Baby på vei. , Hverdagen

Gårdagens blogginnlegg fikk meg virkelig til å tenke.
Jeg vil oppleve en fødsel der jeg og Torbjørn er i fokus og tante er til hjelp når vi trenger det. Så kan jordmødrene ta seg av det som skjer fra navlen og ned.

Vi har faktisk bestemt oss for å ikke fortelle det til noen når fødselen starter. Bortsett fra tante da, selvfølgelig. Så får vi se hvor lenge fødselen varer. Om det drar ut i fryktelig mange timer, så må vi nok informere de menneskene vi snakker med hver dag. Sjefen til T burde jo også får høre i fra oss i løpet av et par timer, selv om han er oppegående nok til å forstå hva som skjer om han kommer til mobilsvar så tenker jeg at det er hyggelig med en heads up.

Jeg krysser forsåvidt fingrene for en fødsel som varer i 3-4 timer, slik som de har gjort for alle i slekta, men om noen skulle avvike, så ville det vel vært meg. Det føles i alle fall godt at T var støttende til tanken på å ta utgangspunkt i å holde kjeft.
Vi vet jo aldri hva vi vil tenke eller føle når det først står på, men akkurat nå blir ingen informert. Ikke en gang mamma eller storesøster.

Jeg har tenkt litt på det også. At behovet for å snakke med mamma eller Malin er større enn behovet for å snakke med andre, men at jeg føler at om jeg ringer mamma så må jeg ringe svigermor og om jeg ringer storesøster, så må jeg ringe svigerbror. Og da ruller ballen.
Torbjørn hadde også forståelse for at jeg har et større behov for å ringe mamma, enn å ringe svigermor - det handler ikke om kjærlighet, men om biologi.

Jeg har veid for og imot i hele dag og har kommet frem til at den absolutt viktigste grunnen for meg til å holde tett om det er at sjansen for at noen skal "ta i fra" meg muligheten til å dele nyheten selv. Det faktum at alt kan skje og ting kan dra ut i det som føles som evigheter er også er argument som er viktig for meg. Om vi informerer folk, uansett hvem det skulle være - og de forventer oppdatering etter et par timer, så vil det bare føre til stress og mas for alle parter om det blir stille for oss litt for lenge.

Jeg orker ikke presset som blir lagt på våre skuldre om andre blir stresset eller bekymret. Og maset. Nesten viktigere enn faren for at nyheten ikke blir min å dele er maset som følger med når folk vet ting. Jeg gidder ikke.

Jeg googlet opp og ned i dag - og kom over en jente som hadde informert familien når fødselen startet, men når fødselen varte litt for lenge i noens øyne ble det ringt direkte til fødestuen for å få en oppdatering. Jeg gidder faktisk ikke det heller.

Jeg er nok mer rett fram på bloggen, enn hva jeg er på Facebook. Jeg vet ikke hvem som leser bloggen min, men siden adressen aldri har blitt delt med noen andre enn andre bloggere, så regner ikke med at familen henger mye her inne. Bloggen blir liksom mer som en dagbok for svæ'ært spesielt interesserte. Så nå må jeg bare finne en måte å minimere tankene mine ned til en enkel Facebook-status som når ut til venner og familie. Gud bedre. Fødsel er stress

Nå må jeg faktisk hoppe i kassa, snart. Har en avtale med Torbjørn klokken ti i morgen. Ti er jævlig tidlig. Husker ikke sist jeg var våken klokken ti.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Det er klart man tenker mye på fødselen og tiden etter, nå som det nærmer seg slutten av et svangerskap. Det som plager meg aller mest for tiden er tanken på at noen andre skal komme til å dele vår nyhet før vi får delt den. Jeg vil dele det selv.

Jeg var uheldig å dele nyheten om babymagen litt prematurt med et menneske som jeg var helt sikker på at jeg kunne stole på. Jeg kunne ikke det - og før jeg viste ordet av det var det ikke lengre vår nyhet å dele. Og det sårer.

