Det er ikke noe jeg kommer til å dø av - heller noe jeg dør med. Som stjeler dager fra livet mitt, men som aldri overrasker meg. Det er aldri sikkert hva som påvirkere det. Jeg får det om jeg sover for mye, om jeg sover for lite, om jeg drikker for mye kaffe, før jeg har luktet på dagens første kaffekopp, etter å ha spist mye ost, selv om jeg ike har sett hvitost siden søndag, når jeg trener, etter trening, om jeg ikke trener, når jeg snuser, når jeg ikke snuser, når jeg spiser smågodt eller når jeg ikke har spist smågodt på dagesvis. Det eneste som jeg vet helt sikkert et at lyset i rommet har mye å si, at en hel dag med sol avsluttes i en kveld med smerter, at jeg Må få meg briller på jobb og at solbrillene mine er den beste helseforsikringen jeg har.

Det er ikke noe som ødelegger kroppen min, men noe som ødelegger dagene og stjeler dem fra livet mitt. Å leve med migrene er som å leve med alle andre kroniske sykdommer og dere vil aldri høre meg si at jeg skulle byttet det med revmatisme ellers at jeg bagatelliserer andres hverdag. Kunne jeg valgt, så vill jeg valgt migrene - mest fordi jeg vet hva det er og jeg vet hva jeg går til, men også fordi det er enklere for meg, enn for mange andre jeg kjenner.

Noen dager kan jeg våkne med migrene å tenke at dette blir en lang dag, før jeg drar på trening, på jobb og lever som alle andre. Noen dager kan jeg våkne uten migrene og heller få en stol i trynet rundt lunsjtider - som kanskje eller kanskje ikke går over. Så, så har du de jævlade dagene der jeg aldri burde ha stått opp. De dagene der jeg ikke får smakt på dagens første kaffe før jeg snur å går hjem.

Men jeg er heldig. For jeg har fått utdelt noe kronisk som mennesker forstår - sikkert fordi de aller fleste hat hatt vondt i hodet og kjent på en knusende følelse av å ikke få bestemme selv, samtidig som de har blitt fortalt at det finnes en hodepine som er værre. Noen har til og med opplevd det en gang i blandt.

- De færreste av oss ha våknet av smerter i muskler og ledd, så intense at de ikke klarer å røre seg, men noen opplever dette hver dag - uten å bli sett eller hørt, så hvem er jeg til å klage, når det hos meg bare er hodet mitt som føkker meg meg, når en hel verden forstår meg og når jeg kan gå hjem å sove det av meg?
(I alle fall de aller fleste ganger.)

Jeg ser det aldri før det kommer, men jeg vet med en gang hvordan dagen blir - om jeg gir opp nå eller om jeg surfer på bølgen. Jeg vet om jeg trenger èn Imigran eller to. Jeg vet med en gang om jeg kan droppe pillene å heller dra hjem å gråte av smerter. Noen ganger er det så vondt at jeg ikke klarer å puste eller å lukke øynene. Andre ganger setter jeg langefingreren og pekefingreren til tinningen på begge sidene av hode å masserer i fem minutter. Og jeg skal ikke hverken blåse det opp eller bagatellisere det, men noen ganger er det greit å leve med det - andre ganger vurderer jeg å aldri våkne opp igjen.

MEN (jada, jeg vet at man aldri skal starte en senting med "men") jeg har vært jævlig heldig, for jeg blir forstått, jeg blir sett og jeg blir respektert. Det er det ikke alle med en kronisk sykdom på innsiden som opplever å bli. Jeg er takknemlig - til og med på de mørkeste dagene, for alle fortjener å føle på kjærligheten og respekten som jeg føler på når ting ikke er som de skal være.

Og det vil alldtid være vanskelig å få visse mennesker til å fortså at du er syk, for om det ikke vises på utsiden, så kan det vel ikke være så farlig? Jeg ser til stadighet at mennesker prøver å forsvare hverdagen sin i sosiale medier når revmatismen tar over - og det er vodt å se på for meg som aldri har fått en skjeivt blikk eller en slibrig kommentar. Jeg har fått sympati, støtte og respekt. Jeg er så sykt taknemlig og jeg unner alle å føle på det samme.

