Først og fremst må vi bare feire denne dagen med noen få ord: Det er på dagen TRE ÅR siden vi først så Violet Road!!! Som mange av dere vet, eller i hvert fall kan tenke dere, endret denne dagen bokstavelig talt livet vårt, på så mange måter. Vi vet ikke hvor vi hadde vært uten Dem, men vi hadde ikke hatt de samme gode minnene å se tilbake på, eller de samme eventyrene å se frem til. Så, for å oppsummere: vi er evig takknemlige for 25.07.2014.

Men! Tilbake til nåtida! Violet Road har vært så godt som fraværende fra konsertarenaene helt siden deres siste konsert i We Are The Love Tour 2016, 25. november i Halden. Selv hadde vi ikke sett dem siden 28. oktober i Horten. De hadde en liten konsert i Tromsø 22. juni på en skipsdåp, men fordi vi var midt i flytting og fullstendig blakke hele den måneden var ikke det snakk om for vår del.

For noen dager siden, 21. juli, hadde de konsert i Fredrikstad. Vi fant ut om den for flere måneder siden, men har hele tiden visst at den også var utelukket. Det var nemlig en av tre uker vi befant oss i Nord-Norge, noe man kan påstå er smertefullt ironisk. Den første uka hadde vi vært på øya Skorpa i Sandnessjøen, den midterste tilbrakte vi på Riddu Riddu i Kåfjord, og den siste skulle vi igjen være på Skorpa. Med andre ord var det ingen mulighet.

Tre og to dager før konserten satt vi i den lille stua i det lille huset på Skorpa og lengta nedover med hvert fiber i kroppen. Magneten ga oss ikke fred. Og vi var nok ganske ille å ha med å gjøre for de andre i huset, selv om det ikke var vår intensjon, for på kvelden den 19. juli fikk vi tillatelse til å ta bilen. Og klokka sju på morgenen torsdag 20. juli sto vi opp, ordnet oss, pakka bilen full med all bagasje som ikke fikk plass i familiens andre bil, samt klær og mat til oss, og stakk. Det ble en nokså spennende tur:

Klokka ni fikk Inger prøve seg på å kjøre av og på ferje for første gang, noe som gikk ganske bra, og i tolv-ett-tida stoppa vi i Namsskogan og lunsja med maten vi hadde fått med hjemmefra. Da klokka ble fem ble Inger så trøtt at hun nesten sovna, så da var det opp til Mona å ta over, til tross for at hun ikke hadde kjørt på fem år eller så. Typisk nok var det akkurat da vi kom til Trondheim, med mange rundkjøringer etter hverandre og masse trafikk. Vel vel, det gikk jo bra. Da klokka nærma seg middagstid begynte vi å se oss om etter Cirkle K, for vi ville smake veggisburgeren deres. Det ble til at vi sjekka alle vi kom til fra og med Hedmark, til vi i ti-tida endelig kom til en ganske stor en i Minnesund. Vi fikk oss burgere og var storfornøyde med det, men så viste det seg at vår tålmodighet virkelig skulle belønnes. De hadde dusj! Og vi fikk lov til å bruke den! Planen vår hadde vært å finne et vann å bade i før konserten, men nå ble den skrapa. Vi kjøpte sjampo og balsam, og klokka elleve sto vi inne på Cirkle K sin kundedusj, som egentlig var et fint lite bad. Snakk om luksus. Ferdigspist og ferdigdusja bega vi oss ut på veien igjen, og denne gangen stoppa vi ikke før vi fant den tomme parkeringsplassen utenfor en stadion i Gamlebyen i Fredrikstad i ett-tida.

Nå som vi endelig var framme var det bare å dytte forsetene fram, stappe beinplassene bak med de store sekkene våre og andre myke greier, og så legge dobbeltmadrassen vi hadde med oss på toppen, sammen med en haug av puter og våre gode soveposer. Fiks ferdig dobbeltseng i vår egen provisoriske bobil. Klokka to var vi endelig i seng og sov til vi våkna i sju-åtte-tida av å nesten kveles. Å åpne vinduer hadde av en eller annen grunn ikke falt oss inn. Dermed åpna vi døra bak beina våre på fullt gap og sov i et par timer til. Etter å ha spist frokost på en benk utenfor en bensinstasjon klokka ti, var vi nå klare for å komme i konsertmodus for første gang på ni måneder.

Konsertuniformene denne gangen var ekskludert t-skjorter, ettersom vi ikke hadde pakka dem da vi skulle til Nord-Norge, men heldigvis hadde vi bestemt oss for å ta med genserne. Så da ble det bukser, vanlige singleter og Violet Road-gensere, alt mer eller mindre rent. Og så kunne vi rekognosere. Vi fant ganske fort fram til konsertområdet, og vi gikk rundt og rundt langs gjerdene mange ganger. Da vi ikke så tegn til noe eller noen spennende, bestemte vi oss for å sjekke ut Gamlebyen litt i stedet. Fint sted. Plutselig så vi rett inn i en bil der crewet til gutta satt og gliste til oss, og rett etterpå sto vi midt i veien og ante ikke hvor vi skulle gå da bilen med gutta selv kom kjørende mot oss. Pinlig? Bittelitt. Vi kom oss endelig ut av veien og fikk hilst på dem, før det var på tide å hente Ravn som kom med ti over to-toget.

Vi fikk på oss fredagspass, vandret litt og satte oss i kø. Merkelig nok virket det som at vi hadde satt oss på feil plass, for klokka tre begynte plutselig folk å bli sluppet rett inn døra, i stedet for at gjerdene som markerte køsystemet ble åpna, så vi gikk bort dit, viste båndene og ble sluppet inn. Vi kapret plassene våre og fikk hørt litt lydprøver, men så viste det seg at han som hadde sluppet oss inn ikke egentlig skulle gjort det, så da ble vi kastet ut igjen med en "unnskyld, det skulle ikke skjedd". Utenfor igjen fant vi Nina, noe som betydde at hele flokken var samla. Så var det bare å vente igjen. Klokka halv fire åpnet dørene på ordentlig, og igjen løp vi til plassene våre. Konserten startet ikke lenge etterpå, med historier, komiske innslag og krumspring som alltid. Halvard skulle ta sitt sedvanlige splitthopp på slutten av Can You Hear The Morning Singing, og endte opp så lang han var på scenen. Liggende og sprelle fortsatte han å spille med et glis, noe som unektelig var ganske fint å se på. Vi fikk også de samme fantastiske soloene, og de sangene vi er så sykt glade i. Som vanlig døde vi da introen til Jericho kom, noe som her betyr at vi rett og slett falt ned på gjerdet da "slavekoret" begynte å spille, til tross for at gutta akkurat hadde sagt den skulle komme. Vi klarer visst aldri å bli vant til det. Heldigvis. Også var det de nye sangene da. Fantastiske, mektige, trollbindende sanger, som vi bare klarte å lytte intenst til mens vi stirra ut i intet. Å, som vi gleder oss til å høre dem igjen, for ikke å snakke om resten av det kommende albumet! Vi hadde ikke tenkt å ta bilde med dem denne gangen, men det skjedde visst. Ops.

Til tross for at vi nesten falt sammen av utmattelse og følte at alt vi sa og gjorde den dagen var helt bak mål, ble vi der resten av kvelden også, ettersom programmet generelt var ganske bra. Ingen kunne selvfølgelig måle seg med Dem, men vi måtte jo sjekke dem ut. Mari Boine spilte rett etter gutta, noe som var kult. Så var det Lissie, den artisten vi egentlig skulle se den dagen for akkurat tre år sida, men glemte fordi gutta trollbandt oss, så henne var det vel på tide å få sett. Og til slutt spilte Madcon, med et morsomt, men ganske ensidig show. Til slutt sa vi og Ravn hade til Nina og kjørte til Oslo der vi skulle overnatte hos faren hans. Å, så deilig det var å oppleve en konsert med Dem igjen, selv om vi måtte reise i nesten et døgn for å få det til. Det er alltid verdt det.

Bildet med Dem: Nina Soleng

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

For ett år sida i går fikk vi se Violet Road på Rockefeller for andre gang. Det var en de mange konsertene den våren vi bare MÅTTE se. Naturlig nok var det akkurat så fantastisk som vi så for oss, selv om vi da så det nye showet for åttende gang, seinest to dager før. Denne gangen skulle vi også ha med oss en del folk, både Nina, mams, ei venninne av mams, Eivind (som hadde vært med på én konsert tidligere), og en nyfrelst fan! Mer nyfrelst kan det vel neppe bli, vi hadde bare kjent henne i en uke før ho sa seg enig i å dra inn til Oslo for å se Dem. Og nei, ho hadde aldri hørt om dem før det.

