View tracker

Nå er det ikke mindre enn tre måneder siden sist vi var på konsert med Verdens Råeste. Vi forventa egentlig å få abstinenser igjen ganske fort, særlig da vi etter en måned valgte å droppe en konsert som ikke var lenger unna enn Halden. Til vår overraskelse har vi tvert imot klart oss ganske bra gjennom hele jula og selv gjennom det første stresset etter skolestart. Så hadde vi om "det sublime ved musikk" og musikkformidling på skolen og ble bedt om å komme med eksempler på konserter vi har vært på som har vært helt spesielle for oss på forskjellige måter. Ops. Vi kunne komme på ganske mange, og vips så hadde vi kraftige abstinenser. Hvem vet hvor lenge vi kunne klart oss hvis læreren ikke hadde insistert på å gi oss så mange flashback på én gang, men det gjorde han.... Jaja, får håpe det går over, for dette ser ut til å kunne bli litt av en hiatus!

Likes

Comments

Litt sent kanskje, men vi vil benytte anledningen til å ønske alle Violet Roadies et godt nytt år! De siste to-tre åra har gitt oss mer glede, eventyr og moro enn noen andre år, og vi håper 2017 vil fortsette i samme stil. Og da mener vi ikke nødvendigvis bare konserter med gutta. Noe som for så vidt er like bra, for vi har en følelse av at vi ikke kommer til å ha et like stort utvalg av konserter å gå på i år som vi hadde i fjor, og dessuten har vi store planer om å ikke engang befinne oss i Norge når høsten kommer. Så, vi får nå se hva som venter oss. Uansett, lykke til med eventuelle nyttårsforsetter og godt nyttår!

Og så til grunnen til at vi i det hele tatt skriver et blogginnlegg i dag. Eldstebror, keyboardist og saksofonist Håkon Rundberg har bursdag! Akkurat som med alle de andre ga vi ham en representasjon av hans yndlingsmat, som er reinsdyr, 21. mars for to år siden da vi så dem i Mo i Rana, nemlig et reinsdyrkosedyr som vi tok oss friheten å kalle Rosie (at søringer skal gi en nordlending reinsdyrkjøtt er bare feil, for ikke å snakke om at kjøtt ikke er noe man burde gi i gave på den måten). Det morsomme er at han ikke var der da vi skulle gi ham den, så Halvard tok imot for ham og lovte å bringe den videre. Først tre måneder senere fant vi ut at det hadde han visst glemt! Hehe. Må si vi lurer på om stakkars Rosie endte opp som hotellmaskot i Mo, eller hvis det ikke er tilfellet, hvor ble hun av? Jaja.

Vi har nok ikke spist hans yndlingsmat i dag da, ettersom vi på en måte har kutta ut kjøtt. Men det er nå et annet tema igjen. For å komme tilbake til poenget: GRATULERER MED DAGEN HÅKON!!

Alle bilder er tatt i Arendal Kulturhus 27. oktober
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Nå er det snart jul og gutta har vinterferie, noe som forklarer at det har vært lite å skrive om for oss også. Dagen i dag er derimot ganske spesiell, trommis Herman har nemlig bursdag!

Takket være ham har vi faktisk fått oss en ny juletradisjon, det må jo spises semulegrøt på dagen hans når vi vet at han er så glad i det. Hehe. Nå har vi ved flere anledninger fått det nøye beskrevet av Herman hvordan grøten SKAL være, men vi tillater oss å gjøre det på vår egen måte. Istedenfor varm grøt liker vi den best kald, og istedenfor kanel, smør og sukker foretrekker vi frisk og god bærsaus. Vi har bestemt oss for å følge rådet hans om en halv liter hel- og en halv liter lettmelk i år da, så får vi se om det funker så bra som han påstår.

Uansett, semulegrøt til side. Gratulerer utrolig masse med dagen, og ikke minst god jul, til verdens beste trommis! Håper feiringa innebærer masse gøy og flotte gaver! Ingen tvil om at vi skal kose oss med både VR- og Northern Soul-musikk i jula og, skulle tatt seg ut om vi gikk særlig lenge uten.

God jul til alle andre også, og godt nyttår! :D

Øverst t.v.: Viktig med riktig porsjonering av melk.
Øverst t. h.: Grøten er ferdig, nå må den bare bli kald.

