Indre uro kan bli så stor kontrast til ytre stillhet. Det er antageligvis derfor folk opplever stillheten som truende? Jeg tror i alle fall det er derfor jeg kjenner at stillheten virker skremmende? Enn om jeg har fått noen år på å herdes så kan stillheten fremdeles trigge noe i meg. Vi mennesker er satt til å leve sammen. Dessverre har jeg også funnet ut noe angående tomheten... den trigges blant folk. Det er noe som gjør vondt når tomhet møter "støy". Det som oppleves som en strak motsetning trigger den allerede befinnende tomheten i meg. Dette gjelder selvsagt ikke alltid. Noen ganger kan motsetningene finne en harmoni og bringe frem noe godt. Men jeg mener at vi må ha større forståelse for hverandre de gangene vi kjenner vi trenger å trekke oss tilbake. Noen ganger trenger vi noen timer, noen ganger dager, noen ganger også lengre en periode... tid til bare å finne en ro med oss selv- der vi kanskje lærer oss selv å kjenne, uten "forstyrrelser". Jeg vet at det gjerne blir oppfattet som å gi opp, men det trenger ikke være tilfelle, enn om det ytre sett måtte se slik ut. Man vet kanskje ikke alltid best selv hvilke vei å ta, men i stor grad mener jeg at man sitter med svaret selv- og man må våge å gå på det, enn om det ikke samsvarer med hva andre mener angående ens liv.

Jeg tror hemmeligheten til det ekstraordinære ligger i detaljene. Klarer man å feste blikket på noe, ikke alltid ha blikkfanget på en "kjedelig" helhet, da tror jeg man har mye godt å spille på. Naturen er prektig og ugripelig i sin helhet, men den blir kanskje først det når man ser etter på detaljene ved den?

Mark Twain sa en gang "The two most important days in your life is when you are born and the day you find out why". Om jeg er helt enig vet jeg ikke riktig, men det ligger noe i det. Jeg tror at om man finner et svar på sistnevnte spørsmål så vil man kanskje klare å verdsette den dagen man ble født enda mer- og derav leve livet mer fullt ut? Kanskje er sistnevnte spørsmål noe man stadig må finne svar på, men så er ikke det nødvendigvis feil? Kanskje handler det bare om å ha noe å gå på til enhver tid? Grunnholdningene er viktig å ha med seg, men bygger man sistnevnte svar på dem så kommer man langt vil jeg tro. Mulig flåsete tankespinn? Men, det er godt å la ordene flyte litt fritt ut, uten å la frykten for klisjèsnakk og "flåseri" stoppe enn.

Jeg skal sove (igjen) nå.

Skrives senere.


- Tone -

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Det virker som om alt jeg prøver å skrive for tiden bare er utallige klisjèer som tar kraften fra de følelsene jeg måtte prøve å få satt ord på. Det hindrer meg fra å skrive. Jeg har ting å si, men jeg blir så oppgitt og tappa av å ikke klare å uttrykke meg foruten å føle meg som guruen selv av klisjèer.


Vel, siden sist har jeg altså flytta til Bryne, tilbake til leiligheten jeg bodde i for ganske nøyaktig et år siden. Jeg har malt tre vegger (to blå og en hvit) og har dermed fått dannet en litt ny leilighet. Sofaen (to madrassene) og bordet (gammel kiste) på bildet ovenfor er begge deler bare midlertidig, frem til bestillingen er klar til henting ganske i starten av Desember. En måned, det skal gå greit. Å flytte tilbake kjennes riktig. Jeg har ikke bodd her mer enn en uke nå, men jeg har fått meg noen fine rutiner allerede. Turgleden er tilbake. Daglige turer, og morgener med kaffi. Små rutiner som likevel føles viktige. Ellers har tiden gått med til innkjøp av nødvendige ting som håndkleder, oppbevariingsbokser osv.- samt noe tid til serie og film mellom øktene av gjøremål.

Leah (fra psykiatritjenesten) er sykemeldt en uke til (to uker til sammen- med mindre plutselig forlenging da...). Jeg har så langt kjent det er helt greit. Jeg har jo holdt på med mitt, og har jo dessuten fremdeles mine vanlige samtaler med Olivia (psykolog). Men, nå som det praktiske faller mer på plass så sitter jeg nå i kveld og kjenner er mer eller mindre fortvilt over at Leah fremdeles er sykemeldt. Og det er vel ingen ukjent sak at man gjerne savner ekstra det man vet man ikke har tilgjengelighet til. Mulig jeg ville grua meg for å treffes hadde jeg visst at hun var tilbake på jobb og det var forventet at jeg skulle møte opp? Jeg antar nesten det. Nåvel, tiden fylles alltids, enten det er med full fres eller absolutt ingenting. Dog vet jeg at jeg har i alle fall en konkret plan for i morgen, og en for Onsdag. Tja, Tirsdagen har jeg egentlig også noe jeg skulle ha møtt opp på, men jeg tviler på at jeg tar turen dit hen? Pust Tone. Not to worry, you´re gonna be fine. Jeg klarer meg jo greit. Jeg har klart meg veldig godt etter sommeren føler jeg, sånn til meg og være. Noen uker har vært mer eller mindre fæle, men jeg har håndtert utfordringene bedre enn normalt (Dog har jeg blitt dårligere på å (tillate meg å?) fange opp hva jeg føler)... eller der vet jeg enkelte vil være ganske uenig, men viktigst er det vel at jeg opplever en bedring i slik de siste månedene har vært?

I dag har jeg stivna helt i sofaen. Æsj, jeg kjenner meg som søppel.
Men, dagens første timer var gode: jeg har hatt kaffikos med Erle hjemme hos meg. Godt og sees og snakkes igjen!
Ettermiddagen og kvelden har forsvunnet sa(a)kte bak meg, uten at jeg helt har enset det- eller jeg vet ikke hva jeg egentlig har drevet timene til? Planen er en tur, men enn så lenge er jeg frosset fast og venter på at noen solstråler av motivasjon kan klare å tine meg opp slik at jeg kan løsne fra sofaen og gi meg selv litt nytt påfyll. Turene jeg har hatt denne uka har vært min tid- egentid- mitt rom for å bare kjenne etter på tilværelsen, legge merke til små detaljer som skygger, lyd av regndråper som treffer ulike flater, følelsen av barnåler i håndflaten mens jeg liksom drar meg bortover fra en ende til en annen. Jeg vet ikke helt, bare den litt barnslige tilstedeværelsen.

Okei, jeg skal ikke dra ut dette lenger, skriving gjør meg mer oppgitt enn at det gir meg noe nå kjenner jeg. Så, vi skrives (eller jeg skrives i alle fall)!

Likes

Comments

Jeg har ønsket å skrive.
Men samtidig har jeg ikke kjent meg klar.
Jeg har måttet få lande litt, og ordene har ikke kommet til meg de gangene jeg har satt meg til for å skrive her.
Leah spurte om jeg blogget mye for tiden.
Jeg har ikke gjort det kunne jeg fortelle. Jeg liker å skrive, men i perioder står det en sperre. Når jeg ikke er innlagt kan jeg ikke distansere meg fra ordene mine på samme måte. Når folk jeg kjenner- som jeg til vanlig går "tett" oppi- leser, da kan jeg lett føle ordene blir nakne(re). Da kjennes det lettere å dele i perioder hvor jeg likevel ikke har noe liv (perioder hvor jeg egentlig kun er å finne i behandling), perioder jeg gjerne er innlagt og ikke treffer folk utenfra like ofte... Jeg liker at folk vil bruke tiden sin til å lese det jeg har å skrive, men det er sårt. Det for øvrig tryggere for meg å skrive til kun ukjente, folk som ikke har mulighet å observere og vurdere hvorvidt ordene mine måtte samstemme med det de ser.

Men, jeg vil skrive. På tross av den iboende frykten for å bli (over)observert.

Siden sist har jeg faktisk vært ute å reist. Ikke lange veien (eller ikke utenlands i alle fall), men mye lenger enn de vanlige Bryneturene jeg ellers pleier å ta.

Jeg har vært å besøkt Mona (som vi alle kjenner som M). Vi har jo kjent hverandre flere år, men først nå fant jeg motet til å dra. Jeg har hatt det godt (eller bedre) noen måneder (fra August, og litt sånn ut i denne høsten) nå og så dette som min mulighet til å oppleve litt mer enn hva jeg på lenge har opplevd som et alternativ. Dette var det nærmeste jeg kunne komme normaltilstand, i alle fall var det noe slikt jeg sa til meg selv. Dog, de siste ukene har vært tyngre- apatien har liksom slukt meg og maten har vært vanskelig (det har den egentlig vært under hele den gode perioden også, sånn om sant skal sies). Jeg er likevel med den oppfatning at det var "riktig" av meg å ta turen til Tronheim. Jeg har jo vært nysgjerrig på hvem det er jeg har kommunisert med gjennom telefon, mail, meldinger, brev og blogg? Selvsagt.

​​Mona ble tidlig en jeg anså som en venn. Vi er veldig ulike på flere områder, likevel er det en person jeg kan kjenne meg sånn igjen i. Jeg har ingen venner som henne, tror jeg?

At Mona åpner hjemmet sitt for meg er noe jeg verdsetter.
Da jeg først så henne på flyplassen kjente jeg en glede bre seg i kroppen. Vi gav hverandre en god klem.
Vel hjemme i leiligheten hennes måtte jeg bare ta meg et øyeblikk til å fordøye det surrealistiske faktum at jeg befant meg sammen med Mona- det var ingen drøm (ikke denne gangen). Jeg har tenkt så mye på den dagen vi måtte møtes, likevel har det alltid vært nokså fjernt- ikke fordi jeg ikke tenkte det skulle skje, men fordi jeg har vært langt inni depresjon og andre... komblikasjoner(?) at jeg ikke har klart å se det som realistisk å få til per da.

Leiligheten hennes var hjemmekoselig, lun og behagelig å se til. Det var kanskje noe av det første som slo meg.

Stilen: ren, men ikke stiv. Ryddig, men ikke pinlig ryddig. Og nyansene av farger, beroligende å hvile øynene på.
Jeg slo fast i mitt stille sinn at "her kan jeg godt slappe av".

Vi tok det rolig første kveld. Vi fikk tid til å prate. Mona laget taco til oss. Hun gjorde det klart for meg at jeg bare måtte føle meg som hjemme, og at jeg kun skulle finne roen mens hun danderte det som skulle bli et velskmakende (etterlengta) tacomåltid. Trygg mat, sånn når vi først skulle ha mat. Jeg hadde i forkant bestemt meg for å tillate meg å spise i alle fall et måltid ila dagen. Hjemme har jeg ikke fått til det, på ene eller andre måten har jeg klart å ødelegge hvert et måltid. Uansett, mens hun sto der å laga mat satt jeg å bladde litt i en bok vi har snakket om i tidligere samtaler over nett/tlf, mens jeg derimellom forstyrra henne med litt av mitt snakk. Melissa Horn satte ellers en fin ro over denne første kvelden.

Gangen i dagene ble mer innholdsrike enn hjemme, likevel laga vi oss mye tid til også bare å gjøre ingenting (du vet.. det rommet av tid hvor man gjør alt som bryter med vestens travle hverdag). Jeg har sansen for det. Dog skal det sies at det også var fint å gjøre litt annet enn hva jeg gjør hjemme.

