everyday, AMSTERDAM

Det fine med Nederland er at du kan ta toget til så å si hvor som helst i resten av landet. Og Europa, for den saks skyld. I går morges var vi en gjeng på ni som satte oss på toget på Amsterdam Central Station og etter drøyt en time befant vi oss i solskinnet i Rotterdam.

Bare en annen by i samme land, men sammenlignet med Amsterdam føltes Rotterdam som en helt ny verden. Her finner du lite av de gamle, sjarmerende bygningene du ser for deg når du tenker på Nederland. I stedet er byen fylt av skyskrapere, bruer som gir San Fransisco-vibes og moderne, og veldig interessant, arkitektur. For en kul by! Her hadde det ikke gjort meg noe å reise tilbake. I tillegg til å gå rundt og se på de fantastiske bygningene, tok vi en tur til Markthal, som er en stor mathall, og vi fikk også med oss fotoutstillingen "Genesis" av Sebastião Salgado på Fotomuseet. Utstillingen var helt fantastisk og jeg anbefaler dere virkelig å titte innom hvis dere får muligheten! Vi var dessverre litt sent ute og måtte derfor løpe gjennom siste halvdel, men det var absolutt verdt det.

I ukene fremover blir det nok mer utforsking av Amsterdam, så jeg håper dere ikke er lei av bybilder allerede! Å bruke vesker som får plass til kameraet blir førsteprioritet, så da skal det nok bli mer innhold her inne også. Hurra!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

fashion, i wish

Er det bare jeg som har hundrevis av jakker på ønskelisten til en hver tid? Jakker er og blir min største svakhet og det blir ikke akkurat bedre når alle høst- og vinterkåpene kommer i butikkene. Da jeg flyttet til Amsterdam i august, tenkte jeg ikke på at det kom til å være høst og kjølig allerede i september, så jeg tok ikke med meg noen varme jakker da. Mamma tar med seg et par av høst- og vinterjakkene mine i midten av oktober, men det er jo nesten en måned til! Surrehue, er det rart jeg har blitt syk eller? Over har jeg samlet noen av mine favoritter akkurat nå. Jeg heller mot å gå til innkjøp av aviatorjakken fra Zara (som alle andre også har..), men samtidig elsker jeg den rustfargede kåpen fra Envii. Og leopardjakken fra Monki. Og teddyjakken fra Topshop. Jeg er helt håpløs! Hvilken er din favoritt?

Likes

Comments

fashion

A SECOND HAND TREASURE

Lykken må være en dressjakke i velur til fire euro. Eller hva? Denne fikk jeg med meg hjem fra markedet i Amsterdam-Noord i helgen og jeg ser frem til å bruke den både til hverdags og fest i høst. Jeg tror den blir dødskul til både skinnbukser og blå jeans, men også over kjoler og til skjørt. Hva synes du?

I dag hadde jeg ingen forelesninger, så jeg hadde derfor sett for meg en effektiv dag med både trening, rydding, lekser og et spennende foredrag om digital historiefortelling og fotojournalistikk. Planene ble fort endret da jeg våknet med feber, hodepine og vond hals. Jeg fikk svimlet meg en tur til butikken og apoteket, men ellers har jeg for det meste holdt meg under dyna. Å være syk er det kjedeligste jeg vet, så jeg håper det går over i rekordfart!

Likes

Comments

fashion, outfits

Dressjakke fra Bershka, bukse fra Only, hatt fra Bikbok, boots fra DrMartens

Med hatten og dressjakka så jeg nesten ut som en lokomotivfører, så da passet det vel bra å ta bilder foran de gamle togvognene? Det var faktisk ikke med vilje, men det var jo litt morsomt da. Dette er antrekket fra i går (gjemt under regnjakka, vel å merke), da vi vandret rundt på et gigantisk loppemarked i Amsterdam Noord. Jeg vet jeg sa at jeg ikke er en blazerjente, men denne jakka vokser bare mer og mer på meg. Den sitter så fint på kroppen!