Jeg har slått av posisjonen på snapmap, jeg har låst veggen min på Facebook og jeg skulle ønske vi levde på 90-tallet da sosiale medier ikke eksisterte. Det er selvfølgelig et og annet menneske som "må" informeres når fødselen er i gang, men siden det bare er T og tante som skal være med, så vurderer jeg å holde kjeft om det. Jeg vet at mamma vil sette pris på det om jeg ringer før jentungen er ute, men om jeg bestemmer meg for å ikke si noe, så håper jeg det blir respektert.

Jeg vet at ingen mener noe vondt med det, men jeg klarer ikke tanken på at bestemødre, bestefedre, tanter og onkler skal dele at de at blitt bestemødre, bestefedre, tanter eller onkler før vi får delt av vi har blitt mamma og pappa. Jeg orker ikke at telefonen skal ringe i tide og utide, men jeg vil ikke slå den av hellr, for jeg vil ha muligheten til å ringe storesøster akkurat når jeg trenger det.

Og hva skal jeg svare når noen sier at jeg må holde de oppdatert? Jeg har så mange spørsmål til dette. Hvorfor skal jeg holde noen oppdatert? Og hva svarer jeg til de jeg ikke ønsker å holde oppdatert? Jeg har aldeles ikke et behov for å fortelle noen at fødselen er i gang. Noen mindre enn andre, i grunn. Om fødselen varer i to døgn, for eksempel, så vil jo det utgjøre to døgn der folk skal mase om hvordan det går, om hvordan vi ligger an og hvordan jeg har det. Den eneste som får lov å mase er storesøster. Noen vil jeg ikke "holde oppdatert" fordi jeg ikke har troa på at de kan holde kjeft.

Jeg føler meg nesten litt fanget. Jeg vil ikke informere noen om noe. Jeg vil ikke forstyrres. Jeg vil dele nyheten selv. Så fort noen får vite at fødselen er i gang, så øker også sjansen for at noen forsnakker seg. Og så fort noen forsnakker seg, så vil andre prate om det. Ikke har vi planer om å dele nyheten offentlig før det har gått en dag eller to heller.

Det er mulig det er hormoner, men jeg får en skikkelig klump i halsen når jeg tenker at at noen kan komme oss i forkjøpet når det kommer til å annonsere at min største gave har kommet til verden. Det føles så håpløst at jeg på et vis må forsvare egene ønsker og handlinger.


  • 96 Lesere

Likes

Comments

Baby på vei. , Hjem og interiør, Hverdagen , Utstyr til babyen.

Termindato! I alle fall om vi regner utifra menstermin. I følge ultralyden er det ennå 6 dager igjen. Det betyr at det er 17 dager igjen til jeg blir satt igang, med mindre et skjer noe før den tid. De siste dagene har jeg gruet meg litt ekstra. Det er allerede en del jenter i termingruppa mi som har fått baby og ikke alle hitoriene er solskinnshistorier fra fødestua. Mest av alt så bekymrer jeg meg for Torbjørn. Det skremmer meg å tenke på at det kan oppstå situasjoner der Torbjørn føler seg liten og hjelpesløs.

Det er beinhardt å ære gravid for tiden, men så lenge jeg har knekkebrød uten pålegg, sjokomelk, agurk, ammebhene mine, hugme'en og lukta i garasjeanlegget så overlever jeg et par dager til. Jeg sover bort dagene uansett, så tiden flyr i et greit tempo. Jeg sover når T er på jobb, er våken fram til T tar kveld og slår ihjel et par timer på sofaen før jeg tar kvelden jeg også.

Vi var forresten på svangerskapskontroll i går - jeg håper det ble vår siste kontroll, for å si det sånn. Det er så stas når Torbjørn har tid og mulighet til å være med. Jeg vet at han har krav på fri, men siden har er en av de heldige som får betalt permisjon to uker etter fødselen og en uke med slakke tøyler så han kan bli med hjem til Narvik, så syns vi det er greit at han misser en kontroll eller to. Så lenge alt er greit med både jentungen og meg, så er det ikke mye nytt vi lærer på disse kontrollene uansett. Symfysemålet følger kurven sin, jeg følger kurven min og ting er som de skal være og vi må bare smøre oss med tolmodighet. Og jeg tar heller tre uker med jentungen og Torbjørn som en nybakt familie, enn å alltid ha noen med meg på rutinekontroll.

