I går fylte Kjetil Holmstad-Solberg 40 år! Han er den andre av tre som har bursdager 22., og den andre av Gutta til å bli 40 i år. Vi håper han ble feira på en ordentlig måte og at han hadde en helt fantastisk dag! Selv spiste vi selvfølgelig fårikål (yndlingsmaten hans ifølge samlekortene), til tross for at vi strengt tatt er vegetarianere nå. Noen tradisjoner blir bare sittende. Vi tenkte vi skulle feire ham med noen fine bilder fra tidligere konserter! Bildet i midten er fra Sarpsborgsfestivalen 28. august i fjor da vi ga ham kålhode i bursdagsgave av samme grunn som nevnt ovenfor, han virka veldig fornøyd med gaven selv om vi ikke ga ham fårikålkjøtt i tillegg. Resten er fra diverse konserter og tatt av Nina Wiggen Skaret.

Gratulerer masse Kjetil!! <3

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Dette innlegget skulle egentlig blitt posta forrige uke, men det er hektiske tider akkurat nå, så da blir det to denne uka i stedet. Vi har heller ingen konsert å skrive om, hverken ny eller "gammel", så da er vi nødt til å finne på noe annet. Dermed tenkte vi: "Hvorfor ikke dykke ned i sangen vi elsker over alle andre sanger her i verden?". Dette er ingen analyse på noen måte, vi kunne ikke levert den til noen norsklærer. Vi vil bare fortelle dere hva vi mener om den, hva den betyr for oss og hvorfor.

Jericho. Verdens kuleste låt. Første gang vi hørte den var på vår aller første konsert med dem, alias "Åpenbaringen" som vi har skrevet om før. Da introen, eller "slavekoret" som de kaller det, ble spilt utover Sam Eydes Plass i Arendal, slutta vi å puste, og vi skjønte at dette kom til å bli bra. Og da resten av sangen ga oss frysninger og viste seg å være like rå som introen, lyttet vi intenst for å prøve å få med oss hvert ord og hver minste lille lyd. Det er ikke vanlig for oss å elske en sang så plutselig og så høyt allerede første gang vi hører den. Selv ikke noen andre av Deres sanger har hatt den effekten.

Så er det vel lurt å si litt om hva som gjør den så fantastisk:
Lydbildet er rett og slett rått. Måten de bruker så mange forskjellige instrumenter på, inkludert mandolin, saksofoner og lommekornetter, gjør at vi ville digga sangen uansett hvordan hvordan teksten var, og vi er ekstremt opptatt av tekst.​​ Som jeg alt har sagt er slavekorintroen en stor del av sangen, den er rå, mektig og dyster, og du får et inntrykk av hva du kan forvente deg, og det bare med to enkle, dype messelyder som gjentas og gjentas: "humm humm". Helt til Kjetil begynner å synge. Når han begynner med "Let's go" med den kraftige og klangfulle stemmen, vil man bare adlyde. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har skullet si "La oss gå", og det har kommet ut ikke bare på engelsk, men i den melodien. 

Teksten i sangen viser et viktig og alvorlig budskap, et budskap som resonnerer bra i oss. Det må innrømmes at vi ikke helt og holdent forstår alle de språklige bildene, men det er ikke nødvendig. For det første får man en forståelse for innholdet ved å ta inn stemningen i sangens helhet, for det andre er det fint å ha noen mysterier å gruble over, og for det tredje er teksten vanvittig kul og original, uansett hva annet du får ut av den. For oss virker det ganske åpenbart at den protesterer mot grådighet og undertrykkelse, men den kan kanskje bety noe helt annet for noen andre. Det er noe av det fine med alle VRs sanger: de er åpne for tolking.

Vi lærte oss Jericho kort tid etter første konsert, men noe som gjorde oss både nysgjerrige, frustrerte og enda mer oppsatt på å kunne den var at hele teksten ikke sto i tekstheftet som fulgte med CD-en. Det siste refrenget er annerledes enn de andre, men teksten til det er ikke å finne noe sted. Dermed måtte vi høre ekstra godt etter for å få med oss hva som ble sagt der, og vi fikk da til det og. På neste konsert, på Rockefeller i Oslo to måneder etter "Åpenbaringen", kunne vi hele. Og på den konserten fikk vi bakoversveis, for der tok de alt til nye høyder, inkludert introen. Detaljer om den kvelden skal dere få en annen gang, for nå holder det å si at det var en så heftig opplevelse at hver gang vi har hørt "slavekoret" etter det har vi hoppa himmelhøyt. Vi gjør det fortsatt, uansett om det er live, Youtube, Spotify eller CD på biltur. Det er for sterke følelser involvert i den lyden til at vi skal kunne la være. Så mye elsker vi den.

Likes

Comments

I dag er siste dagen av guttas turné i Danmark, men selv om det er ubeskrivelig flott at danskene får opp øya, er det ikke særlig gøy å ikke ha penger eller mulighet til å oppleve konsertene selv. Misforstå oss rett, vi har hatt det kjempegøy de siste dagene med vennene våre og skolen og unner danskene og gutta opplevelsen. Men alle konserter en går glipp av er en bortkasta mulighet, det gjør litt vondt. Noe som selvfølgelig er grunnen til at vi dropper så få som mulig og på én måte er relativt fornøyde med at denne turnéen ikke er like lang som den i vår var. Den som kunne dratt på alt! Vi håper selvfølgelig at de har hatt og har det helt fantastisk i Danmark og skaffer masse nye fans, det er ingen tvil om at de snart er like store der nede som her oppe. Tenk at de sprer seg ned nedover i Europa! Sukk. Vi vil til Danmark. Noen som har en jet?

