18/09/15.

I drømmenes verden, er du ofte. Du smiler varmt til meg, og jeg svarer ved å klemme ditt myke kinn. Familien er samlet, og en middag klargjøres. Iført ullsokker og ditt sorte løstsittende skjørt, kokkelerer du med syv-åtte forskjellige kasseroller. Egentlig hadde du ikke behøvd så mange, men vi vet alle at du ønsker å servere varianter så alle rundt bordet får det de liker best. Bare kålrabien opptar to kasseroller - èn til den hjemmelagede versjonen, og en annen til den som lages av pulver. Hovedretten er kjøtt, men barna må selvfølgelig få pølse. Ja, du og onkel også, da. Og ikke så lenge etterpå, er det tid for dessert. Noen av barna har forlengst klaget over at de er "mette" - men så har vi jo lært at de alle har en egen "desserttank". Snerken på vaniljesausen går rett til pappa - mens noen av oss hjelper til med å bære ut både gelè, sjokoladepudding, og mandelpudding. Du setter deg som vanlig i enden av spisebordet, og pappa sitter på sin faste plass i den andre. Resten av oss er hakket mer fleksibel, mens barna får sitt eget sofahjørne. De har i grunn ikke noe valg akkurat der - for selv om vi er en liten familie, er vi likevel nok barn til å fylle sofaen din.

Plutselig blir det stille. Familiehyggen viskes vekk, og du sitter i en krok, helt alene. Du gråter. Og jeg som aldri har hørt deg gråte før, hva skal jeg nå gjøre? Og hvor ble det egentlig av håret ditt? Du er annerledes. Det glade smilet ditt overskygges av tristhet. Jeg skjønner at du er syk, men det jeg hører, er verre enn som så. Du tar farvel. Jeg forstår det ikke, og begynner umiddelbart å gråte. Jeg klemmer deg hardt, hyler ut flere lange "neeei!", før jeg fortvilet prøver å få tak i hjelp. Men uansett hvor høyt jeg roper, er det ingen som kan høre meg. Blikket ditt er tomt. Telefonen jeg prøver å ringe med, nekter å samarbeide. Jeg står plutselig uten både telefonnummer og internett. Familiemedlemmene som akkurat var der, er borte. Ingen ser meg, ingen hører meg. Vi er alene, du og jeg - og jeg innser at jeg snart kommer til å stå igjen uten deg.

Jeg våkner opp. Drømmenes verden er over, og jeg blir straks lettet over at det hele bare var en drøm. Sekundet etter innser jeg at selv om drømmen var voldsom, er slutten likevel den samme. Du er faktisk er borte fra denne verden, og det finnes ikke en eneste ting jeg kan gjøre for å endre det. Det stikker. Jeg kan kjenne en ikke-eksisterende klump av den sylskarpe varianten, som sammen med pusten trekker seg nedover halsen, og fyller lungene så mye at det verker i brystkassa. Den når hjertet, og i et par sekunder kjennes det ut som jeg er i ferd med å kveles. Så kommer følelsesbølgen. Sinnet. Savnet. Sorgen. Samvittigheten.



Jeg tenker på alt. På hvorfor akkurat du, måtte dra så tidlig - du som ville alle godt, som ga en hjelpende hånd til de som ikke hadde, og som smilte deg gjennom dine utenkelige smerter. Jeg vet godt at jeg egentlig ikke kan tenke slik - at jeg på ingen måte har lov til å kalle det urettferdig at nettopp du måtte gå. For når alt kommer til alt, er det ingen som fortjener å dø før noen andre. Alle har sin tur, og på hvilket tidspunkt den kommer, kan ingen styre. Men det å sitte igjen i viten om at dette er noe jeg bare er nødt til å akseptere, er fryktelig vanskelig.

Jeg tenker på alt jeg skulle gjort, og alt jeg skulle sagt. På reisen til Bergen vi snakket om å ta, bare du og jeg - men som vi skulle vente med til det klaffet bedre. Vi skulle aldri ventet, for jeg hater meg selv for disse ønskelige reiseminnene jeg aldri kommer til å få. Når sant skal sies, hater jeg meg selv for en hel del. For fotoalbumet jeg for to år siden startet på, men som jeg tenkte at jeg heller fikk gi deg neste jul. Det ble aldri noe neste jul. Jeg hater meg selv for brevene jeg sendte så altfor sjeldent. For telefonsamtalene som fikk større tidsmellomrom, fordi jeg plutselig fikk mitt eget liv - og for at jeg på grunn av dette, lot deg tro at jeg var mindre glad i deg. Det var jeg overhodet ikke. Men for deg som var vant til å prate med meg annenhver dag, var dette vanskelig å forstå.

 "Jeg vet bestemoren din betydde vanvittig mye for deg. Selv om jeg aldri har møtt henne, så føler jeg at jeg kjenner henne!". Dette var ord fra en venninne, etter din bortgang. Jeg snakket altså mye om deg etter jeg flyttet, og la ikke skjul på at du var den jeg elsket høyest i denne verden. Jeg hadde kollegaer som stadig spurte hvordan det gikk med deg, og noen som til og med ba meg hilse, selv om dere aldri hadde utvekslet et ord sammen. Jeg tenkte på deg gjennom hverdagene mine, og planla en hel del vi skulle få tid til å gjøre sammen. Jeg ville gjøre alt for deg, bestemor. Likevel føler jeg at jeg ikke gjorde noenting. I stedet sitter igjen med så mange spørsmål.

Hvorfor kom jeg på spontanbesøk da du var innlagt året før du døde, men ikke da du faktisk var i ferd med å dø? Jeg glemmer aldri fjeset ditt da du plutselig så meg i sykehuskorridoren. Du var så glad, og så rørt. Hvorfor overnattet jeg ikke oftere de få gangene jeg var hjemme? Jeg vet jo at vi alltid koste oss da, til en behagelig bakgrunnsmusikk mens vi spilte kort, mimret og lo. Hvorfor tok jeg meg ikke et friår og bodde med deg? Selv om tanken var en smule urealistisk, vet jeg at jeg aldri ville angret på det i ettertid. Hvorfor tok vi ikke flere bilder? Jeg ble riktignok ikke ferdig med albumet til deg, men jeg skulle gjerne hatt flere fotominner. Hvorfor nektet jeg å innse at du skulle dø? Vi snakket om det, men jeg klarte aldri å tro helt på det, før det var for sent. Det hender fortsatt at jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er sant.



Jeg satt på trappa di i sommer, og tenkte over alle disse spørsmålene. En sen julikveld vandret jeg alene ned mot bukta, kastet et blikk på ytterdøra di, og lente hodet mot det kjølige rekkverket. På øret spilte jeg musikk fra den flere år gamle spillelisten på Spotify som jeg har navngitt "bestemor". Den er fylt med musikken du alltid hørte på, og som jeg altså vokste opp med. Jeg hører ofte på denne listen - det har jeg i grunn gjort i flere år. Selv om det er litt vondt, liker jeg å tro at vi liksom hører på den sammen. I hvertfall da jeg denne kvelden var på besøk hos deg. Jeg skrev til deg også.

"Jeg vil bare at du skal åpne opp døra di, bestemor. Åpne døra og be meg inn på en kopp kakao og en runde kortspill. Spille den gamle musikken for meg, mens du nynner og svinger med skjørtet. Spørre om jeg er sulten, og tilby meg ullsokker på bena, selv om det er sommer. Fortelle meg at det er sent, og at jeg gjerne kan låne en pysjamas og krype under dyna. Det er sent og kaldt, men du kommer ikke til å åpne døra, gjør du vel? Gresset gror foran trappa di. Jeg hater det."

Døra forble lukket, og jeg gikk tilbake til pappa. Et par dager senere låste vi oss inn sammen, og jeg vandret stille gjennom alle rom, som om fantasien min håpet at du skulle sitte og vente i et av de. Det gjorde du ikke. Jeg gikk bort til stuevinduet, la hendene forsiktig i vinduskarmen, og lot øynene hvile i synet av havet. Havet og fjæra som jeg så daglig gjennom hele min barndom. Det var der vi plukket steiner sammen, som vi etterpå laget figurer av. Der vi kastet flyndre, og der du holdt meg i hånden mens jeg hoppet fra stein til stein. Det var også der du ba meg love å aldri gå alene uten en voksen - et løfte jeg visstnok var fryktelig bestemt på å holde, ettersom du hadde overhørt mitt "nei!" til venninner som prøvde å overtale meg med dit. Men jeg hørte jo på deg, bestemor. Det er jeg glad for. Du har lært meg så mye. Jeg savner å høre dine kloke ord, fra din rolige stemme.



