For 2,5år siden fikk jeg den verst tenkelige telefonen en datter kan tenke seg. Jeg hadde akkurat vært hos fastlegen min, og var på vei tilbake til skolen da jeg fikk telefonen. Jeg fikk sjokk, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Det eneste jeg visste var at jeg trengte å være omringet av venner, og det siste jeg ville var å være hjemme eller alene. Jeg låste meg inn på doen ved legen og gråt. Jeg klarte ikke slutte å gråte, og jeg klarte heller ikke legge på denne telefonsamtalen. Jeg var redd for at hvis jeg avsluttet samtalen skulle jeg aldri få høre denne stemmen igjen.

Dagen før dette skjedde var jeg på Folketeateret å så på en musikal sammen med Mamma og en venninne av henne. De begge visste hva jeg skulle få beskjed om dagen etter, men de sa ingenting sånn at jeg skulle få en fin kveld å kose meg med denne musikalen. Dagen etter da Mamma ringte meg, raste verdenen min sammen. Jeg visste faktisk ikke hva dette betydde. Jeg visste ikke hvordan man kom seg gjennom dette. Det var jo ikke jeg som var syk, men det var Mamma. Jeg var 19år og fikk vite at Mamma hadde fått kreft. Jeg trodde faktisk jeg skulle miste Mamma. Jeg visste veldig lite om kreft da dette skjedde, og kreft var bare et stort skummelt ord jeg forbant med døden. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne jo ikke spørre Mamma om det gikk fint, for det går jo ikke fint. Hun hadde jo fått kreft. Jeg ville bare at hun skulle være frisk.

Den dagen dro jeg ikke hjem før ganske sent på kvelden. Jeg orket ikke. Jeg ville ikke. Jeg trengte å komme meg bort. Jeg dro på skolen, og snakket med lærerne mine, også dro jeg rett i kirken. Jeg er ikke en veldig troende person, men på det tidspunket gikk jeg i et tensingkor og jeg følte bare for å sitte der. Jeg satt sammen med de andre lederne på et møte der før øvelsen startet og sa ingenting. Jeg hadde ikke lyst til å fortelle det, ikke fordi det var hemmelig, men fordi jeg bare trengte å snakke om og høre om noe helt annet. Jeg satt der et par timer vel før jeg ble spurt om jeg hadde det bra. Da knakk det for meg. Jeg hadde det ikke bra. Jeg var i sjokk, og jeg visste absolutt ingenting. Det var en der jeg kjenner som hadde gått gjennom det med kreft med en som sto personen nær. Dette var derfor en person jeg plutselig hadde behov for å snakke med. Jeg spurte utrolig mange spørsmål jeg bare trengte å stille. Jeg trengte noen svar, selvom jeg visste at det fantes ingen svar. men jeg trengte å vite at det er greit å snakke om, og at man ikke trenger å være alene om det.

Jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpen jeg fikk den dagen. Jeg kunne jo dratt hjem for å snakke med Mamma, men det klarte jeg bare ikke. Jeg klarte ikke å se på Mamma uten å knekke sammen. Jeg visste ikke om det kom til å gå bra, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle dette. Jeg kom meg hjem senere på kvelden, og gikk nesten rett å la meg. Jeg klarte virkelig ikke å stoppe å gråte. Jeg vet ikke hvorfor, men det er sånn jeg reagerer. Det bare rant over, og det stoppet aldri. Hvordan skulle jeg klare dette? Jeg måtte jo være sterk for Mamma. Jeg kunne ikke la hun se at jeg var lei meg, det var jo ikke jeg som var syk. Det var Mamma.

Dagene gikk, og jeg var på skolen. Jeg kom meg aldri helt over det, men jeg snakket med Mamma og hun skulle starte behandlingen nesten med en gang. Det skulle bli noen tøffe måneder, men jeg fikk forklart at legen var kjempe flinke og at prognosene på brystkreft var utrolig bra. Mamma ble lagt inn på sykehuset en kveld. Ikke fordi kreften hadde blitt verre, men fordi hun hadde fått feber. Hun ble lagt på isolat og jeg besøkte henne nesten hver dag. Etterhvert da hun kom hjem ble vi enige om at jeg trengte noen å snakke med. Jeg trengte å snakke med en person som visste litt mer om dette enn oss, og en person som forsto jeg seg på den situasjonen vi var oppi, og som hadde hjulpet barn og unge tidligere. Jeg fikk derfor snakke med en psykolog/sykepleier på sykehuset. Jeg var hos hun en gang i uken nesten i nesten et halvt år. Vi snakket om alt. Hun forklarte meg mer om sykdommen til Mamma. Hun forklarte hva som skjedde når de holdt på med de forskjellige behandlingene, og hun snakket med meg om alt mulig annet.

