VHN

Lørdagsmorgen. Små hender stryker over dynen og ender rundt halsen min. De er varme. Et mykt hodet treffer meg forsiktig i ansiktet, og jeg våkner av omfavnelsen. En varm liten naken kropp som gir det mest verdifulle han har å gi. En klem. En uendelig klem. "God morgen, mamma" <3

Forventninger og gledesrus. Spent. "Er det nå snart? Er bursdagen nå snart? Hva er klokken?" Først må vi gjøre deg klar, forklarer jeg. Den lille kroppen finner omsider veien inn i dusjen. Jeg misunner han evnen til å glemme tid og sted. Være her og nå, uten en eneste fremtenkende tanke. Han leker med skummet og boblene såpen danner, og har plutselig all verdens tid. Bursdagen han forbereder seg til, og for få minutter var helt i ekstase over er nå bokstavelig talt vasket bort fra tankene. "Er du klar nå?" Jeg tvinger han tilbake til virkeligheten. "Åh! Ja! Jeg må jo rekke bursdagen!" Såpeskummet skylles av hendene, før dusjregnet stenges og den lille spinkle kroppen forsvinner inn i et stort håndkle. Han tørkes, får på seg rent undertøy og håret fønes. Sveis må han ha.



Renati-voksen former det strie brune håret fra å tilhøre et barn til å bli flere år eldre. Voksensveis, som han sier. Armene finner veien inn i hvitskjorten, som kneppes igjen og toppes med en mørk smaragdgrønn veloursløyfe. Bena vrikkes inn i et par sorte enkle chinosbukser, og ender i et par sorte sokker. Jeg retter på det som må rettes. Han går bort til helfigurspeilet og beundrer seg selv, tydelig fornøyd. "Så fin jeg er!" Tanken som ofte slår meg, inntreffer nå. Tenk å være så trygg og glad i seg selv. Heldig. Samtidig så uvitende. "Ja, Dennis. Du er kjempefin!" Bursdagskortet skrives etter min diktering av bokstavene, èn etter èn. Tungen veksler mellom å holde stø kurs til høyre og venstre side, mens gråblyanten hardt og fokusert føres over det lille kortet. "Sånn! Se, mamma!" At g'en i gratulerer ligner et seks-tall og det lange ordet har blitt delt over to linjer, bryr han ikke. Det bryr ikke meg heller. "Supert, så fint!" En 50-lapp får tildelt en liten teipbit på ene kortsiden, og festes i mesterverket. Da er vi klar. Klar for dagens høydepunkt. Bursdagsfeiring for en klassekamerat. De forventningsfulle store grå øynene hans lyser av spenning idet glidelåsen i jakken lukkes og skoene er plassert på bena. I bilen er han helt stille. Jeg ser på han i speilet. Det lille velfriserte hodet ser ut av vinduet, og tankene hans er umulige å lese. Etter en kjøretur på fem minutter avslører ballongene ved inngangsdøren lokasjonen. Stillheten brytes. "Jeg håper han liker kortet. Og at han ser hvor fin jeg er på håret."

Og der mister jeg kontrollen over neste del av den lille uredde gutten min sine forventninger. Han som ser verden på en annen måte. Fordi han ikke vet så mye om den enda. Heldigvis. Jeg kan ikke følge han lenger enn til inngangsdøren. Se at han blir tatt godt imot av en småstresset mor og bursdagsbarnet. Får hengt jakken sin fint på en knagg og plassert skoene på hyllen under. "Henter deg snart da, kos deg!" Klemmen jeg får nå er på helt andre enden av skalaen målt mot den i morges. Kort og elektrisk, før han springer ut av armene mine, smilende etter kompisgjengen. Mot lekene og alt det andre spennende som venter innom døren i enden av gangen, som også han nå forsvinner bak.

Jeg håper verden er snill mot deg idag.


Likes

Comments


Hjemmet vårt bærer preg av å være i oppløsning om dagen. Om to små måneder flytter vi fra huset på over 200 kvm., som har vært vårt hjem de siste fire årene. Det er ikke snakk om en avstand på mer enn et par hundre meter fra denne boligen og over til den som blir vårt nye hjem - en nyoppført leilighet som del av en tre-mannsbolig. Vi forlater med andre ord verken bygd eller kommune, men vi gleder oss veldig til å skifte bolig. K og D til å få nytt rom og det som hører med, og jeg til å få halvvert vask-og vedlikeholds arealet. Og oppvarmingsutgifter. Det blir en ny start og det blir vårt, ingen andre har bodd der før og vi får et blankt lerret som utgangspunkt.

