VHN

Følelsen av å ikke få stoppet opp, pustet ut eller gjort det som er målet med denne sykemeldingsperioden, er veldig tilstede for tiden. Jeg har flere oppmøte-plikter nå enn da jeg var i jobb - og det går i ett med avtaler, telefoner og e-poster alle veier. For å informere de ulike instansene om fremgangen. Legene vil ha jevnlige blodprøver og oppdatering på virkningen av medisiner, forståelig nok. Nav lurer på om jeg ikke snart tenker begynne å jobbe igjen, eller ønsker samtale om hvordan man skriver en CV (...) Arbeidsplassen venter på tilbakemeldinger fra de to over, om utsiktene for fremtiden. Psykologen fokuserer på kognitiv terapi og endring av tankemønsteret mitt, men alt jeg føler for i disse samtalene er å få tømt tankeboksen om presset jeg har hengende over meg om å "bli frisk fort!" Det later til å at folk ikke forstår at jeg aldri blir frisk.

Jeg får ikke fokusert på det å skulle bli bedre, og føler på mange måter at behandlingen ikke har startet enda. Det er ingen endring eller bedring - bare... mas. Jeg trenger ro, en overkommelig fremtidsplan og avkobling iform av alternativ terapi som trening, yoga og frisk luft. Disse aktivitetene er det selvsagt jeg som må organisere og ta initiativ til, men akkurat nå har jeg hverken tid eller energi til å utføre noe som helst utover det jeg absolutt må. Som nevnt før samarbeider ikke kroppen med hodet, og alt som foregår i topplokket tærer på det fysiske. Kroppen er utslitt av å måtte bære det kaotiske hodet, og trenger hyppige pauser. Jeg trenger å få fokusert på meg selv, og finne tilbake til hun som gledet seg over livet. Bare gi meg èn uke uten en eneste henvendelse eller avtale.



Jeg er mor, og det er nummer èn. Alltid. En oppgave jeg består med "meget godt", og har gjort fra starten. Guttene blir i liten grad utsatt for min sviktende helse, da jeg fokuserer på å få nok hvile og ladet batteriene når de er på skolen eller hos sin far. De er på ingen måte skjermet, og vet at jeg har en lidelse som gir meg ekstra utfordringer i perioder, uten at dette på noen måte er deres skyld. På mange områder gir guttene meg energi og drivkraft til å få gjort ting, både i hjemmet og aktiviteter utover det når vi er sammen på ettermiddagene og annenhver helg. Jeg har et sterkt fokus på at min helsesituasjon ikke skal gå utover dem, ei heller gi begrensninger for hva vi kan gjøre på fritiden. Det er mitt ansvar å opprettholde dette, med å følge medisineringen og få nok søvn - og per nå tilsvarer det en 100 % stilling for min del. Jobben min nå er å fungere som mor.

Det henger en grå sky over hodet mitt - jeg er fullt klar over det selv og merker det godt på skrivestilen. Jeg er oppgitt, men har på ingen måte gitt opp. Men det må skje noe snart - en helomvending. Og den er det til syvende og sist jeg som må stå for. Jeg må bare få sortert, valgt bort og komponert en overkommelig plan. Stoppe opp, puste ut og ta en ting av gangen.


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

I stuen henger seksten røde ballonger og tolv hvite, fordelt i fire klaser med syv ballonger hver. Syv ballonger - en for hvert år du har beriket livet vårt.

Du er en filosof, en drømmer og en kunstner. Du har en sangstemme som vil utmerke seg, og dine "krusseduller" er gjennomtenkt og fulle av sjel. Du etterlater deg tydelige spor i alt du gjør - helt uanstrengt. Du bare har det i deg. Fantasievnen din har ingen grenser, og i beskrivelsene dine viser du meg de vakreste steder. Det finnes ingen normal, standard eller begrensning i drømmene du formidler, og du leter etter noe mer i hvert svar du får. Oppfølgingsspørsmålene dine får meg ofte til å revurdere svarene jeg selv har gitt deg. Du lærer meg så mye gjennom det jeg forsøker å lære deg. Om livet, om andre og om deg selv. Du setter ting inn i et større perspektiv.



