For ett år sida i går fikk vi se Violet Road på Rockefeller for andre gang. Det var en de mange konsertene den våren vi bare MÅTTE se. Naturlig nok var det akkurat så fantastisk som vi så for oss, selv om vi da så det nye showet for åttende gang, seinest to dager før. Denne gangen skulle vi også ha med oss en del folk, både Nina, mams, ei venninne av mams, Eivind (som hadde vært med på én konsert tidligere), og en nyfrelst fan! Mer nyfrelst kan det vel neppe bli, vi hadde bare kjent henne i en uke før ho sa seg enig i å dra inn til Oslo for å se Dem. Og nei, ho hadde aldri hørt om dem før det.

Vi to var de første på plass på Rockefeller, siden vi hadde overnatta i Oslo. Vel, kanskje ikke de helt første, den store hvite turnébilen sto parkert da vi runda hjørnet klokka halv tolv. Ja, det er mulig det var drøyt tidlig selv for oss, men mams skulle snart komme til byen og vi kunne ikke tenke oss noe bedre sted å vente. Så vi satt der og hilste på da gutta ankom og entret bygningen klokka tolv og når de litt senere kom ut igjen og gikk. Ikke lenge etter det stakk vi og, for da skulle vi møte mams.

Når det da hadde blitt såpass seint at det var sunn fornuft å passe på plassen sin i køen (klokka hadde blitt minst tre og innslippet skulle være sju), insisterte mams på at vi skulle sitte utafor Sentrum Scene og spise. "Vi har god oversikt derfra", mente ho. Jaha ja. Vi sørga i hvert fall for å overvåke begge gatene opp til Rockefeller etter minste tegn på andre som kunne tenke seg å være tidlig mens vi gjorde så godt vi kunne for å slappe av. Etter hvert dukka Nina og Eivind også opp, så nå var vi en ganske stor gjeng som satt og spiste og speida. Vel, noen av oss speida.

Da vi hadde spist opp og vi to ble stadig mer utålmodige, så vi plutselig noen som ikke kunne være noe annet enn fans gå med raske skritt opp mot Rockefeller. Dermed var det takk og farvel til ro i sola, nå spurta vi det vi kunne opp andre veien og runda vårt hjørne samtidig som de runda deres. Vårt hjørne var herlig nok nærmere døra. Ingen skal si at ikke vi var først nei.

Et kvarter før innslipp dukka endelig vår nyfrelste venninne Helene opp sammen med typen sin. Det hadde selvfølgelig blitt ganske lang kø i mellomtida da, så de måtte stille seg bakerst. Vel inne var det bare å løpe til forreste rad, men så snart beste plassen var kapra sørga vi selvfølgelig for at Helene fant oss. Nå sto vi og gira hverandre opp og forklarte Helene hvem som sto hvor og hvor bra det kom til å bli, til vi plutselig så at Herman og Håkon sto borte i hjørnet. Vi måtte jo selvfølgelig ta med Helene bort og hilse på, og det var utrolig gøy å se hvor starstruck ho ble. Så gikk vi tilbake til scenen og sto der og hadde det gøy mens det ble fullere og fullere rundt oss. Rett før de kom på hadde de en livesending, som vi naturlig nok så på, helt til den ble avslutta rett før de kom løpende ut på scenen. Konserten var jo som de andre vi hadde vært på den våren, selv om det selvfølgelig var litt ekstra kult at vi var så mange og at det var på Rockefeller av alle steder. Det aller beste som skjedde var nok da Kjetil ga Helene Blikket og ho sank sammen der ho sto med tidenes uttrykk.

Etterpå måtte Helene dessverre stikke med en gang, men sånn er det jo iblant. Nå ville vi jo bort til merchbordet, men det var så lang kø at det ikke var noen vits i å prøve enda engang. Istedet snakka vi med andre vi kjente der og hverandre. Så ble det da endelig så få borte ved bordet at vi kunne gå bort, og vi fikk snakka litt med dem og skaffa oss plakater før de måtte gå.

Foto: Daniel Mikkelsen

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Ettersom det fortsatt er stille på den lilla veien, betyr det at vi like godt kan spe på med litt andre musikkopplevelser. Denne gangen vil vi fortelle om en fantastisk kveld, fredag 24. mars, som markerte avslutningen på "Uka 17", en hektisk og flott uke med studentrevy og mye annet gøy.

