Dette innlegget kommer litt seint da jeg rett og slett av glemt at jeg ikke har skrevet innlegget. Så det beklager jeg. Her kommer det i allefall.

Det første jeg kan si om turen er at det er den flotteste turen jeg noen gang har vært på. Turen var i mine øyne helt perfekt. Jeg hadde store forhåpninger til turen da jeg har sett alle episodene til Lars Monsen der han er på tur i Femundsmarka. Og Femundsmarka skuffet ikke. Jeg skal definitivt tilbake. Vakrere natur skal du lete lenge etter. Ikke bare var naturen ubeskrivelig vakker, men det var ordentlig villmark. Nesten "urørt natur", i forhold til hva jeg er vant med fra Østmarka her i oslo. I helgene gå man nesten i kø i Østmakra. Det er folk overalt. I Femundsmarka møtte jeg kun noen få mennekser. Jeg hadde også strålende sol hele turen så turen min kunne derfor ikke blitt bedre.


Det ble noen ekstra goder da jeg ankom Svukuriset på slutten av turen :-)


Jeg dro altså oppover til Røros i slutten av September. Jeg valgte å dra litt før planlagt slik at jeg kunne få en natt i Røros, ettersom jeg skulle innom å http://www.utedepot.no/. De flotte menneskene ønsket å sponse meg med liggeunderlag. Ute Depot produserer og selger produkter fra Exped. Som i mine øyne lager verdens beste liggerunderlag. Tusen takk for perfekt nattessøvn på turen min :-) Det kommer et eget innlegg om produktene deres. Etter møtet med Kristin som er Markedssjef, og Gabi som er sjef og eier bar det inn i villmarken med ikke bare et liggeunderlag, men også med et nytt enmannstelt. Tusen tusen takk for noen fantastiske produkter.

Det ble en rolig/treig første dag som det alltid blir for meg. Første dagene i mine øyne, skal gå til å vende seg til sekken, det å bevege seg mye, få i seg nok drikke og mat, og ta vare på Shira og hennes behov. Derfor gikk vi rundt en mil første dagen. Vi fant et nydelig, lite vann, ved et tre som kunne gi oss litt ly fra den sterke vinden. Jeg satte opp teltet, og ordnet med liggeunderlagt og soverpose så når mørket kom var det bare å snike seg inn. Det ble bål og grilling av pølser til middag. Ettersom dekningen var like bra som hjemme ble det to telefoner, en med mamma og en med samboeren min Thomas. Jeg liker å vite at alt står fint til hjemme så jeg kan slappe av på tur. Ettersom det alltid går noe galt når jeg er på tur, så ble glidlåsen på soveposen min selvfølgelig ødelagt. Den var heller ikke mulig å fikse. Heldigvis fikk jeg jo verdens beste liggeunderlag (Exped Synmat 3-D 7 M) på tur så jeg bruke soveposen som dyne og jeg holdt av like vell varmen. Til tross for at det var -3 første natta. Jeg sovnet klokka ni, men våknet en gang rundt to fordi jeg måtte opp og sikre bardunene første natta da vi nesten blåste bort. Ellers sov jeg helt supert.

Dag 2 begynte med lapper til frokost og en kopp te. Med skyfri himmel og strålende sol begynte vi å gå rundt klokken 10. Planen var å gå til Femundshytta, men ettersom formen var såpass bra gikk vi 4 km forbi. Følelses av å bevege meg, ha en kropp som ikke strider i mot og en hund som elsker livet gjorde dagen helt perfekt. Dessverre ble ikke kvelden like lett. Etter å ha snakket med Thomas på telefonen, kom plutselig angsten. Angsten som så altfor mange ganger har ødelagt for meg før. Jeg følte meg plutselig helt alene. Det gikk opp for meg at det er kun meg her ute. Selvom jeg visste at høsten gjør at folk holder seg inne i stede for å dra på tur, tenkte jeg at jeg ville møte noen. Der tok jeg feil. Virkelig feil. Ensomheten tok meg virkelig på senga, tårene kom og kvelden ble forferdelig tung. Etter bare to dager på tur, ville jeg ikke mer. Heldigvis er dekningen bra så jeg ringer mamma. Hun klarer alltid å ro meg ned når ting er tøft, og får meg til å endre tankene til noe positivt. Selvom det føltes vondt å være alene på kvelden, har jo dagen vært ubeskrvelig flott. Dagene på tur er liksom aldri tøffe, men ensomheten kommer sammen med mørket. Dagen var super og kvelden grusom. Etter samtalen med mamma ble det et par timer til med tårer før jeg sovnet.



