som hadde greid å få seg et pressekort for kvelden, tok fram kameraet og satte i gang med knipsinga. Under konserten var det topp stemning og masse gøy, selv om vi ikke satte særlig pris på de dyttende, hæltråkkende danserne med stiletthæler. Vel, er det låvekonsert, så er det låvekonsert. Spudsa var i hvert fall supre som alltid.

Da de forsvant var det jo bare én ting å gjøre. Komme oss ned til hovedscenen igjen. Det er fint å være der en vet det skal skje. Vi ville helst stå foran hovedscenen, men siden Bjøro holdt på der borte for øyeblikket, satte vi oss heller og spiste pizza og snakka med en del folk vi hadde møtt på tidligere VR-konserter. Særlig gøy å møte vår felles Roadie Berit igjen! Ingen er så morsomme å snakke med på konsert som andre fans en kan utveksle konsertopplevelser med. Vi ble enige om at Bare Egil måtte sees, men også forlates i god tid før VRs konsert. Det ble gjennomført uten vanskeligheter, siden Egil ikke var like morsom som vi trodde han skulle være og vi begynte å frykte for plassene våre. Igjen helt unødvendig, det var like tomt foran den scenen som det hadde vært foran Spudsas, men vi trivdes mye bedre der enn på Bare Egil-konserten uansett. Her kunne vi beundre de nye scenedekorasjonene deres og følge med på forberedelsene. Etter hvert kom det noen få til. Noen som fortalte oss hvor glad de er i gutta og at de håpet at den og den sangen kom og noen som sa det var deres første konsert med dem, men at de var helt enige med oss i at de helt sikkert kom til å elske det. Nå var vi omtrent sju-åtte stykker foran scenen, og klokka var fem på konsertstart. På andre siden av området kunne vi se Egil bukke på scenen i teltet. Så kom Herman ut og satte i gang med Walk Slow og vips, før Håkon hadde kommet seg på plass, var plenen foran scenen full av fulle, dansende sørlendinger som kunne bli med på å juble de tre siste inn på scenen.

Hvis en ser bort fra de konsertgjengerne som mente at det var ok å rope umusikalsk inn i ørene våre, dytte på oss og til og med klemme på oss, var denne konserten av de jeg kommer til å huske best. Underveis hadde vi masse kommunikasjon med gutta, mamma fikk tatt fantastiske bilder og vi snappa som en gal i anledning jubileet. Nevnte snapping gjorde det iblant vanskelig å få med seg alt som skjedde, men vi hadde likevel alltid øya på riktig sted til riktig tid. Vi fikk med oss alt av gjøgleri og sprell og blikk og da Kjetil tok fram fløyta under Call Collect og tok en solo ble det automatisk kåret til konsertens høydepunkt. For ja, han spiller kanskje fløyte under Whiskey and Wine nå, til vår store glede hver gang, men SOLO!!! Vi har snakket med ham så mye om den fløyta og at han burde spille så mye som mulig. Så ja, HJELP! I tillegg inntok han Ian Andersons velkjente positur med fløyta under Whiskey and Wine! Noe mams selvfølgelig fikk tatt bilde av. Kjetil med fløyte er virkelig legendarisk. Et annet høydepunkt var åpenbart da Herman kasta trommestikke til oss på vei ut, selv om vi ikke greide å ta den imot, det er søren ikke lett. Sånn bortsett fra nevnte høydepunkt gjelder selvfølgelig også de øyeblikkene som alltid er der og som vi elsker like mye hver gang.
Alt i alt en verdig jubileumskonsert og -opplevelse.

Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments