Hvor rart er det ikke å gå i en by som ikke er din egen? Gatene, luktene, menneskene. Ingen er de samme som i kjente omgivelser. I nye byer ser en alt med nytt lys, fra et annet perspektiv. Med nye øyne. Himmelen er litt ekstra blå. Jeg elsker å være på steder jeg ikke kjenner godt. Forventningene, etterfulgt av realiteten. Alt føles så ulikt. Jeg tar ofte meg selv i å være mer håpefull. Legger bedre merke til folk og detaljer. Jeg ser alt. Sprekkene i gatene, plantene i vinduene, smilene, jakkene, trærne, bygningene. Maten smaker ikke det samme. Vannet smaker ikke det samme. Og jeg er ikke den samme.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Tips: Alt er ikke synlig ved første øyekast.

Sorg, hav, himmel,melankoli, øyne, tårer, vann.
Innerst inne i sjela. Der ingen vet hva som foregår.
Kaldt.

Når det gjør vondt. Så jævla vakkert.

Og så jævla trist. (Som når du kan høre hjertet knuse.)


Likes

Comments

Tenk på alt vi kan bli avhengige av
Alt vi er avhengige av

Alkohol, rus, mennesker, spill, penger, utseende, klær, prestasjon, sex, nikotin, bekreftelse, ord.

Vann, luft, lys, søvn, næring.

Likes

Comments

24.06.15


Hjemme om en halvtime. "Hjemme". Jeg vet ikke lenger hvor hjemme egentlig er, hvor jeg føler meg hjemme. Har brukt dette året på å spre hjemstedet mitt ut over landet. Jeg har lagt igjen små biter av meg selv alle stedene jeg har vært. I alle hendene jeg har holdt. Bittesmå biter av meg selv. Og i de bitene ligger følelsen jeg har av hjemme, og snart har jeg ingen følelse av hjemme igjen i meg selv. I skosålene mine har det festet seg biter, smuler av alle stedene jeg har tråkket. Under skoene mine ligger møkk fra alle stedene jeg har vært og lagt igjen meg selv. Byttehandel. Jeg har fått igjen ganske mye for alt jeg har lagt fra meg. Jeg har nye lukter, minner, tanker enn det jeg hadde for ett år siden. Kanskje er det derfor det føles så feil å dra tilbake. Tilbake til de samme omgivelsene, luktene, gatene, husene, menneskene. Jeg vil ikke tilbake til de samme tankene, de gamle minnene. Jeg har kommet for langt til å ta så mange skritt tilbake nå. Men det er også noe som føles godt med å være på vei tilbake. Jeg kjenner gatene og husene og menneskene. Jeg tror i alle fall at jeg kjenner de. Men det er langt fra umulig at jeg er på vei til å oppdage alt på nytt. At sprekkene i gatene ikke lenger er de samme som de var før. Kanskje jeg ser at trærne i skogkanten langs huset vårt ikke ser like ut, at de ikke føles som de samme. Det er noe veldig rart med å dra tilbake til der en har vokst opp. Som den følelsen du får når du som ung voksen går i trappene på barneskolen, eller ungdomsskolen, og du innser at trinnene er små, at alt er mye mindre enn du trodde da du vandret gjennom byggene hver dag. Hvordan klasserommene lukter noe helt annet, men likevel det samme. Jeg lurer på hvordan det blir å komme hjem.

Likes

Comments

Essayøvelse med tema frihet.

For meg handler frihetom å vokse til jeg er meg, og alt det måtte innebære. Å tørre, å våge, å hamotet til å stå, og til å være, alene. Frihet er for meg et spørsmål om hvilkevalg jeg tar, hvor jeg reiser, hva jeg opplever, hva jeg føler for menneskene jeg møter, men mest av alt er det et spørsmål til meg selv, fra meg selv, om meg selv. Jeg vil ikke ha støtte og gode ord, alt jeg vil er å bli til meg. Alt jeg ønsker er å gi meg selv friheten til å bli meg, til å leve som meg. Jeg ønsker å flyte. Jeg vil prøve å fortelle hva jeg finner frihet i.

Familien min har aldri reist mye, vi har liksom aldri hatt muligheten. Joda, vi har hytte, båt og familie i Tyskland vi finner på å besøke med jevne mellomrom, men vi reiser aldri til nye, ukjente steder. Kanskje er det derfor jeg alltid har drømt om åreise, om å oppleve verden. Det klør i fingrene mine etter nye inntrykk, nye mennesker, nye kulturer. Jeg vil se, høre, smake, føle, oppleve nye deler av det landet og den verdenen jeg har vokst opp i. Jeg ønsker å gå meg bort igater jeg aldri før har sett, gå meg bort til jeg kjenner hver eneste postkasse, hvert hus og hver hage i hele nabolaget, hele byen. Er det på grunn av denne uendelige kløingen at jeg har flyttet vekk fra alt jeg kjenner? Som et lite barn er jeg nysgjerrig på verden. Jeg har funnet frihet i å forlate det trygge.

Jeg har ofte tatt meg selv i å forelske meg i mennesker jeg ikke kjenner. Det er kanskje ikke en helt fullstendig måte å si det på, for jeg forelsker meg også i hva disse menneskene gjør, handlingene deres, og hvordan de er. Måten en bestefar holder barnebarnet sitt på, måten han smiler med stolthet lysende ut av hele ansiktet. Hvordan han holder henne med slik en varsomhet. Jeg forelsker meg i hvordan en usikker jente sitter og skriver. Hun er så vakker, så vakker en person. Jeg kjenner henne ikke, mest sannsynlig kommer jeg aldri til å kjenne henne, men i noen minutter er hun hele min verden. Hun er hele mitt univers, og jeg flyter meningsløst rundt i det ytre rom, det ytre rom hvis eksistens jeg ikke var klar over før der og da. Jeg er astronaut. Jeg finner frihet i de jeg ikke kjenner.

Mange ville kanskje sagt at de trives best i andres selskap, at de hadde følt seg ukomfortable om de skulle gått på kafé eller rundt i byen alene. Jeg derimot føler meg mer komfortabel med meg selv, i mitt eget nærvær. Å stå alene, å være alene, gjør at jeg føler meg sterkere. Jeg blir svekket, sårbar nesten, alene. Sårbar for meg selv. Jeg finner styrke i å gjøre meg selv svak. Jeg liker å tenke, alene, får mer ut av det på denne måten. Ensomheten gjør noe med meg. Jeg, kanskje (eller kanskje ikke) ulikt fra deg, liker å gå på kafé alene, sitte i stillhet og observere andre. Jeg liker å vandre gatelangs med meg selv og menneskene jeg møter. Uten å utveksle et ord, blir jeg kjent med de ukjente. Jeg søker frihet ved å være sårbar.

Det siste året har jeg levd mer enn jeg har gjort de første om lag atten årene av mitt liv. Jeg har tatt mange valg, mange vanskelige valg. Valg som hjulpet meg å rive ned fengselet jeg hadde bygget rundt meg selv. Valg jeg har lært av. Jeg sagt til meg selv «okei, så er det skikkelig kjipt, men det ordner seg. Du fikser det her,» og det har blitt en realitet. Det har ordnet seg, jeg har fikset det. Har jeg vokst på erfaringene mine? På valgene jeg har tatt? Har jeg blitt en annen? Alt jeg vet, er at i løpet av dette året har jeg blitt mer meg enn det jeg noen gang tidligere har vært. Jeg har funnet frihet i å rive ned muren.

Jeg tror ikke frihet er en bestemt ting, noe du kan ta på og si "her er den, her er friheten". Jeg tror frihet er abstrakt og jeg tror ikke at frihet er likt for noen. Friheten min har vært å vokse. Friheten min er å vokse. Jeg føler så mye, og jeg vil se og oppleve så mye. Jeg ønsker å la meg selv flyte i et univers jeg ikke kjenner, å være astronaut, å rote meg bort fremmede gater til de føles som hjemme, å bli mer meg selv, til jeg er meg fullstendig. Jeg er sårbar, jeg er alene, men jeg er sterkere enn noen gang. Ingen mur, intet fengsel holder meg inne mer. Min frihet er å flyte i et endeløst, ukjent univers.

Likes

Comments