Får vel begynne med begynnelsen, som man sier. I dette tilfellet den første konserten vi så Dem på, som frivillige på Canal Street i Arendal, 25. juli 2014, omtrent klokka 22.

Når en først er med på en festival, bør en altså få med seg så mye som mulig. Står det i programmet er det verdt å se på.. Det har aldri vært vår måte å se det på, for oss holder det lenge å få se de få artistene/banda vi er glad i fra før av, for at hele festivalen skal være verdt det. Gjerne med et par anbefalte unntak i tillegg. Resten er totalt uinteressant. Mamma derimot sjekka ut alt på forhånd og bestemte seg fort for hvilke konserter hun kunne la oss snike oss unna, og hvilke som var helt obligatorisk å i det minste gi en sjanse. Blant disse var bandet med det rare navnet Violet Road. "Jeg tror de er noe for dere altså, veldig fin musikk", sa hun etter å ha sett videoer på Youtube. Vi hadde ikke verdiget skjermen hennes så mye som et blikk eller øre og smilte bare skeivt. Hundre prosent overbevist om at vi kom til å stå gjennom konserten med tankene alle andre steder mens vi klappa høflig. Det som gjorde at vi gikk med på det var at hun som skulle spille sist den kvelden var noen mamma virkelig likte. Lissie. Vi hadde ikke hørt om henne heller før, men det var i det minste en ekte anbefaling.

Vi ble ikke mer gira på å se dem da vi fant ut at venninnene våre skulle stå vakt oppi gata, det frista mer å stå å prate med dem. Likevel ble vi motvillige stående foran scenen da det snart var deres tur, selv om vi da hadde glemt alt mamma hadde sagt om dem og så for oss noen som satt på hver sin stol og spilte for seg selv mens de så ned i instrumentene sine. Ikke at det egentlig er noe galt i det, men det er ikke helt vår smak kan man si. Så kom konferansieren ut på scenen og fikk vår skeptiske oppmerksomhet, og allerede det han sa om fem glade nordlendinger med hatt var nok til å gjøre den oppmerksomheten om til forhåpningsfull nysgjerrighet. Vi er veldig glade i hatter, hadde selv gått med det daglig i flere år alt, selv om vi typisk nok ikke hadde på oss noen akkurat den kvelden, og nordlendinger og Nord-Norge er tilfeldigvis det vi er aller mest glad i. Dette måtte i det minste være litt bra. Det er umulig å huske noe nøyaktig etter det, fordi vi slutta å tenke. Vokalisten kom ut og endret holdningene våre nok en gang fra nysgjerrighet til ærefryktig forventning. Og da brødrene kom ut , spesielt har vi et krystallklart minne om trommisens entré, og introen til Jericho begynte å spille fulgt av at vokalisten gjorde oss målløse med den vanvittige stemmen sin, var det helt umulig å ikke smile. Mamma fikk si "hva var det jeg sa" så mye hun ville. Vi var alt frelst.

Under konserten gjorde vi vårt beste for å få med oss alt, selv om vi ikke kan nekte for at vi var spesielt opptatt med å flytte blikket mellom trommisen og gitaristen, frustrerte over at de ikke kunne vise hensyn og oppholde seg nærmere hverandre, bortsett fra de få øyeblikkene hvor gitaristen var grei nok til å sprette seg bak til trommsien. Det var også øyeblikk da vi ikke klarte annet enn å se ned i bakken, rett og slett fordi vi ble litt vel overveldet av inntrykkene. Mamma var like begeistra og da vi så ned ble hun redd for at vi skulle gå glipp av noe og insisterte stadig på at vi måtte følge med. Vi husker veldig godt sjarmen til bassisten da han introduserte Call Collect og hvor imponerte vi ble av bass-soloen som på den konserten bare besto av ham og Kjetil. Da publikum sang med på "Can You Hear the Morning Singing" og "Face of the Moon", så vi rundt på dem og visste at neste gang, da skulle vi kunne alle sangene.

