SELVSKADING RELATERT:

Er det å selvskadere seg et tegn på svakhet? Eller er det et tegn på oppmerksomhet eller vil du legge det under katogorien mestringstrategi?

For meg er det eller det var en mestringsstrategi. Det hva min egen måte å håndtere vanskelige og utrygge situasjoner. Situasjoner som fikk meg til å føle meg engstelig, trist og lei. Men også en mestringsstrategi når det gjaldt sinneutbrudd. Jeg rømte, rømte alltid tilbake til det som føltes trygt og godt. Rømte tilbake til et mareritt som utviklet seg til en avhengighet! Selvskading er sjeldent et rop om oppmerksomhet. Men som sagt en strategi for å overleve kampen om smertehelvete.

Selvskader du deg selv enda?

Nå fortiden har jeg en selvskading's fri periode. Jeg kan verken si om jeg har sluttet eller om jeg fortsatt er katogorisert som "selvskader". Men jeg er fornøyd over at jeg har holdt opp med skadingen i 2 mnd nå! Satser på at det blir flere mnd uten, kanskje år eller ut livet!

Får du mange spørsmål om arrene dine? Og blir du ofte "beglodd" av mennesker som ikke kjenner deg ( med tanker på arrene dine )

For et perfekt spørsmål! Har faktisk store planer om å skrive et eget innlegg på akkurat dette. Men ja og nei! Som regel kan jeg oppleve at noen stirrer på arrene mine men forblir tause. Mens en sjelden gang har jeg opplevd mennesker som nesten glor så øynene popper ut. Hadde en opplevelse når jeg sto og ventet på bussen for en tid tilbake. En ung herremann på kanskje 17 år. Hver gang jeg snudde meg, men likevel så han i sidesynet nistirrer han på armene mine. Jeg snudde meg flere ganger å så på han samtidig som jeg latet som jeg ikke la merke til hva han egentlig så på. Dette endte opp med å hå så langt at han dro opp telefonen fra lommen sin å smilte seg mot meg for å forsøke å ta bilde. ( så telefonen hva pekt direkte mot armen min, og hørte knipselyden. Det er vel den mest ubehagelige situasjonen jeg har opplevd når det kommer til arr.

Har du noen gang måtte møte opp hos en lege for å få sydd sårene dine?

Ja, det har jeg. Endte til slutt opp med at jeg ble nektet bedøvelse og fikk slengt en setning direkte mot meg som jeg aldri glemmer. "Du kutter deg, det gjør vondt. Siden du kutter deg selv vil du tåle smerten som vil komme når du sys" makan til respektløshet!


DIVERSE, PSYKISHELSE, HVERDAGS RELATERT


Hvordan har du det akkurat nå?

Akkurat her å nå går det opp og ned. I det ene sekundet sliter jeg en del med angst og har en veldig sårbar tidsperspektiv, mens noen minutter senere har jeg det kjempe bra. Så nå for tiden lever jeg i en berg-og-dal-bane!

Syntes du synd på deg selv?

Nei, det gjør jeg ikke. Eller tid tider kan jeg syntes synd på meg selv, noe alle kan gjøre. Men i hovedsakelig sett gjør jeg ikke det!

Hva er dine planer om blogging fremover?

Jeg har faktisk satt meg ned for å planlegge litt smått. Jeg har tenkt til å begynne å poste hvertfall 1 innlegg i døgnet, kanskje to! Jeg har også tenkt til å fokusere litt på en "hverdagslig blogg" og ikke bare "psykisk helse" blogg. For det kan bli veldig mye ting lesing både for dere og ikke minst meg selv! Jeg tenker også å begynne med noe "ukens tips", "utfordring", "anbefaling". Så hvis dere har noen tips til meg, eller noe du vil lese om så gjerne kommenter under!

Du har ingen bilder av de selv, hvorfor deg? Å kan vi få se deg?

