VHN


På stuebordet står to tomme Cola-bokser, og skorpene fra en godt stekt grandis ligger tilfeldig utover pappembalasjen dritten kom i. Majonestuben er skvist til det ytterste. Ved siden av den sorte Essie-neglelakken, ligger tre halvtygde karameller på det brutte Meller-papiret. 89 kroner er brukt på et HBO-abbonomang. Etter å ha sett "Sex and the City; The Movie" på Netflix, var det uunngåelig å ikke ville se de seks sesongene som tok verden med storm. For 10 år siden.

Klassisk meg, det med å henge litt etter i den virituelle verden.

Noen andre funfacts før jeg runder av; jeg drikker ikke Cola, jeg spiser ikke grandis og jeg liker ikke Meller-karameller. Jeg ser ikke film og jeg følger ikke med på serier.

Men neglene mine; de er on fleek.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 15 lesere

Likes

Comments


Formiddagen fløy i dag, til tross for at jeg var oppe kl.04:45 og stemplet inn på treningssenteret 19 minutter senere. I åtte-tiden satt jeg nydusjet ved skrivebordet med frokosten i magen, og tok fatt på mailboksen. Frem til litt over lunsjtider hadde jeg hjemmekontor, og dro videre til byen for å møte bestevenninnen på kafé. Etter et par timer med henne møtte jeg min mor og besteforeldre på et annet spisested, og ble sittende der i enda et par timer. Nå har jeg vært hjemme i en time og må hive meg rundt med kofferten. I morgen tidlig vender jeg nesen mot Bergen hvor konsert og hotellovernatting skal fylle de neste 36 timene. Det gledes! Da ble det et klokkeslettbasert innlegg i dag, da.

Snap: vhn90


  • 546 lesere

Likes

Comments


For ærlighet varer lengst, sies det.

Jeg vil starte med å si at dette innlegget er utav min komfortsone å publisere både med tanke på tekstens avsløringer og før-bildet. Å frivillig sette meg selv i en sårbar posisjon er ikke dagligdags - samtidig som jeg gjerne vil vise at det er fullt mulig å oppnå resultater på kort tid om man bare bestemmer seg og tar grep.

Jeg vil si at jeg var i mitt livs beste form våren 2015, sånn kroppslig. Etter flere måneder med trening og fjellaktivitet raste de overflødige kiloene av, og kroppsvekten med "inn- og utsving" hadde fordelt seg på alle de riktige plassene. Det ble en herlig sommer, og livet smilte på alle plan. Så traff høsten som en uvarslet bølge, og skylte bort flere av grunnene til å beholdet smilet. Mørke måneder fulgte, både utendørs og i sinnet. En barnefri helg betød som regel tre dager på rad liggende i sengen, kun avbrutt av turer til og fra badet og kjøkkenet. Hver dag var en kamp mot meg selv, og jeg følte meg som to veldig ulike personer tvunget til å dele kropp. Tankekaoset hadde mye makt, og den delen av meg som ville, tapte som regel mot delen som ikke-ville. Jeg mistet meg selv fullstendig, og var tappet for krefter fysisk som følge av å være utslitt psykisk.

Ved juletider var det nok. Vekten viste tolv kilo opp, og disse hadde havnet på helt feil steder. Kroppen var en eneste stor "ut-sving", og jeg følte meg rett og slett ekkel. Jeg var på mitt tyngste noen gang. Flere kilo tyngre enn jeg var siste dagen i begge svangerskapene mine, og det gjorde meg kvalm. Det ble heldigvis et vendepunkt, og jeg tok min første runde med C9 rett over jul. Etter denne fortsatte jeg med å spise sunt og trene tre dager i uken på treningssenteret. Dette gav resultater og halvparten av de tolv kiloene forsvant. Jeg hadde mer energi og hverdagslige oppgaver var ikke lenger uoverkommelige. Jeg tok meg seg i å smile og le spontant av tanker igjen - etter flere måneder hvor smilene måtte klistres på og latteren var falsk.