I norge har alle nybakte fedre rett på to uker fri i sammenheng med fødselen, men ikke alle disse dyrebare fedrene har rett på lønn. De får lønn under permisjon om de jobber for stat eller kommune, eller om bedriften har en sjukt gunstig tariffavtale. Om arbeidsplassen ikke har dette, så er det sjefen som bestemmer og i små, private bedrifter mister far ofte lønnen sin. Torbjørn har heldigvis verdens beste sjef, så de første ukene etter fødsel er han nesten bare min. Alle vet jo at den mannen der ikke kan legge jobben på hylla en hel dag uansett, så har får jobbe når vi sover.

I natt skal jeg prøve å komme meg i seng til en fornuftig tid, men det går så mye på tv på denne tiden av døgnet. I morgen (også kjent som litt senere i dag, for folk med normal døgnrytme) kommer Silje tilbake til Oslo og på besøk til meg. Det skal feires med vårruller, tenker jeg. Og da er det jo greit å være relativt uthvilt. Vi får se hvordan det går. Håoer Silje sovner på sofaen. Det er slike gjester jeg liker best!

Håper i grunn jeg får gjort ferdig vugga mi i morgen, så jeg kan få vist dere hva jeg har gjort. Den er altså så fin! Også på badet her det blitt kjempefint. Jeg er så fornøyd. Det blir faktisk råfint her når håndtverkerne er ferdige. Nesten en tragedie at vi skal flytte hjem til Narvik, gitt.


Likes

Comments

Baby på vei. , Hverdagen , Utstyr til babyen.

Det er rart å tenke på at fødselen nermer seg nå - fødebaggen er så klar som den kan bli og roen har på et vis senket seg i huset. Det eneste jeg mangler et er par tøfler - (folk sier at det kan være en god idè) - og ting som blir brukt i hverdagen.. Jeg kunne sikkert ha pakka ned tannbørsten, men da må jeg jo kjøpe meg en ny tannbørste og det betyr at jeg eventuelt må ut av huset for å kjøpe en ny en - og da er jeg like langt, for jeg gidder ikke røre meg. Så toalettsaker får være toalettsaker - jeg er klar for å bli mamma, jeg.

Jeg har lenge gruet meg. Gruet meg til alt som kan være ubehagelig, alt som kan være vondt og alt jeg kommer til å si til Torbjørn i ren frustrasjon. Jeg har en tendens til å bli en usaklig drittunge når ting gjør vondt eller er ubehagelig. Ikke liker jeg at noen tar på meg heller om jeg er utilpass.

I all hovedsak så har jeg jo søkt om fødeplass på ABC fordi jeg ønsker meg en stille og rolig, naturlig fødsel der jeg får jobbe med kroppen og riene. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke noe form for medisinsk smertelindring, men det kan jo være at jeg virkelig har tatt med vann over hodet her. Heldigvis kan man ombestemme seg. Tror jeg. Om ikke, så får det holde med akupunktur og et badekar. Jeg skulle gjerne hatt lystgass tilgjengelig, men man kan ikke få i både pose og sekk.

Jeg er i grunn 98% sikker på at fødselen kommer til å gå som en drøm. Det er selvfølgelig ting som bekymrer meg, som im jeg vil revne eller om jeg må klippes. Hvor mange sting trenger jeg og hvordan vil formen eventuelt være i dagene etter?
- Så var det ammingen da. Hvordan vil det gå? Vil jeg få i gang produksjonen kjapt nok? Vil vi i det hele tatt få det til? Jeg har heldigvis gitt klar beskjed om at jeg ikke forlater barsel før ammingen sitter som den skal - jeg har såre og ømme nipler fra før av, så feil sugetak og feil teknikk kan fort ødelegge hele opplevelsen.

Det er nok helt naturlig at blivende mødre bekymrer seg for mye rart - det gjør jeg også - særlig da både mamma og Malin har hatt styrtfødsler. I mitt hode er det to ting som kan gå "galt"; det kan gå alt for fort for mitt eget beste, eller jeg kan bli satt i gang som fører til komplikasjoner - kanskje må jeg klippes eller kanskje blir det keisersnitt. Det nekter jeg å finne meg i. Tidvis er dette tanker som holder meg våken og som gjør at jeg stresser litt ekstra rundt hele fødselsgreia.

