27. november. Den datoen gjør faktisk litt vondt. Fordi, for akkurat ett år siden skulle vi på konsert til Alta, og vi hadde i tillegg til Ravn fått med oss ei venninne som også studerer her. Hun kommer fra Alta, så planen var å ta henne med og så overnatte hos henne og la henne vise oss byen. Det skulle bli vår femtende konsert, den siste i Back to the Roadshow-turneen og den siste på det som like godt kunne bli tre-fire måneder for alt vi visste.

Vi dro til Oslo med Ravn kvelden før og og skulle overnatte hos ham som alltid. Konsertuniformene var pakka, vi hadde sjekket inn på flyet via melding og var klare for enda et eventyr. Nå var det bare å sove, våkne, komme seg til flyplassen, fly til Alta og ha det gøy. Dette skulle bli litt av en tur.

Nesten i hvert fall. Vi satte på vekkerklokke, sovna og våkna, men da hadde vi fått melding av venninna vår som lurte på hvor vi var. Hun var nemlig på flyplassen. Vi svarte helt rolig at vi var på vei. Hun virka merkelig nok ganske stressa. Og vi skjønte snart hvorfor. En titt på billettene avslørte at flyet skulle gå om en time, ikke tre timer som vi trodde. Vi hadde nemlig huska tidspunktet til når flyet skulle lande i Alta og blanda det med når det skulle gå fra Oslo. Dermed ble det plutselig "litt" travelt. Vi hoppa på første t-bane til Oslo S og på første flytog derfra. Vi hadde fortsatt en halvtime på oss før flyet skulle gå, så vi forble trassig optimistiske.

Optimismen forsvant imidlertid da toget plutselig måtte stoppe av en eller annen grunn. Minuttene gikk, og desperasjonen vår ble stadig større. Venninna vår skulle prøve å holde flyet tilbake, og vi prøvde å mane toget til å gå fortere. Vi kom til flyplassen, men i samme sekund som vi tråkket ut på perrongen fikk vi melding av venninna vår som sa at nå dro flyet.

Det var nedtur. Men vi ga oss fortsatt ikke. Det måtte jo gå et fly til snart. Vi snakket med vakter og billettselgere, men det viste seg at det neste som gikk var utsolgt, og det eneste som hadde plass til oss kostet for det første 3000 kroner per person og landet for det andre ikke i Alta før konserten var ferdig. Da ga vi offisielt opp, men sinnet og frustrasjonen var fortsatt der, så én jakke kan ha blitt slengt over gulvet i Gardermoens store innsjekkingshall.

Det som skulle bli finalen på turneen ble heller en helg hjemme på hybelen vår der vi lagde pai og så på en haug med musikaler for å trøste oss selv, samtidig som vi holdt oss så mye unna Facebook som mulig for å slippe å se noe fra konserten. Venninna vår hadde endt opp med å ta flyet alene, og hun gikk aldri på konserten, men var med familien sin i stedet. Gutta erta oss lenge for den dagen, og visse venner erter oss fortsatt. Vel vel... Én gang SKAL vi se dem i Alta!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 55 lesere

Likes

Comments

Før har vi forklart hvorfor vår yndlingssang er Jericho. Nå er det vår andre favoritt sin tur, nemlig Learning to Fly. I motsetning til Jericho er denne sangen først og fremst spesiell for oss på grunn av teksten, det er som om den har blitt skrevet om oss. Det er selvfølgelig lett å kjenne seg igjen i sanger, men det er sjelden noen sang passer akkurat så bra til vårt selvbilde. Siden vi strengt tatt regner med at de fleste som leser dette kan den mer eller mindre godt gidder vi ikke gjengi teksten før vi tolker den.

De to første versene handler for oss om depresjonen vår da den var som verst. Første vers om hvor vanskelig og skummelt det kan være å ta valg og ta ansvar. At en etter hvert gir opp fordi en gir seg selv skylda og hater seg selv hver gang det går galt, og på den måten ender opp med å bli ødelagt. Andre verset er jo rett og slett en beskrivelse av det å miste seg selv og hvordan det er å være deprimert. Det er nok lett å kjenne seg igjen i for alle som har slitt /sliter med det. "Now while it's all coming back, she paints her days in black" er linjer som betyr spesielt mye for oss, siden de såkalte "flashbackene" våre er noe vi virkelig prøver å holde på avstand så godt vi kan for å unngå tilbakefall.

Det tredje verset handler om å kjempe for å komme seg ovenpå igjen, at en har ansvar selv for å klare seg og at en begynner å tro på at en kan få det til. I det fjerde verset er det snakk om å lære av feilene sine og gå videre, og særlig linja "so many faces to forget" gir gjenklang, siden vi har flytta så mye og har måttet begynne på nytt og få nye venner så mange ganger.

