Header

Mine foreldre ble skilt når jeg var 1 år gammel, og når jeg tenker over det nå så har det vært helt greit. Min mor er ett fantastisk menneske som kun fortjener det beste, og hun fant seg en helt fantastisk mann noen år senere. Jeg er evig takknemlig for at min stefar har stilt opp såpass mye for familien som det han har gjort. Han er ikke pliktig til å måtte ta seg av meg eller min storebror, men han har allikevel valgt å stille opp for oss begge og behandlet oss som om vi var hans egne.

Men det å være ett skilsmissebarn har også ført med seg en del problemer innenfor min egen selvtillit og det psykiske.

Min biologiske pappa er en veldig hyggelig mann, og han er omsorgsfull og tillitsfull, men allikevel har han aldri tatt seg mye tid til meg. Om jeg skal være helt ærlig så kjenner jeg ikke den biologiske faren min spesielt godt og kontakten mellom oss eksisterer nærmest ikke. Grunnen til dette har jeg ofte spurt meg selv, men jeg har aldri funnet noe svar. Jeg må innrømme at jeg er glad i han, men samtidig vet jeg ikke helt hvem jeg er glad i fordi jeg ikke kjenner han. I mine øyne så er han en mann som min mor var gift med og fikk barn med. Noe større forhold har jeg ikke til han.

Jeg må ærlig si at jeg syntes det er merkelig at broren og søsteren til pappa tar seg mer tid til meg, enn hva han selv gjør. Pappa forteller meg en sjelden gang at han er glad i meg, og det er han nok også, men han viser det ikke spesielt godt.

Det var på barneskolen at jeg slet mest med dette, og det vil jeg si er ganske normalt. Alle foreldre og lærere som møtte stefaren min trodde at han var den biologiske faren min, og det er normalt når det er den mannen de alltid ser på foreldremøter, foreldresamtaler og som stilte opp for meg på skolen. Jeg hadde ei fantastisk dame som ble min store støtte når det gjaldt den biologiske faren min. Jeg hadde virkelig ikke klart meg uten henne, og jeg er evig takknemlig for at hun alltid ville høre, trøste og komme med råd til meg.

Det var ofte at jeg brøt sammen i klasserommet pga pappa, for det var alltid noen av de andre elevene som fortalte hyggelige historier og opplevelser de hadde med pappaene sine, og jeg brøt sammen fordi jeg viste at de opplevelsene fikk jeg aldri oppleve med min pappa. Det kan hende at det er mange som tenker ´´Men han er jo ikke dø, ingenting er for sent, bli kjent og vær sammen med pappaen din´´. Og ja dere har nok rett, min pappa er ikke dø og ingenting er for sent, men jeg har prøvd å ta kontakt med faren min flere ganger enn jeg kan telle på fingrene mine, at jeg rett og slett bare har gitt opp. Det er en kamp jeg ikke klarer å vinne alene, og han gjør ingenting for at forholdet mellom han og meg skal forbedre seg.

Jeg har aldri følt meg ønsket av min biologiske pappa, jeg har aldri følt meg godkjent, aldri bra nok og aldri ordentlig elsket av han. Grunnen til dette er at han aldri tok eller tar kontakt, han spør aldri om vi kan finne på noe, sjeldent om hvordan jeg har det, aldri spontant tatt seg en tur og det har virket mest som om han har prøvd å bli kvitt meg. Jeg har hatt det så utrolig vondt i alle år på grunn av han, og tanker som ´´Hva har jeg gjort galt, hvorfor elsker han meg ikke, hvorfor bryr han seg ikke like mye om meg som han gjør med de andre barna sine, hvorfor fikk ikke jeg bli med på det, hvorfor får de andre barna hans mer enn meg´´ og tusenvis av andre spørsmål som har trukket meg nedover. Jeg har innsett senere at dette er en kamp jeg aldri kan vinne, og at denne kampen må jeg gi opp.

Som nevnt ovenfor har jeg heldigvis en fantastisk stefar som for meg er min ordentlige ´´pappa´´. Han gjør ikke forskjell på lillebroren min, storebroren min eller meg. Han behandler oss som om vi alle er like mye verdt for han. Det var den mannen som hjalp meg å komme meg til skolen, det var han som smurte matpakken min, det var han som tilbrakte timer i garasjen med meg, det var han som alltid hjalp meg med leksene, det var han som lot meg gråte på skulderen hans, og det var han som hjalp meg å ta førerkortet og aldri mistet troen på meg. Og for det er jeg evig takknemlig. Min mor er verdens heldigste som har funnet seg en så vidunderlig og fantastisk mann, og når min dag kommer hvor jeg skal gifte meg, så er det den mannen jeg ønsker som skal følge meg til alteret.

Bildet er fra 2014, så noen år siden, men syntes dette bilde viser hvor heldig jeg er som har akkurat denne familien og denne mannen i livet mitt.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

For øyeblikket sitter jeg på høgskolen i Bergen, prøver å jobbe med et arbeidskrav i musikk som jeg skal ha neste uke. Ganske spennende, sånn egentlig. Det har vært mye stress på skolen i det siste, i og med at eksamen bare er 3(!!!) uker unna og da blir det til at alle fagene skal ha inn arbeidskrav nærmest samtidig.

MEN, tilbake til overskriften. I går kveld, egentlig ganske spontant fant jeg ut at jeg skulle ta meg en tur ett sted. Så i går kveld, rundt 18.00 bestilte jeg meg billetter, for å si det mildt så gleder jeg meg helt utrolig mye. Stedet jeg skal til har forhåpentligvis kuldegrader og snø, men vi får se an på været. Jeg skal ikke bort før neste helg, men har allerede sommerfugler i magen!

Er det en ting jeg virkelig elsker og syntes er morsomt er det å gjøre uforventet ting og turer. Det morsomste er jo at alle rundt meg blir mer og mer overrasket over hva jeg kan finne på og det syntes jeg er veldig morsomt. For å si det sånn; jeg var ikke en spontan type for noen år siden. Jeg var mer den jenta som satt bakerst i klasserommet, som fikk lillebroren sin til å bestille drikke/mat/togbilletter/kinobilletter fordi jeg ikke turte å snakke med mennesker jeg ikke kjente og den jenta som alltid måtte ha med mamma på alt.

Nå med andre ord vender jeg mest mot den jenta som skal klare alt selv, som kjører bil fra Oslo - Bergen alene, som kjører fra Norge - Sverige - Danmark alene, hu som snakker høyest, er ærlig og virkelig ønsker å oppleve livet og hva det har å by på. Denne jenta har jeg ganske sansen for, veldig rart å tenke tilbake på den gangen jeg ikke turte å gjøre noe selv, men heldigvis forandrer vi oss alle og tenker litt at det er vell en periode de fleste av oss går igjennom.

Med tanke på min «ukjente» destinasjon (for de av dere som vet det, Shh), så vil det bli oppdatert fredag kveld, 24.11. Klarer dere å gjette hvor jeg skal? Som hintet ovenfor; kaldt og muligens snø.

Har du noen gang gjort noe spontant, og hva?

Likes

Comments

Overskriften sier vel sitt? Jeg er virkelig forelsket.

i 2016 flyttet jeg til Bergen, noe som har vist seg å bli ett veldig spennende kapittel i mitt liv. I midten av sommerferien fikk jeg vite hvor mitt nye sted skulle bli, Bergen! Men dette betydde også at jeg ikke hadde så mye tid til å lete etter leilighet siden det da bare var 4 uker til skolen begynte, det som skjedde var at jeg flyttet inn i kollektiv. Kollektivet bodde jeg i 1 år, og tro meg, det var kjempe koselig og en av jentene jeg bodde med er jeg nå veldig god venninne med. Alikevell så var nok ikke kollektiv helt meg.

Personlig er jeg ei jente som trenger privatliv, noe som ikke er så lett når du bor tett på 3 andre mennesker. I mai fikk jeg besøk av min kjære og gjett hva! Vi dro på visning hele helgen han var hos meg, og det beste ved det hele var at vi fant en perfekt, koselig, romslig leilighet som passet oss to veldig godt. Med andre ord, så er jeg rett og slett forelsket i leiligheten vi bor i. Leiligheten i seg selv er ikke super stor, med 45 kvm er nok for 2 mennesker.

Room tour:


Likes

Comments

I lang tid har jeg brukt blogg plattformen http://blogg.no , men det å lage en fin blogg via den plattformen syntes jeg har vært veldig vanskelig. Kort og enkelt; Jeg er ikke en person som er flink med koder, for å si det mildt. Derfor tenkte jeg som så at jeg skulle prøve ut denne plattformen og se om jeg liker den. Allerede har jeg virkelig sansen for den, nemlig fordi den er enkel å forme og designe! Vell, som dere sikkert har skjønt via info om bloggen så kommer jeg til å skrive om enkle hverdagslige ting, skole-relaterte ting, trening og generelt ting som interesserer meg og gjør meg glad.


Bare for å oppdatere litt; Jeg studerer i Bergen, på høyskolen. For tiden studerer jeg for å bli barnehagelærer, med fordypning i kunst, kultur og kreativitet. Denne studieretningen er helt fantastisk. I løpet av disse 2 årene som jeg har studert så har jeg blitt bedre kjent med meg selv, blitt mer selvstendig, tørr å uttrykke meg mer og ikke minst; blitt kjent med noen helt fantastiske mennesker og vært på mange koselige turer som skolen har arrangert. Jeg elsker også å trene, det er virkelig noe jeg brenner for. Trening er vell en av de eneste gangene jeg føler at jeg kan slappe av, føle meg fri, lufte tankene og bare generelt være mindre stresset.

For de av dere som har lest bloggen min som var på blogg.no plattformen, så postet jeg for 1 uke siden at jeg hadde brukt en del penger på en ting. Den tingen, kan jeg nå fortelle at omhandler en ny tlf. Og gjett hva! Jeg har bestilt meg Iphone X. Gleder meg masse til å få den, nettopp fordi jeg har hørt veldig mye bra om den og folkens; The phone look nice! Når jeg får tlf så har jeg kanskje tenkt til å ha en ´´unboxing´´ og fortelle litt om hva jeg syntes om den. Er dette noe det hadde vært stemning for?

Likes

Comments