Da jeg var 12 år begynte selvskadingsmarersitter. Min eneste mestrings strategi. Jeg var et barn som daglig ble mobbet og bodde under barnevernets omsorg ( der ble jeg sviktet av dem som skal være der for deg ). Jeg har slitt alvorlig psykisk med en «alvorlig» diagnose som dessverre vil følge meg resten av livet. Men jeg lan bli friskere. Jeg bruker mye medisiner, medisiner som også ikke er på resept, medisiner som faktisk har klart å holde meg stabil. Men nå sitter jeg her og har ikke råd til dem, jeg blir gradvis dårligere og dårligere siden jeg ikke får tatt dem medisinene. Etter to overgrep på 1 år har alt forverret seg, selvskadingen, sying osv. Men nok er nok, nå har jeg vært skadefri en stund og ønsker å fjerne dem. Jeg vil ikke la mine fremtidige barn vokse opp å se mammaen sin ha begge armene, overarmene og magen fulle av arr. Jeg vil ikke la min fremtidige familie skal oppleve mitt tidligere meg på denne måten.

Det er dyrt, og jeg lever på sosialstønad. Det å kunne fjerne arrene mine hadde hjulpet så på selvtilitten, så derfor tar jeg meg til å spørre dere alle skjønne mennesker om et lite bidrag.

Jeg vil ønske dere alle en fin dag videre. Ta vare på hverandre, vi er sterkere enn vi tror ❤

Så ønsker du å bidra ? https://www.spleis.no/project/21570

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

  • 34 Lesere

Likes

Comments

God morgen alle sammen. Jeg startet dagen med en herlig å sund frokost. Jeg satt egentlig klokken på 06:00. Men selvfølgelig klarte jeg å sette den på slumring. Flaks at jeg ikke hadde noen tidlige planer som måtte gjennomføres. Idag skal jeg bare ta livet med ro! Håper dere alle får en fin dag!

  • 59 Lesere

Likes

Comments

Skrevet i : Hurtigskriving, Hverdag, Livet er ingen dans på roser

Ikke ta meg på armen, denne armen er ikke min. Ikke ta meg på skuldra jeg kjenner ingen nærhet. Ikke ta meg på kroppen fordi den er helt nummen og følelse løs. Jeg kan ikke høre dere snakke, jeg hører ikke hva som blir sagt. Stemmene deres er langt borte selvom dere sitter rett ved siden av meg. Jeg har en boble i ørene som ikke sprenges, den sperrer for ordene dere kommer med. Jeg kan ikke føle dere, jeg kan ikke kjenne deres varme fordi jeg har ingen følelser i kroppen. Jeg kan ikke se dere fordi jeg har en tykk tåke som sperrer for synet. Jeg kan ikke prate fordi jeg får ikke ut et eneste ord. Jeg kan ikke huske hva jeg har gjort. Har jeg vært sinna eller har jeg gjort noe galt? Har jeg gjort noe destruktivt med meg selv eller har jeg vært uklar og hvordan har jeg vært i humøret? Har jeg vært "overlegen" og ikke svart dere som prater til meg eller har jeg vært umulig å få blikkkontakt med? har jeg mye rykninger i kroppen eller glemmer jeg hvem jeg selv er? blir jeg fort nervøs under sterkt lys eller høye og skarpe lyder?

- Jeg heter victoria othilie, dette er meg og min lidelse. Aldri vet jeg tid symptomene vil komme. Jeg vet heller ikke hvor symptomene og dissosieringen vil finne sted. Bort forsvinner jeg, fra virkeligheten. Jeg blir ikke til å kjenne igjen og jeg får en merkelig oppførsel som jeg gjerne ikke husker i ettertid. Jeg mister rett og slett kontroll og hukommelsen. Jeg kan gjøre ting jeg ikke mener eller ønsker. Jeg glemmer ofte viktige planer og minner. Men dette er min lidelse men også meg, men jeg er fortsatt et menneske med normale funksjoner. Jeg er en jente som trives sammen med andre i gode perioder og jeg er en jente som elsker å gjøre gode ting for meg selv og andre.

