Du skal hjelpe meg. Du skal støtte meg gjennom året. Du skal være der for meg når skolearbeidet blir for tøft, når helsa svikter. Du har et ansvar overfor meg. Jeg skjønner det er tøft, men tro meg. Det er like tøft for det mennesket som mister mer og mer av seg selv. Du ser kanskje ikke tårene mine, alt slitet jeg legger i det jeg gjør. Du ser ikke smerten min. Hvor vondt jeg har det hver dag. Hvor hardt jeg kjemper. Du ser bare en unnasluntrer.

Hva tenkte du da du i april sa at jeg stryker i faget ditt? Du som kontaktlærer satt og fortalte meg at jeg ikke ville klare det. Du som kontaktlærer så ikke meg som et menneske. Du regnet med at jeg ikke gadd. Jeg kan fortelle deg at fra påske og fram til eksamen hadde jeg hatt to muntlige vurderinger og seks skriftlige vurderinger i norsk. Jeg bestod, med 4 i både nynorsk, bokmål og muntlig. Se på meg igjen og si at jeg ikke klarer det. Nå har jeg kommet opp til eksamen i faget ditt. Faget du har strøket meg i. Jeg har lest i åtte timer. Jeg gråter av utmattelse. Motivasjonen jeg hadde i dag tidlig er som forsvunnet.

For, du har allerede bevist overfor meg hva du mener. Du har allerede sett på meg som et vesen som legger skylden over på alle andre enn meg selv. Men da du valgte og ikke svare på mine meldinger på en måned, da satte du faktisk en stopper for meg. At du ikke tar din del av skylden er for meg uforståelig. At du som kontaktlærer ikke tar ansvar for en elev er helt uforståelig.

Du trodde kanskje du var trygg. At dine frekke toner til meg ville skremme meg bort. Du glemte en ting. Jeg har brukt 6år av livet mitt på å kjempe. Jeg viker ikke. Det glemte du. Du glemte at jeg ikke er den som gir opp. Fortell meg at jeg ikke klarer, og jeg motbeviser det. Fortell meg at du ikke har tro på meg, det gir meg bare mer lyst til å vise deg at jeg ikke er som alle andre. Jeg er så mye sterkere enn det jeg viser, jeg har en så mye tøffere hverdag enn det du tror. Jeg sitter her med feber og forkjølelse. I 8timer leste jeg pensum for å klare meg. Du må ikke tro at jeg er fortapt fordi jeg ikke satt i timene dine.

Du skjønner det, jeg er kanskje en av de tryggeste elevene å la gå et år på videregående hjemmefra. Jeg jobber hardere og hardere. Jeg tar faktisk ting seriøst. Jeg gleder meg til å møte opp på mandag, jeg gleder meg til å møte opp på tirsdag. For på tirsdag kommer du til å få åpnet øynene. Kanskje du lærer. Kanskje jeg må være feilen du lærer av. For du som kontaktlærer sviktet meg. Du som lærer sviktet. Du sviktet rett elev, du sviktet hun som klarer seg helt fint på egenhånd, kanskje til og med bedre helt alene.

Du kan svikte meg så mye du vil, men en ting er sikkert. Du skal få se at du gjorde en stor feil da du valgte å la meg stå alene. Jeg skal vise deg at jeg fint kan ta igjen og komme gjennom pensum på tre dager. For vet du hva? Det er meg. Jeg klarer så mye mer enn det du skal ha det til. Det skal du få se. Jeg håper virkelig du ser meg i øynene etter på og beklager. Beklager for alt det ekstra presset du har lagt på meg i en allerede stressende periode. Beklager for at du tvilte på meg. Beklager for at du var frekk i tonen og trodde du kunne jage meg vekk. Beklager den arrogante tonen. Jeg håper du innser at jeg er så mye sterkere enn hva du opprinnelig trodde.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Under gårsdagens tur var det en del som fôret fugler, og jeg måtte selvfølgelig ta noen bilder, som den fotonerden jeg er....