Påsken ble tilbragt med familien i Aurland, og selv om vi hadde planlagt en aktivitet hver dag var ikke dette på samme forbrenningsnivå som treningen min hjemme utgjorde. I tillegg gav jeg meg selv frie tøyler i matveien, og det ble mye søtt og kaloriholdige fellesmiddager, slik det ofte er i familiesammenkomster. Da vekten viste et par kilo opp igjen ved hjemkomst, bestemte jeg meg for å kjøre på med en ny C9-runde og øke antall treningsøkter fra tre til fem i uken.

Resultatet ser dere under.



Én måned skiller disse bildene. 20 treningsøkter på rundt en time hver. Bildet til høyre ble tatt 2.april, og det til venstre tok jeg i går, 2.mai. Jeg står på samme plass og i samme posisjon. Uredigert og ærlig. Rundt midjen og magen merker jeg det mest, og det er også det som kommer tydeligst frem på bildene. Brystkassebena mine stikker ut av seg selv - jeg trekker ikke inn magen selv om det kan se slik ut. Dette er arvelig, og både min mor og søster har samme tydelige ben stikkende ut under brystpartiet. Ellers er lårene fastere, leggene mer muskulære og rumpen begynner å få fasongen tilbake. Trening og riktig kosthold er nr.1. For meg har Vital5-boksen vært avgjørende for å ha nok energi til å holde motivasjonen oppe. C9 har i to omganger hjulpet meg med å komme sterkt i gang, og fått kroppen renset og balansert.

Husk på tilslutt at dette er min erfaring og min kropp. At jeg ikke trives med å veie 70 kg er min sak - mens det for andre kan være helt ideelt. Vi skal alle passe til oss selv og føle oss vell. Jeg sammenligner meg selv kun med meg selv - ingen andre. Nå gleder jeg meg til å knipse det neste resultatbildet den 2.juni.

Ta kontakt via Facebook: Veronica Haugen Ness eller e-post: veronica.haugen.ness@live.no om du har spørsmål eller ønsker å vite mer om kickstarten C9.

"Look better. Feel better."


  • 1082 lesere

Likes

Comments


Venninnene mine er ikke nådige når det kommer til "bloggkarrieren" min, og spørsmålet i overskriften har jeg måtte svare på flere ganger de siste ukene. Skikkelig dårlige svar har jeg hatt, visstnok. "Ingenting å skrive om. Hundre ting på planen. Har ikke tid." Jeg ser at det kan være grunn til å skeptisk heve øyebrynet når jeg først serverer den om at jeg ikke har noe å skrive om, og følger opp med å ha hundre ting på planen. Tiden styrer jeg stort sett selv, så også der kommer jeg til kort.

Men nå har jeg logget meg inn, og begynt å fylle denne tekstboksen med noe som forhåpentligvis blir godkjent til å være bloggmateriale. Kanskje mai er måneden hvor bloggingen tar skikkelig av, hvem vet. Disse siste ukene har jeg hatt mye å gjøre på skolefronten. Jeg finner ikke store nok ord som dekker begeistringen og gleden jeg føler når jeg tenker på den junidagen jeg er ferdig med siste eksamenen, og fra da av bare kan... leve! Uten møteplikt, arbeidskrav og heldagsprøver. Kanskje litt rart å uttrykke dette så sterkt når jeg har søkt åtte ulike studielinjer allerede fra høsten av, men den tid den sorg. Mye kan forandre seg de nesten tre-fire månedene.

Ellers har jeg endelig fått treningsgleden tilbake, og ikke minst den gode rutinen! Jeg får kjørt mellom fem og seks økter på treningssenteret i løpet av uken, og utover det gått på minst en fjelltur. Veldig deilig å kjenne at kroppen er med, og se resultater for hver uke. Men mer om dette i neste innlegg. Før- og etter bildene jeg lovde å poste for noen uker tilbake er klare, og jeg er spent på hva dere synes om resultatet.  