Vi var den ene dagen på kaffebesøk hos en venninne(og barna) av Mona- jeg kjente ingen stressende nerver rundt det. Å sitte der å snakke, drikke kaffe og snackse på frukt passa meg ypperlig- Jeg liker ikke å konstantere det åpenlyse, men ja "ypperlig bruk av tid". Samme dag var vi opp på festningen. Vi kom i et vakkert tåkelandsskap, akkurat i den gylne time, mens sola brøyt gjennom den mystiske tåka, og gikk hele veien ned til de gule åkrene som lå der nede. Magi, intet mer og si om den sak. Jeg fikk ellers sett selve Trondheim by- jeg fikk brukt penger jeg ikke har, og derimellom fant vi ro på ulike kafèer. Jeg var greit sliten i beina etter all gåinga den dagen, dog var jeg glad for å ha fått med meg byen.

Den kvelden satt vi å så tv og småprata, mens jeg skrev side på side i dagboka. Dagboka brukes flittig og er av stort utbytte for tiden. Jeg likte at vi kunne sitte å bare småprate, eller ikke prate i det hele tatt- bare tillate stillheten å være der. Vennskap som består av slike rom er- slik jeg ser det- noe å ta vare på.

Dessverre, sånn midt i alt av hva oppholdetet innebar av gode ting, så var selvhatet inderlig og veldig vanskelig å håndtere. Tårene rant i det stille nedover kinnene mens jeg satt og skrev i dagboka den ene kvelden. Jeg tørket dem bort og holdt tilbake hele strømmen som ville følge med tårene som allerede hadde sluppet taket. Jeg ville ikke gråte, jeg ville helst bare være blid og vise den delen av meg som folk gjerne kjenner best til (og som er greiest å forholde seg til for alle parter). Men, selvhatet tok litt over- så, det bikka akkurat litt over. Jeg satt nok med mange inntrykk, så kanskje var alt litt overveldende? enn om jeg først og fremst tror det kom av min (høyst uønskede) automatikk i å sammenlikne meg. Der satt jeg sammen med Mona- som jeg ser så mye godt i... og så går jeg inn i meg selv og vurderer hele meg- fra det ytre til det indre og kommer til den erkjennelse at jeg ikke strekker til- ikke på noen som helst måte. - og derav slo det altså sprekker i tårekanalen.

Det er dessverre en ærlig sak at jeg har det litt vondere enn hva ønskelig er, og derav er sensitiv, sårbar og har litt lett for å sammenlikne, noe som jo lett ender i en gloende varm stein av en selvhat.


.... da jeg møtte Leah dagen etter å ha kommet hjem spurte hun om jeg angra meg for å ha dratt til Trondheim. Jeg hadde nemlig sittet hele timen og snakket nedrakkende ord om meg selv- det starta kanskje som bekkeslidring av det negative, men gikk mer og mer mot å likne et fossefall. Så jeg kan forstå at hun stilte spørsmålet.
​Men, angre, det gjør jeg ikke.
​Jeg har ønsket å møte Mona så lenge, og jeg har mye godt jeg kan si om turen. Men det er ingen hemmelighet at jeg også kunne hatt det bedre med meg selv. Og Mona er fremdeles å anse som min venn. Jeg kunne gjerne ønske at Mona kunne slippe å møte den mer apatiske delen av meg, men jeg håper hun ikke vurderer meg til å være en kjedelig person som drar henne med seg i dragsuget.
Vi skal forresten snakkes på telefonen ila helga, og jeg ser frem til det.
Jeg velger å tro at det er et godt tegn at hun svarte ja til å prates på telefon igjen
Mister jeg Mona, ja, da mister jeg en god venn. Jeg håper at om jeg har ødelagt noe, at det da kan rettes opp med tiden til hjelp. Jeg håper frykten som ligger i meg for å ha ødelagt alt bare er nok en krisetanke, som ikke trenger å stå som en faktisk sannhet. Jeg vil jo ikke miste Mona.