Når man har hatt noe som føles som ubegrenset med plass over flere år, fylles det lett opp med forskjellig. Eller det kastes gjerne sjeldnere, siden ting stues inn på et rom eller en bod "midlertidig", for så å glemmes. Prosessen med å tømme disse er igang, og målet er å ha vasket ned og tømt de ubrukte rommene i overetasjen innen februar. Da gjenstår kun badet, og guttenes rom. I hovedetasjen er alt av møbler som ikke skal være med på reisen videre solgt, og nytt møblement bestilt. Til helgen kan det hentes, har jeg fått melding om og da blir det til at dette settes opp i nåværende bolig midlertidig.

Jeg har utrolig mye ting til å verken være en samler eller ha ønsker om å (over)fylle huset med gjenstander. Endel er allerede gitt bort til familie og venninner, og jeg føler å ha en viss oversikt nå. Men når dagen for flytting er her blir det nok noen aha-opplevelser når det kommer til medbrakt mengde og begrenset ny plass. Den tid, den sorg.

I vårt nye hjem blir det en gjennomgående lys enkel base for å gi økt romfølelse og fritt kunne innrede uten å ta hensyn til et allerede gitt farge-eller stiltema. Fra å ha hatt en lys "home and cottage"-stil de siste årene, har jeg nå beveget meg over på det noe røffere når det kommer til materialvalg og møbler. De hvite enkle møblene erstattes med drivved-overflater, sort stål og brunt skinn, og tekstiler som ull, pels og skinn vil gå igjen i hele leiligheten. Naturen har alltid vist seg i interiøret mitt, og det skal den fortsatt gjøre. Innslag av de grønne, samt naturmaterialer og jordtoner vil utmerke seg. Siden boarealet halvveres og vell så det, blir det ikke store møbelinnkjøp nettopp pga. plassmangel. Det skal istede investeres i gode senger, hvitevarer og smarte oppbevaringssystemer.

Overgangsprosessen vi er i nå vil nok bli nevnt noen ganger her på bloggen i tiden fremover, og som tidligere interiørblogger er det "fare for" at dette også blir å ta endel spalteplass når vi er komt på plass i vårt nye hjem. Det er fritt frem å følge - jeg gleder meg ihvertfall stort til å starte på et nytt kapittel.


Likes

Comments


Denne helgen var den første på måneder hvor jeg følte en endring. Følelsen av å være tilbake i normalen. Den normalen jeg liker å være i når jeg har barnefri. Ut å spise på fredagskvelden. Kafé på lørdagen. Først med Nadia, deretter med mamma. Videre opp til Malin for å lage vårruller. Mat og sosialisering. Min normal. Den jeg liker å være i. Den jeg har unngått i flere måneder. Fordi kropp og sinn ikke har overskudd, til å verken prate eller lytte. Men i helgen kom det endelig en liten high snikende. The rush is amazing, virkelig. Som om en bryter svitsjer fra rødt til grønt. Grønt lys. Kjør på. Det minnte meg på at jeg var sjåfør lørdagskvelden for en feststemt gjeng. Det endte i ikke-planlagt roadtrip og upåklagelig stemning. Være tilstede her og nå-følelsen, blomstret.

Etter Pikant-middagen fredag dro jeg hjem, landet på sofaen og så de fire siste episodene av Keeping up with the Kardashians, sesong 12. På en ulovlig side som varslet meg om virusangrep i hytt og gevær. Lørdag morgen stod jeg opp, fant frem en saks og klippet håret. Khloe i serien var inspirasjonen. Det føltes utrolig deilig å ha kortere og livligere hår. Forandring er som nevnt ikke noe jeg er god på, så pluss i boken for å gjøre handling utav tanken.



Ellers? Jeg rotet meg inn på Tinder. Og vi vet alle hva som skjer når man roter seg inn på Tinder. Drømmemannen dukker opp, sånn utav det blå. Helt til man møtes og finner ut at her er det smurt godt på og mye staffasjer som ikke kom frem i samtalen vi begge følte var "sååå bra match". Men denne karen har gjort meg nysgjerrig og skal få en sjanse. Date er avtalt. Fortsettelse følger?



Det har vært mandag. Ukestart. Jeg har vært inn gjennom de gule dørene, og tømt tankeboksen i en time hos en som lytter, nikker og reflekterer. Får meg til å reflektere. Stiller enkle spørsmål, som får meg til å stille større spørsmål. Slitsomt, men godt.