Ciao!


  • 991 lesere

Likes

Comments


Jeg har lenge hatt lyst til å reise alene, og denne late søndagen har jeg studert mulighetene for dette noe nøyere. Jeg er på et sted i livet nå hvor jeg er så fri som jeg noen gang kommer til å bli, så muligheten til å gjøre det jeg vil må utnyttes.

Det finnes egne reiseselskaper for unge kvinner som ønsker å reise alene. Visste du det? Nytt for meg. Et raskt Google-søk, og man får side opp og side ned med tips og råd om hvor man bør dra, og ikke dra. Med blondt hår og blå øyne står det i flere av artiklene at man vil tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet fra lokalbefolkningen, da et slikt utseende vil skille seg ut og skape nysgjerrighet. Det ønsker jeg på ingen måte å gjøre. Jeg vil forsvinne i mengden, og bare være. Alene i en by, i et ukjent land.



Amsterdam har fanget interessen min etter å ha skummet igjennom utallige faner med anbefalte destinasjoner. Jeg drar ikke for å ligge på en strand å sole meg over flere dager - ei heller for å sprenge bankkortet på shopping. Jeg drar først og fremst for å bevise for meg selv at jeg greier det - å komme meg fra A til B i et ukjent land, overleve noen dager for så å finne veien hjem igjen. Å være så veldig bereist kan jeg ikke påberope meg - selv om jeg har vært i de fleste "sydenlandene" flere ganger i løpet av de siste femten årene. Mellom-Europa har jeg bare flydd over, så byer i disse nærliggende landene er noe jeg absolutt kunne tenkt meg å oppleve. Se flott arkitektur, sykle langs de utallige kanalene og spise på små koselige steder underveis. Med en god bok i vesken. Se på folk, og fylles med inspirasjon. Lære noe, om meg selv og stedet jeg ferierer i.

Tips og råd fra dere som har gjort nettopp dette - reist alene, tas imot med stor takk! I en kommentar, privat melding eller via e-post: veronica.haugen.ness@live.no.


  • 1239 lesere

Likes

Comments


Det er lørdagskveld. April måned, og vår. Klokken er 20:58, og ute har mørket enda ikke beseiret den blågrå himmelen. Den er svak, men fremdeles opplysende. Jeg er singel, og i min beste alder. Jeg er helt fri i dette øyeblikket. Denne helgen. Fri fra jobb, barn og plikter. Jeg trenger ikke forlate sengen i morgen. Jeg trenger ikke stå opp før kl.19. Først da er det noen som trenger meg.

Så hvorfor sitter jeg hjemme? Alene. I sofaen. TV-en er av - som vanlig, og ingenting på Netflix fanget interessen. Jeg sitter med et ben hvilende under det andre - som igjen hviler på stuebordet. Slik jeg pleier å sitte. Det er 22 grader i rommet, ifølge varmepumpen - og glidelåsen på den gråmelerte one-piecen er trukket ned. Jeg har en sort singlet under, om du lurte. Åpner jeg Snapchat skåles og hoies det, fra vorspiel som snart når høydepunktet, før det radig går nedover. Da har mørket vunnet, over lyset. Det er ikke det at jeg ikke er invitert - hele tre vorspiel og en bursdagsfest kunne jeg velge og vrake mellom denne lørdagskvelden. Gøy hadde jeg nok hatt det også. I hvert fall en stund.


Jeg har ikke vært ute på byen i år. I lystig lag, som man sier. I februar var jeg riktig nok på en innflyttingsfest hos et vennepar - for å støtte opp. Jeg har ikke hatt lyst på verken alkohol, eller det som følger med en fuktig kveld (natt) på byen. Som en bivirkning nedgraderes fulle menn til å bli fulle gutter, igjen - og trangen til å være rett frem ærlig pleier som regel å bli alt annet enn velformulert. Jeg liker ikke den delen av ut på byen-opplegget. For min del kunne lokalet vært erklært til meg og mine venninner. Så vi fikk danset til høy musikk, og dratt hjem på et fornuftig klokkeslett.