Også er det refrenget. Som oppmuntrer til å ikke være redd for å feile, at en må dumme seg ut og "falle" for å lære å klare seg. Det er utrolig inspirerende for sånne som oss som alltid har funnet det nokså skummelt å skulle være "voksne" og klare oss selv. Det siste i refrenget er like viktig for oss, om enn veldig mye mindre dypt. "Count the days, until we meet, explore the ways, of restless feet, one more night gone by". Altså. Det er rett og slett det vi synger når vi teller ned til neste Violet Road-konsert. Som jo, helt i tråd med resten av sangen, er det vi bruker som antidepressiva.

I tillegg til alt dette er den jo selvfølgelig en av de viktigste å få se på konsertene. Live-versjonen er så heftig og inneholder så mye show! Både med saksofoner, vanvittig mandolin-spill og en Kjetil som tar helt av med dansing og monitor/gjerde-klatring. For ikke å snakke om at det er den sangen han pleier å bruke til å gi en heldig utvalgt Blikket. 

Likes

Comments

WE ARE THE LOVE TOUR går mot slutten. Gutta har én konsert igjen på kalenderen, og det er i Halden den 25. november. Vi var derimot på vår siste konsert i denne turneen i Horten for to uker siden. Smått bekymra akkurat nå, for vi aner ikke når neste konsert blir. Tre måneder? Fire? Fem? Dette kan bli en lang vinter... Heldigvis har vi både musikken deres og minnene fra tidligere konserter å kose oss med mens vi venter. Derfor vil vi skrive en liten oppsummering av året, og turneen, som har gått.

Dette har vært et heidundranes år. Vi har reist over hele landet for å se gutta i Violet Road, medregnet Tromsø i nord, Bergen i vest, Oslo i øst, Kristiansand i sør og Trondheim sånn midt i mellom. I tillegg har vi tatt én liten tur over grensene for å se dem i København. Flere ganger har vi kjørt buss/tog i opptil 10 timer hver vei, og vi har tatt fly strekningen Oslo-Tromsø og tilbake to ganger. Til sammen har vi vært på 24 konserter bare i år! Med tanke på at de resterende 13 konsertene våre var spredt utover det første halvannet året vi visste om dem, er det ganske mye. Og hver og én av de konsertene har vært så veldig verdt det. Faktisk har vi ikke gått på flere konserter enn akkurat de vi ikke har klart å la være å gå på. VR har rett og slett hatt veldig mange konserter i år, og en god del av dem har vært på steder vi ikke klarte å holde oss unna.

Og naturligvis har det ikke bare vært oss. Både mams, fetter Ravn og Nina har vært med regelmessig på varierende antall konserter, i tillegg til at vi har fått med oss andre slektninger og gode venner i små og store grupper både én og to ganger, og vi er ganske sikre at flere av dem kommer til å ville være med flere ganger. Det er helt utrolig! Vi må innrømme at vi er litt stolte av det. For ikke å snakke om alle roadiesene vi har møtt på forskjellige steder!

En morsom konsekvens av reisinga vår er at vi har blitt lagt merke til av ganske mange journalister helt fra vi først begynte med det vi gjør. Vi har havna i flere lokalaviser rundt om i landet etter å ha blitt intervjua på en festival eller enslig VR-konsert, rett og slett fordi journalisten kunne se på de salige ansiktene våre akkurat hvor glade vi var for å være der. Det hjelper vel at vi er tvillinger også. I april havna vi iTromsø av den enkle grunn at vi hadde vært på 26 konserter på under to år, og nå nylig kunne man se et bilde av oss i VG Helg som ble tatt på Eikerapen Roots-festival i sommer. Det bildet er forresten det som er profilbildet på bloggen nå. Alt dette er ganske gøy, men det beste som har skjedd er at vi har fått mulighet til å skrive om konsertene vi går på fordi vi går på så mange. Dermed er det nå litt av en prosess for oss å gå på konsert: vi reiser hvor enn konserten er, vi nyter øyeblikket, vi reiser hjem, vi skriver blogginnlegg og vi skriver en artikkel for Festivalguiden. Og vi elsker hver del av det.

Det er helt absurd at ett band og vår galskap kombinert skulle kunne gjøre så mye for vår hverdag, men sånn er det altså. Takk til gutta for nok en fantastisk turné, og takk til alle dere som har gjort den så uendelig mye mer spesiell for oss. Vi elsker å reise rundt på konserter, og det blir bare gøyere og gøyere!

Forresten: Dette har ingenting med det øvrige innlegget eller VR i det hele tatt å gjøre, men vi må nesten bruke anledningen til å gratulere lillebror Jonas med 15-årsdagen! Han er blitt så stor, det er nesten urettferdig :'D Uansett, GRATULERER MED DAGEN JONAS! :D

  • 52 lesere

Likes

Comments

Allerede dagen etter at vi så gutta på Arendal Kulturhus forrige uke forta vi oss tilbake til Horten for å få med oss den første konserten deres i Horten. Bilturen var lang og føltes lenger, men vi hadde en kjempefin tur med mamma, Jonas og Ravn og kom oss til Glassmagasinet rett etter at dørene åpna klokka sju, lenge før noen andre dukka opp. De skulle jo ikke begynne å spille før elleve. For å være helt ærlig hadde vi lenge ment at det var umulig for dem å spille der så lite som det er, det måtte da være snakk om en annen scene? Men da vi kom inn og så hvordan det var blitt gjort klart skjønte vi at dette kunne funke helt fint likevel. Og aldri har Håkon og Herman vært nærmere. Enda nærmere enn på Strømløst. Mens vi beundra sceneoppsettet og venta på at vennene våre skulle komme skaffa vi oss sitteplasser i hjørnet av lokalet, ble jo en del timer å vente og kunne like så godt ha det komfortabelt.