Du er en fremtidig Peter Pan - gutten som nekter å bli voksen. Lek og ablegøyer kunne vært din hverdag, livet ut. Du er et sosialt vesen og har få begrensninger når det kommer til å gi av deg selv - du deler, inkluderer og inviterer, uten behov for å kontrollere, hverken lek eller andre mennesker. Du er full av sjarm, humor og fantasi. Rang-systemet som starter allerede i barnehagen eksisterer ikke i din verden, og du kommer ofte hjem med tårer nedover kinnene fordi andre ikke har den samme godheten i seg som du selv. Heldigvis har du en medfødt trygghet, og kan si klart ifra når grensen din er nådd. Dette vil være din styrke. Det varmer hjertet mitt å se vennskapet mellom deg og din omsorgsfulle storebror - dere er og kommer til å være viktige for hverandre i årene som kommer. Min beste venn, som du selv betegner han som.



Jeg skulle ønske at mye av det du skal igjennom i årene fremover lå i min makt. Ikke for å kunne unngå fallgruvene, men til en viss grad kontrollere styrken og utfallet av disse. For verden - den virkelige verden, som vi alle skulle ønske vi kunne flykte fra iblant, kommer til å være ekstra vanskelig for deg å innrette seg etter. Med sine klare rammer, faste regler og tydelige struktur, vil den til tider føles som et fengsel. Du evner å se verden for så mye mer enn flertallet, og ønsker å ubegrenset få leke, drømme og utforske. Du kommer til å skape din egen verden, og flykte til denne når den virkelige later til å rase sammen.



Som din mor er jeg ydmyk over å ha blitt tildelt oppgaven med å lede deg igjennom barndommen, støtte deg i tenårene og stolt se deg gå dine egne veier inn i voksenlivet. Det blir en reise med flere stoppesteder. Jeg håper min evne til å forstå vil være en solid stein i grunnmuren hele veien, og at du vil tillate deg å være frittenkende, annerledes og ta beslutninger basert på dine behov og ønsker, uansett hva andre måtte synes og mene. Du er et unikum som vil blomstre i det riktige miljøet, og få utløp for dine evnerike sider som person.

Gratulerer så mye med 7-års dagen, Dennis. Du beriker livet på alle plan, og min kjærlighet til deg kan ikke måles.


Likes

Comments

Det er vanskelig å sette ord på ting om dagen.

Det skjer mye.

Jeg er sliten. Sliten av forventninger som jeg i stor grad stiller til meg selv, men også kan føle på at andre rundt meg tenker at snart må dukke opp. Tegn på bedring. Det igjen er min egen feil. Jeg har oppført meg som om det er en slags influensa jeg har hatt - i et halvt år nå. Noe som sitter godt i, men går over. Bare gi meg fjorten dager...

Det fungerer ikke slik.

De dagene jeg må forlate huset er påkjenningen størst. Mest fordi sykdommen er usynlig, og folk ikke kan ta hensyn til noe de ikke ser. Noe de ikke vet. Jeg forstår det, og ønsker på ingen måte særbehandling. Men noen ganger hadde det vært mye lettere om folk bare skjønte greia - uten at jeg måtte forklare eller utdype. Eller at det fantes en teknisk duppe-dings av noe slag jeg kunne feste rundt håndleddet, som automatisk filtrerte og omformulerte ordene på de jeg ufrivillig møtte på, på vei til- eller fra en avtale. Slik at hodebryet mitt slapp enda en lite gjennomtenkt setning å måtte analysere ihjel og miste nattesøvnen over.

Det er mye å be om, jeg vet det. For mye.

Forutsigbarhet kommer i begrenset opplag.


Likes

Comments

Helgen som gikk var innholdsrik på en terapeutisk måte. Avslappende. Fredag formiddag strålte solen, og på Mo ble jeg møtt av bestevenninnen med en firbent venn i hver hånd; hesten Balder og hunden Loke. Vi gikk en fin runde før vi endte opp på en grillplass, med benker og mulighet for bål - hvor kakao og kjeks ble tryllet opp av sekken. Mye terapi i en slik setting - med dyr, natur og det beste selskapet.