Jeg vil på date. En date som kunne vært tatt ut av en god film. Jeg vil pynte meg for noen, sette opp håret til en forandring og bruke rød leppestift. Jeg vil bli åpnet døren for, og kjenne en lett, men bestemt hånd guidene bak ryggen, idet jeg går inn. Jeg vil spise et godt måltid, le og rødme - akkurat sånn passe. Med et glass vin for hånden. Jeg vil føre en samtale. En god én. Med en åpen, oppmerksom person. En som klarer å møte blikket mitt, og holde det. La meg være den som viker. Sitte ovenfor en som ikke snakker seg selv opp, ved å snakke andre ned. En som har opplevd mye, og deler sine erfaringer i riktig dose - både det som viser styrke, og det som viser ydmykhet. Jeg vil føle meg sett - lest som en åpen bok. Av en som er nysgjerrig på mer enn bare forsiden. En som vil lese alle kapitlene. En som ikke lukker igjen når han kommer til de vanskelige ordene. Jeg vil dele mye, kanskje alt - med en som lytter og forstår. En som innser at innsiden inneholder så mye mer enn hva utsiden skulle tilsi. Jeg vil se på klokken at timene faktisk har flydd i godt selskap, og takke ærbødigst for en givende kveld. Jeg vil dra hjem, alene - med en trygghetsfølelse, vell vitende om at jeg er den eneste. Jeg vil legge meg, og drømme. La kvelden spilles av i en dus reprise. Så vil jeg våkne...

...og føle noe.

  • 1274 lesere

Likes

Comments


Torsdag, og snart helg. Siden jeg jobber som jeg gjør, hjemmefra på egne premisser - bærer hverdagen litt preg av en konstant helgefølelse. Dette tenker jeg ofte på. "Er det bra eller dårlig?" Helg er jo spesielt nettopp fordi det er noe annet enn hverdag. Noe man ser frem til. Det er gjerne dager hvor man har fri, og endelig tid til å være sosial eller gå i fjellet. Gjøre de tingene man ikke får gjort i uken ellers, fordi man må på jobb om man ønsker å ha tak over hodet og mat på bordet. Hvilken arbeidstid man har spiller selvsagt også en rolle. Turnus, nattevakt eller 8-16. Alle har sine fordeler og ulemper, vil jeg tro. Man må finne løsningen som passer best for seg og sitt liv. Å ha et skille mellom jobb og fritid, tror jeg uansett er viktig - uavhengig av hva man jobber med.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært "online". Helt tilbake til 12-13 års alderen år da den stasjonære datamaskinen fant veien inn i de norske hjem, bestående av en latterlig tung kasseformet skjerm og en enda større gulvstående boks med selve maskineriet, hvor de innebygde viftene ulte febrilsk etter knapt en times bruk. Den gangen måtte man logge av hustelefonen for å kunne logge seg på internett, noe som ofte førte til at min mor skrek kvast ned trappen; "Hvem sitter på nettet nå?" fordi hun måtte ta en telefon. Ja, for "før i tiden" - så ringte man. Flere ganger om dagen låt det i hustelefonen, og det var alltid like spennende å plukke opp røret for å svare. I dag har jeg telefonangst herfra til månen. Det gjelder like fullt om det er nummerene til venninner eller nærmeste familie som blinker i displayet, som ukjente nummer. Om eks. Norsk Tipping ringte en lørdagskveld, og jeg hadde sett trekningen, satt med vinnerkupongen i hånda og var vell vitende om pengepremien - så hadde jeg først måtte "1881'ene" det ubesvarte anropet, bare for å være 100 % sikker på hvem det var som ringte meg. Det å svare på telefon har blitt utenkelig skummelt. Hvorfor? Fordi vi i dag slipper å svare for oss ved å måtte snakke der og da. Vi kan tenke, formulere og omformulere hvert eneste ord og setning i en chat-melding. Vi kan fremstå velformulert til hvem som helst. Vi kan la vær å svare! Vi kan overse, sveipe den bort og skrive fem timer senere "Åh, vet du, jeg så ikke meldingen før nå!" Vi slipper ubehaget ved å måtte svare slik man må via en telefonsamtale, direkte til den det gjelder. Vi slipper å høre skuffelsen eller sinnet i andre enden. Joda, back in the days så slengte man nok på røret om det ble for opphetet, men for å løse problemet måtte man likevell ringes opp igjen. Slik er det ikke dag. I dag slipper vi unna med det.