Nederst t.v.: Oss, Herman og semulegrynspakka han fikk for to år sida. Han var den første av dem som fikk gave av oss, og ble mildt sagt overraska.
Nederst t. h.: Herman på den siste VR-konserten vi så dem på i år. 

Fotograf på de to fine bildene: Bjørg Fossli 

  • 44 lesere

Likes

Comments

27. november. Den datoen gjør faktisk litt vondt. Fordi, for akkurat ett år siden skulle vi på konsert til Alta, og vi hadde i tillegg til Ravn fått med oss ei venninne som også studerer her. Hun kommer fra Alta, så planen var å ta henne med og så overnatte hos henne og la henne vise oss byen. Det skulle bli vår femtende konsert, den siste i Back to the Roadshow-turneen og den siste på det som like godt kunne bli tre-fire måneder for alt vi visste.

Vi dro til Oslo med Ravn kvelden før og og skulle overnatte hos ham som alltid. Konsertuniformene var pakka, vi hadde sjekket inn på flyet via melding og var klare for enda et eventyr. Nå var det bare å sove, våkne, komme seg til flyplassen, fly til Alta og ha det gøy. Dette skulle bli litt av en tur.

Nesten i hvert fall. Vi satte på vekkerklokke, sovna og våkna, men da hadde vi fått melding av venninna vår som lurte på hvor vi var. Hun var nemlig på flyplassen. Vi svarte helt rolig at vi var på vei. Hun virka merkelig nok ganske stressa. Og vi skjønte snart hvorfor. En titt på billettene avslørte at flyet skulle gå om en time, ikke tre timer som vi trodde. Vi hadde nemlig huska tidspunktet til når flyet skulle lande i Alta og blanda det med når det skulle gå fra Oslo. Dermed ble det plutselig "litt" travelt. Vi hoppa på første t-bane til Oslo S og på første flytog derfra. Vi hadde fortsatt en halvtime på oss før flyet skulle gå, så vi forble trassig optimistiske.

Optimismen forsvant imidlertid da toget plutselig måtte stoppe av en eller annen grunn. Minuttene gikk, og desperasjonen vår ble stadig større. Venninna vår skulle prøve å holde flyet tilbake, og vi prøvde å mane toget til å gå fortere. Vi kom til flyplassen, men i samme sekund som vi tråkket ut på perrongen fikk vi melding av venninna vår som sa at nå dro flyet.

Det var nedtur. Men vi ga oss fortsatt ikke. Det måtte jo gå et fly til snart. Vi snakket med vakter og billettselgere, men det viste seg at det neste som gikk var utsolgt, og det eneste som hadde plass til oss kostet for det første 3000 kroner per person og landet for det andre ikke i Alta før konserten var ferdig. Da ga vi offisielt opp, men sinnet og frustrasjonen var fortsatt der, så én jakke kan ha blitt slengt over gulvet i Gardermoens store innsjekkingshall.

Det som skulle bli finalen på turneen ble heller en helg hjemme på hybelen vår der vi lagde pai og så på en haug med musikaler for å trøste oss selv, samtidig som vi holdt oss så mye unna Facebook som mulig for å slippe å se noe fra konserten. Venninna vår hadde endt opp med å ta flyet alene, og hun gikk aldri på konserten, men var med familien sin i stedet. Gutta erta oss lenge for den dagen, og visse venner erter oss fortsatt. Vel vel... Én gang SKAL vi se dem i Alta!

  • 77 lesere

Likes

Comments

Før har vi forklart hvorfor vår yndlingssang er Jericho. Nå er det vår andre favoritt sin tur, nemlig Learning to Fly. I motsetning til Jericho er denne sangen først og fremst spesiell for oss på grunn av teksten, det er som om den har blitt skrevet om oss. Det er selvfølgelig lett å kjenne seg igjen i sanger, men det er sjelden noen sang passer akkurat så bra til vårt selvbilde. Siden vi strengt tatt regner med at de fleste som leser dette kan den mer eller mindre godt gidder vi ikke gjengi teksten før vi tolker den.

De to første versene handler for oss om depresjonen vår da den var som verst. Første vers om hvor vanskelig og skummelt det kan være å ta valg og ta ansvar. At en etter hvert gir opp fordi en gir seg selv skylda og hater seg selv hver gang det går galt, og på den måten ender opp med å bli ødelagt. Andre verset er jo rett og slett en beskrivelse av det å miste seg selv og hvordan det er å være deprimert. Det er nok lett å kjenne seg igjen i for alle som har slitt /sliter med det. "Now while it's all coming back, she paints her days in black" er linjer som betyr spesielt mye for oss, siden de såkalte "flashbackene" våre er noe vi virkelig prøver å holde på avstand så godt vi kan for å unngå tilbakefall.