Det skjer noe nå. Ting beveger seg. En nødvendig endring er i anmarsj. Og jeg er ikke redd, denne gangen.


  • 410 lesere

Likes

Comments


Årets første jentekveld gikk av stabelen ikveld, ti dager inn i det nye året. Det var på høy tid. Jeg inviterte jentene på kakao, fyr i peisen og visning av den nye leiligheten som står klar i april. Vi går inn i vårt ellevte år som trekløver, og disse to er alt jeg kunne bedt om i rollene som bestevenninner. Etter kveldens oppdateringer later det til at 2017 blir et spennende år på ulike plan for oss alle tre.



Døgnrytmen min lever sitt eget liv for tiden. Igår la jeg meg klokken halv åtte, sov tolv timer, sendte guttene på skolen og fortsatte å sove til langt på dag. Jeg vet at jeg trenger endel søvn og faste rutiner på dette, men det kan umulig være normalt å sove mer enn katten gjør iløpet av døgnet. Det må diskuteres på morgendagens "catch-up" hos fastlegen.

Nå venter tre ferske episoder av That 70's Show på TV2 Sumo. Jepp, vi er der igjen.

  • 485 lesere

Likes

Comments


Søndag. Dagen jeg liker minst fordi det er den beste av de syv. Dagen hvor man virkelig kjenner på at det er fridag, samtidig som man er smertelig klar over at det i morgen er arbeidsdag. Og at det da er en liten evighet til søndag igjen. Jeg er dårlig på overganger, endringer og avsluttninger.

Jeg er dårlig på livet.



Takk for fine meldinger etter forrige innlegg. Jeg er heldig som har dere alle rundt meg. Både i opp- og nedturene. Noen bemerket at kommentarfeltet var stengt og dette er jeg klar over. Det er et valg jeg selv har tatt. Her inne skal tankene få fritt utløp ned i fingrene og ut over tastaturet. Kommentarer er ikke nødvendig. Vil du sende meg en melding finnes jeg på Facebook og Instagram; veronicahaugenness.

Som antatt endte det i sykemelding. Hverken kropp eller sinn spiller på lag med meg (eller hverandre) om dagen, så nå må timeplanen ryddes og sorteres. Fokus på det som er viktigst; 1) være mor 2) komme seg ovenpå igjen. Det å akseptere at man har ekstra utfordringer har jeg lest meg til at flere sliter med i starten, og jeg er nok der selv nå. Jeg har alltid slitt, men funnet en løsning underveis. Det er forresten løyn. Løsninger har det vært lite av oppigjennom årene, isåfall ikke noe annet enn midlertidige. Å dekke over eller iscenesette, det er jeg derimot ekspert på. Å skulle tenke nytt etter å ha levd som om dette var normalt i snart ti år er ikke enkelt. Dette er min normal.

Pilleglasset er tømt, og jeg er klar for sengen. God natt.


  • 561 lesere

Likes

Comments


00:01, sier klokken nede i høyre hjørnet på dataskjermen. 5.januar allerede. Overskriften skrives på engelsk. Det klinger bedre.

Jeg startet året med egenmelding som ser ut til å ende i nok en sykmelding. En lang en, denne gangen. Det er rart hvordan ting kan bli på bare noen måneder. Teit formulert, jeg vet. Livet mitt stoppet plutselig opp, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Alt gikk jo så bra? Iallefall ganske greit. Trodde jeg. For å ta det på en litt ryddig måte skal jeg dele budskapet mitt over flere innlegg. En setning jeg ser flere bruker for å beskrive livssituasjoner utenom normen er følgende; "Jeg har alltid følt meg annerledes." Så, jeg safer med den.

Jeg har alltid følt meg annerledes. Allerede som barn. Jeg har minner fra barnehagen hvor andre barn løp rundt og lekte, mens jeg satt på sidelinjen som en observatør. Fordi jeg ikke forstod opplegget. Jeg husker at jeg tenkte tanker jeg idag tenker at kun en voksen ville ha tenkt, i en slik situasjon. På barneskolen fortsatte det. Jeg passet ikke inn noen plass, sånn på ordentlig og jeg var klar over det. Interessene, samtaleemnene og "nivået" på mine jevnaldrende passet meg ikke. På ungdomsskolen ble følelsen av å være annerledes virkelig forsterket. Hierarkiet som dominerer og de uskrevne reglene som skal føles på slike steder, eksisterte ikke i min verden. Jeg forstod ikke hvorfor de som var såkalt populære var nettopp det, og hvorfor noen ble sett på som taperne. Så stod videregående for tur, og jeg fikk endelig ha en finger med i spillet på hvordan de neste skoleårene mine skulle se ut. I hvilket miljø jeg ønsket å være i. De to årene på jordbruksskolen kunne jeg gått om igjen og om igjen. Og om igjen.



