VHN
View tracker


Denne helgen var den første på måneder hvor jeg følte en endring. Følelsen av å være tilbake i normalen. Den normalen jeg liker å være i når jeg har barnefri. Ut å spise på fredagskvelden. Kafé på lørdagen. Først med Nadia, deretter med mamma. Videre opp til Malin for å lage vårruller. Mat og sosialisering. Min normal. Den jeg liker å være i. Den jeg har unngått i flere måneder. Fordi kropp og sinn ikke har overskudd, til å verken prate eller lytte. Men i helgen kom det endelig en liten high snikende. The rush is amazing, virkelig. Som om en bryter svitsjer fra rødt til grønt. Grønt lys. Kjør på. Det minnte meg på at jeg var sjåfør lørdagskvelden for en feststemt gjeng. Det endte i ikke-planlagt roadtrip og upåklagelig stemning. Være tilstede her og nå-følelsen, blomstret.

Etter Pikant-middagen fredag dro jeg hjem, landet på sofaen og så de fire siste episodene av Keeping up with the Kardashians, sesong 12. På en ulovlig side som varslet meg om virusangrep i hytt og gevær. Lørdag morgen stod jeg opp, fant frem en saks og klippet håret. Khloe i serien var inspirasjonen. Det føltes utrolig deilig å ha kortere og livligere hår. Forandring er som nevnt ikke noe jeg er god på, så pluss i boken for å gjøre handling utav tanken.



Ellers? Jeg rotet meg inn på Tinder. Og vi vet alle hva som skjer når man roter seg inn på Tinder. Drømmemannen dukker opp, sånn utav det blå. Helt til man møtes og finner ut at her er det smurt godt på og mye staffasjer som ikke kom frem i samtalen vi begge følte var "sååå bra match". Men denne karen har gjort meg nysgjerrig og skal få en sjanse. Date er avtalt. Fortsettelse følger?



Det har vært mandag. Ukestart. Jeg har vært inn gjennom de gule dørene, og tømt tankeboksen i en time hos en som lytter, nikker og reflekterer. Får meg til å reflektere. Stiller enkle spørsmål, som får meg til å stille større spørsmål. Slitsomt, men godt.

Det skjer noe nå. Ting beveger seg. En nødvendig endring er i anmarsj. Og jeg er ikke redd, denne gangen.


  • 50 lesere

Likes

Comments


Årets første jentekveld gikk av stabelen ikveld, ti dager inn i det nye året. Det var på høy tid. Jeg inviterte jentene på kakao, fyr i peisen og visning av den nye leiligheten som står klar i april. Vi går inn i vårt ellevte år som trekløver, og disse to er alt jeg kunne bedt om i rollene som bestevenninner. Etter kveldens oppdateringer later det til at 2017 blir et spennende år på ulike plan for oss alle tre.



Døgnrytmen min lever sitt eget liv for tiden. Igår la jeg meg klokken halv åtte, sov tolv timer, sendte guttene på skolen og fortsatte å sove til langt på dag. Jeg vet at jeg trenger endel søvn og faste rutiner på dette, men det kan umulig være normalt å sove mer enn katten gjør iløpet av døgnet. Det må diskuteres på morgendagens "catch-up" hos fastlegen.

Nå venter tre ferske episoder av That 70's Show på TV2 Sumo. Jepp, vi er der igjen.

  • 125 lesere

Likes

Comments


Søndag. Dagen jeg liker minst fordi det er den beste av de syv. Dagen hvor man virkelig kjenner på at det er fridag, samtidig som man er smertelig klar over at det i morgen er arbeidsdag. Og at det da er en liten evighet til søndag igjen. Jeg er dårlig på overganger, endringer og avsluttninger.

Jeg er dårlig på livet.



Takk for fine meldinger etter forrige innlegg. Jeg er heldig som har dere alle rundt meg. Både i opp- og nedturene. Noen bemerket at kommentarfeltet var stengt og dette er jeg klar over. Det er et valg jeg selv har tatt. Her inne skal tankene få fritt utløp ned i fingrene og ut over tastaturet. Kommentarer er ikke nødvendig. Vil du sende meg en melding finnes jeg på Facebook og Instagram; veronicahaugenness.

Som antatt endte det i sykemelding. Hverken kropp eller sinn spiller på lag med meg (eller hverandre) om dagen, så nå må timeplanen ryddes og sorteres. Fokus på det som er viktigst; 1) være mor 2) komme seg ovenpå igjen. Det å akseptere at man har ekstra utfordringer har jeg lest meg til at flere sliter med i starten, og jeg er nok der selv nå. Jeg har alltid slitt, men funnet en løsning underveis. Det er forresten løyn. Løsninger har det vært lite av oppigjennom årene, isåfall ikke noe annet enn midlertidige. Å dekke over eller iscenesette, det er jeg derimot ekspert på. Å skulle tenke nytt etter å ha levd som om dette var normalt i snart ti år er ikke enkelt. Dette er min normal.

