I går kveld- ikke lenge etter å ha kommet hjem- sendte jeg melding for å høre med Henriette om hun ville ha besøk. En liten time senere var jeg der. Der ble jeg for øvrig til i dag tidlig. Vi så film, serie, gikk en luftetur, snakket- og i det hele tatt bare slikt som vi venninner gjør.


- Tone -


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Hold hodet over vannet. Ikke gi opp nå. Du har kommet deg gjennom dårlige perioder før- har erfart at bedre dager kommer. Pust. Et steg om gangen.

Nå er jeg hjemme, atter en gang, Sist gang jeg var utskrevet gikk det en dag før jeg så havna inn igjen. Denne gangen kan jeg vel klare litt flere? Jeg håper det, for jeg er så sliten av å skulle reise ut og inn av psyk og sykehus.
...

- Tone -

Likes

Comments

​1. Februar- 9. Mars 2017
I alle fall bruddstykker.

Jeg er bare tom. Har ikke noe å komme med. Jeg vil ingenting, orker ikke noe- ser ikke hvordan jeg skal få dette til å gå rundt? Jeg prøvde å uttrykke noe av dette i samtalen med overlegen og primær i dag. Kanskje ikke så direkte... men likevel. Jeg sa noe om at jeg var veldig sliten og derav også veldig sensitiv for alt. De lyttet, og skjønte- tror jeg?
I dag morges kom primær å vekket meg- skrudde på lyset, og kom over noe jeg hadde skrevet kvelden i forveien. Han spurte om han kunne lese- jeg var snarere i svima, så jeg svarte ja uten helt å tenke. Han fikk innblikk i enkelte følelser som satt i meg. Han møtte ordene mine på en fin måte, i alle fall var det inntrykket jeg ble sittende igjen med der jeg lå halvt om halvt sovende.

Under dette oppholdet fikk jeg Kurt til min primær- ikke Sofia, slik jeg ellers pleier.
Det har i grunn gått greit- kanskje til og med litt bra. Jeg sa lite selv, lot i stedet han tippe seg til og tenke høyt ut tankene sine. Noen ganger er det fulltreff, andre ganger bom. Men ja, det sier seg selv at alt ikke kan treffe like godt. Han skal da likevel ha for å virkelig prøve å forstå og å ønske å hjelpe! Han har sittet i flere timer i stillhet med meg- eller bare tatt seg av praten selv. Jeg har lyttet- enkelte ganger kanskje også falt helt ut.
De sier jeg scorer høyt på denne dissosieringen. Jeg faller ut, stadig vekk. Dette har de fanget opp og forsøkt å sette seg inn i- Når faller jeg ut? Hvorfor faller jeg ut? Hva er fordelene med dissosiasjonen- og hva er ulempene? Hvordan kjennes det når jeg dissosierer? osv.

Dette oppholdet har jeg knyttet meg veldig til Henriette- noe vi også fikk høre ofte. De sa vi var for mye sammen- sa det kunne være sårt for andre medpasienter at vi var så tett oppi hverandre. Tid med Henriette ble et pusterom for meg, så vi ble da likevel uadskillelige. Da Henriette dro ble det tomt i meg- men, så fylte Erle noe av dette tomrommet da. Jeg er heldig som har de jentene i livet mitt! Ellers gikk mye av dagene mine med til bare å prøve å holde meg gående på et vis. Dvs. jeg rømte litt avgårde til søvnen nå og da- og kanskje litt oftere enn som så, sånn når jeg tenker meg om. Det var disse nødvendige pauserommene da... pusterom, fri fra tankekjør. Man finner sine knep for å finne frem til en slags innvendig ro. Søvn ble derav min redning flere dager. "Det er noge passivt" sier kontakten min den ene dagen. "Kanskje det, men det blir heilt nødvendigt enkelte gonge" svarer jeg og setter meg litt opp i senga. Vi snakker litt frem og tilbake- vi skjønner hverandres måte å se det på, speiler litt tanker- og lar det så ligge, inntil videre i alle fall. Jeg tror nok personalet følte seg litt hjelpesløse når jeg flere dager bare lå i bekende mørkt rom, uten helt å klare å snakke med dem. "Vil du vær med ud å spæla? eller bare sidda på ståvå? eller ska me spæla inne på ditt rom? Tur? Ut å lufte oss på terrassen?" De prøvde, men det nådde ikke så ofte gjennom. Flere ganger måtte de fysisk dra meg opp av senga- det var nok det som måtte til for å få meg opp av senga enkelte dager? Uff og uff, det går ikke alltid så lett å mestre hverdagen. Men jeg var heldig å få mange oppmuntrende, støttende ord på veien. Hehe, Leah sa forresten til meg "Det er som å skvetta vatn på ei gås"- hun mente alt bare prellet av meg når hun prøvde å komme med gode ord min vei, eller bare tips. Det kunne nok stemme veldig godt, jeg har mye av tiden vært veldig fastlåst og fanget av denne totale håpløsheten.

