Først av alt må jeg få nevne at jeg har gjort spesielt et godt kjøp i dag. Kari Ann og jeg gikk på H&M etter en å ha sittet en stund sammen på Jordbærpikene. Der kommer jeg over masse fine ting og klarer ikke dy meg fra å plukke med meg et etter et plagg, enda lommeboka mi ikke tåler flere impulskjøp (men ja, det er en annen sak). Der fant jeg som sagt et spesielt bra plagg. Det forbudte plagget, det plagget som har vært forbudt i flere år- grunnet antatt fedme. Jeg fant et par jeans som jeg tror jeg virkelig kan trives i. Buksa står inntil lårene, noe jeg i utgangspunktet bare får panikk av å tenke på. Men, i dag hadde jeg mot, i dag fant jeg den lille delen i meg som kunne glede meg over å se kroppen min som det den er. Jeg fikk tommel opp av Kari Ann, og kan derfor nå se meg som en stolt eiger av et par jeans.

Jeg sitter med en alt i alt god følelse over dagen. Den har blitt bedre enn hva jeg kan huske å ha hatt det på en stund. Jeg har vært ute å vast i Bryne, jeg har truffet Elin, så senere Kari Ann. Jeg har hatt god samtale med dagvaktene (jeg er alene på avdelinga i helga så da er det litt lettere å finne roen sammen på stua eller ute i sola på terrassen). Og nå har jeg nettopp hatt en veldig god samtale med søte Lina (som er nattevakt for i natt). Jeg har fortalt henne noe jeg ikke har tørt å fortelle noen andre før. Ikke egentlig om noe jeg har opplevd, men om en situasjon jeg har stilt meg i. Jeg føler ikke jeg kan si så mye om det her akkurat, i frykt for at noen skulle komme til å titte innom her som jeg ikke ønsker at skal vite. Men i alle fall da, Lina er søt og får meg underveis i samtalen flere ganger til å le. Mine tolkninger av enkelte av de som jobber her er tolkninger som hun også har gjort seg. Vi ser ting på litt samme måte, samtidig som at vi også har mange ulike tolkninger av ting, verden og folk. Hun virker til å forstå meg bedre enn mange andre gjør, kanskje fordi hun har en særegen nysgjerrighet iboende? I går sa hun til meg- etter en god times prat- "Det er så kjekt å snakke med deg. Du er litt som å lese en interessant bok" Hun sa mer også som jeg akkurat nå ikke husker. Men uansett da, hun leser meg med en nysgjerrighet som er heller sjelden- og slikt tilrettelegger for samtale i fortrolighet.

Kaostankene har tatt stor plass og jeg har kjent det virke inn på kroppen igjen, dog, dagen har på tross av dette vært det jeg vil anse som en av de bedre dagene til nå å være. Og for det er jeg takknemlig.


- Tone -

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Dette blir et innlegg for min del, bare for å få satt litt ord på dagen, på godt og vondt.

Det har vært en dårlig dag i dag. Atter en dårlig dag. Jeg er så sliten, søvnen er så dårlig og nettene så korte (dog så lange).

Jeg er så trøtt og så ladet av følelser da jeg våkner. Før frokost tar jeg meg en bitteliten tur, i håp om at jeg kan våkne litt til liv. Og i håp om at det også kan sette sinnsstemningen litt på plass. Jeg merker at hele meg stritter imot der jeg går. Jeg har ingen krefter, 2-3 timer søvn holder ikke for meg. Jeg klarer meg som regel noenlunde greit med lite søvn, men også jeg har mine grenser for hva som fungerer og ikke. Så jeg går der halvt i svime, med hodepine og en verkende kropp. Da jeg kommer tilbake til avdelingen igjen merker jeg det røyne på. Jeg spør om å få spise frokosten ute, slik jeg har det med å gjøre når jeg ikke klarer å forholde meg til mat og folk. "Jeg tror nok vi skal holde oss til rutinene" Jeg godtar det og blir på avdelingen. Men da jeg legger merke til hvem jeg har som kontaktperson holder det på å briste for meg. Jeg blir så fortvilt. Jeg bestemmer meg for å gå inn til avdelingsleder for å spørre om jeg kan få noen andre til kontaktperson. Hun møter meg på det, likevel faller jeg sammen i det jeg kommer på rommet. Tårene bare renner og jeg kjenner meg bitteliten og ensom oppi alle følelsene mine. Den nye kontakten kommer på vakt litt senere denne formiddagen så det blir til at jeg må spise sammen med hun som i utgangspunktet var oppsatt på meg. Vi sitter ute, i stillhet. Da jeg er ferdig med å spise sitter jeg å ser lengselsfylt ut i lufta. "Hva tenker du på nå?" spør hun forsiktig og omsorgsfullt. Vi får faktisk en fin samtale, og jeg kan merke jeg skammer meg over å ha ytret et ønske om å bytte henne mot noen andre. Likevel, med meg selv vet jeg at jeg ikke klarer å forholde meg til avdelingen så lenge hun står på meg. Hun er koselig, men litt for forsiktig for meg- jeg klarer ikke å dra nytte av hjelpen hun vil gi da. Men, jeg er takknemlig for den samtalen vi klarte å få ved frokosten, den skal jeg ta med meg videre.