Vi to var de første på plass på Rockefeller, siden vi hadde overnatta i Oslo. Vel, kanskje ikke de helt første, den store hvite turnébilen sto parkert da vi runda hjørnet klokka halv tolv. Ja, det er mulig det var drøyt tidlig selv for oss, men mams skulle snart komme til byen og vi kunne ikke tenke oss noe bedre sted å vente. Så vi satt der og hilste på da gutta ankom og entret bygningen klokka tolv og når de litt senere kom ut igjen og gikk. Ikke lenge etter det stakk vi og, for da skulle vi møte mams.

Når det da hadde blitt såpass seint at det var sunn fornuft å passe på plassen sin i køen (klokka hadde blitt minst tre og innslippet skulle være sju), insisterte mams på at vi skulle sitte utafor Sentrum Scene og spise. "Vi har god oversikt derfra", mente ho. Jaha ja. Vi sørga i hvert fall for å overvåke begge gatene opp til Rockefeller etter minste tegn på andre som kunne tenke seg å være tidlig mens vi gjorde så godt vi kunne for å slappe av. Etter hvert dukka Nina og Eivind også opp, så nå var vi en ganske stor gjeng som satt og spiste og speida. Vel, noen av oss speida.

Da vi hadde spist opp og vi to ble stadig mer utålmodige, så vi plutselig noen som ikke kunne være noe annet enn fans gå med raske skritt opp mot Rockefeller. Dermed var det takk og farvel til ro i sola, nå spurta vi det vi kunne opp andre veien og runda vårt hjørne samtidig som de runda deres. Vårt hjørne var herlig nok nærmere døra. Ingen skal si at ikke vi var først nei.

Et kvarter før innslipp dukka endelig vår nyfrelste venninne Helene opp sammen med typen sin. Det hadde selvfølgelig blitt ganske lang kø i mellomtida da, så de måtte stille seg bakerst. Vel inne var det bare å løpe til forreste rad, men så snart beste plassen var kapra sørga vi selvfølgelig for at Helene fant oss. Nå sto vi og gira hverandre opp og forklarte Helene hvem som sto hvor og hvor bra det kom til å bli, til vi plutselig så at Herman og Håkon sto borte i hjørnet. Vi måtte jo selvfølgelig ta med Helene bort og hilse på, og det var utrolig gøy å se hvor starstruck ho ble. Så gikk vi tilbake til scenen og sto der og hadde det gøy mens det ble fullere og fullere rundt oss. Rett før de kom på hadde de en livesending, som vi naturlig nok så på, helt til den ble avslutta rett før de kom løpende ut på scenen. Konserten var jo som de andre vi hadde vært på den våren, selv om det selvfølgelig var litt ekstra kult at vi var så mange og at det var på Rockefeller av alle steder. Det aller beste som skjedde var nok da Kjetil ga Helene Blikket og ho sank sammen der ho sto med tidenes uttrykk.

Etterpå måtte Helene dessverre stikke med en gang, men sånn er det jo iblant. Nå ville vi jo bort til merchbordet, men det var så lang kø at det ikke var noen vits i å prøve enda engang. Istedet snakka vi med andre vi kjente der og hverandre. Så ble det da endelig så få borte ved bordet at vi kunne gå bort, og vi fikk snakka litt med dem og skaffa oss plakater før de måtte gå.

Foto: Daniel Mikkelsen

Likes

Comments

Ettersom det fortsatt er stille på den lilla veien, betyr det at vi like godt kan spe på med litt andre musikkopplevelser. Denne gangen vil vi fortelle om en fantastisk kveld, fredag 24. mars, som markerte avslutningen på "Uka 17", en hektisk og flott uke med studentrevy og mye annet gøy.

Når korgjengen samles blir det fest. Alkohol eller ikke alkohol, tre eller ti personer, vi blir i festhumør bare av å se hverandre, og derfor elsker vi den gjengen. I kveld var ikke noe unntak, til tross for at vi hadde sett hverandre så godt som hver dag den siste uka. Som et lite tillegg hadde vi invitert mams til å komme, og hun hadde blitt igjen på hybelen mens vi hadde en liten samling pre-konsert med gjengen. Nå som alle sammen marsjerte inn i kantina, som for anledningen hadde blitt omgjort til konsertlokale, satt hun der smilende og klar. Takket være henne og kameraet hennes ble hele kvelden behørig dokumentert.