Når korgjengen samles blir det fest. Alkohol eller ikke alkohol, tre eller ti personer, vi blir i festhumør bare av å se hverandre, og derfor elsker vi den gjengen. I kveld var ikke noe unntak, til tross for at vi hadde sett hverandre så godt som hver dag den siste uka. Som et lite tillegg hadde vi invitert mams til å komme, og hun hadde blitt igjen på hybelen mens vi hadde en liten samling pre-konsert med gjengen. Nå som alle sammen marsjerte inn i kantina, som for anledningen hadde blitt omgjort til konsertlokale, satt hun der smilende og klar. Takket være henne og kameraet hennes ble hele kvelden behørig dokumentert.

De første som entret scenen var Ronny og Markus fra P3, og etter å ha gitt oss et lite forvarsel om hva kvelden skulle gi, introduserte de første band. Og dette var ikke et hvilket som helst band. Dette var Third Season, bandet til vennen og korlederen vår Joachim. Han er en nesten irriterende god musiker og sanger, og han hører virkelig til på en scene. Morsomt nok var ikke han der da resten av bandet ble jublet opp av publikum, for han hadde løpt etter settlister noen sekunder i forveien, men han kom snart tilbake og gjorde seg klar. I tillegg til ham på vokal og gitar består bandet av gitarist Jørgen, bassist Petter og trommis og vokalist Lasse, en kul gjeng med kul musikk. Vi hadde passet på å lære oss samtlige av sangene deres, inkludert den helt nye som de spilte for første gang nå (takk Joachim), noe som naturlig nok gjorde det enda morsommere.

Third Season var ferdig, og nå var det tid for pauseinnslag. Venninna vår Camilla hadde meldt på seg selv og fire andre til å være med på en konkurranse som var ment for å "skape liv", noe som betydde at vi kjente flesteparten av dem som nå gikk opp på scenen. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss, men vi visste at det kom til å bli gøy. Og det viste seg at vi fikk rett. Spesielt da vår venn Markus fant ut han skulle få opp stemningen ved å danse en liten dans for publikum, noe som sendte ham rett videre i konkurransen. Til tross for at han kort tid etter tapte i en «Beat for Beat»-lignende utfordring, der han ikke kjente igjen "Take on me" av A-ha (fy, markus), ble han raskt bedt opp igjen av de to konferansierene for å danse mer. Denne gangen sparte han ikke på noe, noe som her betyr at dansen ble gjort i barisen. Godt gjort. Han ble da også belønnet med sjokkert latter og jubel, spesielt fra de bordene som var kapret av koret, for ikke å snakke om at mams spanderte en øl på ham for god innsats.

Neste band ut var Meludo, en rappeduo som for oss i koret bare ble bakgrunnsstøy. Rap er ikke helt vår greie, og i tillegg var det autotune og merkelige tekster, så da satt vi heller og prata og hadde det fint på den måten.

Helt til neste pauseinnslag. De gjenværende konkurrentene ble bedt opp igjen, og denne gangen skulle de først spille sitt aller beste på luftgitar. De med mest jubel fikk gå videre. Muuuulig det ikke var helt tilfeldig at den som gikk ut var den eneste som ikke er med i koret. Og jammen ble ikke Markus bedt opp igjen også. Denne gangen ble det baris og luftgitar. Stadig like gøy. Som avslutning på konkurransen skulle de to finalistene Truls og Camilla spontansynge et dikt de hadde blitt bedt om å skrive på forhånd som handlet om skolen. Også her ble resultatet avgjort med jubel, og det ble Camilla som gikk av med seieren. Dermed hadde vi tre personlige stjerner den kvelden: Joachim, Markus og Camilla. Ikke gærent.