Puh! Det går ann å skrive så masse mer om denne innleggelsen, men jeg får se om jeg heller skriver mer en annen dag heller- da har jeg i alle fall noe å ta meg til senere dager.


- Tone -

Likes

Comments

(Et tilfeldig bilde)

Pulten min er fylt med fargeblyanter og papirer i form av hjemmelekser. Jeg har blitt bedt om å ta godt vare på papirene, fordi de kan komme i god nytte til senere. Jeg har jobbet godt, i alle fall er det det de sier. På tavla på veggen henger det lapper med påminnelser om ulike avtaler. Det henger også oppe noen tegninger av strekmennesker der- til inspirasjon og oppmuntring. Apropos disse tegningene, jeg har blitt spurt om jeg vil lage ilustrasjoner til et hefte de har her på huset. Det er bare et spørsmål om hvordan man rent praktisk går til verks- men jeg håper det kan ordne seg, for da kan jeg endelig bruke noe av det jeg sitter inne med- enn om det er enn så lite.

Dette er siste kvelden her inne på psykiatrisk. Jeg har vært her i underkant av seks uker, så da er det vel på tide å komme seg hjem? Jeg krysser tær og fingrer for at dette kan gå greit. Jeg håper jeg klarer å finne tilbake til meg selv, jeg savner Tone, og savner å "crave" livet. Jeg kunne så gjerne ønske at livskvaliteten var litt bedre, for visst dette er livet- da er det ikke rart at jeg ikke klarer å kjempe for å leve.

Det er de små tingene i dagene som ofte betyr mest.

1) Jeg har hatt goe fortrolige samtaler med Kurt.
2) Jeg kom meg ut på tre (kortere) turer i løpet av dagen.
3) Det regner, og det er så beroligende!
4) "Eritrea" har kommet inn ofte, bare for å se hvordan det er med meg.
5) Jeg fikk sove flere timer denne ettermiddagen/kvelden.
6) Jeg har drukket (iskald)iskaffi, det slukket tørsten godt.
7) Jeg har skrevet kriseplan.
8) Eritrea sa til meg at hun syntes jeg har gjort en god jobb i dag.
9) Evt.medisinene har hatt (litt) effekt.

Likes

Comments

I morgen skal jeg hjem- etter nærmere seks uker her inne. Det har vært gode og dårlige dager- litt som forventet det da. Men de dårlige dagene er alltid verre enn jeg kommer på at de skal bli. Jeg har brukt denne innleggelsen til å snakke masse, dvs. enkelte dager snarere ingenting. Jeg er dausliten, kan ikke huske sist det har vært slik. Men dagen i dag er da likevel et hakk bedre enn i går- og dagene før det.

Som sagt skal jeg hjem i morgen. Jeg kjenner meg så langt ifra klar. Men så må det bare gå. Jeg må bare få dette til, enn om det måtte bety at jeg skal ligge i senga hele dagene.


- Tone -

Likes

Comments

(fordi jeg ikke har noen egne bilder å dele- Takk for lånet pinterest!)

I går var Leah på besøk hos meg. Vi gikk ut på en tur sammen. Mesteparten gikk vi i stillhet. Jeg visste ikke hva jeg skulle fylle stillheten med- slik det så ofte er for tiden. Jeg droppet small talk, dermed sto jeg igjen med kun egne kaotiske tanker, de hadde jeg forøvrig ikke tilgang på. Ellers gikk dagen min med til kostholdsveiledning med Natalie, så en samtale litt senere på dagen igjen. Så ja, kanskje er ikke dagene helt tomme likevel?
...
Dagene her starter alltid med at dagvaktene kommer å banker påg og gjør oss klar på at "snart er det frokost". Noen er mer brutale på vekkingen enn andre. Jeg må vel si at jeg ikke er like stor fan av de som har en høy skjærende stemme og som skrur på lyset og drar opp gardinene. Videre- etter frokost- følger dagene med til morgenmøte (hvorpå de alltid sier det samme. Jeg har flere ganger blitt spurt om jeg ikke skal ha morgenmøte selv, da jeg jo kan alt utenat). Så er det en times tid med pause kanskje- før enten undervisning eller samtaler tar sted, frem til middagstider. Etter middag skjer det vel lite og ingenting (med mindre man da ikke har flere samtaler). Resten av dagen går med til vas- og enda mere vas. Tiden går ikke stort raskere her inne enn der ute.