Snakker om jakker, jeg fikk med meg en liten jakkeskatt hjem fra markedet i går. Den skal jeg vise dere senere, for nå må jeg kle på meg og løpe (sykle) til treningssenteret. Håper dere alle får en fin søndag!

Likes

Comments

everyday, lists

God kveld, dere! Aller først vil jeg bare si tusen takk for tilbakemeldingene på det forrige innlegget mitt, dere er gode <3 Så vil jeg fortsette med å si at jeg har det veldig bra nå altså. Innlegget har som sagt lagt i arkivet i nesten tre år, og ting har heldigvis endret seg en god del siden det. Selv om høsten kan være litt mørk, er denne høsten mest av alt veldig spennende, siden jeg for første gang bor utenfor Norges grenser. Jeg har så mye å se frem til! Her er noen av tingene jeg ønsker å gjøre i høst:

Skrive. Jeg har flere journalistiske oppgaver i uka, og det hjelper faktisk på skrivelysten og inspirasjonen. I høst vil jeg ta meg tid til å skrive mer, både for dere og for meg selv.

Dra til paris. Tenk at jeg ikke har vært i Paris? Amsterdam ligger jo faktisk bare en togtur unna, så i løpet av de neste månedene har jeg lyst å sette av noen dager til å besøke kjærlighetens by.

Trene. Jeg har akkurat startet med et nytt styrkeprogram og det er veldig hardt, men også veldig gøy! Målet er å trene styrke på hele kroppen tre ganger i uka, så får jeg se om det blir tid til noen cardioøkter i tillegg. Jeg har jo sykkelen min som tar meg rundt i byen hver eneste dag, så det blir jo litt mosjon der også.

Fortsette å bruke farger. Jeg var veldig flink til å kle meg i farger og mønstre gjennom våren og sommeren, så det vil jeg gjerne ta med meg videre inn i høsten! Det er så alt for lett å gå for svart, så det skal jeg gjøre mitt beste for å unngå i høst.

Utforske Amstredam gjennom kameralinsen. Amsterdam er en utrolig fin by (også de delene som ikke er i sentrum) og jeg vil gjerne se mest mulig av den. I tillegg vil jeg lufte kameraet mitt litt mer, for det ligger dessverre å støver ned på en hylle. Forhåpentligvis blir det såpass greit vær til helga at jeg kan ta med kameraet på luftetur.

Dra på museum. Flaut nok tror jeg at jeg aldri har vært på et kunstmuseum? Det skal det bli en endring på i høst! Jeg har hørt rykter om at det finnes et veskemuseum her i Amsterdam, så kanskje det heller er det jeg burde dra på, haha.

Kutte kjøtt. Vi har bare en jordklode og den har det ikke så bra for tiden. Jeg vil derfor gjøre det lille jeg kan for å hjelpe den og kutte i kjøttforbruket mitt. Jeg har allerede gått over en uke uten å spise kjøtt og det går overraskende fint! Det vanskeligste er at jeg ikke har ovn, så jeg synes det er vanskelig å være kreativ med middagen. Si fra hvis du vet om noen digge vegetarretter jeg kan lage med bare en koketopp!

Opprettholde gode hudpleierutiner. Det virker som jeg endelig har funnet gode produkter som gjør huden min happy, for den har aldri før vært så fin over en så lang periode. Jeg skal ta med meg mine gode hudpleierutiner inn i høsten også, så krysser jeg fingrene for at huden fortsetter å gløde.

Se mer av Nederland. Jeg har "familie" helt sør i landet og har så lyst til å dra og besøke de i løpet av høsten! Da får jeg jo en togtur gjennom store deler av landet også, slik at jeg får sett litt mer av landsbygda også.