Det tredje verset handler om å kjempe for å komme seg ovenpå igjen, at en har ansvar selv for å klare seg og at en begynner å tro på at en kan få det til. I det fjerde verset er det snakk om å lære av feilene sine og gå videre, og særlig linja "so many faces to forget" gir gjenklang, siden vi har flytta så mye og har måttet begynne på nytt og få nye venner så mange ganger.

Også er det refrenget. Som oppmuntrer til å ikke være redd for å feile, at en må dumme seg ut og "falle" for å lære å klare seg. Det er utrolig inspirerende for sånne som oss som alltid har funnet det nokså skummelt å skulle være "voksne" og klare oss selv. Det siste i refrenget er like viktig for oss, om enn veldig mye mindre dypt. "Count the days, until we meet, explore the ways, of restless feet, one more night gone by". Altså. Det er rett og slett det vi synger når vi teller ned til neste Violet Road-konsert. Som jo, helt i tråd med resten av sangen, er det vi bruker som antidepressiva.

I tillegg til alt dette er den jo selvfølgelig en av de viktigste å få se på konsertene. Live-versjonen er så heftig og inneholder så mye show! Både med saksofoner, vanvittig mandolin-spill og en Kjetil som tar helt av med dansing og monitor/gjerde-klatring. For ikke å snakke om at det er den sangen han pleier å bruke til å gi en heldig utvalgt Blikket. 

Likes

Comments

View tracker

WE ARE THE LOVE TOUR går mot slutten. Gutta har én konsert igjen på kalenderen, og det er i Halden den 25. november. Vi var derimot på vår siste konsert i denne turneen i Horten for to uker siden. Smått bekymra akkurat nå, for vi aner ikke når neste konsert blir. Tre måneder? Fire? Fem? Dette kan bli en lang vinter... Heldigvis har vi både musikken deres og minnene fra tidligere konserter å kose oss med mens vi venter. Derfor vil vi skrive en liten oppsummering av året, og turneen, som har gått.

Dette har vært et heidundranes år. Vi har reist over hele landet for å se gutta i Violet Road, medregnet Tromsø i nord, Bergen i vest, Oslo i øst, Kristiansand i sør og Trondheim sånn midt i mellom. I tillegg har vi tatt én liten tur over grensene for å se dem i København. Flere ganger har vi kjørt buss/tog i opptil 10 timer hver vei, og vi har tatt fly strekningen Oslo-Tromsø og tilbake to ganger. Til sammen har vi vært på 24 konserter bare i år! Med tanke på at de resterende 13 konsertene våre var spredt utover det første halvannet året vi visste om dem, er det ganske mye. Og hver og én av de konsertene har vært så veldig verdt det. Faktisk har vi ikke gått på flere konserter enn akkurat de vi ikke har klart å la være å gå på. VR har rett og slett hatt veldig mange konserter i år, og en god del av dem har vært på steder vi ikke klarte å holde oss unna.

Og naturligvis har det ikke bare vært oss. Både mams, fetter Ravn og Nina har vært med regelmessig på varierende antall konserter, i tillegg til at vi har fått med oss andre slektninger og gode venner i små og store grupper både én og to ganger, og vi er ganske sikre at flere av dem kommer til å ville være med flere ganger. Det er helt utrolig! Vi må innrømme at vi er litt stolte av det. For ikke å snakke om alle roadiesene vi har møtt på forskjellige steder!

En morsom konsekvens av reisinga vår er at vi har blitt lagt merke til av ganske mange journalister helt fra vi først begynte med det vi gjør. Vi har havna i flere lokalaviser rundt om i landet etter å ha blitt intervjua på en festival eller enslig VR-konsert, rett og slett fordi journalisten kunne se på de salige ansiktene våre akkurat hvor glade vi var for å være der. Det hjelper vel at vi er tvillinger også. I april havna vi iTromsø av den enkle grunn at vi hadde vært på 26 konserter på under to år, og nå nylig kunne man se et bilde av oss i VG Helg som ble tatt på Eikerapen Roots-festival i sommer. Det bildet er forresten det som er profilbildet på bloggen nå. Alt dette er ganske gøy, men det beste som har skjedd er at vi har fått mulighet til å skrive om konsertene vi går på fordi vi går på så mange. Dermed er det nå litt av en prosess for oss å gå på konsert: vi reiser hvor enn konserten er, vi nyter øyeblikket, vi reiser hjem, vi skriver blogginnlegg og vi skriver en artikkel for Festivalguiden. Og vi elsker hver del av det.