// Hilsen fra hu som har liggi under dyna siden 10:30 i dag.



Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 34 lesere

Likes

Comments

Hverdagen

Det er så sykt virkelighetsfjærnt og provoserende at vi lever i en tid der mennesker som forgriper seg på forsvarsløse mennesker slipper unna med det.

Oftere og oftere våkner jeg i en dam av min egen svette, med skyhøy puls og en skam som aldri forsvinner. For det er slik det har blitt. Det er vi, vi voldtektsofre som burde skamme oss.

Jeg, for min del skammer meg mest over at jeg bar på sorgen og skammen alene så lenge. At jeg ikke sa noe. Jeg skammer meg over at jeg holdt kjeft. For jeg viste at jeg ikke var den første og jeg vet at jeg hverken var eller er den siste.

En voksen mann med en stygg fortid bestemte seg for at han en natt for ti år siden hadde krav på å gjøre resten av mitt liv til et levende helvete. Det virker som om det er tomt for gode dager. Som om jeg fikk en kvote og den er brukt opp. Noen dager er gode, men hver eneste natt er mørk - til og med i juli når solen står på himmelen døgnet rundt.

Det er vanskelig å sette ord på. Det er vanskelig å beskrive et ansikt jeg aldri glemmer. Tusen tanker spinner rundt i hodet mitt. Hver eneste gang jeg lukker øynene ser jeg ansktet til mannen som holdt meg nede. Som tvang seg på meg. Og det er som en togulykke. Jeg vet jeg ikke burde stirre, men uansett hva jeg sier til meg selv, så klarer jeg ikke se bort.

Mange stiller nok spørsmål ved hvorfor jeg var på fest som 16-åring. Men helt ærlig - det er vel ikke der problemet ligger!? Og hver eneste 16-åring i verden burde få dra på fest med venner uten å være redd for å bli vokdtatt!?

Jeg var 16 og på fest i nabobygda med fem venner. Den ene av de fem hadde med seg storebroren og svigersøsteren sin. En halvvoksen mann som aller helst burde hatt andre ting å gjøre enn å være på fest med ungdommer mellom 15 og 20. For helt på riktig; det er aldersforskjeller i vennegjenger og ungdommer drikker.

Så tenker du kanskje: "Hvorfor drakk du som 16-åring?" - Joda, jeg drakk da jeg var 16, men ikke denne kvelden. Og om jeg hadde gjort det - ville da mitt syn på alkohol i en alder av 16 rettferdiggjort handlingene og tankegangen til en mann som er nesten åtte år eldre?

Det er så latterlig sårt at en mann jeg har møtt to ganger i mitt liv har tatt seg friheten til å ødelegge livet mitt. Ikke bare tok han i fra meg det viktigste jeg eide; retten til å bestemme selv. Han tok også i fra meg livsgleden, kampviljen og alle grunner til å fortsette å leve.

Selv om ti år har gått og det er fem år siden mamma fikk høre om dette første gang så blir det ikke bedre med tiden. Alt er like tydelig. Bevegelsene hans, lydene rundt oss, ordene han spyttet på meg, frykten og smerten. Alt er der uansett hvor mange ganger jeg blunker.

Dagene da jeg våkner opp nummen og følelsesløs er de beste. - Værre er det når jeg ønsker å slippe mennesker innpå. For det er når dører åpnes og murer rives at jeg kjenner på smerten. Alle demonene som jeg om og om igjen begraver levende graver seg fram igjen...

Og nok en gang gir jeg opp.


Likes

Comments


Hovedstader, storbyer, flyplasser, åpne gater, konsertet, idrettsarrangementer - og det ser ikke ut ike at det stopper med det første. Og de store mediehusene prater bare om de sakene som passer dem å skrive om, for vi har vel for lengst sluttet å bli skjokkert når det smeller i Israel, Irak, Afganistan, eller på Vestbredden. Det er tydelig at det ikke er viktig nok. At alle de livene ikke betyr noe. Det har gått oss hus forbi at Irak ble rammet av 26 terrorangrep bare i januar i år. 

Selv om det proviserer meg greneløst at det aldri står Pray for Baghdad på facebookprofilen til naboen, så vet vi også hvorfor det er slik. Det er ikke fordi vi er ignorante - det er bare ikke nært nok.