Likes

Comments

2016 er over. Over 15 000 bilder ligger på min eksterne harddisk, det vil si at jeg har tatt over 30 000 bilder. Jeg reiste til Gøteborg Horse Show og World Cup finalen, jeg var på en 2-3ukers tur med bestevenninnen min. Der var vi innom både Sverige og Tyskland. Calvin har vokst og blitt en stor gutt. Jeg reiste til EM i Danmark, i tillegg til at jeg dekket en del stevner hjemme i Norge. I tillegg dro jeg og morfar på reinsafari mens jeg var i Tromsø. Etter en times leting dukket en liten flokk opp langs veien, og så sykt morsomt det var! Det fører til mange bilder, og her vil jeg dele mine favoritter gjennom året.

Likes

Comments

Ser du meg? Hun som kjemper seg igjennom skoleåret. Hun møter kanskje opp på skolen 25% av året. Hun har gått på 4 skoler. For første gang har hun funnet et sted hun trives. Et sted hun vokser. Et sted som ville gått gjennom ild for å hjelpe henne å fullføre. Ser dere henne?

Det begynner å nærme seg to uker siden sjokkbeskjeden kom. Beskjeden som knuste meg og skapte et så enormt utvendig press. Jeg mistet kontrollen på noe jeg skulle hatt kontroll på. "Regelen for friskoler er endret. Du kan ikke lenger ta ut utvidet rett på en friskole." Jeg stirret i sjokk på skjermen. Dette skulle ikke skje, ikke i år. Til høsten vil ikke vi betale for skolegangen min. Ikke fordi vi ikke vil. Fordi vi ikke kan. Jeg blir dratt ut av en skole jeg føler tilhørighet til. En skole jeg er stolt av å gå på. Skolen som i 2år har fått meg igjennom vg2 og halve vg3.

Til høsten må vi ha funnet en offentlig skole til meg. Innen 1.februar må jeg ha erklæringer og begrunnelser fra lege og psykolog som forteller hvorfor det kun er en skole i Oslo som er aktuell. Sonans er ute av regningen, nå må jeg satse på at legen og psykologen klarer å skrive overtalende nok. Jeg strøk i alle fag til jul. Dette skjer hvert år. Det er ikke noe nytt. I fjor fikk jeg en sterk 5er, med faglig kunnskap på 6er nivå på muntlig eksamen. Samme året hadde jeg vært inn og ut av sykehus. Jeg hadde vært fryktelig dårlig. Jeg kastet opp av utmattelse. Jeg kan, men jeg trenger en skole som hjelper meg.

Kjære utdanningsdirektoratet. Hør på meg. Det er fritt skolevalg i Norge. Det frie skolevalget gjelder ikke for oss som trenger et ekstra år for å fullføre vgs. Akkurat som så mange ting ikke gjelder for meg som er ME-syk, fordi jeg bare er ME-syk. Da jeg kom på Sonans følte jeg meg hjemme. Jeg har opplevd så mye mobbing på offentlige skoler. Lærere, rektorer og rådgivere har prøvd å dytte meg ned og få meg til å gi opp. I snart tre år har jeg jobbet hjemme. VI fant skolen som synes dette var ok. Tilrettelegging var ikke noe problem. Lærerne mine forstår.

Det du nå gjør er å sende meg inn i et nytt miljø. Jeg må starte på bunnen. Jeg, familien min og psykologen min er redde for hva dette kan gjøre med meg. Vi vet ikke hvor mye stress og usikkerhet jeg tåler. Jeg er på et vippepunkt i sykdommen min. Jeg kan bli drastisk verre hvert øyeblikk nå.

Jeg har vært så sint. Jeg har grått og skreket. Situasjonen føles håpløs. Oppfølgingstjenesten ringer og ringer for meg, prøver å treffe de riktige menneskene. Foreløpig får vi de samme beskjedene over alt. "Sonans er ikke en mulighet. Du må over på offentlig. Kanskje ikke Nydalen går, men du vil finne en annen skole". Nei, jeg vil ikke finne en annen skole. Sonans eller Nydalen, det er de to skolene som fungerer. Sonans kjenner jeg og jeg stortrives. Nydalen har nye lokaler og er 7-8min fra meg. Bussen går direkte.

