Dagen idag har vært litt utenom det vanlige for min del. Avisartikkelen ble publisert på nett og i hver eneste butikk, kiosk og bensinstasjon. Jeg ser meg selv i hver eneste butikkhylle. Ansiktet mitt godt plassert på forsiden av lokalavisen! Uansett hvor jeg snur meg, smiler byens befolkning. Uansett hvor jeg snur meg hører jeg trøstende ord. Det er ikke hver dag folk du ikke kjenner kommer å spør om å gi deg en klem.

På nettet er artikkelen delt opp til titalls + ganger. Flere støttende kommentarer og ikke minst flere venneforespørsler og meldinger i innboksen min. Innboksen min på Facebook er overveldet med støttende kommentarer, mennesker som ønsker råd, mennesker som trenger å prate og rett og slett mennesker som kjenner seg godt igjen i noe av historien jeg forteller.

For meg har dette både vært en lettelse og nervepirrende. Flere arendalitter og til og med flere fra andre bydeler leser om meg, mitt liv, mine opplevelser. Folk jeg ikke en gang kjenner leser om meg. Dette er for meg skremmende og godt på en gang. Skremmende å la folk som ikke en gang kjenner meg vite hva jeg har opplevd, hvordan jeg lever nå og ikke minst hvordan jeg føler systemet har sviktet meg!

For meg handler ikke denne artikkelen bare om meg. Men kanskje for deg også. Jeg ønsker å nå ut, nå ut til flest mulig. Nå ut med min historie. Kanskje en historie akkurat du kan kjenne deg igjen i. Kanskje ikke nøyaktig som meg, men noe som ligner. Jeg ønsker å nå ut med min stemme, nå ut til dere som sitter der ute alene. Alene med å bli sviktet av dem som skal hjelpe deg. Jeg ønsker å nå ut til dere som opplever svikt, nå ut slik at vi kan stå sammen. Stå sammen om å vinne kampen om rettferdighet. Vinne kampen over systemet.

Skal det være slik at vi ( eller jeg som går ut med dette ) skal sitte å se på at vi/jeg skal bli nektet hjelp? Bli feilmedisinert? Feildiagnosert? Eller sitte å se på at systemet river deg mer ned enn å bygge deg opp igjen? Skal jeg sitte her å finne meg i at jeg blir bedt meg om å ta livet av meg?

Er det slik at vi skal finne oss i urettferdig? Nei, jeg skal ikke sitte her å se på. Jeg skal kjempe. Kjempe med min rett, min stemme og min makt. Jeg skal stå opp for meg selv, snakke for meg og gjøre alt for å få en forbedring av dette systemet.

Jeg nekter, nekter å sitte å se på at flere enn meg skal oppleve dette. Vi som pasienter har rettigheter vi også!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

I slutten av barneskolen/begynnelsen av ungdomsskolen begynte folk å forså at jeg hadde et litt annerledes humør enn medelevene på skolen. Barnevernet, psykolog, fastlege, lærere, familie....jeg begynte å oppføre meg svært annerledes. Jeg hva ofte overdrevent optimistisk i veldig mange situasjoner. Jeg begynte å gjøre en del ting som vanligvis ikke folk på min alder ville gjort. Noe som ikke hva normalt, i forhold til dem med et helt normalt "liv" eller med en normal "atferd". Jeg hva svært ofte irritabel. Gjerne over små ting, ting som folk vanligvis ikke irriterer seg over. Jeg begynte å bli truende, slo og sparket til andre som ikke hadde gjort noe. Bare fordi i mine øyner hva dem de mest irriterende personene jeg hadde møtt. Jeg begynte å prate mye, ikke bare mye men overdrevent mye. Pratet bestandig i munnen på andre, lot ingen komme til. Avbrøt folk, ble jeg fly forbannet! Jeg snakket ikke normalt, jeg nærmest skrek ut ordene og setningene jeg skulle fortelle! Jeg hva heller ikke den mest stillesittende og konsentrerte jenta heller. Verken hjemme eller på skolen. Jeg måtte alltid bevege meg, klarte aldri å sitte stille. Klarte ikke å følge med på det som ble sagt eller gjort! Og når jeg først klarte å konsentrere seg så hva det veldig lite som skulle klare å distrahere meg. Bare at noen kremtet fikk meg til å bli distrahert og irritert! Jeg begynte også å legge store planer for samme dagen, neste dag, og ut livet. Planer som hadde en veldig lav % sjanse for å kunne gjennomføres. Men jeg visste at jeg ville og skulle klare å gjennomføre det. Hadde bestandig mye energi og klarte aldri å sette meg til ro. Måtte gjøre noe hele tiden. Hva jeg ferdig med en ting måtte jeg begynne på noe nytt. Men det hva ikke alltid slik at jeg klarte å bli ferdig med det jeg begynte med før jeg begynte på noe nytt igjen ( har ingen anelse om hvor mange uferdige prosjekter jeg har liggendes ). Jeg sov lite, og kunne gjerne gå flere døgn uten noen som helst søvn. Likevel følte jeg meg like opplagt og hadde like mye energi. Ettersom jeg ble kom disse periodene oftere og oftere, å begynte også å innta alkohol flere ganger i uken! Pengene jeg fikk/får inn på konto hva like fort ute av konto som dem kom inn. Hva dem ble brukt på har jeg ingen anelse om. Jeg begynte å spille mye bingo, satse et høyere beløp gang for gang å gidde aldri opp med å satse. Jeg begynte også å handle mye på nett på kreditt, giro osv! Handlet for så høye summer på kreditt at jeg klarte ikke å betale tilbake for alt jeg hadde handlet ( alt dette sliter jeg med i perioder enda, alder av 23 år )