Til tross for en ikke så grei kveld dagen før, våknet jeg opp fornøyd og stolt over å ha holdt ut. At jeg ikke fikk panikk og valgte å avbryte turen. Noe av det verste jeg vet er å ikke fullføre noe jeg har begynt på. For andre natt på rad sov jeg i 12 timer og kroppsformen føltes klar for å gå på litt. Å gå på, det gjorde vi også. Etter ca 2,5 time hadde vi tilbakelagt 1 mil og vi ankom Jonasvollen. Her tok vi en lang lunsj og hvilte skikkelig.

De neste dagene gikk fort. Dagene var supre med strålende sol og kroppen funket bra. Shira var i 100 som hun alltid er på langturer. Dagene gikk til å gå, kveldene til å skrive dagbok, drikke varme kopper med toro rett i koppen og kakao, ringe hjem og ligge i teltet, under soveposen med Shira inntil meg og høre på musikk. Kveldene gikk relativt greit, det kom ingen flere tårer, bare en klump i halsen inni mellom når jeg tenkte på de hjemme. Dagene bare forsvant og jeg kjente endelig på den ultimate stillheten og friheten. Alt stress og mas hjemme var glemt.

Plutselig var vi halvveis! Vi ankom Femundtunet. En virkelig nydelig plass med fantastisk solnedgang og sandstrand. Her ble jeg møtt av Arils Sagen (ansatt), en kjempehyggelig kar som virkelig tok meg godt i mot. Til både min og Shiras store glede hadde han hund. En beagletispe på et år som het Milla. Milla og Shira lekte og kosa seg. Og jeg som trodde hun var sliten? Det var hun tydeligvis ikke. Jeg valgte å bli her to netter da plassen var så flott, de var kjempehyggelig å møte Arild og Milla, og kroppen min var sliten. Det ble derfor noen flotte elgkarbonader, reinstek og mer til mat de to dagene jeg var her. Helt nydelig! Hvis du ønsker å besøke et virkelig nydelig sted med hyggelige folk i Femundsområdet, så dra dit. Anbefales på det sterkeste. Jeg skal definitivt tilbake. Takk for et kjempehyggelig opphold :-) Her la jeg plutselig merke til gradestokken. Gradestokken hadde sunket fra -3 til -10. Når var høsten virkelig kommet.

Etter å ha forlatt Femundtunet, og etter en dag på vandring ankom jeg Elgå og Femund Fjellstue. Det første som møtte meg da var to hyggelige mennekser fra NHO Innlandet. De laget en reportasje om Femund Fjellstue. Den kan leses her: https://www.nho.no/Om-NHO/Regionforeninger/NHO-Innlandet/Nyheter/manedens-bedrift-femund-fjellstue/. Shira og jeg er også med i reportasjen. Jeg sov her en natt og her fikk jeg servert en nydelig elgmiddag. Jeg satt hele kvelden inne i tv stua og så på tv. Passet meg bra, fordi jeg begynte virkelig å kjenne på følelsen at jeg var klar for sikkelig sivilisasjon.

Dagen etter gikk jeg til Svukuriset, og her fikk jeg kjøpt meg vaffel og cola. Det smakte helt nydelig med sukker. Vi ankom tidlig på dagen så vi bare koste oss i sola og nøt en god pause. Neste dag begynte klokken ni og jeg ville nå gå skikkelig på. Derfor kom vi oss til Røvollen også tidlig. Rørvollen falt ikke i smak. Det var ett er annet med stedet som gå meg en dårlig følelse og gåsehud. Jeg følte meg beglodd og det var skikkelig ubehagelig å være der. Jeg følte meg ikke alene, selvom jeg var det. Skikkelig ekkel følelse. Shira var også på alert-en. Jeg hadde også hatt dekning og internett hele veien fra Røros, men her var det selvfølgelig ikke noen av delene. Enda mer ekkelt. Defor ble det bare å lage seg mat, se på morgendagsens rute og sove. Jeg sleit skikkelig med å sove den natta, og jeg våknet hele tiden. Klokken sju ga jeg opp, pakket, spiste og dro.