Det første året uten deg har gått. I dag, 18. september, er det et helt år siden vi tok et siste farvel. Et år siden jeg stilte meg foran forsamlingen i kirka og talte, uten en eneste tåre. Jeg kan enda ikke forstå min egen reaksjon på din bortgang. De fleste, inkludert meg selv, hadde nok trodd at det skulle knekke meg. Men den "store knekken" kom aldri. Jeg ble bare tom. Akkurat dèt har etterlatt seg en ekkel følelse - det at jeg blant en haug av gråtende mennesker, ikke var i stand til å vise den samme sorgen. Men når det er sagt, har den kommet jevnlig gjennom hele dette året. Å si at jeg tenker på deg hver eneste dag, kan virke litt klisjèaktig - men så er det altså det jeg gjør. Rundt meg har jeg minner av deg i alle slags varianter. Kjøleskapmagneter, bøker, pyntegjenstander, reflekser, smykker, stekepanner. Til og med dyna og puta mi, og sengesett som skal trekkes over. Og disse bamsene da - kaninbamsene jeg og lillesøster lekte med som barn, som fikk egen hylle på soverommet ditt, og som du ba meg ta vare på etter din tid. De får meg til å smile.
Utendørs tenker jeg på deg når favorittværet vårt drypper ned fra himmelen, og også når sola som du likte varmen fra, skinner. Jeg tenker på deg når jeg ser vakre blomster jeg vet du hadde stanset ved, og når snøen glitrer fra seg "alle slags farger", som du lurte på om jeg også klarte å se. Det er så mye som minner meg om deg. Noen ganger er det slitsomt, men for det meste bare fint. Jeg vil jo ikke glemme deg.

Det sies at savn kommer i bølger, og det gjør det absolutt. Noen ganger kjenner det ut som disse bølgene prøver å drukne meg, og i et par sekunder tenker jeg at jeg faktisk ikke holder ut. Men så puster jeg likevel. Følelser kan ikke være konstante. Kroppen passer på å ta pause. Og så går liksom livet videre av seg selv. Det er rart. Rart at tanken på å miste deg var det verste jeg kunne tenke meg til - også gikk det likevel, akkurat slik du ønsket at det skulle gå;

"Den dagen jeg går bort, håper jeg dere kan tenke på de gode minnene vi hadde sammen. Jeg vil ikke at dere skal være lei dere, men ha det bra i hverdagen, og heller glede dere over det gode vi hadde sammen".

 

Sorg kan ikke planlegges. Den kan føles uutholdelig, og virke uforståelig. Men det går. Vi må alle gjennom den, kanskje opptil flere ganger i dette livet - og det går, på et vis. Det eneste vi kan velge, er om vi skal dvele ved det vi aldri fikk gjort, eller smile over det fine vi faktisk gjorde. Det er vanskelig, men jeg forsøker sistnevnte :)

- V.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

"Kode for å importere bloggen min til Nouw: 6916118836"

Enda så mange uendelige timer jeg stadig har til rådighet, har jeg likevel klart å bruke en hel måned på å få knødd fingrene mine ned på dette halvtrakkaserte tastaturet. Om det skulle oppstå noe undring, er det ikke jeg som har trakkasert det, for noen av dere husker kanskje at jeg på et tidspunkt levde med tre fugler svevende rundt meg til enhver tid. Nå som de er borte har jeg jo forsåvidt enda mer tid - så det er jo helt utrolig at jeg fortsatt, etter syv år med denne hobbyen, setter meg mål om å bli en blogger med jevnligere oppdateringer. Hehe. En vits, spør dere meg.

I stedet for å blogge, har jeg blant annet brukt tiden til å ta i mot både solskinn, bygave (min første veskelignende greie, til mine søstre og venninners forundring), og den deilige lille babyen som må tvangslytte til stemmen min som synger Kari Bremnes sine låter.


Regn har jeg også tatt imot. Masse regn, både tidlig og sent.


Så har jeg fått frem litt barndomsminner, da - med dette nye fatet mitt, som passer perfekt til koppen jeg siklet i som barn. Litt bortskjemt har jeg kanskje også vært, da jeg på ei kveldsvakt hadde med meg rykende ferskt brød i kopphåndkle fra mor. Brødmat er jo toppen av matlykke! Akkurat det er kanskje er litt tragisk av meg å si, ettersom jeg har blitt fôret med hjemmelaget husmannskost helt siden morsmelkerstatninga tok slutt. Men så får det vel være grenser for hvor lenge man skal ha lyst på skikkelig middag hver enste dag. Ja... Bortsett fra brødspising, har jeg selvfølgelig vært på jobb. Der drikker jeg kaffe og ler. Hjemme i hula mi drikker jeg faktisk bare kaffe i helgene. I dyrekoppen min, for eksempel. Interessant, hæ?

Kveldsturer har jeg sånn smått begynt å gjenoppta. Jada, jeg har jo fortalt dere at jeg går en tur innimellom - men det er langt fra så ofte som før. Problemet er bare at hjernen min vrir seg tilbake til den tiden jeg gikk kveldsturer i hytt og pine, og det orker jeg egentlig ikke. Men det får vi nesten bare snakke om en annen gang. Foreløpig nøyer jeg meg med å bruke turtiden til å lage teite snapchats, eller rope på katten.

I en av de andre helgene som har passert, har jeg blant annet spist god dessert, holdt væskelageret i gang, og danset på høye hæler. Dette kan jo høres ut som en himla grei bykveld, men det hele foregikk altså i uniform.


Etterpå kom det en annen helg av det mer søte og fargerike slaget.


Så fant smaksløkene mine plutselig ut at de ønsket seg blåbær, og jeg tok derfor turen innom Meny på vei hjem fra jobb. Sammen med noen andre varer, la jeg denne esken med bær oppi handlekurven, før jeg gikk til kassen for å betale. På denne lille trilleturen hadde selvfølgelig bærene samarbeidet om å åpne lokket, for så å trille ut og legge seg i bunnen av kurven. "Eh, blåbærene har kommet ut av esken, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få kastet de?", klarte jeg å få sagt til den unge mannen som skannet disse stakkars varene mine. Og selv om dette kanskje var min egen feil, var han så grei at han hentet meg en helt ny blåbæreske, hvor han attpåtil la med en hyggelig lapp. I kjøleskapet fikk både bærene og lappen kjøle seg ned, før jeg noen timer senere tok det hele ut igjen, og... Ja. Jeg skulle gjerne hatt en ung mann i kjøleskapet som kunne tilbudt meg nye bær.
Bortsett fra denne tragiske historien, har jeg gitt fra meg en smårisikabel hilsen, og funnet fram de nesten ubrukte brillene mine, som dere gjerne må hente gratis om dere bruker styrke -1 (selv har jeg nedgradert synet til -1,5).

Jeg kan forresten trøste meg med at denne blåbærhistorien min ikke er fullt så tragisk som Trond sin. I likhet med meg og mor, fikk han gleden av rørte håndplukka blåbær til gårdsdagens pannekakemiddag. Men da han i dag tidlig skulle nyte restene, spiste veggen opp hele bollen før han i det hele tatt fikk tenkt seg til bærsmaken.

Christine har hatt suppedate på Naboen med meg, jeg har kost med Samson, og observert en gigantisk edderkopp drukne seg selv (dog etter jeg hadde sprayet både han og lungene mine fulle av Permitrin).


Det hender at jeg drømmer om disse jævlene. Som om jeg ikke hadde nok med marerittene jeg har utenom, hender det altså at jeg må våkne i et hav av svette, mens jeg desperat slår på lyset og ransaker senga for sorte småkryp. På et tidspunkt gikk jeg faktisk ned til Rimi for å kjøpe Donald, i forsøk på å kurere disse urolige nettene. Facebook sier at fantasien min er fylt med "fantastiske" verdener og eventyr, men spør dere meg er det alt annet enn fantastisk. Jaja. I tillegg til Donald, leser jeg også "En mann ved navn Ove", som jeg i grunn begynte på i fjor sommer. Men det er liksom sånn jeg leser bøker - noen sider her, og andre sider der. En bok om gangen er ikke noe for meg...


Det som heller ikke er noe for meg, er røde varsellys. En ettermiddag hvor jeg skulle vaske tøy, stoppet maskinen opp, så tøyet badet i vaskevannet. Dette gjorde at jeg måtte kontakte huseierne - og jeg kan ikke si at det er så himla kult å se mine egne huseiere fiske ut de våte trusene mine, for så å ta de opp til seg, og deretter levere de ferdig vasket og brettet. Himla flaut... Men de er jo fantastiske, disse menneskene jeg leier hula mi hos. Hula hvor jeg nylig brukte en lørdag til å gjennomføre en fem timers skriveøkt, etterfulgt av sofasløving.