Jeg hadde det ikke bare slik som jeg beskriver ovenfor, men også en annen side av livet mitt. Disse to sidene svinger veldig. Kunne ha noen uker med en "god" periode og noen uker med en "dårlig" periode

Siden jeg avsluttet barneskolen, begynte på ungdomsskolen har jeg også vært mye fraværende. Har hatt mangel på energi, lyst og fornuft. Jeg hadde perioder der jeg hva mindre interessert enn det jeg vanligvis egentlig hva/er. Jeg hadde/har perioder der jeg ikke lengre satt pris på noen ting. Ting som jeg vanligvis elsket! Kom meg aldri på noen aktiviteter, skole, bursdager. Ble bare liggende i sengen å sove. Sov mer enn normalt. Folk slet meg å få meg til å stå opp for å spise, dusje osv. Hadde ingen livsglede, matlyst osv. Jeg hva trist og hadde masse skyldfølelse. Ting som egentlig ikke hva min feil eller som jeg hadde noe med skjedde, hadde jeg skyldfølelse for. Isolerte meg på rommet over lengre perioder. Gikk så langt flere ganger at jeg planlagte hvordan jeg kunne ta livet mitt, endte også opp med selvmordsforsøk flere ganger. Jeg hadde veldig lite følelser, hva negativt til alt! Begynte å kjenne tunge press i brystet, prikkinger i huden, hodepine og kvalme. Alt følte ut som et stort tiltak. Jeg ville ingenting, klarte ingenting, orket ingenting! Eide ingen energi. Hodet mitt gikk i konstant berg-og-dal-bane. Jeg ville aller helst være alene, trakk meg unna familie, venner, skole og alt som hadde med sosialisering å gjøre! 

er det diagnose som gir meg disse symptomene på "mani, manisk" og depresjon eller er det bare vanlig glede og tristhet?

Likes

Comments

Føler du deg truffet av overskriften? Da bør du lese videre. Jeg vet at det er ikke bare meg som opplever dette, men det er faktisk så mange unge mennesker og ikke minst voksne mennesker også som opplever dette daglig. Både når det kommer til fysiske og psykiske sykdommer. Dette er noe jeg reagerer sterkt på. Dette er også noe som virkelig bør gjøres noe med. Helsevesenet og samfunnet raser sammen i en rekord fart. Det er mange mennesker som bestiller en legetime i håp om å få den hjelpen dem trenger, svarene dem trenger og behandlingen en trenger. Men dessverre opplever så alt for mange mennesker at dem ikke blir hørt eller sett. Det skjer så mye svikt i disse systemene, å jeg ser og merker at dette blir det dessverre bare mer og mer av.