Siste band hadde rosa slips og het Pink Slips. De var rågode, men vi var så godt inni det å sitte og snakke at vi ikke merka akkurat hvor kule de var før vi kjente igjen "Prettiest Girl in Oslo" og bestemte oss for å gå opp og synge med. Det angret vi ikke på, spesielt ikke da de plutselig begynte å spille "I Will Wait" av Mumford and Sons. Det er tilfeldigvis et av de bandene man "må" like i koret, så da ble det høylytt allsang og heftig dansing. Det kom flere godbiter og noen av bandets egne sanger, og stemningen vokste både blant publikum og i bandet. Og "POP", der ble vi spraya med rosa konfetti! Gale som vi er, begynte flere av oss selvfølgelig å leke med den. Det ble mye oppsamling og kasting i lufta og jubling og hopping, som det passer seg. Sangen som avsluttet kvelden ble "Levva Livet" av Åge Aleksandersen, og samtlige av oss som sto der ble invitert opp for å synge med på siste refreng. For en kveld!

Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments

For ett år sida i dag skulle vi på vår fjerde konsert den uka, på Ibsenhuset i Skien. Kvelden før hadde vi sett Dem på Nøtterøy Kulturhus (med verdens kuleste gjeng), kvelden før der hadde vi sett Ágy i Oslo og kvelden før der igjen var det VR i Larvik. Med andre ord kan en ikke egentlig si at vi hadde abstinenser eller noe, men vi gleda oss selvfølgelig ikke noe mindre enn noen annen gang heller.

Vi og Ravn møtte mamma på bussholdeplassen fem timer før dørene skulle åpne og gikk opp til Ibsenhuset for å rekognosere. Der var de i full gang med rigging og lydsjekk, så etter å ha hilst på Alex lydmann og Truls merchfyr ble vi stående og nyte til tante (Ravns mor) kom. Da stakk vi på indisk restaurant, til tross for at vi hadde store problemer med å skulle være noe annet sted enn der det skulle skje. Særlig etter at mamma og tante møtte gutta de få minuttene vi brukte på å gå på do... Jaja.

Maten var fantastisk, men det ikke lange tida før vi ble veldig utålmodige. Særlig da vi plutselig fikk melding med spørsmål om vi ville selge merch, et spørsmål vi hadde venta på leeeenge. Mer spesifikt siden vår fjerde konsert med dem på Nøtterøy Kulturhus 6. november 2014, da vi ble brukt av hun som solgte den gangen til å svare på alle spørsmål om alt vedrørende guttas musikk. Da vi endelig fikk betalt og satt kursen mot Ibsenhuset igjen satte magneten inn og mamma og tante ble hengende langt bak. Vel inne brukte vi igjen litt tid på å stå og se på det som skjedde, til Truls kom for å lære oss opp. Vi var kjempenervøse, men hadde sett dem gjøre det så ofte at det ikke akkurat tok lang tid å skjønne hvordan det funka. Så gikk han og overlot sjappa til oss, men ikke før han hadde presentert oss for merchgrisen "Kos og Generell Hygge".

Det var mildt sagt surrealistisk å se køen bli lengre og lengre og allerede være på innsida. Så ble det innslipp og folk strømmet inn, mamma hadde ansvar for å skaffe oss de beste plassene. Det var mange som kom for å sjekke ut greiene, men bare noen få som faktisk kjøpte noe, så foreløpig hadde vi full kontroll. Et høydepunkt var da en engel (et medlem av bandet Englebarn) plutselig sto foran bordet og sa "hei". Forventa absolutt ikke det. Så kom andre som skulle ha noe og han forsvant. Rett før konserten skulle begynne pakka vi og Ravn sammen og stakk til plassene mamma og tante hadde kapra på første rad. Der snakka vi litt med de som satt ved siden av oss som tydeligvis hadde kjent oss igjen fra fanklubben på Facebook. De på første rad pleier "merkelig nok" å være medlemmer der.

Dette var første gang mamma fikk se det nye showet. Vi, som alt hadde sett det tre ganger før, var derfor veldig spent på reaksjonen til både henne og tante. Tante hadde tross alt aldri sett Dem før i det hele tatt. De skuffa ikke. Mamma, som tross alt vet å verdsette Gutta, reagerte akkurat som vi forutså på alle punkter. Også tante så også ut til å like seg godt, men det skulle jo ærlig talt bare mangle med Dem på scenen. Bortsett fra oss på første rad var det derimot en merkelig stemning i rommet. Bak oss satt det en hel mengde med folk som så ut som de ikke var forberedt på det de fikk, hadde vel bare hørt sanger som "Face of the Moon" på radio i forkant. Vanskelig da å vite hvor rocka de er. Det var flere som fikk bakoversveis da det ble som heftigst. Så kom utmarsjen og vi måtte løpe tilbake til merch-bordet.