Jeg er jo ikke akkurat i minus på sløvekontoen min, hverken hjemme eller hos Heitmann's. Forrige helg så for eksempel litt sånn ut:


Kaffedrikking, hagekos, og mange sengeliggende timer. Sånn bortsett fra da jeg var på "fest", da - som jeg i grunn var både fredagen og lørdagen. Fredagen var det nemlig avslutning for gruppelederen min, hvor vi spiste og sang på Pieder Ro, før jeg inntok noen friske bobler på Brygghuset sammen med noen av de andre. Der fant jeg meg forsåvidt en kjekk mann, men ved en "misforståelse" ble han jaget vekk av en steingal venndøl. En venndøl som satte ved vårt bort, og som altså er min kollega... Så hvis du som leser heter Odd, bor på Nodeland, snorker litt, og akkurat har kjøpt deg en tomannsbolig; HEI, skal vi gifte oss litt?


De er jo fine, disse folka jeg omgås med uke etter uke, år etter år. Her var vi 12 assistenter (inkludert gruppelederen), èn tekniker og en avdelingssjef - som altså utgjorde en gjeng på fjorten. Jeg er ikke helt sikker, men vi var vel cirka samme antall kvelden etter - bare at jeg var alene som assistent, sammen med en haug av operasjonssykepleiere. Han som er øverst på bildet kan se ut til å skulle ligne både nonne og spøkelse, men han prøvde altså å være et blåbærris... Så kan dere se mennesker i bevegelse til høyre, som da løp som galninger med barnestrømpebukser på hodet, hvor en tennisball som befant seg inni strømpefoten, skulle slå ned noen flasker. Enn hvor merkelig jeg nå får disse kollegene mine til å virke, ble jeg værende ved denne bålkosen til klokken var midt mellom natt og morgen. Utrolig hyggelig!


Så har jeg endelig fått klemme på "barnevakta" mi igjen (anestesisykepleier, der altså), blitt skremt til halvdøde av en SINNSSYK bille på soverommet mitt, hatt en hyggelig frokost hos tante Kaisa, og en mindre hyggelig lunsj på jobb.


På fridagen min i dag har jeg hatt gleden av å møte mi nydelige venninne, Marte, som jeg faktisk ikke har sett på over et år! I genser av ull, varme sko og sort jakke, busset jeg til byen i troen på at det kom til å bli en kald dag. Men så kunne jeg altså observere mennesker i t-skjorter, mens jeg kjente varmen kvele meg sånn halvveis. Koselig var det likevel, og jeg skulle gjerne tvangsflyttet jenta tilbake til K-town.

Nå må jeg nesten se litt på Mot i Brøstet - så dere får ha en alldeles fin helg, og alt det der.

- V.

Likes

Comments

Det å oppsummere passerte dager i kronologisk rekkefølge, er jo ikke en særlig underholdende måte å presentere et blogginnlegg på. Folk driter jo i hvilken dag det var da du spiste luftboller i fantasisaus, eller hva klokka var da du forbannet trafikken i et kryss langs E18. Trolig er det også lite interessant for folk å vite om det var onsdag eller torsdag da du våknet opp til en koselig hilsen, eller om det var kveld eller dag da du mottok snadder fra huseierne. Men sånn blir det denne gangen, for dere som har bry til å fortsette lesingen.

De sistskrevne ordene her ga jeg fra meg forrige søndag. (26. juli, for de som skulle oppfatte betydningen av "forrige" annerledes enn meg). Da mandagen kom, fikk jeg etter jobb servert middag hos en kollega, og deretter sett litt mer på disse enorme skutene som byen hadde besøk av. Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg hos Heitmann's, hvor jeg blant annet stirret ut av vinduet for å anskaffe bildefyll til dette innlegget.
Da jeg senere ankom min egen hule denne onsdagen, kledde jeg meg i pysj, og slukket lyset. Hjernen min kom plutselig på noe glemt, og rommet måtte derfor fylles av lys igjen. Ved en tilfeldighet kastet jeg et blikk opp i taket, og med et lett "hm" tok jeg en nærmere titt på noen merkverdige prikker. Og vel... Søndagen hadde jeg tatt livet av to svære edderkopper, i tillegg til en pitteliten. Alle tre på dette soverommet, hvor jeg stusset litt over hvor den pittelille kom fra. Selvfølgelig hadde jeg på jobb tullet om at disse sværingene sikkert hadde laget masse babyer sammen, og blablabla. Fra nå av er det forbudt å tulle med slikt, for denne onsdagskvelden gikk det opp for meg at det kanskje var nettopp dette som hadde skjedd. (Legg merke til den som er på vandring bort fra flokken sin, øverst på bildet).

Hva jeg gjorde da dette ble oppdaget, orker jeg bare ikke å snakke om - men jeg skal ikke påstå at det var tilfeldig at jeg overnattet på Grim natten etter. Hos Gunn og Magne, som er de snille foreldrene til Marte, som igjen er kjæresten til Geir, som også var på overnatting der, og som derfor våknet til samme koselige hilsen som jeg gjorde. Slapp av, jeg dømmer ikke de som falt av under den forklaringa - men det var iallfall en veldig hyggelig overnatting (takk igjen, Gunn!).
Like før jeg dro til de, var jeg forresten med hjertet mitt for siste gang på en lang stund. Dette var samme dag som det regnet, lynte og tordnet utav en annen verden - og jeg derfor vandret gjennom Markens som tidenes idiot i joggesko og verdens største poncho . Det var nesten hakket værre enn det hadde vært å vandre der i min største joggebukse med hengerompe, uten at jeg noen gang har gitt akkurat det et forsøk, da. Men nå har altså Belinda flyttet til Ameeerika sammen med Bergitte, så jeg har vel noe sånt som èn og en halv venn igjen her i byen, jeg vet ikke. Har ikke telt ordentlig over det, men samme det. Jeg har iallfall de gode huseierne mine fortsatt. De som både fjerner edderkopper, og som stadig fôrer meg med godteri.

Det er altså den katten der jeg ser til i ny og ne. Katten som "ikke liker fangkos", som jeg har fortalt dere om før - og som jeg stadig må gni inn via MMS til de, ettersom hun alltid deltar i Netflix-rundene mine på sofaen. Ja, så fikk jeg rydda klesskapene mine, og sovet i egen seng da fredagskvelden kom. Sååå ble det naturlig nok lørdag, og tid for en kjøretur til bondelandet. Dette var en kjøretur på 1,5 time, som hadde veier svingete nok til å gjentatte ganger fremkalle spyvann i min munn. Gjøvdal het stedet vi skulle til, hvor det visstnok skulle være årets største "fest". Det å henge utenfor diverse boder med hendene i lomma (bortsett fra om man skal spise pølse i brød) kalles visst "fest" der.



Nå glemte jeg visst å fortelle hvem jeg reiste med, men det var blant annet denne gutten, Simen. Det er sønnen til min kollega, Jorunn (evt Egon). Vi startet med å se på sauene sammen, noe som i likhet med løpebildet ser ganske så hyggelig ut. Det skal kanskje sies at jeg under løpebildet ropte "æ ska kvæle dæ!!!" - for akkurat det fortjener barn å høre om de er over middels irriterende. Dessverre fikk jeg ikke tak i han, og endte opp med å vandre gatelangs alene. Og da, midt oppi ensomheten, kom han tilbake. Etter trygling om å være venner, fortalte jeg han at vi gjerne kunne være det, men at han først måtte teste sin egen høydeskrekk - før vi eventuelt til slutt kunne dra på fisketur sammen.

Neida, herregud. Jeg truet riktignok med kveling, men alt foregikk kjedelig nok under latter. Dessuten var det ikke han som klatret på bruskasser. Men fisketur, det dro vi på. Meg, Simen, Jorunn, og en eller annen onkel som visstnok navnga meg "nordlandstrompeten". 



Tre-fire fisk klarte de å heise opp av dette stakkars vannet. En av de avgikk dessverre med døden under et hjertestans, mens de andre fiskene fikk gleden av å forlenge livet. Meg fôret de med taco, før de stappet meg inn i bilen igjen og kjørte meg hjem. Der opplevde jeg tidenes kleskrise, ettersom jeg dagen etter skulle i dåp, og selvfølgelig ikke hadde prøvd tøy på forhånd. Men det ordnet seg, på et passelig vis. Som trøst fikk jeg i det minste laget mitt aller første scrapbookingkort, som altså skulle avleveres som dåpskort dagen etter.



Nydelig dåp, forresten - med fine folk og god stemning i godværet som kom. Og så ble det jaggu mandag igjen. En sånn type mandag der all ork var borte, og jeg derfor gjennomførte en tre timers ettermiddagslur etter jobb, før jeg datet Netflix frem til leggetid. Da tirsdagen kom var orket tilbake, og jeg fikk avlagt et besøk hos denne nydøpte prinsessa og hennes mor.