Klokka tikker litt avgårde og jeg blir liggende å sove en stund. Ingrid (ny kontakt) kommer inn- da er det mat. Jeg ligger i senga med et blikk av tomhet. Jeg er trist, eller apatisk? Jeg vil ikke ha mat, noe jeg også sier til Ingrid. Hun setter stolen helt inntil senga og lener seg frem mot meg. Hun får meg omsider med inn for å spise. Måltidet går ned, først og fremst i stillhet, men også noe prat der innimellom. Jeg spør om å få gå ut å røyke etterpå. "Får jeg være med? eller vil du jeg skal være med?" Vi går sammen ut på terrassen. Der blir vi sittende å snakke. Det er en fin samtale, om både løst og fast. I dag får vi det til sammen- dette er jo hun som jeg i utgangspunktet hadde fått utdelt om primær, men som jeg kjente meg nødt til å bytte vekk- normalt sett krasjer vi, men etter at jeg knakk sammen i går så virker det som om hun forstår meg bedre- hun møter meg annerledes. Hun møter meg ikke med det samme behovet for alltid å dra frem det positive. Klemmene hun gir meg er ikke lenger like provoserende, ikke like påklistret. Etter å ha sittet litt ute går vi inn- jeg finner permen min, og setter meg til for å registrere måltidet. Så går vi inn på rommet mitt sammen. Hun spør først litt etter hvordan måltidet går, før jeg så leser opp det jeg har skrevet ned nettopp. Mørke tanker kommer frem, jeg er usikker på hvordan de vil bli møtt. Ingrid tar et stille hjertesukk før hun responderer på ordene mine. Jeg sitter med tårer i øynene- jeg er sliten. Hun merker det på meg. Vi snakker litt frem og tilbake, Ingrid anbefaler meg å ta en hvil- jeg kan trenge det, sier hun. Jeg legger meg nedpå, men uten å sovne. Noen timer senere ender jeg opp på stua med de ansatte. Jeg er den eneste igjen på avdelingen. Jeg tar frem strikketøyet- rakner hele sjalet jeg har strikket og ruller garnet sammen til en ball igjen.

...
Vaktskifte,
Bergen og en annen kommer på jobb. Jeg er fremdeles sint på Bergen- eller kanskje mest fortvilt? For på Onsdag skar det seg og vi begynte å diskutere, atter en gang. Den samme gamle diskusjonen som vi begge skulle ønske vi var ferdige med. Hun gjorde noe som jeg opplevde som et overtramp, og for min del er dette ikke satt punktum ved. Det henger igjen. Så, jeg føler en trang til å komme meg ut av avdelingen, og det snarest.

Ragnhild kommer og henter meg. Vi ender opp hjemme på Tegle. Jeg gomla i meg noen nøtter og noen kjeks og kaller det middag. Følelsene er for vonde til å klare å takle et vanlig måltid i tillegg. Jeg er trist i timene jeg er hjemme, føler meg mutters alene- enda til at jeg har familien samla rundt meg. Mor sitter en stund å masserer meg. Det gjør godt og gjør at jeg kan merke musklene slappe litt mer av. Jeg går ned til Drengahuset (hvor jeg bor) for å hente noen klær- så er jeg klar til å reise.

Far kjører meg. Jeg blir satt av med stadionen fordi jeg har bestemt meg for å ta sol. Jeg har nok farge, men fordi jeg ikke kjenner meg klar til å reise tilbake til avdelingen så utsetter jeg det ved å ta sol. Jeg blir liggende i en halvtime, før jeg trasker motvillig opp i regnet mot avdelingen. Det er stille- kun to personal som sitter der å strikker med TVen summende på i bakgrunnen. Gardinene på rommet er allerede fortrekt og lyset avslått. Jeg legger meg under kuledyna som jeg har fått låne. Ikke lenge etter banker det på "Får jeg komme inn?", -"ja, men da må du låse opp". Bergen kommer inn. "Oi, har du lagt deg i sengen du da?" Jeg sier ikke så mye, lar det bare henge i lufta. "Du har det ikke godt i dag" sier hun og søker min bekreftelse. "Nei, idag er det ikke bra". Hun spør om det er noe hun kan gjøre for meg? Spør om jeg vil komme ut på stua å holde dem med selskap? Spør om jeg vil prate? Jeg forklarer at det ikke er noe å gjøre, forteller at jeg er for tilbakestående til å menge meg med andre, og at jeg ikke finner ordene som gjør at jeg kan dra nytte av hjelpen de vil gi meg. Hun lar meg hvile, går ut og sier hun kommer tilbake etter litt.
Som sagt, så gjort.
Det blir kort, jeg mumler bare at jeg vil sove videre.
Kveldsmaten utgår, men hun spør om jeg ikke kan ta meg litt kveldsmat når nattevaktene kommer.
Jeg må ha svart ja, for når kveldsvaktene er gått og nattevaktene kommet på så er det kokt havregrøt til meg.
Jeg tar med meg en skål med grøt ut, uten at den kan sies å bli spist.
Jeg har selskap av Elin mens jeg sitter ute, vi prater- så sier vi god natt.

