VHN

Denne helgen ble helt annerledes enn planlagt, og veien videre likeså. Jeg bestemte meg for å ubemerket dra hjem midt på natten etter en øyeåpner, og kjente med hvert fiber i kroppen min at det var riktig beslutning. Det å (etter planen) skulle tilbringe helgen i romantiske Venezia, ble til avkobling og gode samtaler med familie og venner hjemme i trygge omgivelser. Jeg føler stor takknemlighet for disse menneskene som alltid er der for å ta meg imot, uansett hvordan og i hvilken grad jeg har mistet retningen.

Jeg sier det selv og får gjentatt høre det; mitt liv skulle vært vist på fargeboksen i beste sendetid.



Helgens destinasjon gikk dermed fra å skulle være et solrikt og varmt Italia, til å bli en fuktig og regntung hjemme-helg på Vestlandet, uten at det satte en stopper for å føle Italia-viben. Min mor stod klar med åpne armer klokken fire på natten, og etter gode timer med etterlengtet søvn, og trykklette av tankespinnet over en sen frokost - bestemte vi oss for å kjøre Italia-helg fra eget hjem. Italiensk mat og historie ble slukt fra bøker, og oppskrifter omrisset med rød tusj før vi dro til matbutikken hvor det utelukket skulle handles Italienske matvarer. Vi har hatt det så gøy, og jeg elsker mine nærmeste for å kunne se humor i mine noe uvanlige påfunn.



Kafé og besøk av venninner, roadtrip med besteforeldrene og et hyggelig kveldsbesøk av en som tok turen langveisfra, ens ærens for å sjekke at alt stod bra til med meg etter den siste tiden - denne helgen ble alt jeg trengte og mer. Med så mye kjærlighet og geniunt gode mennesker i livet skulle denne høsten ha det beste utgangspunktet for å bli en ny start. Den starten jeg trenger og helhjertet gjør for min egen del, etter nok et knippe erfaringer og endret syn på tilværelsen.

Jeg er klar.


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Helt uventet, men sårt etterlengtet - en high kom snikende og tok styringen. Jeg suger til meg alt hva livet strør min vei, og følelsen av å sveve på skyer er magisk. Forvekslet med manisk. Bryteren til tankene er skrudd av, de unødvendige selvdestruktive tankene. Om ikke stille, så har det roet seg i toppetasjen. Jeg blir selvsentrert uten gnagende samvittighet for den minste ting. Jeg lever. Dog farlig.

Mitt alter ego er her.



I denne fasen drar jeg det langt. Og tilslutt for langt. Alt blir over the top. Jeg har energi og livslyst. "Nå, endelig kan jeg ta fatt på alt jeg ikke har fått gjort den siste tiden," sier fornuften. Det må leves for alle de tilbakelagte månedene hvor livet har stått på vent. Jeg vet jeg må stoppe det. Balansere. Men iveren blir for kraftfull, og gjentatt sikter jeg meg opp mot toppen. Over the top-toppen. Fornuften på dette stadiet er på ingen måte fornuftig, men i mitt hodet kan alt rettferdiggjøres. Alt kan gå min vei, og jeg durer avsted langt over fartsgrensen. Jeg er pyntet, striglet og velkledd. Eller lite kledd. Banken blir aldri tom, og poser fylles med materialisme. Igjen må jeg tøyle meg selv. Søvn blir bortkastet tid - behovet er fraværende. Jeg kan ikke sove, jeg skal jo leve! Dagene fylles med planer og ingen får nei, jeg er med på alt. High'en som jeg ånder og lever for, og skulle ønske var tilstede døgnet rundt blir en sykelig tilværelse, lik depresjonen. Fra å skulle oppmuntre og overtale, må jeg nå begrense og beherske. I'm on the highway to hell, bokstavelig talt. Mitt restriktive jeg har slått ut i full blomst. Jeg håper det varer.

Jeg håper det går bra.