Innimellom alt dette har jeg selvfølgelig tjent penger i grønn uniform - hvor jeg for eksempel fant Trond i avisa den ene dagen, og fikk servert smoothie i en tutekopp den andre. I går brukte jeg fridagen til å besøke Naprapaten min, Bente - og da jeg etterpå skulle vente på tante Kaisa, mottok jeg en MMS hvor jeg fikk sett meg selv i daværende tilstand. På 17. mai tok jeg nemlig bilde av en kollega jeg kaller "supernanny", som jeg da sendte til henne og bare gikk. Dette gjorde henne visst en smule satt ut, og nå fikk hun altså tatt hevn.



I dag har jeg også hatt fri, men ettersom jeg ikke har gjort annet enn å sløve med gamlemor, har jeg ikke stort å vise dere. Jeg kunne jo selvsagt vist dere bilder fra da vi i et par timer lå på hver vår sofa og sov i formiddag, eller fra da hun og Trond trakk om stoler senere på ettermiddagen - men det hadde sikkert vært like interessant som et bilde av hvordan det ser ut foran meg i dette øyeblikk.



Ikke sant... Nå kjenner jeg lukten av omelett og bacon, som visstnok betyr at raua mi må hoppe videre til kjøkkenbordet for kveldsmat :)

God helg!

- V.

Likes

Comments

Med tanke på at alderen min ikke engang har strukket seg halvveis til 50, er det noe som sier meg at det er litt i tidligste laget å danne seg tanker om demens, når det gjelder meg selv. Det var i alle fall det jeg trodde, men nå er jeg jammen meg ikke riktig sikker lengre. For en stund siden fikk jeg spørsmål av huseieren min om jeg kunne se til uteblomstrene mens de var borte. Dette sa jeg selvfølgelig ja til, men klarte av en eller annen grunn å tilføye "men jeg er ikke vant til blomster, altså". I dette øyeblikket var det som jeg aldri noensinne hadde vannet en eneste blomst i mitt liv, og jeg glemte da også at jeg opptil flere ganger tidligere har fortalt henne at "jeg skal til Heitmanns for å passe katt og blomster".

Så begynte jeg på jobb igjen, hvor jeg lot sykkelen stå hjemme den første dagen, for å gå til og fra. Da jobbdagen var over var jeg nesten i ferd med å stikke av med mamma sin sykkel, ettersom vi både har samme sykkelfarge og kode på låsen, da jeg glemte at jeg faktisk hadde valgt å gå. Den andre jobbdagen min var sokkene mine søkk vekk da jeg skulle hjem, og siden jeg tviler på at noen har stjålet de, undrer jeg over om jeg kan ha kastet de i søpla. Og i dag... I dag glemte jeg at jeg i det hele tatt var tilbake i jobb - for da en kollega stilte meg spørsmålet "har du ferie du da, Veronica?", svarte jeg umiddelbart "ja", mens jeg smilte over tanken på at jeg enda kunne nyte late feriedager.

Men ferien er altså over, og jeg er tilbake i jobb. De siste late feriedagene hadde jeg sist helg, hvor jeg da befant meg i Tromsø. Fikk meg forsåvidt noen nye venner der - en som er kjent for å spytte, en som kunne trengt seg en frisørtime, og en som stirret meg ihjel.


Jeg brukte altså litt av helgetiden på å besøke en bondegård. Utenom det spiste jeg taco, og så på midnattsola.


Så fløy jeg mot Kristiansand, hvor jeg opplevde noe så spennende som å bytte fly i Trondheim for aller første gang. Tror kanskje jeg var inne på Værnes flyplass i tjueto sekunder før jeg som sistepassasjer entret neste fly. Vel fremme på sørlandet dro jeg rett på gratis matvarehandel hos Heitmanns, før jeg lukket øynene frem til den elskverdige vekkerklokka hylte meg opp. På jobb har jeg vært mest opptatt av å lære polsk og russisk, og utenom jobb har jeg for eksempel vært på avskjedsfest hos Belinda og Bergitte. De flytter nemlig til USA veldig straks, og jeg har enda ikke orket å tenke på hvordan jeg skal leve uten hjertet mitt (Belinda) tilgjengelig. Så i stedet for å grine og sånn, sa jeg heller "sees i morgen" i det jeg dro på nattevakt, og dro innom morgenen etter med bakeri-brød og annet snadder.

Snadder har jeg også hatt på jobb en av dagene, for jeg måtte jo nesten delta i denne konkurransen som Diplomis kjører på Instragram (bare derfor, liksom). Så har jeg utrolig nok kunne sitte ute i sola og lest bok, og dessverre meldt smykket mitt savnet. Så hvis en av dere tilfeldigvis skulle lese dette fordi dere har googlet "sølvsmykke med hjerte mistet", eller noe i den duren, blir jeg meget glad om dere tar kontakt. Kjedet og anhenget kommer fra to forskjellige givere, og sammen betyr det fryktelig mye for meg. (Smykket har kun ett hjerte nå, ettersom det andre er delt med et helt spesielt menneske).


Denne helga har jeg tilbrakt hos Heitmanns, hvor jeg stort sett har vekslet mellom Netflix, boklesing og kattekos. Bortsett fra i dag. For i dag skulle mamsen og jeg sykle "en liten tur" til byen, hvor vi ble værende i ikke mindre enn seks timer. Skulle egentlig bare se litt på det derre "Tall Ship Races", som i grunn er ganske så fascinerende greier.

Men etter å ha besøkt ei av disse skutene, møtte vi plutselig på en kollega som nylig hadde fått seg hund - hvilket gjorde at jeg fikk meg en aldri så liten hundeluftetur :) Trond entret etterhvert byen, vi fikk sett enda flere skip, og nå er vi plassert på hver vår sofa. (Er det rart jeg trodde jeg hadde ferie i dag?).


Ha en fin uke!

- V.

Likes

Comments

Selv om jeg smågrøsser av tanken på at jeg "allerede" i morgen kveld er nødt til å stille vekkerklokka på 05:20, hvilket betyr at ferien straks er over - skal jeg innrømme at jeg gleder meg litt til å trå inn i den stille hula mi. Der kan jeg nemlig sitte i litt mer enn ti minutter før jeg hører mitt eget navn ropes ut i lufta. Greit, jeg hører i grunn aldri mitt eget navn der - og det skal sies at nettopp det, stillheten, til tider kan drive meg til vannvidd. Men etter å ha tilbrakt tre uker sammen med en haug av forskjellige mennesker rundt meg til enhver tid, tror jeg det er lov til å på et høflig vis savne lyden av en tikkende klokke. Uansett; menneskene jeg har vært rundt den siste uken, er familien som bor i dette huset:


Pappa (som står på verandaen der og gjør klar grillen), mi stemor, og mine to yngste søsken. Og gråvær som bodde utenfor, ser dere. En av dagene tenkte jeg "så varmt det er i dag", og oppdaget like etterpå at temperaturmåleren faktisk hadde steget. Fra seks til åtte grader, vel og merke. Finvær fikk de da jeg reiste. Men sånn bortsett fra å tenke på grader, har jeg for eksempel vært på kafè med pappa.

Hoppet på trampoline - hvor jeg en av gangene fikk høre "du e så arti, dadda - det e dæffør æ ælske dæ". <>

 



Sparket ball, kastet ball, lekt sisten og gjemsel, og observert pappa "grille" pizza i den nye grillen sin.


Laget kunstverk ved inngangspartiet, levd meg inn i diverse barnefilmer, gratulert flere folk med bursdagen, og åpnet en julegave.


På mi stemors 37-årsdag var jeg med og ønsket henne god morgen, før meg og lillesøster baket muffins og delte ut partyhatter. (Det skal sies at jeg lo godt da jeg så pappa røre i middagsgryta med en rød partyhatt på hodet, og mi stemor med ryggen til stod med en tilsvarende hatt i fargen lilla).


Så ble jeg tvunget til å bo på prinsesserommet et par dager, hvor jeg ble hentet ut til frokost og middag. Det var ikke pappa og de som tvang meg til dette, altså. Det var en eller annen form for spysyke, som dessverre stjal en haug av tid fra meg - før jeg etterhvert fikk lov til å bevege meg uti stua, og til og med fikk spilt Monopol.


I tillegg til menneskene i dette huset, har jeg selvfølgelig vært sammen med Maiken - verdens beste søskenbarn, og bestevenninne gjennom alle år. Samme jenta som møtte meg i Tromsø for noen uker siden, for de som måtte lure på det. Vi fikk hverken gått på fjelltur eller tatt en sen kafèdate sammen denne gangen - men vi gjorde i det minste det vi er best på; slarving og latter. Og barnekos, da - siden hun tross alt er mor til tre skjønne barn. Eldstemann (som jeg er gudmor til) fikk jeg ikke tatt bilde med, men jeg fikk i alle fall fortalt minstemann at "dette er hele kongeriket, Simba", der vi stod og så utover Båtsfjord gjennom vinduet. Jeg lurte på om jeg kunne kjøpe dette minste barnet, men jeg tok Maikens latter som et nei. Det ville kanskje uansett blitt litt rart om hun skulle blitt gudmor til et barn hun har født selv, jeg vet ikke.