Hvoradan er denne lidelsen for meg? For meg er det skremmende. Det er skremmende fordi jeg vet ikke hva jeg gjør og tenker. Jeg mister hele kontrollen og "bevisstheten". Det føles ut som at jeg bytter kropp. Jeg har lært at jeg ikke skal være redd for lidelsen, men likevel er jeg det. Det skremmer meg at jeg gjør mye som jeg ikke husker i ettertid.

Det er så mange av dere som har spurt om jeg kan utdype lidelsen min, og her fikk dere svaret. Mitt viktigste råd er å oppsøke hjelp, uansett hva du sliter med. Ta vare på dere sel nå, klem fra victoria

Likes

Comments

• jeg er og har plattfot. Det å være plattfot vil si at føttene dine er «flate», dem har ikke den buen under føttene som «vanlige føtter har!

• jeg går konstant rundt å prater med meg selv. Å da mener jeg bestandig.

• jeg har flyttet 13 ganger

• jeg er impulsiv. Noe som både kan være positivt og negativt. Jeg gjør forskjellige ting på forskjellige måter før jeg tenker, heeeeele tiden!

• jeg hører for det meste på latin musikk, selvom jeg ikke aner hva dem synger om. Rytmen er bare så fin

• jeg går svært sjeldent i sokker, selvom jeg har 30 forskjellige sokker liggendes i skapet! Jeg bruker til og med ikke sokker i vintersko!

• jeg ser svært lite på TV. Men likevel står den på i bakrunden.

• jeg er svært husredd, selv til å ha bodd for meg selv i 7 år

• jeg blir fort sint/forbanna, men det går raskt over.

• jeg er svært dårlig i engelsk. Stopper noen opp å prater engelsk til meg fortsetter jeg bare å gå videre. Jeg gjør alt for å ikke havne inn i en situasjon der jeg må prate engelsk.

• jeg har vært i se og hør som 9 åring

• jeg elsker å vaske klær. Nyvasket klær med Herlige dufter av mykningsmiddel får meg til å føle på en ro!

• jeg har øvelsekjørt 2 ganger. Første gang kjørte jeg over en katt ( dårlig samvittighet enda ) og andre gang kjørte jeg neste rett inn i en fjellvegg! Jeg går helt i surr av brems og gass pedalene!

  • 59 Lesere

Likes

Comments

Skjerp deg din forbanna oppmerksomt syke menneske. Du må ikke tro at du er noe kul som skader deg selv. Du må ikke tro at noen syntes synd på at du velger å få oppmerksomhet på en slik måte. Dette er setninger jeg leser og hører over alt. Dette er setninger jeg selv har hørt og setninger jeg hører andre har fått slengt etter seg også. Ikke bare på nettet men også rett opp i ansiktet. Jeg skal fortelle dere en ting. Selvskading er IKKE oppmerksomhet. Selvskading er et symptom på en indre smerte. En indre smerte som må ut. Jeg har aldri hørt en eneste selvskader si at dem skader seg for at dem syntes det er kult. Selvskading er virkelig ikke kult og arr er ikke kult...Vær så utrolig snille, slutt å fortell en selvskader at en selvskader er oppmerksomhet syke, Jeg velger nå å skrive litt om selvskading. Hva det er og hvorfor noen mennesker velger å påføre seg selv smerte.