"This year has been a massive split between being the worst year of my life and the best year of my life"


At jeg sensommeren ifjor skulle få en bekreftelse på denne følelsen av å være annerledes, har vært en lettelse samtidig som min virkelighet fortsatt er uendret. Om ikke en direkte forklaring, så iallefall noe. Noe som ga mening, fikk brikker til å falle på plass og forklarte til en viss grad. Jeg er annerledes. Jeg er skrudd sammen på en annen måte. En kjemisk prosess som skjer i hjernen til folk, uteblir i min. Som igjen fører til at forståelse for tanker som logikk og fornuft noen ganger kan fordufte helt, og den innebygde strikken vi mennesker sies å ha i oss kan strekkes langt. Uendelig langt. Der folk stopper opp og setter en grense, fortsetter jeg i samme tempo. Det kan variere mellom to veldig ulike retninger. Høyt eller lavt. Jeg kan sette meg fast på en av disse holdepunktene over tid, eller jeg kan sprette imellom de som en jojo. To poler, kaller de det. Bipolar.

Bipolar lidelse.

Jeg har alltid følt meg annerledes. Nå har jeg i det minste noe å gå utifra, uten å la meg bli definert av det.


  • 726 lesere

Likes

Comments


Vi skriver 2017, og jeg har startet det nye året med å gjøre noen endringer. Et årsskifte for meg har tidligere ikke handlet om annet enn å fjerne glitter og stas som hører julefeiringen til, og på den måten markere en ny start ved å vende tilbake til hverdagen. Men i år har jeg gitt overgangen til et nytt år noen ekstra tanker, og ved å gjøre endringer i dagliglivet mitt skal jeg se om utfallet av disse kan gi større ringvirkninger i helheten. De siste tre årene er ikke mye å skrive hjem om. Eller jo, det er akkurat det de er, men solskinnshistoriene vil utebli fra alle tre opplagene. De finnes ikke. Disse årene har vært rotete, forvirrende og til tider frustrerende. Kaos er en oppsummerende beskrivelse. Livet later til å ha rotert rundt i en meningsløs sirkel, selv om jeg er mange erfaringer rikere, på godt og vondt. Det kommende året ønsker jeg derfor å bruke til å bryte ut av denne sirkelen, ved å ta styringen og få endret kursen.

It's time I rock my own world.


Likes

Comments


På stuebordet står to tomme Cola-bokser, og skorpene fra en godt stekt grandis ligger tilfeldig utover pappembalasjen dritten kom i. Majonestuben er skvist til det ytterste. Ved siden av den sorte Essie-neglelakken, ligger tre halvtygde karameller på det brutte Meller-papiret. 89 kroner er brukt på et HBO-abbonomang. Etter å ha sett "Sex and the City; The Movie" på Netflix, var det uunngåelig å ikke ville se de seks sesongene som tok verden med storm. For 10 år siden.

Klassisk meg, det med å henge litt etter i den virituelle verden.

Noen andre funfacts før jeg runder av; jeg drikker ikke Cola, jeg spiser ikke grandis og jeg liker ikke Meller-karameller. Jeg ser ikke film og jeg følger ikke med på serier.

Men neglene mine; de er on fleek.

Likes

Comments


Formiddagen fløy i dag, til tross for at jeg var oppe kl.04:45 og stemplet inn på treningssenteret 19 minutter senere. I åtte-tiden satt jeg nydusjet ved skrivebordet med frokosten i magen, og tok fatt på mailboksen. Frem til litt over lunsjtider hadde jeg hjemmekontor, og dro videre til byen for å møte bestevenninnen på kafé. Etter et par timer med henne møtte jeg min mor og besteforeldre på et annet spisested, og ble sittende der i enda et par timer. Nå har jeg vært hjemme i en time og må hive meg rundt med kofferten. I morgen tidlig vender jeg nesen mot Bergen hvor konsert og hotellovernatting skal fylle de neste 36 timene. Det gledes! Da ble det et klokkeslettbasert innlegg i dag, da.