Ellers så har jo en hver mor rare ønsker rundt fødselen og opplevelsen. jeg er en av de mødrene som møter opp på føden så fort noe ligner på rier og jeg forlanger kjærlighet og oppmerksomhet i mengder! Noen mødre vil ikke forstyrres - jeg vil vite hva som skjer hele tiden. Noen mødre vil ha babyen rett på brystet - jeg vil ha en ren baby. Noen mødre vil ikke screene babyen sin - det vil jeg. Jeg leverte fødselsbrevet mitt nå i formidag, det ble hele 968 ård om hvordan jeg vil ha det fra jeg kommer inn døra på Ullevål til jeg reiser hjem hest fem dager etter fødsel.

Jeg gruer meg litt ekstra siden Torbjørn skal være med - Torbjørn er mye, mye mer følsom enn hva jeg er. Jeg er helt i motsatt ende av skalaen og følelser irritere meg innimellom. jeg håper bare jeg klarer å være snill med mannen i mitt liv. Jeg håper også at han vil både ta imot babyen og klippe navlestrengen. - Sistnevnte skal dog ikke klippes før den har pulsert ferdig, så det kan faktisk hende at jeg må fire på noen av kravene mine for at ting skal gå opp. Vi får se. Jeg har aldri pressa ut en baby før, så jeg vet strengt tatt ikke hva jeg går til.

- Nå skla jeg bruke resten av lørdagen min på å dulle med babyting, brette babyklær, pakke til Narviktur og bare kose meg. Den følsomme pappaen skal se fotballkamp. Det er slike fordelinger vi liker her i huset. ❤

Jeg fikk forresten bæretøflene i lammeskinn her om dagen, så nå kommer ikke lillemor til å fryse på bena. Klarte også å montere leandervugga i dag - det mangla en krok, men selger fiksa og når enden er god er allting godt.

Likes

Comments

Baby på vei. , Hjem og interiør, Hverdagen , Trening og kosthold , Utstyr til babyen.

Noen ganger blir jeg kokko av å være gravid. Jeg plages med absolutt alt for tiden og bedre ble det strengt tatt ikke da jeg gikk til anskaffelse av en vugge jeg ikke klarer å montere. Torbjørn skal sannelig få noe å henge fingrene i i morgen. Om ikke jeg bestemmer meg for å montere den i natt. Jeg sover jo ikke uansett.

I går var jeg forresten på temakveld i regi av Kvinnehelsesenteret, Klinikk for alle på Majorstuen - alt ble streamet, så alle som drømmer om å bli gravid, er gravide, eller har fått en liten en kan se hele greia her;

Kom meg hjem der i fra med en velfylt goodiebag og masse ny kunnskap. Skal se filmen et par ganger til - greit å pugge på en del ting.

Her i huset har vi akkurat konsumert en grei mengde taco, så nå skal vi kose oss med film og smågodt til en av oss sovner på sofaen.


Likes

Comments

Hudpleie og velvære , Hverdagen

Det eneste jeg har vært flink til å ta vare på i dette svangerskapet er huden i ansiktet mitt. I skrivende stund har jeg akkurat bekreftet et kjøp av ansiktsmasker på ebay og smurt trynet inn i rosa gugge. Det er uten tvil den enkleste måten å gjøre det på. En vask eller to om dagen, skrubb en gang i året (ja, jeg slurver) og ansiktsmaske hver gang det er fotballkamp på tv. Nå har jeg dog vært jævla heldig, for jeg tror ikke jeg har hatt en eneste kvise i 2017. Knock on wood, gitt.

Jeg skal ikke si at jeg har løsningen på hva som passer for akkurat deg, for jeg har vært heldig og har hormonene på min side, men for meg har det funket med daglig rens av huden og at jeg har vært flink å tilsette fukt, væring og diverse vitaminer igjennom masker. Jeg har helt sluttet med rensende masker, da de har en lei tendens til å tørke ut huden og urenheter - da blir det bare verre på sikt.

Hudpleieren i meg ville nok bedt deg, om du hadde spurt, om å få deg en time i salong og få analysert huden din. Finn ut hva du mangler og hva som passer for deg. Og det har kanskje vært fordelen min - det at jeg kan en ting eller to og nå etter et par år har slått med til ro med at det enkle faktisk er det beste.