De første som dukka opp var Oskar og Markus etter en halvtimes tid, så vi slo oss ned ved det bordet vi hadde skaffa, og mens vi satt der og snakka og koste oss kom stadig flere av de vi hadde fått med oss med ujevne mellomrom. Truls, Helene, TC, HC, Camilla, Nikolai Joachim, Sandra og Patrick var der til slutt alle sammen, og siden de aller fleste av disse er med i skolekoret brukte vi timene på å synge korsanger mens mamma og Ravn satt og så på. Det var virkelig en absurd følelse. Da gutta gikk forbi prata vi litt med Kjetil og Joachim og HC slo selvfølgelig til med "bassisten i midten"-tilrop til Hogne, noe jeg tror ble satt pris på. Da det ble tydelig at andre begynte å vurdere å skaffe seg plass foran scenen kapra vi plassen med hele gjengen vår, og aldri har vi vært så mange til å stå foran der og vente. Mens vi sto der tok vi en titt på settlista og Joachim mente det mangla en sang og la til "We Are the Love". Prøvde å forklare ham at det ikke er helt sånn det funker, men skal ikke akkurat krangle på forslaget. Mens vi sto der sang vi enda litt mer og koste oss generelt i stykker mens vi så fra god-gjengen vår på gulvet til scenen der god-gutta snart skulle stå.

Da det begynte å nærme seg konsert fyltes lokalet opp, ikke at det skal så mye til, og vi sto og nøt synet av at absolutt alle som sto rundt oss var folk som betyr mye for oss. Så hørte vi introen, sa fra til alle at "nå kommer de!" og jubla om kapp med dem da gutta kom løpende opp.

Ikke at vi ikke har vært salige når vi har vært på konsert før, vi opplever stadig konserter som gir oss det lille ekstra. Men denne gangen var det noe helt spesielt av en helt annen grunn. Vi tilbrakte hele konserten med å se fra vennegjengen vår til gutta, nyte smilene deres, observere reaksjonene deres på det vi visste de kom til å elske, slå oss helt løs med armene rundt dem, juble vilt med dem da Hogne gjorde oss alle kjempeglade og hoppa ned i mengden under bassoloen (som i seg selv også ble mer enn godt mottatt av de vi hadde fortalt så mye om den til), bli med og skråle "Herman! Herman! Herman!" om og om igjen etter at gjengen satte det i gang, og selvfølgelig også nyte konserten i seg selv som inneholdt alle de viktigste elementene.

Da konserten var ferdig fulgte vi naturlig nok etter gutta der de marsjerte til merch-bordet og ble, etter å ha fått en klem av Hogne, stående der borte og kose oss med gjengen vår mens vi så på at gutta som vanlig ble rost opp i skyene av alle som gikk bort for å snakke med dem etter å ha sett dem for første gang. Mens vi sto der var det plutselig ei som insisterte på at vi også skulle signere plata ho hadde kjøpt seg. Vi prøvde å forklare at oss var det vel ingen poeng i å få autograf av og at vi ikke hadde noe å skrive med, men ho fortsatte å insistere og plutselig hadde Joachim, som hadde stått og fulgt med, skaffa oss en tusj, så det var jo bare å gjøre det. Skal ikke nekte for at det var veldig gøy.

Da gutta forsvant ble gruppa litt oppdelt, noen dansa til musikken som fortsatt var på full guffe (*kremt* mamma), mens resten av oss gikk ut og ble stående og snakke og se på at utstyret Deres ble lasta. Der sto vi til alle kom ut og enda en stund lenger, hovedteamet var selvfølgelig hvorvidt folk hadde vært fornøyd med konserten. Noe de åpenbart var. Akkurat idet vi begynte å snakke om å gå og diskutere hvordan alle kom seg hjem kom gutta ut og vi fikk oss en klem av Herman i forbifarten. Så fortsatte vi med det vi holdt på med, sa hadet til alle og traska mot bilen vår. Noe som tok lenger tid enn det hadde trengt å ta fordi "vi kan like så godt gå den veien". Oh well. Mer tid til å snakke om kvelden.

