Skrevet i : Livet er ingen dans på roser, Hverdag, Hurtigskriving

Stygga, feita, drittunge, du hører ikke til her, du passer ikke inn, ingen liker deg! Dette var ord jeg daglig hørte fra mine medelever. Jeg var kanskje ikke den smarteste eller peneste, men var det likevel en rett til å mobbe et annet barn? Var det likevel en rett og fryse meg ut fra hele klassen å bli glodd på, kastet viskelær etter og finne stygge lapper i sekken? Var det rett av meg å bare skulle sitte å godta å få slengt negativitet dag inn og dag ut? Helt alene satt jeg i friminuttene, helt alene satt jeg i timene, jeg satt alene hele skoledagen. Jeg satt der for meg selv for å vente på at noen skulle se meg, vet seg, vise omsorg for meg! Men ingen, ikke en gang læreren så meg eller det som skjedde. Jeg gikk bare i 6 klasse, vi var bare barn! Barn som skal leve på rosa skyer og leke med hverandre. Jeg var mye trist, gråt daglig. Det gjorde vondt for meg å se at alle andre rundt i skolegården og i klassen løp rundt sammen som en sammensveiset vennegjeng og hadde det kjempe artig. Mens lille meg, den stygge andungen satt helt for meg selv. Gikk jeg bort for å huske, reiste dem som allerede var der. Gikk jeg bort for å sykle slang alle dem andre fra seg syklene. Hadde jeg gjort noe galt?

Etter litt om og men klarte jeg å si ifra til miljøvakten i skolegården. ( rart at dem ikke hadde lagt merke til mobbingen selv ). Igjen, jeg ble ikke trodd. Jeg måtte slutte å lyve om slike alvorlige ting. Etterhvert som tiden gikk utviklet mobbingen seg til å skje til og fra skolen. Jeg ble dyttet av sykkelen, spyttet på og ropt stygge ting etter. Jeg var rett og slett et mobbeoffer! Hvorfor var det ingen som likte meg? Var jeg virkelig så stygg, feit og mindreverdig som dem daglig fortalte meg? Var jeg virkelig et så forferdelig barn? Hvorfor ble jeg aldri trodd av lærerene?

6 klasse er over, jeg har nå begynt i 7 klasse. Starten av skoleåret startet rolig, jeg fikk ei veninne. Ei veninne jeg lenge hadde lengtet etter. Men etter som tiden gikk var det startstrek igjen. Nå begynte ordene: feita, kua, drittunge, du kan bare gå å dø, ta livet av deg, ingen kommer til å savne deg, jeg ble spyttet på, spent ben på osv. Jeg valgte å ikke si ifra, jeg ville jo ikke bli trodd uansett.

Det utviklet seg til å bli så alvorlig at jeg som 7 klassing begynte å skade me selv. Det var den eneste måten jeg klarte å håndtere smerten på. Det var det eneste jeg følte at jeg fortjente!

Så det jeg vil si: mobbing er strengt forbudt. Blir du mobbet så si ifra helt il du blir hørt. Og hvis du er så feig at du mobber andre, tenk om det var deg? Ville du følt deg noe bra da? Hvis du spytter etter en, roper svært stygge ting etter andre, hva om det var deg som fikk det slengt etter deg. Hadde du syntes det var trivelig? Ville du følt deg bra da? Nei, det tror jeg ikke. Mobber du så stopp, du kan tross alt ta et liv!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Nytt år, nye muligheter. Nå har vi fått tildelt nye sjanser, sjanser til å bevare det gode å endre på det negative. La året bli som du ønsker deg.