Nå sporet jeg av.

Jeg har som sagt vært "online" siden jeg ble introdusert for den revolusjonerende datamaskinen, og internettet. Jeg har hatt profiler og nettsider på flere ti-talls sosiale medium de siste tolv-tretten årene. En større blogg skrev jeg åtte år tilbake, med flere tusen lesere i måneden. Den gangen skjønte jeg ikke hvilken gullgruve det kunne blitt ut av noe så simpelt som en hverdagsblogg. Det var i mine øyne en hobby. Jeg har alltid likt å ta bilder og skrive tekster. Det er ting jeg mestrer godt. Hadde jeg visst den gangen hvor slagkraftig bloggsamfunnet kom til å bli med årene, hadde jeg aldri slettet den.

I dag har jeg en daglig oppdatert Instagram-profil, en blogg jeg begynner å finne rytmen på og en (vell) aktiv Snapchat-konto. Jeg prøver å få til en balanse mellom jobb og privat på alle disse plattformene, og ønsker å kombinere dette på en konto innen hvert felt. Så langt fungerer det helt supert! Jeg tenker sånn - vi scroller, taster og glor inn i disse smarttelefonene flere ganger gjennom dagen. Når jeg gjør det, så tjener jeg penger. Jeg spiller verken Candy Crush eller Farmsville, jeg leser ikke nyheter mer enn å få med meg overskriftene på sol.no før jeg klikker meg videre til e-post-innboksen - og jeg chatter ikke meningsløst. Jeg jobber. Det er jobben min. Å være aktiv og tilgjengelig på sosiale medier.

Jeg jobber "online" fra bærbar-pc og smarttelefon. Om det er klokken åtte om morgenen eller ti på kvelden, er ubetydelig så lenge jobben blir gjort. Så, kanskje det ikke er helgefølelsen jeg kjenner på hver dag i løpet av uken. Kanskje helgen er like verdifullt og spesiell for meg som for de som jobber dag-, natt- eller døgnvakt gjennom uken, og utslitt trenger to dager til å komme seg på - før en ny uke kaller. Jeg tror følelsen jeg skal frem til kalles frihetsfølelse. Frihet til å styre dagene selv. Frihet til å jobbe hvor som helst, når som helst med noe man virkelig brenner for. Å hjelpe seg selv og andre til å se etter alternativer utover A4-reformen mange tenker er forventet at man skal leve etter. Frihet til å velge annerledes. Tenke annerledes. Leve annerledes. Være annerledes!

Jeg kunne fortsatt (og endt opp med et knallbra poeng), men klokken synger før halen galer i morgen, så sengen kaller. Fortsettelsen får heller følge!

  • 1316 lesere

Likes

Comments


Påsken har satt sine spor - også på kroppen. Jeg lot alt som heter selvkontroll og måtehold gå meg hus forbi disse nesten to ukene på påskeferie, og nå betaler jeg prisen for det. Noen kilo opp og flere cm ut. Heldigvis har jeg tilgang på en super pakkeløsning i varebeholdningen, så i morgen starter jeg på den første av ni dager på C9 for å skape balanse, og få tilbake den komfortable kroppsformen min.