Kutting og risping er et eksempel på selvskading. Selvskading kan også være så mangt. Noen slår hodet mot veggen, noen slår seg selv i hodet, noen biter seg på deler av kroppen, noen hiver seg utfor trapper og andre kan la vær og ta sine egne medisiner. Selvskading kan vise seg så mange flere måter en beskrevet over. Alvorligheten av selvskadingen variere mye. Noen må sy, noen trengs å plastres og andre trenger helt andre ting. Men selvskading er selvskading. Det er ikke om å gjøre å skade seg mest eller alvorligst. En som selvskader skader seg selv for å mestre og overleve sterke følelsemessig smerte. For menneskene rundt en selvskader kan det være vanskelig å forstå. Men for en som skader seg selv er dette en måte og overleve og takle smerten på. For mange som skader seg selv føler dem ikke noen fysisk smerte når dem skader seg selv, dette fordi den endre smerten er så intens at ingenting rundt registreres. på overflaten av et menneske kan det se ut som et menneske er ok, en selvskader er flink til å skjule. Mens på innsiden er det helt svart. Jeg sier det igjen, selvskading er ikke oppmerksomhet!

Jeg selv har og er en selvskader. Jeg legger ikke lengre skjul på det. Jeg har valgt og være åpen om det, alle rundt meg vet at jeg skader meg selv. Jeg som person skammer meg ikke, nettopp fordi dette er min måte å overleve på. Jeg kan stå med rett rygg å si: jeg kutter meg selv, jeg må sy....Men jeg er ikke ute etter oppmerksomhet. Hos meg har det gått så langt at jeg skader meg når jeg er sint, trist, til og med når jeg opplever noe som får meg til å bli kjempe glad. Det har gått så langt at jeg virkelig skader meg selv uansett hvilken følelse jeg har inni meg. Men likevel er jeg ikke oppmerksomhetsøkende. Jeg er bare åpen om meg og mine problemer. Tidligere kjente jeg på mye skam etter selvskading, jeg måtte skjule armene mine og jeg turte ikke å gå med kortermet genser,..Mens nå er jeg åpen om selvskadingen. Jeg går i kortermet genser hvis jeg vil det, jeg har arr og dem kommer alltid til å være der. Selvfølgelig, jeg skjuler jo armene mine når det er sår som ikke er grodd. 

Så være så snill å spar dere for deres pisspreik. Slutt å kall en selvskader for emo, oppmerksomhet søkende, barnslig og tragisk. Dette er faktisk et symptom på noe annet....Jeg forventer ikke at dere skal forstå dere på oss som skader oss selv, men vis i det minste litt respekt med å ikke snakk om noe dere ikke har peiling på.

- Beklager et litt hissig innlegg, men nok er nok. Noen grenser burde mennesker ha mener nå jeg. Jeg legger dette innlegget under kategorien hurtigskriving. HVORFOR? jo jeg legger det i denne kategorien fordi jeg leser ikke igjennom innlegget før det publiseres. Skrivefeilene får være og forvirrende setninger og ord forblir. Hurtigskriving kategorien er laget for innlegg som skrives av tanker rett for hodet uten å tenke meg om før jeg setter fingrene ned på tastaturet og trykker i vei!

  • 96 Lesere

Likes

Comments

Jeg ser ut mot havet. Vinden suser og bølgene bruser. Sitter å tenker på at livet har mye å tilby. Selvom solen er borte og skyene på himmelen får regnet til å plaske, så er det alltid et håp. Langt uti havet er det lyst. Kanskje du må ut i Skagerak eller kanskje lengre. Kanskje du må se mot sør eller kanskje øst, kanskje nord eller vest. Men håpet finnes der ute, ett eller annet sted!

  • 74 Lesere

Likes

Comments

Tårene renner, skamfølelse og usikkerhet blandet med en lettelse. Det er overspising’s tid. Alene i det skjulte skjuler hun seg for menneskeheten. Alene om å hive innpå store mengder med mat, godteri og sprudlevann. Tårene renner fordi brekningene ned i doskålen får henne til å føle en slags mestringsstrategi, en negativ strategi. Hun klarer ikke stoppe, flere brekninger og enda flere tårer. Hun fortsetter likevel, hun klarer ikke å stanse. Hver dag forsøker hun å holde igjen, hun forsøker å mestre tvangstankene og impulsene på å måtte kaste opp. Hun ønsker å komme videre. Men hun klarer ikke, et hinder står i veien.