De første som entret scenen var Ronny og Markus fra P3, og etter å ha gitt oss et lite forvarsel om hva kvelden skulle gi, introduserte de første band. Og dette var ikke et hvilket som helst band. Dette var Third Season, bandet til vennen og korlederen vår Joachim. Han er en nesten irriterende god musiker og sanger, og han hører virkelig til på en scene. Morsomt nok var ikke han der da resten av bandet ble jublet opp av publikum, for han hadde løpt etter settlister noen sekunder i forveien, men han kom snart tilbake og gjorde seg klar. I tillegg til ham på vokal og gitar består bandet av gitarist Jørgen, bassist Petter og trommis og vokalist Lasse, en kul gjeng med kul musikk. Vi hadde passet på å lære oss samtlige av sangene deres, inkludert den helt nye som de spilte for første gang nå (takk Joachim), noe som naturlig nok gjorde det enda morsommere.

Third Season var ferdig, og nå var det tid for pauseinnslag. Venninna vår Camilla hadde meldt på seg selv og fire andre til å være med på en konkurranse som var ment for å "skape liv", noe som betydde at vi kjente flesteparten av dem som nå gikk opp på scenen. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss, men vi visste at det kom til å bli gøy. Og det viste seg at vi fikk rett. Spesielt da vår venn Markus fant ut han skulle få opp stemningen ved å danse en liten dans for publikum, noe som sendte ham rett videre i konkurransen. Til tross for at han kort tid etter tapte i en «Beat for Beat»-lignende utfordring, der han ikke kjente igjen "Take on me" av A-ha (fy, markus), ble han raskt bedt opp igjen av de to konferansierene for å danse mer. Denne gangen sparte han ikke på noe, noe som her betyr at dansen ble gjort i barisen. Godt gjort. Han ble da også belønnet med sjokkert latter og jubel, spesielt fra de bordene som var kapret av koret, for ikke å snakke om at mams spanderte en øl på ham for god innsats.

Neste band ut var Meludo, en rappeduo som for oss i koret bare ble bakgrunnsstøy. Rap er ikke helt vår greie, og i tillegg var det autotune og merkelige tekster, så da satt vi heller og prata og hadde det fint på den måten.

Helt til neste pauseinnslag. De gjenværende konkurrentene ble bedt opp igjen, og denne gangen skulle de først spille sitt aller beste på luftgitar. De med mest jubel fikk gå videre. Muuuulig det ikke var helt tilfeldig at den som gikk ut var den eneste som ikke er med i koret. Og jammen ble ikke Markus bedt opp igjen også. Denne gangen ble det baris og luftgitar. Stadig like gøy. Som avslutning på konkurransen skulle de to finalistene Truls og Camilla spontansynge et dikt de hadde blitt bedt om å skrive på forhånd som handlet om skolen. Også her ble resultatet avgjort med jubel, og det ble Camilla som gikk av med seieren. Dermed hadde vi tre personlige stjerner den kvelden: Joachim, Markus og Camilla. Ikke gærent.

Siste band hadde rosa slips og het Pink Slips. De var rågode, men vi var så godt inni det å sitte og snakke at vi ikke merka akkurat hvor kule de var før vi kjente igjen "Prettiest Girl in Oslo" og bestemte oss for å gå opp og synge med. Det angret vi ikke på, spesielt ikke da de plutselig begynte å spille "I Will Wait" av Mumford and Sons. Det er tilfeldigvis et av de bandene man "må" like i koret, så da ble det høylytt allsang og heftig dansing. Det kom flere godbiter og noen av bandets egne sanger, og stemningen vokste både blant publikum og i bandet. Og "POP", der ble vi spraya med rosa konfetti! Gale som vi er, begynte flere av oss selvfølgelig å leke med den. Det ble mye oppsamling og kasting i lufta og jubling og hopping, som det passer seg. Sangen som avsluttet kvelden ble "Levva Livet" av Åge Aleksandersen, og samtlige av oss som sto der ble invitert opp for å synge med på siste refreng. For en kveld!

Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments

For ett år sida i dag skulle vi på vår fjerde konsert den uka, på Ibsenhuset i Skien. Kvelden før hadde vi sett Dem på Nøtterøy Kulturhus (med verdens kuleste gjeng), kvelden før der hadde vi sett Ágy i Oslo og kvelden før der igjen var det VR i Larvik. Med andre ord kan en ikke egentlig si at vi hadde abstinenser eller noe, men vi gleda oss selvfølgelig ikke noe mindre enn noen annen gang heller.

