Ser ut til at jeg er her i tide og utide. Har hatt det veldig vanskelig den siste tiden, så har ikke følt at jeg har hatt så veldig mye å komme med her inne. Falt litt i do og i det siste har jeg desperat prøvd å klatre over skålen..

Styrken er økt på medisinen så nå jobber jeg med styrken i kropp og sinn. Jeg vet jo hvor godt trening er for kropp og sjel, det var jo nettopp det som dro meg ut av driten i 2013.

Så depresjonen er ikke ukjent for meg, vi har gått samme vei før vi. Venner var vi aldri og det kommer vi heller aldri til å bli!

Over til treningen. Selv når jeg ikke engang vil så går jeg. Tvinger meg selv over den eviglange dørstokken fordi det er min "plikt" oppi hele denne behandlingen. Tidligere har jeg ikke kunnet takle tanken av det, alle menneskene og alle blikkene.

Jeg har måtte banke inn i hodet at ingen bryr seg om jeg er på treningssentre, de er alle opptatt med seg selv. Og nå går det greit, selv om jeg til tider kan føle meg som en sprengt pølse på display.

Det er en evig kamp inni dette lille hode. En evig kamp om å føle seg god nok, bra nok - om å føle seg NOK. Ikke bare for meg, men også for alle rundt meg. Kjæreste, familie og venner.

Jeg tror nok at jeg har tatt et skritt i riktig retning. Riktignok så har jeg bare vært utav døren 3 dager i strekk, men det er en start!

Endelig opplever jeg en form for mestring i hverdagen.

Og for de som ønsker å følge med på ferden, så finnes jeg på instagram: utavdepresjonen.

Så håper jeg livet viser dere sine gode sider, selv om dagene er lange- så er du aldri alene!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 81 lesere

Likes

Comments

Jeg har vært stille lenge nå. Jeg har rett og slett ingen skriveglede eller overskudd for øyeblikket.

Trøtt og sliten av å jobbe mot et mål som virker uoppnåelig og så langt unna. Jeg leser alle type kognitive bøker jeg kommer over og prøver å se et skimt av lys langt der borte. Jeg går til lege, psykiater og psykologen når jeg skal. Prøver medisin etter medisin som en liten forsøkskanin.

Dette var et utkast jeg skrev forrige fredag. Jeg var så langt nede å nådde virkelig bunnen på mandagen som var.

Denne julen har vært vanskelig for meg. Ikke har jeg kjent på julegleden eller kjærligheten - verken til meg selv eller andre. Jeg har kjent på følelsen av å ikke lengre passe inn, som om alle sine liv har gått videre foruten mitt. Følt meg utilpass blant nære venner og familie. Følt en ensomhet som ikke kan beskrives utenifra.

Jeg har iherdig forsøkt å smile selv når tårene har presset på. Følt at det er lettere å holde avstand enn å fortelle dem hvordan det faktisk går.

MEN

I dag, kom endelig et glimt av lys!

Selv med mangel på energi og motivasjon, troppet jeg opp i siste liten til pt timen jeg hadde i dag. 

Endelig klarte jeg å kjempe mot skyggen, mot den som sier jeg ikke klarer det og at jeg bare vil skjemme meg ut.

Det å faktisk få skryt over teknikk og styrke var snarere det motsatte av hva jeg trodde jeg skulle oppleve. Da sykdommen har holdt meg vekke fra trening i månedsvis.

Så jeg må bare bevare denne godfølelsen og tenke at fysisk aktivitet ikke er noe som drar meg ned, men heller opp! At jeg mestrer dette selv med angsten og depresjonen på slep og at det tilslutt er jeg som når målet uten skyggen hengende på slep🏆

Likes

Comments

Har tenkt lenge på det en venninne av meg en gang sa, at det ville være lettere å forstå hvis jeg skrev det mitt hjerte sa.

Jeg har holdt kortene tett mot brystet, prøvd å gjemme meg i mitt eget sinn og ikke latt noen slippe til. Ønsket at noen bare kunne lese mitt ødelagte sinn.

Men så vet jeg godt at ingen er tankelesere enn så mye de gjerne vil. Så enten kunne jeg ti still, eller så kunne jeg blotte min sjel og mitt sinn.


Og for en lettelse det var!