​​Jeg lå i sengen da Aftenposten kom med første nyhetsvarsel torsdags kveld.. Det gikk 1000 tanker igjennom hodet. Hvor er tante og onkel? I frykt for å ikke få svar så dropper man også å ta opp telefonen - man venter heller. Og sannheten er stygg, for alle har noen i Tyrkia, Frankrike eller Belgia. Fuck, alle hadde noen på Utøya. De ferreste av oss har noen i Lahore i Pakistan 27, mars i år - hvor 72 ble drept og over 200 skadet.

​​Jeg hadde ingen i Brussel 22. mars, men det skremmer med at dette er flyplassen jeg skal innom for å komme meg både til og fra festival i neste uke. Jeg skal på en av verdens største festivaler med 180.000 fremmende mennesker
​- og jeg kjenner bare fire av dem fra før av. Det betyr at jeg i disse sinnsyke tider hvor Tyrkia har blitt utsatt for et kuppforsøk og en mann har kjørt ned og drept utallige mennesker i Nice på narsjonaldagen til Frankrike faktisk må stole på en sinnsyk mengde fremmende mennesker. Det er helt sykt. Jeg nekter faktisk å stole på fremmende fra nå av. Og jeg vil ikke ha det slik. Jeg elsker å møte nye mennesker, men nå er det faktsik nok. Jeg er dritlei av at det ikke er lov å være redd, for jeg skal ikke juge - jeg er dritredd! 

Jeg overhørte en sjukt ubehagelig situasjon her om dagen. En jente, som jeg vet har vokst opp i et kristent hjem spurte en  fremmed mann med en hudtone hakket mørkere enn min om han var muslim. Det var tydelig at alle som fikk med seg spørsmålet spisset ørene og da han svarte med et ja som nesten var umulig å høre, gjemt bak frykten for å bli stemplet og hatet av alle rundt han - ja da fikk han et tydelig passet sitt påskrevet av et menneske som hadde bestemt seg for å dømme han. For å hate han. - Lenge før de møttes. Jeg glemmer ikke replikken - det rev i magen og hjertet samtidig. Ordene gikk igjennnom hodet mitt 1000 ganger. "I wanna rape you." - Jeg bestemte meg for at det jeg hørte komme ut av munnen til denne unge damen var feil. Det var ørene mine det var feil på. Det var ikke mine ører. Hun sa det. Hus sa det rett ut. Han var muslim. Og hun ville voldta han. Alle kunne se at hun haten han. Og alle kunne se at det såret han. Og alle kunne se at jeg ble sint. 

Jeg er så lei av at vi skal gå rundt å hate hverandre. Jeg er så lei av at vi skal gå rundt å dømme hverandre. Jeg er så dritlei av å gå rundt å være redd. Jeg er så dritlei av at vi ikke kan se forbi farge eller religion. Forbi hat. Og jeg håper at den generasjonen som nå vokser opp lærer seg å se forskjell på en muslim, bosatt hvor som helst i Verden, som bare vil leve et lykkelig liv og en terrorist. Du er ikke terrorist bare fordi du er muslim. Du er ikke muslim bare fordi du er terrorist,. Føkk det. Behring Breivik var kristen. Det er et syn på medmennesker som må endres. Det må endres nå. Vi må stole på hverandre. Vi må bli flinkere til å dele hverdagskjærligheten vår med mennesker vi møter. Vi må bli trygge på hverandre igjen. 


  • 222 lesere

Likes

Comments


I skrivende stund er det fem dager til avreise - fem dager til jeg sitter på et hotellrom å krøller håret før neste fly går fra Oslo til Brussel. Om 8 dager, 11 timer og 12 minutter går startskuddet for det jeg tror kommer til å bli det sykeste jeg har opplevd på lenge!

Herregud. Jeg har så sinnsykt med reisenerver. Kjennes ut som jeg skal revna fra innsien og ut. Jeg har null kontroll på pakkingen, men jeg prøver så godt jeg kan. Det er ikke bare-bare å holde hodet over vannet. - I dag har jeg hatt en skikkelig surrerundt-hjemmedag. Pakkelisten har blitt redigert 3856 ganger.