Vi og Ravn møtte mamma på bussholdeplassen fem timer før dørene skulle åpne og gikk opp til Ibsenhuset for å rekognosere. Der var de i full gang med rigging og lydsjekk, så etter å ha hilst på Alex lydmann og Truls merchfyr ble vi stående og nyte til tante (Ravns mor) kom. Da stakk vi på indisk restaurant, til tross for at vi hadde store problemer med å skulle være noe annet sted enn der det skulle skje. Særlig etter at mamma og tante møtte gutta de få minuttene vi brukte på å gå på do... Jaja.

Maten var fantastisk, men det ikke lange tida før vi ble veldig utålmodige. Særlig da vi plutselig fikk melding med spørsmål om vi ville selge merch, et spørsmål vi hadde venta på leeeenge. Mer spesifikt siden vår fjerde konsert med dem på Nøtterøy Kulturhus 6. november 2014, da vi ble brukt av hun som solgte den gangen til å svare på alle spørsmål om alt vedrørende guttas musikk. Da vi endelig fikk betalt og satt kursen mot Ibsenhuset igjen satte magneten inn og mamma og tante ble hengende langt bak. Vel inne brukte vi igjen litt tid på å stå og se på det som skjedde, til Truls kom for å lære oss opp. Vi var kjempenervøse, men hadde sett dem gjøre det så ofte at det ikke akkurat tok lang tid å skjønne hvordan det funka. Så gikk han og overlot sjappa til oss, men ikke før han hadde presentert oss for merchgrisen "Kos og Generell Hygge".

Det var mildt sagt surrealistisk å se køen bli lengre og lengre og allerede være på innsida. Så ble det innslipp og folk strømmet inn, mamma hadde ansvar for å skaffe oss de beste plassene. Det var mange som kom for å sjekke ut greiene, men bare noen få som faktisk kjøpte noe, så foreløpig hadde vi full kontroll. Et høydepunkt var da en engel (et medlem av bandet Englebarn) plutselig sto foran bordet og sa "hei". Forventa absolutt ikke det. Så kom andre som skulle ha noe og han forsvant. Rett før konserten skulle begynne pakka vi og Ravn sammen og stakk til plassene mamma og tante hadde kapra på første rad. Der snakka vi litt med de som satt ved siden av oss som tydeligvis hadde kjent oss igjen fra fanklubben på Facebook. De på første rad pleier "merkelig nok" å være medlemmer der.

Dette var første gang mamma fikk se det nye showet. Vi, som alt hadde sett det tre ganger før, var derfor veldig spent på reaksjonen til både henne og tante. Tante hadde tross alt aldri sett Dem før i det hele tatt. De skuffa ikke. Mamma, som tross alt vet å verdsette Gutta, reagerte akkurat som vi forutså på alle punkter. Også tante så også ut til å like seg godt, men det skulle jo ærlig talt bare mangle med Dem på scenen. Bortsett fra oss på første rad var det derimot en merkelig stemning i rommet. Bak oss satt det en hel mengde med folk som så ut som de ikke var forberedt på det de fikk, hadde vel bare hørt sanger som "Face of the Moon" på radio i forkant. Vanskelig da å vite hvor rocka de er. Det var flere som fikk bakoversveis da det ble som heftigst. Så kom utmarsjen og vi måtte løpe tilbake til merch-bordet.

Der sto Truls og venta på oss. Han hadde satt opp boden, men så fort vi var bak bordet gikk han igjen. Nå var det bare å hoppe i det. Ravn fikk ansvar for å finne fram t-skjorter og gensere, mens vi to ekspederte og fant alt som ikke var i kleskofferten. Det var mange i køen og vi fikk virkelig bruk for ekspertisen vår da folk stadig ville vite hvilken plate den og den sangen var på, i hvilken rekkefølge de kom ut i, hvor store størrelser de burde kjøpe klærne i (vi hadde jo tross alt kjøpt det meste selv alt) og så videre. Så kom Gutta og vi trakk oss tilbake.

Resten av kvelden hang vi ved bordet og snakka med Gutta og andre fans. Fikk også snakka litt med tidligere nevnte engel. Det ble litt av en avslutning på en helt vanvittig uke, og mer merch-selging skulle det bli i løpet av vår-turnéen hvor vi hadde billetter til mange flere konserter enn sunt er!

Alle bilder: Anne Gyrid Fossli Helland

Likes

Comments

Gratulerer med 100-årsdagen til alle samer! En fantastisk kultur og fantastiske folk feires i dag! :D Lihkku Beivviin!!