Det er helt absurd at ett band og vår galskap kombinert skulle kunne gjøre så mye for vår hverdag, men sånn er det altså. Takk til gutta for nok en fantastisk turné, og takk til alle dere som har gjort den så uendelig mye mer spesiell for oss. Vi elsker å reise rundt på konserter, og det blir bare gøyere og gøyere!

Forresten: Dette har ingenting med det øvrige innlegget eller VR i det hele tatt å gjøre, men vi må nesten bruke anledningen til å gratulere lillebror Jonas med 15-årsdagen! Han er blitt så stor, det er nesten urettferdig :'D Uansett, GRATULERER MED DAGEN JONAS! :D

  • 71 lesere

Likes

Comments

Allerede dagen etter at vi så gutta på Arendal Kulturhus forrige uke forta vi oss tilbake til Horten for å få med oss den første konserten deres i Horten. Bilturen var lang og føltes lenger, men vi hadde en kjempefin tur med mamma, Jonas og Ravn og kom oss til Glassmagasinet rett etter at dørene åpna klokka sju, lenge før noen andre dukka opp. De skulle jo ikke begynne å spille før elleve. For å være helt ærlig hadde vi lenge ment at det var umulig for dem å spille der så lite som det er, det måtte da være snakk om en annen scene? Men da vi kom inn og så hvordan det var blitt gjort klart skjønte vi at dette kunne funke helt fint likevel. Og aldri har Håkon og Herman vært nærmere. Enda nærmere enn på Strømløst. Mens vi beundra sceneoppsettet og venta på at vennene våre skulle komme skaffa vi oss sitteplasser i hjørnet av lokalet, ble jo en del timer å vente og kunne like så godt ha det komfortabelt.

De første som dukka opp var Oskar og Markus etter en halvtimes tid, så vi slo oss ned ved det bordet vi hadde skaffa, og mens vi satt der og snakka og koste oss kom stadig flere av de vi hadde fått med oss med ujevne mellomrom. Truls, Helene, TC, HC, Camilla, Nikolai Joachim, Sandra og Patrick var der til slutt alle sammen, og siden de aller fleste av disse er med i skolekoret brukte vi timene på å synge korsanger mens mamma og Ravn satt og så på. Det var virkelig en absurd følelse. Da gutta gikk forbi prata vi litt med Kjetil og Joachim og HC slo selvfølgelig til med "bassisten i midten"-tilrop til Hogne, noe jeg tror ble satt pris på. Da det ble tydelig at andre begynte å vurdere å skaffe seg plass foran scenen kapra vi plassen med hele gjengen vår, og aldri har vi vært så mange til å stå foran der og vente. Mens vi sto der tok vi en titt på settlista og Joachim mente det mangla en sang og la til "We Are the Love". Prøvde å forklare ham at det ikke er helt sånn det funker, men skal ikke akkurat krangle på forslaget. Mens vi sto der sang vi enda litt mer og koste oss generelt i stykker mens vi så fra god-gjengen vår på gulvet til scenen der god-gutta snart skulle stå.

Da det begynte å nærme seg konsert fyltes lokalet opp, ikke at det skal så mye til, og vi sto og nøt synet av at absolutt alle som sto rundt oss var folk som betyr mye for oss. Så hørte vi introen, sa fra til alle at "nå kommer de!" og jubla om kapp med dem da gutta kom løpende opp.

Ikke at vi ikke har vært salige når vi har vært på konsert før, vi opplever stadig konserter som gir oss det lille ekstra. Men denne gangen var det noe helt spesielt av en helt annen grunn. Vi tilbrakte hele konserten med å se fra vennegjengen vår til gutta, nyte smilene deres, observere reaksjonene deres på det vi visste de kom til å elske, slå oss helt løs med armene rundt dem, juble vilt med dem da Hogne gjorde oss alle kjempeglade og hoppa ned i mengden under bassoloen (som i seg selv også ble mer enn godt mottatt av de vi hadde fortalt så mye om den til), bli med og skråle "Herman! Herman! Herman!" om og om igjen etter at gjengen satte det i gang, og selvfølgelig også nyte konserten i seg selv som inneholdt alle de viktigste elementene.