Etter konserten løp vi rett bort til merch-boden og insisterte på både t-skjorter og CD-er. T-skjortene tok vi på oss med en gang over kjolene våre, og CD-ene ble grundig undersøkt. Blant annet fant vi samlekorta inni Back to the Roadshow, Limited Edition og lærte oss på den måten navna deres og at de fire på H med samme etternavn måtte være brødre. Og så sa hun som solgte merch at de skulle komme og signere. Hjelp. Da var det spesielt surt å ikke ha på hattene våre. De greide selvfølgelig å komme akkurat da vi hadde gått etter vann, men vi forta oss tilbake for å veksle noen ord med dem, vi følte jo at vi måtte si det som måtte sies nå, vi fikk nok aldri fikk snakke med dem igjen. Vi turte på en eller annen måte å fortelle Herman at "du er så søt!" og legge til "ja, du og", da Halvard fikk total latterkrampe. Vi skaffa oss også klemmer og bilde av de to, samt noen ord med Hogne og alles signaturer på samlekortene. Hvordan vi turte noe av det skjønner vi ikke, så livredde som vi var for alt den gang. Uansett. Da vi senere løp opp til venninnene våre oppe i gata for å fortelle dem om vårt nye yndlingsband hadde vi glemt alt om Lissie.

Bildet mamma insisterte på å ta etter at vi hadde snakka med de yngste Rundbergene. Vi var mildt sagt starstruck, mens gutta gliste ivrig.
Canal Street, Arendal, 25.07.2014
Fotograf: Bjørg Fossli

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

I går fylte kosebamsen Hogne 40 år!! Det kunne vi jo selvfølgelig ikke la gli forbi, så denne posten er viet til ham og dagen han hadde i går!

Han ble feiret av fans, familie og venner online, og gutta i Violet Road la ut et langt og flott innlegg der de hedret ham, med et bilde fra dagen før der han fikk både kake og fest. I tillegg ble han feiret behørig på Steinkjerfestivalen der de spilte den kvelden, av både resten av bandet og publikummet som var så heldige å være der akkurat da. Vi skulle gjerne vært med på det selv, men gutta var så snille å poste oppdateringer iblant, så alle andre fans også fikk en lukt på stemningen.

Etter konserten sendte gutta masse snaper med innblikk i fering med kake, løsbarter, karsk og egen øl til bursdagsbarnet, samt en livesending, alle med nevnte løsbarter i ansiktene - om ikke nødvendigvis på leppa - og partyfløyter som de stadig blåste på. Her ble også kaka brakt inn, og de sang selvfølgelig en sang til ære for bassmannen som beskriver ham utrolig godt: "Forever Young".

Gratulerer med dagen Hogne <3

Bilde øverst: Hogne klemmer bassen som så ofte ellers.
Viser ved Kanalen, Lunde, 18.06.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Bilde nederst: Noen dager før bursdagen hans i fjor, der vi ga ham det som, ifølge visse samlekort, er hans favorittmat her i verden. Han ble glad og, som du sikkert ser her.
OverOslo, Oslo, 19.06.2015
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Eldst og med mest stil er Håkon. Med flosshatten, solbrillene, samt den nyere rekvirerte, vanvittig stilige, røde jakka med snirklete mønster, rocker han mer enn noen andre. Finger'n er stadig ute og tar tempen på stemningen, ofte akkompagnert av et ektefølt "yeah!"-uttrykk. Denne gjennomførte og dødskule stilen har gitt ham kallenavnet Flossen, i alle fall oss imellom. Stø som en klippe står han bak keyboardet sitt og tryller frem alle mulige stemninger, og det beste eksemplet på det er da gutta pleide å spille Icarus og Håkon begynte med en intens melodi man fikk frysninger av. Og når han like selvsikkert spankulerer frem med saksofonen rundt halsen og begynner å spille, spesielt når han står rett over hodene på publikum, kan man ikke se vekk. Det er ren magi.

Den stødige klippen forsvinner ikke når han går av scenen, men der viser han i tillegg sin sprø, koselige, omtenksomme og beskyttende pappaside. "Sprø" er her sagt med den største hengivenhet, for han får oss alltid til å le, ofte flere ganger når vi ser på bilder vi har tatt med dem og han har et eller annet herlig uttrykk. Det må innrømmes at han skremte oss litt i begynnelsen fordi han virka så voksen, men det tok bare et par konserter før vi var like glade i ham som i resten av gutta. Alltid er han opptatt av at vi og alle andre har det bra, og alltid har han et smil på lur bak sitt alvorlige ytre. Vi er også utrolig takknemlige for at han ser så stort på at vi har blitt kjent med den dødskule dattera hans, Kaisa, og hennes like kule venner. Vi føler oss kjempeheldige for å ha blitt tatt imot på den måten av ham, og dem.

