I følge Jæren DPS (som igjen viser til forskning) så skal et menneske visst nok høre til å tenke gjennomsnittlig 90 000 tanker per dag.

... Well, in that case- Jeg tror jeg tenker mer.

Hver eneste kveld løpet hodet innom flere tanker, og som regel også flere minner. Minner som fremkaller gode følelser eller minner som skaper en angst. I det siste har det nok vært mest av sistnevnte. Jeg kjenner ofte at jeg er redd for å legge meg til å sove, i frykt for å bli påminnet noe jeg ikke vil. Men et hjelpemiddel jeg har brukt de siste ukene har vært å sovne med musikk på ørene, musikk som kan overdøyve en stor del av flashbacksene (eller hva det nå er). Jeg la meg egentlig for en times tid siden, med musikken i ørene.

... Men, uroen og de mange tankene ble for store og mange. Så, nå tenkte jeg kanskje at det ville være passende å skrive litt om kveldens utfall.

Jeg var egentlig bare trøtt og smålei, tenkte egentlig på å gå å legge meg i åtte/halvni-tiden. Men, så fikk Kari Ann dradd meg med ut, på tross av at jeg sa jeg var trøtt. Dermed endte vi to opp på Orstad og så guttene spille (Espen (mannen til Kari Ann) sitt lag). Da vi gikk ut av bilen kom lufta sivende inn gjennom nesa. Den friske høstlufta som jeg knapt kan huske å ha kjent så langt denne høsten. Lukt er så triggende, og i dette tilfelle en riktig god trigger. Gode bilder, minner, tanker og følelser slår liksom inn i meg- uten at jeg egentlig får registrert alt skikkelig. Vi satte oss ned med resten av gjengen som var der for å heie. Kari Ann hadde kokt oss en termos med kaffi og tatt med sitteunderlag slik at vi skulle slippe å få frosten i oss der vi satt. Å se fotballkamper får meg til å kjenne et stikk av misunnelse, for jeg skulle så gjerne vært utpå å spilt selv- enda jeg husker jeg grudde meg i forkant av hver kamp. Men ja, det var egentlig veldig fine tider det! Mens vi sitter der å ser kommer noen rop fra Kari Ann her og der- sikkert den ivrigste supporteren av oss alle? Underveis sitter også folk og småprater. Det er en trygg og fin stemning over det hele. Dagslyset er forsvunnet og erstattet med mørke, samt noen blendende lysstolper til å belyse fotballbanen. Det er ingen vind denne kvelden- latterlig stille faktisk.

Jeg tenker kanskje mer på hva spillerne måtte tenke på der de løper enn å faktisk interessere meg i kampens gange. Men det er noe av det fine med å leve- man kan selv bestemme hva å vie fokus til- alt etter hva som måtte interessere mest. Dog skal det sies at jeg liker å være på fotballkamper, ikke bare fordi jeg liker å tenke meg til hva fotballspillerne måtte tenke på.

Hm ja. Fin kveld, tenker jeg vi slår fast.

Kari Ann kjører meg hjem, vi småprater og hører litt på Trygve Skaug i bakgrunnen. Vel hjemme får jeg kommet meg til å bytte sengesett og skrevet noen siste ord i dagboka, før jeg ganske snart finner sted i senga mi, godt fornøyd med hvordan jeg tross alt har greid meg i dag- eller i alle fall i kveld.

... og ja, resten vet dere. I alle fall det utsnittet jeg har fortalt om.



