2016 er over. Over 15 000 bilder ligger på min eksterne harddisk, det vil si at jeg har tatt over 30 000 bilder. Jeg reiste til Gøteborg Horse Show og World Cup finalen, jeg var på en 2-3ukers tur med bestevenninnen min. Der var vi innom både Sverige og Tyskland. Calvin har vokst og blitt en stor gutt. Jeg reiste til EM i Danmark, i tillegg til at jeg dekket en del stevner hjemme i Norge. I tillegg dro jeg og morfar på reinsafari mens jeg var i Tromsø. Etter en times leting dukket en liten flokk opp langs veien, og så sykt morsomt det var! Det fører til mange bilder, og her vil jeg dele mine favoritter gjennom året.

Likes

Comments

Ser du meg? Hun som kjemper seg igjennom skoleåret. Hun møter kanskje opp på skolen 25% av året. Hun har gått på 4 skoler. For første gang har hun funnet et sted hun trives. Et sted hun vokser. Et sted som ville gått gjennom ild for å hjelpe henne å fullføre. Ser dere henne?

Det begynner å nærme seg to uker siden sjokkbeskjeden kom. Beskjeden som knuste meg og skapte et så enormt utvendig press. Jeg mistet kontrollen på noe jeg skulle hatt kontroll på. "Regelen for friskoler er endret. Du kan ikke lenger ta ut utvidet rett på en friskole." Jeg stirret i sjokk på skjermen. Dette skulle ikke skje, ikke i år. Til høsten vil ikke vi betale for skolegangen min. Ikke fordi vi ikke vil. Fordi vi ikke kan. Jeg blir dratt ut av en skole jeg føler tilhørighet til. En skole jeg er stolt av å gå på. Skolen som i 2år har fått meg igjennom vg2 og halve vg3.

Til høsten må vi ha funnet en offentlig skole til meg. Innen 1.februar må jeg ha erklæringer og begrunnelser fra lege og psykolog som forteller hvorfor det kun er en skole i Oslo som er aktuell. Sonans er ute av regningen, nå må jeg satse på at legen og psykologen klarer å skrive overtalende nok. Jeg strøk i alle fag til jul. Dette skjer hvert år. Det er ikke noe nytt. I fjor fikk jeg en sterk 5er, med faglig kunnskap på 6er nivå på muntlig eksamen. Samme året hadde jeg vært inn og ut av sykehus. Jeg hadde vært fryktelig dårlig. Jeg kastet opp av utmattelse. Jeg kan, men jeg trenger en skole som hjelper meg.

Kjære utdanningsdirektoratet. Hør på meg. Det er fritt skolevalg i Norge. Det frie skolevalget gjelder ikke for oss som trenger et ekstra år for å fullføre vgs. Akkurat som så mange ting ikke gjelder for meg som er ME-syk, fordi jeg bare er ME-syk. Da jeg kom på Sonans følte jeg meg hjemme. Jeg har opplevd så mye mobbing på offentlige skoler. Lærere, rektorer og rådgivere har prøvd å dytte meg ned og få meg til å gi opp. I snart tre år har jeg jobbet hjemme. VI fant skolen som synes dette var ok. Tilrettelegging var ikke noe problem. Lærerne mine forstår.

Det du nå gjør er å sende meg inn i et nytt miljø. Jeg må starte på bunnen. Jeg, familien min og psykologen min er redde for hva dette kan gjøre med meg. Vi vet ikke hvor mye stress og usikkerhet jeg tåler. Jeg er på et vippepunkt i sykdommen min. Jeg kan bli drastisk verre hvert øyeblikk nå.

Jeg har vært så sint. Jeg har grått og skreket. Situasjonen føles håpløs. Oppfølgingstjenesten ringer og ringer for meg, prøver å treffe de riktige menneskene. Foreløpig får vi de samme beskjedene over alt. "Sonans er ikke en mulighet. Du må over på offentlig. Kanskje ikke Nydalen går, men du vil finne en annen skole". Nei, jeg vil ikke finne en annen skole. Sonans eller Nydalen, det er de to skolene som fungerer. Sonans kjenner jeg og jeg stortrives. Nydalen har nye lokaler og er 7-8min fra meg. Bussen går direkte.

Se hva du gjør med meg. Jeg vet ikke om du har tenkt lenge nok på denne saken. Alle de jeg har snakket med rister på hodet og skjønner ingenting. Plager det deg at jeg går på privatskole?