Uansett. Den FØRSTE gangen De hadde konsert i Danmark var vi selvfølgelig hjertelig til stede. Vi måtte jo få med oss den første, og dessuten var det tre måneder siden sist vi så dem og vi hadde ganske sterke abstinenser. Vi og Ravn tok buss fra Oslo til København natta før konserten, hvorpå vi hele veien storkoste oss i baksetet med hatten full av godis. Vi kom fram halv sju på morran, etter en åtte timers reise og fant hotellet vårt, som var den billigste driten vi kunne finne. Det var ikke åpent enda, så mens vi venta lokaliserte vi konsertlokalet. Det var ikke vanskelig, rett ved en veldig fargerik kino så vi et veldig stort skilt hvor det sto "Pumpehuset". Da hotellet endelig åpna la vi oss og sov til tolv. Ikke før hadde vi spist frokost og stelt oss før vi var vi på vei til lokalet igjen for å rekognosere. På veien bort kjøpte vi mat til seinere på dagen, og da vi fant ut at ting allerede hadde begynt å skje bestemte vi oss for å bli der. Det var ikke veldig varmt og det var snø overalt, men vi var godt kledd og koste oss like mye med å være der som alltid. Da Halvard kom i døra og spurte om vi ville komme inn ble det selvfølgelig enda morsommere. Vi fikk se lydprøven og dermed få litt hint om hvordan konserten kom til å bli, det var jo første konsert siden den nye CD-en deres kom ut og dermed et helt nytt repertoar! Ifølge det vi hørte, kom det til å bli bra. Da de var ferdige med lydprøven snakka vi med dem til de, og dermed vi, måtte gå. Vi brukte tida til å gå og kjøpe oss litt mer mat, før vi stilte oss opp i kø for alvor, nå var det bare et par timer til dørene skulle åpne. En time etter så vi plutselig noen kjente fjes på andre sida av gata, vi var tydeligvis ikke de eneste Roadiesene som hadde kommet fra Norge. Der kom nemlig Ingrid og Marit! To andre store fans som vi hadde møtt i Tromsø i oktober! Nå hadde vi flere å vente og å dele konserten med. Da dørene åpna sto vi fem naturlig nok først i køen og da vi kom opp i lokalet var det tydelig at det ikke hasta så veldig med å stille seg opp foran scenen. Dermed ble vi stående/sittende ved veggen og snakke med hverandre og alle andre, det var overraskende mange nordmenn der faktisk. Så begynte folk å samle seg foran scenen, og vi hoppa fram akkurat i tide til å kapre plassene våre.

Konserten var rå. Det var uvant å høre dem snakke på engelsk, og også veldig morsomt. Når det kommer til repertoaret var det kjempekult, med blandingen av de nye sangene og de gamle vi følte det var viktig å beholde. Det eneste vi reagerte sterkt på var at de for aller første gang DROPPA BASSOLOEN! Det var trist. Savner fortsatt den. Men som sagt, det var bare den ene tingen. Resten var herlig.

Etter konserten skaffa vi oss åpenbart eksemplarer av den nye plakaten, og da vi fikk vite at alle plakatene i vårturnéen kom til å ha navnet til hver enkelt by de skulle besøke på seg ble vi nok om mulig enda mer bestemt på å gå på så mange som mulig. Så ble vi der og snakka med alle og ingen til de stengte. Det viste seg at Ingrid og Marit bodde på hotellet rett over gata, så vi ble med dem bort dit og fortsatte samtalen der. Da gutta dro satt vi fortsatt der, så vi skaffa oss hadet-klemmer før de forsvant og snakka med Ingrid og Marit enda en stund til før vi gikk til vårt eget hotell og la oss. Greit med litt søvn før vi skulle ta bussen hjem igjen halv sju neste morgen.

Bildene under er tatt med mobilkamera det ene øyeblikket vi følte for å ta opp mobilen. 

Likes

Comments

Fredag morgen 26. august dro vi med toget hjem til Arendal, før vi samme kveld kjørte med mams til Smaal i Lillesand for å være med på Wedding Jam. Det var akkurat det det høres ut som, det var en kveld med fremførelser av musikk som skulle spilles neste dag, i bryllupet til Tom Espen Pedersen, som forresten spilte med Hogne i både Hangface og Englebarn, to band vi elsker, for flere år siden. Det var en kjempefin kveld/natt. Vi fikk møte masse kule folk og snakke med flere vi kjente fra før av, og vi hadde det utrolig gøy! Det eneste som gjenstår å si om det er: Gratulerer igjen til det nygifte paret!

Samme dag som dette bryllupet fant sted i Lillesand dro vi og mams østover til Elvefestivalen i Drammen. Det skulle bli avslutningen på en heftig festivalsommer, samt feiringen av vår bursdag som hadde vært tre dager før. Som vanlig var vi kronisk tidlig ute, så vi spankulerte litt rundt i Drammen og så på livet. For liv var det. Hele sentrum var stappfullt av mennesker, boder og alt mulig rart. Er mulig det var det som forvirra oss litt, eller kanskje det faktisk var dårlig skilting eller noe, men vi klarte virkelig ikke å finne inngangen til festivalområdet. Til slutt ga vi opp og bestemte oss for å spise middag i stedet, det var jo lenge til det skulle starte. Så vi fant en søt, liten engelsk pub som het Dickens og spiste oss mer enn mette nok der før vi gikk tilbake i bilen og tok på litt mer klær, for vi skulle tross alt bli ute til litt utover natta. Snart åpna innslippet, men vi hadde fortsatt ikke helt funnet ut hvor. Vi var plutselig på helt feil side og måtte gå rundt igjen, så fant vi ut at inngangen var rett ved der vi hadde spist! Velvel, vi fant det i hvert fall. Nå var klokka seks, altså åpningstid, og vi viste billetter og kom oss inn. Der inne var det foreløpig omtrent ingen folk og ingenting som skjedde, til tross for at Marit Larsen skulle spille om ikke lenge, så vi satte oss ned på en av benkene som sto midt på plassen der. Etter hvert nærmet imidlertid konserten seg og folk begynte å trekke mot scenen. Skulle vi få en bra plass måtte vi nesten bevege oss vi også. Da vi kom bort sto merkelig nok ingen helt fremme ved scenen, så vi tok plassene midt foran og så etter tegn på at gutta var på området, og jammen fikk jeg øye på banneret som lå i en krøll helt bak på scenen. Det var nok til å bli gira.

Snart kom Marit Larsen på scenen, med like fin stemme som vanlig, sammen med bandet sitt. Det var en bra konsert, men vi ble etter hvert mer opptatt av det som foregikk på siden av scenen der VRs crew med Alex i spissen nå gikk frem og tilbake mens de ordna og styrte. Ting var i ferd med å gjøres klart for høydepunktet. Vi hadde ett problem, nemlig at Kristian Kristensen skulle begynne å spille rett etter Marit Larsen, men han skulle være på scenen på andre siden av konsertplassen. Mange av VRs fans vet nok hvem det er, ettersom han var oppvarming for dem på nesten alle konsertene i vårturneen i år. Derfor føler vi en slags lojalitet mot ham, samtidig som vi selvfølgelig liker musikken hans veldig godt, så vi ville gjerne se ham, men vi turte ikke gå fra plassene våre foran denne scenen. Derfor ble det til at vi byttet på med å gå bort og se litt på ham. Jaja, vi hørte ham da i hvert fall. Og, mens han sang seg ferdig på den scenen var nå Alex og gjengen i full gang med å rigge scenen klar for gutta. Alex ble ikke akkurat overraska over å se oss der, naturlig nok, men smilte og hilste, og vi ble bare stående og se på det som foregikk der oppe og snakke med et par felles fans mens det nærma seg showtime. Plutselig så vi gutta komme opp trappa til bak scenen, og Kjetil tok en titt ut på publikumet som ventet tålmodig. Vi ble stadig mer gira, men også stadig mer frustrert, for Ravn hadde gått seg litt bort og fant ikke frem til inngangen, og nå var det like før ting skjedde her. Så, idet de første tonene kom ut fra anlegget, kom Ravn gjennom mengden og frem til oss, som om han skulle ha planlagt det! Konserten var flott, med masse sprell og fanteri som vanlig, men dessverre ble den noe amputert på grunn av at festivalen hadde gitt ganske begrenset tidsrom til alle artistene, så flere sanger ble kuttet, og verst var det at Whiskey and Wine ikke ble spilt, noe som gjorde at Herman gikk rundt med tamburin i stedet for den vanlige tromma på den vanlige utmarsjen. Og igjen prøvde Herman å kaste trommestikker, og igjen bomma han, men Hogne klarte å treffe rett på oss med et plekter! Oh yes!