Blogglysten er befinnende
men jeg har liksom kommet litt utav det.
Ordene flyter ikke riktig- ikke slik som jeg vil i alle fall. Jeg begynner å stille min tvil for hvorvidt jeg faktisk kan skrive? Det som kommer ut viser til dårlig ordforråd, og en slags umodenhet. Det er kanskje derfor jeg ikke blogger stort lenger heller- for dette går jo ikke.


Hva mer tro? De siste dagene har jeg kommet i snakk med "gamlefar". Vi har en god tone. Jeg er kjent for Kanelen, den har jeg på hvert eneste knekkebrød jeg spiser. Ikke det at noen av dere interresserer dere for hva jeg måtte spise. But, I´ve got no life, so you better get used to it.





- Tone -


Likes

Comments

Jeg satt nettopp ute på terrassen og prøvde å tenke etter hva jeg egentlig driver dagene mine til.

Ingenting var det jeg kom frem til.

Det som opptar tiden er tankene. Ååh om man bare kunne slippe taket på tankene...

Nå har jeg satt meg ut på stua. Det er alltid så stille her på kveldstid. Nesten alle har lagt seg. Så nå er det bare en medpasient og nattevaktene som sitter oppe. De sitter og holder på med strikk mens TVen står på i bakgrunnen. Selv har jeg tatt i øreproppene og hører på musikk som minner meg om sommeren. Jeg begynner vel å bli klar for å gå mot de litt varmere tidene?


Jeg er fremdeles innlagt på psykiatrisk. Jeg gjør meg så mange tanker, hele tiden. Tenker til det gjør fysisk vond. Under denne innleggelsen er det som om jeg ikke har tilgang til egne ord. Jeg lar de ansattes spørsmål henge i lufta, uten noe svar knyttet til. Jeg dropper mesteparten av small talken, noe som i grunn skal sies at kjennes litt befriende.


- Tone -

Likes

Comments

Da er jeg tilbake!

Dette er Henriette, min medpasient. Hun har vært en stor oppmuntring og støtte under denne innleggelsen. Vi har blitt så glad i hverandre- det er veldig fint å kjenne at man er verdsatt, og så godt å kjenne at jeg finner roen i hennes selskap. Vi går turer hver dag, trasker i behagelig tempo, snakker om stort og smått. Du er sjelden, Henriette!


Jeg sitter på rommet mitt inne på psyk. Her går tiden sent- veldig sent. Men, det er liksom ikke noe nytt. Jeg har svingninger i dagene mine, (u)heldigvis! Jeg har det godt sammen med Henriette og Erle.

Det blir som regel litt stille her når jeg er innlagt. Det er i grunnen litt synd, for ord hjelper meg jo- og dette er et fint sted å dele.

Jeg drikker på Pepsi Max og spiser på sjokolade, enda jeg kjenner meg litt lei av begge deler nå. Jeg sitter og tenker litt på Mandagens møte. Reidun (fra poliklinikken), Leah (fra psykiatritjenesten), meg (selvsagt) og Tina (overlege her på K3). Jeg liker ikke slike møter, men håper da likevel at det kan gå greit. På Mandag er også Sofia tilbake på jobb, hurra!

Jeg kjenner vel at jeg er litt sliten av livet?


Men, jeg er ivaretatt her, så det er jo godt! Jeg har fått Tina til behandler under dette oppholdet (da jeg ikke klaffer så godt med Markus). Jeg satser på et godt samarbeid oss i mellom, og krysser fingrene for også å få Sofia i teamet vårt. Det får jeg vite mer om på Mandag.

Disse kosedressene er så deilige å leve i. Vi kjøpte like godt en hver, Henriette og jeg. Det er mange (!) som har kommentert dem og sagt seg misunnelige. Det kan jeg jo skjønne, for komfortable er de i alle fall- enn om litt hengete og store. Men, her inne på psyk er det opplagt med slike plagg, spør du meg/oss.