Shiras kløv var nå tom, foruten om et måltid ettersom hun bar sin egen mat, så kløven hennes puttet jeg i sekken min. Jeg ville at hun skulle få de siste dagene med bare kos. Vi begynte å gå, og hjelp for en etappe dette var. Den første milen ca var det ingen sti. Etter å ha kravlet meg igjennom tett skog og lyng i 4-5 km bestemte jeg meg for å se om jeg kunne gå langs vannkanten. Heldigvis kunne jeg det. Jeg gikk oppå de store kampesteinene langs vannet. Jeg er helt sikker på at hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg brukt flere dager på den trekningen. Klokken fire ankom jeg endelig Langen gjestegård. Her fikk jeg skyss av noen elgjegere inn til Røros. Det var deilig å slippe å gå den 7 times strekningen på bilvei. Jeg ble en natt på Bergstaden Hotell i Røros før jeg dro hjem. Her kjøpte meg meg både hamburger, cola, chips og masse godis til Shira. Det ble en times dusj og jeg fikk vasket våret. Neste morgen dro jeg hjem, og her ble jeg møtt av min kjære samboer som hadde ryddet og vasket leiligheten, laget middag og gjort klar film. Går det ann å bli heldigere. De neste ukene gikk bare til å slappe av, treffe familie og venner, og ta det helt med ro.


Mitt favorittbilde fra Femund Tunet

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 9 lesere

Likes

Comments

Jeg tenkte å legge ut de fineste bildene fra høstturen min, Femunden rundt. Så kommer det innlegg om den fantastiske turen min i løpet av uka.

  • 172 lesere

Likes

Comments


Jeg har lenge ønsket å både skrive og fortelle om ME-en min. Hvordan nettopp denne sykdommen er for meg. Hvordan det faktisk er å leve med. Jeg veit ikke helt hvorfor jeg ikke har sagt noe før. Jeg har opplevd alfor mye motgang i forbindelsen med denne sykdommen, så jeg har vell villet skåne meg fra mer urettferdighet. Dette blir det ærligste jeg noen gang har fortalt til noen. Det er nesten ingen som veit nøyaktig hvordan dette er og har vært for meg. Håper at det kan åpne en ny forståele for mennesker med en usynelig sykdom.

Året var 2010. Jeg begynte på nissen videregående skole på drama linja. Et valg som viste seg å være det dummeste jeg noen gang har gjort. På skolen var det ikke nok med det valige presset ungdommer går igjennom. Ikke bare skulle man være pen, tynn, ha masse venner, være sosial og skoleflink. Nei, på nissen skulle man også være med på fester hver eneste helg, man skulle få superkarakterer, du skulle være flink skuespiller, flink til å danse og synge, du var mer verdt om du hadde erfaring som skuespiller i filmer osv. I tillegg skulle man hjelpe til med revyen hver enste dag. Jeg dro hjemmefra halv sju hver morgen og var ikke hjemme før tolv på kvelden.

I slutten av november sa plutselig kroppen stopp. Hele verden ble snudd på hodet. Jeg ble liggende og kom meg ikke opp. Kroppen min var fullstendig utkjørt. Jeg hadde så vidt krefter til å gå på do og spise. Jeg sov, sov og sov. Uansett hvor mye jeg sov fikk jeg ikke tilbake energien min. Kreftene forble borte. Jeg hadde ikke noe annet valg en å slutte på skolen. I januar gikk jeg ikke lenger på vgs og hverdagene besto av å sove. Jeg hadde insett for lenge siden at det ikke var skolen for meg, men det var av like vell trist. Et mørkt rom ble min eneste venn. Alle vennene mine forsvant. Ikke en, eneste, en brydde seg. Venner jeg hadde hatt hele livet, forlot meg. Jeg var ikke verdt noe mer fordi jeg ikke kunne bli med på fester eller andre ting. Verden min raste fullstendig sammen. Jeg hadde ikke bare en kropp som ikke fungerte, men jeg hadde heller ingen venner.

Høsten 2011 hadde jeg endelig nogen lunde nok energi til å prøve meg på skolen igjen. Jeg er en person som aldri gir meg, så ikke fader om kroppen skulle holde meg unna skolen. Jeg har jo alltid visst hva jeg vil i livet, jobbe med dyr og naturen så jeg begynte derfor på Natur videregående skole på linja landbruk med fordypning i hund. Det var her jeg virkelig fant tilbake til den jenta jeg var før jeg ble syk. Her møtte jeg to av mine beste venninner, Agnes og Tuva - http://nouw.com/friluftsjenta. To fantastiske jenter som aldri har forlatt meg siden. Selvom jeg er bedre enn jeg var i 2010, har jeg ikke nærheten av energien som andre har. Hadde det ikke vært for skolen jeg gikk på og mine fantastiske lærere som tillot at jeg jobbet mye hjemmefra, og aksepterte mye fravær hadde jeg aldri kommet meg igjennom vgs.