Hmm, jeg trodde ikke innlegget skulle bli fylt med så mye sårbarhet. Jeg håper likevel at det dere sitter igjen med ikke er at turen er å tolkes som en fiasko- for det stemmer ikke- jeg sitter ganske enkelt igjen med litt mange inntrykk som setter igang litt mange såre følelser- som for øvrig igjen bunner i selvhat og uønsket sammenlikning. Jeg vil avslutningsvis få understreke at jeg ikke angrer for å ha tatt turen- ei heller er Mona gått fra venn til bekjent (ikke for min del i alle fall). Og vi hadde stunder jeg kan se tilbake på med smil og takknemlighet!


- Tone -

Likes

Comments


Følelsene mine har begynt å flate ut. Jeg vil helst bare være alene, jeg kjenner meg motløs og apatisk. Men, glimtvis kjenner jeg glede. Jeg ser frem til å besøke M i Trondheim denne helga. Lørdag til Tirsdag. Hun har fritt, og jeg kan nok trenge litt fritt selv også. Litt pause fra i alle fall noen av de strikte reglene. Jeg blir stressa av tanken på å slippe tak på kontroll, samtidig vet jeg at jeg også sårt savner det. Sannheten er den at reglene er langt strengere nå enn før innleggelsen på Modum. Jeg tillot meg pauser innimellom, det gjør jeg aldri nå. Leah sier tilstanden er verre. Hun sier jeg er deprimert også, noe jeg ikke lenger selv anser meg som. Hun sier mye, ytrer stadig bekymring, men uten at jeg klarer å ta det innover meg. Jeg har det bedre enn på lenge, sier jeg til henne. Ting er annerledes nå, legger jeg til. Hun er enig i sistnevnte, men mener da i negativ forstand. Hun står fast på sitt om at jeg er både deprimert og enda mer styrt av denne maten. Jeg lukker nesten ørene merker jeg. Jeg er ikke oppi høyden slik jeg var den halvannen måneden etter jeg hadde skrevet meg ut fra Modum og K3. Hun mente for øvrig jeg var veldig deprimert osv. da også. Men i alle fall da, den høyden har nå blitt en flate, med følelser av apati. Jeg innså egentlig ikke apatien før hun bemerka det denne Tirsdagen.


Og ja, sånn ellers er selvbilde, selvfølelse og selvtilliten nådd en bunn igjen. Fy søren så stor og uverdig jeg kjenner meg. Olivia (min nye psykolog) fikk meg til å sette ord på dette og mye annet da vi treftes denne Onsdagen (i går). Det er nesten trist å snakke det ut høyt, for når noe er sagt ut i det åpne så er det som om ordene får kraft og faktisk står som en sannhet, ikke bare en evt. sannhet. Så lenge tankane og følelsene holdes tett kan man fortsette å fortrenge det stakkarslige faktum at man som 24 år knapt eiger selvrespekt. For man mister nemlig selvrespekt når selvbilde, selvfølelse og selvtillit når sin bunn.



Men fra mangel på selvrespekt til noe litt mer oppløftene:

1) jeg finner ro med dagbokskriblerier for tiden

2) Regnet som plasker ned for tiden skaper en trygghet i meg

3) Jeg skal flytte snart (31. Okt. Muligens før også, men tviler)

4) Jeg har funnet to tetyper jeg liker godt (ginger green tea og lemon ginger)

5) Leah og jeg har hatt noen bedre timer sammen de siste ukene

6) Min nye behandler/psykolog er dyktig, kjemien er der og jeg ser frem til timene fremfor å grue meg eller bare avlyse

7) Jeg savner ikke Isabel slik jeg så lenge har gjort. Nå står det heller som et fint minne om en trygg og god relasjon

8) Det er høst, og jeg innehar mer kreativitet nå enn bare for noen måneder siden

9) Erle er hjemme fra behandlingen i Stjørdal, og Kari Ann snart hjemme på en visitt