Kickstarten C9 prøvde jeg for første gang over jul, etter å ha vært i samme situasjon som nå. Mye god mat gjennom dagen, og noe søtt/usunt til både kaffen og kveldskos. Aktivitet iform av gåturer og utelek, men ikke med samme intensitet eller utfordring som treningsprogrammet jeg kjører på gymmen til vanlig. Jeg mistet etter de ni dagene mange kilo og enda flere cm - noe som forbløffet både meg og de rundt meg. I løpet av den korte perioden var kroppen komt på riktig vei, noe som også gjorde utslag i hodet. Jeg fikk tilbake gnisten, og ikke minst troen på at også jeg kan oppnå resultater med min kropp. I en verden hvor man daglig scroller seg gjennom flotte veltrente kropper, er det lett å falle ned på andre siden, og tenke at dette ikke kan være ens egen realitet. Det er feil. Alle kan, men det krever innsats på flere fronter - og ingen andre enn deg selv kan gjøre jobben.



Jeg tok en ny runde med C9 i slutten av februar. På denne tiden trente jeg jevnlig og tungt, og siden målet ikke var å gå ned i vekt - innførte jeg noen ekstra rutiner i C9-programmet. Nok en gang fikk jeg synlige resultater og en balansert kropp. Nå kjører jeg på med runde tre, og denne gangen har jeg lekt med tanken på å ta bilder for å vise dere endringen dag for dag. Det vil i så fall være å ta et skritt langt utav komfortsonen, men for noen er det kanskje nettopp det å visuelt se endringen og resultatet som gjør utslaget - enten man er skeptisk eller vipper mot å ville teste ut C9 selv, etter litt for mye av alt på matfronten i løpet av påsken.


Spørsmål om C9-pakkens innhold, programmene som medfølger og pris svarer jeg mer enn gjerne på om du sender meg en melding enten på e-post: veronica.haugen.ness@live.no eller FB-melding: Veronica Haugen Ness.

  • 1369 lesere

Likes

Comments


Da nærmer påsken seg slutten, og vi er hjemme etter ti dager på tur. Første halvdelen tilbragte vi hos min mor og besteforeldre i Årbergsdalen, hvor også min søster, onkel og søskenbarn kom hjem på påskeferie. Til tross for ikke-optimalt påskevær hadde vi fine dager med gåturer, skiturer, spillekvelder, bålbrenning og gode samtaler over måltidene ved spisebordet. Jeg lader batteriene til max ved å være med familien min i slike settinger, og setter stor pris på disse samlingene gjennom året. Vi bor spredt over hele det ganske land, fra Stavanger i sør til Bodø i nord - så når flere får muligheten til å vende nesen hjem, sier det seg selv at det er gull!



Skjærtorsdag pakket vi to biler til det ytterste med varme klær, matvarer, sykler og ski - før vi startet kjøreturen mot feriehuset i Aurland. Langfredag dro vi på dagstur til skianlegget i Myrkdalen, hvor både store og små koste seg i fint vær, med og uten ski. Lørdag - påskeaften, ble det en handletur før pinnekjøttmiddag og (påske)pavlova sørget for sprekkferdige mager på hele gjengen. Søndag satte en tredjedel av påsketuristene seg på enten buss eller fly tilbake til hverdagen, mens vi som var igjen til i dag hadde en fin søndag med sol og vårstemning - som igjen la til rette for mye uteaktivitet. Jeg og guttene tok oss en sykkeltur til lekeparken, og på vei hjem stoppet vi for å mate noen hester som stod ute å nøt varmen. Vell hjemme ble middagsbordet om til piknik i hagen, etterfulgt av mer lek og moro før kvelden tøylet oss. I dag rullet vi som siste bilen hjem - tilbake til hverdagen med ny giv og tiltakslyst.



