Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ble helt i ekstase da vi fikk vite om graviditeten, ikke fordi jeg ikke vil bli mamma eller ikke gledet meg, men det gikk bare ikke opp for meg at det faktisk gjemte seg noen der inne. Det har faktisk ikke gått 100% opp for meg enda enkelte dager.

Første gang jeg så deg var jeg ikke langt på vei. Det var januar og jeg var i ekstremt dårlig form som vanlig, man denne kvelden var annerledes fordet, jeg var enda dårligere og jeg hadde mer ubehag tidligere. Jeg sjekket temperaturen og jeg hadde såvidt feber, ingenting å bekymre seg over, så samboeren dro avgårde med mitt samtykke, men bare en halvtime senere så merket jeg at formen var verre, jeg sjekket tempen igjen og denne hadde steget faretruende fort så jeg ringte ned til legevakta og jeg fikk beskjed om å komme ned med en gang. Jeg kom inn fort og det ble fort mistanke om nyrebekkenbetennelse men for sikkerhets skyld så ville legen ta ultralyd for å sjekke at det ikke var et svangerskap utenfor livmoren. Og dermed fikk vi se deg for første gang. Vi fikk se hjertet ditt slå og vi fikk se noe som lignet på en begynnelse på et lite menneske. Vårt lille barn.

Ikke fra vår ultralyd, var så dårlig form og ble så satt ut av at vi fikk ultralyd at jeg helt glemte å ta bilder. Men det så ut som noe som dette.

Tiden gikk og vi nådde den første milepælen, 12 uker. Jeg begynte å "glede" meg, jeg gledet meg over tanken på at det lå et barn i magen men jeg hadde enda ikke innsett det. Enda en måned gikk og vi tok en tur til Sverige, som vi gjør mange helger, men denne gangen dro til operaen i Gøteborg for vi skulle på musikal. Formen var ikke helt på topp, jeg var sliten og forestillingen var lang. Ca halvveis inn i forestillingen så begynte å kjenne et fryktelig nedpress, jeg slet med å gå vanlig tilogmed. Følelsen vedvarte og jeg var overlykkelig når det endelig var over og jeg kunne komme meg hjem for å sove, så jeg stresset ut i heisen og da kjente jeg det, et lite spark. Bare et eneste et, men det ene var nok til at jeg glemte all ubehag der og da. Jeg sto bare overlykkelig i heisen og strøk meg over magen, for jeg innså endelig at det faktisk var noen der inne.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Jeg fant ut tidlig at jeg var gravid, før noen symptomer hadde kommet. Romjula kom og gikk fort og formen var på topp, men like etter nyttår begynte kvalmen. Formen var langt nede og kiloene begynte å renne av. Jeg tror jeg har kastet opp 5 ganger i løpet av hele svangerskapet enn så lenge så kan trygt si at jeg ikke slet med oppkast, jeg fikk bare ikke i meg noen ting. Jeg spiste enormt lite og den konstante kvalmen gjorde at jeg ble umettelig trøtt. Jeg sov ca 15-20 timer i døgnet og nesten all tiden min tilbragte jeg i sengen, heldigvis mye med en fin liten pus som selskap.

Januar gikk og formen forble den samme, fastlegen var ikke fornøyd og sykemeldingen måtte bare fortsette, men i midten av februar så begynte i nye jobb. Jeg klarte å jobbe 100% en liten periode men jeg møtte fort veggen og ble sykemeldt 100%, etter å ha fått kommet meg litt så prøvde jeg meg på nytt med å jobbe 100%, og igjen møtte jeg fort veggen og jeg måtte sykemeldes igjen... Siden den gang har jeg vært sykemeldt 50% og det er til og med dager jeg ikke klarer det. Jeg har fortsatt dager der jeg er umettelig trøtt og jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har også dager der jeg er klar for å vaske hele huset 5 ganger og deretter gå en lang tur med hundene. Men 99% av dagene så klarer jeg meg akkurat. Jeg orker akkurat nok. Men jeg orker ikke mer, jeg har ikke overskudd til noe. Jeg trodde lenge at graviditet skulle være en flott opplevelse, der man gløder av lykke og hormoner. Jeg har anemi og orker dårlig nok å stå opp fra senga. Jeg føler meg lat og jeg er lei av å få kommentarer på hvor sliten jeg ser ut. Selv på en god dag kan jeg få kommentarer om hvor sliten jeg ser ut. 

Jeg elsker den lille inni magen min, men graviditet er ikke som forventet. 

- Victoria H

Likes

Comments

Jeg våknet tidlig på julaften, før stesønnen min på 5 år også, det var stille i hele huset og jeg skjønte ikke hva som hadde vekket meg. Jeg tittet ned på mobilen for å sjekke hva klokka var, men det første jeg la merke til når jeg tittet ned på mobilen var en påminnelse om at mensen var to dager for sen. Jeg lå å tenkte etter litt, nei, mensen hadde ikke kommet når den skulle. Jeg bestemte meg for å legge det til side for å få sove en time til, mensen hadde jo vært for sent ute før, det var sikkert bare stresset fra julestria og flytting som hadde forskjøvet den litt tenkte jeg. En halvtime gikk og tankene surret fortsatt, jeg fikk ikke sove igjen fordi jeg hadde en gnagende følelse i magen. Jeg tenkte at det er jo best å bare stå opp og ta en test, bare for å få bekreftet at den er negativ, den kan jo ikke være positiv. Iallfall ikke på en dag som julaften, hvem får vel vite at de venter barn på selveste julaften, hvem er vel så heldige?

Jeg gikk å rotet frem pakke med graviditetstester jeg hadde kjøpt for lenge siden fordi "det er alltid greit å ha". Jeg satt der alene på toalettet og var fornøyd med meg selv, det var en god følelse å vite at jeg slapp av kjøre avgårde til bensinstasjonen på julaften for å få svar. Og der satt jeg å ventet på svar, jeg forventet et negativt svar men allikevel hadde jeg en stemme i bakhodet som sa noe annet. To minutter gikk og jeg tittet raskt ned på testen, negativ, trodde jeg. Jeg ordnet meg litt og begynte morgenen min, jeg tok med meg testen inn på kjøkkenet for å kaste den, da jeg kastet et nytt blikk ned på den, og der var det, en usedvanlig svak strek. Jeg tenkte jeg hadde ventet for lenge med å lese av resultatet så jeg rotet frem esken igjen med tester, "Les av resultatet innen en time" sto det på baksiden. Testen var jo bare tatt for 10 minutter siden, kunne det virkelig være rett?

Jeg løp inn på soverommet for å spørre samboeren om han idet hele tatt kunne se en strek eller om det bare var hodet mitt som spilte meg et puss, men da fikk jeg bekreftelsen, 2 streker, positiv. På selveste julaften, en julegave utenom det vanlige som jeg sent kommer til å glemme.

Dagen gikk og julestria fortsatte som vanlig, jul skulle feires hos oss og mye skulle ordnes, men jeg var ekstremt fjern, usikker, redd. Bare kvelden før så hadde jeg drukket en øl og skyldfølelsen kom over meg. Jeg burde ha husket at mensen var for sen og tatt en test før jeg drakk. Jeg husker ikke store deler av julaften, jeg var så opptatt med mine egne tanker at jeg ikke oppfattet hva om skjedde rundt meg. Jeg kan huske jeg sto å laget mat med en hånd fordi den andre var for opptatt med å holde over magen og beskytte den lille skatten som lå der inne.

Jeg husker derimot godt når jeg fortalte mamma, pappa og broren min nyheten. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få fortalt det med stesønnen min i rommet så jeg ba mamma komme en tur inn på soverommet så jeg kunne vise henne de nye bildene på veggen. Da viste jeg henne testen, hennes første reaksjon var uforglemmelig, hun ble nemlig så sjokkert at hun reagerte med å bli sur, ikke sur på meg eller samboeren, men bare sur. Samtidig sitter pappa i stua og banner og skriker fordi han ikke får lyden på TVen til å fungere, mamma roper på han og han skriker tilbake at han er opptatt, mamma roper igjen og pappa blir enda mer sur, jeg står midt i det hele veldig sårbar og redd, men all frykt forsvant når jeg så ansiktet til pappa når han innså hva jeg holdt frem. En slik glede er det lenge siden jeg har sett. Deretter skulle jeg fortelle det til storebror, han kom inn på soverommet og hadde nesten allerede forstått det med tanke på hvor fort humøret til pappa hadde snudd. Han gratulerte meg, gav meg en klem og tok et skritt tilbake før han sa til seg selv "jeg skal bli onkel" med et lite smil på lur. jeg innså ikke hvor mye jeg hadde grått engang før jeg så meg i speilet. All maskara, borte. Dagen etter tok jeg en ny test, og det hele ble mer virkelig, for der satt jeg med enda en positiv test, bare enda klarere, jeg skulle bli mamma.

- Victoria H

  • 10 lesere

Likes

Comments