10) Jeg er trøtt og tror kanskje snart jeg kan sovne


- Tone -

Likes

Comments

03.10.17

Høsten er estetisk vakker, i sin nakenhet. Det skjøre, dog likevel så sterke som den står frem med. Den sprukne fasaden, som dog likevel bærer med seg så mange hemmeligheter. I høsten får man gjerne inntrykk av å lese hele boka, men vi glemmer alt høsten skriver mellom linjene. Det er i detaljene de virkelig hemmelighetene ligger. Høstens mystikk får meg til å aldri gå lei. Dessuten er det trygt med alt uværet, jeg kan gjemme meg bak skjerf og lue, uten at noen stusser over det. Jeg kan gå ute blant folk, uten å bli gjenkjent. Høsten innehar harmonien til noe som ligger i meg. Den tungsindige delen i meg er plutselig litt mindre alene. Noe samstemmer, noe klaffer. Og alle tårene glir i ett med regndråpene som renner ned langs kinnene. Høsten omfavner meg bedre enn noen annen årstid. De andre årstidene harmonerer med andre deler i meg. Men siden det nå er høst så er det det jeg vil vie mitt fokus til 🐿🍯


- Tone -

Likes

Comments

Jeg er egentlig takknemlig for å ha forrige uke overstått, dog er jeg glad jeg fikk uka også. Den inneholdt jo noe fra hver kant- ikke ene og alene mørke. Faktisk faller det mange fine tilbakeblikk inn i hodet her jeg skriver.


I dag er vi i gang med en ny uke. Jeg starter uka mi med å gå til tannlegen. Sannsynligvis blir det noen hull vi med tiden må få tettet. Men det gjør meg ingenting. Jeg liker fremdeles tiden tilbragt hos tannlegen, det har jeg alltid gjort. Før trodde jeg det kanskje hadde å gjøre med fornøyelsen av å dra fra klasserommet mens alle andre måtte sitte igjen å jobbe. Men nå, nei nå ser jeg at det er genuin fornøyelse over bare å dra til tannlegen.

Jeg får gjøre noen småting før jeg skal ut dørene. Vi snakkes!

- Tone -

Likes

Comments


I følge Jæren DPS (som igjen viser til forskning) så skal et menneske visst nok høre til å tenke gjennomsnittlig 90 000 tanker per dag.

... Well, in that case- Jeg tror jeg tenker mer.

Hver eneste kveld løpet hodet innom flere tanker, og som regel også flere minner. Minner som fremkaller gode følelser eller minner som skaper en angst. I det siste har det nok vært mest av sistnevnte. Jeg kjenner ofte at jeg er redd for å legge meg til å sove, i frykt for å bli påminnet noe jeg ikke vil. Men et hjelpemiddel jeg har brukt de siste ukene har vært å sovne med musikk på ørene, musikk som kan overdøyve en stor del av flashbacksene (eller hva det nå er). Jeg la meg egentlig for en times tid siden, med musikken i ørene.

... Men, uroen og de mange tankene ble for store og mange. Så, nå tenkte jeg kanskje at det ville være passende å skrive litt om kveldens utfall.

Jeg var egentlig bare trøtt og smålei, tenkte egentlig på å gå å legge meg i åtte/halvni-tiden. Men, så fikk Kari Ann dradd meg med ut, på tross av at jeg sa jeg var trøtt. Dermed endte vi to opp på Orstad og så guttene spille (Espen (mannen til Kari Ann) sitt lag). Da vi gikk ut av bilen kom lufta sivende inn gjennom nesa. Den friske høstlufta som jeg knapt kan huske å ha kjent så langt denne høsten. Lukt er så triggende, og i dette tilfelle en riktig god trigger. Gode bilder, minner, tanker og følelser slår liksom inn i meg- uten at jeg egentlig får registrert alt skikkelig. Vi satte oss ned med resten av gjengen som var der for å heie. Kari Ann hadde kokt oss en termos med kaffi og tatt med sitteunderlag slik at vi skulle slippe å få frosten i oss der vi satt. Å se fotballkamper får meg til å kjenne et stikk av misunnelse, for jeg skulle så gjerne vært utpå å spilt selv- enda jeg husker jeg grudde meg i forkant av hver kamp. Men ja, det var egentlig veldig fine tider det! Mens vi sitter der å ser kommer noen rop fra Kari Ann her og der- sikkert den ivrigste supporteren av oss alle? Underveis sitter også folk og småprater. Det er en trygg og fin stemning over det hele. Dagslyset er forsvunnet og erstattet med mørke, samt noen blendende lysstolper til å belyse fotballbanen. Det er ingen vind denne kvelden- latterlig stille faktisk.