Likes

Comments

Det er fire måneder siden forrige bloggpost, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å formulere dette oppfølgende innlegget. Forrige innlegg beskrev en dårlig periode, og det at min helse har vært sviktende den siste tiden er vell snart allmennkunnskap. Den siste tiden er forresten tilslørt - det siste året blir riktig å si. For nå har det snart gått et helt år der styggedommen har kontrollert meg fra innsiden. Jeg er fanget i min egen kropp av mitt eget sinn, konstant i forhandlinger med meg selv om den minste ting. Alt jeg vil er å slippe. La meg få slippe nå. Vær så snill. Men det betyr også å gi opp. Gi opp så mye mer enn bare meg selv. Og der er jeg ikke. Dit skal jeg ikke. Da går vi heller for remis. Uavgjort.



Det er tappende å leve slik - i en zombie-tilværelse og jeg merker at den dype dalen begynner å slå røtter om meg. Jeg er redd for å gro fast nede i mørket, for godt. Følelsen av å bli på stedet hvil er dog tryggere, enn risikoen for å falle enda dypere ned ved det minste feiltrinn på flukten oppover. Folk rundt meg merker svingningene, og på det verste gjør jeg alt for å holde alle på avstand, ved å bli kvass og vanskelig. Hold dere unna. Jeg får høre at kontrastene til den jeg blir og den jeg er, er så store - som to vidt forskjellige personer. Jeg slukes hel av det mørke uten evnen til å gjøre motstand lenger. De kreftene er borte og jeg har ikke formelen på hvordan restituere. Selv de få gode dagene fylles med skyldfølelse, skam og haltende selvrespekt. Min verden mangler fargene, luktene og lydene. Alt er grått, tamt og støyende. Bråket i hodet mitt er konstant, døgnet rundt. Det må snart bli stille.

Jeg vil opp igjen nå.


Likes

Comments

Følelsen av å ikke få stoppet opp, pustet ut eller gjort det som er målet med denne sykemeldingsperioden, er veldig tilstede for tiden. Jeg har flere oppmøte-plikter nå enn da jeg var i jobb - og det går i ett med avtaler, telefoner og e-poster alle veier. For å informere de ulike instansene om fremgangen. Legene vil ha jevnlige blodprøver og oppdatering på virkningen av medisiner, forståelig nok. Nav lurer på om jeg ikke snart tenker begynne å jobbe igjen, eller ønsker samtale om hvordan man skriver en CV (...) Arbeidsplassen venter på tilbakemeldinger fra de to over, om utsiktene for fremtiden. Psykologen fokuserer på kognitiv terapi og endring av tankemønsteret mitt, men alt jeg føler for i disse samtalene er å få tømt tankeboksen om presset jeg har hengende over meg om å "bli frisk fort!" Det later til å at folk ikke forstår at jeg aldri blir frisk.

Jeg får ikke fokusert på det å skulle bli bedre, og føler på mange måter at behandlingen ikke har startet enda. Det er ingen endring eller bedring - bare... mas. Jeg trenger ro, en overkommelig fremtidsplan og avkobling iform av alternativ terapi som trening, yoga og frisk luft. Disse aktivitetene er det selvsagt jeg som må organisere og ta initiativ til, men akkurat nå har jeg hverken tid eller energi til å utføre noe som helst utover det jeg absolutt må. Som nevnt før samarbeider ikke kroppen med hodet, og alt som foregår i topplokket tærer på det fysiske. Kroppen er utslitt av å måtte bære det kaotiske hodet, og trenger hyppige pauser. Jeg trenger å få fokusert på meg selv, og finne tilbake til hun som gledet seg over livet. Bare gi meg èn uke uten en eneste henvendelse eller avtale.



Jeg er mor, og det er nummer èn. Alltid. En oppgave jeg består med "meget godt", og har gjort fra starten. Guttene blir i liten grad utsatt for min sviktende helse, da jeg fokuserer på å få nok hvile og ladet batteriene når de er på skolen eller hos sin far. De er på ingen måte skjermet, og vet at jeg har en lidelse som gir meg ekstra utfordringer i perioder, uten at dette på noen måte er deres skyld. På mange områder gir guttene meg energi og drivkraft til å få gjort ting, både i hjemmet og aktiviteter utover det når vi er sammen på ettermiddagene og annenhver helg. Jeg har et sterkt fokus på at min helsesituasjon ikke skal gå utover dem, ei heller gi begrensninger for hva vi kan gjøre på fritiden. Det er mitt ansvar å opprettholde dette, med å følge medisineringen og få nok søvn - og per nå tilsvarer det en 100 % stilling for min del. Jobben min nå er å fungere som mor.

