Jeg ønsker å fortelle hvordan det er å ha ett svangerskap der du vet at barnet er sykt.

Alt var helt fint frem til jeg skulle på ordinær ultralyd, svangerskapsuke 18.

Jeg hadde gledet meg til å se det lille nurket på ultralyd. Man tenker ikke at noe er galt, men likevel oss fleste tenker at det kan være noe, men det skjer ikke i min verden.

Legen fortalte at alt så fint ut MEN JEG VAR 3 uker kortere på vei en hva jeg trodde. Så han satt meg opp på ny time 3 uker etterpå.

Jeg tenkte at dette stemte jo ikke med da jeg tok testen. Tenkte ikke noe mer på det frem til neste ultralyd.

Da sjekket han rutinesjekken og alt var fint og at det var en liten gutt, uten tvil .

Men da han skulle måle de 4 hjertekammerene så var det noe galt. Han så åpenbart at det var noe som ikke stemte men beroliget meg med at han ikke klarte å måle så jeg måtte på en sjekk på Rikshospitalet for nærmere undersøkelser.

Jeg tenkte fortsatt at dette ikke var noe galt og at legen bare ikke klarte å måle nøyaktig.

Jeg måtte vente helt til uke 23 med å komme på Rikshospitalet for undersøkelse.

Jeg hadde vært på ferga til Tyskland fra Oslo tur/retur og bekymret meg ikke noe særlig for undersøkelsen.

Vi kom og han tittet og så umiddelbart at noe var galt med hjertet til den vesle gutten i magen min. Fler leger kom inn, og de satt til slutt 3 leger å tittet med ultralyd.

Min verden raste sammen. Dette skulle jo ikke skje, dette skjer jo ikke med meg?! Jeg var så knust. De kom frem til diagnosen hypoplastik hjertesyndrom. Det vil si at venstre del av hjerte er underutviklet og at det er svært lite oksygen i blodet. Jeg er ingen lege så derfor vanskelig å forklare. Men jeg prøver .

Jeg pratet med de beste legene og de fortalte meg at de kunne foreta en senabort som er senest i uke 23.

Jeg sa bestemt nei med en gang. Jeg hadde jo lenge kjent liv og spark av den lille babyen min. Jeg kjente han jo allerede..

de fortalte at det var fullt mulig å overleve med denne sykdommen med det ville være nødvendig med hjerteoperasjon så snart babyen var født.

Så lenge det er en mulighet at han kan overleve og kunne leve ett tilsynelatende godt liv men med oppfølging resten av livet. Så lenge det er liv er det håp og jeg skal ikke ta livet av min baby! Jeg skal bære frem dette barnet og jeg skal gi han en sjangs.

Jeg var på gjevnlige kontroller på Rikshospitalet, de var så mye frem og tilbake med hva som kunne feile den lille gutten min.

Noen ganger positivt og andre ganger negativt. Jeg viste aldri om jeg kom til å smile da jeg kom ut eller hysterisk gråte.

Å jeg prøvde å være sterk og tenke at dette skulle vi klare sammen.

Situasjonen var jo vanskelig, jeg prøvde å leve ett helt normalt liv selvom barnet var sykt så ville jeg ha ett normalt svangerskap . MEN, jeg kjøpte bare småting og gjorde egentlig ingenting klart. For hva om jeg kom hjem uten en baby? Jeg visste at om det skulle gå bra så ville han trenge ett lenger sykehusopphold å da ville jeg kunne gjøre nødvendige innkjøp. Og jeg hadde også ett fint støtteapparat rundt meg hele tiden som ville være der for oss om vi trengte det.

Jeg kom dessverre tomhendt hjem fra sykehuset.

Aron Brunsell ble født 14/11-2014 på Rikshospitalet 02:55 med keisersnitt.

Det viste seg at min kjære lille skjøre baby var virkelig syk. Han led nemlig av syndromet vacterl.

Legene visste ikke hvor lenge han ville leve og det var ingenting de kunne gjøre. Eneste som holdt han i livet var respiratoren.

Da den skulle bli frakoblet visste ikke legene om han ville overleve 1 min eller 2 mnd.

Vi bestemte at vi ville døpe Aron på sykehuset før han ble koblet fra respiratoren. Vi valgte ut dåpskjole og lue sykehuset hadde.

Vi hadde en fin dåp inne på ett av rommene på sykehuset mens jeg fikk holde han for første gang, og siste gang levende ...

da de koblet fra etter seremonien holdt jeg han og kysset min sønn og snakket til han. Jeg så han sakte men sikkert dø i mine armer. Han fikk sukkervann som smertestillende så han hadde ingen smerte.

Jeg var helt rolig å så på min sønn. 10 min tok det fra han ble koblet fra respiratoren til legen erklærte vesle gutten min for død. ..

min Aron. Du er alltid i mammas hjerte og blir aldri glemt. For meg er du helt spesiell og du fikk en sjangs i livet. Men det var en tilstand ingen kunne overleve.

Jeg elsker deg, mammas skatt. Sov godt Aron.

Likes

Comments

Mitt navn er Victoria Brunsell og jeg er pillemisbruker!!??

Av venner,bekjente og ukjente så vandrer det ett rykte om at jeg er pillemisbruker. Jeg får sjokk selv av å høre det. Noen ville ikke komme på innflytningsfesten min fordi at dem hørte jeg var blitt pillemisbruker .? Wait, what!?

Jeg har fått høre også at på fest har jeg veska fullt opp med piller. Sant nok det. Og her skal dere få vite grunnen.

Første grunn til at vesken min er full av piller kommer her; jeg har magesår. Jeg bruker nexium som gjør at magesyren ikke setter seg i brystet mitt. Da kjennes det ut som jeg får følelsen av ett hjerteinfarkt. Det er ikke vanedannende og kan også selges reseptfritt i Sverige.

Den andre grunnen til at vesken min er full av piller er at jeg har en tarmsykdom. Jeg har ett brett med reseptfritt imodium som tas v akkutt diaré. Jeg går alltid med disse medisinene i vesken min. Så spør meg heller. Jeg er en åpen person, og svarer gjerne. Det som er så trist er at fordi jeg er lenge på toalettet så er jeg narkoman?

Jeg var på en fest i 2013 med ca 8 jenter. Jeg var på toalettet da hun ene spurte min andre venninne hvor jeg var. Da fikk hun følgene til svar : Victoria er på do å tar kokain. Jeg fikk helt sjokk da min venninne konfronterte meg med det.

Jeg var ærlig å sa at jeg har en tarmsykdom og at det er grunnen til at jeg var på toalettet i 30 min.

Også har vi den sårbare delen; i 2014 mistet jeg min sønn. 18 timer gammel.

Såklart har jeg fortsatt problemer med det. Det kan bare de som har mistet sitt barn forstå. Andre kan forestille seg.

Jeg tar svake antidepressiva. Jeg ønsker ikke å gå på sterke medisiner så jeg vil ta lav dose. For å klare å sovne så trenger jeg litt hjelp. Jeg lider av angst. Jeg har voldsomme mareritt om hva som har skjedd tidligere i mitt liv og om min døde sønn Ved navn Aron. Jeg gikk til slutt til legen etter utallige netter med søvnparalyse og mareritt og sa at det er grusomt å si, men mitt døde barn hjemsøker meg om nettene. Jeg holdt ikke ut lenger.

Jeg har prøvd forskjellige medisiner og ikke alt var for meg. Jeg tar nå søvn medisin som er c-preparat. Det vil si at det ikke er vanedannende. Jeg har posttraumatisk stresslidelse og ved stor angst så tar jeg en vival en sjelden gang.

Er jeg pillemisbruker? Jeg misbruker dem ikke.

Jeg ønsker å få en stopp på ryktene. Spør meg da, om du er så nysgjerrig. Jeg kan gi deg svaret.

Likes

Comments