Øverst t.v.: Smått fornøyd med oppmøtet
I midten t.v.: Tar en sang med korfolka før konserten begynner
Nederst t.v.: Et lite tillegg til Kjetils settliste ála Joachim

Øverst t.h.: Herman var vanskelig å se under konserten på grunn av røyken, men under trommesoloen fikk han som vanlig skinne
I midten t.h.: Hogne tar av
Nederst t.h.: Gjengen koser seg

  • 69 lesere

Likes

Comments

Torsdag 27. oktober skulle vi få se VR på Arendal Kulturhus! Hvem bryr seg om at de skulle til Horten allerede dagen etter? Vi måtte jo se dem hjemme!

Dagen før hadde vi vært på et teater-arrangement i Oslo, så det ble buss fra Oslo Bussterminal som var fremme på Harebakken Bussterminal kvart på to natt til torsdagen. Selve dagen besto i å sove ut, spise frokost, handle inn til og lage middag til mams kom hjem, spise den middagen og gjøre oss klare for konsert! Vi var på vei inn til byen allerede i fem-tida, merkelig spente på kveldens konsert til tross for at vi hadde sett dem bare to uker før. Men mams og Jonas hadde jo ikke sett dem på en stund, og som sagt, dette var jo hjemme. Det virka helt surrealistisk at de skulle være i vår hjemby på en helt vanlig hverdag. Vi hadde jo sett dem i Arendal før, men begge gangene hadde vært under Canal Street, Arendals musikkfestival, og mens den foregår er alt helt annerledes, med scener, avsperringsgjerder og mennesker over alt, i steikende sommer. Nå var det grå høst, og byen var like stillegående som ellers i hverdagen, og det var bare vi som visste at verdens kuleste mennesker befant seg midt blant oss.

Da vi først kom til kulturhuset var dørene stengt, så vi gikk inn på Amfi Arena som lå rett over gata og surra litt der. Vi kom over de skoene som vi to hadde kjøpt for et par uker siden, og mams fant seg sko i samme stil, så vi følte oss unektelig ganske kule vi tre, der vi gikk i VR-uniformer og nye, matchende sko. Til slutt dro magneten for sterkt i oss til at vi kunne klare å gå der inne noe lenger, så vi fikk dratt med oss mams og Jonas tilbake til kulturhuset som nå var åpent! Der inne ble et bord dekt med hvit duk, og vi mistenkte at der skulle det nok bli noe merch etter hvert. Pappa kom snart, og vi kapra et bord. Vi skulle visst sitte der og vente, men vi visste instinktivt at i dette øyeblikk drev gutta på med lydprøve inne på Store Torungen, storsalen i Arendal Kulturhus, og ett sted måtte man jo kunne høre noe.

Vi fant det vi. Opp trappa til øverste inngang. Da vi satte oss ned foran døra var det som om de spilte og sang rett bak oss, og det var en fin måte å tilbringe ventetiden på. Til slutt ble det imidlertid stille, noe vi tok som et tegn på at det var på tide å gå ned og vente. Igjen viste det seg at vi hadde rett, for ikke lenge etter at vi kom ned, hørte vi over høyttalerne at nå var det på tide å finne frem billettene, for nå åpnet dørene. Vi hoppa nærmest bort til inngangen og trippa utålmodig mens billettene ble sjekka, så løp vi til plassene våre. Mens vi satt der og beundra scenen kom vi plutselig på at dette var jo samme scene som både vi og Jonas hadde konfirmert oss på! Sært. Og ganske fint. Mams hadde fått med seg en kollega som nå skulle få se hva det var hun snakka så mye om, og han så ut til å glede seg, mens Jonas og pappa begge var klare for sin tredje konsert så langt, og mams var spent på hvordan konsertene denne turneen så ut. Alt i alt hadde vi en følelse av at dette kunne bli en bra konsert.

Og der kom De. Hele konserten var ganske lik Strømløst, bortsett fra at de rolige sangene var mer spredt utover i settet, og det var i det hele tatt mer energisk. Og pianoet var bytta ut med et klavér! Den fantastiske bassoloen var tilbake på programmet, og Kjetil ga oss da Blikket også, mens han spilte fløyte! Hvordan han klarte å holde seg alvorlig nok til det er et mysterium. Eneste nedtur var at de ikke tok Placebo eller We are the Love, håper ikke De har slutta helt med dem. Good Girls ble heller ikke spilt, noe som føltes veldig merkelig med tanke på at den har vært der fra starten av. Mams knipsa selvfølgelig som en gal, og hun sendte kameraet frem og tilbake hvis hun så at vi andre satt bedre til. Dermed fikk faktisk vi tatt et par bilder også, selv om kvaliteten på dem kan diskuteres, blant annet av en viss trommis som gladlig poserte. Han har visst forresten gitt opp korpstromma helt, for på slutten plukka han heller opp en tamburin, noe som forresten er nesten like pent. Så marsjerte De nok en gang av scenen og ut at salen, og denne gangen skulle ikke vi vente! Vi løp etter Dem og sto og så på da De avslutta spillinga borte ved merch-bordet, mens de andre kom ut litt bak oss. Etter å ha veksla noen ord med både oss og andre, samt solgt enda lit mer av det nå veldig sparsommelige utvalget av merch de hadde igjen, skulle gutta gå og få seg litt middag. Men ikke før De hadde minnet oss på at De hadde spilt akkurat her i 2013, i den tro at det var da vi hadde sett Dem første gang. Nei tenk, det var året etter. Ja tenk, vi var treige. Men som Kjetil sa: "Men dokker har nu tatt det igjen". Han kan vel ha rett i det.