Likes

Comments

God morgen❤️tenk at nå er det virkelig kun en dag igjen til vi går inn i et nytt år! Det er så utrolig mange blandede følelser rundt 2017. Det er ting jeg angrer på at jeg har gjort og ikke gjort. Men det er også ting jeg er glad for å ha gjort og setter pris på! 2017 har hvert et tøft år for meg, men jeg har også klart å komme meg ut av det. Jeg har begynt å ta tak i problemene før dem blir for store og jeg har begynt å sette mer pris på livet. Denne bloggen er blitt brukt til å dele mine innerste tanker, men nå skal det bli annerledes. Jeg skal selvfølgelig dele mine innerste tanker, men det er ikke det bloggen skal fokuseres på fremover. I 2018 blir dette en hverdagsblogg. Fortsettelsen på å gå ned i vekt på en sund måte, trening, reiser, rett og slett mitt hverdagsliv. Jeg tror dette vil bli et helt fantastisk år. Forandringer fryder.

Jeg tenkte at jeg bare ville innom å fortelle dette før jeg hiver i meg frokosten for å så ta meg en spasertur! Ønsker dere alle en super dag! ❤️

  • 27 Lesere

Likes

Comments

Skrevet i : Livet er ingen dans på roser, Spørsmål og svar + 10 ting om meg

Hooola! Her kommer spørsmålene noen av dere har stilt i forhold til Det å slite psykisk:. Noen av spørsmålene og svarene kan  være triggende for enkelte personer. Tenkte bare å opplyse om dette!

PSYKISK + DIAGNOSE:

• Har du noen gang hatt på deg denne såkalte masken og latt som at alt er bra, og når du kommer for deg selv som kommer "helvetet" frem? Ja, flere ganger. Veldig ofte faktisk. Skal jeg ut døren og jeg har en vanskelig periode setter jeg den på. Det er veldig anstrengende. Tror alle har hatt denne såkalte masken på seg i løpet av livet!

• Hvordan føler du selv at ting fungerer fortiden? Jeg er veldig sliten og utmattet. Jeg har hatt en veldig tøff periode den siste måneden. Diagnosen min har slått inn for fullt med symptomer og impulser.

• Går du på medisiner? Ja jeg går på stemningstabiliserende, sovetabletter ( siden jeg sliter med forstyrret søvn ), antipsykotika og medisiner for lavt stoffskifte!

• Kan du fortelle og forklare litt om hva dissosiativ lidelse er? Jeg kan ikke forklare generelt ettersom at diagnosen varierer fra person til person. Alvorlighetsgrad osv. Men jeg kan fortelle dere litt om mine opplevelser. Dissosiativ lidelse er en diagnose der du rett og slett kobler ut i stressende og traumatiske episoder. Under dissosiering kan du oppleve mye rart. For meg så opplever jeg å forsvinne fra virkeligheten, forsvinner dypt inn i min egen verden. Jeg blir vanskelig å komme i kontakt med og blir helt innelukket i min egen lille boble. Jeg får uforklarlige lammelser i forskjellige kroppsdeler, hører og ser ting som ikke er i virkeligheten og handler destruktivt. Jeg kan gjøre ting som jeg i ettertid ikke kan huske i det hele tatt. Jeg blir også helt overbevist om at diverse kroppsdeler ikke tilhører meg og at jeg handler impulsivt. Jeg mister også synet og hørselen, alt blir tåkete og det høres ut som at folk prater flere hundre meter unna meg.

• Hvor lenge har du gått til psykolog? Ja, det var et godt spørsmål. Jeg begynte allerede på ungdomskolen å gå til bup. Når jeg var ferdig på bup hadde jeg et lite opphold før jeg begynte å gå til en psykiater på dps. Hun har nå sluttet og jeg skal begynne hos en lege/psykiater til ula som kommer!

• Syntes du mye synd på deg selv? Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg skulle jo håpe at ting var annerledes!

• Vil du aldri bli frisk fra sykdommen? Det er jo selvfølgelig et håp om at jeg en dag vil bli frisk fra diagnosen. Men det tar tid! Jeg håper jo inderlig at jeg en dag kan stå frem å si: JEG KLARTE DET. Men dessverre er det ikke alle som blir frisk fra denne diagnosen som jeg har, men jeg/vi kan kan lære oss å leve med den!