Vell hjemme ble bagen pakket, og på ettermiddagen dro jeg, min mor og guttene innover mot feriehuset i Aurland. Helgetur. God stemning, smakfull mat, fint vær og omkranset av storslått natur. Idyll. Jeg er takknemlig for å ha muligheten til å reise på denne måten. Uten å måtte spare, booke eller planlegge så mye. Til en plass hvor man ikke kommer ifra, men på en måte hører til allikevel. En plass man føler seg hjemme selv om man er flere timer hjemmefra. Ferieturer til Aurland var en årlig tradisjon i min barndom, og at dette nå videreføres til mine barn føles godt. Mitt paradis, som jeg kaller det. Her finner jeg roen, og kan koble av.



Takknemlig er stikkordet for helgen som var.


Likes

Comments

Jeg har ikke ord. Virkelig. Ingen ord - og jeg går ingen steder uten vannflaske. Hosteanfallene kommer når det passer dårligst, og er så kraftige at jeg nesten brekker meg. Grus i halsen, kalles det. Jeg skjønner godt hvorfor - etter å ha gått slik i tre dager nå. Lungekapasiteten minker for hver dag, og hostene lyder ikke som vanlige "host host". Jeg høres ut som en aggressiv blodtørstig løve. Jeg brøler. Høye mandige brøl.



Denne uken har vært preget av det å ha endel å gjøre. Mye på tapeten, som man sier. For mange er det å fylle opp dagene fra morgen til sen ettermiddagen gjennom uken helt vanlig. Jobb, skole, barnehage, middager, lekser, treninger og andre aktiviteter flettes inn i en plan. En "normal" hverdag. For meg per idag er det derimot utfordrende å skulle fungere som før, så når det først blir tett(ere) program er det viktig at det legges et godt grunnlag for dette. En plan. Mandag og tirsdag var guttene i fokus, etter pappahelg og vinterferie. Vi måtte finne tilbake til hverdagen disse dagene. Få inn de gode rutinene igjen med faste ting til fast tid. Middag, lekser og aktiviteter etter skoletid. Onsdag hadde jeg hele tre møter og en avtale iløpet av dagen. Jeg sliter med å komme meg til det ene. Å skulle dra videre til det andre har den siste tiden vært helt utenkelig. Men igår var jeg altså fra det ene til det andre, for så å dra videre til det tredje og avslutte med det fjerde. Jeg dro hjemmefra klokken 08:24, og parkerte på tunet igjen 20:24. Det er tolv timer ute av huset det. Ute av sengen - og bare det i seg selv måtte jeg ha litt tid til å fordøye. Det er lenge siden sist jeg var på farten på denne måten. Veldig lenge siden. De ulike møtene gjennom dagen gikk bra. Positivt utfall på samtlige. Angsten i forkant av slike møter ligger alltid å presser, men jeg greide å holde dette i sjakk. Det ble heller ikke mye dø-tid til å la tankene fly i alle retninger. Pausene imellom gikk med til å få fylt opp vannflasken og mate på med halsdrops, før jeg forflyttet meg til neste lokasjon. Problemet for meg etter slike møter er at jeg må ringe noen for å prate om det - og jeg skal ikke legge skjul på at tidspunktet stemmen min valgte å bli skremmende ukvinnelig, og lungekapasiteten minimal før et hosteanfall meldte seg var veldig dårlig. Når man skal holde en samtale gående i halvannen time x fire iløpet av en dag, og attpåtil ønsker å ringe en tredjepart for å gi referat etter hver av disse, sier det seg selv at det ikke var mye lyd igjen i meg på kvelden.

Jeg ser på det som en liten milepæl. For som sagt hadde dette for kort tid siden vært utenkelig for meg å gjennomføre, selv med klokkeklare stemmebånd. Yay me :)


Likes

Comments

Jeg har siden sensommeren slitt med å få sove. Ikke med å sove, men med å sovne. Døgnets 24 timer har sklidd ut i å bli en eviglang berg-og dalbane av søvn i perioder, og jeg har sovet 21 timer i strekk, våknet, gått på do og drukket litt vann, før jeg har forsvunnet inn i drømmeland i 16 nye timer på en og samme helg. Og når jeg våkner var det blitt søndag ettermiddag, og farlig nær slutten på hele frihelgen. Andre ganger ligger jeg våken halve natten, og stirrer ut av vinduet opp på den mørklagte himmelen. Jeg har sett på klokken ved en anledning og den har vist 22:43. Neste gang jeg har latt øyene sette blikket på skjermen, viser den 02:57. Timene imellom har tankekaoset kvernet i ett, og øyelokkene ikke vist noe tegn til å ville gli igjen. I slike perioder blir det mer døsing på dagen, iform av to-tre timer på sofaen når guttene er på skolen og gjerne en time på sofaen etter middag. Jeg får med andre ord sove når jeg først sovner, men også her mangler jeg en sunn og velfungerende rutine for tiden. Balansen.