I en god time siter jeg med den ensomme tomheten. Jeg klarer å finne motet i meg til å ta kontakt med hun ene nattevakta. Jeg finner ikke helt ordene til å starte med, men etterhvert lar de seg forme og samtalen blir fylt med dritten jeg sitter inne med. Hun spør etter, jeg åpner meg der jeg kan. Vi snakker frem og tilbake i en god time. Samtalen er god, men jeg føler nok på det at jeg har åpnet meg for mye- muligens dratt henne ned i dritten med meg? Jeg setter meg ut på stua. Roar (han jeg gikk i klasse med på folkehøyskolen) sitter der med PCen. Han tar ut øreproppene og ser på meg mens han sier noe. Vi blir sittende å snakke en god time til. Vi snakker om folkehøyskolen og han sier hva han la merke til med meg på den tiden. Vi snakker om forventninger- både fra oss selv og andre. Vi snakker om drømmer- og om måter å holde liv i dem på. Vi snakker også om formidling- enten gjennom ord, det kreative eller kroppsspråk. Han er veldig koselig, reflektert og omsorgsfull. Jeg klarer likevel ikke helt å fjerne meg fra det faktum at vi har gått fra "venner" til rollene "ansatt"/"pasient". Det er merkelig, men etterhvert begynner jeg nok også å vende meg til det. Behandleren min gikk jeg jo på videregående med, og nå plutselig åpner jeg meg om skamfulle tanker og forteller om hva som preger meg og hemmer meg i hverdagen. Unaturlig er det. Heldigvis viser de begge seg å være profesjonelle.

Klokka er halvfire nå, dette innlegget har for lengst rukket å bli både langtrukket og kjedelig. Jeg avslutter her og sier med det god natt!


- Tone -

Likes

Comments

Dagen i dag startet langt der nede. Jeg følte meg så mørbanka og var bare enormt trøtt og sliten. I natt sov jeg 13 timer. Jeg la meg så tidlig som klokka fem i går kveld, og våknet ikke før klokka åtte i dag tidlig. Det har vært flere netter med dårlig søvn, og i natt gikk kroppen i dvale. Jeg trengte det, men jeg kjenner jeg er avhengig av flere slike netter for å komme meg på hektene igjen. Nå skal det sies at dagen har tatt seg opp. Det hjalp å få sove litt etter frokost, det hjalp å komme meg ut på en lenger tur med personal, og det hjalp å treffe Elin, Stine og Ida. Og så hjalp det å gå i noen timer mens jeg snakket på telefonen med M. Jeg har vært ute av avd. så godt som hele ettermiddagen. Jeg har fått vast litt rundt i Bryne sentrum og jeg har spist salat og drukket feskpressa juice ute i sola på Jordbærpikene. Jeg har tatt grep, enn om kroppen og hodet bare ville sove. Alle timene med turer har hovedsaklig hatt fravær av tvang, og heller vært en hjelp til å dempe uro og skape bedring i humøret. Så, det er bra.

Nå er det natt og jeg hører de ler inne på kontoret. Selv sitter jeg på stua å drikker skinny latte og ser ut på det fredelige regnet som faller. Jeg kan kjenne på kroppen at jeg har gått mye i dag, den er sliten- spesielt kjennes det på fotsålene. Jeg er tung i hodet og har fremdeles en befinnende uro i kroppen. Skulle tro uroen hadde sluppet taket nå som jeg har gått fra meg/skulle ha gått fra meg, men det har den nå altså ikke. Det er snart leggetid, også for meg- alle andre pasienter har lagt seg. Det hører sjeldenhetene til at folk er oppe lenger en til 22. For min del er det heller tvert derom. Men, i kveld skal jeg klare det, jeg skal komme meg i seng tidlig(ere). Jeg har gitt meg selv frem til 01, så jeg kan i det minste pakke sammen sakene og komme meg inn på rommet nå.

...

- Tone -

Likes

Comments

På forhånd advart! Dette innlegget er langt.

Jeg har begynt å høre på podcast. Nela (ansatt (ja, vi kaller henne det- dette fordi lillebroren hennes ikke klarte å si hennes faktiske navn da han var liten) anbefalte meg å gjøre det, fremfor å stadig vekk trave ut dørene, så jeg nå har jeg funnet en god podast, og har hørt på denne noen timer nå de siste dagene. "Synnøve og Vanessa" for de av dere som måtte ønske å ha litt lett underholdning (bare last ned appen som heter "podcast)".