Der sto Truls og venta på oss. Han hadde satt opp boden, men så fort vi var bak bordet gikk han igjen. Nå var det bare å hoppe i det. Ravn fikk ansvar for å finne fram t-skjorter og gensere, mens vi to ekspederte og fant alt som ikke var i kleskofferten. Det var mange i køen og vi fikk virkelig bruk for ekspertisen vår da folk stadig ville vite hvilken plate den og den sangen var på, i hvilken rekkefølge de kom ut i, hvor store størrelser de burde kjøpe klærne i (vi hadde jo tross alt kjøpt det meste selv alt) og så videre. Så kom Gutta og vi trakk oss tilbake.

Resten av kvelden hang vi ved bordet og snakka med Gutta og andre fans. Fikk også snakka litt med tidligere nevnte engel. Det ble litt av en avslutning på en helt vanvittig uke, og mer merch-selging skulle det bli i løpet av vår-turnéen hvor vi hadde billetter til mange flere konserter enn sunt er!

Alle bilder: Anne Gyrid Fossli Helland

Likes

Comments

Gratulerer med 100-årsdagen til alle samer! En fantastisk kultur og fantastiske folk feires i dag! :D Lihkku Beivviin!!

For ett år sida i dag kunne man se gutta snakke om dette på Lindmo på NRK, selv om innspillingen skjedde dagen før i NRKs bygg på Marienlyst. Der var vi. Noen dager før hadde de lagt ut påmeldingslinken på Facebook, og vi måtte bare.

Da dagen kom dro vi som vanlig inn litt tidlig for å passe på å få bra plass, noe som viste seg å være lurt av en helt annen grunn. Mens vi satt og venta på innslipp fikk vi melding om at NRK hadde dobbeltbooka kveldens program, så vi som hadde meldt oss på seinest fikk dessverre ikke slippe inn likevel. Nå hadde vi skyndt oss så mye vi kunne dagen linken ble lagt ut, men det var tydeligvis snakk om minutter. Det var mildt sagt surt, men ikke tale om at vi skulle gi oss ennå. Vi ble sittende utenfor bygget, helt til kulda og mobilens dårlige batteri tvang oss inn i lobbyen. Egentlig var vi veldig usikre på om vi fikk lov til å sitte der inne, men nå ble det sånn. Den eneste kontakten var på gulvet et stykke unna sofaene, så da ble det å sitte der så vi kunne klage vår nød til de andre i Veislakt.

Det kom stadig TV-personligheter ut i lobbyen fra en gang og gjennom en privat port, noe som var grunnen til at vi ikke var sikre på om vi fikk lov til å være der. Dan Børge Akerø kom ut og satte seg i sofaen, der han ble sittende og glo på oss, til nysgjerrigheten tydeligvis ble for stor. "Sitter dere godt?". Han syntes visst det var litt rart at vi satt på gulvet. Vi forklarte at vi måtte lade mobilen, hvorpå han lurte på hvorfor vi var der i det hele tatt. Dermed fikk han også høre om problemet vårt, men han skjønte visst ikke helt, for han foreslo at vi kunne gå på Underholdningsavdelingen i stedet. Det kom selvfølgelig ikke på tale.

Han forsvant snart, men etter hvert ble damene i resepsjonen også nysgjerrige på oss. Ei av dem ropte ut "Hva er det dere skal her?", og da var det showtime. Nå var det på tide å bruke angsten til vår fordel. Vi gikk frem og forklarte situasjonen med triste og lave stemmer, og vi la selvfølgelig ekstra vekt på at dette var yndlingsbandet vårt og at vi hadde kommet "helt" fra Tønsberg bare for å oppleve kveldens program. Dama syntes visst veldig synd på oss, for hun ringte en eller annen fyr og spurte om det var noen mulighet for å få oss inn, og vi fikk en følelse av at det gikk bra. Da hun la på sa hun at vi skulle passe på å stå foran døra til innslippet ti minutter før den egentlig skulle åpne, så skulle noen komme og sørge for at vi fikk komme inn.