Hun gruer seg til julen, «god» mat, sammenkomster og «stress». Vil hun takle det? Hvordan skal hun kunne skjule sine oppkast? Hvordan skal hun klare å holde tårene sine inne? Hvordan skal hun klare å late som ingenting?.

Tidligere elsket hun mat. God mat, familieselskaper og spising ute på restaurant. Men denne gleden har forsvunnet. Hun gruer seg hver gang hun kommer i en situasjon der hun «må» spise! Hun skulle så ønske at hun klarte å spise som «normalt», uten overspising og oppkast! Hun skulle så ønske at hun aldri fikk dette tilleggs problemet.

Maten er blitt hennes største fiende. Hun må sulte seg selv etter en overspising’s periode med oppkast, bare for å være sikker på at hun ikke legger på seg. Hun på stadig trene intensivt med styrketrening i stua og hun må ofte lyve til andre når dem spør «har du spist idag? Og hva har du spist?» hun vet ikke lengre hva hun skal gjøre, hun klarer ikke å slutte eller gi slipp på spiseforstyrrelsen. Hun vil så gjerne men får det ikke til.

Jeg får ofte høre «du trenger å gå ned noen kilo», du er overvektig osv. Tror dere at jeg trenger å høre det? Det gjør alt bare så mer sårbart. Det hjelper ikke mye på selvtilliten som allerede ikke er der! Så vær så snill folkens, slutt å kommenter andres kropp. Dere vet virkelig ikke hvordan det er for et annet menneske å høre andres meninger som er negative!

  • 87 Lesere

Likes

Comments

Jeg har begynt å bruke mye av tiden min på å tenke på mat & vekt. Frykten og tankene på å legge på meg er skremmende. Den blir mer og mer skremmende for hver dag som kommer og går. Frykten for å legge på meg er så intens at den er nesten ikke til å holde ut. Overspisingen har igjen tatt over meg, oppkastet har igjen tatt over meg og tvangstankene på overvekten min har tatt over meg! Jeg har nesten ikke kontroll. Den eneste kontrollen jeg har over meg selv er å kaste opp. Oppkasten gir meg styringen over livet, selvom skamfølelsen av å ikke mestre er for stor! Jeg mister meg selv mer og mer. Jeg kan stå opp og Morgningen å planlegge hva jeg skal spise dem neste timene. Jeg skriver gjerne alt på en liste. Jeg må også sørge for at jeg ikke har noen besøksplaner når handlingene skal utføres! Det er ikke alltid det planlegges, veldig ofte kommer Overspisingen akutt. Er jeg trist eller har mye angst løper jeg fort til skapene og kaster innpå alt jeg kommer over. Overspisingen blir som en beroligende tablett. Stemningen inni kroppen dempes så fort perioden er over. Jeg har perioder der jeg ikke kaster opp, nettop fordi jeg er så sår i halsen etter andre episoder. Utenom periodene går jeg på slankediett. Jeg spiser mye proteiner og lite fett og karbohydrater. Jeg drikker ikke brus, saft eller juice.

Jeg har i 1,5 år slitt med alle disse symptomene. Men snakker veldig lite om dem, jeg skjuler rett og slett disse symptomene og plagene. Jeg vil ikke være til bry for andre om mine helseplager. Jeg har i 1 år etter jeg begynte med oppkast og overspising fått sure oppstøt og må gå på medisiner for dette. Jeg har ikke fortalt legen hvorfor jeg tror sure oppstøt har kommet, selvom jeg innerst inne vet hvorfor ( eller tror ). Jeg har ofte hjertebank og stikkinger i brystet. Alle rundt meg kommenterer hele tide, herregud jeg kjenner deg ikke igjen. Du har tatt av deg. Legen ser det ( har sagt jeg sliter med mat men ikke alt har kommet frem ), familie, venner, bekjente og til og med mennesker jeg ikke kjenner så godt! I skrivende stund har jeg akkurat hatt en overspising episode. 2 sjokoladeplater, 1 flaske brus, 1 yoghurt og flere kuler med is. Jeg skriver dette fordi jeg nå ønsker hjelp til dette. Jeg er redd for å nå for langt, selvom dette har gått langt nok og tatt styring. Det har endret livet mitt, både som person og væremåte. Jeg må være mye alene, ettersom hvis impulsene kommer strømmende på! Jeg må ta steget, jeg må be om hjelp!