Hver dag har jeg måltider å forholde meg til- likevel får jeg som regel angst for alt det jeg spiser (skulle tro at all denne praktiseringen av det å spise gjorde at følelsene ikke var så overalt lenger), enten fordi jeg har en oppfattelse om at det er usunt, eller bare ved synet av det jeg skal spise (og mengden), fordi jeg blir stappmett- eller fordi jeg ikke kan tilberede maten akkurat slik jeg selv ønsker. Men uansett da, etter hvert måltid skriver jeg i matdagboken min. Jeg har nok aldri hatt et så bevisst forhold til hva jeg føler rundt det å spise som det jeg har nå. Jeg fører ned hva jeg tenker, kjenner på kroppen og hva jeg føler (i forkant, underveis og i etterkant). Etter det går jeg og kontaktpersonen min inn på rommet og leser gjennom hva jeg har skrevet- og da gjerne snakker litt rundt tankene og følelsene mine. Enten jeg vil eller ei så gjør dette meg mer bevisst. Noen ganger frykter jeg at all denne målingen av "tempen" bare får meg til å kjenne alt enda sterkere- og da gjerne også selvoppfyller det jeg forventer at jeg skal tenke, kjenne og føle på. Likevel fortsetter jeg å kjøre dette opplegget, i håp om det kan komme noe godt utav det. Jeg får mange gode tilbakemeldinger, noe som hjelper til fremdeles å holde meg til denne rutinen. Positivt er jo dette med bevisstgjøring (enn om det kanskje også kan være negativt?) og dette med at jeg faktisk får formidlet hvordan jeg har det til de som skal hjelpe meg. Det kommer tydeligere frem for både meg selv og andre hva som skjer inni meg, noe som antageligvis gjør det lettere (eller i alle fall mindre vanskelig) å vite litt mer konkret hva som trengs å jobbes med. Men nå skal det sies, jeg har flere ganger diskutert på dette, sagt at jeg ikke ønsker å skrive, sagt det ikke kommer noe utav det, sagt det kan virke triggende (enda til at jeg så langt ikke har gjort meg den erfaringen) osv. Jeg protesterer gjerne på å sitte der å skrive, likevel- og det er egentlig et under- har jeg kommet meg til å fylle hver og en rute.. full (og ofte mer til). Og om jeg mot formodning skulle ha nekta å spise så har jeg fått beskjed om å likevel skrive tanker og følelser ned på papir (i forkant og i etterkant av det som skulle vært et måltid). Så, jeg er stolt, her må jeg innrømme at jeg faktisk gjør en innsats. Jeg ser at jeg har mye igjen for å skrive- enten det er skjemaføring, lister eller lignende dagbokstoff. Forresten er dette innlegget en bekreftelse til akkurat det (eller bekreftelse blir kanskje ikke helt ordet jeg leter etter, men, dere skjønner?). Jeg sitter nå oppe enda- klokka er på vei mot å bli halvtre og kommer sikkert til å bli både kvart på tre og tre før jeg får lagt meg). Skriving er terapautisk og meditativt, oppbyggelig og stimulerende for meg. Så enn om jeg på den ene siden er lukket i snakk med folk- og kanskje i sær de nærmeste- så har jeg et betydelig stort behov for å få uttrykt meg og å gjøre meg forstått.

Og så over noe helt annet:
Jeg må bare si at jeg har lært en hel del ting de siste ukene. Jeg har lært hvor mange m/i sek. en snegle kryper, jeg har lært hvor mye en sau koster, jeg har lært at en kenguru er usympatisk, jeg har lært at jeg- hvor enn jeg drar i behandling- vil komme til å treffe på gamle kjente... som nå er ansatte. Behandleren min er jo fra Kvitsund (i Telemark), nattevakta fra Hedmarktoppen (i Hamar) og vakthavende (deriblant) fra Frøyland (barne-og ungdomsskole). Og i tillegg til det harjeg funnet ut at det er mange linker av felles kjente til flere av de andre ansatte. Jeg lærer stadig, og som dere skjønner så er det bare en hel haug av ytters viktig informasjon. Jeg har også lært (atter en gang) at jeg er veldig kapabel av å diskutere (tross min veldig konfliktskye personlighet). Så da er spørsmålet, er det andre enn meg som også har lært noe i det siste (obligatorisk bloggspørsmål, det kommer dere ikke unna)?

I dag har jeg egentlig hatt en... hm, hvilket ord skal jeg bruker her?... en interessant dag. Jeg har vært litt sånn utav meg selv, har hatt en opplevelse av at jeg har sett meg selv ovenfra- bare vært en oberservator til meg selv og min dag. Det er alltid veldig underlig, og det fyller meg nok også med ettertanke?