Ellers ting som er verdt å nevne fra uken; Harry Potter-maraton, utallige sykkelturer med mine spreke gutter, de ulike filtrene på Snapchat (bilder forbeholdt innerste krets), høy apefaktor på lekeplassen, kryssordoppgaver sendt rundt bordet for å få løst ordene, skjellsanking på stranden, påskeegg-jakt i hagen, såpebobleinferno, (kina)sjakkspill og påskekrimgåter på TV-en hver kveld, både for guttene og oss voksne. Alt i alt - en vellykket lang påskeuke med kjekke opplevelser og interne morsomheter som nå kan føres inn i minnebøkene. Jeg er så glad i familien min og rikdommen vi har - flotte fasiliteter iform av samlingspunkter som gården i Årbergsdalen, stølshyttene knyttet til denne og feriehuset i Aurland som vi kan bruke hele året. På ingen måte overdådig eller luksuriøst, men som bestemor sier; "Godt nok til oss."



Bager og poser er pakket ut, og andre maskinen med klær er godt i gang på vaskerommet. Guttene har nettopp lagt seg, etter tre Pokémon-episoder og vafler til kveldsmat - påskens siste utskeielse. Både K og D har fri fra skole og barnehage i morgen, så her forlenges ferien med ytterligere en dag. Den skal vi tilbringe her hjemme, på lavt gir.



Slenger med en del bilder fra den siste uken, dog noe random plassert. Følg meg gjerne på Instagram; veronicahaugenness og Snapchat; vhn90 for mer av alt! Hvordan har påsken din vært?

  • 1394 lesere

Likes

Comments


Søndagen startet tidlig, lik lørdagskvelden ble avsluttet. Frøken Fornuftig fant nemlig sengen klokken halv ti, og sov som en sten gjennom natten i dun-havet som var oppredd med nyvasket sengetøy. Altså, den følelsen!

Om to små uker skal jeg levere en særoppgave på pluss minus femten sider. Læreren i faget har sendt x-antall meldinger både på felles SMS og via Fronter, med påminning og ønske om tilbakemelding på hvordan vi ligger an. Jeg ligger ikke an i det hele tatt! Så jeg tenkte at i dag var dagen å starte. Opplagt og uthvilt en tidlig søndagsmorgen, sovende barn og stillhet. Åpnet bok nummer en (ja, hele tre bøker skal jeg igjennom) og kom et par og tjue-sider uti før jeg innså at jeg ikke hadde peiling på hva jeg hadde lest om. Lukket boken, fant frem mobilen og søkte det vide vebb for frokosttips.



Ta-dam, resultatet! Amerikanske pannekaker med Nutella, jordbær, banan, kiwi og valnøtter, samt rikelig med kald melk. Guttene fikk store øyne når de så hva som var dekket til på frokostbordet, og at jeg er verdens beste mamma har jeg snart fått tatovert på huden. Tidenes start på søndagen! Glemte til og med særoppgaven et lite øyeblikk der.


Frokosten vell blåst og ryddet bort, guttene forsvunnet ut med nabobarna for å ake og jeg klar for å ta fatt på dagens (sær)oppgave. Men først måtte jeg henge opp en maskin med klær og få satt på en ny. Faktisk, så trengte vaskerommet en skikkelig omgang med vaskekosten, og når jeg allerede var i gang kunne jeg like gjerne gjøre det skikkelig. Dra frem vaskemaskinen og skure dusjkabinettet (som vi ikke bruker), gå over alle skaphyller og vaske taklistene. Tror aldri jeg har brukt lenger tid på å stille opp skyllemiddelflaskene etter farge (de er alle hvite). La oss bare si at dagen gikk!

Nå er klokken over seks, det er tid for å rope inn guttene som etter middag dro ut på en ny ake-runde og jeg sitter her med verdens reneste vaskerom og vurderer å endelig starte på særoppgaven. Etter å ha støvsugd bilen, såklart.


  • 1661 lesere

Likes

Comments