Pilleglasset er tømt, og jeg er klar for sengen. God natt.


  • 201 lesere

Likes

Comments


00:01, sier klokken nede i høyre hjørnet på dataskjermen. 5.januar allerede. Overskriften skrives på engelsk. Det klinger bedre.

Jeg startet året med egenmelding som ser ut til å ende i nok en sykmelding. En lang en, denne gangen. Det er rart hvordan ting kan bli på bare noen måneder. Teit formulert, jeg vet. Livet mitt stoppet plutselig opp, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Alt gikk jo så bra? Iallefall ganske greit. Trodde jeg. For å ta det på en litt ryddig måte skal jeg dele budskapet mitt over flere innlegg. En setning jeg ser flere bruker for å beskrive livssituasjoner utenom normen er følgende; "Jeg har alltid følt meg annerledes." Så, jeg safer med den.

Jeg har alltid følt meg annerledes. Allerede som barn. Jeg har minner fra barnehagen hvor andre barn løp rundt og lekte, mens jeg satt på sidelinjen som en observatør. Fordi jeg ikke forstod opplegget. Jeg husker at jeg tenkte tanker jeg idag tenker at kun en voksen ville ha tenkt, i en slik situasjon. På barneskolen fortsatte det. Jeg passet ikke inn noen plass, sånn på ordentlig og jeg var klar over det. Interessene, samtaleemnene og "nivået" på mine jevnaldrende passet meg ikke. På ungdomsskolen ble følelsen av å være annerledes virkelig forsterket. Hierarkiet som dominerer og de uskrevne reglene som skal føles på slike steder, eksisterte ikke i min verden. Jeg forstod ikke hvorfor de som var såkalt populære var nettopp det, og hvorfor noen ble sett på som taperne. Så stod videregående for tur, og jeg fikk endelig ha en finger med i spillet på hvordan de neste skoleårene mine skulle se ut. I hvilket miljø jeg ønsket å være i. De to årene på jordbruksskolen kunne jeg gått om igjen og om igjen. Og om igjen.



"This year has been a massive split between being the worst year of my life and the best year of my life"


At jeg sensommeren ifjor skulle få en bekreftelse på denne følelsen av å være annerledes, har vært en lettelse samtidig som min virkelighet fortsatt er uendret. Om ikke en direkte forklaring, så iallefall noe. Noe som ga mening, fikk brikker til å falle på plass og forklarte til en viss grad. Jeg er annerledes. Jeg er skrudd sammen på en annen måte. En kjemisk prosess som skjer i hjernen til folk, uteblir i min. Som igjen fører til at forståelse for tanker som logikk og fornuft noen ganger kan fordufte helt, og den innebygde strikken vi mennesker sies å ha i oss kan strekkes langt. Uendelig langt. Der folk stopper opp og setter en grense, fortsetter jeg i samme tempo. Det kan variere mellom to veldig ulike retninger. Høyt eller lavt. Jeg kan sette meg fast på en av disse holdepunktene over tid, eller jeg kan sprette imellom de som en jojo. To poler, kaller de det. Bipolar.

Bipolar lidelse.

Jeg har alltid følt meg annerledes. Nå har jeg i det minste noe å gå utifra, uten å la meg bli definert av det.


  • 366 lesere

Likes

Comments


Vi skriver 2017, og jeg har startet det nye året med å gjøre noen endringer. Et årsskifte for meg har tidligere ikke handlet om annet enn å fjerne glitter og stas som hører julefeiringen til, og på den måten markere en ny start ved å vende tilbake til hverdagen. Men i år har jeg gitt overgangen til et nytt år noen ekstra tanker, og ved å gjøre endringer i dagliglivet mitt skal jeg se om utfallet av disse kan gi større ringvirkninger i helheten. De siste tre årene er ikke mye å skrive hjem om. Eller jo, det er akkurat det de er, men solskinnshistoriene vil utebli fra alle tre opplagene. De finnes ikke. Disse årene har vært rotete, forvirrende og til tider frustrerende. Kaos er en oppsummerende beskrivelse. Livet later til å ha rotert rundt i en meningsløs sirkel, selv om jeg er mange erfaringer rikere, på godt og vondt. Det kommende året ønsker jeg derfor å bruke til å bryte ut av denne sirkelen, ved å ta styringen og få endret kursen.

It's time I rock my own world.


Likes

Comments

View tracker


På stuebordet står to tomme Cola-bokser, og skorpene fra en godt stekt grandis ligger tilfeldig utover pappembalasjen dritten kom i. Majonestuben er skvist til det ytterste. Ved siden av den sorte Essie-neglelakken, ligger tre halvtygde karameller på det brutte Meller-papiret. 89 kroner er brukt på et HBO-abbonomang. Etter å ha sett "Sex and the City; The Movie" på Netflix, var det uunngåelig å ikke ville se de seks sesongene som tok verden med storm. For 10 år siden.