Dagen startet på Tegle, jeg tok meg en spontan overnatting hjemme. Jeg reiste da nattevaktene kom i går, og kom tilbake hit til avdelingen til noen minutter over ett. Egentlig skulle jeg ha samtale med behandler og (midlertidig) primær klokka hel, men fikk lov å hente meg litt inn før vi skulle gå til samtale. Jeg var det man kan kalle ganske så urolig i det jeg kom tilbake. Ikke urolig i form av angst, men bare stressa og kanskje noe oppskaket? Jeg hadde hatt en innholdsrik morgen og reagerte med en slags uro. Så da jeg kom tilbake sto behandler i stua, jeg heiv litt etter pusten- som om jeg hadde sprunget de siste ti minuttene. Men, som sagt drøyde vi samtalen noe, slik at jeg kunne hente meg litt inn. Jeg prøvde å forklare hvorfor jeg ble sen, og da spør Bergen (primær) om det er noe mer jeg kan tenke meg å si noe om. Ordene kommer som en foss, riktig nok med jevnlige pauser hvor jeg hiver litt etter pusten. De lyttet med hele seg og kommer med noen ord her og der. Jeg fikk et skikkelig utblås som jeg ikke visste at jeg satt inne med. Så, samtalen starter pang på, før jeg så sier "okei, det var mitt utblås. Nå er jeg ferdig". De sier noe og samtalen går liksom naturlig videre til noe annet- behandlingsrelatert. Jeg forteller på oppfordring hva som er av utslitende faktorer for tiden. Bergen noterer kort og konsist- ryddig og strukturert. Hun spør videre om tiltak som kan gjøres for å bedre dette. Jeg tenker høyt, og sammen reflekterer vi oss frem til noe. Den lille boka til Bergen fylles snart opp. Bergen repeterer hva som har blitt sagt og spikrer sammen det som skal bli en del av min behandlingsplan. Jeg angrer meg underveis på enkelte ting jeg har sagt høyt fordi jeg plutselig innser at jeg nok ikke vil synst det er fullt så kult å gå etter dette ved evt. kommende angstepisoder. Men, så kommer vi vel frem til at det en den såkalte syke delen av meg som snakker. "når du har angst så virrer du og prøver å forhandle deg frem til ting. Og vi virrer med deg, inn i kaoset" sier Bergen og forklarer tendensene som viser seg, stadig vekk. "Ja men siden jeg ikke har gått noe tur i går nesten så kan jeg vel gå ekstra i dag"- DET er typisk deg. Jeg blir plutselig flau, men ler litt. Spot on. Jeg kjenner meg så igjen, dette er meg. Dette er et prakteksemplar på hvor en diskusjon gjerne starter. Vi må jo le litt også, det er nemlig spot on. Vi blir enige om at det ikke gagner seg helt, det er ikke til hjelp for min bedringsprossess at linjene er uklare. Når jeg virrer må andre være veldig tydelige, ikke falle inn i virrvarret med meg. Vi snakker mye og vi snakker lenge. Klokka går over en time- Bergen må gå, mens behandler og jeg blir sittende igjen, til det nesten har gått to timer. Det blir avtalt at vi fortsetter tråden i morgen, for vi mangla enda noen punkter som ikke lot seg presse inn i den tidrammen vi hadde. Men, i alle fall da, jeg erfarer at jeg under denne innleggelsen får bedre oppfølging ved måltid, samt utenom (og det uten at jeg selv tar intiativ til prat (noe jeg nok vel og merke gjerne skulle blitt bedre til)), samt at jeg har oppfølging av behandler to ganger ukentlig, pluss samtale med bandleroverhodet (også kalt Markus (jeg har fortalt om han tidligere, for lenge siden)). Jeg forstår ikke helt hva som skjer, K3 har endra seg drastisk denne innleggelsen- i alle fall beskjedent drastisk (om det ikke blir for motstridende å si?). Og jo, for å hoppe litt tilbake- for nå kom jeg på noe hyggelig jeg fikk høre... Like før Bergen forsvant hjem så banker hun på døren min "Du, jeg må bare få si at det var altså så fint å snakke med deg i dag. Du reflekterer så godt, og endelig kunne jeg se den Tone som jeg vet jo er der, men som ofte forsvinner", hun sier mer også, men budskapet var i alle fall "godt jobba, jeg har tro på deg". Hun gav meg også en god klem, full av genuin omsorg.