Eritrea har nettopp vært inne å snakket med meg (ansatt her på posten). Det var en liten ettertenksom prat. Så nå får jeg vel gå gjennom hodet mitt å lete frem hva som skjer i meg og hva som gjør at jeg handler som jeg gjør.


- Tone -

Likes

Comments

Jeg sitter på rommet å drikker på Pepsi Max og hører på musikk. Jeg kjenner meg veldig klar for å si god natt. Det er ikke det at det har vært en så forferdig dag- enn om den ikke akkurat kan sies å ha vært direkte bra heller da. Men i alle fall, nå venter jeg bare på de siste kveldsmedisinene, så skal jeg nok saktens men sikkert sovne på den myke skyen av deilig lykegyldighet.

Positivt i dag:
Pauli, Thea og jeg fikk en god samtale
Jeg var nede hos Erle noen turer.
Jeg ble stående å snakke litt med Rita (medpas.), fin samtale.
Jeg har hatt tid til å slappe av.
Jeg har fått skrevet ut noe av det som ligger inni meg.
Jeg fikk Pepsi Max av mor.
Erle kom med en gave på kvelden (nøttefrabikkens nøtter+ iskaffi(zero)).
Jeg har hatt en fin liten prat (nei vent, to faktisk) med en annen medpas. som jeg kjente litt fra før av.
Jeg har fått masse komplementer, for hår, øredobber og klær.
og nå har jeg en deilig medisinrus.


- Tone -

Likes

Comments

"fremstår høflig og adekvat ved henvendelser"

Jeg sitter og leser på journalnotater, der står mye av det samme som jeg har lest fra tidligere skriv.. Jeg fremstår visst på en satt måte, som da gjerne står i strak motsetning til det indre. Jeg gjør det ikke bevisst, det bare blir slik.


"Underveis framstår Tone som åpen og imøtekommende."

"Høflig. Gir god kontakt, både formell og emosjonell."

Jeg har veldig vanskelig for ikke å le og smile i samtaler. Jeg vet ikke hva det er, men det blir bare så vanskelig for meg å sitte der med en mimikk og kroppsspråk som samstemmer til det mest depressive.

"Pas gir god kontakt og greit rede for sin situasjon under innkomstsamtalen. Smiler forsiktig innimellom."

Jeg klarer innimellom å holde det bredeste smilet tilbake. Men litt smil blir det liksom alltid. Det positive er at jeg pleier å klare å gjøre rede for meg på andre måter da (altså snakke for meg). Jeg er veldig glad i å få sette ord på ting, opplever liksom at det skaper en orden i all uordenen og uroen.


"Hun er motorisk rolig. Svarer adekvat på mine spørsmål, sier lite spontant."

Jeg er ikke så vandt til å få høre at jeg er så tilstede med følelsene mine(tvert derom), får derimot ofte høre at jeg svarer med kun min sunne fornuft. (Det var forresten noe av det coachen min (hehe, sært og si) sa til meg at hun ville røske litt i).


Med fornuften kan jeg masse, jeg vet hva som er "riktig" å svare, vet hvordan jeg skal legge det frem for å få uttrykke det jeg ønsker- vet liksom hvordan å gå frem for å bli oppfattet tilsynelatende oppegående.

"Du er sikkert lei av å høre det" sa Pauli og begynner å si noe om "så mange ressurser". Jeg får ofte høre det, før syntes jeg det var fint å høre, nå opplever jeg det derimot som noe som gjør meg sykere på et vis (satt litt på spissen). For, alt tilsier jo at jeg burde kunne få det bra med meg selv ("så ressurssterk" som jeg er)... likevel sitter jeg her å sliter slik jeg gjør. Hva gjør jeg galt? Er jeg utakknemlig? skaper jeg meg? overdriver jeg mine egne problemer? osv.

"Smilende og åpen i kommunikasjon i fellesrom."

I fellesrommet vet jeg at jeg ofte har det med å ta på meg en rolle om å alltid skulle være tilstede, blid og tilsynelatende åpen og avslappet. Jeg klarer bare ikke fjerne meg fra det. Og jeg får ofte høre at det ikke syns på meg at jeg sitter inne med det jeg gjør. "Den glade vandrer" er forresten et navn flere har satt på meg.

Jeg har jo ikke kamera for tiden, så det blir flere kjipe mobilbilder.


-Tone -

Likes

Comments