Og så var de plutselig ferdige, og vi kjente altfor godt at det var altfor lenge til neste gang. Alex dukka plutselig opp ute på plassen, så vi fikk oss en liten prat med ham. Han kunne fortelle oss at september var viet til Danmark-konserter, noe vi da tullet med at vi nesten måtte, men som vi i etterkant har innsett at vi ikke har råd eller tid til. Så, det blir lang ventetid på oss. Han måtte hjelpe til med nedrigg, og tørste som vi var alle sammen gikk vi for å skaffe oss litt vann før vi sjekket ut neste band på den andre siden og snakket med flere felles Roadier på vei tilbake for å se Aurora. Hun var utrolig bra live, og opplevelsen ble bare litt ødelagt av de fulle folka som sto rundt og han høye fyren rett foran oss, ettersom vi ikke rakk å komme helt fram. Spesielt Running with the Wolves var magisk. Vi måtte se litt på Dagny til slutt også, for vi hadde sett henne én gang før og likt det ganske godt, men for det første var vi en ganske sliten gjeng, for det andre måtte Ravn rekke en buss, og for det tredje kunne ikke Dagny måle seg med hverken Aurora eller VR. Så etter andre/tredje sang ble det heller å komme seg hjemover for denne gang.

F.V.: Marit Larsen, Kristian Kristiansen, Aurora, Dagny
Alle bildene er tatt med vårt elendige mobilkamera ettersom mams ikke hadde lov til å ta med kameraet inn.

Vi har dessverre ingen bilder fra guttas konsert, der ble det for viktig å få med seg alt som skjedde.

Likes

Comments

Når De skal spille på en festival en kort fergetur unna oss, er det ikke snakk om å la vær å dra. Penger eller ikke. I tillegg til Dem skulle jo også bandet til fetteren vår spille, så dette gleda vi oss til! Vi gleda oss ikke til fergeturen da. Ferge er fælt. En rekker jo knapt å gå om bord før en er sjøsjuk. Men vi kom oss da noenlunde okei fram til Moss og begynte straks å lete etter festivalen. Det ble veldig mye lettere enn vi trodde det skulle være, for de fine folka hadde vært greie nok til å merke veien (bokstavelig talt) med logoen til festivalen og en pil som pekte riktig vei. Dette merket pryda fortauet ved hver sving, som brødsmuler! Sånn fant vi det veldig lett og sosa rundt inne på festivalen mens vi venta. Så snart Ravn kom og de begynte å gjøre klar scenen stilte vi oss opp på plassene våre og fulgte med, like fascinerte som alltid. Med en time igjen før konsert måtte vi kapitulere og kjøpe oss (for endte gang denne sommeren) en bakt potet hver for å slippe å akkompagnere gutta med våre sultne mager. Vi tok dem selvfølgelig med tilbake til scenen da, det begynte jo å komme folk. Mens vi sto der begynte regnet å sile ned og vi skjønte at gjerdet vi sto og lente oss på var plassert akkurat sånn at vannet som rant ned fra taket på scenen traff oss midt i fleisen. Bra vi hadde regnjakker, for nå dusja vi.

Regnet var selvfølgelig helt glemt idet de kom på scenen. Også denne gangen greide de å overraske oss, Kjetil og Hogne tok bassoloen!!! Den versjonen som vi bare har sett et par ganger før! I tillegg mista Herman korpstromma si under Whiskey and Wine, noe han løste med et smil og bøy i knærne mens han prøvde å rekke opp til mikrofonen og ned til tromma på en gang. Vi storkoste oss åpenbart nok gjennom hele konserten, og regnet som sammen med fossefallet nå hadde greid å gjøre oss klissvåte til tross for regnjakka var bare enda et element som gjorde opplevelsen herlig.

Så snart de forsvant hoppa vi fram til gjerdet foran scenen hvor vår fetters band, Norsk Råkk, skulle spille. De sto der og gjorde seg klare og fetteren vår Axel sa at han regna med å se oss der. Mulig vi er litt forutsigbare. De var like gode som forrige gang vi så dem, med Axel som hoppa ned fra scenen, løp rundt blant publikum og bokstavelig talt dro dem med seg med mikrofonledningen. Ingen tvil om at folk elska det.

Etter det var det ikke så mye annet for oss å gjøre enn å komme seg hjem, våte og kalde som vi var. Gleder oss til lørdag og Elvefestivalen i Drammen.

En ting til! Halvard hadde jo bursdag 22.08 som var i går/overigår!!! (gjelder det når en ikke har lagt seg enda?) 
Vi håper han hadde en fantastisk dag hele dagen verdig den flotte personen han er! :D Gratulerer masse med dagen Halvard, du er rå!!

I dag har forresten VI bursdag, noe vi sier bare fordi vi hadde veldig lyst til å si det.