Aporopos samtaler. I kveld gikk jeg en litt lenger tur- kom tilbake til avd. som avtalt, men kjenner at uroen fremdeles er høyt befinnende- jeg bestemmer meg for å komme meg ut igjen- med det samme. Jeg går for å skrive meg opp på tavla (igjen), men blir stoppet av Nela. Hun gir meg blikket, det blikker jeg kjenner henne best for- det blikket som sier "hva har du tenkt å gjøre nå?/- eller hva har du gjort nå?"... uansett, jeg får blikket og vi går sammen inn på rommet mitt. Jeg uttrykker et behov for å gå mer tur. Jeg sier noe om latskap midt oppi dette og det fører oss videre til min oppfattelse av at "alle tror jeg lyver", som igjen leder oss over til en grunnleggende mistillit jeg har til folk. Vi blir sittende der i halvannen time og snakke. Hovedsakelig er det jeg som snakker. Alle grunnantakelsene som jeg har bare flyter ut av meg- de antagelsene jeg har hatt så store problemer med å finne frem til tidligere- de strømmer ut, som om dette var noe jeg hadde klar og tydelig bevissthet rundt. Jeg blir liksom forbauset over alt som kommer ut. Og fremdeles sitter jeg og ser på meg selv ovenfra, ovserverer denne jenten som liksom skal være meg, men som av en eller annen grunn har veldig mye mer (tilsynelatende) bevissthet rundt sine grunnantakelser enn hva jeg egentlig (sånn i realiteten opplever at jeg) har. Klokka går fra oss og har nå gått forbi det som er kveldsmattid. Jeg må omstille meg brått og kjenner vel egentlig at en angst kommer over meg "Nei nei neeei" sier jeg og legger trynet i hendene. "Ikke nå. seriøst, ikke nå". Nela er fin og foreslår at vi kan sette oss ut å ta en røyk før kvelds, for liksom å summe oss. Det blir til at vi like greit tar med oss kveldsmaten ut. Vi blir sittende der lenge å prate, nå om noe litt annet, men fremdeles med en form for dybde i. Igjen løper tiden fra oss og Nela må gå for å skrive rapporten. Vi prøver sammen å kortfatte oss rundt hvordan og hva som skal tas med der. Jeg leser jo hver en rapport som skrives og har derfor også stor interesse av at det blir skrevet så riktig så mulig, så lik sannheten som mulig- dvs. med unntak av enkelte ting som jeg ikke finner det tjenlig for min behandling å ha med i en rapporten. Vi sveiser sammen noe som kan kjennes riktig for oss begge- Så går hun å skriver rapporten og jeg finner matdagboken. Vi går gjennom både det hun og jeg har skrevet, og avslutter dagen med et kortspill.

... så for å oppsummere:
dagen har vært innholdsrik, interessant, ettertenksom, merkelig og ok?


Og ja, nå har klokka rukket å bli snart halvfire. Jeg må begynne å tenke på å sove, tross at jeg ikke finnes trøtt.

Ps.(ja, nå er jeg ferdig.) Jeg står i mangel på fotoglede og tar derfor aldri bilder lenger... derav disse gamle bildene.

- Tone -

Likes

Comments

skulle jo egentlig postes i går denne, men jeg fikk visst aldri gjort det, så her kommer det. Enjoy, eller noe...

Jeg har fått ny behandler fra denne uka av. Det er faktisk ei jeg gikk på videregående i Telemark med. Ellers har jeg ny (midlertidig) primær, også kalt Bergen. Neste uke er Sofia tilbake, så da jeg krysser fingrer og tær- og alt som er- for at jeg får henne som min primær (hahah, her ble mye rim ser jeg nå) tiden før jeg må dra tilbake til Modum.

Jeg får klump i halsen når jeg tenker på at jeg skal tilbake dit. Jeg vil virkelig ikke, det er så intenst og så strengt opplegg. Jeg vil ikke egentlig være her på DPSen heller tror jeg, men det er likevel bedre enn tanken på Modum.

Jeg sitter på stua i skrivende stund. Meg, medpasient og to ansatte. Det er stille. Ute er det for øyeblikket opphold, men det er ikke lenge siden det hølja ned og jeg ble klissende våt. Typisk sommer her på Jæren, men jeg liker det. Jeg savner det når jeg er på østlandet, savner i det hele tatt jærens natur.

Positivt fra oppholdet her hjemme:
1) behandler(e) har imøtekommet flere ønsker jeg har hatt/har.
2) de har tettere oppfølging enn jeg er vandt til.
3) jeg har kommet meg ut på turer (noe det er veldig lenge siden jeg har hatt for vane å gjøre)
4) jeg har truffet på to... nei tre stykker jeg kjenner fra de ulike stedene jeg har bodd (noe merkelig er det da likevel).
5) det har regna.
6) de spør etter om hvordan jeg opplever Modum, og berrømmer meg for å ha reist dit (og holdt ut).
7) jeg har fått brunfarge.
8) jeg har stort sett fått ok kontaktpersoner de ulike dagene.


- Tone -

Likes

Comments

Det har vært så dårlige dager at jeg holder på å spy. Glimt her og der har det vært skal sies, så jeg prøver å ta med meg det, heller enn å dra med meg videre det som har vært dårlig.

Jeg vet ikke om jeg evner å finne ordene som skal til for å få uttrykt det jeg sitter inne med?

I helga har Amèlie vært på jobb, men jeg har ikke klart å dra meg nytte av henne. Jeg bare kjører over reglene jeg ikke klarer å deale med, og jeg er sikker på at både Amèlie og jeg har vært rimelig fortvilt over det angsten gjør med meg. Æsj, jeg er greit sliten av meg selv.