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg vil at du skal se meg. Høre på meg. Jeg er under et massivt press og stress. Denne endringen du kom med nå, en måned før søknader skal inn, den suger energien fra meg. Jeg føler jeg har tapt kampen lenge før den starten. Husker du da du nektet meg å starte på offentlig skole i Oslo? Nå nekter du meg å gå på privatskole. Skolen vi har betalt over 20 000 for at jeg skal gå på. Jeg vet ikke om jeg har skoleplass til neste år. Bare se meg. Hjelp meg.

Likes

Comments

Det har vært et par lange måneder. Tidligere i januar fikk jeg beskjed om at reglene for privatskoler var endret og at jeg ikke vil få gå siste del av vg3 på Sonans til høsten. Jeg er nå midt i en stressende søknadsperiode for å prøve og komme inn på en skole. Jeg må fikse masse papir og skrive diverse. Jeg kjenner det begynner å bli nok uflaks. I tillegg skadet jeg ryggen i november.

Men over til noe positivt. Jeg leverte faktisk en vurdering i norsk i dag! Denne ble gjort hjemme, men så deilig. Jeg begynner å komme litt back on track, det trenger jeg virkelig.

Jeg har lenge vurdert å vlogge litt, og planen er å vlogge allerede i morgen. Dette for å ha noe å se tilbake til, og se hvor lang vei jeg har gått.

Likes

Comments

Noen ganger slår kreativiteten til og kamera blir tatt fram. Disse bildene er et resultat av en kveld jeg bare måtte ta bilder av solnedgangen, som farget himmelen så fin.

Likes

Comments

Jeg kjenner livet mitt er skikkelig uinteressant nå. Føler jeg ikke orker å ta de fine bildene jeg tok før. Det er bare et mas å stille opp for bilder. Livet generelt er litt mas nå. Men det skal endres.

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke får vist livet mitt på den måten jeg vil. Jeg får livet til å virke så sukkersøtt. Jeg ser timesvis med vlogger på youtube, og synes det er så morsomt å se på. Det viser livet på en helt annen måte. Tankene om å begynne med vlogger har vært der lenge. Kanskje med noen outfitblogger og tankeblogger. Det er den veien jeg vil. Jeg vil vise livet med ME, ikke bare glansdagene. Det kommer til å bli så skummelt, men jeg tror jeg vil være fornøyd med å vise livet mitt på den riktige måten.

Q: Kommer du til å følge med på mine vlogs?

Likes

Comments

De ser på meg, men det de ikke ser er den ekte Veronica. De forteller meg at jeg ser så frisk ut. De vet ikke at jeg mest sannsynlig gråt meg igjennom natten. De vet ikke at kroppen verker. Alle lyder skriker i ørene mine. Jeg hører alt som foregår rundt meg. Å holde fokus på samtalen er slitsomt. Det krever mye. Jeg hører samtaler rundt meg. Jeg hører alt. Jeg skriker etter hvile. Men jeg gir meg ikke. Jeg sitter der enda. For jeg ser så frisk ut. Jeg kan ikke si "du, nå må jeg reise hjem og hvile."

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg kan gråte om natten. Gråte fordi jeg må leve dette livet. Jeg trenger det. Å skjule følelsene og tilstanden min er slitsomt. Det er ikke sjeldent min samboer våkner om natten av at jeg gråter. Hver gang får jeg krype inn i armene hans, syte og gråte til jeg har tømt meg. Han vet at hver gang jeg har tømt meg for frustrasjon sovner jeg. Jeg sover lite, jeg har perioder jeg knapt spiser og jeg har perioder jeg ikke går ut av leiligheten.

Jeg husker så godt den dagen jeg satt hos overlegen på Ahus. Jeg hadde blitt feildiagnotisert og fått beskjed om at alt var psykisk de siste fire månedene. Jeg begynte å tro at jeg var psykisk syk. At jeg bare tenkte meg selv syk. Han så meg i øynene og sa "Du er så langt fra psykisk syk. Du er sterk. Du har kronisk utmattelsessyndrom". Jeg gråt umiddelbart. Det var så deilig å bli tatt seriøst. I fire lange måneder hadde den ene etter den andre legen oversett symptomene mine. Han ga meg en diagnose, en diagnose vi forstod. En diagnose jeg ikke ville ha, men som ga forståelse.