Etter en 15-20 minutters kjøretur, fikk jeg også besøkt en av mine onkler, som bor i campingvogna si store deler av sommeren. I Syltefjorddalen, som det heter. Han er av den tålmodige typen som fisker laks, nemlig - og siden han hadde bursdag, valgte vi å dra på kaffe og kake. Enda så glad jeg er i å fotografere, har jeg bare fått bilder fra området rundt, og kjøreturen dit.

Og siden ikke alle synes det er supergøy med kaffe og kake i lengden, tok jeg lillesøster, lillebror, og onkels hund med på en liten gåtur.


Hjemme i Båtsfjord fikk jeg plutselig gjennomført den årlige kafèdaten med min tidligere lærerinne, hilst på ei dame som er i ferd med å gå fra yrket lege til prest, tatt en hilserunde på kirkegården, og blåst meg litt ihjel.


Før jeg visste ordet av det måtte jeg si farvel til de lyse nettene og den lille bygda, og fly over Finnmark og videre til Troms. (På flyturen fant jeg ironisk nok bilde av Båtsfjord).


Nå gjenstår det bare èn reisedag igjen - med en liten biltur, en ombordstigning på Widerøe, to ombordstigninger på SAS, og en taxitur hjem. Noen ganger skulle jeg ønske at Norge kunne brettes i to, eller noe.

Fortsettelse følger, pittelitt til.

- V.

Likes

Comments

Når folk forteller meg at de skal ta sommerferie først om en uke eller to, går det et lite "hæ?" gjennom hodet mitt, da jeg lurer jeg på om ikke det er litt i seneste laget. Det er jo høst, tenker jeg stille for meg selv - helt til jeg innser at vi faktisk befinner oss i midten av juli. Men selv for en finnmarking som meg, er det ikke enkelt å huske på at vi har kommet til sommerens midtpunkt, etter å ha brukt mesteparten av sommerferien til å leve med en gjennomsnittstemperatur på 6,5 grader. Jeg liker i grunn at sola holder seg vekk, det skal den bare fortsette med - men det er ikke særlig kult å angre på at jeg ikke pakket med meg lue og ullvotter, i stedet for bikini og sommerkjole. Eller sommersko, shorts og singleter, for den saks skyld. Ingenting av det sistnevnte har nemlig kommet til nytte under årets sommerturnè. Eller, forresten... Når jeg tenker meg om kom faktisk sola fram en snartur mellom alle gråværsdagene, slik at sommerkjolen fikk lov til å sitte på kroppen et par timer i Harstad. Men bortsett fra disse timene, har vi benyttet tiden til andre ting. Vi har for eksempel vært hos frisøren, sett tegnefilm, kjørt sparkesykkel, og vært i lekeland.


Så har vi hatt bakedag for å forberede tantegullets bursdagsfeiring.


Mi flinke storesøster laget denne Frost-kaka! Og jeg klarte visst å ta bilde av alt annet enn muffinsene vi var med og laget... Var mer opptatt av å få med meg signaturen min, laget av fondant ;)


Etter det som defineres som "lang ventetid" for et barn, kom endelig dagen hvor hun kunne feire sitt fjerde år. En glad liten prinsesse, som ble fornøyd med både bursdagsfrokost, gaver (inkludert prinsesseteltet), og kakeoverrakselsen.


Utpå ettermiddagen var det duket for fest i barnehagen, hvor det ved et pang var mellom 15 og 20 småtroll rundt meg - før de alle ved et pang var borte igjen et par timer senere. På den fem minutters gangen hjemover fra barnehagen igjen, stoppet bursdagsbarnet opp, og smeltet mitt hjerte med ordene "tante se, æ har plokka en blomster til dæ". Jeg skal innrømme at de fleste barn ofte kan være over middels irriterende etter litt for mange timer - men dette barnet har jeg opptil flere ganger hatt lyst til å helle melk over og spise med teskje. Fordi hun er så søt og god, altså. Muligens fordi hun har lært at hun er laget av sukker... Om jeg noen gang får barn, skal jeg huske på å lære de akkurat det samme.


Innimellom disse barneaktivitetene, har jeg også tatt meg tid til å fornye "dansebildet" mitt - bildet som både finnes på facebook, og i headeren over her. Men å ta bilde i bevegelse, ble ikke så kult som jeg hadde trodd. Men det øverste blir nok definitivt mitt nye profilbilde, ettersom jeg har klart å få det til å se ut som at jeg har en diger sjøstjerne i håret, i tillegg til tre/firkantige hofter. Meget vakkert.


Pusleferdighetene mine ble testet ut da en av bursdagsgavene ble åpnet, og håret mitt har satt veldig pris på de daglige flettene som ble laget på 1-2-3. Med disse to flettebildene kan det forresten grunnet redigeringsforskjeller se ut som jeg har farget håret, men det har jeg altså ikke. Jeg har hverken så lyst eller så mørkt hår, om noen skulle lure på det. Og sååå er det et kafèbilde fra da vi dro på tante&niese-tur på et senter, hvor vi selvfølgelig måtte avslutte med kakao ;)


Plutselig var den siste kvelden kommet, hvor jeg innså hvor fantastisk det er å få lakkehjelp. Egentlig er jeg veldig lite jentete av meg, men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klikket på diverse neglelakker i sommer, fordi; det tar for lang tid å lakke, det klumper seg for lett, det tørker for sakte, neglene vokser for fort, og det får riper eller flasser av for lett. Men nok om det. Morgenen etterpå måtte vi opp før selv regndråpene våknet, da jeg skulle kjøres til flyplassen.


Like etter kjøreturen var startet, var jeg så heldig å få sms fra flyselskapet, som ønsket meg god morgen på sin helt spesielle måte. Denne måten resulterte i en fire timers busstur, sammen med fem andre heldige passasjerer. På denne turen fikk vi observert vakre landskap, og servert både mat og infobrosjyrer om rettighetene våre.


Greit, selv om det var litt kjipt, skal jeg ikke spøke med service'en til Widerøe / SAS. Det har skjedd mye i alle mine år som flypassasjer, og jeg har alltid opplevd å blitt tatt godt vare på - om det har vært kansellering, forsinkelse, hotellovernatting eller endring av transportmiddel. Vel fremme i Tromsø opplevde jeg nesten en slags trøst av damen bak skranken, som lurte på om jeg hadde fått noe mat, og som likevel ga meg en matbong i tilfelle jeg skulle bli sulten igjen litt senere. Det skal sies at jeg måtte vente seks timer før jeg kunne fly videre, ettersom bussturen gjorde at jeg mistet formiddagsflyet mitt - men jeg tar likevel ikke all denne vennligheten som en selvfølge. Så takk til dere, flymennesker.


Med sisteflyet landet jeg til slutt i Båtsfjord, hvor jeg ble møtt av pappa og lillesøster, som tok meg hjem til stemor og lillebror.

Fortsette følger, ja.

- V.

Likes

Comments

Dere menneskeskapninger som leste ordene jeg produserte her forrige søndag, fikk kanskje med dere at jeg hadde et par eventyr fra den helga som jeg rett og slett ikke anså skriveplass til å fortelle om. Dette var ikke uvanlig store eventyr altså, men vi kan jo for all del ikke hoppe over noen av de hyggelige detaljene fra mitt liv. Så.. Et av de foregikk på Tveit, hvor jeg dro på overnatting til min gode kollega, Egon. Alle andre kaller henne visst Jorunn, men det tror jeg at jeg har fortalt dere om før, så whatever. Jeg tok meg i alle fall tid til å spille Yatzy med sønnen hennes - før vi etterhvert gikk videre til å kjøre buss, spille brettspill, og spise godteri.

Å leke buss er forresten ingen enkel sak med denne guttungen. Han har nemlig fått med seg at buss koster penger - i alle fall om man ikke har med seg busskort. Heldigvis hadde han fått med seg at god service er en bra ting, så jeg ble i det minste regelmessig spurt om både kaffe, dopause, ullpledd og mat. Ja, så fikk jeg ledd litt med mora senere på kvelden, da.

Er ikke helt sikker, men jeg tror muligens hun fikk med seg da jeg lettet fra Kristiansand (Kjell = Veronica), hoho. Dette var på tirsdag, men før jeg kom så langt, var jeg på søndagstur med tante Kaisa og lille Alvilde. Vi kjørte avgårde til Vennesla for å finne tømmerrenna - men etter litt leting, endte vi opp med å haike med en norsk-fisk gammel fisker. Grunnet plassmangel ble jeg plassert baki lasterommet blant en haug med fiskeutstyr, men det viste seg heldigvis å være verdt det da vi kom fram til de vakre omgivelsene.