Klassisk meg, det med å henge litt etter i den virituelle verden.

Noen andre funfacts før jeg runder av; jeg drikker ikke Cola, jeg spiser ikke grandis og jeg liker ikke Meller-karameller. Jeg ser ikke film og jeg følger ikke med på serier.

Men neglene mine; de er on fleek.

Likes

Comments


Formiddagen fløy i dag, til tross for at jeg var oppe kl.04:45 og stemplet inn på treningssenteret 19 minutter senere. I åtte-tiden satt jeg nydusjet ved skrivebordet med frokosten i magen, og tok fatt på mailboksen. Frem til litt over lunsjtider hadde jeg hjemmekontor, og dro videre til byen for å møte bestevenninnen på kafé. Etter et par timer med henne møtte jeg min mor og besteforeldre på et annet spisested, og ble sittende der i enda et par timer. Nå har jeg vært hjemme i en time og må hive meg rundt med kofferten. I morgen tidlig vender jeg nesen mot Bergen hvor konsert og hotellovernatting skal fylle de neste 36 timene. Det gledes! Da ble det et klokkeslettbasert innlegg i dag, da.

Snap: vhn90


  • 954 lesere

Likes

Comments


For ærlighet varer lengst, sies det.

Jeg vil starte med å si at dette innlegget er utav min komfortsone å publisere både med tanke på tekstens avsløringer og før-bildet. Å frivillig sette meg selv i en sårbar posisjon er ikke dagligdags - samtidig som jeg gjerne vil vise at det er fullt mulig å oppnå resultater på kort tid om man bare bestemmer seg og tar grep.

Jeg vil si at jeg var i mitt livs beste form våren 2015, sånn kroppslig. Etter flere måneder med trening og fjellaktivitet raste de overflødige kiloene av, og kroppsvekten med "inn- og utsving" hadde fordelt seg på alle de riktige plassene. Det ble en herlig sommer, og livet smilte på alle plan. Så traff høsten som en uvarslet bølge, og skylte bort flere av grunnene til å beholdet smilet. Mørke måneder fulgte, både utendørs og i sinnet. En barnefri helg betød som regel tre dager på rad liggende i sengen, kun avbrutt av turer til og fra badet og kjøkkenet. Hver dag var en kamp mot meg selv, og jeg følte meg som to veldig ulike personer tvunget til å dele kropp. Tankekaoset hadde mye makt, og den delen av meg som ville, tapte som regel mot delen som ikke-ville. Jeg mistet meg selv fullstendig, og var tappet for krefter fysisk som følge av å være utslitt psykisk.

Ved juletider var det nok. Vekten viste tolv kilo opp, og disse hadde havnet på helt feil steder. Kroppen var en eneste stor "ut-sving", og jeg følte meg rett og slett ekkel. Jeg var på mitt tyngste noen gang. Flere kilo tyngre enn jeg var siste dagen i begge svangerskapene mine, og det gjorde meg kvalm. Det ble heldigvis et vendepunkt, og jeg tok min første runde med C9 rett over jul. Etter denne fortsatte jeg med å spise sunt og trene tre dager i uken på treningssenteret. Dette gav resultater og halvparten av de tolv kiloene forsvant. Jeg hadde mer energi og hverdagslige oppgaver var ikke lenger uoverkommelige. Jeg tok meg seg i å smile og le spontant av tanker igjen - etter flere måneder hvor smilene måtte klistres på og latteren var falsk.

Påsken ble tilbragt med familien i Aurland, og selv om vi hadde planlagt en aktivitet hver dag var ikke dette på samme forbrenningsnivå som treningen min hjemme utgjorde. I tillegg gav jeg meg selv frie tøyler i matveien, og det ble mye søtt og kaloriholdige fellesmiddager, slik det ofte er i familiesammenkomster. Da vekten viste et par kilo opp igjen ved hjemkomst, bestemte jeg meg for å kjøre på med en ny C9-runde og øke antall treningsøkter fra tre til fem i uken.

Resultatet ser dere under.



Én måned skiller disse bildene. 20 treningsøkter på rundt en time hver. Bildet til høyre ble tatt 2.april, og det til venstre tok jeg i går, 2.mai. Jeg står på samme plass og i samme posisjon. Uredigert og ærlig. Rundt midjen og magen merker jeg det mest, og det er også det som kommer tydeligst frem på bildene. Brystkassebena mine stikker ut av seg selv - jeg trekker ikke inn magen selv om det kan se slik ut. Dette er arvelig, og både min mor og søster har samme tydelige ben stikkende ut under brystpartiet. Ellers er lårene fastere, leggene mer muskulære og rumpen begynner å få fasongen tilbake. Trening og riktig kosthold er nr.1. For meg har Vital5-boksen vært avgjørende for å ha nok energi til å holde motivasjonen oppe. C9 har i to omganger hjulpet meg med å komme sterkt i gang, og fått kroppen renset og balansert.