Snap: vhn90


  • 1313 lesere

Likes

Comments


For ærlighet varer lengst, sies det.

Jeg vil starte med å si at dette innlegget er utav min komfortsone å publisere både med tanke på tekstens avsløringer og før-bildet. Å frivillig sette meg selv i en sårbar posisjon er ikke dagligdags - samtidig som jeg gjerne vil vise at det er fullt mulig å oppnå resultater på kort tid om man bare bestemmer seg og tar grep.

Jeg vil si at jeg var i mitt livs beste form våren 2015, sånn kroppslig. Etter flere måneder med trening og fjellaktivitet raste de overflødige kiloene av, og kroppsvekten med "inn- og utsving" hadde fordelt seg på alle de riktige plassene. Det ble en herlig sommer, og livet smilte på alle plan. Så traff høsten som en uvarslet bølge, og skylte bort flere av grunnene til å beholdet smilet. Mørke måneder fulgte, både utendørs og i sinnet. En barnefri helg betød som regel tre dager på rad liggende i sengen, kun avbrutt av turer til og fra badet og kjøkkenet. Hver dag var en kamp mot meg selv, og jeg følte meg som to veldig ulike personer tvunget til å dele kropp. Tankekaoset hadde mye makt, og den delen av meg som ville, tapte som regel mot delen som ikke-ville. Jeg mistet meg selv fullstendig, og var tappet for krefter fysisk som følge av å være utslitt psykisk.

Ved juletider var det nok. Vekten viste tolv kilo opp, og disse hadde havnet på helt feil steder. Kroppen var en eneste stor "ut-sving", og jeg følte meg rett og slett ekkel. Jeg var på mitt tyngste noen gang. Flere kilo tyngre enn jeg var siste dagen i begge svangerskapene mine, og det gjorde meg kvalm. Det ble heldigvis et vendepunkt, og jeg tok min første runde med C9 rett over jul. Etter denne fortsatte jeg med å spise sunt og trene tre dager i uken på treningssenteret. Dette gav resultater og halvparten av de tolv kiloene forsvant. Jeg hadde mer energi og hverdagslige oppgaver var ikke lenger uoverkommelige. Jeg tok meg seg i å smile og le spontant av tanker igjen - etter flere måneder hvor smilene måtte klistres på og latteren var falsk.

Påsken ble tilbragt med familien i Aurland, og selv om vi hadde planlagt en aktivitet hver dag var ikke dette på samme forbrenningsnivå som treningen min hjemme utgjorde. I tillegg gav jeg meg selv frie tøyler i matveien, og det ble mye søtt og kaloriholdige fellesmiddager, slik det ofte er i familiesammenkomster. Da vekten viste et par kilo opp igjen ved hjemkomst, bestemte jeg meg for å kjøre på med en ny C9-runde og øke antall treningsøkter fra tre til fem i uken.

Resultatet ser dere under.



Én måned skiller disse bildene. 20 treningsøkter på rundt en time hver. Bildet til høyre ble tatt 2.april, og det til venstre tok jeg i går, 2.mai. Jeg står på samme plass og i samme posisjon. Uredigert og ærlig. Rundt midjen og magen merker jeg det mest, og det er også det som kommer tydeligst frem på bildene. Brystkassebena mine stikker ut av seg selv - jeg trekker ikke inn magen selv om det kan se slik ut. Dette er arvelig, og både min mor og søster har samme tydelige ben stikkende ut under brystpartiet. Ellers er lårene fastere, leggene mer muskulære og rumpen begynner å få fasongen tilbake. Trening og riktig kosthold er nr.1. For meg har Vital5-boksen vært avgjørende for å ha nok energi til å holde motivasjonen oppe. C9 har i to omganger hjulpet meg med å komme sterkt i gang, og fått kroppen renset og balansert.

Husk på tilslutt at dette er min erfaring og min kropp. At jeg ikke trives med å veie 70 kg er min sak - mens det for andre kan være helt ideelt. Vi skal alle passe til oss selv og føle oss vell. Jeg sammenligner meg selv kun med meg selv - ingen andre. Nå gleder jeg meg til å knipse det neste resultatbildet den 2.juni.

Ta kontakt via Facebook: Veronica Haugen Ness eller e-post: veronica.haugen.ness@live.no om du har spørsmål eller ønsker å vite mer om kickstarten C9.

"Look better. Feel better."


  • 1849 lesere

Likes

Comments