Det ble nok ingen bilder fra konserten i Moss siden vi verken hadde med mamma eller Nina, men legger ved et flott bilde av Halvard i aksjon og en video fra Merdø i fjor hvor han leker med torsken vi ga ham i bursdagsgave for å feire ham! <3 

Begge deler av Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Forrige lørdag skulle vi på Trang Fødsel-konsert i Horten. Det passet perfekt med tanke på at vi måtte komme oss til hybelen rundt da uansett, så planen var at mamma skulle kjøre oss og bagasjen vår dit og bli med på konserten, så skulle hun overnatte hos oss og kjøre hjem igjen på søndagen. Vi hadde kjøpt billetter og gledet oss. Mandagen samme uke dro vi tre med hunden vår Luna til Rauland, både for å være litt med mormor og for å tvinge oss selv til å slappe av noen dager. Det hadde vært en hektisk sommer med lite stillesitting, og ingen av oss ville starte et nytt skoleår helt utslitt. Vi skulle egentlig dra hjemom på torsdagen og bli der til lørdagen, men da torsdagen kom bestemte vi oss heller for å bli i Rauland til lørdagen og dra direkte derfra. Det vi glemte å tenke på var at hovedgrunnen til at vi skulle hjemom var å sette fra oss Luna. Nå ble hun et lite problem. Fredag formiddag la vi dermed ut status på Facebook der vi spurte om noen i Horten kunne tenke seg å passe henne mens vi var på konsert, men vi visste jo fortsatt ikke hvordan det skulle løses etterpå. Vi kunne ikke ha henne på hybelen, for der er det ikke lov med dyr, og vi er ikke så grusomme at vi lar henne være alene i bilen en hel natt. Mens vi satt hos mormor samme dag fikk vi en kommentar som uttrykte overraskelse over at vi ikke skulle være i Mandal den lørdagen. Det skulle nemlig Violet Road. Og det hadde vi visst hele sommeren, vi hadde bare bestemt oss for å prioritere annerledes denne ene gangen. Den kommentaren gjorde det vanskelig, for det var ikke første gang noen hadde sagt det til oss den sommeren. I tillegg hadde vi nylig funnet ut at Susie & the Spuds skulle spille på samme dag som dem på den festivalen, og Nina hadde bestemt seg for å dra dit med faren sin, også var det dette med Luna. Til slutt ble det åpenbart for alle tre at det ikke egentlig var et valg. Vi skulle på Skalldyrfestivalen i Mandal.

Den kvelden vendte vi dermed nesa hjemover mot Arendal. Neste morgen måtte vi i all hast finne ut hvordan vi skulle løse bandskjorte-problemet. De forrige gangene vi hadde vært på festival med både S&S og VR hadde vi hatt begge oppå hverandre, tettsittende underst og løs øverst, og så tatt av eller på utifra hvem som spilte. Det ble litt vanskelig denne gangen, for alle t-skjortene var pakka i sekker og kofferter, og vi gadd ikke lete gjennom alt, så vi tok de første S&S-skjortene vi fant, også tok vi bare VR-genserne utenpå. VR skulle tross alt spille litt seint, så vi regnet med at det kom til å bli kjølig nok til å lukke genseren etter hvert. Potetene skulle spille to konserter den dagen, og siden den første var ganske tidlig var det så vidt vi rakk den etter å ha plundra litt med parkering og lokalisering av scenen. Morsomt nok spilte de nemlig inne på et kjøpesenter utenfor selve festivalområdet. De ble litt overraska over å se oss, forståelig nok. Den konserten var spesiell. Scenen sto rett ved en rulletrapp, og det var en stor åpning opp til andre etasje. Der oppe var det i tillegg en kafe eller restaurant helt frem til gelenderet, så gjestene der og flere andre kunder ble sittende/stående og lytte, mens mange andre gikk forbi med vekselvis nysgjerrige og skeptiske blikk. Koselig var det uansett, både før, under og etter konserten. Etterpå kom vi oss bort til selve festivalområdet for å rekognosere og finne oss litt mat. Det andre punktet viste seg å bli litt vanskelig for oss to, ettersom det "merkelig" nok omtrent bare var skalldyr å få der. Men, vi fant da til slutt noe spiselig. Så var det snart tid for andre potetkonsert. Til vår forskrekkelse fant vi etter hvert ut at den konserten var delt i to deler, og andre del slutta så seint at plassene våre på VR-konserten sto i fare for å bli tatt. I pausen løp vi dermed bort til storscenen for å se hvordan vi lå an, men da var ennå ikke Jørn Hoel ferdig, så etter å ha stått og diskutert hva vi burde gjøre, løp vi og Nina tilbake til den andre scenen der potetene hadde begynt igjen, så så vi resten av konserten, noe vi er veldig glade for at vi gjorde, mens mamma og faren til Nina så resten av Jørn Hoel-konserten og sikra plasser foran til oss samtidig. Vi kom snart nok bort til dem igjen og fikk de plassene vi ville ha, så var det bare å vente.

Ventetiden viste seg å bli lang. Etter en stund merka vi at scenearbeiderne var tydelig stressa, og det viste seg at noe var veldig galt med trommesettet eller noen kabler eller hva det nå var. Jo mer forsinka konserten ble, jo mer stressa ble vi, men ikke fordi vi var utålmodige. Vi er vant til å vente. Nei, vi ble stressa fordi gutta og scenearbeiderne var stressa, og fordi publikum ble stadig mer utålmodig. Noen begynte å kjefte, vi forsikret alle om at det ikke var guttas feil og at dette aldri hadde skjedd før på noen konsert vi hadde vært på, og det gjorde dem litt mildere stemt. Likevel ble stemningen mer og mer anspent, og vi syntes mer og mer synd på gutta. De hadde jo vært klare siden de egentlig skulle vært på. Til slutt måtte Herman selv komme på scenen og prøve å finne ut av ting, og han og scenearbeiderne deres gestikulerte veldig på et tidspunkt, så vi ble veldig redde for at det skulle bli avlyst. Da ei dame så kom gående ut på scenen med et anstrengt ansiktsuttrykk, var vi helt sikre på at nå var det over. Heldigvis sa hun bare akkurat det vi hadde tenkt: "Vi beklager forsinkelsen, men det er tekniske problemer. Bandet står bak her og er hyperklare, det er vi som ikke er klare". Da roet det seg litt blant de utålmodige. Idet vi merka at håndklærne og vannet ble tatt ut, lysene ble testa en siste gang, alle fjerna seg fra scenen og alt ble stille, føltes det som vi endelig kunne puste igjen. Vi var så utrolig letta. Mest for deres skyld, men selvfølgelig også for vår. Vi hadde tross alt droppa Trang Fødsel for dette. Konserten var en av de beste vi noen gang har vært på, av mange grunner. Den største åpenbarte seg helt til slutt, da Halvard plutselig sa at de ville ha med seg vennene sine fra Suse & the Spuds til å synge deres siste sang, Whiskey and Wine! Vi hadde sett dem stå ved siden av scenen, men vi trodde det var for å se bedre. Nå trådte de ut på scenen og spredte seg rundt til forskjellige mikrofoner, og vi døde. Spesielt siden Bjørnar i S&S delte mikrofon med Hogne, noe som fikk oss til å se for oss Hangface, et band de to spilte i sammen for noen år siden. Legendarisk. Vi pleier omtrent ikke å klare å se vekk fra Herman under den sangen av åpenbare grunner, og Kjetil når han spiller fløyte må vi alltid følge med på, men denne gangen hadde vi et stort problem med å vite hvor vi skulle se. Vi fikk så vidt med oss at Kjetil sto på ett bein mens han spilte denne gangen. Og vi jubla og vi måpte og vi gråt nesten av lykke der vi sto, og det var så intenst at da alle sammen gikk av scenen falt vi faktisk sammen.