  • 121 Lesere

Likes

Comments

Skrevet i : Spørsmål og svar + 10 ting om meg

• Jeg lar aldri noen få lov til å hjelpe meg å rydde hjemme i leiligheten min. Uansett hvor sliten eller hvor jævlig det ser ut så er det kun meg selv som skal rydde.

• Jeg er nesten sykelig avhengig av coca cola. Jeg jobber med å trappe ned, men får rett og slett abstinenser om jeg ikke får en halvliter om dagen. Skjelvinger og blir lett irritert over små ting. Det er nesten litt flaut å innrømme!

• jeg ble kalt Hufsa på barneskolen. Jeg begynte allerede i 7 klasse med den såkalte ny-trenden med tupering av håret. Ikke vare for å få litt volum men for å få håret til å se mest mulig bustete. Trodde jeg var kul😉

• Jeg tenker mye på alt og ingenting. Jeg har så mange tanker og bekymringer hele tiden.

• jeg hater og håndhilse. Håndhilser ikke med mindre jeg må. Tenk på alle bakteriene og smitten som blir overført. Jeg hater også å håndhilse pga vonde minner.

• jeg hater å komme for sent til avtaler, jeg hater også når andre kommer for sent til en avtale. Det er faktisk noe som irriterer meg veldig. Har vi en avtale det klokkeslettet så har vi avtale da!

• jeg sover alltid med TV på, alltid TV Norge. Jeg vet ikke hvorfor, men det er blitt en avhengighet. Har jeg ikke TV på når jeg skal sove så sovner jeg ikke.

• jeg er ingen frempå person. Jeg er svært sjenert så det kommer til nye mennesker og omgivelser. Jeg er jenta som gjerne trekker meg tilbake å blir oppslukt i telefonen i stedet for å prate med nye folk helt til jeg forstår at det er en trygghet med personen og omgivelsene.

• jeg hater hvit fisk. Jeg kan ikke fordra lukten, smaken eller utseendet. Jeg klarer heller ikke å sitte i samme rom med en person som spiser hvit fisk.

• jeg er ikke jenta som viser så mye følelser. Jeg holder følelsene mine svært skjult frem til jeg kommer for meg selv. Dette er ikke noen positiv egenskap. Det er faktisk veldig vondt.

Likes

Comments

DETTE INNLEGGET KAN VÆRE TRIGGENDE FOR ENKELTE. VIL BARE KOMME MED EN ADVARSEL!

• Den siste uka eller rett og slett den siste måneden har jeg vært ganske så langt nede. Jeg har rett og slett vært deprimert og veldig likegyldig.


I oktober i fjor opplevde jeg mitt værste mareritt. Et mareritt jeg alltid har tenkt at dette kommer ikke til å hende med meg: Denne tanken sitter vel de aller fleste mennesker med. Men sannheten er at det kan skje akkurat med deg som det gjorde med meg. Jeg snakker om overgrep ( voldtekt ). Ja, jeg har blitt voldtatt. Jeg ble så hardt skadet at beskjeden jeg fikk var at jeg bare var heldig for at jeg ikke ble drept. Disse ordene har satt seg inn i hodet mitt. Jeg ble kvelt til svime gang på gang, sparket i magen og ble tvunget til vaginalt samleie. Et samleie jeg klart og tydelig ga utrykk for at jeg ikke ønsket. Jeg skrek NEI opp til flere ganger, noe som var nytteløst. Sa jeg ikke nei tydelig nok? Hadde jeg ingen skjulte krefter til å komme meg unna? Jeg hadde ikke muligheten til å skrike, jeg ble holdt foran munnen. Dem store hendene hans har gitt meg traumer og forbier mot hender. Jeg håndhilser ikke med andre mennesker hvis jeg absolutt ikke må, jeg vasker hendene flere ganger daglig selvom jeg ikke har vært på toalettet eller tatt på noe som tilsier at jeg må vaske dem.