- Tone -

Likes

Comments

Jeg har i lenger tid vært fast ansatt som tavleskriver her på K3. Og det på tross av at jeg ikke kan skrive på tavler. Hver kveld skriver jeg på hvem som kommer på jobb neste dag. Hver gang med min signaturtegning til. Så i alle fall da, jeg syntes det var sin plass i å få min lønning, så jeg sa til nattover at "Nå synst jeg det er på tide at vi kanskje kan begynne å tenke på å gi meg fast lønn". Spontant kommer det fra nattover "Ja, du kan få så mye mat du vil", så skratter hun- de andre ler med. Neitakk du, da jobber jeg heller gratis, tenkte jeg.

Jeg har så mye uro i meg for tiden. Det kribler i hele kroppen og jeg klarer knapt å sitte eller stå stille. Jeg hopper rundt i gangene her, og går turer flere ganger daglig. Jeg blir spurt om jeg ikke vil ta en prat, og jeg vil så gjerne, men jeg aner ikke hvordan. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke, eller hvordan jeg skal plukke rekkefølgen på dem. Så, da skyver jeg dem gjerne bort. Enten indirekte eller bokstavlig talt. Jeg forstår ikke hvorfor jeg gjør dette, men jeg har blitt farlig god på det. Men, kanskje kan jeg få det til med Sofia- Sofia og jeg får det godt til. Det er bare så synd at hun har ferie frem til 24. Juli. Men men, i helga holder jeg i alle fall en knapp på Amèlie (primær)- vi har en god tone vi også.

Det har vært mye dårlig humør på meg de siste dagene, og jeg har diskutert til den store gullmedaljen- om forskyving av måltid, om innhold i måltid, om måltidsmengde, om treningsmengde og om den magiske kanelen. Jeg klarer ikke hjelpe for det. Alt ned til hver minste detalj blir så viktig for meg. Vi må le av det innimellom, alle disse diskusjonene- diskusjoner som vi åpenbart aldri kommer til å komme til enighet rundt.

Dagene her er forresten veldig innholdsrike. I den forstand at det hele tiden skjer noe på det indre plan. Så mye følelser, og med så stor intensitet. Det er jo slik på Modum også, men der klarer jeg liksom å få uttrykt enda bedre hvordan jeg har det- ikke i ord, men ved at tårene kommer til. Her på K3 er tåreslusene lukket, og det skaper en desto større uro. Det gjør at det blir veldig vanskelig for meg å ikke alltid løpe ut på tur. I alle fall er det en teori jeg har. For på Modum har ikke treningstimene vi er tildelt vært et stort problem å holde meg til- tvert der om. Men det er noe med det å få uttrykt ting underveis (enten det måtte være i ord eller kroppslige reaksjoner)- trykket blir ikke så stort da- eller det blir i alle fall på en annen måte. Leah har nok rett, enda jeg har nekta flere ganger for det: tårer letter på trykket, også for meg.

Men nå fryser jeg som en helt her jeg sitter, jeg får gå å finne et pledd å bre rundt meg. Jeg skriver sikkert snart igjen.


- Tone -

Likes

Comments

Posten som aldri ble postet:

Jeg sitter på K3 og spiser lunsjen min i skrivende stund. Jeg er helt kaos innvendig, men jeg klarer meg da likevel. I dag tenker jeg å ta det rolig, for det har det har det blitt litt lite av i det siste.

Nå har jeg vært hjemme på Jæren akkurat en uke (minus noen timer). Jeg klarer meg helt greit. Det er vel en aning krevende, men jeg opplever at vi har funnet gode løsninger for å få dette oppholdet til å fungere mest mulig optimalt. Jeg blir fulgt opp etter hvert måltid. Vi tar utgangspunkt i det jeg skriver i matdagboka, med vektlegging på evt. tanker/følelser og kroppslige fornemmelser (som de så fint kaller det). Jeg kjenner vel litt på det at jeg bruker opp kvoten min ved å ha all denne fastsatte oppfølgingen, jeg finner det derfor utfordrende å ta kontakt ved evt. behov. Men, det kan enda komme seg.

Ellers kjenner jeg det er godt å være borte fra Modum Bad for noen uker. Jeg var vel både sliten og lei like før ferien. Jeg håper å bruke ukene hjemme på Jæren til å lade meg opp for siste innspurt. Nå har jeg mindre enn en måned igjen på østlandet. Jeg vet nå at jeg kommer til å klare å komme meg gjennom det- det visste jeg ikke de fem-seks første ukene.

Nåvel, jeg får vel konsentrere meg om å spise heller enn å sitte her å skrive- enn om jeg jo må si det er mye mer apelerende å sette ord på papir enn det det faktisk er å stappe mat i kjeften. Men, fornuften kaller. Så, vi sees- eller skrives da.


- Tone -

Likes

Comments

I dag er det Amèlie som kommer å vekker meg. De hadde prøvd å vekke meg en gang tidligere, men jeg var for trøtt til å stå opp. Men, frokosten lot seg ikke dra ut særlig lenge, så det gikk raskt fra å ligge under den varme gode dyna til å stå på kjøkkenet klar til dagens første forsyning. Jeg ser ikke særlig lyst på dagen, men jeg vet med meg selv at jeg vil komme til å komme meg gjennom den. All erfaring tilsier så.