Så ble lykken fort til mild panikk. Fansen til bandet som skulle spille etter VR hadde mast under hele konserten om at deres band skulle komme på, en hadde til og med sagt "Hvis de her spiller én sang til, så skyter jeg". Og jammen hadde han gjort det og. Han hadde en slags lekepistol som han fyrte av, og han traff noen i ansiktet. I tillegg hadde de kasta noe opp på scenen. Tosker. Nå pressa de på bakfra for å stå forrest, noe som gjorde det umulig for oss å komme oss ut, og vi ble så hardt pressa fra så mange kanter på én gang at vi ikke fikk puste. Mamma hadde alt kommet seg ut og visste nok ikke hvor ille det var, så vi var på egen hånd, men så begynte hun som hadde stått ved siden av oss under hele konserten å kjefte på dem som pressa og si "Vi skal andre veien, så hvis dere bare slipper oss forbi kommer dere dere foran". Da flytta de seg litt, men fortsatt måtte vi presse på for å komme noen vei, og den samme dama prøvde å bane vei for oss så godt hun kunne. Dessverre kom vi bort fra Nina og faren hennes i kaoset, men fant henne igjen så snart alle hadde kommet seg trygt ut. Mamma sto litt lenger borte. Dermed var det bare å skille lag mellom de to familiene, så vi tre gikk til parkeringshuset for å hente bilen, noe som ble litt vanskelig da vi så at det var stengt. Til slutt ringte mamma et nummer som sto på en plakat der for å få noen til å komme og låse opp for 500 kroner, en sum vi delte med noen andre som var i samme situasjon som oss. Alt i alt var det en fantastisk dag, og vi kjørte mer enn fornøyde hjemover.

​Video: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Vår 20. konsert fant sted på Kick i Kristiansand 11. mars nå i år, altså 2016. Det var vår fjerde konsert med dem innen to uker og vi var veldig slitne, men denne skulle hele Veislakt (vi to, mamma, Nina og Ravn) være med på, så denne ble et høydepunkt.

Vi og mamma og Nina kjørte tidlig inn fra Arendal. Vel, tidlig, vi var der omtrent tre timer før dørene åpna. Vi lokaliserte først Kick selv om vi hadde vært der før, gikk så til togstasjonen og plukka opp Ravn, og deretter tilbake til Kick. Etter å ha stått litt utafor der og titta inn et hull i døra, satte vi oss inn på baren ved siden av og tok en øl. Da vi plutselig fant ut at det bare var en halvtime igjen før dørene åpna forta vi oss ut igjen. Nå drev vaktene og satte opp publikums-kontrollerende gjerder og vi visste at det kom til å begynne å komme folk når som helst. Ganske riktig, vi hadde ikke stått der i mer enn ti minutter før det plutselig sto rundt femten stykker til bak oss. Der sto vi og snakka litt med andre publikummere, noen om hvor bra vi var enige om at Violet Road er og andre om hvor mye de kom til å elske Violet Road. Som vanlig. Bjørnar Heldal, Spudsas manager og han som hadde ansvar for konserten den kvelden, hasta forbi et par ganger med en rask og sarkastisk "nei, tenk å se dere her!" til oss i forbifarten den første gangen. Så ble klokka fem på og vi begynte å bli utålmodige. Vi fant ut at det var bedre å synge litt istedenfor å stå og se på klokka hele tida, så da de ENDELIG åpna dørene og signaliserte at vi kunne gå inn, var vi midt i Learning to Fly. Vi måtte selvfølgelig vise legitimasjon, det er veldig sjelden vi slipper unna. "Vi vet vi ser ut som vi er 16", sa vi, noe vakten lo av og svarte "nja, var vel mer 14". Alltid like gøy. Så var vi inne, og til tross for litt diverse styr med billettene, kom vi oss da helt inn til slutt og fant kjapt scenen. Der inne ble vi gående litt fram og tilbake. Alltid med scenen i sikte så vi kunne kapre den før noen kom, lokaliserte vi merch-boden og dansa til musikken som vi syntes var overraskende bra. Det skulle senere vise seg at det var Hognes egen spilleliste. Da Berit, faren til Nina og noen venner av mamma dukka opp, ble vi stående foran scenen og snakke mens vi venta.

Så ble alt av lys borte, musikken stilna, og Nina og mamma fant fram kameraene. Jeg skulle likt å legge til at det ble helt stille i lokalet, men akkurat som forrige gang på Kick oppførte folk seg som om de var på en fest med et husband som bare spilte i bakgrunnen, og ikke på en arrangert konsert. Ikke at de kom med en gang da, Kristian Kristensen skulle varme opp. Ham hadde vi aldri sett før, men regna med at han var god når VR tok ham med på turné. Han var veldig rolig og søt, der han sto med gitaren sin og sin lune, selvironiske humor. Da han som en spøk introduserte seg som Kristian Sand Kristensen og ingen lo erklærte han at han tydeligvis ikke burde drive med komedie. Lite vet han at vi fortsatt bare kaller ham KristianSand. På et mer alvorlig plan, han har en helt vanvittig, gåsehud-frembringende stemme og flotte tekster. Vi merka at det skulle nok gå bra å se ham noen ganger til den turnéen. Da han gikk av var vi imponert, men enda mer utålmodige, og at pausemusikken starta igjen idet han gikk av scenen ble litt mye å takle. Vi brukte den tida på å snakke om hvor flink og sjarmerende han var, og til å se på bildene mamma og Nina hadde tatt av ham. Men så stoppa musikken igjen og vi snurra rett vei med et hopp. Så passa vi på å observere Nina, som nå så dette showet for første gang, for å se hvordan hun reagerte. For da begynte den vannvittige introen vi allerede hadde sett fem ganger og som fortsatt ga oss gåsehud. Den var nemlig sånn at akkurat når du trodde at du skulle bli gal av forventning, kom gutta plutselig løpende inn og starta rett på med "In Town to Get You". Så de som aldri hadde sett det før, og særlig de som forbinder gutta med TV-opptredener av "Last Days in India" og "Out of Words", fikk bakoversveis. Konserten var selvfølgelig akkurat like bra som de andre gangene vi hadde sett den, men de tre konsertene vi hadde sett forrige uke gjorde at vi var relativt utbrente og ute av stand til å få den med oss på en ordentlig måte. Selv om Nina gjorde det bedre ved å reagere med vantro lykke hver gang det skjedde noe kult og dermed påvirka oss til å bli mer gira selv. Et annet moment som dro ned opplevelsen litt, var ei dritings dame som hang på oss gjennom hele konserten til Kristian og mesteparten av konserten Deres, helt til Nina kjefta på henne. Vi fokuserte egentlig nesten mest på Daniel Mikkelsen, fotografen deres, som vi ikke hadde sett på en stund og som gikk fram og tilbake hele tida for å knipse. Det var selvfølgelig også spesielle øyeblikk på scenen som dro oss ut av vår apatiske tilstand og som vi husker spesielt godt. Under "Learning to Fly" sjokkerte Kjetil oss med å plutselig lene seg fram og sette ett bein på gjerdet. Vi ble livredde for at han skulle falle ned, og forberedte oss mentalt på å prøve å ta ham imot. Hogne på sin side, sørga for at vi alltid kommer til å forbinde "Dead Man Walking" med ham ved å mime med fandenivoldsk innlevelse til "Bring me a sinner, bring me his life. Bring me a sinner, I'm the devil here tonight.". Under "Whiskey and Wine" våkna vi helt, for dette unike, og relativt ødeleggende, høydepunktet hadde vi langt fra blitt vant til enda, og vi måtte jo se hvordan Nina reagerte. Hun reagerte akkurat som ventet. Heftig.