Jeg har faktisk vært utenfor døren en liten tur i dag. Jeg har vært hos mamma å hentet litt festival-nødvendigheter og hos storesøster for å tjuvlåne litt sommerklær. Storesøster har bra smak - jeg der i mot, jeg eier bare treningstøy. Fint at vi bruker samme størrelse!

Passet er på plass, nytt bankkort er på plass, armbåndet mitt er aktivert og reiseforsikringen er på plass. Festivalspillelisten er på plass så det eneste jeg mangler er powerbank til telefonen. Nekter å gå tom for strøm - det værste som kan skje meg er å ikke kunne høre på musikk når jeg aller helst ønsker å stenge ute omverden etter en lang dag!

---

Nå ligger jeg bare på sofaen å ser TVP og venter på John Blund. Voksenlivet har forresten bitt meg i ræva, for i dag har jeg skrevet handleliste for hele helgen. Det har aldri skjedd før og vi venter middagsgjester på fredag, mne husmor som jeg er, disker jeg selvsagt opp med nachos! 


  • 232 lesere

Likes

Comments


Jeg var helt sikker på at ting gikk bra. Jeg vet godt at jeg har truffet veggen, men helt ærlig så trodde jeg at det gikk bedre. 

Det var i alle fall det jeg prøvde å fortelle alle rundt meg. De siste tre månedene har jeg gått ned over 15 kilo . dog ganske ufrivillig. Helt til jeg fikk beskjed om å gå opp igjen. Da var det faktisk ikke ufrivillig lengre. Jeg vet ikke hva som trigget det, egentlig, men selv om jeg ikke hadde kontroll over hvor mye jeg gikk ned i starten, så var det noe i meg som bestemte seg for at jeg faktisk kunne kontrollere hvor mye jeg skulle gå opp igjen. Og det blir i alle fall ikke 15 kilo. 

Jeg traff en gammel venn på jobb sist helg og når han spurte hvordan det gikk - spesielt i matveien så er jeg fremdeles hundre prosent sikker på at jeg svarte ærlig når jeg sa det gikk bra. Problemet er bare at jeg har latt dette spørsmålet fra et menneske som skjenner meg så alt for godt plage meg i dagesvis. 

Jeg vil at det skal gå bra. Jeg vil ikke være den selvsikre jenta som brukte to år på å kvitte seg med bulimi - bare for å bli den usikre voksne som utvikler en spisevegring. Det er beinhardt. For jeg ser meg i speilet å tenker at jeg kan bli tynnere. Brysbeinet kan faktisk vise mer av seg selv. Jeg har mer ribbein å vise frem. Hoftebeinet stikker ikke langt nok ut. Og jeg vil ikke føle det slik. Jeg vil ikke leve slik. 

Når jeg tenker meg om. Når jeg tenker tilbake så har det pågått en stund nå. Siden før jeg var hos legen først gang. Og det ironiske var at jeg ikke bare hos legen fordi jeg trodde jeg var syk. Når jeg tenker tilbake så vet jeg at jeg har forsynt meg med halve porsjoner. Ikke bare hjemme - jeg gjør det på cafè eller resturant også. Og hvor jævla sykt  er det ikke når du ber om en halv porsjon av en club sandwich?! 

Om jeg spiser noe som føles som en litt for stor porsjon med lunsj eller middag velger jeg å sulte meg selv resten av dagen, for så å dempe kvalmen med to biter sitronsorbet midt i natten. Når jeg ikke får sove midt i natten står jeg opp, putter en snus under leppa og kjemper mot den ektreme tvangen til å putte fingeren i halsen for å tømme en allerede tom magesekk. 

Hjemme hos C er det ikke noe problem å skjule for andre hva jeg holder på med, for når han ikke vet alt jeg har jordt før. Når jeg bare romantiderer det at jeg har hatt et problem, da er det ikke så lett å se at et menneske sakte, men sikkert ødelegger seg selv. 

Og jeg vet at det er galt. For det er begrenset hvor gal jeg er - selv om jeg mest dansynlig sprenger en skala, eller to. Jeg ser hva jeg driver med. Og noen ganger, når jeg står på utsiden, så gjør det vondt. For jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil ikke være syk. Jeg vil bare bli sykt tynn. Og det er sykt. 

Det kjennes ut som jeg er både David og Goliat. 