Se hva du gjør med meg. Jeg vet ikke om du har tenkt lenge nok på denne saken. Alle de jeg har snakket med rister på hodet og skjønner ingenting. Plager det deg at jeg går på privatskole?

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg vil at du skal se meg. Høre på meg. Jeg er under et massivt press og stress. Denne endringen du kom med nå, en måned før søknader skal inn, den suger energien fra meg. Jeg føler jeg har tapt kampen lenge før den starten. Husker du da du nektet meg å starte på offentlig skole i Oslo? Nå nekter du meg å gå på privatskole. Skolen vi har betalt over 20 000 for at jeg skal gå på. Jeg vet ikke om jeg har skoleplass til neste år. Bare se meg. Hjelp meg.

Likes

Comments

De ser på meg, men det de ikke ser er den ekte Veronica. De forteller meg at jeg ser så frisk ut. De vet ikke at jeg mest sannsynlig gråt meg igjennom natten. De vet ikke at kroppen verker. Alle lyder skriker i ørene mine. Jeg hører alt som foregår rundt meg. Å holde fokus på samtalen er slitsomt. Det krever mye. Jeg hører samtaler rundt meg. Jeg hører alt. Jeg skriker etter hvile. Men jeg gir meg ikke. Jeg sitter der enda. For jeg ser så frisk ut. Jeg kan ikke si "du, nå må jeg reise hjem og hvile."

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg kan gråte om natten. Gråte fordi jeg må leve dette livet. Jeg trenger det. Å skjule følelsene og tilstanden min er slitsomt. Det er ikke sjeldent min samboer våkner om natten av at jeg gråter. Hver gang får jeg krype inn i armene hans, syte og gråte til jeg har tømt meg. Han vet at hver gang jeg har tømt meg for frustrasjon sovner jeg. Jeg sover lite, jeg har perioder jeg knapt spiser og jeg har perioder jeg ikke går ut av leiligheten.

Jeg husker så godt den dagen jeg satt hos overlegen på Ahus. Jeg hadde blitt feildiagnotisert og fått beskjed om at alt var psykisk de siste fire månedene. Jeg begynte å tro at jeg var psykisk syk. At jeg bare tenkte meg selv syk. Han så meg i øynene og sa "Du er så langt fra psykisk syk. Du er sterk. Du har kronisk utmattelsessyndrom". Jeg gråt umiddelbart. Det var så deilig å bli tatt seriøst. I fire lange måneder hadde den ene etter den andre legen oversett symptomene mine. Han ga meg en diagnose, en diagnose vi forstod. En diagnose jeg ikke ville ha, men som ga forståelse.

Hverdagen min ble plutselig så forandret. Å presse meg til ytterpunktet var ikke lenger aktuelt. For meg var det en stor forandring. Plutselig kunne jeg ikke presse meg selv så hardt som jeg ville. Kroppen bestemte hva jeg skulle gjøre. Jeg har enda ikke lært meg dette. Det er så vanskelig. For meg er det naturlig å presse meg selv til jeg ligger totalt døende på sofaen uten mulighet til å gjøre noe mer. Dette var meg. Dette var alltid meg. Jeg gjør det fortsatt, men det krever så mye, mye mindre. Nå tar 10-15minutter skolearbeid knekken på meg.

Det skulle aldri bli slik. Jeg skulle ikke se det nærme seg 2år siden jeg fikk diagnosen, og vite at jeg fortsatt er langt fra frisk. Reisen skulle være så enkel. Et år og jeg skulle være frisk. I januar har det gått 2år. Jeg ser hver dag etter bedring. Dessverre ser det ut til at det går feil vei. Denne høsten har vært min verste. Den var ille i fjor, men den er ti ganger verre i år. Jeg har aldri vært så låst til sofaen. Det er knapt snakk om å gjøre skolearbeid.

Jeg har aldri gått så mye ned i vekt en høst. Seks kg raste vekk på en uke. Jeg har desperat prøvd å gå opp til min vanlige vekt. En kg har kommet på kroppen min. Jeg spiser hva jeg vil og tenker ikke på mengde. Kroppen vil bare ikke legge på seg. Jeg ser så godt hvor mye kroppen har tapt seg. Muskler svinner. Å se kroppen forsvinne er ingen god følelse.