Uansett var det på tide å gå nå, men i lykkelig visshet om at vi skulle se Dem igjen allerede neste kveld. Og den skulle vise seg å bli legendarisk, men det blir i neste ukes innlegg.

Øverst til venstre: Kjetil gir oss Blikket med fløyte!
Nederst til venstre: Herman, bare fordi vi tok det.

Midten: Bassolo!

Øverst til høyre: Håkon med klavér!
Nederst til høyre: Herman med tamburin!

Alle bilder unntatt det ene dere vet: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Igjen må vi anbefale en annen musiker vi akkurat har vært på konsert med og er veldig glad i. Han kaller seg Moddi, er fra Senja og er rett og slett skjønn. Første gangen vi så ham på konsert hadde vi aldri hørt musikken hans før, men det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi hadde gått glipp av noe. Den stemningen han lager med sangene sine, de viktige temaene han tar opp, for ikke å snakke om de morsomme kommentarene og historiene han stadig kommer med, gjør at en sitter og smiler fra start til slutt. Også er det rett og slett det at han er nydelig da. Med det svære krøllete håret, diverse ullgensere og, i hvert fall før, mangelen av sko og sokker. Han synger både norsk og engelsk og både selvskrevne sanger og sanger han har lånt fra andre artister. Det siste albumet hans er resultatet av et enormt prosjekt hvor han har samlet sensurerte sanger fra hele verden, og bare det er nok til å forstå hvor utrolig denne fyren er. Alle disse sangene, både nye og gamle, lånte og selvskrevne, gir en gåsehud og får en til å lytte nøye. Stemmen hans er nydelig og han er en mester i å bruke dynamikk som virkemiddel. Han spiller og reiser rundt med cellisten Katrine Schiøtt, som også er utrolig flink til å både spille og synge.

​Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

I vår hadde vi og Ravn egentlig kjøpt billetter til denne onsdagen, 12. oktober, til noe som heter Welcome to Nightvale, et hørespill som nå skulle ha et liveshow på Sentrum Scene i Oslo. Men vi to sa med én gang at det var med forbehold om at hvis det viste seg at gutta skulle ha en konsert som var for bra til å gå glipp av samme dag, ville den bli prioritert. Og typisk nok skjedde det. Det skulle være strømløs konsert på Rockefeller, bare gata ovenfor, og det kunne vi ikke gå glipp av, så Ravn solgte våre billetter til et par venner, og dermed hadde vi og han plutselig forskjellige planer i Oslo på samme tid, for én gangs skyld.

Vi fikk med oss ei god venninne fra koret som har vært med én gang før og hatt lyst til å være med flere ganger, men hun har typisk nok måttet jobbe hver gang de har vært i nærheten. Så brakk hun beleilig nok beinet (sorry Tina, men det var jo godt for noe :'D <3) og hadde plutselig masse fri, så da ble det Strømløst gitt! Og i tillegg skulle Nina og kjæresten hennes Birk være med, så dette lovet godt!

På dagen tok vi bussen inn med Tina, som vi pratet høl i huet på om visse musikanter, stakkars, og møtte Nina og Ravn på Peppes litt før tre på ettermiddagen. Så spiste vi oss mette og vel så det, og skravla enda litt mer, før klokka nærma seg halv fem, og vi to begynte å kjenne magneten dra i oss, mot den ubevokta inngangsdøra til Rockefeller. Nå var det på tide å kapre våre plasser først i køen. "Bare tre og en halv time til dørene åpner!"

Vi fikk da dratt dem med oss, og magneten dro stadig sterkere i oss, noe som gjorde at vi stadig gikk litt for fort for stakkars krøpling Tina (<3) og måtte konsentrere oss om å gå saktere. Ikke at hun klaga, hun er alltid i godt humør hun. Snart kom vi til der vi og Ravn skulle skille veier, så da var det å ønske hverandre lykke til og en god kveld. Han gikk ned til Sentrum Scene, og vi resterende fire forsvant opp til Rockefeller. Vel fremme så vi tre damer stå der og tenkte ergerlige at noen hadde kommet før oss, men vi skjønte fort at de jobba der, så da var det bare å stille seg opp. Den ene av de damene kom ganske fort bort til oss og sa "vi åpner nok ikke før åtte", og vi smilte bare skeivt og sa "vi vet", noe som gjorde at hun så litt nøyere på oss og spurte "er dere fans dere?". Det spørsmålet får av en eller annen grunn alltid de som er med oss til å le, så hun ville ha forklaringer, noe hun fikk. Hun gikk, vi ble stående der vi sto, og så gikk hun inn, noe vi ikke tenkte særlig over, men så kom hun ut igjen og bort til oss før hun sa med et lurt smil: "hvis dere vil...". "Hvis vi vil...?". Vi klarte ikke å holde kjeft, hun så så hemmelighetsfull ut, og hun brukte så lang tid på å si det, så vi ble altfor nysgjerrige. Hun fortsatte med "hvis dere vil kan jeg reserve fire plasser på første rad til dere, så slipper dere å stå her og fryse". Vi ble litt målløse hele gjengen, men klarte å få frem noen "seriøst??", "tusen takk!" osv. Nina fikk også fortalt henne at vi trengte faktisk fem, for kjæresten hennes skulle også komme. Hun nikket bekreftende og sa "dere får de fem beste plassene", hvorpå vi bare måtte få presisert "i midten foran?". Våre faste plasser er jo egentlig mer mot høyre, men det gadd vi ikke presisere. Nok en bekreftelse fra henne, flere takksigelser fra oss fire, så forsvant hun inn igjen, og vi sto igjen, nokså vantro, men veldig glade.