  • 247 lesere

Likes

Comments

Aah, lenge var denne dagen en bra dag. Så skjedde det noe. Og jeg hater at det blir sånn her. Hater at negative tanker og følelser spiser meg opp fra innsiden.Jeg klarer ikke tenke klart, men er samtidig så jævla tom. Det er som om alt rundt meg står stille.

Dere vet når dere har hørt at folk er utbrente? At de har truffet veggen? Vel, jeg tok sats og løp rett på den jævla veggen, som viste seg å være alt annet enn den lettveggen som jeg trodde den skulle være - og nå sitter jeg her, fortumlet og mørbanket etter å ha sprintet lett inn i en murvegg som raste over meg.

Jeg er så sinna, så fryktelig sinna. Og jeg skulle ønske jeg kunne sette sammen tankene mine. Jeg skulle ønske jeg viste hva som egentlig plaget meg. Jeg er så sliten. Jeg vil så veldig gjerne sove en hel natt.

  • 260 lesere

Likes

Comments

Sommeren er godt i gang, i Turnforeningen er vi godt inne i den andre og siste uken av Sommerturnskole 2016. Jeg har rukket å få tre myggstikk og pittelitt brunfarge.

Jeg har fått treningsforbud på ubestemt tid, men unner meg selv pittelitt trening så jeg kan føle meg litt som meg selv i en passelig turbulent hverdag. Kroppen jobber tidvis imot meg og jeg er så latterlig lei av å være sliten og kvalm. Noen dager har jeg lyst å ligge på sofaen og bare synes synd i meg selv, men mesteparten av tiden ønsker jeg å løpe en tur eller gjøre noe som gjør at jeg får brukt litt energi.

Det er heldigvis bare tre uker til vi reiser til Belgia, så i dag har jeg fikset meg pass og nytt bankkort. I morgen må jeg huske å dobbelsjekke at jeg ennå har reiseforsikring. Det ville vært kjedelig å reise på ferie uten. Det blir i grunn sjukt kjedelig å reise på ferie uten kjæresten også, men da blir det bare ekstra godt å komme hjem igjen!
Det er ikke bare-bare å være et nyforelsket nervevrak.



Jeg duntret til med 60 arbeidatimer sist uke, fikk oppleve fottur til toppen av min varke hjemby på søndag og i dag har jeg tilbragt hele dagen etter jobb med den latterlig fine kjæresten min. Livet er kaotisk og hektisk, men mesteparten av tiden klarer jeg å holde hodet kaldt. Mestparten av tiden klarer jeg å kose meg. Jeg er lykkelig, selv når jeg er deprimert og det føles veldig, veldig bra.

På noen måter er livet mitt stabilt nå og eldig ofte er jeg trygg på meg selv, men selv om jeg har gått ned 15 kilo siden jeg traff C, så har jeg dager der jeg bestemmer meg for å ikke spise. For å bare kjempe meg igjennom en løpetur på tom mage og undertrykke sultfølelsen. Jeg ser meg i speilet å alle bein i kroppen ligger rett under huden, men jeg føler at jeg ikke blir tynn nok. Det skremmer meg, for jeg føler meg frisk, men noen ganger lurer jeg på om jeg lurer både meg selv og alle de som står meg nær. Jeg håper det blir bedre og jeg håper det blir bedre allerede i morgen. 

Jeg skal prøve å sove litt nå - for det ligger en fantastisk mann i naborommet å snorker meg innlevelse. Og jeg har skikkelig lyst til å krype tett inntil denne fine mannen. 

  • 267 lesere

Likes

Comments


Det er over to uker siden vi kom hjem fra Stockholm og Summerburst med en fantastisk fin gjeng og jeg gleder meg sjukt til neste tur, selv om nesten havle gjengen mangler.


Festivalens først dag var preget av dritvær, men når du er åp tur meg nydelige mennesker, så er det egentlig ikke så mye som kan ødelegge. Jeg var så sliten etter settet til Kyrre at jeg snublet meg innom hotellet for å bytte til tørre sko før jeg trødde i meg cirka 36.00 kalorier fra MAX, lå en time i badekarret og sovnet før siste artist var ferdig  på scenen. 

