Nicholas Sparks er uten tvil min favoritt forfatter. Han skriver så utrolig bra, og noe må han ha gjort riktig siden de fleste bøkene blir adaptert til film. I bokhyllen min finner du flere av hans verk, blant annet The Longest Ride; en bok som fikk meg til å smile, men også gråte. MYE.

Studenten Sophia drar på rodeo med noen venner. Luke er en av okerytterne. På en låvefest etterpå møtes de. De blir fort venner og utvikler et sterkt bånd. Luke bor på en gård sammen med moren Linda (hun har de kalt for Kate i filmen). De snakker ikke så mye sammen, grunnet Luke sin hobby - okseridning - som han arvet fra faren.

Samtidig som vi følger historien til Luke og Sophia, møter vi også enkemannen Ira, som har havnet i en bilulykke. Det var mørkt, tykk snø og glatte veier. Ira er knapt i live, og holder kun ut ved å tenke på Ruth. Han tenker på tiden de møttes, tiden de var unge, tiden der de elsket hverandre og tiden de hadde sammen.

I boken er kapitlene delt inn etter de tre hovedpersonene - Ira, Sophia og Luke. Jeg tror det er dette som gjør den så bra. Kjærlighetshistoriene går parallelt sammen og krysses etterhvert. Det er Luke og Sophia som finner bilen til Ira, og en nesten livløs Ira sittende i førersetet. Før de ringer ambulanse bes de ta med brevet. Til Ruth, fra Ira.

Du som har sett filmen vet allerede handlingen. Jeg likte filmen, men elsket boken. Det er noe med historien til Ruth og Ira som er magisk. Kjærligheten mellom dem er så utrolig vakker. Derfor passer det å avslutte med et av mange fine sitater fra boken.

“If there is a heaven, we will find each other again, for there is no heaven without you.”

Likes

Comments

Tanken kom for noen dager siden. Hvorfor ikke ha en anmelderblogg? Jeg har mye fritid, og som flere av oss så går en del av den tiden til lesing, se film og serier, men også oppleve nye land og kulturer. Konseptet går da ut på at jeg skal gi dere tips. Bøker. Filmer. TVserier, Land, Byer, Restauranter. Listen kan fylles opp, og gjerne kom med tips!

Likes

Comments