Det var jo ingen vits å bli stående der, så vi gikk ned til der vi visste Ravn satt og venta utenfor døra og fortalte ham hva som hadde skjedd, før vi gikk inn på baren rett ved siden av. Der satt vi og fikk varmen i oss igjen, mens vi to ventet mest på at det skulle bli på tide å gå opp igjen, for reservert eller ikke, vi blir stressa av å være et annet sted enn utenfor konsertlokalet når det er såpass kort tid til. Da klokka ble over halv sju klarte vi ikke mer. Havner man for langt bak i køen, må man ofte uansett vente en god stund, og vi ville inne så fort som mulig etter at dørene åpna. Da vi kom opp dit ble vi imidlertid sjokkert over å se at det fortsatt ikke sto noen der. Javel, da kunne vi like godt gå inn på baren rett nedenfor og vente litt til. Vi satt der en halvtime omtrent, så spurte Tina "skal vi gå opp igjen?", og vi spratt opp med et unisont "ja!". Vi blir alltid veldig glade når noen andre sier sånt først. Nå hadde det faktisk kommet noen i køen, om ikke mer enn tre-fire stykker, så da ble vi i hvert fall stående.

Da dørene endelig åpna kom vi inn i et Rockefeller som var så annerledes enn vi har sett det før at vi først ble veldig forvirra. Den store scenen der var nå bak en midlertidig scene som bare sto noen centimeter over gulvet, og stolrader var blitt satt opp helt fram til scenen. På den forreste raden lå fem lapper med ordet "reservert" på dem i store bokstaver. Ikke verst. Og vi så nå at vi hadde virkelig fått de beste plassene, for raden besto av åtte stoler, og vi hadde fått de som sto fra lengst mot høyre og litt forbi midten. Noe mer til høyre, og vi hadde sittet på skrå på sida av scenen. Nei takk. Dette var perfekt. Scenen var forøvrig pynta med de sedvanlige vimplene gutta har med seg over alt, men i tillegg hang det nå rekker med lyspærer rett over scenen. Veldig koselig. Og på Håkons plass sto det jammen meg et piano! Sammen med keyboardet! Kult. Må forresten få nevne at både han og Herman var mye nærmere publikum enn de pleier, noe vi satte meget stor pris på.

Selve konserten var rett og slett nydelig. Det var rolige sanger som dominerte kvelden, selvfølgelig for å passe bedre inn i konseptet, inkludert én sang fra debutalbumet Letters, Letters in the Night. Mange fine soloer, mange sanger vi aldri har hørt live før, og Placebo var med denne gangen og, som håpet. På et eller annet tidspunkt satt Kjetil kledelig nok plutselig bak pianoet, mens Håkon kom fram med saxen. Men så ble det mer livlig! Call Collect kom, og da var festen i gang. De jøgla som alltid, Hogne sang bassen i Can You Hear the Morning Singing, noe som er veldig pent, og da Face of the Moon kom, plutselig tilbake som "siste" sang, reiste folk seg og sang og klappa med. Så kom de tilbake og tok et par ekstranumre, før publikum ble pent bedt om å sette seg ned før neste sang. Logisk nok, siden den brakte tilbake den rolige stemningen. Men det skulle komme én overraskelse til: Gutta ba plutselig publikum om å være stille, så utbrøt Kjetil "jeg hørte rykter om at det skulle være strømløst", før de begynte å spille Whiskey and Wine helt akustisk, Kjetil hadde ikke engang mikrofon. Og som om ikke det var nok spankulerte de like greit ned av scenen mens de spilte og sang, gikk forbi stolradene og ned til merch-bordet der de avsluttet sangen og gikk rett i gang med selging, signering, bildetaking og prating. For noen folk.