Psykiateren har skrevet ut to ulike sovetabletter, men jeg har ikke tatt en eneste en. Bivirkninger på sikt og ettervirkninger som å våkne med fyllesyke-følelse hver morgen frister ikke. Virkelig ikke. Heller ikke det å bli avhengig av å måtte ta en pille hver kveld for å få sove. Det er igrunn helt uaktuelt.



Lydbok ble løsningen. Jeg lastet ned app'en Storytell etter tips fra min mor, og setter denne på hver kveld når hodet treffer puten og ilag med kroppen skal sovne inn. Av seg selv uten hjelp fra medikamenter. I app'en kan man høre hundrevis av bøker, opplest på norsk eller engelsk - og en innstilling gjør at man kan velge å få boken lest i x-antall minutter før den automatisk stopper seg selv. På det tidspunktet skal man da helst ha sovnet. Å slumre noen ekstra minutter lar seg såklart også gjøre. Dette har fungert som bare det for min del! Når lydboken starter slår tankesurret mitt seg av, og jeg finner veien inn i drømmeland mens en behagelig stemme leser fra en selvvalgt bok i et rolig, døsig tempo.

Da jeg fortalte psykiateren at jeg har valgt å gå for metoden over - fremfor hans valg av blå piller, ble han overrasket. På en positiv måte. Det hele endte med at vi begge måtte frem med mobiltelefonene, og jeg vise han hvordan han lastet ned app'en selv og ellers alternativene som kategori-valg, språkform og slumre-funksjonen ved nettopp innsovning. Han takket flere ganger iløpet av timen for tipset, og sa at dette skulle han foreslå til andre pasienter fremover som slet med søvn- og avkoblingsproblemer. Pluss i margen til meg, idag altså.

"Jeg tror vi bør bytte stol jeg, du sitter her og jeg der - for idag er det jo du som har lært meg noe!"


Likes

Comments

Her kommer en etterlyst oppdatering på flytting og leiligheten - som nå har fått panelkledde vegger, spotter i taket og alt av rør og tekniske greier er på plass. Gulvene skal legges, badet flises og kjøkken- og baderomsinnredning monteres, så er vi der! Leiligheten er ferdig til påske, men skal vaskes ned og det skal klargjøres på utsiden med verandaer og plen før innflytting 1.mai. Så om to forhåpentligvis korte måneder er vi på plass i ny leilighet!

Siden jeg er den jeg er, er pakking selvsagt unnagjort. Jeg er hun som pakker kofferten til ferien fjorten dager i forveien, fordi jeg gleder meg sånn og tenker at tiden da går fortere. Det er det motsatte som skjer, tiden går så utrolig sakte når man gleder seg til noe. Vi husker vell alle hvor tregt desemberdagene frem mot julaften gikk som barn. Idag, i voksen alder kommer den nesten litt brått på. Det er rart med det.



Uansett - pakkingen hva gjelder flytting er jeg som sagt ferdig med, og huset bærer preg av det. Alt nips og dill er komt i esker, sammen med tepper, gardiner, puter og annen tekstil. Til kjøkkenet er mye kjøpt nytt, som bestikk, diverse redskaper, tallerkener, glass og gryter. Alt dette har ligget nedpakket fra da det ble kjøpt, og vi sliter på det gamle frem til flyttingen. Ellers gjenstår større kjøp som hvitevarer, senger og oppbevaringsystem. En Ikea-tur er derfor planlagt iløpet av april, slik at disse store tingene slipper å stå i veien over tid her vi bor nå.