jEtter konserten gikk vi som vanlig opp til merchbordet for å snakke med gutta, og på vei dit møtte vi Tom som vi hadde truffet i Tromsø. Vi fikk introdusert ham for mamma og snakka litt, i tillegg til at vi fikk hilse på forloveden hans. Siden vi visste at Daniel skulle bli med dit hadde vi også tatt med bildene vi fikk gutta til å signere på Tjøme og fikk nå Daniel til å signere dem også. Truls, altmuligmannen deres, ble av en eller annen grunn veldig overraska da vi sa at vi ikke skulle til konserten dagen etter i Haugesund. Vi snakka selvfølgelig også en god stund med gutta selv og hadde det kjempegøy til vi måtte gå fordi de stengte. I tillegg fikk vi tatt et bilde, første og så langt eneste, med gutta og hele Veislakt (det vil si, nesten hele, Ravn ville ikke være med på bildet, men han sto ved siden av).

​Alle bilder unntatt "Veislakt-bildet": Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

I anledning at vi akkurat har vært på vår 30. konsert har vi lyst til å dele de to forrige jubileumskonsertene våre med dere i tillegg. For å gjøre det riktig starter vi her med den 10., som passende nok fant sted for så godt som ett år siden, nærmere bestemt 13. august på Gamle Ormelet, Tjøme.

Denne konserten skulle vi heller ikke egentlig gå på, men en felles roadie, Andrea, spurte om vi ville være med, og vi var nok ikke så vanskelige å overtale. Det var bare å dra til hybelen vår i Horten litt tidligere enn planlagt, så var det kort vei. I hvertfall for oss. Da dagen kom var vi en hel liten gjeng som hadde bestemt seg for å dra. Mamma og Nina kjørte fra Arendal og plukka oss opp mens Ravn og Andrea tok toget sammen fra Bø, så møttes vi alle sammen de to sistnevnte i Tønsberg by og hjalp dem på riktig buss, før alle satte kursen mot Tjøme. Bilen viste seg å være raskere enn bussen, naturlig nok, så vel fremme ble vi fire først stående og beundre det fine bygget og området rundt før vi bestemte oss for å rekognosere litt mens vi venta på de andre. Til vår store lettelse møtte vi snart på Herman, for det må innrømmes at vi ikke var fullstendig sikre på at vi hadde kommet til riktig sted. Han var nok litt overraska over å se oss der så tidlig, det var tross alt 7 timer før konsertstart, men i såfall viste han det ikke. Etter en liten ordveksling med ham gikk vi ned til bilen igjen for å se etter de flinke kollektivreiserne, og beleilig nok kom de akkurat da gående rundt svingen. Alle fem rekognoserte videre, noe som endte med at vi gikk inn for å finne ut når dørene skulle åpne, og der møtte vi jammen resten av gutta. De og de som jobba der ga oss all den informasjonen vi trengte, pluss litt til. Til slutt gikk vi ut, og siden det var kokvarmt der den dagen, tok vi rett og slett fram et teppe, la det ned på gresset og hadde en liten piknik der de neste timene, med mat og alt. Underholdning ble det også etterhvert, for da begynte lydprøvene. En kan vel si at vi hadde det bra. Men, når man sitter ute i så mange timer må man etter hvert på do. Og den eneste doen i nærheten var inne i bygget, forbi det rommet der gutta som sagt var i gang med lydprøve. Vi nærmest løp inn, tok en liten titt inn på scenen, gikk gjennom en gang, ut på andre sida der scenen også syntes, og inn på den trangeste offentlige dassen jeg noen gang har sett. Gutta hadde fått øye på oss, så idet vi smatt inn i gangen på vei ut igjen sendte jeg en tommel opp i retning scenen, bare for å vise at vi satte pris på musikken.