Vi fikk oss da noen klemmer og litt prat vi og, men så kom det ei dame og sa "en gutt står utenfor og venter på dere", og vi kom på at Ravn måtte jo ha blitt ferdig på sin greie for en stund sida! Dermed skyndte vi oss å få tak i hadeklemmer og løp ut til ham, nokså lykkelige. Tina hadde måttet løpe idet gutta begynte med Whiskey and Wine, trist nok, men men. Vi får henne nok med flere ganger. Nina og Birk dro nå sin egen vei, mens vi to og Ravn dro hjem til ham for å sove, og på veien utvekslet vi historier fra hver våre opplevelser den kvelden.

Forresten, bestemmer de seg for å gjøre det konseptet igjen, sier ikke vi nei takk for å si det sånn!

Øverst t.v.: Mona og Nina gleder seg

Øverst t.h.: Reservert! 

Nederst: Se på den nydelige scenen!
​Fotograf: Veronica Furset Stavik


Likes

Comments

Yes. Abstinenser stilt og ro i sjela igjen. De siste to ukene før vi kunne stikke "nordover" var vi rett og slett ganske deppa, grunnet alvorlig mangel på VR. Men torsdag kveld kunne vi endelig sette oss på toget og komme oss til Trondheim og Blokkrock. Det tok ti timer, fra ni på kvelden til sju på morra'n. Da vi kom fram var vi mildt sagt trøtte, for sittende soving er ikke vår sterke side, men nå var det bare å komme seg til Nina og få i seg frokost. Dagen gikk slag i slag, med besøk på skolen til Nina for å få se hva ho har jobbet med og en rask tur opp til hybelen hennes igjen før vi kom oss av gårde til Husebyhallen der Blokkrock ble holdt så fort vi kunne.

Der var det, en time før dørene skulle åpne, nesten ingen. Det var heller ikke noe sikkerhet å se, bare en åpen dør og noen frivillige som sto rundt omkring, og de lot oss jaggu slippe inn fordi de syntes synd på oss "der vi sto i kulda". Ikke verst! Vi kasta ikke bort tid, men kom oss rett bort til plassene våre og ble der. Klokka åtte åpna dørene offisielt og vi ga dem den billetten vi hadde mens den andre av oss og Nina fikk akkreditert seg. Må innrømmes at det var veldig, veldig gøy å få en papirbit det sto "media" på rundt halsen. Den bytta vi på utover kvelden.

Det rare er at det var omtrent alt som skjedde da dørene åpna. Nesten ingen kom inn, og de få som gjorde det hadde det i hvert fall ikke travelt med å komme seg noe lenger inn enn baren. Etter noen minutter stilte en fyr seg opp på en platting og spilte og sang kjente sanger, selv om det foreløpig var veldig få der til å høre på ham. Han var flink da. Innen han var ferdig med å spille etter en og en halv time hadde det fortsatt bare kommet nok folk til å fylle opp første rad og omtrent halvparten av benkene. Ja, også baren da. Spenningen i oss hadde steget jevnt den dagen, men nå ble det nesten umulig å vente, særlig da merch-kofferten ble trilla ut i lokalet. Vi hadde lagt veldig merke til at det ikke var noe merch noe sted idet vi kom, noe som var veldig illevarslende, men nå var alt bra! Vi kom til å få møte dem!!! Nå måtte vi konsentrere oss om å holde øye med dørene for å se hvor mange som kom etter hvert. Det begynte å ta seg opp nå nemlig, men et kvarter før showtime var vi fortsatt bare rundt 50 mennesker foran scenen. Så snudde vi ryggen til hallen og konsentrerte oss om scenen. Da lyset ble slukka for å si fra om at nå starta det snudde vi oss igjen for å se på folkemengden en siste gang. Og ble overraska over å se at nå var det plutselig fullt.

Så begynte musikken å spille og vi glemte alt om publikum. Nå kom gutta løpende ut en etter en og vi kjente med full styrke akkurat hvor mye vi hadde savna dem. Konserten var tilsvarende legendarisk, siden dette var første konsert i høst-turnéen var det ikke akkurat mangel på overraskelser! For det første TOK DE PLACEBO! GAH! Og ikke bare det, men VI FIKK BASS-SOLO!! Fare for at vi skada hørselen til de som sto nærmest oss så høyt som vi skreik. De hadde også laget en helt ny versjon av The Builder, hvor Halvard blant annet nå spilte på Kjetils gitar. Noe som rett og slett var meget kledelig. Før konserten begynte hadde vi og Nina kommet fram til at det dessverre var umulig for Kjetil å stå på gjerdet i kveld, det var tross alt minst tre meter mellom det og scenen. Men da vi hadde den samtalen glemte vi en viktig ting vi egentlig har lært så mange ganger: Kjetil skal aldri undervurderes. Under Learning to Fly hoppa han like greit ned fra scenen og klatra opp på gjerdet i en fart som gjorde at vi var helt i sjokk da han sto der oppe rett over oss og ga oss Blikket så det holdt. I tillegg tok de The Burden and His Long Lost friend, som vi ikke har sett siden Prelaten, Morning Singing var blitt gjort til siste sang før ekstranumrene og Face of the Moon til absolutt siste sang, og de hadde lagd lenger slutt på Jericho. Det ENESTE vi reagerte på var at Whiskey and Wine var borte... men hey, får nok sett den igjen! Dessuten hadde de fortsatt utmarsjen, og den er stadig like pen. Selv om Herman av en eller annen grunn ikke fikk på seg tromma og heller løp etter kornetten i siste liten.