For ett år sida i dag kunne man se gutta snakke om dette på Lindmo på NRK, selv om innspillingen skjedde dagen før i NRKs bygg på Marienlyst. Der var vi. Noen dager før hadde de lagt ut påmeldingslinken på Facebook, og vi måtte bare.

Da dagen kom dro vi som vanlig inn litt tidlig for å passe på å få bra plass, noe som viste seg å være lurt av en helt annen grunn. Mens vi satt og venta på innslipp fikk vi melding om at NRK hadde dobbeltbooka kveldens program, så vi som hadde meldt oss på seinest fikk dessverre ikke slippe inn likevel. Nå hadde vi skyndt oss så mye vi kunne dagen linken ble lagt ut, men det var tydeligvis snakk om minutter. Det var mildt sagt surt, men ikke tale om at vi skulle gi oss ennå. Vi ble sittende utenfor bygget, helt til kulda og mobilens dårlige batteri tvang oss inn i lobbyen. Egentlig var vi veldig usikre på om vi fikk lov til å sitte der inne, men nå ble det sånn. Den eneste kontakten var på gulvet et stykke unna sofaene, så da ble det å sitte der så vi kunne klage vår nød til de andre i Veislakt.

Det kom stadig TV-personligheter ut i lobbyen fra en gang og gjennom en privat port, noe som var grunnen til at vi ikke var sikre på om vi fikk lov til å være der. Dan Børge Akerø kom ut og satte seg i sofaen, der han ble sittende og glo på oss, til nysgjerrigheten tydeligvis ble for stor. "Sitter dere godt?". Han syntes visst det var litt rart at vi satt på gulvet. Vi forklarte at vi måtte lade mobilen, hvorpå han lurte på hvorfor vi var der i det hele tatt. Dermed fikk han også høre om problemet vårt, men han skjønte visst ikke helt, for han foreslo at vi kunne gå på Underholdningsavdelingen i stedet. Det kom selvfølgelig ikke på tale.

Han forsvant snart, men etter hvert ble damene i resepsjonen også nysgjerrige på oss. Ei av dem ropte ut "Hva er det dere skal her?", og da var det showtime. Nå var det på tide å bruke angsten til vår fordel. Vi gikk frem og forklarte situasjonen med triste og lave stemmer, og vi la selvfølgelig ekstra vekt på at dette var yndlingsbandet vårt og at vi hadde kommet "helt" fra Tønsberg bare for å oppleve kveldens program. Dama syntes visst veldig synd på oss, for hun ringte en eller annen fyr og spurte om det var noen mulighet for å få oss inn, og vi fikk en følelse av at det gikk bra. Da hun la på sa hun at vi skulle passe på å stå foran døra til innslippet ti minutter før den egentlig skulle åpne, så skulle noen komme og sørge for at vi fikk komme inn.

Fornøyde gikk vi rundt til døra, bare fordi vi ikke ville risikere å havne bak i køen. Ikke at det var noen fare for det, det var tomt helt til ca. en halvtime før. Så kom den fyren til slutt og slapp oss inn med spørsmålet "Tønsberg?", hvorpå vi nikka. "Bare gå inn". Næmen. Vi gjorde som han sa vi. Der inne satt vi sammen med resten av publikummet og venta, i noe som så ut som venterommet hos legen, minus alle de grønne ansiktene og pluss en trapp midt i rommet. Folk stirra som vanlig på oss fordi vi matcha med VR-uniformer og så nokså like ut ellers også, men det var bare gøy. Snart kom en fyr løpende ned trappa og stoppa da han fikk øye på oss. "Hei! Er dere fra Tønsberg?". Bekreftende svar. "Klart dere er inne! Takk for at dere kom! Er dere i slekt eller?". Nikking. "Dere er ganske like!". Store glis. Så forsvant han opp igjen.