Her satt jeg å var redd for kritikk og nedlatende ord, men så var det bare mine indre demoner sine ord. For alt jeg møtte på var kjærlighet og gode ord.

Det føles ut som 20 kg har lettet fra skuldrene mine! Jeg lot skammen slippe i går og valgte heller de kjærlige ord. Jeg føler meg fri.


Jeg vil fortsette å kjempe og fortelle om min kamp. Kanskje jeg kan nå ut til dem som enda ikke har turt å ta imot hjelp. Kanskje du kjenner noen som kjenner seg igjen? Kanskje vi sammen kan bryte ut av tabuet og forenes i velsagte ord.

Likes

Comments

Jeg syns det er vanskelig å sette ord på hva jeg føler, for sannheten er den at jeg føler generelt lite. Følelsesmessig forstoppet er vel det nærmeste jeg kommer til å føle noe.


Det er vanskelig for meg å beskrive depresjonen til punkt og prikke, det blir som å beskrive det ubeskrivelige. Du vet ikke hvordan det er før du har vært der selv, da selv depresjonen er forskjellig fra person til person


For min del så er den en evig tidstyv. En altoppslukende tilstand. All den gleden jeg tidligere hadde, nysgjerrigheten og kjærligheten til livet og menneskene i det. Den er der, men jeg klarer ikke se det. Depresjonens briller gjør det vanskelig for meg å se alle fargene og kontrastene som er der. Den stjeler all selvtillit, energi og evne til livslyst. Det føles som om jeg er fanget i et evig mørke.


Selv føler jeg meg fremmed i min egen kropp, og ofte ser jeg meg selv utenfra. Levende død. Hjerte banker og pulsen slår, men jeg er i fanget i mitt eget sinn. Et fengsel formet av skam og skyld.


Jeg puster, men jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer. Venter hver dag på at morgen skal bli til kveld. En evig kamp mot mine indre demoner som sier at jeg ikke kan.


Så jeg lider i stillheten, hvor ingen kan se hvilken smerte jeg bærer avsted. Derfor isolerer jeg meg fra alt og alle, venner, familie og jobb.


Så Jeg er alene om smerten, den som ingen kan se, men likevel føler jeg blikkene skue og skammen tar sted.

Jeg vil ikke lenger skjemmes fordi jeg ble et av depresjonens mange ansikt.

Selv om jeg aldri har følt meg mer alene, så vet jeg at jeg ikke er den eneste.


Jeg har vært selv vært innlagt på psykiatrisk avdeling når det sto på som verst, når jeg bare ville dø. Og i nesten 5 uker lærte jeg andre mennesker å kjenne med noen av de samme utfordringene som meg.

Vi snakket mye og ofte om hvordan «utsiden» er for oss som er litt skjøre akkurat nå og om hvor vanskelig det er å få de utenfra til å forstå.


Problemet er stigmaet rundt psykisk helse. Dens uvitenhet gjør slik at fordommene rundt det enda eksisterer.


1 av 5 vil lide depresjon i løpet av livet. Så det er på tide at vi adresserer den store rosa elefanten i samfunnet og begynner å snakke om mental helse. Hvis ikke jeg er med å bryte stillheten så vil disse fordommene leve lenger enn meg. Jeg vil ikke gjemme meg lenger, jeg blir nødt til å prøve å leve igjennom disse ord. Kanskje jeg kan lage en bro for åpenhet, kanskje vi kan møtes på midten i forståelse og tro?


Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå, selv kjente ikke jeg depresjonen før den tok sted i meg. Det verste med depresjonen er at den for utenforstående ikke kan ses på kroppen, den kan kun føles i eget sinn. Den er usynlig og mystisk, og ikke alle vet hvorfor de fikk den heller.


Psykiske lidelser kan skje med hvem som helst. Rik eller fattig, singel eller gift, gammel eller ung, nyansatt eller nyoppsagt. Det kan skje en venn du har nær, noen i familien, det kan skje deg. 


Så neste gang før du dømmer, prøv heller å forstå. Det er ikke alltid slik man tror.


Jeg er ikke depresjonen, jeg er fortsatt meg. Jeg er bare syk akkurat nå. Det håper jeg du kan forstå. Hver dag er en fulltidsjobb for meg, bare det å stå opp av sengen eller gå over dørstokken er en milepæl for meg.


Likes

Comments