Etterpå var vi borte ved merchbordet på et øyeblikk og sto og trippa mens vi venta på at de skulle komme seg ut., til tross for at vi vet veldig godt at det alltid tar litt tid. Da de kom fikk vi endelig tatt oss klemmer og stått og prata med dem en stund, det var veldig lenge sida nå.

Kvelden etter var det Åge Aleksandersen og Sambandet som spilte, og det må sies, det var MYE morsommere enn vi hadde trodd det skulle være! De var 15 stykker på scenen, og alle bidro like mye til det vannvittige live-showet som fikk en helt fylt gymsal (som heller ikke denne gangen ble full før rett før konserten starta) til å gå helt bananas. Skal nok se dem igjen ja, men selvfølgelig aldri på bekostning av Verdens Råeste.

Øverst: Kjetil synger Placebo!
Midten: The builder i ny drakt
Nederst: Utmarsjen

Øverst: Bass-solo!
Midten: Kjetil på full fart mot gjerdet

Nederst: Åge og Sambandet

Alle bilder: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Her sitter vi. På toget til Trondheim. På vei til en ny konsert med Verdens Råeste. ENDELIG! I to uker nå har vi blitt stadig mer deppa og rastløse på grunn av abstinenser. Ja, vi vet det høres ille ut, men kan dere klandre oss? Det er over en måned siden siste konsert, og det er nesten en måned for mye.

Og nå som vi har lagt sommersesongen bak oss og går inn i høstsesongen passer det seg å skrive om forskjellene mellom å se dem på festivaler og på Deres egne konserter.

Positivt om festivaler:
1. Man får se flere artister på samme kveld
2. Man oppdager ofte nye band (let's face it, uten konseptet festival hadde vi aldri hørt om Dem engang... oh, the horror!)
3. Festivalene er som regel ute i fine omgivelser og fint sommervær og  -lys
4. Mat inne på området
5. Masse festivalbånd å samle på

Negativt om festivaler:
1. Mye venting for veldig kort konsert
2. Som regel er De det eneste interessante bandet
3. De selger sjelden merch
4. De kommer sjelden ut og snakker med publikum etterpå
5. Folk bruker veldig ofte festivaler kun som en unnskyldning til å bli sanseløst dritings​
6. Hvis vi kan slippe å se eller lukte en Potetbaker'n-kiosk på en stund blir vi veldig takknemlige

Positivt om Deres egne konserter:
1. Man får se Dem med én gang (med mindre de har med oppvarming, men de har jo god smak, så det er ikke så farlig)
2. Man vet at samtlige i rommet er fans av Dem, så alle man møter har man minst én felles interesse med
3. De selger alltid merch
3. De kommer alltid ut og snakker med publikum etterpå
4. Lange, fine konserter
5. Det er alltid veldig mørkt, så De kan lage spektakulære lysshow
6. Ikke én bakt potet i sikte

Negativt om Deres egne konserter:
1. Ingen mat på området
2. Ingen festivalarmbånd

Vi må dessverre si at konklusjonen er klar: Festivaler er gøy, spesielt hvis det er flere artister man liker, men Deres egne konserter er både lenger og bedre og har flere fine bonuser enn festivaler. Men, selvfølgelig, ja takk begge deler!

Det morsomme er at den vi skal på nå er en slags blanding. Gutta har sin helt egne konsertkveld, men den er en del av et arrangement som heter Blokkrock, og andre dagen er det Åge Aleksandersen og Sambandet sin tur. Vi skal forresten på den og. Men la oss gå tilbake til det som teller: VI SKAL PÅ VIOLET ROAD I MORGEN!! Blogginnlegg vil følge så snart som mulig!

Likes

Comments

I går fylte Kjetil Holmstad-Solberg 40 år! Han er den andre av tre som har bursdager 22., og den andre av Gutta til å bli 40 i år. Vi håper han ble feira på en ordentlig måte og at han hadde en helt fantastisk dag! Selv spiste vi selvfølgelig fårikål (yndlingsmaten hans ifølge samlekortene), til tross for at vi strengt tatt er vegetarianere nå. Noen tradisjoner blir bare sittende. Vi tenkte vi skulle feire ham med noen fine bilder fra tidligere konserter! Bildet i midten er fra Sarpsborgsfestivalen 28. august i fjor da vi ga ham kålhode i bursdagsgave av samme grunn som nevnt ovenfor, han virka veldig fornøyd med gaven selv om vi ikke ga ham fårikålkjøtt i tillegg. Resten er fra diverse konserter og tatt av Nina Wiggen Skaret.

Gratulerer masse Kjetil!! <3

Likes

Comments