- Tone -

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

I dag er ikke en så god dag. Jeg føler meg rett og slett syk. Jeg er vel sikkert ikke det, men jeg er iskald- eller ikke akkurat nå, nå har jeg satt på varmen i stua, tent lys og ligger her i sofaen med to dyner og varmeflaske. Slik har jeg ligget i noen timer og for det meste bare sett på serie. Jeg er vel egentlig ganske kald hver dag, men det er bare ekstra bitende i dag. Og så er jeg visst veldig skjør og sårbar. Jeg klarte ikke henge med på verken samtaler eller aktiviteter da jeg var på Svendsenhuset i dag. Så jeg endte opp med å sette meg ut i den fine bakgården vi har der. Tårene rant, men jeg fikk tørket dem vekk i en fei når to andre brukere kom bortover til meg. De snakket litt frem og tilbake, mens jeg merket noen tårer da likevel sniker seg nedover kinnene igjen. Jeg tenkte vel at de ikke fikk det med seg fordi de snakket, men da hun ene av dem gikk inn kom hun andre bare å gav meg en klem. "Det så ut som du kunne trenge en klem" sa hun. Og ja, da knakk det sammen litt for meg og jeg gråt og hulka mens jeg gjemte meg i hendene og unnskyldte meg for å være totalt tilbakestående. Jada, så sånn kan det gå. Noen ganger er fasadens immunforsvar så svekket at tårene tar helt over. Men Frida (medbruker) var bare veldig trygg og fin i møte med mine tårer.

4Bare "gamle" bilder i dette innlegget, i frykt for at jeg har nådd grensen for selvportrett.


Men i alle fall da. Selv om dager som dette er strie og fylt av sårbarhet så kjenner jeg faktisk at jeg trengte nettopp en slik dag. En dag der tårer ikke lar seg stoppe. For jeg har ikke tilgang til dem til vanlig- enn om jeg flere ganger prøver å lete dem frem. Jeg har mer kontakt med meg selv når kroppen får reagere på innsidens konstante kaos.


Jeg skal legge meg tidlig, kanskje allerede etter å ha skrevet her?
Eller litt dagbok vil jeg faktisk ha tid til, om kreftene tillater det.
Men, sent blir det ikke. Jeg trenger en natt med fullverdig søvn, det har ikke hendt på altfor lenge kjenner jeg.

Så med det sier jeg god natt!


- Tone -

Likes

Comments

Jeg vet ikke om jeg nå har tatt fatt på den nye dagen? Men jeg har i alle fall ikke sovet, bare ligget i senga i mange timer. Men det pågår for mye i hodet. Jeg kunne ønske jeg tørte å sette ord på det her, men fordi mange av dere kjenner meg så blir det med en gang mindre aktuelt å i det hele tatt vurdere det. Det er bare en sperre med å åpne meg for folk jeg har en trygg og fin relasjon til. Jeg har visst det en stund, men det er lettere å åpne meg for folk jeg ikke omgås i hverdagen, eller som jeg møter fra tid til annen. Jeg er vel kanskje redd for å plutselig få ugleøyne på meg etter ting jeg har ytret- er redd for å få mine egne ord brukt mot meg. Der kommer vel mistilliten inn, den som har vært i meg i lenger tid, men som jeg først i år har blitt skikkelig bevisst på.


Jeg sitter å hører på denne (linken ovenfor) sangen.
Jeg skulle til å lukke øynene for å sove da den kom. Men heller enn at søvnen tok meg så var det noen forsiktige tårer som rant ned langs kinnet og fuktet til hodeputa. Når jeg sist kjente dem slippe taket kan jeg ikke huske. Men noe godt over det var det likevel, en befriende følelse i det å slippe å måtte sette ord på noe- kroppen fikk i stedet fjerne noe av trykket som normalt sett fjernes når jeg skriver.

På nettene er det jo ikke ukjent at jeg får for meg både en, to og tre ting jeg kanskje kan ta meg til.

Sove er jo et alternativ, men det er jeg mer eller mindre ubrukelig til.

Jeg var jo egentlig i et ganske målrettet leting etter krølltang fordi jeg ville se om jeg kunne finne nye måter å style håret på. Men, den var som sporløst forsvunnet- dermed søkte hjernen min automatisk etter nye alternative handlinger å ta seg til denne natta...

Sove, det skal visst nok passe seg- Men, jeg er mer eller mindre udugelig til den slags for tiden.

Klippe håret- en slager på denne tiden av døgnet.

Kanskje nattestur, slik jeg så ofte gjorde mens jeg bodde på Bryne.