Hverdagen min ble plutselig så forandret. Å presse meg til ytterpunktet var ikke lenger aktuelt. For meg var det en stor forandring. Plutselig kunne jeg ikke presse meg selv så hardt som jeg ville. Kroppen bestemte hva jeg skulle gjøre. Jeg har enda ikke lært meg dette. Det er så vanskelig. For meg er det naturlig å presse meg selv til jeg ligger totalt døende på sofaen uten mulighet til å gjøre noe mer. Dette var meg. Dette var alltid meg. Jeg gjør det fortsatt, men det krever så mye, mye mindre. Nå tar 10-15minutter skolearbeid knekken på meg.

Det skulle aldri bli slik. Jeg skulle ikke se det nærme seg 2år siden jeg fikk diagnosen, og vite at jeg fortsatt er langt fra frisk. Reisen skulle være så enkel. Et år og jeg skulle være frisk. I januar har det gått 2år. Jeg ser hver dag etter bedring. Dessverre ser det ut til at det går feil vei. Denne høsten har vært min verste. Den var ille i fjor, men den er ti ganger verre i år. Jeg har aldri vært så låst til sofaen. Det er knapt snakk om å gjøre skolearbeid.

Jeg har aldri gått så mye ned i vekt en høst. Seks kg raste vekk på en uke. Jeg har desperat prøvd å gå opp til min vanlige vekt. En kg har kommet på kroppen min. Jeg spiser hva jeg vil og tenker ikke på mengde. Kroppen vil bare ikke legge på seg. Jeg ser så godt hvor mye kroppen har tapt seg. Muskler svinner. Å se kroppen forsvinne er ingen god følelse.

Å ha en diagnose som gjør at kroppen forsvinner gjør så vondt. Det gjør så vondt å vite at det er bare jeg som kan vinne kampen. Jeg må stå alene om det. Jeg går VG3. Eller, i teorien gjør jeg det. Jeg er registrert og betaler for å gå der. Problemet er at jeg klarer ikke. Jeg har tre fag. De tre små, men så enormt store fagene. Jeg vet ikke hvor veien går. Jeg lever i uvisshet. Å være russ er uaktuelt. Ikke med årskullet mitt i år, eller kullet under meg til neste år. Jeg har ingenting å feire. Heller ikke en kropp som kan fungere på skolen fyllesyk.

Jeg skulle ta et friår. Jeg skulle jobbe. Tjente penger og føle selvstendighet. Det tok ikke lang tid før kroppen sviktet. Kneskaden min, som jeg trolig har hatt en god stund, blusset opp igjen. Nå har jeg dessverre presset den for langt, og betennelsen har blitt kronisk. Sommeren og høsten skulle bli så bra. Jeg skulle endelig kunne betale full leie til mamma. De skulle ikke ha utgifter lenger. Det gikk ikke slik, dessverre. Jeg måtte godta nederlaget og søke om arbeidsavklaringspenger hos NAV. Som 18åring. Takket være NAV er jeg hvert fall et lite steg nærmere selvstendighet. Jeg betaler halv leie, fordelt på to innbetalinger i måneden. Men livet ble ikke som det skulle bli.

Jeg flyttet til Oslo i håp om å bli frisk raskt. Alle tilpasningene skulle fungere for meg. Det skulle hjelpe meg. Jeg tok så kraftig feil. Å flytte til Oslo var et godt valg og har gitt meg friheten jeg trenger. Dessverre har det ikke gjort at ME'en tar pause. Jeg skulle bli så mye mer enn det her. Jeg skulle ikke ha en sykdom jeg følte jeg måtte skjule. Sykdommen min er et tabu for meg. Det gjør vondt å fortelle andre at jeg har ME. Jeg har mistet venner grunnet sykdommen min. Sykdommen skulle aldri få vinne over meg. Den har vunnet flere ganger. Jeg står her enda, prøver å vinne over sykdommen. Kampen blir lang, men en dag. En dag har jeg vunnet.

Likes

Comments

Det er omtrent en måned siden jeg møtte venninnen min fra skolen. Grunnet min helsetilstand har jeg orket fryktelig lite. I dag møttes vi for kaffe, noe som var enormt koselig. Vi lo masse, som vi alltid gjør sammen. Dette var noe jeg virkelig trengte. Det var utrolig deilig å komme seg ut litt og møte andre mennesker.

Jeg elsker Espresso House på Bislett. Det er så enormt koselig der, i tillegg til god kaffe selvfølgelig. Jeg har ingen planer resten av uken, så det var utrolig deilig og bare være utenfor døren og snakke.