Dette halvåret var jeg nesten ikke hjemme. Jeg trengte tid for meg selv, og hadde full timeplan hver uke. Jeg dro på skolen og rett på trening eller jobb hver dag. Spesielt trening hjalp meg veldig mye, det å kunne danse var på en måte min egen lille terapi. Jeg fikk gjøre noe jeg elsket å gjøre, og tankene mine vandret til helt andre steder. Jeg brukte enormt mye tid på å trene, og det gjorde jeg med vilje. Jeg ble ekstremt mye sterkere både fysisk og psykisk på å bruke så mye tid på akkurat dette. Jeg lærte etterhvert at det sunneste for meg var å kunne legge fra meg sykdommen hjemme, og fokusere på andre ting utenom hjemmet. Jeg jobbet beinhardt for jeg hadde et mål, jeg skulle inn på Bårdar. Etter en time jeg hadde hatt hos psykologen fikk jeg mail om at jeg hadde fått plass på danselinjen til Bårdar Akademiet. Det var et stort lys i livet mitt, og hadde jeg ikke fått det svaret vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort.

Jeg klarte meg gjennom russetiden og siste tiden av videregående. Siste uken av videregående var jeg på innspilling til en musikkvideo da jeg fikk en telefon. Det var Mamma som ringte, og da fikk jeg sjokk. Pappa var innlagt på Ullevål sykehus med blodpropp. Jeg trodde ikke verdenen min kunne rase mer sammen, men det kunne den. Både Mamma og Pappa var syke. Jeg var 19år og visste faktisk ikke hva jeg skulle gjøre. Noen dager senere skulle jeg få vitnemålet mitt, og begynne å studere. Jeg klarte faktisk ikke glede meg til jeg var ferdig med skolen. Det eneste jeg tenkte på var at foreldrene mine var syke. Pappa skulle opereres noen dager senere, og han var en drøy uke om ikke lenger på sykehuset. Jeg var ikke å besøkte han en eneste gang. Jeg klarte rett og slett ikke. Det var nok sykdom for meg, og det å dra på et sykehus for å se at pappaen min også skulle være syk, klarte jeg ikke. Det var nok, og både kroppen og hjernen min sa stopp.

Sommerferien kom, og både Mamma og Pappa var hjemme. Vi ble hjemme i Oslo hele ferien, og jeg jobbet på jobben til Pappa hele sommeren for å tenke på andre ting. Den første uken min på Bårdar skulle Mamma opereres. Hun fikk operert bort all kreften, og hun var frisk. Eller var hun det? De hadde fått bort all kreften, men i mitt hode var hun fortsatt ikke frisk. Hun hadde vært syk i et halvt år, og jeg klarte ikke se at hun var frisk etter en operasjon. Det tok meg lang tid før jeg innso at kreften var borte, og at det ikke kom til å skje noe mer med Mamma nå. Både Mamma og Pappa hadde operert bort kreft og blodpropp.

Det tok meg drøyt en måned før jeg innså at nå er det greit. Nå skal ingen av foreldrene mine dø. Nå skal de leve lenge, bli gamle og grå. De skal se både meg og broren min vokse opp, og de skal være i livene våre i mange mange år til.

Vi begynte å planlegge sommerferien for året etter, og vi alle gledet oss. Vi hadde noe annet å se frem til enn operasjoner og gode dager i sykdommen.

For å være helt ærlig så var det et helt jævlig år. Det å gå uviten om alt kommer til å ordne seg, og ikke vite at det er ingenting du kan gjøre for å endre på ting. Du kan ikke si noe for at ting skal bli bedre og du kan heller ikke endre på virkeligheten. Det er jævlig.

Nå 2,5år senere er fortsatt begge foreldrene mine friske, og har det bra.

Jeg er veldig glad i foreldrene mine, og det eneste jeg vil er at de begge skal ha det bra. Når de har det bra, så har jeg det bra.

Therese Thommesen♡

Likes

Comments