Det nye spisebordet er komt i hus, og vi er kjempefornøyd! Bordoverflaten har jeg vurdert å slipe ned litt for så å beise på nytt i en kaldere brun-grå tone, men jeg er fortsatt i tenkeboksen. Stolene i skinn er utrolig behagelige å sitte i, noe som er et pluss nå som vi ikke lenger har plass til de store sofaene vi har hatt og må belage oss på å bruke spisestuestolene om vi får mer enn seks gjester. Et annet pluss er at stolene lett vaskes med en klut, noe som er en fordel når man har barn som på merkelig vis greier å miste ned halve yoghurt-begeret eller få syltetøy i stolryggen.



Ellers så har jeg det meste. Rikelig med oppbevaring og detaljer i rotting som bildene over viser, seks store speil og nok lamper til å lyse opp alle leilighetene i tremanns-boligen. Bilder, nips og tekstiler er det rikelig av. Et par grå ulltepper til sofaen er det eneste jeg har tenkt å kjøpe av "dill".



Som tegningen viser blir det åpen stue- og kjøkkenløsning. Veggen som ender i en pipe på tegningene er tatt bort da vedfyring ikke ble laget til i noen av leilighetene. En kjøkken-øy blir istedet satt opp for å maksimere benkeplassen og samle kjøkkenet. Guttene blir å dele det største soverommet, noe de gleder seg til. De overnatter mer hos hverandre enn på sine egne rom, og når det lekes foregår dette stort sett på et av rommene, - så det å nå måtte dele rom blir ikke et stort problem. Badet har grei størrelse, og vaskemaskin og varmtvanns-tank blir bygd inne for å skjule disse og gi benkeplass. I boden ved siden av entreen blir alle garderobeskapene satt opp for å samle klær og utstyr på et sted. Dette for at jeg på mitt rom skal kunne ha en kontorkrok, og guttene bra med gulvplass til lek på sitt rom. Ellers er det innlagt varme i alle gulv, noe som blir godt for mine frostige føtter. Inngangspartiet er overbygd med platting utenfor, og her treffer morgensolen. På dagtid og kveld vil solen stå på fremsiden av bygget, hvor altandøren fra stuen leder ut til overbygd veranda omringet av en grønn plenflekk. Til høsten settes carport-anlegg opp, en til hver av boligene.

Det var en lang liten oppdatering, først og fremst til venner og familie over det ganske land som lurer på hvordan fremgangen er mtp. flytting. I en tung og utfordrende hverdag er dette virkelig et lyspunkt, og noe både jeg og guttene ser frem til. Må mars og april gå fort!

.

Likes

Comments

Jeg har vært satt ut av spill en stund nå, og prøver å unngå å bruke ordet syk, selv om jeg føler meg nettopp slik; syk.

Jeg kan avtale å møte en venninne på kafé når jeg har en god dag. Jeg kan dra derfra etter vell en time, og ikke huske et eneste ord hun har sagt, eller hva vi har diskutert. Alt er tåkete, og først etter noen dager sorteres samtalen som ble utvekslet. Helt ubemerket for henne der og da, fordi jeg er ekspert på å gå inn i rollen min. "Veronica" - hun som har ting på stell, mye spennende på timeplanen og alltid noe nytt å fortelle. Etter dette møtet må jeg hjem. Hjem for å lade kropp og sinn, selv om jeg gjerne sov ti timer natten i forveien og alt jeg har gjort før dette møtet var å stå opp, kle på meg og få fordelt litt sminke i ansiktet. Jeg klarer å spille rollen en kort stund, men det krever mye. Så utenkelig mye, akkurat nå.

Tenk at jeg blir utslitt av å møte en venninne. Utslitt av å gå på kafé. Utslitt av noe jeg selv tar initiativ til, fordi jeg ønsker å fungere "normalt". Gjøre det "normale" mennesker gjør før, etter eller innimellom en åtte-timers arbeidsdag, etter å ha trent eller vasket huset på formiddagen. Rollen jeg spiller, er jo meg selv. Slik jeg ønsker å være. Slik jeg vet at jeg er. Langt der inne et sted. Glad, fryktløs og engasjert i folk og verden rundt meg. Positiv og åpen. Nå er jeg en sørgelig utgave av meg selv. Svak, redd og desorientert. Sliter med konsentrasjon, forståelse og det å ta andres situasjoner innover meg uten å bli overveldet. Mye i livet tar så stor plass, og hos meg er det fullt akkurat nå. Overfylt. Det er ikke plass til flere tanker, bekymringer eller følelser. Verken mine egne eller andre sine. Det er ikke plass.

