Idét mørket senker seg over hodene på oss, og tusenvis av stjerner titter frem, sitter vi i åpne jeeper og kjører fra en jungel og ut til en annen. Men denne nye jungelen er travlere, mer bråkete, mer kaotisk enn den vi nettopp har forlatt. Vi suser forbi blinkende lys i alle farger, latter, sang og dans, små salgsboder med alt fra a til å. Vi kjører sikk-sakk mellom kyrne som står støtt i veien og andre kjøretøy i alle fasonger. Vi kjører forbi lave hus med høy på taket og vinker til små barn i veikanten. Og alt dette er India.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Det føles skikkelig bra å være hjemme når dagene fylles med ting som dette. Spesielt etter tre uker borte i Kenya og India med klassen. Jeg har masse bilder og tekster å dele med dere, og jeg gleder meg til å vise.
Vi hörs. Puss på er.

Likes

Comments

Jeg har en svart bok.
Og jeg har verdens fineste familie, utrolige venner, masse muligheter, og en sunn kropp... Likevel har jeg altså denne svarte boken.
Den svarte boken min er ikke så veldig tykk. Den har fine utskjæringer i permen, og noen andre enkle, egentlig ganske vakre, detaljer. Den svarte boken min veier litt. Den bærer en del tunge, mørke historier. Historier som er rablet ned der, mest for å glemmes kanskje. Pussig å skrive de ned da eller, tenker du kanskje. Men heller skrive de ned og få de ut av hodet enn å gå å måtte bære på dem under alle de blonde lokkene mine.

Den svarte boken ble brukt mye i vår. Og siden slutten av august har den fått ligge mest i ro. Men boken min har masse blanke sider, og jeg er litt redd for at de blanke sidene krever å bli brukt opp de også.

Man er ikke frisk før man er frisk. Men når du først ble syk, og ikke klarte å skjønne hverken hvordan du havnet der, eller nøyaktig når, hvordan skal du da skjønne når det hele er over? Jeg er kanskje ikke frisk. Men så er jeg heller ikke syk. Mulig jeg bare er god på å skrive i svarte notatbøker.

Jeg klarer ikke skjønne hva som mangler, eller hva som må bort. Hva jeg gjør eller hva jeg ikke gjør. Jeg begriper ikke hvordan jeg fremdeles plutselig kan få trangen til å gråte i et rom fullt av noen av de menneskene jeg trives best med her i verden.

Jeg har alt. Alt jeg trenger. Alt jeg ønsker meg. Og likevel føles det innimellom ut som om jeg ikke har noen ting. Hvordan er det mulig. Hvem gjorde dette mulig. Hvordan går det an å ikke føle hverken glede eller tristhet, men bare en slags hul sfære der du kun observerer, uten å få lov av ditt eget hode til å være med å føle noe.

Det er flatt, uutholdelig, hult. Farmor sa,
"det er som en bilring der luften har gått ut".

Likes

Comments

Å leve er igrunn å risikere å dø.
Så kanskje alt bare hadde vært litt lettere om vi bare døde hele gjengen, nå med en gang. Eller enda bedre, ikke ble født i det hele tatt?

Siden vi like gjerne skal dø en dag kan vi risikere å dø på litt spenstige måter i alle fall. Risikere å dø av å drukne mens vi surfer for eksempel. Eller risikere å dø ved å hoppe i fallskjerm. Kanskje vi kan risikere å dø ved å forelske oss, eller risikere å dø av skrekk ved å synge på en scene. Eller kanskje risikere å dø av sykdom på ferie i et annet land.
Kanskje vi burde risikere å dø ved å gjøre det som både frister og skremmer oss aller aller mest?
Hvis det å leve er det samme som å risikere å dø, da synes jeg vi like gjerne kan risikere å gjøre livet enda mer spennende mens vi enda kan det.


Likes

Comments

jeg bare
skjønner ingenting.
jeg har jo alt jeg nå.
men så har jeg tårer også.

Likes

Comments

Kalde kinn, røde nesetipper, blodige tær, trange sko, backpackere, 18000 skritt, sykkel, palmer, cocktails, happy hour, madklubben, kåpe, travle butikker, pratsomme mennesker, varm sjokolade. Også to søstre som ikke er søstre. 💘

Likes

Comments

Da jeg satt godt klemt mellom Ane og Charlotte i baksetet i Fiaten til Linni på vei hjem fra byen i sted, da følte jeg meg så levende som jeg bare føler meg noen ganger. August kjørte bilen og han og Linni tente hver sin røyk. Og idét den nye sangen til Ed Sheeran kom på og begge vinduene ble rullet ned, ja da var hele livet plutselig så fantastisk og så skjørt på samme tid. Det var som en stor klisjé. Men det gjorde ingenting. Det var jo vår klisjé. Og i sånne øyeblikk er det eneste du kan gjøre, å lene hodet bakover og smile mens håret blåser til alle kanter. Du smiler fordi du gleder deg over at livet av og til består av sånne øyeblikk, og du smiler fordi du vet at det kommer mange, mange fler.

03:26, er sted mellom Bergen og Frekhaug

Likes

Comments