På festivalens andre dag sov jeg helt til reisefølget bestemte seg for å spise middag. En ekte prinsesse sier ikke nei til mat, vet dere. Værgutene slo også på stortromma, så vi danset under stjerneklar himmel i fuktige converse til i sene natterstimer. 

Hjemreisen hjem var ca like vellykket som Englands forsøk på å vinne EM2016. Vi var heldige nok med at vi var dagens eneste adgang fra Stockholm til Oslo under den svenske pilotstreiken. Og siden det var nok flaks for en dag, så rakk vi selvfølgelig ikke flyet hjem til Narvik, så jeg fikk gleden av å spise Oreokjeks på Gardermoen i timesvis før jeg endelig kunne krype under dyna sammens men verdens beste mann. 

---

Selv om hverken festival eller reise gikk så knirkefritt som jeg hadde håpet på, så ville jeg ikke nølet et eneste sekund om jeg fikk muligheten til å gjøre det igjen. Vi får håpe muligheten byr seg igjen allerede til neste år. 








  • 265 lesere

Likes

Comments


Noe inni meg bobler. Det er som at alle celler jeg er bygget opp av vet at dette kommer til å bli en sinnsykt bra sommer - nesten like bra som sommeren 2008.

Denne helgen har jeg hatt noe som ligner på husarrest, men jeg kan ikke klage selv om skuldrene værker, så står solen oppe 24 timer i døgnet og C har passet godt på meg. Jeg ønsker aller helst å løfte vekter, eller jogge en tur, for lysten til å gjøre akkurat dette blir ekstra stor når solen skinner, men det er ikke fullstendig galskap å sitte på altanen i bikinien med sommerens spilleliste på ørene mens jeg ser på at livet raser forbi.

I morgen starter livet igjen - gode skuldre eller ei. Så ikke er det ikke, for jeg har en uke ferie.
💜 Turnforeningen har avsluttning i morgen, så dagen blir tilbrakt i turnhallen. Og ejg skal spise pizza. Masse pizza.
💛 På tirsdag har jeg PT-time, frisørtime og middagsdate med B - en av ompisene til C.
💜 På onsdag skal jeg pakke bagen, møte PTen min igjen og nok en gang spise middag med B. Mulig jeg også får lurt han med på Kulturskolen sin sommeravsluttning,
💛 Til torsdag har jeg store planer om å jogge meg en tur mens C er på jobb, før vi vender nesa nordover, i retning Lyngen for festival. Det er mye gleder meg til, men mest av alt gleder jeg meg til å tilbringe et par timer alene i bil med C - da kan jeg bare studere han på nært hold uten å si et ord. Herregud. Jeg begynner å bli sentimental på mine gamle dager. For en fyr, altså.

Om jeg overlever en helt i Lyngen med Lydteknikkerkjæresten. så står det tre dager på jobb for døren før jeg pakker ned PTen, bestevenninna, fine M og smågale R i begen og vender min lille nese mot Stockholm, Summerburst og glede. Jeg her sett fram til akkurat denne helgen siden tidlig i vinter og selv om vi ikke reiser med den sammensettningen av mennesker som originalt var planlagt, så tror jeg uansett helt sikker på at vi kommer til å få en helg i Sveriges hovedstad som vi sent kommer til å glemme. Fordelen med å ta med Pten på tur er uten tvil at noen setter en stopper for meg om jeg drikker for mye øl, eller spiser for mye Cheese Fries.

Etter en slik helg er det nesten godt å tenke på at jeg skal tilbake på jobb - til og med før jeg har funnet fram passet.
Resten av juni, i alle fall det som er igjen er fylt til randen av jobb og trening før jeg nok en gang vender nesa ut av byen. Først helga i juli skal C med venner være med på å åpne Troilltampen åette år etter siste festival. Slike ting må man jo være med på. Ikke bare fordi men skal støtte kjærestn, men også fordi Ulvsvåg er Ulvsvåg og på Ulvsvåg finner jeg Silje Helèn. To, kanskje tre fluer i en smekk kaller jeg det!