Fornøyde gikk vi rundt til døra, bare fordi vi ikke ville risikere å havne bak i køen. Ikke at det var noen fare for det, det var tomt helt til ca. en halvtime før. Så kom den fyren til slutt og slapp oss inn med spørsmålet "Tønsberg?", hvorpå vi nikka. "Bare gå inn". Næmen. Vi gjorde som han sa vi. Der inne satt vi sammen med resten av publikummet og venta, i noe som så ut som venterommet hos legen, minus alle de grønne ansiktene og pluss en trapp midt i rommet. Folk stirra som vanlig på oss fordi vi matcha med VR-uniformer og så nokså like ut ellers også, men det var bare gøy. Snart kom en fyr løpende ned trappa og stoppa da han fikk øye på oss. "Hei! Er dere fra Tønsberg?". Bekreftende svar. "Klart dere er inne! Takk for at dere kom! Er dere i slekt eller?". Nikking. "Dere er ganske like!". Store glis. Så forsvant han opp igjen.

Da publikum endelig slapp opp i salen stoppa den samme fyren oss og sa vi burde sette oss på raden øverst ved siden av scenen. Vi var skeptiske, for gutta kom jo til å sitte i stoler rett foran første rad, men fyren sa at de fremste radene var reservert, og at på øverste rad fikk vi best utsikt når de skulle spille. Det skulle vise seg at han hadde rett. Før innspillinga begynte fikk publikum beskjed om å le, klappe og juble med forskjellig intensitet sånn at det skulle kunne tas opp og legges oppå i redigeringa. I tillegg skulle vi selvfølgelig gjøre det vi følte var naturlig etter vitser, imponerende replikker og lignende, bare helst overdrive. Greit nok. Vi var så glade for å være der at det ikke ble noe problem, selv om vi etter hvert ble ganske utålmodige da gjest etter gjest sa og gjorde sitt, og ikke bare én gang, men helt til alt var helt perfekt. Så kom gutta endelig inn i rommet. Da klarte vi ikke å slutte å glise. Fikk nokså vondt i kjevene etter hvert, men det var så fantastisk.

Da de gikk på scenen og skulle fremføre sangen sin skvatt vi himmelhøyt første gangen de to første radene viste seg å være kordamer, men det gikk bedre etter hvert, for selvfølgelig måtte det også spilles inn flere ganger. Etterpå spurte fyren oss om vi hadde hatt det bra, og vi svarte "Vi har det fortsatt bra vi!", for gutta hadde jo ikke gått ennå. Og vi fikk skaffa oss både klemmer, litt prat og et bilde for anledningen. Det ble en perfekt kveld, tross alt.

Nokså lite bilde, men ble tatt med mobil x)

Likes

Comments

Nå er det ikke mindre enn tre måneder siden sist vi var på konsert med Verdens Råeste. Vi forventa egentlig å få abstinenser igjen ganske fort, særlig da vi etter en måned valgte å droppe en konsert som ikke var lenger unna enn Halden. Til vår overraskelse har vi tvert imot klart oss ganske bra gjennom hele jula og selv gjennom det første stresset etter skolestart. Så hadde vi om "det sublime ved musikk" og musikkformidling på skolen og ble bedt om å komme med eksempler på konserter vi har vært på som har vært helt spesielle for oss på forskjellige måter. Ops. Vi kunne komme på ganske mange, og vips så hadde vi kraftige abstinenser. Hvem vet hvor lenge vi kunne klart oss hvis læreren ikke hadde insistert på å gi oss så mange flashback på én gang, men det gjorde han.... Jaja, får håpe det går over, for dette ser ut til å kunne bli litt av en hiatus!

Likes

Comments

Litt sent kanskje, men vi vil benytte anledningen til å ønske alle Violet Roadies et godt nytt år! De siste to-tre åra har gitt oss mer glede, eventyr og moro enn noen andre år, og vi håper 2017 vil fortsette i samme stil. Og da mener vi ikke nødvendigvis bare konserter med gutta. Noe som for så vidt er like bra, for vi har en følelse av at vi ikke kommer til å ha et like stort utvalg av konserter å gå på i år som vi hadde i fjor, og dessuten har vi store planer om å ikke engang befinne oss i Norge når høsten kommer. Så, vi får nå se hva som venter oss. Uansett, lykke til med eventuelle nyttårsforsetter og godt nyttår!

