Det har vært litt ekstra familietid denne påsken også. Ellers har jeg fått truffet Veslemøy og Erle utenom- samt vært en tur på Svendsenhuset.

Ferier har det med å være lange så nå kjenner jeg det skal bli godt å legge den bak meg.

Men jeg skal da likevel ta med meg påsken som et godt minne.

... fylt med masse kjærlighet og fine samtaler.

​Og med det ønsker jeg dere alle en fin siste bit av påsken 2017.


- Tone -

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Jeg har hatt nesten to gode fulle dager nå. Etterlengtet og helt nødvendig. Jeg er sykt sliten. Men det skal ikke ta fra meg gleden av det gode jeg også har kjent på. I går var jeg på Svendsenhuset hele formiddagen, før jeg så direkte dro for å treffe Veslemøy som er her på disse kanter noen dager. Vi to snakket masse. Det er så mye å si når det er lenge siden man har truffes. Ikke det at vi noen gang har hatt vanskelig for å ha noe å snakke om. Hun er av mine nærmeste venner. Vi snakket litt om det. Det er de av vennene mine jeg har hatt min største krangel med, men når vi bare fikk klart opp i det så er det også noe av dette som virkelig har vært med å styrke vennskapet vårt.

Så er det dagen i dag. Fra morgenen av dro jeg for å besøke Erle på avdelingen. Nok et verdifullt vennskap! Halvannen god time sammen. Etter det ble det baking av boller- og de falt i smak hos både meg og familien. Mens bollene hevde satte jeg meg ned å skrev noen (eller mange egentlig) ord til M. Og jammen har jeg ikke et helt spesielt vennskap der også. Hun er kanskje den jeg deler mest med. Dette er ei jeg har blitt kjent med via bloggen faktisk. Vi fortsatte praten i kveld/natt. Jo, så har jeg hatt litt familietid- tante Herborg, Runar, tante Torill og Tora+ far og Alice. Jeg var litt inni min egen boble fordi jeg var så sliten da, men det var likevel godt å se alle.

Så over til kontrasten fra det ene til det andre. Jeg har noen veldige svingninger. Plutselig raser det og kontrasten fra det litt bedre til det vonde blir plutselig så enorm. Jeg sitter inni depresjonen og må kanskje bare lære meg å leve med det, men det er enklere sagt enn gjort. Fordi å kjenne på en tomhet og bunnløs tristhet gjør så vondt og er så utmattende i lengden. Når intensiteten blir så stor så vil jeg bare fjerne meg selv. Og det er vel også det jeg har endt opp med å prøve å gjøre så mange ganger i tiden etter jul. Det har åpenbart ikke fungert, for jeg sitter her enda. Jeg er ikke der enda at jeg kan si "heldigvis", men målet er vel å komme dit hen?

...
Nå ramla jeg nettopp ned trappa. Det måtte jo bare skje en gang. Trappene her i huset er så smale (og glatte).


- Tone -

Likes

Comments

Jeg har ingenting å skrive for tiden. Og bilder tar jeg så og si aldri. Men her er et lite innblikk fra den siste tiden.


- Tone -

Likes

Comments

Det er rart, hvordan dere liksom uttrykker at dere vil ha meg der lenger når jeg selv sier jeg vil hjem. Mens de gangene jeg sier jeg vil ha hjelp så vil dere sende meg på dør. Dere driver med en slags utpsyking som jeg ikke skjønner meg på? Jeg har gitt dere opp nå. Jeg har prøvd å snakke til dere så mange ganger, forsøkt å sette ord på hvordan det oppleves fra en pasients side(- samtidig som jeg har lyttet til det fra deres side), men uten at det virker som at ordene mine har fått nå inn- i alle fall ikke videre utover i det ene øyeblikket der vi sitter å snakker. Dere har sagt jeg stiller mange gode spørsmål, at jeg har mye å komme med- at jeg har gode poeng i mine argumentasjoner. Men, hva hjelper vel det visst det ikke blir tatt med videre.

Overlegen sa til meg her om dagen (i ansvarsgruppemøte som vi hadde) at jeg ville vært en god "kandidat" for erfaringsrådet. Ja, det skulle jeg mer enn gjerne sagt ja til... dersom jeg bare hadde visst at det hadde hatt noe for seg. Hun sa også til meg at jeg ville vært perfekt for å skrive i PsykOpp. Igjen, ja, det skulle jeg gledelig takket ja til dersom jeg visste at ordene mine slo gjennom og kunne skape en endring.