Da publikum endelig slapp opp i salen stoppa den samme fyren oss og sa vi burde sette oss på raden øverst ved siden av scenen. Vi var skeptiske, for gutta kom jo til å sitte i stoler rett foran første rad, men fyren sa at de fremste radene var reservert, og at på øverste rad fikk vi best utsikt når de skulle spille. Det skulle vise seg at han hadde rett. Før innspillinga begynte fikk publikum beskjed om å le, klappe og juble med forskjellig intensitet sånn at det skulle kunne tas opp og legges oppå i redigeringa. I tillegg skulle vi selvfølgelig gjøre det vi følte var naturlig etter vitser, imponerende replikker og lignende, bare helst overdrive. Greit nok. Vi var så glade for å være der at det ikke ble noe problem, selv om vi etter hvert ble ganske utålmodige da gjest etter gjest sa og gjorde sitt, og ikke bare én gang, men helt til alt var helt perfekt. Så kom gutta endelig inn i rommet. Da klarte vi ikke å slutte å glise. Fikk nokså vondt i kjevene etter hvert, men det var så fantastisk.

Da de gikk på scenen og skulle fremføre sangen sin skvatt vi himmelhøyt første gangen de to første radene viste seg å være kordamer, men det gikk bedre etter hvert, for selvfølgelig måtte det også spilles inn flere ganger. Etterpå spurte fyren oss om vi hadde hatt det bra, og vi svarte "Vi har det fortsatt bra vi!", for gutta hadde jo ikke gått ennå. Og vi fikk skaffa oss både klemmer, litt prat og et bilde for anledningen. Det ble en perfekt kveld, tross alt.

Nokså lite bilde, men ble tatt med mobil x)

Likes

Comments

Nå er det ikke mindre enn tre måneder siden sist vi var på konsert med Verdens Råeste. Vi forventa egentlig å få abstinenser igjen ganske fort, særlig da vi etter en måned valgte å droppe en konsert som ikke var lenger unna enn Halden. Til vår overraskelse har vi tvert imot klart oss ganske bra gjennom hele jula og selv gjennom det første stresset etter skolestart. Så hadde vi om "det sublime ved musikk" og musikkformidling på skolen og ble bedt om å komme med eksempler på konserter vi har vært på som har vært helt spesielle for oss på forskjellige måter. Ops. Vi kunne komme på ganske mange, og vips så hadde vi kraftige abstinenser. Hvem vet hvor lenge vi kunne klart oss hvis læreren ikke hadde insistert på å gi oss så mange flashback på én gang, men det gjorde han.... Jaja, får håpe det går over, for dette ser ut til å kunne bli litt av en hiatus!

Likes

Comments

Litt sent kanskje, men vi vil benytte anledningen til å ønske alle Violet Roadies et godt nytt år! De siste to-tre åra har gitt oss mer glede, eventyr og moro enn noen andre år, og vi håper 2017 vil fortsette i samme stil. Og da mener vi ikke nødvendigvis bare konserter med gutta. Noe som for så vidt er like bra, for vi har en følelse av at vi ikke kommer til å ha et like stort utvalg av konserter å gå på i år som vi hadde i fjor, og dessuten har vi store planer om å ikke engang befinne oss i Norge når høsten kommer. Så, vi får nå se hva som venter oss. Uansett, lykke til med eventuelle nyttårsforsetter og godt nyttår!

Og så til grunnen til at vi i det hele tatt skriver et blogginnlegg i dag. Eldstebror, keyboardist og saksofonist Håkon Rundberg har bursdag! Akkurat som med alle de andre ga vi ham en representasjon av hans yndlingsmat, som er reinsdyr, 21. mars for to år siden da vi så dem i Mo i Rana, nemlig et reinsdyrkosedyr som vi tok oss friheten å kalle Rosie (at søringer skal gi en nordlending reinsdyrkjøtt er bare feil, for ikke å snakke om at kjøtt ikke er noe man burde gi i gave på den måten). Det morsomme er at han ikke var der da vi skulle gi ham den, så Halvard tok imot for ham og lovte å bringe den videre. Først tre måneder senere fant vi ut at det hadde han visst glemt! Hehe. Må si vi lurer på om stakkars Rosie endte opp som hotellmaskot i Mo, eller hvis det ikke er tilfellet, hvor ble hun av? Jaja.

Vi har nok ikke spist hans yndlingsmat i dag da, ettersom vi på en måte har kutta ut kjøtt. Men det er nå et annet tema igjen. For å komme tilbake til poenget: GRATULERER MED DAGEN HÅKON!!

Alle bilder er tatt i Arendal Kulturhus 27. oktober
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Nå er det snart jul og gutta har vinterferie, noe som forklarer at det har vært lite å skrive om for oss også. Dagen i dag er derimot ganske spesiell, trommis Herman har nemlig bursdag!