Jeg hadde aldri sett for meg å være i denne situasjonen, og føler ofte at jeg ser på meg selv utenfra. Uten å skjønne hva som skjedde. Hva skjedde?


Å være sliten og nedfor er ikke eg tegn på svakhet.

Mest sannsynlig har du vært sterk for lenge.


Jeg vet at dette er en periode. En skikkelig, skikkelig dårlig periode. Den dårligste jeg har hatt, sålangt. Og jeg ser lyset i tunnelen, jeg gjør det. Det bare krever så utrolig mye å gå veien, og akkurat nå føles det veldig håpløst. Det har føltes håpløst i flere måneder. Hver dag kjemper jeg for å komme videre i riktig retning, om så bare en millimeter. Skyldfølelse, pliktfølelse og "ta deg sammen"-følelsen ligger som en trigger i meg hver eneste dag, noe som forsterker både lidelsen og angsten. Det gjør meg dårligere. Alle tankene mine gjør meg dårligere. Jeg gjør meg selv dårligere.

Tenk deg at du ligger i sengen din. Det er morgen, vekkerklokken ringer og du skal stå opp. Over brystet ditt ligger en sko. En sko tilhørende en mann som jobber utendørs og bruker str. 45. Denne skoen har en kraft. Den har kraften til mannen som jobber utendørs. En veldreid mann på flere titalls kg. Når du skal reise deg for å gå mot badet, må du først komme deg opp i sittende stilling med skoens kraft trykkende over brystet. Deretter må du bære den med deg gjennom hele dagen, hva enn du skal gjøre. Det er tøft for selv den mest trente, vil jeg tro. For meg er det slik. Selv om mye sitter i hodet er det at kroppen ikke greier mer det verste for meg per idag. Den er utslitt. Utbrent. Kaputt. Den orker ikke mer. Kroppen min som jeg i alle år har tatt godt vare på med daglig mosjon, trening, frisk luft, riktig mat og god mat i en fin balanse. Kroppen min som sjelden har fått alkohol servert, og verken mottatt røyk, snus eller kaffe i dette livet. Kroppen min som ikke har hatt noen stygge uvaner eller skader - som tvertimot har vært sterk, trent og båret meg stolt rundt. Nå virker den ikke mer. Attpåtil sitter en tung sko fast over brystet og trykker den enda lenger ned. Gir den motstand den allerede fint greier å gi seg selv.

Jeg håper den som eier skoen kommer å henter den snart...


Likes

Comments

Klokken nærmer seg fire denne fredagsettermiddagen i vinterferien. Guttenes kofferter står ferdigpakket i gangen, ikledd Lynet McQueen- og Spiderman-trykk. Vi ligger på sofaen alle tre. K ved fotenden oppslukt av nettbrettet, og D balanserende oppå meg. Youtube spiller opera ut av mobiltelefonen - noe vi alle har fått dilla på siste tiden etter å ha sett Disney-filmer med musikk fra store klassiske operascener. Foreldrene mine spilte mye opera når jeg var liten, minnes jeg og det hele blir litt nostalgisk.

Ni over fire går det noen i ytterdøren, og fottrinn kommer mot glassdøren inn til stuen. De tunge arbeidsskoene er tydelig på bena, og en litt for påtatt entusiastisk stemme hilser idet døren glir opp. "Pappa!" jubler minstemann og ruller ned av magen min, springer i armene på sin far og deretter tilbake til meg som nå har komt opp i sittende stilling. Han kaster seg rundt halsen min. "Åh, jeg kommer til å savne deg, mamma". Han er god på å dele oppmerksomheten likt mellom foreldrene. K løfter blikket fra nettbrettet, og gjør en mine velkjent hos tenåringer. Han prøver å virke uberørt, nesten på grensen til oppgitt over å se sin far, men gledesbrusen stiger på innsiden og lokker frem et smil han kjemper imot noen sekunder - før han taper. Han kommer rundt halsen min helt stille, klemmer hardt før han slipper og sier: "Ha det bra da, mamma. Snakkes på søndag." Tenåringen har kommet fire år for tidlig bruker jeg å si om K. Samtidig som jeg ser hvor hardt han jobber med å utvikle seg. Bli voksen før sin tid. Jeg håper jeg greier å stoppe han ubemerket. At jeg greier å la han føle på det å være et barn en stund til, samtidig som styrken i han bevares.