Det henger en grå sky over hodet mitt - jeg er fullt klar over det selv og merker det godt på skrivestilen. Jeg er oppgitt, men har på ingen måte gitt opp. Men det må skje noe snart - en helomvending. Og den er det til syvende og sist jeg som må stå for. Jeg må bare få sortert, valgt bort og komponert en overkommelig plan. Stoppe opp, puste ut og ta en ting av gangen.


Likes

Comments

I stuen henger seksten røde ballonger og tolv hvite, fordelt i fire klaser med syv ballonger hver. Syv ballonger - en for hvert år du har beriket livet vårt.

Du er en filosof, en drømmer og en kunstner. Du har en sangstemme som vil utmerke seg, og dine "krusseduller" er gjennomtenkt og fulle av sjel. Du etterlater deg tydelige spor i alt du gjør - helt uanstrengt. Du bare har det i deg. Fantasievnen din har ingen grenser, og i beskrivelsene dine viser du meg de vakreste steder. Det finnes ingen normal, standard eller begrensning i drømmene du formidler, og du leter etter noe mer i hvert svar du får. Oppfølgingsspørsmålene dine får meg ofte til å revurdere svarene jeg selv har gitt deg. Du lærer meg så mye gjennom det jeg forsøker å lære deg. Om livet, om andre og om deg selv. Du setter ting inn i et større perspektiv.



Du er en fremtidig Peter Pan - gutten som nekter å bli voksen. Lek og ablegøyer kunne vært din hverdag, livet ut. Du er et sosialt vesen og har få begrensninger når det kommer til å gi av deg selv - du deler, inkluderer og inviterer, uten behov for å kontrollere, hverken lek eller andre mennesker. Du er full av sjarm, humor og fantasi. Rang-systemet som starter allerede i barnehagen eksisterer ikke i din verden, og du kommer ofte hjem med tårer nedover kinnene fordi andre ikke har den samme godheten i seg som du selv. Heldigvis har du en medfødt trygghet, og kan si klart ifra når grensen din er nådd. Dette vil være din styrke. Det varmer hjertet mitt å se vennskapet mellom deg og din omsorgsfulle storebror - dere er og kommer til å være viktige for hverandre i årene som kommer. Min beste venn, som du selv betegner han som.



Jeg skulle ønske at mye av det du skal igjennom i årene fremover lå i min makt. Ikke for å kunne unngå fallgruvene, men til en viss grad kontrollere styrken og utfallet av disse. For verden - den virkelige verden, som vi alle skulle ønske vi kunne flykte fra iblant, kommer til å være ekstra vanskelig for deg å innrette seg etter. Med sine klare rammer, faste regler og tydelige struktur, vil den til tider føles som et fengsel. Du evner å se verden for så mye mer enn flertallet, og ønsker å ubegrenset få leke, drømme og utforske. Du kommer til å skape din egen verden, og flykte til denne når den virkelige later til å rase sammen.



Som din mor er jeg ydmyk over å ha blitt tildelt oppgaven med å lede deg igjennom barndommen, støtte deg i tenårene og stolt se deg gå dine egne veier inn i voksenlivet. Det blir en reise med flere stoppesteder. Jeg håper min evne til å forstå vil være en solid stein i grunnmuren hele veien, og at du vil tillate deg å være frittenkende, annerledes og ta beslutninger basert på dine behov og ønsker, uansett hva andre måtte synes og mene. Du er et unikum som vil blomstre i det riktige miljøet, og få utløp for dine evnerike sider som person.

Gratulerer så mye med 7-års dagen, Dennis. Du beriker livet på alle plan, og min kjærlighet til deg kan ikke måles.


Likes

Comments

Det er vanskelig å sette ord på ting om dagen.

Det skjer mye.

Jeg er sliten. Sliten av forventninger som jeg i stor grad stiller til meg selv, men også kan føle på at andre rundt meg tenker at snart må dukke opp. Tegn på bedring. Det igjen er min egen feil. Jeg har oppført meg som om det er en slags influensa jeg har hatt - i et halvt år nå. Noe som sitter godt i, men går over. Bare gi meg fjorten dager...