- Tone -

Likes

Comments

Jeg prøver å få det bedre, men må innrømme at det lekker litt på dette håpet nå.
Jeg har hatt noen dager inne på psyk, men ble altså skrevet ut i dag.
Hvor jeg har meg selv?
- Nei, det vet jeg ikke riktig.

Jeg har fått det spørsmålet flere ganger, senest da jeg snakket med Leah denne morningen. Jeg var tom for ord, enda så mye tanker og følelser som rommer meg. Det er merkelig- ordene vil liksom ikke la seg forme, noe jeg tror kan ha å gjøre med at trykket i meg blir for stort, og dermed sperrer den lille åpningen der ordene egentlig skal komme ut.

Kjenner noen til det? dette trykket? denne tomheten- og mangelen av håp?
Jeg skal ikke skrive så mye mer, for nå mangler jeg ordene kjenner jeg.
Ønsker deg (og deg og deg) en god uke!


- Tone -

Likes

Comments

Vannpipe, levende lys, god musikk, lyslenker og lukten av pizza- snart mat. Det er deilig å få litt alenetid hjemme. Jeg er innlagt på k1 per dags dato. Men, trengte en permisjon kjente jeg- kun timesperm.


-Tone -

Likes

Comments

I går kveld- ikke lenge etter å ha kommet hjem- sendte jeg melding for å høre med Henriette om hun ville ha besøk. En liten time senere var jeg der. Der ble jeg for øvrig til i dag tidlig. Vi så film, serie, gikk en luftetur, snakket- og i det hele tatt bare slikt som vi venninner gjør.


- Tone -


Likes

Comments

Hold hodet over vannet. Ikke gi opp nå. Du har kommet deg gjennom dårlige perioder før- har erfart at bedre dager kommer. Pust. Et steg om gangen.

Nå er jeg hjemme, atter en gang, Sist gang jeg var utskrevet gikk det en dag før jeg så havna inn igjen. Denne gangen kan jeg vel klare litt flere? Jeg håper det, for jeg er så sliten av å skulle reise ut og inn av psyk og sykehus.
...

- Tone -

Likes

Comments

​1. Februar- 9. Mars 2017
I alle fall bruddstykker.

Jeg er bare tom. Har ikke noe å komme med. Jeg vil ingenting, orker ikke noe- ser ikke hvordan jeg skal få dette til å gå rundt? Jeg prøvde å uttrykke noe av dette i samtalen med overlegen og primær i dag. Kanskje ikke så direkte... men likevel. Jeg sa noe om at jeg var veldig sliten og derav også veldig sensitiv for alt. De lyttet, og skjønte- tror jeg?
I dag morges kom primær å vekket meg- skrudde på lyset, og kom over noe jeg hadde skrevet kvelden i forveien. Han spurte om han kunne lese- jeg var snarere i svima, så jeg svarte ja uten helt å tenke. Han fikk innblikk i enkelte følelser som satt i meg. Han møtte ordene mine på en fin måte, i alle fall var det inntrykket jeg ble sittende igjen med der jeg lå halvt om halvt sovende.

Under dette oppholdet fikk jeg Kurt til min primær- ikke Sofia, slik jeg ellers pleier.
Det har i grunn gått greit- kanskje til og med litt bra. Jeg sa lite selv, lot i stedet han tippe seg til og tenke høyt ut tankene sine. Noen ganger er det fulltreff, andre ganger bom. Men ja, det sier seg selv at alt ikke kan treffe like godt. Han skal da likevel ha for å virkelig prøve å forstå og å ønske å hjelpe! Han har sittet i flere timer i stillhet med meg- eller bare tatt seg av praten selv. Jeg har lyttet- enkelte ganger kanskje også falt helt ut.
De sier jeg scorer høyt på denne dissosieringen. Jeg faller ut, stadig vekk. Dette har de fanget opp og forsøkt å sette seg inn i- Når faller jeg ut? Hvorfor faller jeg ut? Hva er fordelene med dissosiasjonen- og hva er ulempene? Hvordan kjennes det når jeg dissosierer? osv.