Å ha en diagnose som gjør at kroppen forsvinner gjør så vondt. Det gjør så vondt å vite at det er bare jeg som kan vinne kampen. Jeg må stå alene om det. Jeg går VG3. Eller, i teorien gjør jeg det. Jeg er registrert og betaler for å gå der. Problemet er at jeg klarer ikke. Jeg har tre fag. De tre små, men så enormt store fagene. Jeg vet ikke hvor veien går. Jeg lever i uvisshet. Å være russ er uaktuelt. Ikke med årskullet mitt i år, eller kullet under meg til neste år. Jeg har ingenting å feire. Heller ikke en kropp som kan fungere på skolen fyllesyk.

Jeg skulle ta et friår. Jeg skulle jobbe. Tjente penger og føle selvstendighet. Det tok ikke lang tid før kroppen sviktet. Kneskaden min, som jeg trolig har hatt en god stund, blusset opp igjen. Nå har jeg dessverre presset den for langt, og betennelsen har blitt kronisk. Sommeren og høsten skulle bli så bra. Jeg skulle endelig kunne betale full leie til mamma. De skulle ikke ha utgifter lenger. Det gikk ikke slik, dessverre. Jeg måtte godta nederlaget og søke om arbeidsavklaringspenger hos NAV. Som 18åring. Takket være NAV er jeg hvert fall et lite steg nærmere selvstendighet. Jeg betaler halv leie, fordelt på to innbetalinger i måneden. Men livet ble ikke som det skulle bli.

Jeg flyttet til Oslo i håp om å bli frisk raskt. Alle tilpasningene skulle fungere for meg. Det skulle hjelpe meg. Jeg tok så kraftig feil. Å flytte til Oslo var et godt valg og har gitt meg friheten jeg trenger. Dessverre har det ikke gjort at ME'en tar pause. Jeg skulle bli så mye mer enn det her. Jeg skulle ikke ha en sykdom jeg følte jeg måtte skjule. Sykdommen min er et tabu for meg. Det gjør vondt å fortelle andre at jeg har ME. Jeg har mistet venner grunnet sykdommen min. Sykdommen skulle aldri få vinne over meg. Den har vunnet flere ganger. Jeg står her enda, prøver å vinne over sykdommen. Kampen blir lang, men en dag. En dag har jeg vunnet.

Likes

Comments

Det er omtrent en måned siden jeg møtte venninnen min fra skolen. Grunnet min helsetilstand har jeg orket fryktelig lite. I dag møttes vi for kaffe, noe som var enormt koselig. Vi lo masse, som vi alltid gjør sammen. Dette var noe jeg virkelig trengte. Det var utrolig deilig å komme seg ut litt og møte andre mennesker.

Jeg elsker Espresso House på Bislett. Det er så enormt koselig der, i tillegg til god kaffe selvfølgelig. Jeg har ingen planer resten av uken, så det var utrolig deilig og bare være utenfor døren og snakke.

Likes

Comments

Snøen har inntatt Oslo. Det er ikke altfor mye, men nok. I tillegg har vi fått ned mot hele 5minus. Jeg bruker lang tid på å tilpasse meg værforandringer, så jeg løper rundt som en frysepinne.

På fredag stresset jeg ned til Hooks for å kjøpe noen dekken til Calvin. Jeg valgte å barbere han i sommer, da det var på sitt varmeste. Dessverre har en del av pelsen ikke grodd ut. Dekken var dermed nødvendig for at han ikke skulle fryse ihjel. Er alikevell i det kaldeste laget for han nå, og jeg må gå til innkjøp av sokker. Minsten bestemte seg nemlig for at det var for kaldt til å gå etter hvert, så han måtte bli båret hjem. Nå ligger han i sofaen, med ulldekken på, og sover ved siden av meg.

I dag skal jeg faktisk reise ned på Sats for å sykle litt. Fysioterapeuten min anbefalte meg å sykle litt på lav frekvens for å løsne opp litt i kneet. Med tanke på at kneet fortsatt gjør ganske vondt blir det ikke en lang økt, men jeg får hvert fall trent litt. Som jeg gleder meg!

