Header

Den følelsen av å bli sydd uten bedøvelse eller å måtte stå lengst bak i køen fordi vi har påført oss selv skadene.

• jeg har blitt nektet bedøvelse flere ganger

• jeg har blitt møtt med negativitet

• ingen forståelse

Men jeg har også blitt møtt med mye positivt også

• fått bedøvelse ( valget om jeg vil ha eller ikke )

• møtt med empati og omsorg

• blitt møtt med åpne armer

Vi er nok mange som føler at vi selvskadere møtes med liten forståelse i helsevesenet. I stedet for å bli møtt med empatisk holdning møtes vi pasienter med "profesjonelt" utagering, kjeft, avvisning, moralisering og sying uten lokalbedøvelse. Vi selvskadere får også høre at "dere liker jo smerter" så da kan dere klare å sy uten bedøvelse også. Det er helt greit. Jeg ser jo logikken til legene også. Men likevel forstår jeg meg ikke helt på det heller. Ja, greit! Vi selvskadere påfører oss selv smerte ( ikke fordi vi liker smerte men for å fjerne smerten fra psyken, forflytte smerten ) ikke fordi vi er så glad i smerter. For det er ikke det det handler om. Ja, vi lager smerter på oss selv ( er det derfor vi skal fortjene å ikke få lokalbedøvelse? ) det skal ikke ha noe å si. Vi skal ikke straffes fordi vi har "straffet" oss selv. Å det er stor forskjell på å gi seg selv smerte eller at andre gir deg smerte. Så kjære dere leger som nekter oss bedøvelse, tenkt om det hadde vært deg!

Men det skal ikke bare fokuseres på det negative. Det finnes også en del herlige leger, sykepleier og andre i Helsevesnet. Det er veldig mange i helsesektoren som gir deg omsorg, støtte, samtaler, tar seg god tid, gir deg lokalbedøvelse ( forteller deg at du har nå påført deg selv smerte så nå skal du ikke ha noe mer smerte ). Det hender også at jeg har opplevd å få valget, valget om jeg vil ha bedøvelse eller ikke. Så for 7 dager siden ble det sydd 75 sting i armen min ( fikk da et valg om jeg ville ha bedøvelse eller ikke ). Men så idag ble det sydd 106 sting i overarmen min. Legen skulle akkurat til å begynne å sy ( jeg bare, jeg syr ikke uten bedøvelse ), det hva helt greit og da fikk jeg bedøvelse. Legen nøler litt i begynnelsen, begrunnelsen hva at jeg ville jo få like mange stikk av stinga som bedøvelse stikk. ( men jeg ønsket bedøvelse og fikk det ) men er ikke alltid det er slik dessverre.

Så kjære legevakt og legesentere rundt i Norge, hør på pasienten. La dem i det minste få et valg. Et valg mellom med eller uten. Vis empati og omsorg for pasienten, vi er ikke et leketøy

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 112 lesere

Likes

Comments

Hva er det som skjer? Er det dommedag? Angsten, denne grusomme sykdommen som egentlig ikke er en sykdom. For angstere er et anfall som å vandre inn i en mørk og tykk tåke! Du puster og peser og alt klamrer seg til å bli grått og trist. Skritt for skritt siger du sammen som en uttørket grønn plante, den skarpe og fine fargen forsvinner gradvis med uttørkelsen. Ikke vet du heller hva som venter seg bak deg, rundt neste sving eller skritt. Varme og kulde er det som strømmer igjennom kroppen. Tenk dere, begge deler på en gang, den smerten! Kroppen pumper og pumper og arbeider som aldri før. Hjertet dunker hardere å hardere, og det føles som om det er på god vei til å stoppe opp. Det hopper opp og ned, over noen slag og legger tilogmed på noen ekstra slag. Kontrollen vi en gang kjente, forsvinner mer og mer. Kontrollen forsvinner og sannheten er det at det er "bare" angsten som kommer innom å hilse på.

Smertene av ordene som sier " det er bare angst " er ikke bare angst. Det er ikke bare å ha angst. Følelsen av å ha en tikkende bombe plassert inni seg døgnet rundt er skremmende. Du har ingen anelse eller kontroll over tid den vil eksplodere eller om den noen gang vil eksplodere. Angsten er usynlig, usynlig for fremmede mennesker. Men angstere føler, angstere ser den. Så la oss bli enige, angst er ikke bare angst!

Jeg har angst, men likevel er jeg et
- MENNESKE, på lik linje som alle andre

  • 116 lesere

Likes

Comments

Personlig

Arrene hennes vises som et verdenskart, noen store og noen små! Hun bestemte seg for å ikke reise tilbake i tid. Og hun klarte det, en stund! Hun hadde bestemt seg for å vinne kampen. Kampen om smerte. Men senere kom det nye utfordringer, utfordringer hun måtte begynne å kjempe mot, igjen! Det kom bare flere og flere krigssoner mot henne. Flere land dukket opp på armene hennes, blodsøl. Knivene hennes traff stadig kroppen, og blodet rant mer og mer! Dette endte opp som hennes tårer. Hun vil ikke lide mer, hun vil ha ro og fred! Men igjen har hun bestemt seg, bestemt seg for å ikke gi opp. Hun vant en lang og tøff kamp, og denne nye kampen skal hun også vinne. -Denne jenta er meg

Likes

Comments

Personlig

Hvis du ser meg smile, hvordan vet du at det er slik jeg føler det inni meg? Det er så lett at en person kan late som at alt er greit! Dette kalles å forsvare seg selv. Hvis du hører meg si at alt er greit, hvordan vet du at det er realiteten? Folk ser på meg. Forteller meg at jeg ser godt ut. Mennesker tror jeg er et helt bilde. For jeg ser jo så godt ut! Men sannheten er at brikkene har sklidd fra hverandre. Jeg er forskjøvet! Bitene glir bare mer og mer fra hverandre. Jeg jobber hardt med å forhindre det. Jeg jobber hardt for å tviholde på de brikkene jeg har igjen. Jeg er som et puslespill. Noen brikker passer sammen mens andre brikker er vanskelig å plassere. Jeg kan ofte virke morsom, klok og glad. Det hender også at det er sannheten. Men ofte har brikkene sklidd fra hverandre og sannheten er noe helt annet! Hvis jeg sier at jeg er OK, så kan det være at mitt største ønske er at du skal si: jeg vet at du ikke er OK. Kanskje jeg egentlig ønsker at du skal holde rundt meg å fortelle meg at alt skal gå bra. Kanskje jeg egentlig ønsker at du skal se meg i øynene å si, jeg vet at du ikke er OK.

Likes

Comments