Takket være ham har vi faktisk fått oss en ny juletradisjon, det må jo spises semulegrøt på dagen hans når vi vet at han er så glad i det. Hehe. Nå har vi ved flere anledninger fått det nøye beskrevet av Herman hvordan grøten SKAL være, men vi tillater oss å gjøre det på vår egen måte. Istedenfor varm grøt liker vi den best kald, og istedenfor kanel, smør og sukker foretrekker vi frisk og god bærsaus. Vi har bestemt oss for å følge rådet hans om en halv liter hel- og en halv liter lettmelk i år da, så får vi se om det funker så bra som han påstår.

Uansett, semulegrøt til side. Gratulerer utrolig masse med dagen, og ikke minst god jul, til verdens beste trommis! Håper feiringa innebærer masse gøy og flotte gaver! Ingen tvil om at vi skal kose oss med både VR- og Northern Soul-musikk i jula og, skulle tatt seg ut om vi gikk særlig lenge uten.

God jul til alle andre også, og godt nyttår! :D

Øverst t.v.: Viktig med riktig porsjonering av melk.
Øverst t. h.: Grøten er ferdig, nå må den bare bli kald.

Nederst t.v.: Oss, Herman og semulegrynspakka han fikk for to år sida. Han var den første av dem som fikk gave av oss, og ble mildt sagt overraska.
Nederst t. h.: Herman på den siste VR-konserten vi så dem på i år. 

Fotograf på de to fine bildene: Bjørg Fossli 

Likes

Comments

27. november. Den datoen gjør faktisk litt vondt. Fordi, for akkurat ett år siden skulle vi på konsert til Alta, og vi hadde i tillegg til Ravn fått med oss ei venninne som også studerer her. Hun kommer fra Alta, så planen var å ta henne med og så overnatte hos henne og la henne vise oss byen. Det skulle bli vår femtende konsert, den siste i Back to the Roadshow-turneen og den siste på det som like godt kunne bli tre-fire måneder for alt vi visste.

Vi dro til Oslo med Ravn kvelden før og og skulle overnatte hos ham som alltid. Konsertuniformene var pakka, vi hadde sjekket inn på flyet via melding og var klare for enda et eventyr. Nå var det bare å sove, våkne, komme seg til flyplassen, fly til Alta og ha det gøy. Dette skulle bli litt av en tur.

Nesten i hvert fall. Vi satte på vekkerklokke, sovna og våkna, men da hadde vi fått melding av venninna vår som lurte på hvor vi var. Hun var nemlig på flyplassen. Vi svarte helt rolig at vi var på vei. Hun virka merkelig nok ganske stressa. Og vi skjønte snart hvorfor. En titt på billettene avslørte at flyet skulle gå om en time, ikke tre timer som vi trodde. Vi hadde nemlig huska tidspunktet til når flyet skulle lande i Alta og blanda det med når det skulle gå fra Oslo. Dermed ble det plutselig "litt" travelt. Vi hoppa på første t-bane til Oslo S og på første flytog derfra. Vi hadde fortsatt en halvtime på oss før flyet skulle gå, så vi forble trassig optimistiske.

Optimismen forsvant imidlertid da toget plutselig måtte stoppe av en eller annen grunn. Minuttene gikk, og desperasjonen vår ble stadig større. Venninna vår skulle prøve å holde flyet tilbake, og vi prøvde å mane toget til å gå fortere. Vi kom til flyplassen, men i samme sekund som vi tråkket ut på perrongen fikk vi melding av venninna vår som sa at nå dro flyet.

Det var nedtur. Men vi ga oss fortsatt ikke. Det måtte jo gå et fly til snart. Vi snakket med vakter og billettselgere, men det viste seg at det neste som gikk var utsolgt, og det eneste som hadde plass til oss kostet for det første 3000 kroner per person og landet for det andre ikke i Alta før konserten var ferdig. Da ga vi offisielt opp, men sinnet og frustrasjonen var fortsatt der, så én jakke kan ha blitt slengt over gulvet i Gardermoens store innsjekkingshall.

Det som skulle bli finalen på turneen ble heller en helg hjemme på hybelen vår der vi lagde pai og så på en haug med musikaler for å trøste oss selv, samtidig som vi holdt oss så mye unna Facebook som mulig for å slippe å se noe fra konserten. Venninna vår hadde endt opp med å ta flyet alene, og hun gikk aldri på konserten, men var med familien sin i stedet. Gutta erta oss lenge for den dagen, og visse venner erter oss fortsatt. Vel vel... Én gang SKAL vi se dem i Alta!

Likes

Comments