Skrive her- check.

Finne enda mer høstmusikk- hm, det frister ikke egentlig.

Lage album. Ja kanskje? But then again no, jeg har ikke tålmodighet og ro nok til det.

Sminke meg, dusje og kanskje gå ut å ta noen bilder i melankoliens stjerneklare natt.

... Jeg har alltid så mye å ta stilling til på nattestid. Så mange valg som må tas akkurat da, så mange tanker som må tenkes (enda mer over), så mye som skulle blitt gjort.


Altenativene er flere, men til lenger jeg sitter til mer handlingslamma blir jeg- samtidig også desto mer våken. Derav slettes ikke aktuelt å gi søvnen et forsøk, slik situasjonen er nå. Jeg vet (haha, det er så rart, i løpet av dette innlegget har det skjedd flere ganger... akkurat i det jeg skriver noen ord så er det eksakt det samme de synger i musikken (har endel norsk musikk ja). Denne gangen ordene "jeg vet") at mor ikke er så glad når jeg velger å skrive og sysselsette meg med ting på nattestid fremfor å sove. Men, jeg er jo et voksent menneske så det velger jeg å ikke rette meg etter. Og tross alt er det vel det viktigste at jeg smir mens jernet er varmt? Jeg mener, det har vært litt strie dager i det siste, netter også, sånn om sant skal sies- så nå som jeg endelig kjenner litt mot må jeg vel nesten kunne gå etter det- enn om det er natt og egentlig obligatorisk å sove?

Greit, nå skal jeg handle før handlingene går i lammet tilstand.


- Tone -

Likes

Comments


Hvorfor er det så mye som sitter på innsiden som ikke kommer ut? Hvorfor evner jeg ikke å få frem det jeg sitter inne med? Eller hva er det evt. som gjør at jeg holder tilbake?

I timen i dag gikk det vel egentlig bare i alvor, samt noe sarkasme, både fra hennes og min side.
Jeg formidlet ikke noe selv i dag, svarte knapt på spørsmålene hun stilte eller på noe av det hun sa. Kroppsspråket mitt var vel helst det som sto som formidler i dag. "Du trenger egentlig ikke si noe når du er her. Jeg ser på hele deg hvordan det går". Jeg gjør vel ikke så mye mer enn å sukke stille og langsomt mens jeg hever øyenbrynene noen hakk. Ordene jeg ville si satt bare helt fast. Selv om jeg ikke sa så mye så fylte da hun tiden med mange ord... Likevel ble det øyeblikk her og der hvor vi begge enten sukket, kryssa hendene og lente oss tilbake, eller sendte noen blikk ut i lufta. "Jeg blir så si..." Jeg skulle til å si sint (fordi hun hadde sagt noe som på en eller annen måte opprørte meg). Nesten et snev av oppgløddhet kan sees i øynene hennes når jeg er i ferd med å forme ordet. "Ja, bli sinte" Leah liker å se og høre meg uttrykke slike følelser, hun mener det vitner om "guts". Jeg trekker det tilbake "Nei, jeg blir bare ganske oppgitt" retter jeg meg selv. "Ja, det må du bare. For DET blir jammen jeg også" sier hun og sukker. Begge sukker. Hun sier hun føler seg totalt maktesløs fordi jeg bare stenger igjen og ikke vil motta hjelp, og jeg sukker fordi ja... jeg kjenner bare vi er på så ulike steder. Vi ser ulike retninger til problemløsning.
...
Leah kjører meg hjem etter timen, som hun gjør etter hver Tirsdagssamtale. Jeg kan merke at jeg ikke er den eneste som nok har mye som jeg ønsker å si, men ikke helt har mot på å formidle. Dermed blir vi sittende i bilen og heller bare lytte til regnskyllet som styrter med mot biltaket og vindusruta foran oss. Egentlig ganske fint. Hele stemningen, stillheten, og følelsen av trygghet i relasjonen vår. Det er noe mellom oss som klikker akkurat som det skal. Noe som er fullkomment harmonerende- sånn på tross av alle sideutstikk av oppgitthet og argumentasjon/diskusjon. Det er en relasjon som fascinerer meg en hel del egentlig. Det er mye engasjement i relasjonen- dog sa Leah i dag at "Det var mye mer guts og diskusjoner i ect. vinter enn det er nå" Hun brukte det til et motargument til noe jeg la frem som veldig positiv endring, fordi ja.. hun mener vel at alt bare går nedover nå. Men, enn om det måtte være tilfelle at gutsen ikke synst like godt mener nå jeg at det fremdeles er en relasjon fylt med engasjement (eller diskusjon, om jeg ikke skal pakke det inn i et så "fint" ord). Ja, hmm, noe er det i alle fall som fanger interessen min i denne relasjonen... en relasjon som jeg aldrifor øvrig virker til å aldri bli helt klok på (noe som skal sies å også gjøre at det ofte fører til frustrasjon til stadighet)...

