Tbt

Vold er vanskelig å snakke om, hvertfall mens det pågår. I dag synes jeg det er litt lettere, men før gikk det over et år før jeg fortalte noen hvordan jeg hadde det. Det var flaut. Flaut å være et offer. Flaut å være så svak. Flaut at jeg lot en annen person velge hvem jeg skal være.

Det er ikke bare å slenge inn i en samtale at "hei, forresten, jeg har det helt jævlig og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg vekk". Det tok tid før jeg skjønte selv hvor fælt jeg egentlig hadde det. En dag fikk jeg bekreftet at andre skjønte det. Så begynte ballen å rulle. Den rullet lenge.

I to og et halvt år var jeg sammen med en psykopat som både manipulerte og mishandlet meg både fysisk og psykisk. Jeg var ikke meg selv under denne tiden, jeg var den han formet - med hans meninger og synspunkter på ting. Jeg satt i fengsel. Jeg kunne ikke gå hvor jeg ville, snakke med hvem jeg ville eller gjøre noe han ikke likte. Da snakker vi om å gå en tur på senteret, si hei til en jeg kjenner, ha de venninnene jeg vil, drikke alkohol, spise sjokolade. Helt enkle ting.

I omtrent to og år gikk jeg på tå for å ikke tråkke feil. Jeg tenkte over den minste ting jeg sa og gjorde. Jeg var redd hver dag. Jeg gråt hver dag. En dag var det noe som klikket inni meg. Redsel og tårer, merker på kroppen, blåveiser, dytting, spytting, sparking, skriking, kjeft, nedlatende ord, trusler, sexpress, manipulasjon og dårlig samvittighet hadde blitt til et enormt og sterkt sinne. Et sinne jeg fortsatt sliter med og sitter med i dag.

Men tro ikke at jeg var så svak som jeg virket for han. Det er to år siden jeg kom meg vekk fra han nå. På denne tiden har jeg gått skole, jobbet, vært sosial, flyttet, fått meg en ny og fantastisk kjæreste, og jobbet ekstremt mye med å få meg selv tilbake. Dessverre tror jeg aldri at jeg vil bli den jeg var igjen. Ikke helt. Man sitter igjen med dype og vonde arr som alltid kommer til å gjøre vondt. Jeg har hevet meg over alt, over han. Jeg står fortsatt her i dag. Dette er noe jeg må jobbe med resten av mitt liv. Men jeg har et mål - å bli min helt egne person igjen!

Likes

Comments

Hei og velkommen til min blogg!

Dette er min plattform hvor jeg kan dele mine følelser og tanker rundt en tid i livet mitt som jeg ser på som helvetet. Jeg velger å være anonym, ettersom dette er det mest personlige jeg kan dele med noen.

Noen ganger er det eneste måten å bearbeide ting på - å skrive. Sette ord på tanker og følelser.
I tillegg vil jeg at du, som sitter i samme situasjon som jeg gjorde, skal vite at du ikke er alene og at det ikke er greit å ha det sånn.

Likes

Comments