Og så til grunnen til at vi i det hele tatt skriver et blogginnlegg i dag. Eldstebror, keyboardist og saksofonist Håkon Rundberg har bursdag! Akkurat som med alle de andre ga vi ham en representasjon av hans yndlingsmat, som er reinsdyr, 21. mars for to år siden da vi så dem i Mo i Rana, nemlig et reinsdyrkosedyr som vi tok oss friheten å kalle Rosie (at søringer skal gi en nordlending reinsdyrkjøtt er bare feil, for ikke å snakke om at kjøtt ikke er noe man burde gi i gave på den måten). Det morsomme er at han ikke var der da vi skulle gi ham den, så Halvard tok imot for ham og lovte å bringe den videre. Først tre måneder senere fant vi ut at det hadde han visst glemt! Hehe. Må si vi lurer på om stakkars Rosie endte opp som hotellmaskot i Mo, eller hvis det ikke er tilfellet, hvor ble hun av? Jaja.

Vi har nok ikke spist hans yndlingsmat i dag da, ettersom vi på en måte har kutta ut kjøtt. Men det er nå et annet tema igjen. For å komme tilbake til poenget: GRATULERER MED DAGEN HÅKON!!

Alle bilder er tatt i Arendal Kulturhus 27. oktober
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Nå er det snart jul og gutta har vinterferie, noe som forklarer at det har vært lite å skrive om for oss også. Dagen i dag er derimot ganske spesiell, trommis Herman har nemlig bursdag!

Takket være ham har vi faktisk fått oss en ny juletradisjon, det må jo spises semulegrøt på dagen hans når vi vet at han er så glad i det. Hehe. Nå har vi ved flere anledninger fått det nøye beskrevet av Herman hvordan grøten SKAL være, men vi tillater oss å gjøre det på vår egen måte. Istedenfor varm grøt liker vi den best kald, og istedenfor kanel, smør og sukker foretrekker vi frisk og god bærsaus. Vi har bestemt oss for å følge rådet hans om en halv liter hel- og en halv liter lettmelk i år da, så får vi se om det funker så bra som han påstår.

Uansett, semulegrøt til side. Gratulerer utrolig masse med dagen, og ikke minst god jul, til verdens beste trommis! Håper feiringa innebærer masse gøy og flotte gaver! Ingen tvil om at vi skal kose oss med både VR- og Northern Soul-musikk i jula og, skulle tatt seg ut om vi gikk særlig lenge uten.

God jul til alle andre også, og godt nyttår! :D

Øverst t.v.: Viktig med riktig porsjonering av melk.
Øverst t. h.: Grøten er ferdig, nå må den bare bli kald.

Nederst t.v.: Oss, Herman og semulegrynspakka han fikk for to år sida. Han var den første av dem som fikk gave av oss, og ble mildt sagt overraska.
Nederst t. h.: Herman på den siste VR-konserten vi så dem på i år. 

Fotograf på de to fine bildene: Bjørg Fossli 

Likes

Comments

27. november. Den datoen gjør faktisk litt vondt. Fordi, for akkurat ett år siden skulle vi på konsert til Alta, og vi hadde i tillegg til Ravn fått med oss ei venninne som også studerer her. Hun kommer fra Alta, så planen var å ta henne med og så overnatte hos henne og la henne vise oss byen. Det skulle bli vår femtende konsert, den siste i Back to the Roadshow-turneen og den siste på det som like godt kunne bli tre-fire måneder for alt vi visste.

Vi dro til Oslo med Ravn kvelden før og og skulle overnatte hos ham som alltid. Konsertuniformene var pakka, vi hadde sjekket inn på flyet via melding og var klare for enda et eventyr. Nå var det bare å sove, våkne, komme seg til flyplassen, fly til Alta og ha det gøy. Dette skulle bli litt av en tur.