Timen i dag inneholdt mye, mesteparten som jeg ikke vil dele.
Men, noen ord måtte jeg få ut, for jeg kjente bare at det å sove virkelig ikke lot seg gjøre uten utløp.

Men, god natt nå!


- Tone -

Likes

Comments

Ja, det er natt når jeg nå setter meg til. De siste nettene har det vært så vanskelig å falle til ro. Dermed sitter jeg heller her igjen.

Den siste tiden har jeg trukket meg mer tilbake. Ragnhild har lagt frem ulike ideer til kvalitetstid sammen, men jeg vil visst alltid bare ha alenetid. Jeg føler jeg henter krefter i det for tiden, men ser kanskje at jeg finner det litt vel velsmakende? Uansett, litt tid her og der har vi sammen, Ragnhild og jeg.
...
Søndags kveld satt vi på kjøkkenet mitt å snakket rundt ordet "savn". Vi snakket om når vi bruker ordet, hvilken styrke som "må til" for å ta det i bruk osv. Så snakket vi oss videre til dette med relasjoner og vennskap. Enkelte "typer" har et veldig ryddig forhold til hva vennskap vil innebære, andre typer (og her kommer i alle fall jeg inn) viker heller litt bort fra de rigide retningslinjene til akkurat hva venskap måtte defineres med. Det er interessant å se på ulike ord og tenke gjennom ulike relasjoner vi har. Det er liksom alltid noe å snakke om rundt mennesker, ettersom vi jo har så mange kvaliteter og væremåter osv. En ting er hvordan man fremtrer forresten, noe annet som kommer i tillegg (og som jo er langt mer omfattende) er det hver og en sitter inne med. Poenget er vel at mennesker ikke slutter å fascinere meg (joda, jeg kan gå veldig lei folk fra tid til annen... men det jeg da ofte innser med litt tid til nytte er at det ikke er de menneskene jeg egentlig er lei, det er meg selv jeg har gått mektig lei). Uff, så mye rotete formuleringer og usammenhengende greier jeg formidler nå. På tide å legge seg, med det samme!

Men ja, ta og lytt til den lille (litt lengre) teksten til Børretzen som ligge mellom de to bildene...


​- Tone -

Likes

Comments

I dag spurte jeg Ragnhild om overskrift for innlegget (helt uten at hun aner noe om innholdet)- retningslinje: melankolia. Det er visst nok tittelen til en bok av Jostein Gaarder, og han er vel innenfor melankoliens rammer?


​Jeg tror ikke at dette skal bli et innlegg med de mange ordene.
Jeg tenker bildene får snakke litt for seg selv.

...


- Tone -

Likes

Comments

Høsten føles så riktig. Det er så ryddig med uværet som herjer ute- det harmonerer med innsiden. Jeg er sårbar som person og det medfører mange stormer. Så å få en hel årstid dedikert til et vær som kan sette ord på følelser og tanker jeg innehar er bare helt uvurderlig.