Det fungerer ikke slik.

De dagene jeg må forlate huset er påkjenningen størst. Mest fordi sykdommen er usynlig, og folk ikke kan ta hensyn til noe de ikke ser. Noe de ikke vet. Jeg forstår det, og ønsker på ingen måte særbehandling. Men noen ganger hadde det vært mye lettere om folk bare skjønte greia - uten at jeg måtte forklare eller utdype. Eller at det fantes en teknisk duppe-dings av noe slag jeg kunne feste rundt håndleddet, som automatisk filtrerte og omformulerte ordene på de jeg ufrivillig møtte på, på vei til- eller fra en avtale. Slik at hodebryet mitt slapp enda en lite gjennomtenkt setning å måtte analysere ihjel og miste nattesøvnen over.

Det er mye å be om, jeg vet det. For mye.

Forutsigbarhet kommer i begrenset opplag.


Likes

Comments

Helgen som gikk var innholdsrik på en terapeutisk måte. Avslappende. Fredag formiddag strålte solen, og på Mo ble jeg møtt av bestevenninnen med en firbent venn i hver hånd; hesten Balder og hunden Loke. Vi gikk en fin runde før vi endte opp på en grillplass, med benker og mulighet for bål - hvor kakao og kjeks ble tryllet opp av sekken. Mye terapi i en slik setting - med dyr, natur og det beste selskapet.



Vell hjemme ble bagen pakket, og på ettermiddagen dro jeg, min mor og guttene innover mot feriehuset i Aurland. Helgetur. God stemning, smakfull mat, fint vær og omkranset av storslått natur. Idyll. Jeg er takknemlig for å ha muligheten til å reise på denne måten. Uten å måtte spare, booke eller planlegge så mye. Til en plass hvor man ikke kommer ifra, men på en måte hører til allikevel. En plass man føler seg hjemme selv om man er flere timer hjemmefra. Ferieturer til Aurland var en årlig tradisjon i min barndom, og at dette nå videreføres til mine barn føles godt. Mitt paradis, som jeg kaller det. Her finner jeg roen, og kan koble av.



Takknemlig er stikkordet for helgen som var.


Likes

Comments

Jeg har ikke ord. Virkelig. Ingen ord - og jeg går ingen steder uten vannflaske. Hosteanfallene kommer når det passer dårligst, og er så kraftige at jeg nesten brekker meg. Grus i halsen, kalles det. Jeg skjønner godt hvorfor - etter å ha gått slik i tre dager nå. Lungekapasiteten minker for hver dag, og hostene lyder ikke som vanlige "host host". Jeg høres ut som en aggressiv blodtørstig løve. Jeg brøler. Høye mandige brøl.



Denne uken har vært preget av det å ha endel å gjøre. Mye på tapeten, som man sier. For mange er det å fylle opp dagene fra morgen til sen ettermiddagen gjennom uken helt vanlig. Jobb, skole, barnehage, middager, lekser, treninger og andre aktiviteter flettes inn i en plan. En "normal" hverdag. For meg per idag er det derimot utfordrende å skulle fungere som før, så når det først blir tett(ere) program er det viktig at det legges et godt grunnlag for dette. En plan. Mandag og tirsdag var guttene i fokus, etter pappahelg og vinterferie. Vi måtte finne tilbake til hverdagen disse dagene. Få inn de gode rutinene igjen med faste ting til fast tid. Middag, lekser og aktiviteter etter skoletid. Onsdag hadde jeg hele tre møter og en avtale iløpet av dagen. Jeg sliter med å komme meg til det ene. Å skulle dra videre til det andre har den siste tiden vært helt utenkelig. Men igår var jeg altså fra det ene til det andre, for så å dra videre til det tredje og avslutte med det fjerde. Jeg dro hjemmefra klokken 08:24, og parkerte på tunet igjen 20:24. Det er tolv timer ute av huset det. Ute av sengen - og bare det i seg selv måtte jeg ha litt tid til å fordøye. Det er lenge siden sist jeg var på farten på denne måten. Veldig lenge siden. De ulike møtene gjennom dagen gikk bra. Positivt utfall på samtlige. Angsten i forkant av slike møter ligger alltid å presser, men jeg greide å holde dette i sjakk. Det ble heller ikke mye dø-tid til å la tankene fly i alle retninger. Pausene imellom gikk med til å få fylt opp vannflasken og mate på med halsdrops, før jeg forflyttet meg til neste lokasjon. Problemet for meg etter slike møter er at jeg må ringe noen for å prate om det - og jeg skal ikke legge skjul på at tidspunktet stemmen min valgte å bli skremmende ukvinnelig, og lungekapasiteten minimal før et hosteanfall meldte seg var veldig dårlig. Når man skal holde en samtale gående i halvannen time x fire iløpet av en dag, og attpåtil ønsker å ringe en tredjepart for å gi referat etter hver av disse, sier det seg selv at det ikke var mye lyd igjen i meg på kvelden.