​Håkon viser sjelefred bak keyboardet.
Viser ved Kanalen, Lunde, 18.06.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Hogne er godklumpen på bass med smilet som får deg til å kjenne deg hundre prosent trygg og sjarmen som gjør at du vil gi ham en klem og aldri slippe. Spøkene og moroa er det for det meste han som står for, hvor han byr på seg selv og får alle til å skjønne hvor ubeskrivelig skjønn han er. I tillegg er han selvfølgelig også rett og slett en råtøff bassist som er ekstremt god til det han gjør og elsker å gjøre seg til for kamera mens han står på scenen, særlig når «Dead Man Walking» spiller og han virkelig kan leve opp til kallenavnet vi har gitt ham, som i utgangspunktet er mest ironisk ment. Han er jo så god og skjønn og varm, men med et fandenivoldsk image og selvbilde, som kom bedre fram enn noengang da vi var så heldige å få oppleve en konsert med det fantastiske gamle bandet hans Englebarn. Da så vi virkelig Fanden.

Av scenen er han den samme, bare enda skjønnere. Det første han alltid gjør er å spørre oss om konserten var bra, noe vi selvfølgelig alltid svarer på med en variasjon av "ja, fantastisk som alltid". Håper han aldri slutter å spørre. Han er fantastisk å snakke med og er alltid nøye med å passe på at vi har det bra. Hogne er den kompisen man bare vil fortsette å snakke med for alltid, rett og slett fordi han alltid får en til å føle seg som en av gjengen. Det er helt vannvittig at det går an å være så trygg på noen en egentlig ikke kjenner så godt, og noe av det beste ved å snakke med ham er jo det å innse at han faktisk egentlig ikke engang spiller noen rolle på scenen. Han er Hogne, og Hogne er farlig skjønn.

Hogne "smiler" til kamera
The Edge, Tromø, 29.04.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Den med det mest åpenbare kallenavnet er nok Halvard. Når han er på scenen blir han helt borte i musikken og bokstavelig talt spretter overalt. Derav Spretten. Det ene øyeblikket står han foran mikrofonen sin og flyr, og i det neste rocker han så hardt at hatten flyr av i hytt og pine. Han flyr over scenen til alle de andre, han står ved keyboardet og ved trommesettet, og han får Kjetil og Hogne til å snuble når de går rett inn i ham der han hopper forbi bak dem. Når "A Whole Lot Better" spilles bøyer han seg helt ned i bulbul tarangen og forsvinner inn i melodien, og da er det umulig å ikke se på ham. For han er jo også naturligvis helt utrolig flott å se på, noen ganger er han en vakker og elegant alv, mens han andre ganger rett og slett ser farlig ut. I tillegg til å sprette er han også den av dem som er best til å tale og når han først er i gang, virkelig er i gang, virker det som han aldri skal gi seg. I tillegg har han for vane å ta et heidundrandes splitthopp på slutten av "Can You Hear the Morning Singing", noe en alltid ser fram til. Han spiller både mandolin, saksofon, gitar og bulbul tarang og han gjør alt så totalt uanstrengt mens han gjør alt annet at det virker som hvem som helst kan gjøre det. Det er få, om noen, som lever seg SÅ godt inn i musikken de spiller.

Han er like engasjert og ivrig når han ikke er på scenen, når de står bak merchbordet er det han som aldri har tid til å ta bilde fordi han er travelt opptatt med å ordne ett eller annet. Likevel får han alltid med seg alt. Det er ikke sjelden vi har snakket med en av de andre om noe og han overrasker oss med å bryte inn like engasjert som om han skulle ha kommet opp med samtaleemnet selv. Når man først har hans oppmerksomhet har man nemlig hans FULLE oppmerksomhet og når han smiler til oss er det ofte veldig vanskelig å holde blikket hans uten å dø litt. Han spretter for så vidt like mye av scenen som på scenen, han forlater oss ofte hoppende og glisende.