Når Troilltampen er åpnet og jeg igjen er tilbake i byen, så skal jeg faktsik holde meg hjemme i hele 18 dager før jeg stillekr til Belgia på Tomorrowland med T og B. Akkurat her vet jeg ikke om jeg gruer meg eller gleder meg. Jeg vet bare at jeg uansett kommer til å bli en opplevelse for livet - heldigvis reiser jeg sammen med mennesker som har gjort denne festivalen til deres store feriemål hvert år de siste fem årene. Det må jo nesten bare bli gøy, når jeg tenker meg om.

Det er ingen tvil om at min festivalsommer er fylt til randen av musikk, kjærlighet, venner, latter, mat, øl og glede - i alle til en slik grad som er forsvarlig for en middels voksen jente som faktsik må betale sine egen regninger selv.
Nå er det bare en liten time til kjæresten skal stå opp og ca 87 minutter til min fine, men smågale tobarnsmor av en storesøster ringer for å høre om jeg vil være med ut i sola å leke. - På tide å komme seg i seng.

Og for dere som lurer; Ja, livet mitt er for tiden planlagt i Excel, pakkelistene til alle kromspring er skrevet, skrevet om, slettet og skrevet på nytt igjen. 

  • 327 lesere

Likes

Comments



Dem si det bli lettere med tia'. Dem lyg.
Hver gang mai banke på døra rase alt rundt mæ. Det e rett og slett ondt å leve.

Uansett kor mange gang æ trekk pusten så tar æ ikke til mæ oksygen. Nån gang e faktisk dét helt greit, for nån gang ønske æ faktisk ikke å leve. Æ ønske ikke å eksistere. I dag e en sånn dag. Æ ønske ikke å gå på jobb. Æ ønske ikke å smile. Æ vil bare ligge her i senga mi å fylle puta med tåra.

Æ møte mange menneska som alle ønske sæ nåkkå. Det eneste æ ønske mæ e min morfar. Æ klare ikke å ha det sånn her lengre. Ingenting gir mening og æ fatta aldri kordan fot æ skal stå på eller kordan vei æ skal gå. Æ føla mæ så bortkommen og så jævla aleina.

---

Noen ganger er det bedre å skrive på min egen dialekt, selv om jeg er over gjennomsnittet dialektforvittet. det er ikke alltid like lett å skrble ned alt en føler når hjertet hamrer og man må passe på å være både politisk og gramatisk korrekt.
Starten på innlegget ble i grunn skrevet for et par uker siden, da livet mitt på magisk vis - slikt som hvert år, ble snudd på hue og jeg ikke klarte å puste med magen. Det er rart. Jeg kommer aldri helt over at morfar gikk bort. Ikke vil jeg komme over det heller, for det er en fin følelse å tenke på at man har vært så nært noen at hode spinner og følelsene tar over et par ganger i året.

Det går heldigvis bedre nå. Jeg puster letter, jeg smiler mer og jeg gleder meg over livet. Mai er en tøff måned. I år har det også vært jubileum etter jubileum og selv om jeg er fan av å feire livet og de som har delt det med meg, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal feire at det er fem år siden farfar, morfar og en av mine beste venner gikk bort. Jeg klarer liksom ikke helt feire at livet aldri blir det samme igjen.

Dét jeg der imot kan feire er alt det fine livet har å by på akkurat nå. Jobb, venner, kjæresten min, trening, mat, latter, lek, sommer og morro. Det er slike ting som er gøy å feire. 

For livet er en fest. Ingen må noen gang tvile på at det er akkurat slik jeg føler det. I skrivende stund vet jeg at jeg burde sove, men sola skinner i vakre Nord Norge, jeg har Train på øra og jeg gleder meg så sykt til å kicke i gang festivalsommeren neste helg. Om min nyinnflyttede skulderbetennelse bare hadde orket å flytte seg til helvette ut av kroppen min, så skulle jeg i alle fall aldri ha klaget.

Jeg er en heldig jente. Jeg gleder meg til å gå på jobb, jeg gleder meg over å ha så mange fine mennesker i livet mitt. Jeg gleder meg over å spise og dèt har ikke alltid vært like lett. Jeg stoler på mennesker. Jeg er tryggere på meg selv. Klokken er 04:26 og jeg er ikke helt sikker på hva poenget mitt er, men jeg tror det handler om at livet uten tvil kan være latterlig kjipt til tider, men at ting alltid blir bedre. At det er greit å bare være menneskelig inni mellom.


  • 327 lesere

Likes

Comments