Nesten i hvert fall. Vi satte på vekkerklokke, sovna og våkna, men da hadde vi fått melding av venninna vår som lurte på hvor vi var. Hun var nemlig på flyplassen. Vi svarte helt rolig at vi var på vei. Hun virka merkelig nok ganske stressa. Og vi skjønte snart hvorfor. En titt på billettene avslørte at flyet skulle gå om en time, ikke tre timer som vi trodde. Vi hadde nemlig huska tidspunktet til når flyet skulle lande i Alta og blanda det med når det skulle gå fra Oslo. Dermed ble det plutselig "litt" travelt. Vi hoppa på første t-bane til Oslo S og på første flytog derfra. Vi hadde fortsatt en halvtime på oss før flyet skulle gå, så vi forble trassig optimistiske.

Optimismen forsvant imidlertid da toget plutselig måtte stoppe av en eller annen grunn. Minuttene gikk, og desperasjonen vår ble stadig større. Venninna vår skulle prøve å holde flyet tilbake, og vi prøvde å mane toget til å gå fortere. Vi kom til flyplassen, men i samme sekund som vi tråkket ut på perrongen fikk vi melding av venninna vår som sa at nå dro flyet.

Det var nedtur. Men vi ga oss fortsatt ikke. Det måtte jo gå et fly til snart. Vi snakket med vakter og billettselgere, men det viste seg at det neste som gikk var utsolgt, og det eneste som hadde plass til oss kostet for det første 3000 kroner per person og landet for det andre ikke i Alta før konserten var ferdig. Da ga vi offisielt opp, men sinnet og frustrasjonen var fortsatt der, så én jakke kan ha blitt slengt over gulvet i Gardermoens store innsjekkingshall.

Det som skulle bli finalen på turneen ble heller en helg hjemme på hybelen vår der vi lagde pai og så på en haug med musikaler for å trøste oss selv, samtidig som vi holdt oss så mye unna Facebook som mulig for å slippe å se noe fra konserten. Venninna vår hadde endt opp med å ta flyet alene, og hun gikk aldri på konserten, men var med familien sin i stedet. Gutta erta oss lenge for den dagen, og visse venner erter oss fortsatt. Vel vel... Én gang SKAL vi se dem i Alta!

Likes

Comments

Før har vi forklart hvorfor vår yndlingssang er Jericho. Nå er det vår andre favoritt sin tur, nemlig Learning to Fly. I motsetning til Jericho er denne sangen først og fremst spesiell for oss på grunn av teksten, det er som om den har blitt skrevet om oss. Det er selvfølgelig lett å kjenne seg igjen i sanger, men det er sjelden noen sang passer akkurat så bra til vårt selvbilde. Siden vi strengt tatt regner med at de fleste som leser dette kan den mer eller mindre godt gidder vi ikke gjengi teksten før vi tolker den.

De to første versene handler for oss om depresjonen vår da den var som verst. Første vers om hvor vanskelig og skummelt det kan være å ta valg og ta ansvar. At en etter hvert gir opp fordi en gir seg selv skylda og hater seg selv hver gang det går galt, og på den måten ender opp med å bli ødelagt. Andre verset er jo rett og slett en beskrivelse av det å miste seg selv og hvordan det er å være deprimert. Det er nok lett å kjenne seg igjen i for alle som har slitt /sliter med det. "Now while it's all coming back, she paints her days in black" er linjer som betyr spesielt mye for oss, siden de såkalte "flashbackene" våre er noe vi virkelig prøver å holde på avstand så godt vi kan for å unngå tilbakefall.

Det tredje verset handler om å kjempe for å komme seg ovenpå igjen, at en har ansvar selv for å klare seg og at en begynner å tro på at en kan få det til. I det fjerde verset er det snakk om å lære av feilene sine og gå videre, og særlig linja "so many faces to forget" gir gjenklang, siden vi har flytta så mye og har måttet begynne på nytt og få nye venner så mange ganger.

Også er det refrenget. Som oppmuntrer til å ikke være redd for å feile, at en må dumme seg ut og "falle" for å lære å klare seg. Det er utrolig inspirerende for sånne som oss som alltid har funnet det nokså skummelt å skulle være "voksne" og klare oss selv. Det siste i refrenget er like viktig for oss, om enn veldig mye mindre dypt. "Count the days, until we meet, explore the ways, of restless feet, one more night gone by". Altså. Det er rett og slett det vi synger når vi teller ned til neste Violet Road-konsert. Som jo, helt i tråd med resten av sangen, er det vi bruker som antidepressiva.