Jeg ser på det som en liten milepæl. For som sagt hadde dette for kort tid siden vært utenkelig for meg å gjennomføre, selv med klokkeklare stemmebånd. Yay me :)


Likes

Comments

Jeg har siden sensommeren slitt med å få sove. Ikke med å sove, men med å sovne. Døgnets 24 timer har sklidd ut i å bli en eviglang berg-og dalbane av søvn i perioder, og jeg har sovet 21 timer i strekk, våknet, gått på do og drukket litt vann, før jeg har forsvunnet inn i drømmeland i 16 nye timer på en og samme helg. Og når jeg våkner var det blitt søndag ettermiddag, og farlig nær slutten på hele frihelgen. Andre ganger ligger jeg våken halve natten, og stirrer ut av vinduet opp på den mørklagte himmelen. Jeg har sett på klokken ved en anledning og den har vist 22:43. Neste gang jeg har latt øyene sette blikket på skjermen, viser den 02:57. Timene imellom har tankekaoset kvernet i ett, og øyelokkene ikke vist noe tegn til å ville gli igjen. I slike perioder blir det mer døsing på dagen, iform av to-tre timer på sofaen når guttene er på skolen og gjerne en time på sofaen etter middag. Jeg får med andre ord sove når jeg først sovner, men også her mangler jeg en sunn og velfungerende rutine for tiden. Balansen.

Psykiateren har skrevet ut to ulike sovetabletter, men jeg har ikke tatt en eneste en. Bivirkninger på sikt og ettervirkninger som å våkne med fyllesyke-følelse hver morgen frister ikke. Virkelig ikke. Heller ikke det å bli avhengig av å måtte ta en pille hver kveld for å få sove. Det er igrunn helt uaktuelt.



Lydbok ble løsningen. Jeg lastet ned app'en Storytell etter tips fra min mor, og setter denne på hver kveld når hodet treffer puten og ilag med kroppen skal sovne inn. Av seg selv uten hjelp fra medikamenter. I app'en kan man høre hundrevis av bøker, opplest på norsk eller engelsk - og en innstilling gjør at man kan velge å få boken lest i x-antall minutter før den automatisk stopper seg selv. På det tidspunktet skal man da helst ha sovnet. Å slumre noen ekstra minutter lar seg såklart også gjøre. Dette har fungert som bare det for min del! Når lydboken starter slår tankesurret mitt seg av, og jeg finner veien inn i drømmeland mens en behagelig stemme leser fra en selvvalgt bok i et rolig, døsig tempo.

Da jeg fortalte psykiateren at jeg har valgt å gå for metoden over - fremfor hans valg av blå piller, ble han overrasket. På en positiv måte. Det hele endte med at vi begge måtte frem med mobiltelefonene, og jeg vise han hvordan han lastet ned app'en selv og ellers alternativene som kategori-valg, språkform og slumre-funksjonen ved nettopp innsovning. Han takket flere ganger iløpet av timen for tipset, og sa at dette skulle han foreslå til andre pasienter fremover som slet med søvn- og avkoblingsproblemer. Pluss i margen til meg, idag altså.

"Jeg tror vi bør bytte stol jeg, du sitter her og jeg der - for idag er det jo du som har lært meg noe!"