• Hvordan reagerte mamma din og de andre nærmeste rundt deg når de fant ut at du hadde en psykisk lidelse og drev/driver med selvskading? Dem syntes selvfølgelig at dette er trist. Alle ønsker jo selvfølgelig at sine egne barn, niese, barnebarn osv skal ha det greit. Det har vært veldig mange spørsmål rundt sykdommen min og selvskading, men som familien min sier: du er ikke en diagnose, du er er en jente med utfordringer i livet og vi støtter deg uansett.

• På din tidligere blogg på blogg.no leste jeg et innlegg der du hadde fått spørsmål ang ditt selvmordsforsøk, hvordan forholder du deg til selvmordstanker den dag idag? Og hva tenker du om andre sliter med disse tankene? Først kan jeg begynne med å si at jeg sliter ikke med så mye selvmordstanker lengre. Det hender jo selvfølgelig at dem kommer opp i tankene, men dem er ikke så påtrengende at jeg må utføre noen nye forsøk! Og slik håper jeg det fortsetter. Men så er det det andre spørsmålet ditt! Jeg tenker at det er trist at andre sitter å sliter med selvmordstanker. For alle er det et håp der ute, noe jeg vet er vanskelig å tenke når disse tankene presser på. Men jeg har ingen negativ formening om andre som sliter med de samme følelsene jeg en gang satt med! Men er det noen her som sliter med slike tanker anbefaler jeg å søke hjelp. Er det vanskelig og snakke med noen om dette så kan jeg anbefale en anonym chat som er åpen fra 18:30 til 22:30 hver dag på SOS.no

SELVSKADING:

• Hvorfor kutter du deg? Jeg bruker selvskading ( når jeg er i virkeligheten ) som en måte å straffe meg selv. Men så hender det at jeg dissosierer ( forsvinner fra virkeligheten og kommuniserer ikke med mine egne handlinger og følelser ), da registrerer jeg ikke mine destruktive handlinger før det er for sent.

• Får du mange spørsmål ang arrene dine? Hva svarer du eventuelt? Både ja og nei. Jeg opplever mer at folk stirrer og hvisker. Men det hender jo at jeg får noen spørsmål også, men dette som regel av barn og eldre. Hva jeg svarer? Jeg forsøker helst å unngå å svare på det, bytter helst tema. Men kommer jeg meg ikke over på tema endring svarer jeg som regel: Vi alle er forskjellige.

• Er det ikke vondt å kutte seg så dypt at du må sy? Dette spørsmålet er veldig vanskelig for meg å svare på. For både ja og nei. Vondt er det, men jeg har så mye arrvev etter flere år med selvskading at huden min er ødelagt og har ikke så mye underhudsfett og nerver!

• Hva syntes du om andre som skader seg selv? Blir du sint og overgitt? Jeg blir verken sint eller overgitt. Jeg har vært i denne situasjonen siden jeg var 12 år og vet virkelig hvordan det er. Det nytter ikke for et annet menneske å være sint på et annet menneske som skader seg selv. Men merk dere: mange blir sinte når dem blir redde. Det er en normal reaksjon, så hvis noen blir sinte så betyr det ikke alltid at dem er sint som i sint! Men jeg håper selvfølgelig av minst mulig skader seg selv. Jeg råder dere alle til å aldri begynne. Det er et helvete å komme seg ut av.

Likes

Comments

Soloppgang betyr ny dag og nye muligheter. Lev her og nå, ikke tenk på hva som burde vært gjort men hva som skal gjøres. Med dette ønske jeg dere alle en riktig fin dag!

  • 36 Lesere

Likes

Comments

Skrevet i : Livet er ingen dans på roser, Spørsmål og svar + 10 ting om meg

Er du selv fornøyd med hvordan journalistene skrev artiklene dine, eller vinklet dem mye på en motsatt måte en det som var meningen? Jeg er veldig fornøyd med hvordan dem skrev artiklene. Dem endret ikke på noen ting jeg sa og vinklet ingenting på feil måte. Det dem gjorde var at dem gjorde svarene mine mer utdypende, men dem endret og la ikke på noen ting enn det som var sannheten. Så jeg var veldig fornøyd og heldig med hvordan ting ble skrevet.