​Halvard på en av sine flyturer
Prelaten, Tromsø, 09.10.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Herman er den yngste broren med det største smilet. Første gangen vi så Violet Road og han løp inn på scenen i shorts, med hånden til hilsen, skinnende øyne og gliset på plass, ble vi rett og slett trollbundet. Og så, da han satte seg bak trommesettet av alle ting, falt vi nesten sammen. Vi er ikke vant til å se den minste og søteste spille trommer i band! Kjærkommen forandring, for all del. Det betyr ikke at han er tapt bak et trommesett. Tvert imot viser han om og om igjen hvor rå han er når han smeller løs på trommer og cymbaler, med et uttrykk som viser den intense konsentrasjonen hans. Hans øyeblikk i rampelyset er først og fremst i "Rules of the Ocean". Da setter de andre seg ned og lar ham vise for alvor hva han er god for, med en hastighet og kraft som alltid får oss til å stå med åpen munn og oppsperrede øyne. Trommestikker flyr til alle kanter, og på slutten reiser han seg ofte opp og slenger en trommestikke henslengt ut i publikum før han tar opp en ny og er klar til å fortsette. Etter at låta er ferdig hender det flere ganger at han reiser seg opp for å bli hyllet av "Det kan bare lillebror" som synges av hele publikum, dirigert av Hogne. I tillegg har han i den nyeste turneen fått enda et høydepunkt med "Whiskey and Whine". Han er ikke på scenen under hele første verset, men når han først kommer, danser han inn med korpstromma på magen og det berømte gliset i ansiktet og stiller seg helt framme på scenen med de andre. Det er helt umulig å ta blikket fra ham under den sangen.

Når han ikke sitter eller står på scenen er han like skjønn, om ikke skjønnere. Han er litt langt unna på scenen bak trommesettet, og som oftest så konsentrert at det ikke er så lett å få kontakt med ham, men når han står ved merch-bordet etterpå er han alltid klar for en klem og en prat. Vi elsker å småflørte litt med ham, for han vet nesten litt for godt hvor godt vi liker ham, og vi er utrolig glade i ham for hvordan han er mot oss; alltid smilende, oppmuntrende og entusiastisk. Og han er sånn mot alle. Han er en man bare må bli trygg på, for han fins ikke falsk og han har en fantastisk tålmodighet og kjærlighet for alle mennesker, noe som gjør det lett å tørre å si hva som helst. Hans nydelige smil og lekne væremåte, samt det faktum at han til forveksling ligner veldig på en Golden Retriever, har gjort at han for oss rett og slett er Valpen.

​Herman viser valpesmilet under kirsebærtreet. 
Canal Street, Merdø utenfor Arendal, 22.07.2015
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Allerede første gangen vi så Kjetil ble vi slått av hvor mektig han er. Han ser ut som om han eier scenen, og har dermed publikum i sin hule hånd fra det øyeblikket han stiller seg foran mikrofonen. Med blikket sveiper han over publikum og trekker alles oppmerksomhet til seg. Den vanvittige karismaen hans gjør at han virker nærmest overmenneskelig der han står. Og når han gir deg Blikket, det vil si stirrer deg inn i øya mens han synger, skal det godt gjøres å ikke krympe seg. Jeg har aldri sett noen som ikke har blitt skjelven når han gjør det. Den fantastiske, gåsehud-frambringende stemmen hans med det vanvittige spekteret gjør at alle er fengslet gjennom hele konserten. Selv når en kan alle sangene og elsker å synge med på alt, er det øyeblikk hvor en rett og slett bare må holde kjeft og nyte, og da tenker jeg spesielt på "Rules of the Ocean".

Det er scene-Kjetil. I tillegg til å være en gud på scenen er han også et helt utrolig menneske når han trer ut av scene-rollen. Han er lun og snill og god og hører alltid etter når folk snakker til ham og kommer med et gjennomtenkt svar istedenfor å nikke og smile. Han ser den han snakker med og er så jordnær at en av og til lurer på om han i det hele tatt forstår hvor store de holder på å bli. Og hvor store de er for oss. Måten han smiler på gjør at en tør å snakke og være seg selv og si det en vil, selv når en bare er gærne fangirls som snakker med sitt største idol. For han er vårt største idol. Og han har lært oss så mye, og gitt oss så mye mer selvtillit over de siste to åra, uten å være klar over det selv, at vi ble nødt til å gi ham kallenavnet Sensei.

Kjetil gir én av oss Blikket
Viser ved Kanalen, Lunde, 18.06.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Så må vi selvfølgelig introdusere grunnen til at denne bloggen er laget: Violet Road.

De er en gjeng med glade, energiske og flotte nordlendinger, samtlige med hatt og dress på scenen. De fire brødrene Herman, Halvard, Hogne og Håkon Rundberg fra Kåfjord i Troms omkranser vokalisten Kjetil Holmstad-Solberg fra Andenes i Nordland, og disse fem skaper alltid magi på scenen. Vi har aldri helt klart å kategorisere musikken deres, og det er selvfølgelig en god ting i seg selv, de lar seg ikke putte i noen bås. Det nærmeste vi kommer å beskrive den er imidlertid en blanding av pop, rock, country og indie, men det spørs også helt på hvor og hvordan du hører dem. Gladpopen er det som kommer best fram på CD, men live er de mer rocka enn noe annet.