Etter litt småprat og oppdateringer på vinterferieuken så langt, er guttene plassert i farens Volvo, smilende og vinkende ut gjennom rutene. De ruller avsted og jeg ser på den blanke Audien min som står parkert på tunet, og tenker at i helgen skal den få stå. Minusgradene får meg til å lukke døren kjapt, og låse den. Det er rart hvordan det for meg er mer naturlig å låse døren når jeg er hjemme, enn når jeg er borte. Huset har stått ulåst i fire år nå.

Jeg treffer sofaen og kjenner at hodepinen jeg har kjent på i hele dag ligger latent å venter på å få springe ut i full blomst. Jeg lar den, og som på et blunk er hodet tungt og ansiktet koker. Jeg pakker meg inn i to pelsteppe ved siden av varmepumpen som nå er fyrt opp på 26 grader. Katten ligger fornøyd på sofaputen over meg, og slipper halen ned i ansiktet mitt for å vise sin tilstedeværelse. Jeg sovner, men er usikker på hvor lenge jeg er borte. Når jeg våkner rister kroppen av kulde, og de teddykledde ankelhøye tøflene mine føles som om de er fylt med isbiter. Jeg vrikker de av meg, og prøver å finne en ny stilling. Kulden slipper ikke, og det står mellom å gå mot badet for å dusje eller kjøkkenet for å ta smertestillende. Jeg konkluderer med at jeg har nok piller i kroppen, og finner veien inn på badet etter noe overveielse.

Siden guttene er med sin far i helgen, er gulvvarmen på badet skrudd opp til maks. Jeg elsker den brennende følelsen under føttene, lik å være på en strand i et sydlig-liggende land. K og D derimot hopper imellom gulvteppene for å unngå å bli brent, og mener jeg er helt sprø i nøtta som vil ha det så varmt i gulvet. Dusjen startes og jeg går inn i det rennende vannet. Varmen er stilt på middels-mot-kaldt, vitnende om at en av guttene var den siste som dusjet. Jeg vrir til bryter ikke lar seg vri mer - deretter vrir jeg enda litt til, men blir møtt av motstand. Det brennende vannet får hvit vanndamp til å stige mot taket og bre seg utover det lille badet. Jeg står der med håret oppsatt i en ball på hodet, siden dette ble vasket, fønt, rettet og stylet for under fire timer siden. Jeg lar vannet renne nedover kroppen, lenge - før jeg flytter meg for å få strålen fokusert på enkeltplasser. Nakken, korsryggen, leggene og tilbake til nakken over skuldrene. Jeg skyller den timer-gamle sminken av ansiktet og ser fargen av de sortmalte øyevippene mine renne nedover hendene ilag med gråfargen fra øynebrynene som jeg var så fornøyd med idag. Angsten slår inn på dette tidspunktet, - varmtvannet er vell snart brukt opp? Jeg løfter rumpeballene opp hvor de stod av seg selv i fjor vår, slipper og ser ringvirkningen over hele den dissende kroppen. Jeg tar meg selv i å planlegge en treningsøkt mandags-morgen, som jeg fort avfeier idet hodepinen gir fra seg et kraftslag. Jeg står der og lar vannet renne, før hånden min plutselig skyter i refleks mot bryteren og dusjregnet stenges. Det iskalde vannet kom uten forvarsel, og rakk å skylle over meg i noen tidels-sekunder. Det føles som en bøtte med isbiter har blitt tømt over hodet på meg, og sklidd nedover kroppen.

På vei ut av dusjen blir den nokså brune og glatte huden min forvandlet til noe som minner mer om en blek ribbet kalkun, og jeg pakker meg inn i to store håndklær før jeg legger meg på gulvet. Varmen finner raskt veien igjennom håndklærne, og følelsen får meg til å ignorere at jeg har lagt hodet i vaskepulverrester som ved et uhell har bommet på beholderen. Jeg ligger slik en stund før jeg reiser meg, tørker lett over kroppen og pakker den inn på nytt, i en baggy kosedress. Bena stikkes i pelstøflene og jeg trasker ut på kjøkkenet.

