Så nå er det påskeferie. Roen og stillheten senker seg. Nysnøen ligger tett og akebrettene kaller.
Nå er tida inne for apelsiner, kvikk lunch, kakao og grillpølser.
Vi er så heldige at minstefrøkna elsker å være ute. Ute å ake, leke i snøen, lekestativer som så vidt stikker opp av all snøen. Som nevnt i forrige innlegg: hun aner ikke hva frykt er. Så gjett om det er gøy å ake med frøkna! Her skal vi helt på toppen av bakken, sette uttfor med et fornøyd hvin mens det ropes "mere fart, pappa".
Og når vi kommer til bunnen og ruller rundt med ansikt og utebukser fulle av snø, lyser et fornøyd ansikt mot meg med tidenes største smil: "Det va artig, pappa. En gang til. Førstemann"!

Det er da man glemmer hverdagen tjas og mas, stress og diskusjoner om hvilke luer som skal på hvem sitt hode. Det er ren og skjær glede!

Eller når vi kommer inn og får på tørre varme klær, spiser en god påskemiddag laget uten stress, og eldstetøtta spør: kan vi spille monopol i kveld, og spise godteri?

Da glemmes snømåking tre-fire ganger om dagen, lekser og krangling om hvor vidt 4x4 er 8 eller 16. Det er da jeg betrakter min lille familie, smiler og tenker: ja, akkurat sånn er livet, på godt og vondt.

Jeg er så ubeskrivelig heldig som får lov til å være en del av dette kaoset, gleden, smilene, trassen og utprøving av grenser. Alle smilene, trøsten og latteren.

Så ja, sånn er livet, med kakao og bållukt.

Ha en god påske alle sammen.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Så var det søndags kveld. Helga er over og jentene lagt. Og dette er nesten tabu å si, men herregud så godt det er med litt stilhet og ro.
Her i huset går det, som sikkert i de fleste hjem, i hundre fra morgen til kveld.

Jeg vil ikke si at jeg og min bedre halvdel er dårlig på oppdragelse og grensesetting, men at vi har to villtre barn som elsker å utfordre oss, på hver sin måte.

Den yngste er høyt og lavt, propfull av energi, eventyrlyst og fullstendig uredd. Det er henne vi finner dansende oppe på en joggemaskin, 70 cm over gulvet på en fot. Det er hun som bygger seg scene av bøker og synger svaiende på toppen. Det er hun som får oss til å le til krampa tar oss, hun som kommer bort og stryker oss på kinnet og sier hun elsker oss. Det er hun som er fortapt i Brannmann Sam og utspiller scener ned til den minste detalj på stuegulvet. Det er hun som er den lille spennende smurfen min.

Og den eldste, hun er 8,5 år. Nylig diagnosert med ADHD. Og du verden.... Alt jeg trodde jeg visste var bare å glemme. Det er hun som på 30 min kan leke 6-7 forskjellige leker, hun som kan sitte i dyp konsentrasjon og tegne.... I 5 min før hun raser videre. Hun som sitter og ser på Nickelodeon og helt ut av det blå sier: "Pappa, jeg kjeeeeder meg"
Det er hun som kommer hjem fra skolen og har tegnet Black Widdow og blitt med i en "Marvel klubb" på skolen. (Uten at jeg ante at hun visste hva Marvel en gang var)😂
Det er hun som kan trigge og irritere på seg gråstein, men i neste øyeblikk sitte i armkroken og si: "Pappa, du er min superhelt"😍

Ja, dagen kan være utfordrende og jeg skulle ofte ønske at ting var litt mer "normalt". Men igjen, sånn er livet.

Og jeg ville aldri ha byttet ut noen i familien min for alt i verden. Vi er best, på godt og vondt.

Likes

Comments