Fra første dagen min utslitthet kom, har jeg måtte sloss for meg seg. Jeg blir konstant dømt og stilt spørsmålstegn ved. At jeg er psykisk syk og at ME bare er tull. Noe som er helt forferdelig. Det er som om folk ikke har noen ydmykhet. Utallige mennesker har snakket stygt om meg og min utslitthet. Hvorfor er vi så raske til å dømme og tvile før vi en gang har prøvd å forstå?

Tror du at jeg frivillig dropper ut av vgs, at jeg frivillig mister allle vennene mine, at jeg frivillig bruker ekstra år på vgs, at jeg frivillig må droppe brusdager/fester/byturer, at jeg frivillig må avlyse avtaler, at jeg frivillig sliter med tillitt, at jeg frivillig ser mine egne foreldre sjeldent, at jeg frivillig måtte låne penger av min egen far et år for å klare meg fordi jeg ikke kan jobbe, at jeg frivillig måtte selge leiligheten fordi jeg ikke har penger å klare meg for, at jeg frivillig er syk i to år etter vgs fordi jeg ikke har krefter, at jeg frivillig går rundt med konstant hodepine, at jeg frivillig går rundt med store smerter i hele kroppen, at jeg frivillig mistet all muskelmasse, at jeg frivillig konstant fryser, at jeg frivillig må utsette studier, at jeg frivillig må utsette barn og en fremtid med samboeren min, at jeg frivillig bare har tre venner? Tror du virkelig det er frivillig? Da skal jeg fortelle deg noe, det er ikke frivillig.

Jeg må hjem å sove en time eller to etter jeg har vært et par timer i byen. Jeg blir fullstendig utslitt av mennesker, støy og høyt tempo. Jeg må hjem å sove etter familieteff fordi jeg blir helt utslitt. Jeg må sove etter jeg har vært med venner for jeg blir helt utslitt. Jeg må sove etter jeg har møtt mamma fordi jeg er helt utslitt. Jeg må sove etter jeg har vært ute å spist med samboeren min. Det er ingenting jeg gjør som ikke sliter meg ut. Selvom jeg viser meg fra en side, betyr det ikke at jeg ikke er sliten. Jeg viser meg aldri sliten. Jeg sliter meg heller helt ut ved å putte på et ansikt som ser frisk ut. Sykdommer er der selvom den ikke syns, og ingen forstår.

Jeg skulle ønske at jeg hadde en annen sykdom innimellom. En sykdom som kan behandles, en sykdom som syns, så ikke folk stiller spørsmålstegn ved deg hele tiden. Jeg tror ikke folk forstår hvor jævlig det er. Hvor jævlig det er at alle rundt deg, tviler på deg. Tviler på om du snakker sant eller ikke. Jeg sliter med angsanfall. Det er til tider uutholdelig. Jeg får angstanfall fordi jeg er så unendelig lei. Lei av at kroppen ikke vil. At kroppen sier nei, og psyken skriker ja. Jeg har så lys, men kroppen vil ikke. Bare fordi mennesker der ute skal uttale seg om noen de ikke forsår. Da min mor fikk kreft var jeg på en måte sjalu. Noe som er helt sykt å si. Ingen vil ha en dødelig sykdom, men jeg var sjalu. Jeg var sjalu fordi alle rundt henne stilte opp. Alle stod bak henne som påler. Jeg hadde aldri det. Når jeg ble syk så stakk alle. Alle stakk og jeg ble stående alene. Angstanfall er en konsekvens av ME-en. En komsekvens av en kropp som ikke fungerer.

Jeg har ofte hørt at folk har stilt seg spørsmålet hvordan jeg orker å treffe venninner, dra på malamutetreff og andre ting, men ikke jobbe/studere? Grunnen til at jeg orker å dra til venninner, på mamalutetreff eller ut å spise med samboeren min er fordi jeg presser meg selv til det. Jeg har litt energi hver dag, men ikke mye. Jeg er med venninner eller ute å spiser i noen timer en dag innimellom. Jeg treffer venner 1-2 ganger i måneden. Når jeg kommer hjem så må jeg hvile. Jeg blir sliten av bare noen få timer, så det å jobbe 8 timers dager, 5 dager i uka, eller studere vil selvfølelig ikke gå. Den lille energien jeg har, bruker jeg på venner, familie og ikke på en jobb som vil slite meg fullstedig ut. Tro meg, hadde jeg orker, hadde jeg jobbet/studert. Det er ingenting jeg ønsker mer. Jeg drømmer om å kunne jobbe som alle andre. Du er heldig som orker jobb.