Vi er alle mennesker som blir syke i løpet av livet. Det kan være alt fra en forkjølelse, betennelse, psykisk helse og til mer alvorlige sykdommer. Men igjen så raser samfunnet sammen. Av egen erfaring og igjen så vet jeg at det ikke bare er meg som opplever og føler dette. Nå til dags er det dessverre slik at vi kan komme til legen med store bekymringer for en sykdom men likevel ikke å bli hørt. Noen opplever dessverre også det at legen bagatelliserer symptomene pasienten kommer å bekymrer seg over. Mange mennesker kommer med ganske alvorlige symptomer som likevel ikke blir tatt på alvor, fordi legen mener på at dette ikke er noe alvorlig. Det er dessverre veldig mange leger som kommer frem til en konklusjon og forteller pasienten er helt frisk og at det bare er en bagatell uten å gjøre en undersøkelse. Hvordan kan en lege komme til en slik konklusjon ved å bare lytte? Tenk på alle disse menneskene som kommer med symptomer som bare blir konkludert med å være helt ufarlig, men så viser det seg å være noe mer langt alvorlig. Dette mener jeg er svikt i systemet. Skal ikke vi pasienter føle oss trygge?. Selvfølgelig, leger skal selvfølgelig få lov til å ta feil. Men i vertfall ta en undersøkelse før du tar en konklusjon å forteller pasienten at ingen ting er i veien. Det samme gjelder oss med psykiske problemer. Vi blir ikke sett, hørt. Det er ikke få ganger jeg har følt at jeg blir avvist. Foreksempel, se på flere av dem som er i en dyp depresjon. Det er ikke ofte disse personen blir hørt...Som regel skriver legene bare ut medikamenter å sier : du vil kjenne virkning etter 3 uker....Ok, men hva med de 3 ukene før? henvisning til poliklinisk behandling kan ha en ventetid på  ca 3-6 mnd. Det er alt for drøyt. Hva i mellomtiden tenker jeg da....Det kan være for sent. Å hvorfor skal leger proppe pasienten med flere medikamenter?, ja, det er en bra krykke for å bli bra. Men det er likevel ikke den beste løsningen. Medikamenter er langt farligere enn det folk tror. Bivirkninger osv. Det er en ting jeg har reagert sterkt på, det er bivirkningene. I bruksanvisningen så står det alltid bivirkninger. Henger det virkelig på greit at flere av bivirkningene er psykose, selvmordstanker, angst og dyp depresjon? Får du disse bivirkningene er jo alt verre enn det før du startet på disse medikamentene. 

Jeg har selv gått på kilovis med medikamenter dem siste 5 åra. 10 forskjellige antidepressiva, 8 forskjellige psykosemedisiner, flere angstdempende og jeg har ikke telling på alle dem innsovning tablettene og sovetablettene jeg har gått på. Er det virkelig sunt for kroppen å ta så mange medikamenter over en 5 års periode? Jeg gikk opp 45 kg. Jeg ble en kronisk selvmordstenker, jeg hadde ingen overskudd, ble aggressiv. Er det verdt det? I noen tilfeller er medisinering bra, men jeg mener det at det er så alt for lett å få utskrevet medikamenter nå til dags. Du kan komme til legen å er litt trist, og du får da raskt utskrevet medikamenter før dem virkelig undersøker deg med hvorfor problemet er der. Det burde vært strengere regler, men vi lever dessverre i et samfunn der du kan få akkurat hva som helst av legen. Er det et slikt samfunn vi ønsker å beholde? og over til en annen sak:

psykiatri. Hvis du forsøker å be om hjelp via legen for å få en innleggelse, det kan være vanskelig. Noe som er forstålig, enn skal ikke leve inne på en avdeling resten av livet. men noen ganger så er den riktigste hjelpen å bli innlagt. Foreksempel: hvis du forsøker å ta ditt eget liv, fordi du ser ingen andre løsninger. Men du overlever. ( eksempel ) overdose på medikamenter. du blir pompet eller får saltvann i årene. Du blir på sykehuset 24 timer for overvåkning. Hvorfor får enn sjelden tilbud om videre hjelp? Noen blir lagt inn i psykiatrien mens andre ikke....Men du blir fort skrevet ut igjen. Er ikke det å forsøke å gjøre det slutt på livet så alvorlig at enn ikke skal få hjelp? Da jeg for flere år siden tok an alvorlig overdose på medikamenter og alkohol da ble jeg pompet og lagt inn på overvåkningen i 24 timer, men ble skrevet rett ut.. Ingen tilbud om hjelp, videre oppfølging osv. På den tiden trengte jeg virkelig hjelp. Men fikk ingenting. Å slik er det med mange. Jeg blir så trist av å tenke på hvordan helsevesenet og samfunnet har blitt dem siste årene. Det er skremmende

Dette må gjøres noe med snart. Det er så mange mennesker som ikke får hjelp. Hadde samfunnet hvert bedre så hadde vi mest sannsynlig klart å unngå en så høy selvmordstatistikk som vi har i norge. Tenk det, hver dag tar flere mennesker sitt eget liv pga manglende hjelp. Det samme med selvskading, barn helt ned i 9 års alderen har begynt å skade seg. Hvor er samfunnet?

Likes

Comments