Jeg har lenge slitt med selvtillit når det kommer til utseendet mitt. Dette fordi jeg la på leg 30kg av noen medisiner. Så for meg er det grusomt. Men jeg skjønner at dere vil vite hvem dere leser om så nå utfordrer jeg meg og slenger med et bilde!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Det er ikke din skyld. Er setningen jeg har hørt i flere måneder nå. å jeg vet det. Jeg vet at det ikke er min skyld. Men likevel sitter jeg med en skyldfølelse, en tanke og et spørsmålstegn. Hadde jeg på meg en for kort kjole? Eller for utringet topp? Hadde jeg en selvsikker holdning eller en usikker utstråling? Det er spørsmålene jeg stiller meg selv flere ganger om dagen den dag i dag.

Det er nå gått 4 måneder. 4 måneder siden kroppen min ble missbrukt av en annen person. En person jeg ikke kjente eller hadde kjennskap til. Det er 4 måneder siden jeg trodde jeg skulle dø. Bli drept, brutalt! 4 måneder siden jeg kjempet med alle mine krefter for å komme meg bort! Men jeg tapte kampen. Jeg ble liggende, liggende på den våte og kalde bakken. Flere slag mot hodet, kvelertak og tvangsbrukt. For hver gang jeg ble slått, forsvant jeg i noen sekunder. For hver gang jeg ble holdt kvelertak på, døde jeg metning mer innvendig. Redsel, hva den eneste følelsen jeg kjente på. Følelsen av å bli liggende på bakken, holdt fast og bli truet på livet med kvelertak for hver gang jeg forsøkte å vri meg unna. Gjorde meg så redd. Det å bare bli liggende, liggende å vente på at han skal bli ferdig med hans "nytelse" som for meg hva et mareritt. Et mareritt jeg aldri trudde skulle skje. Men som skjedde.

*ferdig* jeg blir liggende. Liggende i smerter, kvalme og store skader. Smerter i underlivet, halsen, ansiktet, armene og lårene. Smerter fra helvete som jeg aldri før har kjent på.

Jeg sliter, sliter med flasbacks fra dette daglig. Jeg er redd for å gå ut, redd for å møte på han, redd for å lukke øynene. Jeg er redd for at han kommer tilbake. Anmeldelsen er gjort, bevis er tatt...:

- jeg har fått veldig mange spørsmål fra kjente om hvordan jeg klarer å være så åpen om voldtekten. Det skal jeg si dere: siden jeg hva liten turte jeg aldri å si noe om hva jeg opplevde, så, hørte osv. Dette gjorde meg sykere! Men jeg har av meg selv lært at jo mer du er åpen om det, lærer deg å innse at det faktisk har skjedd og du kan ikke snu tiden tilbake. Vil det hjelpe deg å bearbeide det. Ikke helt, men å leve med deg! ( jeg sier ikke det er slik for alle andre, men dette er min måte å bearbeide smerten på )

Likes

Comments

Jeg har alltid fått høre helt fra jeg hva liten at jeg er sterk. Jeg har alltid fått høre at jeg er tøffere enn toget! Men dette er setninger jeg ikke helt fikk til å stemme med flere av valgene jeg har tatt. Allerede i ung alder startet marerittet som jeg ikke klarrte å komme meg ut av. Den onde sirkelen jeg hadde havnet inni. har jeg ikke styrke til å bryte? Er det fordi jeg er svak? Er det fordi jeg ikke vet hvordan?