Når jeg gikk på skolen hadde jeg ikke noe liv. Jeg dro på skolen, kommer hjem, spiser og sover et par timer, jobber en time med skole, går tur med Shira og legger meg. Helgene bestod av å hvile. Hver dag henger på kanten til et skikkelig tilbakefall. Men jeg gir aldri opp drømmene mine, jeg skal klare meg. Jeg har mamma, som er mine beste venn, samboerne min, Shira og mine 3 beste venninner. Hørest kanskje lite og trist ut? Disse er de eneste der ute som er der for meg. De eneste som ikke har stukket av når jeg blir for kjedelig for dem. Det at samoeren og venninnene mine har kommet inn i livet mitt etter at jeg ble syk er fantastisk. De har valgt å bli en del av livet mitt til tross for sykdommen min. Til tross for ekstra utfordringer dette gir. De vil aldri forså hvor mye de betyr for meg og hvor viktige de. Jeg er ubeskrivelig glad i dere <3

Tenkt deg bedre om neste gang du dømmer. Før du uttaler deg om noe du ikke har peiling på. Du aner ikke hvordan andre har det. Derfor skal du heller aldri uttale deg om det. Det kan nemlig såre mer en du tror. Jeg har etterhvert lært med å leve med folk som oppfører seg dårlig, men prøv å ta det til deg og ikke døm før du veit.


  • 293 lesere

Likes

Comments


For en helg jeg har hatt i Ålesund. Jeg har virkelig storkost med denne helgen. Torsdag klokken 21 gikk flyet mitt fra gardermoen. Jeg ble møtt på flyplassen i Ålesund av Tuva - http://nouw.com/friluftsjenta med favorittdrikken mi burn i hånda og en skilt med navnet mitt på. Kunne ikke fått en finere velkomst. Deretter kjørte vi til leiligheten der Tuva og kjæresten hennes bor. Vi tok et lite stopp innom macern på veien for litt kveldsmat. Stort mer enn det ble det ikke den dagen.

Fredag våknet vi relativt tidlig, spiste frokost og begynte å pakke. Vi kjørte til Stordal litt ut på ettermiddagen og parkerte ca. 1,5 times gange fra Storvatnet der vi skulle telte. Og du, for et syn. Det er virkelig noe av den nydeligste naturen jeg noen sinne har sett. Spesielt nydelig var det jo siden høstfargene har begynt å komme. Høye fjell som nærmeste nabo. Tenk å bo sånn. Er rimelig misunnelig. Turen ble en skikkelig kosetur. Vi hadde nydelig vær, jeg badet, vi grillet pølser og pinnebrød på bålet, og nøt stillheten. Ble litt kortspill før vi begge ble for slitene og sovnet.

Lørdag morgen våknet vi til litt regn. Da satt Tuva ute, under regntrekket til sekken min, og jeg inni forteltet mens vi stekte lapper til frokost. Når regnet letta pakket vi sammen og dro tilbake. Lørdagskvelden gikk til avslapping forran tven. Det ble en herlig helg som har veldig etterlengtet. Det var så deilig å få en avbrekk fra skole, mas og stress.

Tusen takk for turen Tuva!


  • 299 lesere

Likes

Comments


Jeg har fått flere spørsmål om hvorfor jeg er på malamutetreff og turer når jeg selv ikke har malamute. Det er flere grunner til det egentlig. Første er at jeg alltid har ønsket meg en mutte. Jeg har vokst opp med polarhunder så kjærligheten for polarhunder er størst hos meg. De har et helt annet språk og væremåte enn for eksempel Shira (golden retriever). De er røffere, men på en god måte. Det finnes ingen hunder der ute som er mer lojal enn en polarhund.

Andre grunnen er at jeg egentlig skulle få meg en malamute valp i fjor vinter fra Kennel Solberget. Jeg måtte si fra meg valpen i siste liten da jeg kom inn på skole i England. Etter et halvt år med betenkningstid valgte jeg å bli i Norge, for å satse på kjærligheten og friluftslivet.

Jeg har altså funnet kennelen for meg. Kennelen som drives av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt. Det er utrolig viktig for meg å finne kennelen som dele samme trenings og oppdragelsesmetodene som meg. Nettopp det hadde jeg funnet i Marius og Tove som driver Kennel Solberget - https://www.facebook.com/kennelsolberget. Det var derfor forferdelig vondt å si fra seg en valp, selvom det var riktig der og da.

Jeg er derfor på så mange turer og arrangement som jeg kan med mutte-gjengen. Det er alltid hyggelig med malamutefolk, fantastiske mennesker med samme interesse som meg. Norsk Alaska Malamute Klubb - http://www.namk.no/ er den beste hundeklubben jeg noen gang har vært en del av. Turglade mennesker som bare vil alle vell. I motsetning til mye jeg har opplev før i andre hundeklubber.

Jeg håper derfor med hele mitt hjerte at ettersom jeg nå blir i Norge for godt, kan få min egen Alaska Malamute. Jeg har alltid ville ha en flokk, og det blir i såfall starten på flokken jeg vil ha. Shira og mutten, en perfekt kombinasjon av rolig, mild, røff og tøff. Ønsket mitt er å få en hannhund, med navnet Nanook (betyr polarbjørn). Alle fremtidige hundenavn er allerede bestemt, og første mutten skal hete Nanook. Jeg må bare bestemme meg for når det er best tidspunkt å få en mutte. Jeg skal tross alt gå Norge på tvers til sommeren, så jeg burde egentlig vente et års tid, men vi får se hva det blir til. Holder dere oppdatert :-)

Gå inn på linken - http://www.namk.no/alaskan-malamute/rasestandard for Alaskan Malamute sin rasestandard.



Bilder av den fine muttegjengen fra Kennel Solberget, Mala som jeg fikk låne i Rondane er fra Kennel Solberget.

  • 346 lesere

Likes

Comments


Da er mitt neste lille eventyr planlagt. Jeg reiser til Ålesund for å besøke min kjære venninne tuva - http://nouw.com/friluftsjenta. Tuva er en god venninne jeg gikk på videregående med som også har samme interesser som meg, hund og friluftsliv. Vi gikk på Natur VGS på linja Landbruk med fordypning i hund. En linje jeg anbefaler alle. Vi hadde med hund på skolen flere ganger i uka, trente alle mulige hundesporter, dro på tur til både Crufts (verdens størstehundemesse) og Femundsløpet (Norges største hundekjøringløp). Det er det fineste skoleåret jeg noen gang har hatt.

Jeg reiser altså til Ålesund på fredag. Uten Shira. Det blir første teltturen uten hund på mange år. Blir rart, men vi skal nok klare å kose oss selvom ingen av oss har med hund. Tuva sin hund Belle er nemlig på jakt med far. Kanskje vi klarer å snakke om noe annet en hund, for a change. Fredag morgen tar jeg flyet til Ålesund og så heldig som jeg er blir jeg hentet av Tuva på flyplassen. Sekken er allerede pakket og klar. Sier mye om hvor overgira jeg er. Gleder meg masse.

Tuva skriver også blogg - http://nouw.com/friluftsjenta


  • 345 lesere

Likes

Comments


Jeg har gleden av å fortelle at jeg har blitt ambassabør av Stone and Pine. Det er en liten bedrift fra Washington i USA. De lager et armebånd som har 5 villmarksfunksjoner. Et såkaldt survival bracelet. Et armebånd jeg syns alle villmarkinger der ute burde ha. Armebåndet har 5 smarte funksjoner som er smart å ha med på tur og det er en perfekt gave til en friluftsentusiast.

Jeg kan derfor glede dere med 20% rabatt på armebåndene i nettbutikken. Bruk rabattkoden: anette. Armbåndene vil da koste ca. 215 kr. Finnes i flere farger.

http://stoneandpine.com/

1. Armebåndet er laget av paracords-snor. Det er en type snor som er ekstremt slitesterkt og tåler mye vekt. 250 kg for å være nøyaktig.

2. Klikk-låsen har flere funksjoner og en av dem er et kompass. Et kompass vil alltid være smart å ha med seg, uansett hvor man er.

3. Klikk-låsen er også en fløyte. Siden jeg har hund og bruker fløyte som nød-inkalling så passer det meg perfekt at det er med fløyte på armebåndet. Selvom hovedgrunnen til fløyten er for sikkerhetsmessige årsaker. Brekker man et bein eller liknende kan man få blåst etter hjelp.

4. Kniv/Skraper. Den kan brukes til så mye, Skrape flinten så man lager gnister til bål, kutte paracord-snoren, eller noe annet man trenger en kniv til.