Da konserten var ferdig fulgte vi naturlig nok etter gutta der de marsjerte til merch-bordet og ble, etter å ha fått en klem av Hogne, stående der borte og kose oss med gjengen vår mens vi så på at gutta som vanlig ble rost opp i skyene av alle som gikk bort for å snakke med dem etter å ha sett dem for første gang. Mens vi sto der var det plutselig ei som insisterte på at vi også skulle signere plata ho hadde kjøpt seg. Vi prøvde å forklare at oss var det vel ingen poeng i å få autograf av og at vi ikke hadde noe å skrive med, men ho fortsatte å insistere og plutselig hadde Joachim, som hadde stått og fulgt med, skaffa oss en tusj, så det var jo bare å gjøre det. Skal ikke nekte for at det var veldig gøy.

Da gutta forsvant ble gruppa litt oppdelt, noen dansa til musikken som fortsatt var på full guffe (*kremt* mamma), mens resten av oss gikk ut og ble stående og snakke og se på at utstyret Deres ble lasta. Der sto vi til alle kom ut og enda en stund lenger, hovedteamet var selvfølgelig hvorvidt folk hadde vært fornøyd med konserten. Noe de åpenbart var. Akkurat idet vi begynte å snakke om å gå og diskutere hvordan alle kom seg hjem kom gutta ut og vi fikk oss en klem av Herman i forbifarten. Så fortsatte vi med det vi holdt på med, sa hadet til alle og traska mot bilen vår. Noe som tok lenger tid enn det hadde trengt å ta fordi "vi kan like så godt gå den veien". Oh well. Mer tid til å snakke om kvelden.

Øverst t.v.: Smått fornøyd med oppmøtet
I midten t.v.: Tar en sang med korfolka før konserten begynner
Nederst t.v.: Et lite tillegg til Kjetils settliste ála Joachim

Øverst t.h.: Herman var vanskelig å se under konserten på grunn av røyken, men under trommesoloen fikk han som vanlig skinne
I midten t.h.: Hogne tar av
Nederst t.h.: Gjengen koser seg

  • 89 lesere

Likes

Comments

Torsdag 27. oktober skulle vi få se VR på Arendal Kulturhus! Hvem bryr seg om at de skulle til Horten allerede dagen etter? Vi måtte jo se dem hjemme!

Dagen før hadde vi vært på et teater-arrangement i Oslo, så det ble buss fra Oslo Bussterminal som var fremme på Harebakken Bussterminal kvart på to natt til torsdagen. Selve dagen besto i å sove ut, spise frokost, handle inn til og lage middag til mams kom hjem, spise den middagen og gjøre oss klare for konsert! Vi var på vei inn til byen allerede i fem-tida, merkelig spente på kveldens konsert til tross for at vi hadde sett dem bare to uker før. Men mams og Jonas hadde jo ikke sett dem på en stund, og som sagt, dette var jo hjemme. Det virka helt surrealistisk at de skulle være i vår hjemby på en helt vanlig hverdag. Vi hadde jo sett dem i Arendal før, men begge gangene hadde vært under Canal Street, Arendals musikkfestival, og mens den foregår er alt helt annerledes, med scener, avsperringsgjerder og mennesker over alt, i steikende sommer. Nå var det grå høst, og byen var like stillegående som ellers i hverdagen, og det var bare vi som visste at verdens kuleste mennesker befant seg midt blant oss.

Da vi først kom til kulturhuset var dørene stengt, så vi gikk inn på Amfi Arena som lå rett over gata og surra litt der. Vi kom over de skoene som vi to hadde kjøpt for et par uker siden, og mams fant seg sko i samme stil, så vi følte oss unektelig ganske kule vi tre, der vi gikk i VR-uniformer og nye, matchende sko. Til slutt dro magneten for sterkt i oss til at vi kunne klare å gå der inne noe lenger, så vi fikk dratt med oss mams og Jonas tilbake til kulturhuset som nå var åpent! Der inne ble et bord dekt med hvit duk, og vi mistenkte at der skulle det nok bli noe merch etter hvert. Pappa kom snart, og vi kapra et bord. Vi skulle visst sitte der og vente, men vi visste instinktivt at i dette øyeblikk drev gutta på med lydprøve inne på Store Torungen, storsalen i Arendal Kulturhus, og ett sted måtte man jo kunne høre noe.