Vi ble enige om at vi absolutt kan anbefale tømmerrenna - men hvordan man kommer seg oppi den, er vi ikke riktig sikre på... Egentlig bør jeg kanskje holde det for meg selv, men vi beveget oss liksom forbi fareskilt på både norsk og tysk, før vi gikk sikksakk mellom noen trær, og etterhvert klatret oppi denne renna. Ved siden av et togspor. Men vi kom oss jo helskinnet frem og tilbake, og fikk til og med lunsjet nede ved elva.


Da eventyret i Vennesla var over, dro vi innom Justvik på grillvorspiel, før jeg dro tilbake til hula mi for å pakke. Plutselig var det mandag, hvor det var tid for en aldri så liten bydate med Christine og sønnen. Deretter pakket jeg ferdig, og etter en natt hos reservefamilien, fløy jeg avgårde til første feriedestinasjon; Tromsø. Til tross for en tydelig temperaturforskjell, kunne jeg overraksnede nok vandre med t-skjorte - dog kun den første dagen. Bortsett fra dette har jeg luftet hunden, plukket blomster, sett guttene spille ball, spist godteri, og spilt Yatzy.


Da fredagen kom, kjørte vi til flyplassen for å hente Maiken. Det var i alle fall det som var planen, før det viste seg at hun befant seg i en helt annen by, uten å ane når hun skulle lande hos oss. Vi returnerte derfor hjem igjen, men fikk heldigvis plukket henne opp et par timer senere ;) En slik kusinehelg har lenge vært etterlengtet, så nå som den endelig var kommet, ville vi gjøre mest mulig på disse to dagene. Fredagen gikk derfor til shopping og resturant, og på lørdag startet vi dagen med å dra på Polaria - et slags arktisk akvarium.


Forsøkene på selfie med selene mens de "lekte" med oss, ble kanskje ikke så vellykket - men vi var veldig fornøyde med besøket likevel! Selv om det skal sies at det opptil flere ganger stakk i hjertet mitt da jeg tenkte over at disse dyrene faktisk lever i fangenskap. (Au).


Så har vi spist is, jeg har småskremt pappa med et "forelskelsesbilde", vi har tatt et såkalt avskjedsbilde før onkelen min (han i rødt) reiste, og dratt på fjellheisen ved midnatt.


Tanken bak midnattstur var selvfølgelig midnattsol - men vi måtte nesten bare nøye oss med benkesliting og et lite lysglimt mellom skyene. Vakker utsikt var det jo likevel.

Og kaldt. Herlighet så kaldt det er i nord! Det hadde jeg liksom glemt da jeg pakket ned nesten bare t-skjorter... Bare flaks at jeg reiste i en strikkajakke, så jeg hadde noe å kle meg i da jeg utvekslet snapchat med mamma nedi sør.

Skakke værra mulig (selv om jeg egentlig liker det pittelitt). Vi koste oss gjennom helga likevel, Maiken og jeg, sammen med resten av galehuset. Koste oss, og gjennomførte ei merkverdig våkenatt som gjorde trynet mitt usedvanlig vakkert.


Noen blunk senere ga kalenderen beskjed om at søndagen var kommet - hvilket betød at det var på tide å reise videre til neste destinasjon. I hurtigbåten tilbrakte jeg derfor noen timer på havet, og befinner meg nå sammen med mi storesøster og hennes datter og kjæreste i Harstad :)


Fortsettelse følger (for de interesserte).

- V.

Likes

Comments

"Det e en hel måned sia æ har blogga nu", fikk jeg ved torsdagens solskinnsavslutning uttrykt til kvinnemennesket ved siden av meg. "Da æ det på tia", kom det som en rask tilbakemelding, fra det samme kvinnemennesket (som i grunn var den eneste taledyktige organismen i min omkrets). Men når det har gått så lang tid som en hel måned, er det jo rene dykkerjobben som må til, i dette havet av bilder jeg har rukket å opparbeide meg. Av bildene jeg finner bloggverdige, må det lages flere bildepuslespill som jeg tilføyer spontane ord - før jeg til slutt tvinger de svære øyeeplene mine til å skumlese min egenproduserte tekst, nok ganger til at jeg på et lite tidspukt tenker at "æ skjønne ikke koffør æ gidd det hær". Men så holder jeg det gående likevel, på mitt sjuende år som blogger.

Jada... Noen ganger innser jeg at jeg har tendenser til å utlevere informasjon som er på kjedsomhetsnivå med kassakøen på Meny. Så la oss heller snakke litt om hva jeg har brukt disse fire ukene på, da.

Jeg har drukket kaffe. Savnet Maiken (mi kusine, som ga meg denne skjønne kaffekoppen, og som er mor til barna på bildet). Gått tur i regnet. Plukket blomster til mamsen, og drukket enda mer kaffe.

Under en aldri så liten frustrasjon, har jeg gitt fra meg noen nordnorske gloser på badet (DET DER ER SÅ $!@%#A IRRITERENDE!!!). Jeg har montert meg en ny kontorstol, fått spontanbesøk av mor og snekker Trond (som var snille og oppgraderte hula mi litt), og fått påskrevet et hyggelig kallenavn på jobbkoppen min (takk, supernanny-Tove).

Sååå har jeg vært med Davina (engelsk venn) på agility-trening med hunden, ønsket nok en kollega lykke til videre, laget min egen suppe (utseende skal heldigvis ikke telle), og stirret på Heitmanns som har fikset litt på båten.


På et sent tidspunkt fant jeg på å gå i skauen alene (anbefales ikke for de som er mørkeredd, herrejesus), og på et annet tidspunkt prøvde jeg en krem som gjorde meg tilsynelatende solbrent på cirka to sekunder. Fantastisk, hæ? Så har jeg vært med lille Alvilde - noe som i grunn var dårlig gjennomtenkt å sette inn i bildepuslespillet sammen med skummel skogstur + solbrentkrem. Alvilde er nemlig verken skummel eller i fare for å gi meg en allergisk reaksjon, men jaja, alt kan ikke matche her i verden heller.

Innimellom alt dette har jeg servert kroppen en haug med kalorier, for de som skulle bry seg om det. Blant annet middag ala Trond (hehe, han blir sikkert veldig glad over å se dette bildet som han ikke visste om), islatte av meg selv, lørdagskos av tante, og suppe av meg selv. Tjohei.

Å, ja! For to uker siden tilbragte jeg forresten en hel helg med en super kollegagjeng! Fredag morgen stilte vi opp grytidlig på kaia for å seile over til Danmark, hvor vi etterhvert rullet avgårde på hver vår sykkel.

Til tross for at jeg elsker regn, må jeg si meg enig i at vi var fantastisk heldige med været. Knallsol hele veien, noe som ga oss noen magiske pausestopp underveis!

Mye latter, og... pittelitt strandstripping?


Så var det selvfølgelig mat, da. Mellommåltider, middager, og ...frokost (eventuelt nattmat - kommer an på hvordan man vil definere det når tidspunktet er 04:50).

Mens vi snakker om frokost, skjønte jeg på denne turen at det absolutt ikke trenger å koste mye for frokostservering til 6-7 mennesker. For mens vi i vårt hus dekket opp med diverse brødmat, litt kaffekos og et greit utvalg drikke - valgte Hanne (sjefen i et av de andre husene) å gå for en litt enklere variant. Så kunne jeg selvfølgelig skrytt litt av at vi ordnet dessert mellom lunsj og middag, hvor vi satt og ventet til alle i husstanden var hjemme og tilbords - men jeg skjønner jo at Hanne var genial nok til å slå to fluer i èn smekk...


Merker at det ble en dårlig kronologisk rekkefølge på disse Danmarksbildene - men det var uansett nok av både skåling og latter, ser dere. Det siste bildet under her viser bussturen til Hirtshals - hvor mamma prøvde å få seg en liten blund, samtidig som hun gløttet litt på øyet etter å ha hørt latteren min. Latteren som visstnok ikke var første gang hun hørte denne dagen. Tidligere kommenterte hun nemlig at "æ har altså hørt dæ le helt siden du vekket oss i dag tidlig" - men jeg vil påstå at slik overtrøtt latter må være lov etter intet mer enn en times søvn i en ørelappstol... Jada. Sammen med disse gale kollegene mine hadde jeg i alle fall en fantastisk helg! Det ble både spjæling av skjørt, blåmerker, og... Eh. Jeg har i grunn lært at det som skjer i Skagen (utover normale hendelser), blir i Skagen.

På hjemmebanen har jeg vært med Belinda og Lui, lunsjet i byen med Christine, og kost med lille Alvilde (som jeg fikk sommergave av). Jeg har også lagt fra meg en bursdagshilsen i et kjøleskap. (Velutstyrt biologisk lydanlegg = klarerikkegåforbiutenålagelyder).