Jeg turte aldri å anmelde, jeg var rett og slett så redd for hva som ville skje. Ville jeg bli trodd på? Jeg var selvfølgelig på overgreps mottaket og gjorde alt av undersøkelser, prøver og fotografering av skadene. Men likevel var jeg redd for å ikke bli trodd. Tiden gikk og jeg var svært dårlig i lange perioder, men endelig kom jeg meg opp på benene igjen. Jeg klarte endelig å gjøre det jeg hadde lyst til og jeg klarte endelig å smile et ekte smil. Men så skjedde det igjen, samme mann og et nytt overgrepet. I august 2017 ble det uvirkelige til det virkelige igjen. Hans kalde øyner stirret meg rett inn i øynene og sier: ikke hær redd, jeg elsker deg! Jeg ble bedt om å ta av meg klærne og stille meg opp etter murveggen som var plassert på «åstedet». Var jeg en taper? Jeg valgte å ikke gjøre motstand, nettopp fordi jeg ikke ønsket den alvorlige volden jeg gjennomgikk i fjord. Jeg ville ikke bli ler skadet enn det jeg visste jeg kom til å bli psykisk. Jeg ville ikke kjenne på fysisk smerte i tillegg til det psykiske. Under overgrepet koblet jeg ut, jeg dissosierte. Diagnosen min gikk rett inn i forsvarsmodus og jeg registrerte ikke hva som ble gjort. Jeg bare skjønte hva som ble gjort. Kjolen var oppe på skuldrene og strømpebuksen og g-strengen var nede på anklene. Underlivet var smertefullt og alle skrapemerkene fra murveggen kjente jeg godt med en sviende smerte. Igjen endte jeg opp på overgreps mottaket. Nye undersøkelser, prøver og fotografering. Endelig gikk det et lys opp for meg, jeg måtte anmelde. Nå er det gjort, 4 timers langt avhør.

Her sitter jeg nå. Jeg er så psykisk ustabil, jeg har ikke hatt en bra dag siden. Jeg har latet som at alt er fint. Jeg har skjult den andre voldtekten fra familier og venner. Det er et valg jeg tok, et valg som føltes det rette for meg! Men nå er jeg klar for å være åpen, jeg er klar for å si ifra!

Jeg sitter her nå, jeg har hatt flere innleggelser på psykiatrisk avdeling. Men dem siste dagene nå har vært et mareritt. Tankene på å ikke å ha ønsket å leve lengre har vært store. Jeg la planer for når, hvor og hva. Men heldig hvis klarte jeg å styre unna. Selvskadingen er ille, veldig ille. Jeg er likegyldig til alt. Har et ekstremt sinne som går ut over alle rundt meg og jeg føler en stor skam og skyldfølelse! Det er så tungt og bære, jeg unner virkelig ingen mennesker på denne jorden denne smerten. Denne smerten er så vanskelig å håndtere og komme seg ut av.

Jeg vil så gjerne formidle at det er så viktig å ikke gjøre samme feilen som jeg gjorde. Feilen med å ikke anmelde. Feilen med å ikke prate om det og feilen om å ikle si ifra. Hadde jeg kanskje gjort dette med en gang så hadde jeg kanskje følt det litt lettere den dag idag. Jeg velger å være åpen med dere lesere nettop fordi det er så viktig og at ingen skal føle seg alene.

  • 204 Lesere

Likes

Comments