Vi fant det vi. Opp trappa til øverste inngang. Da vi satte oss ned foran døra var det som om de spilte og sang rett bak oss, og det var en fin måte å tilbringe ventetiden på. Til slutt ble det imidlertid stille, noe vi tok som et tegn på at det var på tide å gå ned og vente. Igjen viste det seg at vi hadde rett, for ikke lenge etter at vi kom ned, hørte vi over høyttalerne at nå var det på tide å finne frem billettene, for nå åpnet dørene. Vi hoppa nærmest bort til inngangen og trippa utålmodig mens billettene ble sjekka, så løp vi til plassene våre. Mens vi satt der og beundra scenen kom vi plutselig på at dette var jo samme scene som både vi og Jonas hadde konfirmert oss på! Sært. Og ganske fint. Mams hadde fått med seg en kollega som nå skulle få se hva det var hun snakka så mye om, og han så ut til å glede seg, mens Jonas og pappa begge var klare for sin tredje konsert så langt, og mams var spent på hvordan konsertene denne turneen så ut. Alt i alt hadde vi en følelse av at dette kunne bli en bra konsert.

Og der kom De. Hele konserten var ganske lik Strømløst, bortsett fra at de rolige sangene var mer spredt utover i settet, og det var i det hele tatt mer energisk. Og pianoet var bytta ut med et klavér! Den fantastiske bassoloen var tilbake på programmet, og Kjetil ga oss da Blikket også, mens han spilte fløyte! Hvordan han klarte å holde seg alvorlig nok til det er et mysterium. Eneste nedtur var at de ikke tok Placebo eller We are the Love, håper ikke De har slutta helt med dem. Good Girls ble heller ikke spilt, noe som føltes veldig merkelig med tanke på at den har vært der fra starten av. Mams knipsa selvfølgelig som en gal, og hun sendte kameraet frem og tilbake hvis hun så at vi andre satt bedre til. Dermed fikk faktisk vi tatt et par bilder også, selv om kvaliteten på dem kan diskuteres, blant annet av en viss trommis som gladlig poserte. Han har visst forresten gitt opp korpstromma helt, for på slutten plukka han heller opp en tamburin, noe som forresten er nesten like pent. Så marsjerte De nok en gang av scenen og ut at salen, og denne gangen skulle ikke vi vente! Vi løp etter Dem og sto og så på da De avslutta spillinga borte ved merch-bordet, mens de andre kom ut litt bak oss. Etter å ha veksla noen ord med både oss og andre, samt solgt enda lit mer av det nå veldig sparsommelige utvalget av merch de hadde igjen, skulle gutta gå og få seg litt middag. Men ikke før De hadde minnet oss på at De hadde spilt akkurat her i 2013, i den tro at det var da vi hadde sett Dem første gang. Nei tenk, det var året etter. Ja tenk, vi var treige. Men som Kjetil sa: "Men dokker har nu tatt det igjen". Han kan vel ha rett i det.

Uansett var det på tide å gå nå, men i lykkelig visshet om at vi skulle se Dem igjen allerede neste kveld. Og den skulle vise seg å bli legendarisk, men det blir i neste ukes innlegg.

Øverst til venstre: Kjetil gir oss Blikket med fløyte!
Nederst til venstre: Herman, bare fordi vi tok det.

Midten: Bassolo!

Øverst til høyre: Håkon med klavér!
Nederst til høyre: Herman med tamburin!

Alle bilder unntatt det ene dere vet: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Igjen må vi anbefale en annen musiker vi akkurat har vært på konsert med og er veldig glad i. Han kaller seg Moddi, er fra Senja og er rett og slett skjønn. Første gangen vi så ham på konsert hadde vi aldri hørt musikken hans før, men det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi hadde gått glipp av noe. Den stemningen han lager med sangene sine, de viktige temaene han tar opp, for ikke å snakke om de morsomme kommentarene og historiene han stadig kommer med, gjør at en sitter og smiler fra start til slutt. Også er det rett og slett det at han er nydelig da. Med det svære krøllete håret, diverse ullgensere og, i hvert fall før, mangelen av sko og sokker. Han synger både norsk og engelsk og både selvskrevne sanger og sanger han har lånt fra andre artister. Det siste albumet hans er resultatet av et enormt prosjekt hvor han har samlet sensurerte sanger fra hele verden, og bare det er nok til å forstå hvor utrolig denne fyren er. Alle disse sangene, både nye og gamle, lånte og selvskrevne, gir en gåsehud og får en til å lytte nøye. Stemmen hans er nydelig og han er en mester i å bruke dynamikk som virkemiddel. Han spiller og reiser rundt med cellisten Katrine Schiøtt, som også er utrolig flink til å både spille og synge.

​Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

I vår hadde vi og Ravn egentlig kjøpt billetter til denne onsdagen, 12. oktober, til noe som heter Welcome to Nightvale, et hørespill som nå skulle ha et liveshow på Sentrum Scene i Oslo. Men vi to sa med én gang at det var med forbehold om at hvis det viste seg at gutta skulle ha en konsert som var for bra til å gå glipp av samme dag, ville den bli prioritert. Og typisk nok skjedde det. Det skulle være strømløs konsert på Rockefeller, bare gata ovenfor, og det kunne vi ikke gå glipp av, så Ravn solgte våre billetter til et par venner, og dermed hadde vi og han plutselig forskjellige planer i Oslo på samme tid, for én gangs skyld.

Vi fikk med oss ei god venninne fra koret som har vært med én gang før og hatt lyst til å være med flere ganger, men hun har typisk nok måttet jobbe hver gang de har vært i nærheten. Så brakk hun beleilig nok beinet (sorry Tina, men det var jo godt for noe :'D <3) og hadde plutselig masse fri, så da ble det Strømløst gitt! Og i tillegg skulle Nina og kjæresten hennes Birk være med, så dette lovet godt!

På dagen tok vi bussen inn med Tina, som vi pratet høl i huet på om visse musikanter, stakkars, og møtte Nina og Ravn på Peppes litt før tre på ettermiddagen. Så spiste vi oss mette og vel så det, og skravla enda litt mer, før klokka nærma seg halv fem, og vi to begynte å kjenne magneten dra i oss, mot den ubevokta inngangsdøra til Rockefeller. Nå var det på tide å kapre våre plasser først i køen. "Bare tre og en halv time til dørene åpner!"

Vi fikk da dratt dem med oss, og magneten dro stadig sterkere i oss, noe som gjorde at vi stadig gikk litt for fort for stakkars krøpling Tina (<3) og måtte konsentrere oss om å gå saktere. Ikke at hun klaga, hun er alltid i godt humør hun. Snart kom vi til der vi og Ravn skulle skille veier, så da var det å ønske hverandre lykke til og en god kveld. Han gikk ned til Sentrum Scene, og vi resterende fire forsvant opp til Rockefeller. Vel fremme så vi tre damer stå der og tenkte ergerlige at noen hadde kommet før oss, men vi skjønte fort at de jobba der, så da var det bare å stille seg opp. Den ene av de damene kom ganske fort bort til oss og sa "vi åpner nok ikke før åtte", og vi smilte bare skeivt og sa "vi vet", noe som gjorde at hun så litt nøyere på oss og spurte "er dere fans dere?". Det spørsmålet får av en eller annen grunn alltid de som er med oss til å le, så hun ville ha forklaringer, noe hun fikk. Hun gikk, vi ble stående der vi sto, og så gikk hun inn, noe vi ikke tenkte særlig over, men så kom hun ut igjen og bort til oss før hun sa med et lurt smil: "hvis dere vil...". "Hvis vi vil...?". Vi klarte ikke å holde kjeft, hun så så hemmelighetsfull ut, og hun brukte så lang tid på å si det, så vi ble altfor nysgjerrige. Hun fortsatte med "hvis dere vil kan jeg reserve fire plasser på første rad til dere, så slipper dere å stå her og fryse". Vi ble litt målløse hele gjengen, men klarte å få frem noen "seriøst??", "tusen takk!" osv. Nina fikk også fortalt henne at vi trengte faktisk fem, for kjæresten hennes skulle også komme. Hun nikket bekreftende og sa "dere får de fem beste plassene", hvorpå vi bare måtte få presisert "i midten foran?". Våre faste plasser er jo egentlig mer mot høyre, men det gadd vi ikke presisere. Nok en bekreftelse fra henne, flere takksigelser fra oss fire, så forsvant hun inn igjen, og vi sto igjen, nokså vantro, men veldig glade.