5. Den fjerde funksjonen er flint/flammestarter. Det brukes for å lage snister til bål.


  • 347 lesere

Likes

Comments


Det er en del friluftsfilmer der ute, men i mine øyne er det ikke nok. Det er vell fordi jeg overivrig når det kommer til sånt. For andre så må filmen være bra nok for at man vil se den. Derfor vil jeg dele noen filmer jeg syns at man må se. Om du er friluftsentusiast eller bare er glad i filmer så må du se disse. Jeg forteller ikke hva de handler om fordi det skal du finne ut gjennom å se dem selv. Her er mine 10 favoritterfilmer om det naturen har å by på:



1. Everest

2. The Big Bird Year

3. 127 Hours

4. Salamon Fishing in The Yemen

5. Eight Below

6. The Revenant

7. Touching The Void

8. The Grey

9. The Last Trapper

10. The Hunter

  • 369 lesere

Likes

Comments

Kløv er noe som interesserer meg veldig. Det er fordi det er altfor mange der ute som misforstår dette med kløv. Det er flere aspekter som blir misforstått når det kommer til bruk av kløv. Første er at veldig mange bare slenger kløven på hunden rygg, putter ting oppi og drar på tur. Uten å tenke noe som helst på hunden. En hund trenger tid til å vende seg til kløv. Det er det samme med oss mennesker og tung sekk. Vi tar ikke på oss en ryggsekk med 25 kg på ryggen uten å ha trent først. Ryggen vil ikke tåle det og man vil få sliteskader. Akkurat sånn er det med hunder også. Kløv er noe hunden skal like å ha på seg. Det skal brukes tid på at hunden vender seg til alt rundt kløven. Husk også at en hund ikke skal bære kløv med vekt før den er minimum 2 år. Her har jeg laget noen viktige punker som man burde vite ved bruk av kløv.


Shira med TOGO-kløv & Mala med TOGO-kløv


1. Første steg i innlæringen

Første steget til en kløvvant hund er innlæringen. Det første man begynner med er å vende hunden til å ha på kløven. Mitt beste tips er at hunden skal ha på kløven (uten noe i) hver gang man går tur i begynnelsen. Det vil gjøre at kroppen vender seg til hvordan den sitter på og rører seg. Hunden vender seg til å ha noe over ryggen og på siden av kroppen som beveger seg i takt med dens steg.

Innlæringen er viktig og man skal bruke god tid på denne fasen. Jeg brukte selv 4 måneder på innlæringen med kløv på Shira. Jeg sier ikke at alle skal det, men for meg var det viktig at kløv er noe hun er like vandt med som halsbånd og sele, og at hun forbinder kløven med morro. Hvor gang hun har på kløv skal vi på tur, enten om det er dagstur eller lengere teltturer, og det elsker hun. I hennes øyne betyr kløven morro.

2. Tilvenning av vekt

Andre steget er å putte vekt i kløven. Dette er også viktig å bruke god tid på. Her gjør også mage feil og stapper kløven med masse vekt med en gang. Ikke gjør det. Først er det en tilvenningssak som er viktigere en selve vekten. Størrelsen på kløven og hvor brei hunden blir med kløven på. Hunden må vende seg til at den plutselig er dobbelt så brei. Begyn derfor med klær i kløven først. Hunden må klare å manøvre seg riktig med brei kløv før man legger til vekt i tillegg. I starten kommer hunden til å gå på dørkarmer, busker, mennekser, alt som er. Helt frem til den har knekt koden og forstår. Det er etter hunden har forstått dette, at man kan vende den til mer vekt.

Gå også rolig frem med dette, det er ikke noe kappløp. Vekt vil også avhenge av rasen. En malamute vil kunne bære mye vekt enn en golden retriever. Snakk med din oppdretter, hundeklubb eller med kløvlevrandører for råd. Anbefaler å snakke med (link) Seleverkstedet.

3. Pakking av kløv

Det er flere ting man bør tenke på når man pakker kløv. Det viktigste er at det tyngste skal pakkes nærmest hundens rygg, lavest mulig og lengst mulig fram. Dette gir hunden best stabilitet og gir ikke belastningsfeil. Det er viktig å passe på at det ikke er noen skarpe kanter eller spisse gjenstander som vender mot hundens rygg. Et tips jeg fikk av (link) Marius R. Hagen - Kennel Solberget (Mala sine eiere) er å pakke i en stor plastbeholder som rommer hele lommen på hver side av kløven. Da sikrer man seg mot nettopp dette. Pass også på at man skal aldri skal ha forskjellig vekt på hver av sidene. Noen få gram forskjell er greit, men aldri noe mer.

4. Hvordan velge riktig kløv

Det finnes utallige kløver på markedet. Mange er relativt gode, men det finnes bare en i mine øyne, som skårer 10/10. Det er TOGO-KLØVEN fra (link) Seleverkstedet. Den koster en del, men det er verdt hver eneste krone. Det er mange grunner til at jeg syns de lager best kløv, men spesielt to som jeg syns er viktig.