Da jeg hva 12 år begynte jeg å utforske selvskadingen. Det Hele begynte med at jeg dunket hodet hardt i veggen. Det gjorde ikke vond, det fikk meg til å føle meg normal. Å dette utviklet seg, utviklet seg til et mareritt! Fra et "uskyldig" slag mot veggen utviklet det seg til skraping, risping, brenning og dype kutt. Så dype kutt at jeg måtte sy opp til flere sting, flere ganger i uken. På det verste opp til flere ganger i døgnet. Det ble så ille at til slutt sa legevakten stopp, dem ville ikke lengre sy meg med bedøvelse. Jeg påførte meg selv skaden og da måtte jeg tåle å bli sydd uten bedøvelse! Til og og med dette skremte meg ikke vekk fra marerittet. Det bare fortsatt og fortsatte! Tanker som slo meg ofte hva"vil legevakten straffe meg fordi jeg straffer meg selv"? Dette fortsatte og fortsatte! Til slutt ble det så ille. Så ille at jeg tok en overdose! Jeg følte ikke at jeg levde, jeg følte meg langt vekk fra meg selv. Langt vekk fra livet! Jeg trodde jo flere tabletter jeg tok, jo friskere ble jeg. Noe som langt ifra er sannheten. Det ble verre. Jeg ble sykere. Innleggelse, hjerteovervåkning!

Dette ga meg en varselslampe. Hva er det du holder på med? Hvordan kan du gjøre dette mot andre, og ikke minst deg selv? Den dag i dag, sitter jeg her som 23 åring. Fortsatt inni denne vonde bobla. Men selvskadingen er heldigvis på bedringens vei. Noe jeg er glad og stolt over. Men jeg er langt ifra stolt over at det gikk så langt som det gjorde.

Noen av dere lurer vel på hvorfor jeg i det hele tatt sitter her å skriver dette. Jo, fordi jeg ønsker så gjerne at ingen skal gjøre som meg. Å vente med å be om hjelp før det virkelig kan være for sent. Jeg vil så gjerne at hvis du sliter eller kjenner noen som sliter med selvskading, forsøk å få hjelp til det. Jeg vet det er vanskelig, å at jeg ikke klarte å be om hjelp før det gikk så langt som en overdose som kunne resultert i døden! Jeg vil så gjerne at dere skal vite at uansett så vil det alltid være ett eller annet menneske der ute som er der for deg. Som vil hjelpe deg, støtte deg på veien. Det er tungt, hardt og vanskelig.

Den dag idag sitter jeg og ser tilbake på dette marerittet. Det skremmer meg! For jeg vet at det ikke bare er meg som sliter psykisk og sliter/har slitt med selvskading, men det er dessverre så alt for mange mennesker i denne verden som sliter med seg selv. Og jeg er en av dem, en av dem alt for mange. Men for meg er det så deilig å se at et problem endelig er ute av verden og nå må jeg bare få behandlet resten av min smerte. Så selvom enn ikke ser at enn er sterk, så er styrken inni deg uansett!

Likes

Comments

Vi alle mennesker har noe som vi brenner for. Det har nemlig jeg også. Etter flere år som psykisk syk, har alltid drømmen min hvert å hjelpe andre som sliter. Det er så mange unge, men også eldre som lider av forskjellige lidelser. Det er så mange der ute som sliter med sin egen helse. det er så mange mennesker der ute som har en del utfordringer som ikke er så synlig for andre mennesker rundt. Tallene er høye for folk som sitter der ute alene og sliter. Det er så mange som sitter der ute å ikke tørr å snakke om tabuet dem sitter med. Hver dag så sitter det noen alene, helt alene med sine problemer. Hver dag sitter det noen å kjemper med å komme igjennom dagen, kjempe mot å overleve. Det er så mye jeg skulle gjort for å hjelpe alle disse menneskene.

Etter flere år med depresjon, angst og selvskading. Flere år i psykikatri. Flere år som barnevernsbarn og flere år uten å tørre å snakke om problemene mine og uten å be om hjelp. Jeg vet hvordan mange har det. Jeg vet det er vanskelig. Men jeg kjempet og kjemper fortsatt. Jeg presser meg til å snakke om det ( selvom det hva og er noe av det vanskeligste jeg har gjort/gjør i livet ). Jeg vet hvordan det føles. Jeg vil formidle det jeg har opplevd, lært og ikke minst mestret. Jeg vil en dag stå opp å si: JEG KLARTE DET! 