Timene går- ikke raskere enn de må.
På agendaen i dag står det måltid, etterfulgt av hviletid/føring av matdagbok, med samtaling. Ellers står det kognitiv gruppe på dagsplanen. Jeg har hørt alle bolkene i undervisningen før- utallige ganger- men repetisjon tar man visst nok ikke skade av, sies det. Jeg er noenlunde opplagt og deltar derfor med litt her og der underveis i timen. Jeg føler jeg kan det ut og inn, det inkluderer alle eksemplene som blir brukt. Likevel stiller jeg undrende spørsmål til det som sies, eller legger beskjedent frem tanker jeg har rundt temaet. Da pausen kommer spør jeg om å få slippe del 2. Amélie spør om ikke vi kan gå inn på rommet mitt og snakke litt. «Nei Tone, kan ikke du være med, det er så kjekt å ha deg der. Du er så god hjelp, du kommer med så gode innspill. Det kommer som bestilt! Du kan være der til å hjelpe meg, jeg er jo alene(som ansatt) i dag». Det er hyggelig å bli anerkjent, men uroen er dessverre litt for stor til å sitte mer i ro. Jeg får gå ut. Ute pøsregner det. På bare få sekunder går jeg fra tørr til klissvåt. Turen bli forfriskende og tvangspreget. Men, den medfører at jeg føler meg litt mer rystet til dagens andre forsyning.

...

Dagens timer forsvinner bak meg meg, men enda er flere gjenstående.

Jeg skal i team. Første team etter å ha byttet primærkontakt. Jeg setter meg med det vanlige i stolen nærmest vinduet, med utsikt over rommet,. Vi (Tina, Amélie og jeg) snakker oss gjennom flere aktuelle punkter. Jeg går fra teamet med en følelse av at dette har gått noenlunde greit. Jeg liker teamet mitt, slår jeg fast i mitt stille sinn i det jeg går ut derfra.

Jeg forsvinner ut på tur ganske snart etter teamsamtalen. Det regner fremdeles, så skorne som jeg hadde fått tørre er nå en aldri så liten søledam. Jeg klasker avgårde med raske bestemte skritt. Ikke lenge etter turen min skal Amélie hjem. Hun stopper opp med meg i det jeg rastløst beveger meg fra en korridorende til en annen. Hun ler plutselig fordi hun minnes noe som omhandlet meg og Sofia. Begge to ler.

...

Dagen beveger seg- men ikke halvparten så raskt som min gange.

Jeg vandrer urolig hit og dit inne på huset. På et tidspunkt går min aktivisering fra hensiktsmessig til uhensiktsmessig. Aktiviseringen min skal visst nok bygge oppunder anoreksien. "veldig anorektisk gåing" var Tinas ord. Hun huka meg inn på kontoret sitt- lenge etter at hun skulle ha dratt hjem fra jobb. Hun snakker, jeg lytter. Jeg kan merke at hun når inn til meg på en eller annen måte, for jeg fylles med en gjennomtrengende følelse av skam. Hun er bare omsorgsfull og søt mot meg så jeg kan ganske enkelt ikke la være å stille meg selv spørsmålet hvorvidt dette er meg fortjent eller ei.


Dagen går med til mye mer- men ikke stort av interesse, så det skal jeg spare oss alle for. Nå er det kveld og natt, det er på tide å krype til køys.


- Tone -

Likes

Comments

Jeg har blitt flyttet ned til K3. Jeg er så lettet for å kun ha hatt den ene natta på akuttposten. Forvernet gikk fint. Vi kom til gode ordninger. Måltidene var jo egentlig til helt andre tider enn hva jeg nå er vandt til, men avdelingsleder fåreslo at vi kunne ha de samme klokkeslettene som på Modum- og vi ble enige om at vi også skulle lage en ordning som gjorde/gjør at jeg får sitte på skjermingsstua å spise alene med personal (dette for å bedre få til å følge kostplanen til punkt og prikke).

Jeg har plukket blomster da jeg var ute på tur. Nå står de å pryder en ellers kjedelig skrivepult. Ellers har jeg tatt med en av lyslenkene fra Modum, samt en rekke med polaroidbilder som pynter opp døra mi.

Noe uventet kom det vel å se ei jeg kjenner fra Kvitsund (i Telemark) på døra mi. Det skjer ikke rent sjeldent at folk jeg har fra andre steder plutselig er å finne på avdelingen hvor jeg er innlagt. Folk som jeg har ansett som venner skal plutselig ha en autoritet over meg. Men, det skal sies, jeg føler meg ikke sett ned på eller noe- det har bare vært koselig- enn om også ganske merkelig.

Okei, men det er mat  her hos meg, så nå så jeg får gå.

- Tone -

Likes

Comments