Fortsette å pushe meg selv ut av komfortsonen. Det er rart å være en semiinnesluttet nordmann alene i utlandet, men jeg skal fortsette å pushe meg selv til å åpne meg opp og bli kjent med nye mennesker. Det er ingenting som er like lærerikt og spennende som det å få nye venner! Her om dagen fikk jeg høre av en australsk jente at jeg var "the least 'norwegian' norwegian I've ever met", haha. Det tar jeg som et kompliment og et tegn på at dette punktet kommer til å gå helt fint og problemfritt!

Hva ønsker du å få gjort i høst?

Likes

Comments

writings

Utdrag fra min dagbok, 9.desember 2014:

”Vekkerklokka skjærer i ørene. Skjermen på mobilen viser 05:30, alt for tidlig, men etter to og et halv år på videregående, ikke så uvanlig. Alt er normalt. Jeg la meg som vanlig alt for sent kvelden før og er stuptrøtt, men det er også normalt. Kroppen vil ikke bevege seg. Ikke normalt. Klumpen i brystet er så stor at det kjennes ut som den skal kvele meg. Heller ikke normalt. Jeg kjenner det bare sekunder etter at jeg har åpnet øynene: i dag kommer ikke til å bli en bra dag.

I høst møtte jeg veggen. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor, men plutselig sluttet kroppen og hodet mitt å fungere. Alt ble svart. Konsentrasjonsevnen min forsvant helt, smilet ble borte, og ingen ting av det jeg likte å gjøre var noe gøy lenger. Jeg ble likegyldig. Jeg sluttet rett og slett å bry meg.

Det føltes ut som kroppen min var et tomt skall. Innvendig var jeg helt fullstendig tom for krefter, og jeg visste verken hva jeg skulle tenke eller føle. Jeg kjente ikke igjen meg selv. Hvem er denne jenta, hun har jo alltid vært så lykkelig? Hva er det som gjør at hun plutselig er så langt nede at hun gråter seg i søvn nesten hver eneste kveld? Noen dager kjentes det ut som at lungene mine skulle slutte å puste. Noen dager kjentes det ut som at hjertet mitt ville gi opp med å pumpe blod gjennom kroppen min og bare stoppe. Jeg kunne sitte på bussen og føle halsen snurpe seg sammen som om den bevisst prøvde å kvele meg. Jeg tenkte at nå, nå slutter alt. Nå vil ikke kroppen min mer.

Noen dager har jeg det helt fint. Likevel kjenner jeg at jeg blir alt for fort sliten, så når jeg kommer hjem fra skolen orker jeg ikke annet enn å ligge rett ut og stirre ut i luften. Kveldene er verst. Jeg kan være ute med gode venner å ha det gøyere enn noen gang og så plutselig kjenne at jeg har fått nok. Jeg greier ikke mer. Jeg hjem. Med en eneste gang. Deretter kan jeg stå på badet og gråte i en halvtime før jeg i det hele tatt greier å summe meg nok til at jeg får fjernet sminken og kavet meg opp i sengen.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Heller ikke om jeg noen gang kommer til å publisere det. Jeg har vel alltid hatt en tendens til å stenge følelsene inne så lenge hodet mitt tåler det, men nå gikk det ikke lenger. Kanskje er det lettere for meg å få skrevet ned det som presser på inne i hodet mitt, slik at jeg får tenkt nøye gjennom hvert eneste ord.

Jeg vil si unnskyld. Spesielt til venninnene mine. Unnskyld for at jeg aldri tar initiativ lenger. Unnskyld for at jeg gang på gang må si nei til å finne på ting, og for at jeg ikke har greid å forklare dere hvorfor. Det er ikke det at jeg ikke vil, jeg bare klarer ikke. Jeg forventer ikke at dere skal forstå, for det gjør ikke jeg heller. Det er så innmari vanskelig å skulle formulere noe jeg selv verken forstår eller kan styre. Høsten har vel vært mer turbulent enn det jeg kunne takle.”

Jenta på bildene er meg, høsten 2014, bare en måned før jeg skrev teksten over. Hun ser lykkelig ut, gjør hun ikke?

Jeg har hørt og lest om folk som har nådd bunnen. Jeg har tenkt at det ikke er mulig, at alt bare er en innbilning. Jeg har ikke forstått. Jeg har ikke hatt behov for å forstå. For jeg kom jo aldri til å havne der selv uansett.

Det er lettere å snakke om ting når du får dem litt på avstand. Når du har fått litt tid til å reflektere og tenke over situasjonen og ikke husker ting i detaljer lenger. Men det er også da du finner ut at du faktisk hadde et problem. Kanskje til og med et ganske alvorlig et.

Fra slutten av september i 2014 til slutten av januar i 2015 gråt jeg hver eneste dag. Jeg var trist, jeg var tom for følelser, jeg var sint og jeg var redd. Jeg var så jævlig redd. Jeg var redd for å dø. Dette har jeg aldri fortalt til noen, men i mange måneder var jeg redd for å sette meg bak rattet på en bil. Jeg var redd for å miste kontrollen over meg selv og slippe rattet. Med vilje. Det høres kanskje teit ut, og jeg må innrømme at det føles ganske surrealistisk ut når jeg skriver det nesten tre år senere også, men jeg var virkelig livredd. Livredd for å dø, men samtidig livredd for at jeg egentlig ikke brydde meg om det skjedde.

Jeg greier ikke å si hva som var det verste. Om det var denne konstante frykten, om det var den kvelende følelsen, nedstemtheten, utmattelsen eller følelsen av at ingen forstod. Eller kanskje det var at jeg ikke forstod. At jeg fortsatt ikke forstår helt.

Jeg var heldig. Når våren kom og dagene ble lysere skjedde også det samme med måten jeg tenkte på. Alt fikset seg selv, om det er lov å si, og jeg begynte å drømme igjen. Jeg begynte å glede meg til ting og jeg ble sosial igjen. Men jeg ble fortsatt fort sliten. Jeg blir fortsatt fort sliten.

Det er lett å stå som utenforstående og si at du forstår. At du kan forestille deg følelsen. Men du kan ikke det. Du forstår ingenting. Og ikke vil du forstå heller, før det er du selv som sitter på badegulvet med rynkete bluse og mascara rennende nedover kinnene og tenker at du ikke er verdt noe og at livet ikke har noen mening. Ikke før panikken slår deg som et lyn fra blå himmel og du skjelver og hiver etter pusten og oppriktig tror du kommer til å dø, kan du si at du kan forestille deg følelsen. Først da.

Jeg kan forestille meg den følelsen. Den følelsen får det til å velte seg i magen min. Den følelsen skremmer vettet av meg. Etter nesten tre år gjør det fortsatt vondt å tenke på at jeg endte opp i et sånt forferdelig mørke. Men selv om det er skummelt og gjør innmari vondt, så skjønner jeg nå at det kan skje. Selv her i verdens rikeste land, hvor vi i utgangspunktet har alle grunner til å være lykkelige, kan det skje at vi plutselig våkner en morgen og er ulykkelige. Vi er jo bare mennesker.

På grunn av dette er denne tiden av året litt vanskeligere enn resten. For når alle de oransje bladene har truffet bakken kommer mørket. Kveldene blir mørke, morgenene blir mørke og til slutt blir det meste av dagene også mørke, og jeg blir redd for at hodet mitt skal følge etter sommeren. Inn i mørket. Mens andre gleder seg til høsten og fargene og frostrøyken og hyggestundene foran peisen, greier jeg ikke helt å slippe tanken på mørket. Og det gjør meg egentlig ganske redd.

Men heldigvis vet jeg at høsten 2017 ikke er høsten 2014, og at det bare er noen få måneder til sola snur og dagene igjen blir lysere og lysere. Og tanken på det hjelper faktisk. Mye.

Likes

Comments