Nord-Norge har sett deres musikalske genialitet i flere år allerede, mens søringene har vært noe treigere. Det går imidlertid oppover. I løpet av våre to år som Roadies har vi selv sett dem klatre på popularitetstigen og bli større for hver konsert de holder her sør. De har blitt spilt mye på radio, spesielt med hitene Face of the Moon, Call Collect og Can You Hear the Morning Singing, i tillegg til flere, og de har flere ganger blitt omtalt som "et av Norges beste liveband". Vi syns åpenbart at "et av" burde fjernes. Uansett er de på vei oppover, og det er den eneste veien det kan gå heretter.

Etter å ha fulgt dem rundt i hele Norge i løpet av to år, og til og med én gang i København, har vi blitt mer og mer glade i dem som personer, i tillegg til at vi uansett alltid vil se på dem som verdens beste og råeste liveband. Vi kan kanskje virke som gale stalkere, men vi lover dere at det viktigste for oss er å vise alle hvor fantastiske disse gutta er, spesielt ettersom de har hjulpet oss med å kjempe mot vår egen angst og depresjon siden første sekund vi så dem. Deres selvtillit og livsglede er noe som lett smitter over på alle som ser dem live. All angst og alle bekymringer forsvinner, og verden er langt borte så lenge de står på scenen. I tillegg er de så sjenerøse med ord, blikk, smil og lovord at selv noen som hater seg selv så mye som vi gjorde før vi møtte dem er nødt til å få mer selvfølelse om man går på nok konserter. Og vi har så langt vært på 28. I tillegg har vi 110% fornøydgaranti, ettersom alle de mange vennene våre som vi etter mye masing har fått med på "én gang da!" har elsket dem.

De fem hadde selvfølgelig ikke klart seg alene. Med seg på turné har gutta alltid med seg et fantastisk crew som hjelper dem med å få upåklagelig lyd, lys, merch og alt annet som trengs for en vellykket konsert. Det er aldri noe slurv, hverken på eller av scenen. Alt i alt er det en unik gjeng.

Mange tok bilder av dem her, så ikke alle ser inn i kameraet, men det er nydelig.
Canal Street, Merdø utenfor Arendal, 22.07.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Før vi gjør noe annet, passer det seg å introdusere oss selv. Vi heter Inger og Mona Kvikkestøyl Fossli, vi er i skrivende stund 22 år gamle, og vi har bestemt oss for å starte en blogg, noe vi har hatt lyst til å gjøre lenge. Våre lidenskaper inkluderer bøker, filmer og musikk, samt skriving og, selvfølgelig, Violet Road.

Vi ble født i Oslo 24. august 1993, selv om mamma på den tiden bodde i Rauland, fordi Rjukan Sykehus ikke hadde kapasitet til å ta imot tvillinger. Siden da har vi vært på flyttefot i hele Norge; vi har bodd i Sauda på Vestlandet, Arendal på Sørlandet, og Rjukan og Tofte på Østlandet, og tilbake til Arendal igjen, alt før vi flyttet hjemmefra for å studere. Etter å ha tilbrakt ni måneder med å kjøre hundeslede på Pasvik Folkehøgskole i Sør-Varanger, Finnmark, bestemte vi oss for å prøve et par år fra hverandre. Det gikk dårlig, og det ble vi lei av, så for tiden bor og studerer vi sammen på Høyskolen i Sørøst-Norge, Campus Vestfold, der vi i samarbeid akkurat har skrevet ferdig en bacheloroppgave om Harry Potter i Engelsk Språk og Litteratur. Til høsten skal vi ta et årsstudium med musikk, og neste høst blir det Creative Writing i Winchester, England for ett semester, før vi forhåpentligvis stikker til Tromsø.

Vi har en stor familie, med mamma, pappa, brødre, en hund og ellers mange slektninger rundt omkring i Norge og verden. Innenfor den familien er det viktig å trekke frem mammaen vår Bjørg Fossli og fetteren vår Ravn Kvikkestøyl Helland, ettersom de i tillegg er to av våre aller beste venner. Sammen med dem og vår så-godt-som-søster Nina Wiggen Skaret utgjør vi vår egen lille kjerne av Violet Road-fans, Lilla Veislakt, som drar rundt etter Violet Road og samler minneverdige opplevelser på den måten.

​Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments