Idag er det 28 dager til jeg fyller 18, men om noen spør meg om alderen min så tenker jeg med engang at jeg fortsatt er 15. Gjennom hele ungdomstiden så får man høre fra voksne at denne tiden går så fort forbi og plutselig er du en gift 30. åring med 2 barn på slep. Da jeg gikk i 8. 9. og 10.  klasse så hatet jeg skolen mer enn alt så må jeg si at jeg ikke trodde noe på at dette skulle gå fort. Men herregud så feil man kan ta..

Jeg husker så godt hvor mye jeg hatet ungdomsskolen. Hver eneste dag var et helvete og jeg mistet bare flere og flere venner for hver eneste dag som gikk, helt til jeg ikke hadde en eneste venn igjen - trodde jeg da. Når jeg ser tilbake nå så innser jeg hvor dum tankegang jeg hadde. Jeg mistet jo ingen venner, bare de som ikke var verdt å ta vare på. Nå har jeg tatt meg selv i å fortelle andre hvor mye jeg savner ungdomskolen, og jeg føler jeg svikter meg selv litt når jeg sier det? Jeg som brukte så mye tid fra jeg var 13-16 år på å fortelle andre hvor mye jeg gledet meg til vi var ferdig med alt som hadde noe med ungdomsskolen å gjøre, hvor mye jeg gledet meg videregående og kunne starte helt på nytt.

Men jeg har innsett at jeg ikke savner ungdomsskolen. Jeg savner tiden etter skolen. Da vi kom hjem og kunne være med venner, de gangene vi møttes på fotballbanen bare for å se på guttenes kamper, de gangene svære vennegjenger dro for å bade og grille pølser etter skolen, de gangene vi snek oss ut midt på natta, de gangene vi stjal alkoholen til foreldra våre og vanna det ut til det ikke smakte noe annet enn vann, de gangene vi dro bort i helgene, de gangene vi kødda med folk og lo så vi grein på chatroulette, de gangene vi levde for å finne ut hvem som hadde hooka opp med hvem, de gangene vi overanalyserte hver eneste ting guttene vi likte gjorde. Det er denne tiden jeg savner, ikke skolen. 

Da jeg startet på videregående trodde jeg at livet skulle bli bedre, mer spennende og morsommere, men for å være ærlig - livet har blitt kjedeligere. Jeg ser tilbake og skulle ønske at jeg nøt tiden utenfor ungdomsskolen. At jeg ikke tok alt så alvorlig, for det var det ikke. Å gråte meg i søvne hver kveld på grunn av den ene gutten
var helt unødvendig. Å tro at jeg ikke hadde venner fordi jeg ikke snakka med like mange mennesker på facebook som jeg gjorde året før - var helt feil. Men selv om jeg trodde livet var et helvete på den tiden, så er jeg glad for alt jeg var med på og alt jeg opplevde. For uansett hva som skjedde og hva som ble sagt, så angrer jeg ikke på noenting. Alt det gjorde meg en erfaring rikere og nå ser jeg tilbake på alt med et smil. Tiden går så alt for fort og jeg kan ikke få sagt det nok ganger.

Høsten 2011 - 8. klasse

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments