Status: trøtt

Jeg har i dag vært oppe siden 04:25, og jeg kjenner at selv om det i grunnen går veldig greit mens jeg er på jobb, er jeg ganske sliten når jeg kommer hjem.
I dag er en slik mandag hvor jeg vil endre hele livet mitt, men også bare være i denne gode bobla mi hvor alt er trygt og godt.

Hvorfor er det slik?

Jeg har alltid vært et menneske som liker forrandring og nye utfordringer. Bare spør min mann hvor ofte jeg ommøblerer.
Jeg har lyst til så mye; male stua, begynne med yoga, starte med crossfit igjen, begynne på skolen, skrive bok, bli besøkshjem, få meg husdyr, starte eget firma. Det er så mye, men så lite tid, lite ressurser.

Men jeg har også lyst å engasjere meg mer i barna, jobbe mer, elske mer og ha mer kontroll. Det krever styrke og målrettet jobbing.

Jeg vil redde verden og stoppe verdenssult. Jeg vil ha fred i verden.

Det er så mye jeg ikke klarer alene, her og nå.

Det jeg kan derimot er å gå inn på det foreldremøtet med læreren til tvillingene og bare være den heldige mammaen til disse flotte menneskene.

#såmyejegvil #såmyejegønsker #detjegkangjøre

Likes

Comments

Vinden styrer regnet som pisker mot vinduet - ro. Lyden som tar så mye oppmerksomhet at den er beroligende.
Vinden som tar med seg den friske luften - rensende. Jeg kan trekke pusten dypere, føler meg renere selv om jeg sitter i regnets ly.

Mennesker er koblet sammen på uendelig mange måter og det finnes ingen fasit svar på hva som er normalt - til faen med normalt - det er et ord jeg vil være foruten. Det tar med seg en slik byrde, og det er bygget opp en slik last i ordet at dens hensikt har forsvunnet i misbruk. Ingen er normale - alle er egne. Jeg er egen, helt min egen.

I all verdens urettferdighet og lykke er jeg mitt sanne meg, og hvorvidt andre mennesker kan kjenne seg igjen i meg eller ikke, er ikke lenger like relevant. For meg er det viktigere å ha mennesker rundt seg som deler samme verdier, og som finner en styrke i andres egenhet. Jeg har en slik egenhet - jeg er en drømmende realist. Jeg skaper veldig lite dramatikk rundt meg, mens i hodet mitt så finner du alle farger.

høsten - årstidenes svar på søndag. Litt angst, litt depresjon, mye regn, lite sol men mange farger. De sterkeste fargene - de dypeste fargene. Mye bråk - regn, vind, regn, torden, regn, storm, vind. Beroligende å ligge trygt inne å høre på. En trygghet i å ligge trygt i varm og god seng når regnet pisker på soveromsvinduet - klem meg, rull meg godt inn. Tanker, tanker, tanker - store, små og planlagte samtaler som aldri skjer.

Dyna godt rullet rundt. Skjerfet tett opp i ansiktet. Paraplyen som forsegler meg ovenfra. Stearinlys som gir varme. Gode varme tekopper å holde kalde fingre rundt.

Tiden da alt jeg noen gang har gjort reiser seg nok en gang i hodet. Hva kunne jeg gjort annerledes, hva ville jeg sagt. Situasjoner jeg ville håndtert annerledes. Mest av alt går jeg og tenker på alt det jeg vil si, men som jeg er redd har blitt holdt på for lenge til at jeg nå kan si de høyt. Hvordan kan min stemme, mine opplevelser være viktige å dele når det er så mye annet som er verre. Noen ganger tror jeg at jeg ikke er klar, noen ganger tror jeg at jeg er så over det at det ikke lenger spille noen rolle, og at det ikke lenger er relevant. Jeg liker ikke drama rundt meg - konflikter, konfrontasjoner eller diskusjoner. Allikevel fórer jeg meg på min egen dramatikk i hodet så fort høsten kommer. Jeg gråter mer, jeg er generelt mer tilbaketrukken og jeg trives best i eget selskap. Jeg leser mer, jeg får alltid en stor trang til å skrive - egne erfaringer, egne tanker, oppdikta historier. Jeg er kommet ut av tellingen hvor mange historier jeg har startet på men aldri fullført.

Litt som dette innlegget her - hvor vil jeg, hva vil jeg si, hva ønsker jeg å dele. Jeg vet for jeg kan lese mellom linjene mine, og mitt rot er min orden.


Likes

Comments

Det er noe veldig rart med dette store behovet for å dele - dele tanker, dele drømmer, dele hverdagen.
Jeg er en av dem, og har vært det i mange år. Nå skal det sies at jeg har hatt et års pause (om ikke lenger) som er min lengste pause borte fra bloggen siden jeg startet i 2008(?).
Den gang var det å dele rare fakta om seg selv, ha spørsmålsrunder og snakke om svada. Så ble jeg mor for første gang, og med den stoltheten kom også den store følelsen av at alle måtte se og ta på min stolthet - få bekreftelse på det jeg allerede viste - at jeg har verdens nydeligste barn. Så kom overeksponering og sponsing - jeg ble kjøpt.

En dag sluttet jeg. Ingen stor åpenbaring, ingen realitet som slo meg i hodet som murstein, bare en rolighet. En rolighet i meg selv at jeg var nok. At jeg syntes at jeg hadde verdens fineste barn var nok. Jeg slettet gammel instagram med en god del følgere og 6 års samle-album av bilder. Jeg mistet verdien - den sosial media verdien jeg hadde bygget meg opp - det var ikke lenger verdt det.

Nå har jeg en lukket instagram-profil, med mye mindre bilder av barna, med mye mindre følgere og mindre behov for andres godkjennelse. Det er løgn å si jeg ikke lenger bryr meg om å få bekreftelse på hva jeg har delt (likes/kommentarer), men i stedet for å føle at hver bekreftelse var på at mitt liv var perfekt/uperfekt, er jeg nå på leting etter å dele noe med de som følger meg - følelser og tanker. At vi deler noe sammen.

Som nå, nå er jeg på jakt etter å dele noe intellektuelt. Dele historier, tanker, hemmeligheter og kanskje noe som gjør at hodet mitt kan få ramse igjennom litt. jeg ønsker ikke lenger å dele status - sosial verdi, jeg vil ha en forbindelse mellom meg og de som velger å lese.

Likes

Comments