Likes

Comments

Her kommer en etterlyst oppdatering på flytting og leiligheten - som nå har fått panelkledde vegger, spotter i taket og alt av rør og tekniske greier er på plass. Gulvene skal legges, badet flises og kjøkken- og baderomsinnredning monteres, så er vi der! Leiligheten er ferdig til påske, men skal vaskes ned og det skal klargjøres på utsiden med verandaer og plen før innflytting 1.mai. Så om to forhåpentligvis korte måneder er vi på plass i ny leilighet!

Siden jeg er den jeg er, er pakking selvsagt unnagjort. Jeg er hun som pakker kofferten til ferien fjorten dager i forveien, fordi jeg gleder meg sånn og tenker at tiden da går fortere. Det er det motsatte som skjer, tiden går så utrolig sakte når man gleder seg til noe. Vi husker vell alle hvor tregt desemberdagene frem mot julaften gikk som barn. Idag, i voksen alder kommer den nesten litt brått på. Det er rart med det.



Uansett - pakkingen hva gjelder flytting er jeg som sagt ferdig med, og huset bærer preg av det. Alt nips og dill er komt i esker, sammen med tepper, gardiner, puter og annen tekstil. Til kjøkkenet er mye kjøpt nytt, som bestikk, diverse redskaper, tallerkener, glass og gryter. Alt dette har ligget nedpakket fra da det ble kjøpt, og vi sliter på det gamle frem til flyttingen. Ellers gjenstår større kjøp som hvitevarer, senger og oppbevaringsystem. En Ikea-tur er derfor planlagt iløpet av april, slik at disse store tingene slipper å stå i veien over tid her vi bor nå.

Det nye spisebordet er komt i hus, og vi er kjempefornøyd! Bordoverflaten har jeg vurdert å slipe ned litt for så å beise på nytt i en kaldere brun-grå tone, men jeg er fortsatt i tenkeboksen. Stolene i skinn er utrolig behagelige å sitte i, noe som er et pluss nå som vi ikke lenger har plass til de store sofaene vi har hatt og må belage oss på å bruke spisestuestolene om vi får mer enn seks gjester. Et annet pluss er at stolene lett vaskes med en klut, noe som er en fordel når man har barn som på merkelig vis greier å miste ned halve yoghurt-begeret eller få syltetøy i stolryggen.



Ellers så har jeg det meste. Rikelig med oppbevaring og detaljer i rotting som bildene over viser, seks store speil og nok lamper til å lyse opp alle leilighetene i tremanns-boligen. Bilder, nips og tekstiler er det rikelig av. Et par grå ulltepper til sofaen er det eneste jeg har tenkt å kjøpe av "dill".



Som tegningen viser blir det åpen stue- og kjøkkenløsning. Veggen som ender i en pipe på tegningene er tatt bort da vedfyring ikke ble laget til i noen av leilighetene. En kjøkken-øy blir istedet satt opp for å maksimere benkeplassen og samle kjøkkenet. Guttene blir å dele det største soverommet, noe de gleder seg til. De overnatter mer hos hverandre enn på sine egne rom, og når det lekes foregår dette stort sett på et av rommene, - så det å nå måtte dele rom blir ikke et stort problem. Badet har grei størrelse, og vaskemaskin og varmtvanns-tank blir bygd inne for å skjule disse og gi benkeplass. I boden ved siden av entreen blir alle garderobeskapene satt opp for å samle klær og utstyr på et sted. Dette for at jeg på mitt rom skal kunne ha en kontorkrok, og guttene bra med gulvplass til lek på sitt rom. Ellers er det innlagt varme i alle gulv, noe som blir godt for mine frostige føtter. Inngangspartiet er overbygd med platting utenfor, og her treffer morgensolen. På dagtid og kveld vil solen stå på fremsiden av bygget, hvor altandøren fra stuen leder ut til overbygd veranda omringet av en grønn plenflekk. Til høsten settes carport-anlegg opp, en til hver av boligene.

Det var en lang liten oppdatering, først og fremst til venner og familie over det ganske land som lurer på hvordan fremgangen er mtp. flytting. I en tung og utfordrende hverdag er dette virkelig et lyspunkt, og noe både jeg og guttene ser frem til. Må mars og april gå fort!

.

Likes

Comments