Jeg tenker kanskje mer på hva spillerne måtte tenke på der de løper enn å faktisk interessere meg i kampens gange. Men det er noe av det fine med å leve- man kan selv bestemme hva å vie fokus til- alt etter hva som måtte interessere mest. Dog skal det sies at jeg liker å være på fotballkamper, ikke bare fordi jeg liker å tenke meg til hva fotballspillerne måtte tenke på.

Hm ja. Fin kveld, tenker jeg vi slår fast.

Kari Ann kjører meg hjem, vi småprater og hører litt på Trygve Skaug i bakgrunnen. Vel hjemme får jeg kommet meg til å bytte sengesett og skrevet noen siste ord i dagboka, før jeg ganske snart finner sted i senga mi, godt fornøyd med hvordan jeg tross alt har greid meg i dag- eller i alle fall i kveld.

... og ja, resten vet dere. I alle fall det utsnittet jeg har fortalt om.



- Tone -

Likes

Comments

I dag er ikke en så god dag. Jeg føler meg rett og slett syk. Jeg er vel sikkert ikke det, men jeg er iskald- eller ikke akkurat nå, nå har jeg satt på varmen i stua, tent lys og ligger her i sofaen med to dyner og varmeflaske. Slik har jeg ligget i noen timer og for det meste bare sett på serie. Jeg er vel egentlig ganske kald hver dag, men det er bare ekstra bitende i dag. Og så er jeg visst veldig skjør og sårbar. Jeg klarte ikke henge med på verken samtaler eller aktiviteter da jeg var på Svendsenhuset i dag. Så jeg endte opp med å sette meg ut i den fine bakgården vi har der. Tårene rant, men jeg fikk tørket dem vekk i en fei når to andre brukere kom bortover til meg. De snakket litt frem og tilbake, mens jeg merket noen tårer da likevel sniker seg nedover kinnene igjen. Jeg tenkte vel at de ikke fikk det med seg fordi de snakket, men da hun ene av dem gikk inn kom hun andre bare å gav meg en klem. "Det så ut som du kunne trenge en klem" sa hun. Og ja, da knakk det sammen litt for meg og jeg gråt og hulka mens jeg gjemte meg i hendene og unnskyldte meg for å være totalt tilbakestående. Jada, så sånn kan det gå. Noen ganger er fasadens immunforsvar så svekket at tårene tar helt over. Men Frida (medbruker) var bare veldig trygg og fin i møte med mine tårer.

4Bare "gamle" bilder i dette innlegget, i frykt for at jeg har nådd grensen for selvportrett.


Men i alle fall da. Selv om dager som dette er strie og fylt av sårbarhet så kjenner jeg faktisk at jeg trengte nettopp en slik dag. En dag der tårer ikke lar seg stoppe. For jeg har ikke tilgang til dem til vanlig- enn om jeg flere ganger prøver å lete dem frem. Jeg har mer kontakt med meg selv når kroppen får reagere på innsidens konstante kaos.


Jeg skal legge meg tidlig, kanskje allerede etter å ha skrevet her?
Eller litt dagbok vil jeg faktisk ha tid til, om kreftene tillater det.
Men, sent blir det ikke. Jeg trenger en natt med fullverdig søvn, det har ikke hendt på altfor lenge kjenner jeg.