Folk begynte ikke å komme før omtrent en time før dørene åpna, men da de først kom gjaldt det å få stilt seg først i den faktiske køen, noe som gikk nokså smertefritt. Relativt snart var vi inne og viste billettene til billettfolka, før vi skyndte oss inn og kapret de beste setene foran. Det vil si, de beste vi kunne få tak i. De to midterste setene var nemlig reservert, men vi fikk kapra de på høyre side. Forøvrig var det ikke nok til alle oss der heller, så Ravn ble sittende på gulvet foran oss andre, noe han ikke hadde noe særlig imot. Dermed var det bare å vente igjen. 7 timer eller ikke, den verste ventetiden er alltid den rett før konserten begynner. Og så begynte det. Selve konserten var en helt utrolig opplevelse. For det første varte den lenger enn noen andre konserter vi har vært på, delt inn i to deler med en pause halvveis gjennom. For det andre gjorde det lille rommet at stemninga ble intim og koselig, med gutta stående ikke en meter fra oss engang. De spilte låter vi aldri hadde hørt live før, blant andre Down in the City, der Kjetil uvant nok sto bak keyboardet og sang og spilte, det var fascinerende. I løpet av kvelden fikk de som vanlig hele rommet til å danse. I tillegg kom Ida, ei venninne av oss, i pausen mellom de to delene og satte seg på gulvet foran oss, og hun elsket det hun fikk med seg. Selvfølgelig. Trommestikker ble det også. Herman kasta en som landa pent mellom Ida og Ravn som begge satt på gulvet, men de ble bare sittende og se på hverandre, for hvem skulle få den? Dette fanga visst den snille trommisen opp, for han begynte å kaste flere, og til slutt satt både Ida, Ravn og Nina fornøyde med trommestikker i hendene. Vi to hadde fått hver vår to måneder før, så vi var like begeistra som dem. Etter konserten ble alle stikkene signert, Ida hilste på gutta, og vi hadde med en liten overraskelse. August er vår bursdagsmåned, og før vi dro til Horten hadde mamma gitt oss verdens beste bursdagsgave, nemlig hvert vårt store (1mx70cm) bilde av gutta som Daniel Mikkelsen, fotografen deres, hadde tatt. Dem dro vi frem nå og ville ha signert. Gutta mente det var bedre å ordne det i et annet rom, så der inne sto de og bredte bildene forsiktig utover noe som sto inntil veggen og signerte etter tur. Fantastisk. Andrea måtte også få dem til å hilse til sin venninne og også felles Roadie, Elly, som av grunner ikke kunne være der. Andrea filma, de hilsa, og Elly fikk et nokså stort sjokk. Tll slutt skaffa vi oss ordentlige klemmer av samtlige i den tro at dette kom til å bli den siste konserten på seks måneder. Uff. Det skulle heldigvis vise seg å være feil. Etterpå satt vi, Ravn og Andrea på med Ida som kjørte oss til vår hybel, mens mamma og Nina kjørte hjem til Arendal. Ravn og Andrea skulle overnatte hos oss til neste morgen, da alle fire skulle opp grytidlig. Vi to måtte rekke flyet nordover til gjenforening på Pasvik Folkehøgskole, og da ble det naturlig at de to tok et tidlig tog hjem. Få timers søvn var uansett totalt verdt det.

Alle bilder: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Eikerapen Roots-festival er vel ikke akkurat vår type festival, og egentlig skulle vi aldri på den i det hele tatt... Men da syke familiemedlemmer ødela for Rauland-planer, og Treungen-festivalen, som de spilte på dagen før, ikke ble noe av grunnet tolv timers iherdig innsats for å få tak i billetter til teateroppsetningen til "Harry Potter and The Cursed Child" i London, fant vi ut at det rett og slett ble umulig å la vær. Det faktum at Susie and the Spuds også skulle spille der, gjorde det selvfølgelig enda mer fristende.
Dermed dro vi ganske så tidlig avgårde mot indre Agder og fant festivalen drøye to timer senere. Som forventet var det cowboyhatter overalt, vaflene deres var formet som traktorer og det var til og med en rodeo-okse der, men sånn er det vel når Bjøro Håland er det største trekkplasteret.

Uansett, hvordan festivaler er og hvem andre som spiller der er nå, når alt kommer til alt, ganske irrelevant syns vi. Så etter å ha ledd litt av diverse finurligheter kom vi oss inn på låven der Spudsa hadde lydprøve. Lydprøver er, for oss som elsker alt som har med musikk og konserter å gjøre, uendelig fascinerende og når det innebærer å få utveksla noen ord med dem før konserten er det en nødvendighet. Etter lydprøven, i tillegg til et langt bakgrunnsshow med to poteter som sleit med å henge opp bakteppe, måtte vi komme oss ned til hovedscenen og rekognosere litt som vi pleier. Der møtte vi jaggu i tillegg til potetene som hadde gått ned litt før oss også Hogne og Halvard. Koselig. Men så skulle Spuds-konserten snart begynne, så vi forta oss opp igjen for å være sikre på å få plassene våre. Ikke at det var nødvendig enda, plassen foran scenen var folketom, så vi satte oss i et par stoler der vi hadde god utsikt til alt som foregikk og kjente på feberen som truet med å ta seg til rette. Som om vi kom til å la den gjøre det. Litt før konserten starta kom gutta inn, de skulle jo åpenbart se konserten de og. Vi rakk å slå av en liten prat med dem, men så kom Spudsa inn på scenen og vi inntok våre faste plasser, mens mamma, som hadde greid å få seg et pressekort for kvelden, tok fram kameraet og satte i gang med knipsinga. Under konserten var det topp stemning og masse gøy, selv om vi ikke satte særlig pris på de dyttende, hæltråkkende danserne med stiletthæler. Vel, er det låvekonsert, så er det låvekonsert. Spudsa var i hvert fall supre som alltid.

Da de forsvant var det jo bare én ting å gjøre. Komme oss ned til hovedscenen igjen. Det er fint å være der en vet det skal skje. Vi ville helst stå foran hovedscenen, men siden Bjøro holdt på der borte for øyeblikket, satte vi oss heller og spiste pizza og snakka med en del folk vi hadde møtt på tidligere VR-konserter. Særlig gøy å møte vår felles Roadie Berit igjen! Ingen er så morsomme å snakke med på konsert som andre fans en kan utveksle konsertopplevelser med. Vi ble enige om at Bare Egil måtte sees, men også forlates i god tid før VRs konsert. Det ble gjennomført uten vanskeligheter, siden Egil ikke var like morsom som vi trodde han skulle være og vi begynte å frykte for plassene våre. Igjen helt unødvendig, det var like tomt foran den scenen som det hadde vært foran Spudsas, men vi trivdes mye bedre der enn på Bare Egil-konserten uansett. Her kunne vi beundre de nye scenedekorasjonene deres og følge med på forberedelsene. Etter hvert kom det noen få til. Noen som fortalte oss hvor glad de er i gutta og at de håpet at den og den sangen kom og noen som sa det var deres første konsert med dem, men at de var helt enige med oss i at de helt sikkert kom til å elske det. Nå var vi omtrent sju-åtte stykker foran scenen, og klokka var fem på konsertstart. På andre siden av området kunne vi se Egil bukke på scenen i teltet. Så kom Herman ut og satte i gang med Walk Slow og vips, før Håkon hadde kommet seg på plass, var plenen foran scenen full av fulle, dansende sørlendinger som kunne bli med på å juble de tre siste inn på scenen.

Hvis en ser bort fra de konsertgjengerne som mente at det var ok å rope umusikalsk inn i ørene våre, dytte på oss og til og med klemme på oss, var denne konserten av de jeg kommer til å huske best. Underveis hadde vi masse kommunikasjon med gutta, mamma fikk tatt fantastiske bilder og vi snappa som en gal i anledning jubileet. Nevnte snapping gjorde det iblant vanskelig å få med seg alt som skjedde, men vi hadde likevel alltid øya på riktig sted til riktig tid. Vi fikk med oss alt av gjøgleri og sprell og blikk og da Kjetil tok fram fløyta under Call Collect og tok en solo ble det automatisk kåret til konsertens høydepunkt. For ja, han spiller kanskje fløyte under Whiskey and Wine nå, til vår store glede hver gang, men SOLO!!! Vi har snakket med ham så mye om den fløyta og at han burde spille så mye som mulig. Så ja, HJELP! I tillegg inntok han Ian Andersons velkjente positur med fløyta under Whiskey and Wine! Noe mams selvfølgelig fikk tatt bilde av. Kjetil med fløyte er virkelig legendarisk. Et annet høydepunkt var åpenbart da Herman kasta trommestikke til oss på vei ut, selv om vi ikke greide å ta den imot, det er søren ikke lett. Sånn bortsett fra nevnte høydepunkt gjelder selvfølgelig også de øyeblikkene som alltid er der og som vi elsker like mye hver gang.
Alt i alt en verdig jubileumskonsert og -opplevelse.

Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Vi har allerede skrevet mye om uka i Kåfjord, men det er to konserter vi må komme nærmere inn på, nemlig de to som i utgangspunktet var hovedgrunnene til at vi hadde hørt om festivalen og derfor kom oss oppover.

Northern Soul
Herman og kona hans Simone R. Grøtte startet dette prosjektet som et bestillingsverk til Varangerfestivalen i 2014 i samarbeid med flere profilerte nordnorske musikere, blant andre Kjetil fra VR, Mari Boine, Kråkesølv og Slincraze. Det skulle legge vekt på den nordnorske sjela, og det gjorde det til gangs. Vi hører selvfølgelig at musikken er like nydelig og stemningsfull på samtlige låter, og vi er glade i hele albumet, men ettersom vi legger så stor vekt på teksten til en låt og bruker mye tid på å lytte til og tolke omtrent hver setning, var det umulig for oss å få et like sterkt forhold til låtene med samisk tekst. Låta Hjemmeseier, av Herman og Kråkesølv, er vår absolutte favoritt. Den ga oss tårer i øynene både første, andre og hundrede gang vi hørte den, og jammen gjør den det fortsatt. Vi visste at vi lengta nordover, men det var ikke før vi hørte den at vi skjønte akkurat hvor hjemme vi føler oss der oppe. Musikkvideoen der vi får se Simone danse med nordlyset projisert på seg gjør det bare enda mektigere, noe som selvølgelig er hensikten. En annen gåsehud-fremkallende låt er The Sound of Thousand Years, noe vi må innrømme er mye på grunn av at det er veldig uvant å høre Kjetils stemme i den settingen. Det er noe helt annet enn VR, og det er med på å understreke den mystiske og såre stemningen for oss.

I november 2015 satt vi og lengtet opp mot Circa i Tromsø, for da spilte de nemlig hele prosjektet live der, uten oss! Det gjorde rett og slett vondt. Så ble det postet på Facebook at de skulle komme til Riddu også, og dermed var vi meldt på som frivillige. Enkelt og greit. Så kom dagen. Å stå der, mellom fjellene i selveste Kåfjord, på selveste Riddu Riđđu, var en heftig opplevelse. Vi la fort merke til at alle på scenen hadde på de samme grå ullsokkene, som vi fra før visste var en del av symbolikken. De og Simones hvite danseantrekk viser de to sidene ved nordnorsk sommer: når du går lettkledd, for eksempel i sommerkjole, men i tillegg har ullsokker. Så begynte det. Vi sitret av spenning da introen til The Sound of Thousand Years kom, og Kjetil kom glidende ut, tok mikrofonen og sang like vakkert som vi visste han ville gjøre, mens vi kunne sangen mye bedre enn jeg trodde vi kunne. Da det ble Simones tur kom hun gående med et intenst blikk som fikk det til å se ut som om hun var i transe, og dansa vakkert med tilsynelatende uanstrengte bevegelser på en plattform ute blant publikum, mens vi sto der med pusteproblemer og klarte hverken å se vekk eller å slutte å måpe. Mens vi fortsatt sto med ryggen mot scenen og så på Simone, for vi sto selvfølgelig helt framme foran gjerdet, og plattformen sto mellom oss og resten av publikum, hørte vi kjente toner strømme utover, og vi måtte bare glise mot himmelen og hoppe av glede. Simone gikk opp på scenen, Petter Carlsen begynte å synge, og vi sang med på Hjemmeseier av full hals. Da var det virkelig vanskelig å ta seg sammen. Hjemmeseier i Kåfjord. Wow. Northern Soul var virkelig den kveldens, og festivalens, høydepunkt.

Violet Road
Naturlig nok gledet vi oss også stort til å endelig få se VR på hjemmebanen over alle hjemmebaner. Tromsø var én ting, men nærmere enn Kåfjord er det jo faktisk ikke mulig å komme. Annet enn at de tok Skylark, noe de ikke pleier, var selve showet selvfølgelig helt likt de andre vi har sett i sommer, men det var ikke poenget. Det var hverken mer eller mindre fantastisk enn ellers.
Åpenbart sang vi med på alt og fikk med oss alt vi kunne av det som foregikk på scenen også denne gangen, men det var først og fremst omgivelsene som gjorde at vi aldri kommer til å glemme den opplevelsen. Vi sto med gode venner på første rad, så midnattssola komme opp over fjellene i det fjerne, kjente på stemninga blant alle de menneskene som sto rundt oss, menneskene som kjente til og satte pris på gutta i VR bedre enn noen andre, og vi nøt det. At lillebroren vår Jonas også har fått opp øynene for VR og faktisk ville være med helt til Nord-Troms for å se dem og være med på alt annet av opplevelser, hjalp også til med å gjøre denne konserten unik. Han skaffet seg til og med plekteret som Kjetil mistet fra scenen og fikk ham til å signere det etter konserten. Det ligger nå trygt forvart i i mobildekselet hans. I tillegg fikk han seg en t-skjorte som han faktisk har på seg i skrivende stund, og han var med da vi skaffa oss et veldig nødvendig Kåfjord-bilde med gutta. Fantastisk. Hele kvelden var bare fantastisk. Og selvfølgelig natta etter, som vi tilbrakte i Camp Rundberg i "party-campen", men det har vi alt fortalt om.


Northern Soul

F.v. øverst: Kjetil, Slincraze, Herman
F.v. på midten: Petter Carlsen, Simone, Ole Jørn Myklebust
F.v. nederst: Halvard og Hogne, Simone og Herman


Violet Road

Øverst: Herman smiiiler
Nederst: Herman låner Hognes mikrofon under siste låt

Øverst: Halvard skinner
Nederst: Kjetil viser hva han er god for med tamburin og synger

Øverst: Hogne oser kjærlighet
Nederst: Halvard og Håkon rocker scenen med sax

Offisielt vært på konsert med dem i Kåfjord! :D Lillebror Jonas ble med på bildet :')


Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments