VHN


Trykket over brystet forsvinner ikke. Det vil det kanskje aldri gjøre. Det har vært der så lenge - lenge før jeg begynte å kjenne etter. Kanskje alltid.

Dette er min prøvelse. Det er jeg overbevist om. De gangene slutten virker farlig nær, er det som om noe(n) plasserer en enkel tanke i hodet mitt. Gjentatt den samme tanken for hver avgjørende episode, og den får meg til å fortsette. Det blir noe meningsfylt ut av dette, tilslutt. Ikke nødvendigvis til min egen vinning. Men helt ærlig skal det bli godt å få hvile, når den tid kommer. Slutten.

Om du kun "kjenner til meg" gjennom skriveriene mine kan jeg sikkert virke helt på jordet negativ. Men de som kjenner meg og svirrer rundt meg til daglig, vil beskrive meg som det stikk motsatte - over gjennomsnittet positiv. Alltid. Denne grå skyen som følger meg har jeg ikke dyrket frem. Jeg har flyktet fra den over tiår. Men den har alltid fulgt etter, og funnet meg igjen etter lengre eller kortere perioder. Og noen ganger holder den meg fanget i uværet sitt. Lenge. Forskjellen er at jeg nå har sluttet å gjentatt rømme fra den, mot solskinnet. De kreftene er borte. Jeg mistenker å ha brukt opp livskvoten på å holde det hele i sjakk disse årene.



Livet mitt er godt. Ingen men. Jeg er velsignet med en uovervinnelig gruppe mennesker rundt meg iform av familie og venner. Virkelig, ikke et forsøk på å score klisjèpoeng. Jeg tenker på det hver bidige dag, for hver melding jeg mottar eller for hvert glimt av håp de vekker i meg i hverdagslig sammenheng. Jeg har ekte, nære og selvoppofrende mennesker i min innerste krets - alltid klar for å ta imot. Alltid. Min gjengjeldelse holder ikke mål og det plager meg. For jeg er den som hjelper andre - og nå som rollen er snudd er det vanskelig å stå på andre siden. Feil side. Jeg frykter å være værfast her en stund til.

Jeg får ikke formidlet det jeg ønsker gjennom disse sporadiske innleggene. En god dag er så dyrebar at den blir ubeskrivelig, mens en vond kan være så ulevelig at den vil få folk til å reagere på det som måtte finne veien ned på papiret. Jeg ønsker å "keep it real", men finner ikke middelveien. Det gir igrunn mening - jeg finner den ikke i andre deler av livet heller. Balansen uteblir i alt.

Det skal ikke gjøre vondt å leve, sist jeg sjekket. Ikke på denne måten. Den fysiske smerten tåler (og foretrekker) jeg. Den psykiske kan jeg også håndtere. Men når en kombinasjon i full kraft koker ihop, for så å vri på alt av bevegligheter på innsiden av kroppen, blir det litt mye. Altoppslukende.

Jeg har tilgode møte noen som forstår.


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments


Fredag kl.15:36 - ytterdøren er låst og alle lys i leiligheten slukket. For ett minutt siden dro guttene avsted, for å tilbringe helgen hos sin far. De lurer alltid på hva jeg skal gjøre - disse helgene jeg er uten dem. "Du er hjemme, sant mamma?" Som om de finner en trygghet i å vite det. "Ja, jeg er hjemme. Hjemme å venter på dere." K sniker et lite ugle-viskelær inn i hånden min idet han skal gå. "Her mamma, pass på Bob-Kåre i helgen. Han liker å sitte på skulderen, vet du." Vi smiler oss igjennom en god ser-deg-snart-klem. Jeg elsker disse interne spøkene våre - alt tullet, og at humor er en stor del av hverdagen vår. Søndag klokken fem kommer de hjem, forsikrer de meg om, - og da skal vi kose oss med film og popcorn, skyter D inn. Det er vår ting så og si hver kveld etter hverdagens plikter; en film eller episode, helst en Disney-klassiker fra min egen barndom eller en snutt på tyve minutter med Svampebob Firkant. Og "noe godt". Som heldigvis i guttenes verden betyr frukt og grønnsaker, oppskåret og innbydende dandert på et serveringsfat. Når vi alle fire (inkl. Ailo) har funnet en behagelig stilling i putehavet på mitt rom (som også fungere som et "TV-rom", siden vi ikke har TV) rundt det selverklærte pelskledde midtpunktet, med den lille PC-skjermen plassert på et lite bord fremfor oss i rettferdig synsvinkel - da er pulsen min på det mest stabile gjennom dagen. Da har jeg alt jeg trenger samlet tett inntil meg, og det kan storme alt det vil andre steder. For da koser vi oss.



Denne helgen frykter jeg blir en dårlig reprise av den forrige med barnefri. Da ble jeg riktignok fysisk syk, men psyken var heller ikke på sitt beste. "Fake it until you make it"-modus fungerer ikke over tid lenger, som før. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det jeg har lyst til er å gå på favorittfjellet Eikåsnipa i morgen, i det nydelige været som er meldt med skyfri blå himmel, en tilbakevennende varm sol og et par kalde minus for kurrant føre. Den "egentlige" meg ville ha villet det. Ville ha elsket det. Men som jeg skrev til R isted da jeg prøvde å få spikret morgendagens fjelltur-plan ved å få henne med meg som drahjelp - det jeg egentlig har lyst til er å dra til en klarsynt healer jeg har besøkt et par ganger tidligere, senest for to år siden. Bare for å se hva det evt. kan gi av livsgnist. Jeg står på bar bakke og har ingenting å riske når det kommer til hverken kjærlighet, karriere eller andre store livshendelser. Det kan bare gå èn vei, så et lite hint om i hvilken retning man skal snu seg kunne umulig ha skadet.

En annen ting er at jeg føler for å bruke nok en idiotisk høy sum på å sprøyte påståtte naturlige stoffer innunder huden. Bare fordi jeg elsker resultatet og følelsen behandlingen gir. Sprøytestikkene er en terapiform i seg selv, forstå det den som kan. Jeg liker sprøyter; blodprøver, bedøvelser, veneflon - yes, please. For en som forsker på fenomenet ville nok konklusjonen ha vært at smerten jeg bærer på innvendig blir kanalisert ut gjennom smerten sprøytestikkene gir. Godt mulig. Og når svaret mitt på hva jeg ønsker meg til ulike feiringer gjentatt er "innebygget veneflon", bør det kanskje ringe en liten varselbjelle.

Uvanlig pratsom idag, kjenner jeg - så avslutter nå før jeg skremmer folk med innholdet i tankeboksen. Gjenopptatt Sumo-abonnement er trekt fra konto, den støle ferskenen min (har faktisk vært på trening idag) plassert i ny-pålagt dunhav og i likhet med alle glødende gjenstander i leiligheten min har også utsiden slått av bryteren for dagen.

Bob-Kåre er plassert på skulderen. Håper han liker KUWTK (google it om du ikke skjønte bæret nå) for det lukter maratonhelg, frem til søndag klokken fem. Da er den meningsfylte delen av livet hjemme igjen.


Likes

Comments


Inntullet i et mykt teddypledd, sittende tilbakelent i sofaen, støttet av faste puter og med bena plassert høyt - endelig utpust i eget hjem etter ti dager hit og dit. PC-skjermen og juletreet er eneste lys tent i rommet, og kviskringen fra barnerommet har stilnet. Om kjøleskapduren også kunne holdt pusten hadde det vært helt optimale lys og lyd-forhold for et hypersensetivt vesen.

Hvor begynner man på en oppsummering av et helt år? Ved frokostbordet på årets siste dag hadde vi en runde med årskavalkade hvor hver av oss tok for seg månedene i foretrukket rekkefølge. Jeg for min del brukte bildegalleriet for å se hva de siste tolv har inneholdt, og ble positivt overrasket. Til tross for at dette har vært mitt tøffeste år (hittil), har håp og en kjempende livsgnist sørget for flere minneverdige opplevelser sammen med familie, venner og de to små heltene som holder meg i live.

Jeg ville ikke byttet livet mitt mot noen andres - selv om jeg i mine mørkeste stunder ikke ønsker annet enn å avslutte det. 2017 tok nesten knekken på meg. Virkelig. Men jeg skjønner at dette året har handlet om endring - en endring som i aller høyeste grad har vært (livs)nødvendig, og fremdeles må være fokus inn i det nye året. Jeg ser på det som en liten seier i seg selv - det å fremdeles være her. At jeg er på riktig vei bekreftes av de som har fulgt meg tettest, og i helheten kjenner jeg meg sterkere om man skal sammenligne med fjoråret. Ødeleggende effekter og miljøer er kuttet ut, og energien nøye fordelt med riktig prioritet. Likevel føles det uendelig langt igjen, og kroppen er et eneste smerteverk. Det skal ikke gjøre vondt å leve - ikke på denne måten.

2018 må bli annerledes. Om ikke bra, så ihvertfall bedre. Jeg er så klar som jeg kan bli i denne sinnstilstanden for det som måtte komme av overraskelser i det nye året.


Likes

Comments


Okei, okei, okei - jeg må prøve å opprettholde det her, for min egen del. Det er fredag, eller #friyay, uttrykket jeg liker å bruke for å markere starten på helg. Har opplevd at folk tror det betyr at man har fri, og dermed slengt på en "yay" uavhengig av hvilken dag det er. Men det betyr altså fredag - friday - friyay. Uansett - når man går hjemme på denne måten blir dagene veldig like, og helgefølelsen noe redusert. Jeg prøver å ha en balanse på det, skille mellom ukedag og helg, selv om min tilstand er kronisk - jeg kan ikke skru den av i helgen, slik man gjør når man lukker og låser kontoret fredag kl.16. Jeg er konstant på, og det er slitsomt.



Denne helgen har jeg barnefri - det betyr at jeg enten planlegger den ihjel og drar fra det ene til det andre frem til søndagsettermiddag. Eller så låser jeg huset og ligger i sengen hele helgen. Mhm, heeele helgen. Jeg finner med andre ord ikke balansen likegodt i disse barnefrie helgene, når jeg ikke har pliktene mine. Da faller jeg ut om formen er deretter. YR melder lovende vær de neste dagene, så jeg har avtaler om utendørsaktiviteter både lørdag og søndag - men skal prøve å roe det ned på kveldene. Jeg setter pris på alenetid, og vet av erfaring at for mye sosialt over tid slår uheldig ut - selv om det rastløse hodet mitt mener det er akkurat hva jeg trenger.



Nydusjet og inntullet i morgenkåpe etter dagens morgentrening, med pelskling godt plassert i fanget er jeg etter dette skriveriet klar for å gå over huset med moppen - før solen titter frem og lokker meg ut i minusgradene. God helg!

// vhn


Likes

Comments

Vi skriver desember, og det er fire lange måneder siden forrige oppdatering. Som hver gang jeg logger inn her for å skrive ifra meg - skulle jeg ønske at disse fire siste månedene var grundig dokumentert. Jeg burde loggføre prosessen jeg er i, på godt og vondt, både for min egen del og andres. Fra nå av, kanskje?

Siden sist kan jeg krysse av to nye menn på "datet og dumpet"-listen, vise til en rekke utførte helserelatertete avtaler og informere om at jeg er i gang igjen på treningsfronten med PT, etter vel et år som ufrivillig inaktiv. Det føles godt, selv om jeg til tider blir overivrig, pusher meg selv for hardt og faller tilbake. Forskjellen nå er den at jeg reiser meg raskere, ved bruk av bedre mentale verktøy og det må kunne sies å være positivt!



Men det er jul, dere! I hvert fall her i huset. Hva-da-advent? 1.desember var juletreet på plass, en ekte falsk belyst furu, dekorert av guttene med gull-julekuler fra Ikea (som jeg og K kjørte ens ærend til Åsane for å kjøpe helgen før). Bipolariteten rår, i kontrollert form. Sorte julestjerner henger i stuevinduene, og fem slag er komt i bokser; pepperkaker, kakemenn, ristopper, sjakkruter og sandnøtter. Vi overspiser klementiner og ser en ny julefilm hver kveld. "Juler" oss i hjel, bokstavelig talt! Nabojulebord og venninnejulebord er vel blåst, og i dag har vi hatt juleverksted for å lage gaver til nærmeste familie. Ordet jul er nevnt ti ganger så langt i dette avsnittet, så jeg skifter tema.

Jeg skal forsøke med hyppigere oppdateringer fra nå av, i håp om å kunne opplyse, dele og potensielt hjelpe andre i lignende situasjon. Livet er ikke lettlevd for noen og utfordringer møter samtlige, men for enkelte av oss kan disse utfordringene være hakket mer utfordrende. Mer om dette ved en senere anledning - nå skal den påbegynte episoden med "FamilyGuy" få spille seg ferdig i takt med at innholdet i vinglasset (Ringnes-julebrus) minker. God kveld!

// vhn


Likes

Comments

Denne helgen ble helt annerledes enn planlagt, og veien videre likeså. Jeg bestemte meg for å ubemerket dra hjem midt på natten etter en øyeåpner, og kjente med hvert fiber i kroppen min at det var riktig beslutning. Det å (etter planen) skulle tilbringe helgen i romantiske Venezia, ble til avkobling og gode samtaler med familie og venner hjemme i trygge omgivelser. Jeg føler stor takknemlighet for disse menneskene som alltid er der for å ta meg imot, uansett hvordan og i hvilken grad jeg har mistet retningen.

Jeg sier det selv og får gjentatt høre det; mitt liv skulle vært vist på fargeboksen i beste sendetid.



Helgens destinasjon gikk dermed fra å skulle være et solrikt og varmt Italia, til å bli en fuktig og regntung hjemme-helg på Vestlandet, uten at det satte en stopper for å føle Italia-viben. Min mor stod klar med åpne armer klokken fire på natten, og etter gode timer med etterlengtet søvn, og trykklette av tankespinnet over en sen frokost - bestemte vi oss for å kjøre Italia-helg fra eget hjem. Italiensk mat og historie ble slukt fra bøker, og oppskrifter omrisset med rød tusj før vi dro til matbutikken hvor det utelukket skulle handles Italienske matvarer. Vi har hatt det så gøy, og jeg elsker mine nærmeste for å kunne se humor i mine noe uvanlige påfunn.



Kafé og besøk av venninner, roadtrip med besteforeldrene og et hyggelig kveldsbesøk av en som tok turen langveisfra, ens ærens for å sjekke at alt stod bra til med meg etter den siste tiden - denne helgen ble alt jeg trengte og mer. Med så mye kjærlighet og geniunt gode mennesker i livet skulle denne høsten ha det beste utgangspunktet for å bli en ny start. Den starten jeg trenger og helhjertet gjør for min egen del, etter nok et knippe erfaringer og endret syn på tilværelsen.

Jeg er klar.


Likes

Comments

Helt uventet, men sårt etterlengtet - en high kom snikende og tok styringen. Jeg suger til meg alt hva livet strør min vei, og følelsen av å sveve på skyer er magisk. Forvekslet med manisk. Bryteren til tankene er skrudd av, de unødvendige selvdestruktive tankene. Om ikke stille, så har det roet seg i toppetasjen. Jeg blir selvsentrert uten gnagende samvittighet for den minste ting. Jeg lever. Dog farlig.

Mitt alter ego er her.



I denne fasen drar jeg det langt. Og tilslutt for langt. Alt blir over the top. Jeg har energi og livslyst. "Nå, endelig kan jeg ta fatt på alt jeg ikke har fått gjort den siste tiden," sier fornuften. Det må leves for alle de tilbakelagte månedene hvor livet har stått på vent. Jeg vet jeg må stoppe det. Balansere. Men iveren blir for kraftfull, og gjentatt sikter jeg meg opp mot toppen. Over the top-toppen. Fornuften på dette stadiet er på ingen måte fornuftig, men i mitt hodet kan alt rettferdiggjøres. Alt kan gå min vei, og jeg durer avsted langt over fartsgrensen. Jeg er pyntet, striglet og velkledd. Eller lite kledd. Banken blir aldri tom, og poser fylles med materialisme. Igjen må jeg tøyle meg selv. Søvn blir bortkastet tid - behovet er fraværende. Jeg kan ikke sove, jeg skal jo leve! Dagene fylles med planer og ingen får nei, jeg er med på alt. High'en som jeg ånder og lever for, og skulle ønske var tilstede døgnet rundt blir en sykelig tilværelse, lik depresjonen. Fra å skulle oppmuntre og overtale, må jeg nå begrense og beherske. I'm on the highway to hell, bokstavelig talt. Mitt restriktive jeg har slått ut i full blomst. Jeg håper det varer.

Jeg håper det går bra.


Likes

Comments

Det er fire måneder siden forrige bloggpost, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å formulere dette oppfølgende innlegget. Forrige innlegg beskrev en dårlig periode, og det at min helse har vært sviktende den siste tiden er vell snart allmennkunnskap. Den siste tiden er forresten tilslørt - det siste året blir riktig å si. For nå har det snart gått et helt år der styggedommen har kontrollert meg fra innsiden. Jeg er fanget i min egen kropp av mitt eget sinn, konstant i forhandlinger med meg selv om den minste ting. Alt jeg vil er å slippe. La meg få slippe nå. Vær så snill. Men det betyr også å gi opp. Gi opp så mye mer enn bare meg selv. Og der er jeg ikke. Dit skal jeg ikke. Da går vi heller for remis. Uavgjort.



Det er tappende å leve slik - i en zombie-tilværelse og jeg merker at den dype dalen begynner å slå røtter om meg. Jeg er redd for å gro fast nede i mørket, for godt. Følelsen av å bli på stedet hvil er dog tryggere, enn risikoen for å falle enda dypere ned ved det minste feiltrinn på flukten oppover. Folk rundt meg merker svingningene, og på det verste gjør jeg alt for å holde alle på avstand, ved å bli kvass og vanskelig. Hold dere unna. Jeg får høre at kontrastene til den jeg blir og den jeg er, er så store - som to vidt forskjellige personer. Jeg slukes hel av det mørke uten evnen til å gjøre motstand lenger. De kreftene er borte og jeg har ikke formelen på hvordan restituere. Selv de få gode dagene fylles med skyldfølelse, skam og haltende selvrespekt. Min verden mangler fargene, luktene og lydene. Alt er grått, tamt og støyende. Bråket i hodet mitt er konstant, døgnet rundt. Det må snart bli stille.

Jeg vil opp igjen nå.


Likes

Comments

Følelsen av å ikke få stoppet opp, pustet ut eller gjort det som er målet med denne sykemeldingsperioden, er veldig tilstede for tiden. Jeg har flere oppmøte-plikter nå enn da jeg var i jobb - og det går i ett med avtaler, telefoner og e-poster alle veier. For å informere de ulike instansene om fremgangen. Legene vil ha jevnlige blodprøver og oppdatering på virkningen av medisiner, forståelig nok. Nav lurer på om jeg ikke snart tenker begynne å jobbe igjen, eller ønsker samtale om hvordan man skriver en CV (...) Arbeidsplassen venter på tilbakemeldinger fra de to over, om utsiktene for fremtiden. Psykologen fokuserer på kognitiv terapi og endring av tankemønsteret mitt, men alt jeg føler for i disse samtalene er å få tømt tankeboksen om presset jeg har hengende over meg om å "bli frisk fort!" Det later til å at folk ikke forstår at jeg aldri blir frisk.

Jeg får ikke fokusert på det å skulle bli bedre, og føler på mange måter at behandlingen ikke har startet enda. Det er ingen endring eller bedring - bare... mas. Jeg trenger ro, en overkommelig fremtidsplan og avkobling iform av alternativ terapi som trening, yoga og frisk luft. Disse aktivitetene er det selvsagt jeg som må organisere og ta initiativ til, men akkurat nå har jeg hverken tid eller energi til å utføre noe som helst utover det jeg absolutt må. Som nevnt før samarbeider ikke kroppen med hodet, og alt som foregår i topplokket tærer på det fysiske. Kroppen er utslitt av å måtte bære det kaotiske hodet, og trenger hyppige pauser. Jeg trenger å få fokusert på meg selv, og finne tilbake til hun som gledet seg over livet. Bare gi meg èn uke uten en eneste henvendelse eller avtale.



Jeg er mor, og det er nummer èn. Alltid. En oppgave jeg består med "meget godt", og har gjort fra starten. Guttene blir i liten grad utsatt for min sviktende helse, da jeg fokuserer på å få nok hvile og ladet batteriene når de er på skolen eller hos sin far. De er på ingen måte skjermet, og vet at jeg har en lidelse som gir meg ekstra utfordringer i perioder, uten at dette på noen måte er deres skyld. På mange områder gir guttene meg energi og drivkraft til å få gjort ting, både i hjemmet og aktiviteter utover det når vi er sammen på ettermiddagene og annenhver helg. Jeg har et sterkt fokus på at min helsesituasjon ikke skal gå utover dem, ei heller gi begrensninger for hva vi kan gjøre på fritiden. Det er mitt ansvar å opprettholde dette, med å følge medisineringen og få nok søvn - og per nå tilsvarer det en 100 % stilling for min del. Jobben min nå er å fungere som mor.

Det henger en grå sky over hodet mitt - jeg er fullt klar over det selv og merker det godt på skrivestilen. Jeg er oppgitt, men har på ingen måte gitt opp. Men det må skje noe snart - en helomvending. Og den er det til syvende og sist jeg som må stå for. Jeg må bare få sortert, valgt bort og komponert en overkommelig plan. Stoppe opp, puste ut og ta en ting av gangen.


Likes

Comments

I stuen henger seksten røde ballonger og tolv hvite, fordelt i fire klaser med syv ballonger hver. Syv ballonger - en for hvert år du har beriket livet vårt.

Du er en filosof, en drømmer og en kunstner. Du har en sangstemme som vil utmerke seg, og dine "krusseduller" er gjennomtenkt og fulle av sjel. Du etterlater deg tydelige spor i alt du gjør - helt uanstrengt. Du bare har det i deg. Fantasievnen din har ingen grenser, og i beskrivelsene dine viser du meg de vakreste steder. Det finnes ingen normal, standard eller begrensning i drømmene du formidler, og du leter etter noe mer i hvert svar du får. Oppfølgingsspørsmålene dine får meg ofte til å revurdere svarene jeg selv har gitt deg. Du lærer meg så mye gjennom det jeg forsøker å lære deg. Om livet, om andre og om deg selv. Du setter ting inn i et større perspektiv.



Du er en fremtidig Peter Pan - gutten som nekter å bli voksen. Lek og ablegøyer kunne vært din hverdag, livet ut. Du er et sosialt vesen og har få begrensninger når det kommer til å gi av deg selv - du deler, inkluderer og inviterer, uten behov for å kontrollere, hverken lek eller andre mennesker. Du er full av sjarm, humor og fantasi. Rang-systemet som starter allerede i barnehagen eksisterer ikke i din verden, og du kommer ofte hjem med tårer nedover kinnene fordi andre ikke har den samme godheten i seg som du selv. Heldigvis har du en medfødt trygghet, og kan si klart ifra når grensen din er nådd. Dette vil være din styrke. Det varmer hjertet mitt å se vennskapet mellom deg og din omsorgsfulle storebror - dere er og kommer til å være viktige for hverandre i årene som kommer. Min beste venn, som du selv betegner han som.



Jeg skulle ønske at mye av det du skal igjennom i årene fremover lå i min makt. Ikke for å kunne unngå fallgruvene, men til en viss grad kontrollere styrken og utfallet av disse. For verden - den virkelige verden, som vi alle skulle ønske vi kunne flykte fra iblant, kommer til å være ekstra vanskelig for deg å innrette seg etter. Med sine klare rammer, faste regler og tydelige struktur, vil den til tider føles som et fengsel. Du evner å se verden for så mye mer enn flertallet, og ønsker å ubegrenset få leke, drømme og utforske. Du kommer til å skape din egen verden, og flykte til denne når den virkelige later til å rase sammen.



Som din mor er jeg ydmyk over å ha blitt tildelt oppgaven med å lede deg igjennom barndommen, støtte deg i tenårene og stolt se deg gå dine egne veier inn i voksenlivet. Det blir en reise med flere stoppesteder. Jeg håper min evne til å forstå vil være en solid stein i grunnmuren hele veien, og at du vil tillate deg å være frittenkende, annerledes og ta beslutninger basert på dine behov og ønsker, uansett hva andre måtte synes og mene. Du er et unikum som vil blomstre i det riktige miljøet, og få utløp for dine evnerike sider som person.

Gratulerer så mye med 7-års dagen, Dennis. Du beriker livet på alle plan, og min kjærlighet til deg kan ikke måles.


Likes

Comments