Den ene grunnen er at kløven har stikk under magen (brystgjorden). Når hunden inhalerer går magen ut og inn, og dette vil øke i takt med hundens aktivitet. Hunden vil puste tyngere om den bærer tungt i bratt oppoverbakke og vil trenger mer plass under magen. Med brystgjorden som ikke er i strikk vil da kløven hindre pusten til hunden. Enten vil den være for stram eller bli for løs.

Den andre grunnen er at togokløven er kvaliteten på materialene den er laget av. Kløven er i hovedsak laget av cordura-stoff. Det er et stoff som er ekstremt slitesterkt og tåler "alt". Fremst på kløven er det skinn. Det er fordi den delen er mest utsatt for skader og trenger å holde mot skarpe stein, busker osv. Seleverkstedet har laget denne kløven siden 1982, så det er ingen tvil om at de har lang erfaring. Se (link) Seleverkstedet for riktig valg av størrelse.

  • 382 lesere

Likes

Comments


Etter mange år som villmarking har jeg lært meg hva som er nødvendig for meg å ha med på tur, for å trives. Det er flere ting jeg syns er obligatorisk å ha med meg. Her er noen ekstra ting jeg aldri drar uten.



Melkepulver:

Jeg drar ikke på tur uten melkepulver. Hovedgrunnen er fordi det gjør at mat og drikke smaker bedre. Jeg bruker melekpulver-viking fra Neste. Jeg syns den gir best smak. Det er utrolig stor forskjell på en kopp kakao, med og uten melkepulver. En kopp med rettikoppen går fra en tynn drikk til en fyldig suppe med litt melkepulver, og med litt brød så du har et måltid.

Når man er på tur over lenger tid trenger man litt variasjon i måltidene. En orker ikke å spise for eksempel real turmat, hvert måltid, hver dag i 60 dager. Jeg har derfor alltid med meg melkepulver selvom det blir ekstra vekt, fordi jeg syns smaken det gir, veier opp for den ekstra vekten.

First aid kit og sikringsutstyr til hund:

Førstehjelpsutstyr til hund er noe jeg aldri drar uten. Jeg setter setter hundens behov før mine, alltid. Sikkerhet for min hund er det viktigste. Det er veldig fort gjort for en hund å skade seg på tur. Jeg vil derfor ha muligheten til å hjelpe hunden min på best mulig måte om uhellet skulle være ute. Jeg har kurs i førstehjelp på hund og kan derfor ha en kit med både skin stapler, syutstyr og beroligene tabletter. Er et skikelig uthell ute, kan jeg hjelpe lenge før vi kan får veterinærhjelp.

Som enda en sikkerhet jeg alltid har med er sikringssele til hund. Det er en sele som man kan bruke på hund til og med når man klatrer. Hunden er helte sikret slik at man sørger for at hunden kommer seg trykt over elver, bratte partier, eller hvor enn det trengs. I tillegg til selen har jeg med meg to bånd laget av klatretau, og skrukarabiner. Da er jeg helt sikker på at hunden min er trygg på tur. Selen er fra Ruffwear og heter Dubleback Harness. Båndene jeg bruker er fra Wolfpack supply.


Gåstaver:

Gåstaver er 100% obligatorisk for meg på tur. Jeg sliter litt med både en ankel og hofte på høyre side, etter mange år med fotball. Derfor er staver gull verdt på turer. De hjelper meg opp i oppoverbakker og støtter meg i nedoverbakker. De er også supre å ha over bekker eller murområder der man gjerne vil holde seg på beina. Jeg har staver som er regularbare så jeg kan feste de til sekken når jeg ikke bruker dem. For dere som ikke har prøvd staver på tur, prøv! Med stor og tung sekk på ryggen hjelper det virkelig med støtte i stavene.


Lifestraw vannfilter:

Er det beste vannfilteret du får tak i. Jeg har relativt dårlig immunforsvar, og tør derfor ikke jeg å drikke vann rett fra bekker osv. Jeg har opplevd nok ganger å bli dårlig på tur. Det er helt forferdelig. Derfor bruker jeg vannfilter på turer. Jeg har prøvd flere typer vannfilter og lifestraw passer meg best. De har flasker med fliter slik at du kan drikke rett av flasken. Flaskene er solide noe som jeg trenger da jeg er uforsiktig. Jeg slenger flaskene rundt om kring på tur, så det er greit at de tåler litt.


  • 392 lesere

Likes

Comments