Jeg sliter fortsatt veldig mye, men jeg er kommet lengre enn det jeg hva for 5 år siden! Men likevel så er det viktig at vi er der for hverandre. Støtte hverandre i dem tunge stundene vi har i livet!

Så nå er det din tur. Kjære deg som sliter. Du er ikke alene. Kjære deg som sliter, jeg vet det er vanskelig. Men det er til det beste. Ingen skal sitte alene å ha det vondt. Ingen skal sitte igjen med vonde følelser. Ingen skal sitte igjen alene. Alle fortjener å ha det godt med seg selv. Jeg vil så gjerne lytte. Jeg vil så gjerne hjelpe deg som sliter på veien til å bli bedre. Jeg vil støtte deg. Alle fortjener det beste. Ingen er svake fordi dem blir sittendes uten å snakke om problemene, ingen fortjener å sitte alene. Ingen fortjener vonde dager. Ingen fortjener et vondt liv. Jeg vil at alle skal kunne si, akkurat som meg. JEG KAN OG SKAL KLARE DET! Det blir bedre. Selvom det kan være vanskelig å se det når enn sitter inneslukt i seg selv. Det gjør vondt å se på og det gjør vondt å stå i det. Jeg vil så gjerne kunne sitte her å lytte, jeg vil så gjerne være en ressurs for deg. Kan jeg hjelpe en, så varmer det hjertet mitt. Klarer jeg å få noen til å tørre å ta et steg videre mot hjepen som er rett rundt hjørnet, varmer det også.

Jeg valgte å ta et skritt ut i værden, jeg bestemte meg: hvis jeg kan gjøre noe godt for andre, så vil det gjøre godt inni meg! Du merker at du da mestrer noe. Så jeg valgte å  bli styremedlem i mental helse ungdom, slik at jeg kan bidra med ting jeg har erfaring med, være en støtter til dem som trenger det. 

- Victoria othilie

Likes

Comments

Føler du deg truffet av overskriften? Da bør du lese videre. Jeg vet at det er ikke bare meg som opplever dette, men det er faktisk så mange unge mennesker og ikke minst voksne mennesker også som opplever dette daglig. Både når det kommer til fysiske og psykiske sykdommer. Dette er noe jeg reagerer sterkt på. Dette er også noe som virkelig bør gjøres noe med. Helsevesenet og samfunnet raser sammen i en rekord fart. Det er mange mennesker som bestiller en legetime i håp om å få den hjelpen dem trenger, svarene dem trenger og behandlingen en trenger. Men dessverre opplever så alt for mange mennesker at dem ikke blir hørt eller sett. Det skjer så mye svikt i disse systemene, å jeg ser og merker at dette blir det dessverre bare mer og mer av.

Vi er alle mennesker som blir syke i løpet av livet. Det kan være alt fra en forkjølelse, betennelse, psykisk helse og til mer alvorlige sykdommer. Men igjen så raser samfunnet sammen. Av egen erfaring og igjen så vet jeg at det ikke bare er meg som opplever og føler dette. Nå til dags er det dessverre slik at vi kan komme til legen med store bekymringer for en sykdom men likevel ikke å bli hørt. Noen opplever dessverre også det at legen bagatelliserer symptomene pasienten kommer å bekymrer seg over. Mange mennesker kommer med ganske alvorlige symptomer som likevel ikke blir tatt på alvor, fordi legen mener på at dette ikke er noe alvorlig. Det er dessverre veldig mange leger som kommer frem til en konklusjon og forteller pasienten er helt frisk og at det bare er en bagatell uten å gjøre en undersøkelse. Hvordan kan en lege komme til en slik konklusjon ved å bare lytte? Tenk på alle disse menneskene som kommer med symptomer som bare blir konkludert med å være helt ufarlig, men så viser det seg å være noe mer langt alvorlig. Dette mener jeg er svikt i systemet. Skal ikke vi pasienter føle oss trygge?. Selvfølgelig, leger skal selvfølgelig få lov til å ta feil. Men i vertfall ta en undersøkelse før du tar en konklusjon å forteller pasienten at ingen ting er i veien. Det samme gjelder oss med psykiske problemer. Vi blir ikke sett, hørt. Det er ikke få ganger jeg har følt at jeg blir avvist. Foreksempel, se på flere av dem som er i en dyp depresjon. Det er ikke ofte disse personen blir hørt...Som regel skriver legene bare ut medikamenter å sier : du vil kjenne virkning etter 3 uker....Ok, men hva med de 3 ukene før? henvisning til poliklinisk behandling kan ha en ventetid på  ca 3-6 mnd. Det er alt for drøyt. Hva i mellomtiden tenker jeg da....Det kan være for sent. Å hvorfor skal leger proppe pasienten med flere medikamenter?, ja, det er en bra krykke for å bli bra. Men det er likevel ikke den beste løsningen. Medikamenter er langt farligere enn det folk tror. Bivirkninger osv. Det er en ting jeg har reagert sterkt på, det er bivirkningene. I bruksanvisningen så står det alltid bivirkninger. Henger det virkelig på greit at flere av bivirkningene er psykose, selvmordstanker, angst og dyp depresjon? Får du disse bivirkningene er jo alt verre enn det før du startet på disse medikamentene. 