Så med det sier jeg god natt!


- Tone -

Likes

Comments

Jeg vet ikke om jeg nå har tatt fatt på den nye dagen? Men jeg har i alle fall ikke sovet, bare ligget i senga i mange timer. Men det pågår for mye i hodet. Jeg kunne ønske jeg tørte å sette ord på det her, men fordi mange av dere kjenner meg så blir det med en gang mindre aktuelt å i det hele tatt vurdere det. Det er bare en sperre med å åpne meg for folk jeg har en trygg og fin relasjon til. Jeg har visst det en stund, men det er lettere å åpne meg for folk jeg ikke omgås i hverdagen, eller som jeg møter fra tid til annen. Jeg er vel kanskje redd for å plutselig få ugleøyne på meg etter ting jeg har ytret- er redd for å få mine egne ord brukt mot meg. Der kommer vel mistilliten inn, den som har vært i meg i lenger tid, men som jeg først i år har blitt skikkelig bevisst på.


Jeg sitter å hører på denne (linken ovenfor) sangen.
Jeg skulle til å lukke øynene for å sove da den kom. Men heller enn at søvnen tok meg så var det noen forsiktige tårer som rant ned langs kinnet og fuktet til hodeputa. Når jeg sist kjente dem slippe taket kan jeg ikke huske. Men noe godt over det var det likevel, en befriende følelse i det å slippe å måtte sette ord på noe- kroppen fikk i stedet fjerne noe av trykket som normalt sett fjernes når jeg skriver.

På nettene er det jo ikke ukjent at jeg får for meg både en, to og tre ting jeg kanskje kan ta meg til.

Sove er jo et alternativ, men det er jeg mer eller mindre ubrukelig til.

Jeg var jo egentlig i et ganske målrettet leting etter krølltang fordi jeg ville se om jeg kunne finne nye måter å style håret på. Men, den var som sporløst forsvunnet- dermed søkte hjernen min automatisk etter nye alternative handlinger å ta seg til denne natta...

Sove, det skal visst nok passe seg- Men, jeg er mer eller mindre udugelig til den slags for tiden.

Klippe håret- en slager på denne tiden av døgnet.

Kanskje nattestur, slik jeg så ofte gjorde mens jeg bodde på Bryne.

Skrive her- check.

Finne enda mer høstmusikk- hm, det frister ikke egentlig.

Lage album. Ja kanskje? But then again no, jeg har ikke tålmodighet og ro nok til det.

Sminke meg, dusje og kanskje gå ut å ta noen bilder i melankoliens stjerneklare natt.

... Jeg har alltid så mye å ta stilling til på nattestid. Så mange valg som må tas akkurat da, så mange tanker som må tenkes (enda mer over), så mye som skulle blitt gjort.


Altenativene er flere, men til lenger jeg sitter til mer handlingslamma blir jeg- samtidig også desto mer våken. Derav slettes ikke aktuelt å gi søvnen et forsøk, slik situasjonen er nå. Jeg vet (haha, det er så rart, i løpet av dette innlegget har det skjedd flere ganger... akkurat i det jeg skriver noen ord så er det eksakt det samme de synger i musikken (har endel norsk musikk ja). Denne gangen ordene "jeg vet") at mor ikke er så glad når jeg velger å skrive og sysselsette meg med ting på nattestid fremfor å sove. Men, jeg er jo et voksent menneske så det velger jeg å ikke rette meg etter. Og tross alt er det vel det viktigste at jeg smir mens jernet er varmt? Jeg mener, det har vært litt strie dager i det siste, netter også, sånn om sant skal sies- så nå som jeg endelig kjenner litt mot må jeg vel nesten kunne gå etter det- enn om det er natt og egentlig obligatorisk å sove?

Greit, nå skal jeg handle før handlingene går i lammet tilstand.


- Tone -

Likes

Comments