I tillegg til alt dette er den jo selvfølgelig en av de viktigste å få se på konsertene. Live-versjonen er så heftig og inneholder så mye show! Både med saksofoner, vanvittig mandolin-spill og en Kjetil som tar helt av med dansing og monitor/gjerde-klatring. For ikke å snakke om at det er den sangen han pleier å bruke til å gi en heldig utvalgt Blikket. 

Likes

Comments

WE ARE THE LOVE TOUR går mot slutten. Gutta har én konsert igjen på kalenderen, og det er i Halden den 25. november. Vi var derimot på vår siste konsert i denne turneen i Horten for to uker siden. Smått bekymra akkurat nå, for vi aner ikke når neste konsert blir. Tre måneder? Fire? Fem? Dette kan bli en lang vinter... Heldigvis har vi både musikken deres og minnene fra tidligere konserter å kose oss med mens vi venter. Derfor vil vi skrive en liten oppsummering av året, og turneen, som har gått.

Dette har vært et heidundranes år. Vi har reist over hele landet for å se gutta i Violet Road, medregnet Tromsø i nord, Bergen i vest, Oslo i øst, Kristiansand i sør og Trondheim sånn midt i mellom. I tillegg har vi tatt én liten tur over grensene for å se dem i København. Flere ganger har vi kjørt buss/tog i opptil 10 timer hver vei, og vi har tatt fly strekningen Oslo-Tromsø og tilbake to ganger. Til sammen har vi vært på 24 konserter bare i år! Med tanke på at de resterende 13 konsertene våre var spredt utover det første halvannet året vi visste om dem, er det ganske mye. Og hver og én av de konsertene har vært så veldig verdt det. Faktisk har vi ikke gått på flere konserter enn akkurat de vi ikke har klart å la være å gå på. VR har rett og slett hatt veldig mange konserter i år, og en god del av dem har vært på steder vi ikke klarte å holde oss unna.

Og naturligvis har det ikke bare vært oss. Både mams, fetter Ravn og Nina har vært med regelmessig på varierende antall konserter, i tillegg til at vi har fått med oss andre slektninger og gode venner i små og store grupper både én og to ganger, og vi er ganske sikre at flere av dem kommer til å ville være med flere ganger. Det er helt utrolig! Vi må innrømme at vi er litt stolte av det. For ikke å snakke om alle roadiesene vi har møtt på forskjellige steder!

En morsom konsekvens av reisinga vår er at vi har blitt lagt merke til av ganske mange journalister helt fra vi først begynte med det vi gjør. Vi har havna i flere lokalaviser rundt om i landet etter å ha blitt intervjua på en festival eller enslig VR-konsert, rett og slett fordi journalisten kunne se på de salige ansiktene våre akkurat hvor glade vi var for å være der. Det hjelper vel at vi er tvillinger også. I april havna vi iTromsø av den enkle grunn at vi hadde vært på 26 konserter på under to år, og nå nylig kunne man se et bilde av oss i VG Helg som ble tatt på Eikerapen Roots-festival i sommer. Det bildet er forresten det som er profilbildet på bloggen nå. Alt dette er ganske gøy, men det beste som har skjedd er at vi har fått mulighet til å skrive om konsertene vi går på fordi vi går på så mange. Dermed er det nå litt av en prosess for oss å gå på konsert: vi reiser hvor enn konserten er, vi nyter øyeblikket, vi reiser hjem, vi skriver blogginnlegg og vi skriver en artikkel for Festivalguiden. Og vi elsker hver del av det.

Det er helt absurd at ett band og vår galskap kombinert skulle kunne gjøre så mye for vår hverdag, men sånn er det altså. Takk til gutta for nok en fantastisk turné, og takk til alle dere som har gjort den så uendelig mye mer spesiell for oss. Vi elsker å reise rundt på konserter, og det blir bare gøyere og gøyere!

Forresten: Dette har ingenting med det øvrige innlegget eller VR i det hele tatt å gjøre, men vi må nesten bruke anledningen til å gratulere lillebror Jonas med 15-årsdagen! Han er blitt så stor, det er nesten urettferdig :'D Uansett, GRATULERER MED DAGEN JONAS! :D

Likes

Comments