Jeg har selv gått på kilovis med medikamenter dem siste 5 åra. 10 forskjellige antidepressiva, 8 forskjellige psykosemedisiner, flere angstdempende og jeg har ikke telling på alle dem innsovning tablettene og sovetablettene jeg har gått på. Er det virkelig sunt for kroppen å ta så mange medikamenter over en 5 års periode? Jeg gikk opp 45 kg. Jeg ble en kronisk selvmordstenker, jeg hadde ingen overskudd, ble aggressiv. Er det verdt det? I noen tilfeller er medisinering bra, men jeg mener det at det er så alt for lett å få utskrevet medikamenter nå til dags. Du kan komme til legen å er litt trist, og du får da raskt utskrevet medikamenter før dem virkelig undersøker deg med hvorfor problemet er der. Det burde vært strengere regler, men vi lever dessverre i et samfunn der du kan få akkurat hva som helst av legen. Er det et slikt samfunn vi ønsker å beholde? og over til en annen sak:

psykiatri. Hvis du forsøker å be om hjelp via legen for å få en innleggelse, det kan være vanskelig. Noe som er forstålig, enn skal ikke leve inne på en avdeling resten av livet. men noen ganger så er den riktigste hjelpen å bli innlagt. Foreksempel: hvis du forsøker å ta ditt eget liv, fordi du ser ingen andre løsninger. Men du overlever. ( eksempel ) overdose på medikamenter. du blir pompet eller får saltvann i årene. Du blir på sykehuset 24 timer for overvåkning. Hvorfor får enn sjelden tilbud om videre hjelp? Noen blir lagt inn i psykiatrien mens andre ikke....Men du blir fort skrevet ut igjen. Er ikke det å forsøke å gjøre det slutt på livet så alvorlig at enn ikke skal få hjelp? Da jeg for flere år siden tok an alvorlig overdose på medikamenter og alkohol da ble jeg pompet og lagt inn på overvåkningen i 24 timer, men ble skrevet rett ut.. Ingen tilbud om hjelp, videre oppfølging osv. På den tiden trengte jeg virkelig hjelp. Men fikk ingenting. Å slik er det med mange. Jeg blir så trist av å tenke på hvordan helsevesenet og samfunnet har blitt dem siste årene. Det er skremmende

Dette må gjøres noe med snart. Det er så mange mennesker som ikke får hjelp. Hadde samfunnet hvert bedre så hadde vi mest sannsynlig klart å unngå en så høy selvmordstatistikk som vi har i norge. Tenk det, hver dag tar flere mennesker sitt eget liv pga manglende hjelp. Det samme med selvskading, barn helt ned i 9 års alderen har begynt å skade seg. Hvor er samfunnet?

Likes

Comments