Er det noe du angrer på som ble sagt eller skrevet? Nei, jeg angrer ikke på noe av det jeg verken sa eller som ble skrevet. Jeg fikk sagt det jeg ønsket og jeg nådde ut med historien min akkurat som den var i virkeligheten. Ingenting av historien ble lagt på eller minimalisert.

Hvordan er det for deg i ettertid etter at artiklene er "dødt ut", angrer du på at du gikk ut i media eller angrer du på noe du ikke fikk sagt som du ønsket? Jeg angrer ikke på noen av delene og jeg tenker ikke lengre på at jeg har vært i media. Det var en tid der og da og nå er nå.

Kunne du tenkt deg å dele mer av din historie i media? Jeg tenker på det å ha et liv med lidelser, selvskading og det med kampen av å komme over overgrepene? Det er ikke noe jeg har tenkt noe særlig over eller på. Hadde jeg blitt spurt av et mediafirma så hadde jeg tenkt nøye igjennom saken. Det er tross alt mye man skal dele og ut med i landet, så det er ikke noe man bare hopper inn i på minuttet. Det krever nøye tenking, planlegging osv.

Hvordan var det for familien din at du delte så mye av deg selv og dine opplevelser? Dem syntes det var tøft gjort. Dem støttet meg hvis det var dette jeg ønsket. Dem var litt skeptisk i begynnelsen men det tror jeg alle hadde vært i starten uansett.

var du ikke redd for hva andre ville tenke om deg? Nei, hvorfor skulle jeg være det? Andre må få tenke hva dem selv vil om meg, det er noe jeg virkelig ikke gidder å bruke energi på. Det er rett og slett bare bortkastet energi

I artiklene står det at du har PTSD, men nå skriver du at du har dissosiativ lidelse. Hva er greia der egentlig? Greia som du kaller det er at jeg var under ny utredning i sommer der det viste seg at symptomene mine var verre enn dem først hadde trodd tidligere. Jeg hadde symptomer som ikke PTSD diagnosen hadde. Dem fjernet så diagnosen å fikk gitt mer riktig diagnose. Så det er ikke noe annet enn det :)

Likes

Comments

Skrevet i : Livet er ingen dans på roser, Spørsmål og svar + 10 ting om meg

Jeg har fått en del spørsmål på privatmeldinger på Facebook og Instagram etter jeg gikk ut i avisen om mine opplevelser rundt svikt i psykiatrien, oppvekst og feildiagnosering. Nå tenkte jeg å svare på dette! Beklager for at jeg svarer flere måneder etter, men jeg regner med det går greit. Bedre sent en aldri!

• Hvorfor gikk du egentlig ut i avisen? Og hva ville du oppnå med artiklene? Jeg gikk ut i avisen fordi helsevesenet svikter mange pasienter sine rettigheter. Vi mennesker skal ikke finne oss i at vi blir sviktet av dem som skal gi omsorg og trygghet når vi trenger det mest. Jeg ville også ut med min historie for at andre som opplever det samme ikke skal føle seg alene,men også for å sette litt lys på håpet om at psykiatrien kan utvikle seg til det bedre!

• hvordan var det for deg å gå ut i avisen, jeg tenker på at siden det er så mange som nå får vite historien din?
Først så tenkte jeg at dette kom til å bli ganske ubehagelig og tøft. Men under intervjuene skjønte jeg at det faktisk ikke er så skummelt som jeg hadde sett for meg. Ja, jeg sliter psykisk og ja jeg har opplevd mye vondt. Selvfølgelig, det var jo litt skummelt at deler av dette landet skulle få vite så mye om meg og det som skjer rundt meg, men igjen så var det viktig å gå ut med sannheten som dessverre mange opplever.

• Du ble bedt om å ta livet av deg selv av legen, hvordan reaksjon fikk du etter dette ble sagt?
Først så ble jeg ganske sjokkert. Jeg tenkte at nå har jeg virkelig hørt feil, noe jeg dessverre ikke hadde gjort. Reaksjonen som kom når det faktisk gikk opp for meg var sinne, frustrasjon og sjokkert. Jeg husker jeg reiste meg opp og gikk. Legen kom etter meg inn på rommet og fortalte meg at slik oppførsel kan vi ikke ha. Husker jeg stilte han spørsmålet: er det min eller din oppførsel som burde snakkes om her?

• Hvordan innvirkning/påvirkning hadde feil diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet på deg?
Først og fremst ble jeg tatt ut av klassen og plasserte en liten «gruppe» klasse. Vi var vel 3-4 stk! Jeg fikk ikke behandling for det jeg faktisk slet med. Nemlig angst, depresjon og selvskading. Da jeg begynte på videregående fikk jeg ikke lov til å ut i praksis pga diagnosen, jeg fikk ikke samme undervisning og jeg fikk heller ikke lov til å gå videre på den utdannelsen jeg begynte på. Jeg ble også behandlet som at jeg ikke hadde jeg noe skulle sagt og ble behandlet som jeg ikke kunne noen ting.

• kan du legge ut linken til artiklene?
https://arendalstidende.no/tag/victoria-fjaerestrand/

• Har du opplevd noe godt med psykiatrien?
Ja, jeg har selvfølgelig det. Jeg har møtt på mange fantastiske sykepleiere og vernepleiere. Jeg har også møtt på den mest fantastiske psykiateren jeg dessverre PR dags dato ikke lengre ha. Jeg har fått omsorg og hjelp. Så jeg har ikke bare opplevd svikt. Men for det meste har jeg blitt nektet nødvendig helse hjelp, blitt skrevet ut for tidlig osv

• Hvordan har responsen etter at du gikk ut med din historie?
Den har vært overraskende positiv. Jeg har selvfølgelig lest noen fåtall negative kommentarer men det må man nesten regne med. Men det er flertall i positive tilbakemeldinger

• Jeg sliter en del psykisk og har selv hatt livstruende tanker, selvskader meg selv og opplevd og bli avvist. Har du noen tips til meg? Det er utrolig leit å høre at du har det slik som du har det. Det eneste tipset jeg kan komme med er å si ifra. Si ifra om det du syntes ikke er riktig, snakk med mennesker og be om hjelp når du trenger det. Blir du avvist så ikke gi deg, stå på ditt. Dette er noe jeg har lært meg i ettertid.

• hei. Jeg har en datter på 12 år, hun har begynt å rispe seg på lårene. Hvordan bør jeg som mor gå frem? Jeg vil så gjerne at hun ikke skal skade seg.
Først og fremst bør du forsøke å finne ut hvorfor hun skader seg selv. Det kan være lurt å ta tak i et og et problem om gangen. Det trist å høre at din datter skader seg selv, men mitt beste tips er å vare være der. Hvis at du bryr deg og at du er der for henne under det vonde hun går igjennom.

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Jeg sitter å ser ut mot havet. Bølgeskvulp, vind og måkeskrik. Jeg føler meg fri, helt fri fra alle tanker og følelser. Det er nemlig her jeg kan være meg selv, det er nemlig het jeg kan slappe av å sitte uten noen som helst form for bekymringer. Det er rett og slett bare helt herlig å sitte her på fjellet og de ut mot havet. Det er her jeg finner ro, det er her jeg bare kobler ut fra alt stress og hverdag.

Mindfullness, beroligende og tilfredsstillende. Det er ofte slik at jeg tar meg en tur ut til spornes bare for å nyte livet, roe ned stress og rett og slett for å komme meg ut. Havet er mitt favoritt naturfenomen!

Likes

Comments

God morgen alle sammen. Jeg startet dagen med en herlig å sund frokost. Jeg satt egentlig klokken på 06:00. Men selvfølgelig klarte jeg å sette den på slumring. Flaks at jeg ikke hadde noen tidlige planer som måtte gjennomføres. Idag skal jeg bare ta livet med ro! Håper dere alle får en fin dag!

  • 196 Lesere

Likes

Comments