En venn? hva er det egentlig?
Sannheten er at jeg egentlig ikke er helt sikker. Jeg har opplevd så mange forskjellige, så jeg vet ikke helt hva det egentlig er.
Jeg har opplevd gode venner, dårlige venner, gutte venner, jente venner, bestevenner og helt vanlige venner.

For øyeblikket har jeg veldig få. For to år siden hadde jeg drøssevis av venner. 2 bestevenner som betydde alt for meg. og et smil på munnen døgnet rundt.
Nå har jeg så få
venner at jeg kan telle alle på en hånd. Jeg har en bestevenn, men jeg er ikke hennes bestevenn. Og jeg har et smil på munnen kanskje en eller to ganger om dagen.
Hva og når skjedde det noe?

Jeg stiller meg selv dette spørsmålet hele tiden. Er det jeg som har forandret meg? Eller er det alle rundt meg som har? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg er ensom.

Selvom jeg ikke vil ha noen å snakke med, så skulle jeg ønske det var noen ved min side som forsto meg uten at jeg trenger å snakke. En som forstår meg. En som kan lese meg.
Jeg er lei av å alltid måtte "gjøre meg til" sånn at jeg skal føle meg god nok. Jeg vil ha en venn, en som jeg kan være helt meg selv med. Som jeg føler meg god nok for.
Men er jeg god nok for noen? Kommer jeg noen gang til å bli det?

Jeg er hvertfall god nok for meg selv og min familie. Og det er vel godt nok, er ikke det? Det er hvertfall det for meg. Og tenk; en dag er jeg kanskje god nok for andre også. En dag blir kanskje alt sånn som før.
JEG HÅPER HVERTFALL DET.

Jeg vet at alle menneskene rundt meg ser at jeg er ensom. Men er det jeg som må strekke meg ut til de, eller er det de som skal strekke seg ut til meg? For meg så føler jeg at det er de som bør strekke seg ut mot meg. Jeg skulle hvertfall ønske de gjorde det, men det er jo bare enda et ønske jeg har.
Jeg skulle også ønske at de rundt meg visste hvordan jeg hadde det når det kommer til å skaffe meg venner, hvordan jeg har det når det kommer til å være rundt folk. At de visste om følelsen inni meg.
Men det er det ingen som vet om.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal strekke meg ut til mennesker. Jeg tør ikke å snakke med mennesker som jeg ikke er trygg på. Jeg som pleide å være så flink å snakke med mennesker, og nå sliter jeg med snakke med min egen familie.
De tror jeg er en sur drittunge. Hvorfor? Jo fordi jeg bare snapper til de når de snakker til meg. Jeg slenger med kjæften og snakker hele tiden stygt til de. Og jeg vet det så godt selv, men jeg kan ikke noe for det.
Jeg har faktisk begynt å gjøre dette mot mine "venner" i det siste også. Så jeg skjønner godt hvorfor folk ikke har lyst å være med meg.

Nemlig fordi jeg er en;

"BITCH"

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Nå sitter jeg her, i sofaen. Klokken nærmer seg 22. Og hva har jeg gjort idag? Nei, absolutt ingenting. Idag har jeg vært kjempe lat, som alltid.

Det er sommerferie, men allikevel har jeg ingenting å gjøre på. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Før var jeg kjempe sosial, men nå avlyser alle planene mine, fordi jeg ikke klarer å omgås med folk. Jeg vil ikke snakke med noen. Jeg vil ligge inne, i mørket. Alle er ute å nyter solen, men jeg ligger på rommet med lyset av og gardinene igjen , slik at jeg slipper å se lyset utenfra. Hvorfor er jeg sånn? Jeg er redd for å snakke med folk om det, for jeg er redd de ikke forstår.

Tro meg, jeg har prøvd å snakke med noen om det. Min kjære mamma. Men hun forstår ingenting. Kan ikke min egen mor, som kjenner meg bedre enn alle forstå, nei da kan ingen forstå.

På snapchat snakker jeg med 25 stykker daglig, men jeg har bare snakket med 8 av dem i virkeligheten. Det er bare 4 av dem som kjenner meg. Hvorfor? Nei, fordi jeg ikke tør å møte noen av dem i virkeligheten. Jeg er redd de skal dømme meg. Redd for at de ikke skal like meg, eller innse at jeg ikke er den samme som jeg på snapchat.
​Redd for at de ikke skal synes jeg er fin nok.


​Hva er denne følelsen? 
Hvorfor har jeg det slik?

​hjelp.

Likes

Comments

​Hei alle dere!

Velkommen hit.

Ågud, jeg klarer ikke å skrive et velkommen innlegg engang. Jeg vil ikke bli en sånn klisje-blogg sånn som mange andre. Men det må vel til nå som jeg skal ønske der velkommen hit. så jeg skal prøve på nytt.

Hei og velkommen hit. Jeg er en ung jente fra Bergen, og ønsket å starte denne blogg fordi jeg trenger å skrive ned tankene mine. Jeg kommer til å dele unødvendige ting, personlige ting, morsomme ting og egentlig alt som interesserer meg. Håper så mange som mulig av dere vil følge meg gjennom denne bloggen. 

Sånn nå var jeg ferdig med det! Det var jo egentlig ikke så krise som jeg trodde det skulle bli.

Og bare sånn at dere vet det; dette blir ikke en veldig bildefull blogg siden jeg ikke skal vise meg, eller bekjente her. de fleste av bildene mine kommer jeg nok bare til å hente fra nettet.


Likes

Comments