Dette oppholdet har jeg knyttet meg veldig til Henriette- noe vi også fikk høre ofte. De sa vi var for mye sammen- sa det kunne være sårt for andre medpasienter at vi var så tett oppi hverandre. Tid med Henriette ble et pusterom for meg, så vi ble da likevel uadskillelige. Da Henriette dro ble det tomt i meg- men, så fylte Erle noe av dette tomrommet da. Jeg er heldig som har de jentene i livet mitt! Ellers gikk mye av dagene mine med til bare å prøve å holde meg gående på et vis. Dvs. jeg rømte litt avgårde til søvnen nå og da- og kanskje litt oftere enn som så, sånn når jeg tenker meg om. Det var disse nødvendige pauserommene da... pusterom, fri fra tankekjør. Man finner sine knep for å finne frem til en slags innvendig ro. Søvn ble derav min redning flere dager. "Det er noge passivt" sier kontakten min den ene dagen. "Kanskje det, men det blir heilt nødvendigt enkelte gonge" svarer jeg og setter meg litt opp i senga. Vi snakker litt frem og tilbake- vi skjønner hverandres måte å se det på, speiler litt tanker- og lar det så ligge, inntil videre i alle fall. Jeg tror nok personalet følte seg litt hjelpesløse når jeg flere dager bare lå i bekende mørkt rom, uten helt å klare å snakke med dem. "Vil du vær med ud å spæla? eller bare sidda på ståvå? eller ska me spæla inne på ditt rom? Tur? Ut å lufte oss på terrassen?" De prøvde, men det nådde ikke så ofte gjennom. Flere ganger måtte de fysisk dra meg opp av senga- det var nok det som måtte til for å få meg opp av senga enkelte dager? Uff og uff, det går ikke alltid så lett å mestre hverdagen. Men jeg var heldig å få mange oppmuntrende, støttende ord på veien. Hehe, Leah sa forresten til meg "Det er som å skvetta vatn på ei gås"- hun mente alt bare prellet av meg når hun prøvde å komme med gode ord min vei, eller bare tips. Det kunne nok stemme veldig godt, jeg har mye av tiden vært veldig fastlåst og fanget av denne totale håpløsheten.

Puh! Det går ann å skrive så masse mer om denne innleggelsen, men jeg får se om jeg heller skriver mer en annen dag heller- da har jeg i alle fall noe å ta meg til senere dager.


- Tone -

Likes

Comments

(Et tilfeldig bilde)

Pulten min er fylt med fargeblyanter og papirer i form av hjemmelekser. Jeg har blitt bedt om å ta godt vare på papirene, fordi de kan komme i god nytte til senere. Jeg har jobbet godt, i alle fall er det det de sier. På tavla på veggen henger det lapper med påminnelser om ulike avtaler. Det henger også oppe noen tegninger av strekmennesker der- til inspirasjon og oppmuntring. Apropos disse tegningene, jeg har blitt spurt om jeg vil lage ilustrasjoner til et hefte de har her på huset. Det er bare et spørsmål om hvordan man rent praktisk går til verks- men jeg håper det kan ordne seg, for da kan jeg endelig bruke noe av det jeg sitter inne med- enn om det er enn så lite.

Dette er siste kvelden her inne på psykiatrisk. Jeg har vært her i underkant av seks uker, så da er det vel på tide å komme seg hjem? Jeg krysser tær og fingrer for at dette kan gå greit. Jeg håper jeg klarer å finne tilbake til meg selv, jeg savner Tone, og savner å "crave" livet. Jeg kunne så gjerne ønske at livskvaliteten var litt bedre, for visst dette er livet- da er det ikke rart at jeg ikke klarer å kjempe for å leve.

Det er de små tingene i dagene som ofte betyr mest.

1) Jeg har hatt goe fortrolige samtaler med Kurt.
2) Jeg kom meg ut på tre (kortere) turer i løpet av dagen.
3) Det regner, og det er så beroligende!
4) "Eritrea" har kommet inn ofte, bare for å se hvordan det er med meg.
5) Jeg fikk sove flere timer denne ettermiddagen/kvelden.
6) Jeg har drukket (iskald)iskaffi, det slukket tørsten godt.
7) Jeg har skrevet kriseplan.
8) Eritrea sa til meg at hun syntes jeg har gjort en god jobb i dag.
9) Evt.medisinene har hatt (litt) effekt.

Likes

Comments