En kanne fersken-iste (ironisk nok med isbiter), og 4 Paracet senere ser denne fredagskvelden ut til å være reddet.


Likes

Comments

Lørdagsmorgen. Små hender stryker over dynen og ender rundt halsen min. De er varme. Et mykt hodet treffer meg forsiktig i ansiktet, og jeg våkner av omfavnelsen. En varm liten naken kropp som gir det mest verdifulle han har å gi. En klem. En uendelig klem. "God morgen, mamma" <3

Forventninger og gledesrus. Spent. "Er det nå snart? Er bursdagen nå snart? Hva er klokken?" Først må vi gjøre deg klar, forklarer jeg. Den lille kroppen finner omsider veien inn i dusjen. Jeg misunner han evnen til å glemme tid og sted. Være her og nå, uten en eneste fremtenkende tanke. Han leker med skummet og boblene såpen danner, og har plutselig all verdens tid. Bursdagen han forbereder seg til, og for få minutter siden var helt i ekstase over er nå bokstavelig talt vasket bort fra tankene. "Er du klar nå?" Jeg tvinger han tilbake til virkeligheten. "Åh! Ja! Jeg må jo rekke bursdagen!" Såpeskummet skylles av hendene, før dusjregnet stenges og den lille spinkle kroppen forsvinner inn i et stort håndkle. Han tørkes, får på seg rent undertøy og håret fønes. Sveis må han ha.



Renati-voksen former det strie brune håret fra å tilhøre et barn til å bli flere år eldre. Voksensveis, som han sier. Armene finner veien inn i hvitskjorten, som kneppes igjen og toppes med en mørk smaragdgrønn veloursløyfe. Bena vrikkes inn i et par enkle chinosbukser, og ender i et par sorte sokker. Jeg retter på det som må rettes. Han går bort til helfigur-speilet og beundrer seg selv, tydelig fornøyd. "Så fin jeg er!" Tanken som ofte slår meg, inntreffer nå. Tenk å være så trygg og glad i seg selv. Heldig. Samtidig så uvitende. "Ja, Dennis. Du er kjempefin!" Bursdagskortet skrives etter min diktering av bokstavene, èn etter èn. Tungen veksler mellom å holde stø kurs til høyre og venstre side, mens gråblyanten hardt og fokusert føres over det lille kortet. "Sånn! Se, mamma!" At g'en i gratulerer ligner et seks-tall og det lange ordet har blitt delt over to linjer, bryr han ikke. Det bryr ikke meg heller. "Supert, så fint!" En 50-lapp får tildelt en liten teipbit på ene kortsiden, og festes i mesterverket. Da er vi klar. Klar for dagens høydepunkt. Bursdagsfeiring for en klassekamerat. De forventningsfulle store grå øynene hans lyser av spenning idet glidelåsen i jakken lukkes og skoene er plassert på bena. I bilen er han helt stille. Jeg ser på han i speilet. Det lille velfriserte hodet ser ut av vinduet, og tankene hans er umulige å lese. Etter en kjøretur på fem minutter avslører ballongene ved inngangsdøren lokasjonen. Stillheten brytes. "Jeg håper han liker kortet. Og at han ser hvor fin jeg er på håret."

Og der mister jeg kontrollen over neste del av den lille gutten min sine forventninger. Han som ser verden på en annen måte. Fordi han ikke vet så mye om den enda. Heldigvis. Jeg kan ikke følge han lenger enn til inngangsdøren. Se at han blir tatt godt imot av en småstresset mor og bursdagsbarnet. Får hengt jakken sin fint på en knagg og plassert skoene på hyllen under. "Henter deg snart da, kos deg!" Klemmen jeg får nå er på helt andre enden av skalaen målt mot den i morges. Kort og elektrisk, før han springer ut av armene mine, smilende etter kompisgjengen. Mot lekene og alt det andre spennende som venter innom døren i enden av gangen, som også han nå forsvinner bak.

Jeg håper verden er snill mot deg idag.


Likes

Comments