Jeg har en fasade- vi alle har det. Fasaden skal vel stå som en form for levegg til det indre som måtte styre på. Det er ikke alltid det indre skal ta fokus, så leveggen er nyttig den. Likevel, enkelte ganger kan det være greit å slippe solen til. I dette tilfelle blir kanskje solen et bilde på andre mennesker- eller evt. åpen dialog. Noen ganger blir leveggen en hindring for å få noe godt til å skapes, mens den kanskje andre ganger er nyttig for å skape en "riktig kommunikasjon". Slikt merker man som regel raskt. For min del nå så ser jeg at fasaden er litt vel fremtredende, også der den kanskje egentlig ikke hadde behøvdes. Som i behandling. Jeg er så vandt til å la den stå til lee at jeg glemmer helt hvordan jeg slår ned veggen når det trengs.

Hos Leah i dag ble det overfladisk snakk, ved siden av en hel del papirarbeid vi måtte få gjort.
Men akkurat i dag var det greit nok altså. Problemet er som sagt bare det at jeg ikke er så dreven på å finne frem til dybden, de gangene jeg kan trenge det. Alt går liksom bare "greit", "bra" og "fint", dog kan nok kroppsspråket eller tonefallet røpe meg litt, de gangene jeg er ekstra sliten? Hm, dette blir visst litt høyttenkning. Så kanskje jeg heller skal la det ligge frem til jeg klarer å finne de ordene jeg føler hører med til det jeg nå skriver?

Avsporing: De gjenværende fluene for i år er virkelig et enormt stort irritasjonsmoment. De har ingenting å ta seg til, dermed ender de opp å bare svive rundt ørene.

Hun løftet sine vinger
I håp om å få fly. Men vinden blåste opp til storm. Så håpet endret form. Hun sukket dypt, to tårer rant. All lyskilde forsvant.

Men det får bli det for denne dagen, for jeg vil sove.


- Tone -

Likes

Comments

Åh hvor godt det er å kjenne høsten. Den skarpe lufta gjennom laget av klær. Den ubarmhjertige vinden som tydelig ønsker å dominere. Talen er tydelig: nå er det virkelig høst! Selv fikk jeg meg et par av de fine Doc Martens-skorne. Jeg fikk dem til og med billigere enn hva de egentlig kostet, da den ene av skorne var merket feil. Så takker jeg Gud for enkelte feil som begås i mitt favør.


Det jeg liker så godt med høsten er hvordan naturen viser seg sånn fra sin såre side. Gud som fargelegger løvet, og som lar det pryde et ellers melankolsk maleri. Vind som snakker og skyer som gråter. Det er vakkert- vakkert og ekte. Jeg liker hvordan løvet blir sprøtt som chips, og dråpene som legger seg som dam i øynene. Det å kjenne været så fysisk på kroppen gjør noe med enn (likedan med solen som varmer på sommerstid). Jeg liker kosen/hyggen man unner seg når været knapt tillater enn å være ute- hvordan man lager seg hele kosedager inne- ikke bare kvelder. Det er plutselig helt innafor. Den varme koppen med te eller kakao som henter tilbake den vanlige kroppstemperaturen etter at været har herja godt med enn. De mangfoldige historiene man får leve seg inn i når man bare vier tid for å lese. Jeg liker de stemningen som fører med seg ettertanke og filosofering. Og jeg liker hvordan man kan ikle seg store genserer som egentlig kunne klart å romme både deg og meg, de svære skjerfene som ikke bare skjuler halsen, men også halve ansiktet. Jeg liker strømpebuksene som kommer i alle farger og mønster. Åh det er så mye som appellerer til meg når jeg tenker på høsten! Enda har jeg ikke nevnt kjolene, åkergul, vinrød og alle de andre fargene som klesskapet fylles med, eller kreativiteten som plutselig får ny glist, eller de så mange og lange telefonsamtalene man (eller i alle fall jeg) tar med venner. Det er faktisk ikke mulig å få inn hele høsten i et innlegg, men poenget er i det hele tatt at høsten ikke trenger å være trist og grå (eller grå vil den nok være, men sånn sinnsmessig tenker jeg kanskje på).