Det var jo ingen vits å bli stående der, så vi gikk ned til der vi visste Ravn satt og venta utenfor døra og fortalte ham hva som hadde skjedd, før vi gikk inn på baren rett ved siden av. Der satt vi og fikk varmen i oss igjen, mens vi to ventet mest på at det skulle bli på tide å gå opp igjen, for reservert eller ikke, vi blir stressa av å være et annet sted enn utenfor konsertlokalet når det er såpass kort tid til. Da klokka ble over halv sju klarte vi ikke mer. Havner man for langt bak i køen, må man ofte uansett vente en god stund, og vi ville inne så fort som mulig etter at dørene åpna. Da vi kom opp dit ble vi imidlertid sjokkert over å se at det fortsatt ikke sto noen der. Javel, da kunne vi like godt gå inn på baren rett nedenfor og vente litt til. Vi satt der en halvtime omtrent, så spurte Tina "skal vi gå opp igjen?", og vi spratt opp med et unisont "ja!". Vi blir alltid veldig glade når noen andre sier sånt først. Nå hadde det faktisk kommet noen i køen, om ikke mer enn tre-fire stykker, så da ble vi i hvert fall stående.

Da dørene endelig åpna kom vi inn i et Rockefeller som var så annerledes enn vi har sett det før at vi først ble veldig forvirra. Den store scenen der var nå bak en midlertidig scene som bare sto noen centimeter over gulvet, og stolrader var blitt satt opp helt fram til scenen. På den forreste raden lå fem lapper med ordet "reservert" på dem i store bokstaver. Ikke verst. Og vi så nå at vi hadde virkelig fått de beste plassene, for raden besto av åtte stoler, og vi hadde fått de som sto fra lengst mot høyre og litt forbi midten. Noe mer til høyre, og vi hadde sittet på skrå på sida av scenen. Nei takk. Dette var perfekt. Scenen var forøvrig pynta med de sedvanlige vimplene gutta har med seg over alt, men i tillegg hang det nå rekker med lyspærer rett over scenen. Veldig koselig. Og på Håkons plass sto det jammen meg et piano! Sammen med keyboardet! Kult. Må forresten få nevne at både han og Herman var mye nærmere publikum enn de pleier, noe vi satte meget stor pris på.

Selve konserten var rett og slett nydelig. Det var rolige sanger som dominerte kvelden, selvfølgelig for å passe bedre inn i konseptet, inkludert én sang fra debutalbumet Letters, Letters in the Night. Mange fine soloer, mange sanger vi aldri har hørt live før, og Placebo var med denne gangen og, som håpet. På et eller annet tidspunkt satt Kjetil kledelig nok plutselig bak pianoet, mens Håkon kom fram med saxen. Men så ble det mer livlig! Call Collect kom, og da var festen i gang. De jøgla som alltid, Hogne sang bassen i Can You Hear the Morning Singing, noe som er veldig pent, og da Face of the Moon kom, plutselig tilbake som "siste" sang, reiste folk seg og sang og klappa med. Så kom de tilbake og tok et par ekstranumre, før publikum ble pent bedt om å sette seg ned før neste sang. Logisk nok, siden den brakte tilbake den rolige stemningen. Men det skulle komme én overraskelse til: Gutta ba plutselig publikum om å være stille, så utbrøt Kjetil "jeg hørte rykter om at det skulle være strømløst", før de begynte å spille Whiskey and Wine helt akustisk, Kjetil hadde ikke engang mikrofon. Og som om ikke det var nok spankulerte de like greit ned av scenen mens de spilte og sang, gikk forbi stolradene og ned til merch-bordet der de avsluttet sangen og gikk rett i gang med selging, signering, bildetaking og prating. For noen folk.

Vi fikk oss da noen klemmer og litt prat vi og, men så kom det ei dame og sa "en gutt står utenfor og venter på dere", og vi kom på at Ravn måtte jo ha blitt ferdig på sin greie for en stund sida! Dermed skyndte vi oss å få tak i hadeklemmer og løp ut til ham, nokså lykkelige. Tina hadde måttet løpe idet gutta begynte med Whiskey and Wine, trist nok, men men. Vi får henne nok med flere ganger. Nina og Birk dro nå sin egen vei, mens vi to og Ravn dro hjem til ham for å sove, og på veien utvekslet vi historier fra hver våre opplevelser den kvelden.

Forresten, bestemmer de seg for å gjøre det konseptet igjen, sier ikke vi nei takk for å si det sånn!

Øverst t.v.: Mona og Nina gleder seg

Øverst t.h.: Reservert! 

Nederst: Se på den nydelige scenen!
​Fotograf: Veronica Furset Stavik


Likes

Comments