Likes

Comments

Er det noe jeg elsker så er det inspirerende quoter. Jeg elsker å se på WeHeartIt. På de tøffe dagene er disse quotene virkelig det jeg trenger. Det gir meg fighterviljen tilbake. Fighterviljen jeg virkelig trenger.

  • 47 lesere

Likes

Comments

Dagen før muntlig eksamen, faktisk 31.mai, vred jeg kneet. Det resulterte i kraftige smerter, et hovent kne og jeg gråt av smerte. Jeg som sjeldent gråter av smerte. En tur på legevakten måtte til, og jeg stilte opp på eksamen med krykker. Dette ble bare starten på en kneskade som skulle ta 4,5måned å diagnotisere.

Jeg er vandt med mye knesmerter, men den smerten jeg har hatt i snart et halvt år har vært ille. Det hele startet i slutten av mai. Den lille vridningen har skapt så mye styr. Jeg begynte å jobbe som dørselger og kom igang etter hvert. Dessverre havnet jeg omtrent like raskt på krykker som jeg kastet de. Det ble en ond sirkel. Jeg gikk på utallige kurer med betennelsesdempende og tok sikkert 4-6 MR i løpet av sommeren og tidlig høst. Ingen fant noe svar.

Det var ikke tegn på skade på menisken, som var det første som ble mistenkt. Leddbånd- og korsbåndsskade har også blitt mistenkt. MR bildene har alltid kommet ut helt fine. Jeg husker fortsatt første gang jeg fikk svar på MR. "Du har faktisk perfekte knær." Jeg begynte å le. Jeg skjønte virkelig ikke hvordan det kunne være mulig. Med såpass store smerter, hevelse og blåmerker. Knærne mine var like perfekte på alle bildene i løpet av sommeren. Jeg fikk også den morsomme diagnosen "runners knee". Altså - en løpeskade. Jeg måtte le da også. Jeg lå og gråt mens han sjekket kneet mitt og diagnosen ble runners knee og mer betennelsesdempende. Jeg hadde knapt løpt på to år. Jeg har i tillegg alltid løpt med gode joggesko.

Første tegn på løsning kom da jeg begynte å gå hos fysioterapeut. Anklene var låste og jeg var veldig stram i lårmusklaturen. Dette ble fikset litt på og jeg startet med trening. I tillegg hadde jeg time med PT og kneet fungerte under trening. Dessverre var ikke problemet løst. Jeg sto på bussen i 8minutter. Dette var en ganske hard busstur, der bussjåføren bråbremset og kjørte igang ekstremt fort. Jeg fikk vridning og press i vridningen. Da jeg kom til fysio etter dette så hun bare på meg med store øyne. Kneet var dobbelt så stort, med blåmerker.

Utallige tapemetoder har blitt prøvd, og jeg har tuslet mye rundt med rosa tape. Til slutt gikk både jeg og fysio litt lei av at vi aldri fant det virkelige problemet. Det ble satt opp time til ultralyd og vi var spente på om det ville finnes noe galt. Utrolig nok var det faktisk noe galt med det ellers så perfekte kneet mitt. Jeg har vev som havner i klem, som skaper en kronisk betennelse. Planen var egentlig å prøve trykkbølgebehandling før vi evt. setter igang med større inngrep. Dessverre er kneet såpass ille at litt trigging gjør at jeg havner på krykker. Trykkbølge ble raskt kastet vekk og jeg har blitt henvist til en spesialist. Hvis ikke han ser en annen løsning, må jeg gjennom en operasjon. Jeg krysser fingrene for at jeg slipper dette, men oddsen er svært liten...

Jeg satser på å få time ganske raskt. Kneet er såpass ille at jeg sliter ofte med å sove. Dette grunnet smerter. Det er mye hovent og blått. Jeg har gått sammenhengende på krykker i snart en måned. Jeg har så klart prøvd å gå noe uten, men det blir rett og slett for smertefult. Hver gang jeg tror det blir bedre, blir det bare verre... Men snart er jeg frisk, forhåpentligvis!

Likes

Comments

Migrenen kicket inn skikkelig i dag. Mika vekket med 8, men jeg måtte rett og slett bare sove videre for å bli bedre. Frokosten i dag ble en skikkelig kosefrokost. Jeg har fått helt hekta på kakao, og drikker det hele tiden. Det er så utrolig godt når det er iskaldt ute.

Likes

Comments