Husk på tilslutt at dette er min erfaring og min kropp. At jeg ikke trives med å veie 70 kg er min sak - mens det for andre kan være helt ideelt. Vi skal alle passe til oss selv og føle oss vell. Jeg sammenligner meg selv kun med meg selv - ingen andre. Nå gleder jeg meg til å knipse det neste resultatbildet den 2.juni.

Ta kontakt via Facebook: Veronica Haugen Ness eller e-post: veronica.haugen.ness@live.no om du har spørsmål eller ønsker å vite mer om kickstarten C9.

"Look better. Feel better."


  • 1490 lesere

Likes

Comments


Venninnene mine er ikke nådige når det kommer til "bloggkarrieren" min, og spørsmålet i overskriften har jeg måtte svare på flere ganger de siste ukene. Skikkelig dårlige svar har jeg hatt, visstnok. "Ingenting å skrive om. Hundre ting på planen. Har ikke tid." Jeg ser at det kan være grunn til å skeptisk heve øyebrynet når jeg først serverer den om at jeg ikke har noe å skrive om, og følger opp med å ha hundre ting på planen. Tiden styrer jeg stort sett selv, så også der kommer jeg til kort.

Men nå har jeg logget meg inn, og begynt å fylle denne tekstboksen med noe som forhåpentligvis blir godkjent til å være bloggmateriale. Kanskje mai er måneden hvor bloggingen tar skikkelig av, hvem vet. Disse siste ukene har jeg hatt mye å gjøre på skolefronten. Jeg finner ikke store nok ord som dekker begeistringen og gleden jeg føler når jeg tenker på den junidagen jeg er ferdig med siste eksamenen, og fra da av bare kan... leve! Uten møteplikt, arbeidskrav og heldagsprøver. Kanskje litt rart å uttrykke dette så sterkt når jeg har søkt åtte ulike studielinjer allerede fra høsten av, men den tid den sorg. Mye kan forandre seg de nesten tre-fire månedene.

Ellers har jeg endelig fått treningsgleden tilbake, og ikke minst den gode rutinen! Jeg får kjørt mellom fem og seks økter på treningssenteret i løpet av uken, og utover det gått på minst en fjelltur. Veldig deilig å kjenne at kroppen er med, og se resultater for hver uke. Men mer om dette i neste innlegg. Før- og etter bildene jeg lovde å poste for noen uker tilbake er klare, og jeg er spent på hva dere synes om resultatet.  

Ciao!


  • 1398 lesere

Likes

Comments


Jeg har lenge hatt lyst til å reise alene, og denne late søndagen har jeg studert mulighetene for dette noe nøyere. Jeg er på et sted i livet nå hvor jeg er så fri som jeg noen gang kommer til å bli, så muligheten til å gjøre det jeg vil må utnyttes.

Det finnes egne reiseselskaper for unge kvinner som ønsker å reise alene. Visste du det? Nytt for meg. Et raskt Google-søk, og man får side opp og side ned med tips og råd om hvor man bør dra, og ikke dra. Med blondt hår og blå øyne står det i flere av artiklene at man vil tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet fra lokalbefolkningen, da et slikt utseende vil skille seg ut og skape nysgjerrighet. Det ønsker jeg på ingen måte å gjøre. Jeg vil forsvinne i mengden, og bare være. Alene i en by, i et ukjent land.



Amsterdam har fanget interessen min etter å ha skummet igjennom utallige faner med anbefalte destinasjoner. Jeg drar ikke for å ligge på en strand å sole meg over flere dager - ei heller for å sprenge bankkortet på shopping. Jeg drar først og fremst for å bevise for meg selv at jeg greier det - å komme meg fra A til B i et ukjent land, overleve noen dager for så å finne veien hjem igjen. Å være så veldig bereist kan jeg ikke påberope meg - selv om jeg har vært i de fleste "sydenlandene" flere ganger i løpet av de siste femten årene. Mellom-Europa har jeg bare flydd over, så byer i disse nærliggende landene er noe jeg absolutt kunne tenkt meg å oppleve. Se flott arkitektur, sykle langs de utallige kanalene og spise på små koselige steder underveis. Med en god bok i vesken. Se på folk, og fylles med inspirasjon. Lære noe, om meg selv og stedet jeg ferierer i.

Tips og råd fra dere som har gjort nettopp dette - reist alene, tas imot med stor takk! I en kommentar, privat melding eller via e-post: veronica.haugen.ness@live.no.


  • 1646 lesere

Likes

Comments