For min del har denne dagen vært spesiell. Det har ikke hendt noe spesielt, det er mer følelsene som har fylt meg tror jeg? Da mor ringte i dag tidlig var jeg helt i ørska. Jeg tenkte på om jeg skulle dusje, men bare tanken i seg selv slet meg ut. Jeg var såvidt også innom tanken på å sminke meg- men nei, det var i alle fall ikke aktuelt! Så, stedet kledde jeg meg med et av høstens gråe (litt struttende) skjørt, en sort enkel genser, og et enkelt fint smykke. Jeg bestemte meg litt i hu og hast for å likevel ta timen hos Leah i dag, enn om formen var langt fra god. Jeg var som vakuumpakka fra omverden, og dotten i det ene bidro til å understreke det enda mer. Den dotten har forresten gitt litt mer slipp nå- olja hjalp den. Leah var visst bekymra denne gangen også. Jeg var ganske stille fordi jeg brukte større deler av mine krefter på å holde kroppen i sjakk. Da Leah kjørte meg hjem fikk jeg le litt, men for det meste satt vi der i stillhet- uten noe kleint over det altså. Men hun føler seg vel litt maktesløs, og jeg bare merkbart utslitt.

Noen timer med søvn hjalp på. Formen kom seg den. Så siste del av ettermiddagen og videre utover kvelden har jeg hørt på musikk, sett litt serie, skrevet litt, slappa av i selskap med familie (Ragnhild, Torill og Eirik)- det lukta av farmors lapper da jeg kom inn i stua nede der de satt- levende lys var nesten eneste lyskilde ,og været herja godt på- også da. Ellers har jeg drukket flere kaffikopper, samt Litago(Stratos) milkshake.

Underlig dag, jeg klarer ikke sette ord på hvorfor den kjennes så underlig, men noe ved den har skilt seg alle de andre dager. Alt i alt liker jeg dagen tror jeg?


- Tone -

Likes

Comments

Så, jeg har hatt produktivitetens dag i dag. Jeg er veldig glad i å bruke Søndager på denne måten. For meg er det en fin måte å koble av. Riktig nok er disse bildene fra i går, for det ble det litt klesvask da også. Men i alle fall da- jeg har styra og ordna rundt i huset. Jeg har tatt ut og inn i oppvaskmaskinen, rydda, vaska, tatt ørten klesvasker, rista tepper,og sortert i alt av kremer og sminke mm. inne på badet. Jeg har holdt på i alle fall 4-5 timer. Jeg er vel viten om at Søndagen er en hviledag- men jeg lover, det er god hvile for hodet mitt.


Jeg har vært noen få turer utenfor døra innimellom all vasking, været har nemlig vært ganske bra. Litt frysen er jeg dog av meg- derav lue. Det skulle jo forresten være innafor nå, vi er jo gått inn i høstens årstid!


... da jeg omsider kjente meg ferdig var det endelig rom for å nyte.
Nyte roen og kjenne på tilfredsstillelsen av å ha det i orden i hus og hjem. Tid til å skrive tanker ut på papir, lese, ta seg en god belønning og la den gode stillheten fylle resten av kvelden...

(Salaten vår vokser (seg store) som juletre)

(Jeg vet at denne stillingen ikke ser så behagelig ut for bena. Men, syn bedrar- eller noe- det funka fint faktisk)

Kun noen timer gjenstående av uka. I morgen starter det på med en ny uke igjen- ikke akkurat et overraskelsesmoment det nei. Men, ny uke- og jeg må for øvrig finne litt andre ting å fylle tiden min med en foregående uker- da Svendsenhuset og all shopping får ta en aldri så liten pause.
Mulig kafè får ligge i dagsplanen (eller i alle fall i ukesplanen) min,
men det får jeg la falle naturlig om så var.

Nåvel, med det ønsker jeg deg/dere en god Søndags kveld
... og så skrives vi vel sikkert mer til uka(?).


- Tone -

Likes

Comments