Likes

Comments

Det har gått et og ethalvt år siden jeg satt på Ahus og fikk ME-diagnosen. Det har gått 1,5år sidenjeg måtte lære meg å leve på en ny måte. Det har ikke vært en lett vei. Jeg harlært mye underveis, jeg har ofret mye, men jeg har også forandret meg.

Å få en så livshemmendesykdom som 16åring var på ingen måte lett. Det var kun et svar på mineproblemer. Det kom aldri en behandlingsplan. Det kom aldri en medisin. Detfinnes ingen medisin. Det finnes ingen konkret behandlingsplan. Veien mot å blifrisk er lang, og den føles bare lenger og lenger.

16åringen som satt hoslegen var utslitt. Hun hadde fått beskjed om at hun bare var lat. Hun skulketog hadde kraftig angst. Hun fikk beskjed om at hun aldri ville klare å fullføreskolen. Dette fra mennesker som burde motivert henne til å holde ut. Samme åretvalgte hun å flytte. Vekk fra mamma og pappas trygge rede. Ut på egne bein. Denutslitte jenta tok et stort steg.

Det er snart et år sidenjeg valgte å flytte til storbyen. Jeg byttet skole. Jeg flyttet til et sted derjeg ikke kjente noen. Jeg begynte på privatskole. For litt over et år siden tokjeg et valg som endret meg for alltid. Et valg jeg ikke angrer på i det heletatt.

Det har snart gått et årsiden jeg flyttet. Det her året har jeg lært så enormt mye. Jeg har lært endamer om hvordan det faktisk er å ha ME. Jeg har lært hvor mange utfordringer somfinnes, men også hvor mye styrke man får.

Jeg hadde bodd alene i to uker. Deretter brukte jeg en helg, faktisk torsdag til søndag, som fotograf på et stort, internasjonalt stevne. Dette ble mitt første. Jeg presset meg altfor hardt, og brukte 2mnder på å komme meg tilbake til skolen igjen. I påskeferien reise jeg, helt alene, til Gøteborg. Her jobbet jeg under World Cup finalen. Her i et roligere tempo, for jeg hadde endelig lært. Dog ble det for mye stress, og jeg fikk en skulderbetennelse.

Utfordringene med ME er mange. Jeg sliter på kollektiv trafikk. Jeg orker ikke mye bråk. Jeg sliter med å takle stress og har vansker for å roe ned kroppen igjen. Konsentrasjonen og generelt logisk tekning er også vanskeligere. I tillegg klarer jeg ikke lenger å skille ut lyder og inntrykk. Sitter jeg på trikken hører jeg alt. Musikk, mennesker som snaker, bråk fra trikken etc. I tillegg til at jeg generelt føler meg ganske dårlig.

Men jeg har lært ekstremt mye. Jeg har blitt flinkere til å ta vare på meg selv. Jeg presser ikke kroppen for langt. Jeg hører på signalene til kroppen. Konsentrasjonen er ikke bedre, men jeg har blitt flinkere til å la hodet ta 2minutter for å samle seg, før jeg fortsetter. Disse 2minuttene er viktig. Jeg har blitt sterkere og tryggere på meg selv. Si nei er ikke lenger et problem. Kroppen og helsen min er viktig. Det er en styrke å ha ME. Jeg vokser med sykdommen. Jeg lærer meg å takle mange tunge perioder.

ME er ingen svakhet. Det er en styrke.

Likes

Comments

Kjole fra BikBok

​I morgen må jeg opp kvart på 6. Jeg skal reise til Sørum for å fotografere under Nordisk Mesterskap i feltritt. Det kommer til å bli fryktelig tøft å stå opp, men dette er bare noe jeg må gjøre, haha. 

Likes

Comments

​Ikke klar for at høsten skal sette inn enda, men heldigvis ser det ut til at Oslo holder hardt fast på sommeren. Hundene fikk en liten tur i skumringen i kveld, og kamera ble selvfølgelig med.

Likes

Comments