Det kan jo nesten høres ut som jeg er arbeidsledig, men det er jeg altså ikke. Jeg har vært på jobb. Der har jeg blant annet ledd litt...

...skiftet til uniform for siste gang før ferien, fått Yatzy av en kollega, fått godteri av en annen kollega, og tatt selfie i kjelleren.

Så tok jeg ferie, og har så langt brukt ferietiden til å lage smoothie, vært oppgitt, glemt en hyggelig dag, og kokt ihjel iphonen min.


Hos reservefamilien har jeg lært å sy knapper, hatt kaloridate, og trøstet mamma med at ostekaka hennes var "skjønn" (og veldig god, da - det skal hun ha).


Plutselig tok de meg med på regatta med noen venner av de - og selv om jeg på et lite tidspunkt i starten tenkte "åja, nu trur æ kanskje vi dør hær", var det utrolig gøy!

På vei til og fra denne seilbåten, valgte vi speedbåt fremfor bil - noe jeg også synes er supergøy! Tror kanskje jeg til tross for ganske få båtturer, kan si at jeg elsker båtlivet.

Det siste bildet der har jeg muligens ikke lov til å publisere, ettersom hun utbrøt "å guri, det ser jo ud som æ har to svære pose mel stappa inn i kjeften, slett!". Men hun ser ikke ut som en melspiser til vanlig, altså. Faktisk så er hun veldig, veldig fin. Bare se...


Mhm! Det er Samson også, i tilfelle dere skulle ha oversett de 673 gangene jeg har skrevet om han tidligere. Han er i alle fall veldig fin når han kommer bort til meg for oppmerksomhet, men så hender det jo at han får et litt grinete uttrykk når jeg drar fram mobilen for å ta selfies. Deretter himler han med øynene - og da jeg her om dagen skulle muntre han opp med en "good morning sunshine!"-snakkeboble, ble han så sur at han snudde ræva til.


Nå som jeg er i ferd med å avslutte dette innlegget, har det plutselig blitt søndag kveld. Det har altså tatt meg tre dager å konkludere med at jeg straks kan trykke "lagre og publiser". Nå skal det sies at jeg har vært ute på eventyr både i går og i dag, da - hvor jeg naturlig nok har samlet enda mer bloggmateriale. Men dette innlegget ble kanskje forvirrende langt for lenge siden, så helgas utflukter får vi nesten ta i neste omgang. I mellomtiden skal jeg nok krysse av første destinasjon på reiselista mi.


God sommer så lenge!

- V.

Likes

Comments

Helt fra jeg var et kortklipt supersjenert barn, har etternavnet mitt gjort at folk har stilt halvnysgjerrige spørsmål om min tilknytning til Kari. Som dette kortklipte barnet reiste jeg for eksempel jevnlig fra Båtsfjord til Tromsø for å besøke min biologiske mor - noe som medførte at jeg som UM (uledsaget barn) ble såpass kjent med personalet på Langnes flyplass, at de på et tidspunkt ropte "næmmen e det ikke ho Kari Bremnes!" da jeg kom ut av flyet. Jeg antar at det er på grunn av dette, alle spøkene altså, at jeg aldri har hatt bry til å høre en eneste strofe av Kari's verk. Men så er det en tid for alt, har jeg hørt - og det var det visst i dette tilfellet også. For et par år siden så jeg en dokumentar med henne, i fjor så jeg enda en - og nå er det jaggu meg Kari som vugger tankene mine til ro når jeg på kveldstid tenner lys og drikker kaffe alene i kjellerhula mi.

Det er en tid for alt, ja. I dag innså jeg i alle fall at det var tid for å blogge, ettersom det visstnok er to og en halv uke siden sist. Det var en torsdag kveld, det. Jeg befant meg på "galehuset", hvor jeg skulle tilbringe min siste helg. En helg som viste seg å gi meg ekstra gode minner, da Borghild (ansatt) valgte å ta oss med til Lista, hvor vi blant annet besøkte fyret. Og i toppen av dette fyret kunne jeg jo se helt til verdens ende! Vel, i det minste til langt uti havgapet, da. Og ned på uendelige mengder gresstrå, hvor Borghild ble til en pitteliten prikk nedi hjørnet...

Ikke bare kunne jeg se ned på henne fra fyret - men også fra et gigantisk tre i en fortryllet skog. (Creds til mi venninne, Ronja, som har lært meg å like treklatring). Men sånn bortsett fra i disse tilfellene, ser jeg opp til Borghild, altså. Hun er et fargerikt menneske, og hadde i grunn gjort seg bra som Farsund/Lista-guide ;)

Tror fint jeg kan beskrive denne skogen med "grønt så langt øyet kan se". Og da vi kom ut av det grønne landskapet, fikk jeg fylt opp dyrehjertet mitt også.

Og jada - selv om jeg er fryktelig glad i å være negativ, så kan jeg visst smile av vakker natur.

Om noen skulle stusse over merkelig form på jakka, er det bare fordi jeg etter mange bestemte "jeg blir ikke med!"-svar, plutselig ble med på tur likevel - hvilket resulterte i et ugjennomtenkt tøyvalg, som Borghild da fikset med å gi meg vesten sin. Ufattelig interessant info, hæ? Jada.

"Jeg blir ikke med!" høres sikkert ut som en sur setning - men som dere sikkert vet, så er det ikke lov å være sur når man er ute på tur...

(Mange bilder lånt fra medpasienter).

Så ble det plutselig mandag, da. Mandag som betød hjemreise, og slutten på to fine uker rundt gode mennesker. Slutt betyr som oftest avskjed, og avskjed er for hjertet mitt et hat. Men så var jeg så heldig å få med meg litt solskinn fra Åshild, glade farger fra en medpasient, og en strikket klut fra nok en snill ansatt. Og da jeg kom hjem på rommet hos mamma, fant jeg en hilsen fra en kollega som hadde sydd meg en toalettmappe! Åh, enkelte mennesker altså <>

Uken som fulgte etter mandagen, tilbrakte jeg med Samson og blomstene, mens mamma og de endret hudfargen i varmere strøk. Jeg dro på jobb og så kirsebærtrærne blomstre, vandret rundt på Gimlekollen, og deltok på avskjedsfest for min skjønne kollega som dessverre (for vår del) flytter til verdens ende.

Plutselig var herr og fru Heitmann tilbake, og før jeg visste ordet av det var det på tide å rope hurra!

Til tross for vår ikke-biologiske relasjon, fikk vi ved et uheldig bilde like øyne på bildet under her, ser dere... En annen uheldighet som oppstod, var da jeg skulle knipse et bilde av en kollega på andre siden av gata, og en forvillet same selvfølgelig måtte ødelegge det hele. Og så var det været, da. Sånn for sikkerhetsskyld var vi liksom innom både sol, regn og hagl. For ikke å snakke om kulde. Smerte fikk jeg jaggu også kjenne på, da jeg etter borgertoget var sikker på at jeg kom til å miste begge beina mine. Skoene som ble kjøpt to dager før og som passet i butikken, passet plutselig ikke da 17.mai-stasen skulle på, og måtte derfor tilpasses både her og der. Dette var tilpasninger som gjorde at jeg ble nødt til å vandre i noen altfor store joggesko da jeg skulle videre til nattevakt. Og altså... Det var ikke uten grunn at jeg valgte gjennomsiktig pose da jeg iført kjole og joggesko skulle bære de hvite skoene i hånda - så folk i det minste kunne se at jeg hadde sett rimelig ok ut.

Jah. Sånn ellers har jeg fått kjærlighet fra Samson, spandert nye kaffekopper på meg selv, invitert nabokatta på kveldsmat, og vært enig med Samson i at det er helt ok med helg.

Fredag var altså en sofadag i regnvær. Men på lørdag hilste jeg på Flekkerøy - noe jeg valgte å kalle "kjærleik ved fyrste augekast". For et vakkert sted! I timesvis var jeg ute på denne øya, sammen med ei herlig jente som viste meg rundt - og som etterhvert tok meg med på grilling hos familien :)

Eneste ulempen var at jeg var smart nok til å kjøpe ei sjokolademelk da vi handlet til piknik - og siden melkeprodukter helst skal være kalde, var det visst et uheldig kjøp, ettersom vi skulle foreta oss lang gåtur i solskinn først. Flaks at havet er kaldt da, tenkte vi...


Da søndagen kom våknet jeg til det sjokkerende klokkeslettet "13:10", og hatet meg selv for å ha glemt å sette på vekkerklokka (som jeg vanligvis alltid gjør, for å unngå å sove lengre enn 11:30). Men etter et par timer med sofafurting, kom tante på besøk med lille Alvilde - og med disse to rundt seg går det faktisk ikke an å furte. I alle fall ikke da tante hadde med vaffelrøre, og jeg kunne ta i bruk vaffeljernet fra pappa - i tillegg til å få en haug med babykos.
Etter dette besøket hentet jeg hunden Lucky hos den engelske familien, og fikk gleden av enda mer vakker natur. Og takket være Lucky ble jeg vekket mye tidligere enn 13:10 i dag, og fikk deretter sett de engelske barna da jeg leverte han tilbake. Ellers har jeg befunnet meg i kjellerhula mi, hvor jeg har sett Frikjent, drukket kaffe av en barndomskopp, og innsett at jeg egentlig har en ok utsikt om jeg bare reiser meg og ser ut av vinduet.

Men en skal jo ikke behøve å reise seg for å se ut av vinduet - bare sånn for å fylle opp med litt negativitet her...

- V.

Likes

Comments

For noen kvelder siden befant jeg meg alene i skogen, hvor jeg listet meg bortover gresset som en vektløs mus, mens jeg lot iphonen's lommelykt vise meg hva den var god for. Jeg hadde nemlig fått øye på en (hold dere fast) krokodille!!! Denne måtte jeg jo ta bilde av så folk skulle tro meg, ikke sant. Altså, det var jo såvidt jeg trodde meg selv! Problemet var bare at jeg etter fem minutter med blitz-problemer innså at jeg var i ferd med å ihjelfotografere en trestubbe. (...) Ikke si det til noen.

Bildene over her er de jeg ventet med å vise dere til "neste gang", som altså er nå i dette øyeblikk. Plutselig sang våren for full hals, og med to middelaldrene solglade mennesker rundt seg, er det ikke bare bare å sitte fullt påkledd i sofaen med katten på siden og dataen foran seg. Er jo "så viktig å benytte seg av solstrålene og den gode lufta", ikke sant. Så etter å ha blitt servert kaffe, dro jeg på meg sommerkjolen og tok for meg litt lesestoff. Mamma og de går jo derimot rundt og brøler til hverandre at "HERREGUD DET ER SOL, SKAL VI IKKE GJØRE NOE RUNDT HUSET???".

Hehe, nå lo jeg av min egen setning og forestilling om at de faktisk gjorde nettopp dette. For det gjør de ikke. De brøler i grunn aldri. Men altså...

Ja. Jeg ser jo at beina mine ikke akkurat har vondt av litt solskinn. Men etter denne "fantastiske vårdagen", måtte visst tøyet på igjen. Jeg satt ute likevel da, det skal sies. Etterpå forbannet jeg solen litt fra soverommet, fikk trøst av Samson, og konkluderte med at sola i det minste gjorde blomstrene verdige å ta bilde av.


Etter å ha forlatt Heitmann's, tilbrakte jeg helga på Justvik. Som syklist satte jeg veldig pris på å få favorittværet mitt tilbake - selv om jeg skal innrømme at det var over middels ok å sette seg i en varm jacuzzi etter en kald regndag.

Så fant jeg plutselig ut at jeg skulle besøke meg selv, da - hvor jeg brukte tiden til å vaske filler og spise is, i et særdeles nydelig outfit. Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke er moteblogger...


Etter å ha spist meg ihjel på is, spiste jeg meg ihjel på Egon.

Så havnet jeg på galehuset.

Neida. Eller jo, jeg gjorde det altså - men det er ikke direkte et galehus. Bare nesten. Har i alle fall vært her siden forrige mandag, og gjort cirka dette:

Stått opp 08:30 hver dag, lest avisen, fargelagt, og spist meg ihjel. Det med 08:30 er forsåvidt frivillig på lørdager og søndager, men jeg har visst tillatt meg å bli vekket på dette tidspunktet på "fridagene" også. (Tror det er første gang i historien at jeg har stått opp så tidlig på en lørdag og søndag uten noe som helst formål). Og når det gjelder lunsjen finnes det i grunn også en slags frivillighet, sånn når det kommer til valg av type gryn altså... Med mindre de ansatte finner på noe "gøy", da. Dette gjorde de sist helg, noe som førte til at jeg alene ved kjøkkenbordet kom på min helt egen "alle barna"-vits:

Kjempegøy. Så er det selvfølgelig de sørgende delene, da - som da jeg fra forrige opphold hadde glemt hvordan lysbryterne fungerte, og måtte gjennom en hel natt i denne stormbelysningen:

Livets store problemer, der altså. Ellers har jeg farget litt til, kost meg med med ei fem uker gammel prinsesse, gått tur i regn, og gått tur i mørket.

Lykkelig som jeg er, har jeg naturlig nok gitt fra meg mange smil også. I alle fall da jeg oppdaget at de hadde tatt i bruk kjøleskapmagneten jeg etterlot meg i takkekortet da jeg forlot de i desember.

Nå kan det jo hende at de "ikke hadde noe valg", ettersom jeg plutselig kunne dukke opp igjen - men jaja, det varmet hjertet mitt likevel. Det samme gjorde Samson da jeg var på overnattingsperm hos mamma og de. Men det er jo ikke noe nytt - det at han varmer hjertet mitt, altså.

På det siste bildet ser han riktignok sur ut - men det er jo ikke alltid så lett å dele en enkeltseng, det må han nesten bare finne seg i. Noe jeg derimot må prøve å finne meg i, er maset fra strømleverandøren min.

Blir helt oppgitt av slikt.

Dette oppgitte bildet ble tatt da jeg fredag kveld innså at det var... Ja, fredag kveld, og jeg befant meg i en stusselig sykehusseng. Heldigvis gikk jeg ut på leting etter en potensiell date, og det fant jeg jaggu meg i elva.

Søndagen dro jeg på besøk til Gunn og Magne - foreldrene til mi gode venninne, Marte. Akkurat dèt virker kanskje for noen litt merkelig, med tanke på at Marte har flyttet raua si til København. Men sånn er det bare. Det var nemlig disse menneskene som var de første "voksne" til å passe på meg her nede. Inni den "passe på" fulgte det forresten også med en sykkel. Sykkelen som for et år siden ble stjålet på et busstopp. Så fikk jeg en ny av Belinda, som hadde fått den av Gunn og Magne. Sååå punkterte jeg her om dagen, og til tross for et tappert lappeforsøk fra Trond, er hjulet like flatt. Denne kan selvfølgelig leveres inn, men nå har jeg liksom fått min tredje sykkel fra disse menneskene. Ikke si det til noen, herregud. Fikk kanelboller og jorbær også. Og en hyggelig skogstur, om det er av interesse å vite.

Etter en avsluttende skogstur i baneheia, møtte jeg Ronja ved Bellevue, før vi gikk videre til Odderøya.

Der var jeg hoppende glad, ser dere. Ser i grunn sykt lykkelig ut, om jeg skal si det selv - så jeg vet ikke helt hva jeg gjør på psykiatrisk (...). Men på mandag stod det faktisk i ukeplanen min at det var på tide å snike seg tilbake på jobb, etter flere ukers hjernetørke...

Javel, så har jeg kanskje tatt i bruk sinnarynkene mine også - men det er bare fordi jeg fortsatt er i tjuefemårskrisa mi. Når jeg tenker meg om er det nøyaktig et halvt år til jeg fyller 25, men jeg bare elsker å ta sorgene på forskudd. Så elsker jeg behandlere som kan servere meg en smågodtpose med variasjon av humor og seriøsitet. Det kan i alle fall Åshild. En sykepleier, altså. Vi hadde fellesstua for oss selv en hel kveld, og benyttet anledningen til kjas og vas - hun med strikketøy i hendene, og jeg med kryssord i fanget. Etter to timer med dette reiser hun seg opp og utbryter; "Nei, nå må jeg ha en kaffepause. Du tar hintet, sant? Jeg er utslitt etter å ha sittet her med deg. Helt svett!", før hun tydelig tørker seg i panna. Elsker det. Skal visst ikke mer til for å glede en drittunge som meg. :)

Ja, så har jeg fått meg nye tøfler. Slikt er jo viktig nå som vår og sommer nærmer seg, kan dere skjønne. Fant de i ei sånn billigsjappe der alt er på salg, ikke sant. Og egentlig kostet de 150kr på salg... Men mannen i kassa var uklok nok til å si "hva kostet de, det var vel 79?", før han antakelig gikk for ordtaket "den som tier samtykker", siden jeg ikke sa et ord og han likevel tastet inn "79,-". Sånn kan det gå. Jeg skulle kanskje sagt noe, men nå valgte jeg altså å unne meg nok en stor glede i mitt liv. (...)

Dere er sikkert stappmett på både ironi og sarkasme, men det må dere bare tåle. Det jeg derimot kan omtale som en stor glede i mitt liv, uten ironi, er mi nye lille "superkusine". Fikk enda mer babykos i går, og det er så koselig! Er selvfølgelig godt i gang med å lære henne det viktigste av alt; nordnorske julesanger.

Jada.

- V.

Likes

Comments