Fant forresten et aniktsmaskebile av meg selv fra tilbake i 2011 - kos dere med det!
Jeg skal kose meg med popcorn, Mozell og fotball på skjermen. Ja, så skal jeg skrive innlegget om håp, drømmer og forventninger til fødselen.

Likes

Comments

Termin: Fremdeles 10. oktober, men jeg er forberedt på å gå over, så nå er det max 26 dager igjen til jeg blir satt igang. Tiden flyr i godt lag, sies det.

Hvor langt på vei: 38 uker og 1 dag i følge ultralydtermin - 39 uker og 0 dager i følge menstermin. Nå kan prinsessa bare komme. Fødeplassen er siktret, vi har vært på kurs og det er bare småting som mangler i livet.

Dager igjen: 15 dager igjen til ultralydtermin, så får vi se hva livet bringer i mellomtiden.

Babyen er så stor som: Som en kake - jeg må slutte å måle ting i mat, for jeg er konstant sulten. Hadde det ikke vært for at jeg blir like fort mett, så hadde jeg blitt tjukk.

Ukens must haves: Ingenting har forandret seg siden sist: Kjæresten og gravidputa. Jeg trenger avlastning til bekkenet og noen som kan puske meg i håret.Jo, så har jeg allerede begynt å smøre meg med Purelan. Det er digg, det.

Liv i magen: Opp og ned, som alltid. I dag har jentungen vært ganske stille, men vi har slike dager. Ting føles greit, så jeg bekymrer meg ikke. Hu våkner nok så fort jeg blir trøtt.

Siste innkjøp: Vi har fiksa oss bilstol og seng i Narvik, ellers er alt i hus. Så må vi bare få ting på plass, da. Det er ikke bare-bare. Skal få T til å fikse et par småting på badet i løpet av uka.

Mangler vi noe: Nesten i alle fall. Trenger ett sett til med inneull, ammeinnlegg i ull, ammeskjold, kompresser og noe form for obbevaring på badet.

Cravings: Spiser ikke kjøtt og har forelska meg i løkringer. Må ha løkringer. Løkringer ruler. Og Mozell. Løkringer og Mozell - når jeg da har gravidputa og kjæresten i tillegg, så har jeg alt jeg trenger!

Plager: Som sist uke: Jeg har fått vann i føttene. Eller, rettere sagt i tærne. Skoene mine har blitt for små. Eller så er det skambenet og symfysebenet som plager meg mest. Jentungen ligger rett vei, så det presser nedover, korsryggen kunne vært amputert og mitt skip er lastet med kynnere. Jeg skal ikke klage, jeg lager verdens fineste apekatt og det er ikke lenge igjen. Det nye er: Kutta meg når jeg skulle shave meg i går og kan ikke huske sist jeg gjorde noe annet på toalettet enn å tisse. Blæ!

Nattesøvn: Sovner ikke før i femtiden, så våkner jeg rundt ni og våkner igjen i ettiden. Hadde sikkert klart å snu døgnrytmen om jeg skulle rekke noe, men det er vanskelig å stå opp når det ikke skkjer en dritt i hverdagen.

Forventninger rundt fødsel: Eget innlegg om dette kommer. Jeg lover. Kanskje i morgen, allerede - tenkte bare jeg skulle skrive ferdig brevet til jordmødrene først.

Humør: Humøret er på en opptur! jeg smiler og ler mer enn jeg gjorde for rundt to uker siden. Det føles bra, men det er greit å huske at følelser bestemmer litt selv.

Vektøkning: Frisk som en fisk og opp 15 kilo. Det føles bra! Når ungen er ute går jeg nok ned litt, så er det bare å starte jobbem med å nå vektmålet på 70 kilo. Trenger litt muskler!

Kontroll: 10 dager siden siste kontroll. Tre dager til neste. Håper jordmor kan kike litt down under. Om det ikke er tegn til modning eller åpning så fortjener jeg en svømmetur. Om der faktisk er tegn til at noe er i gang, så håper jeg på å bli strippet.

Sykehusbag: Jess! Det meste er på plass nå. Jeg har et par plagg jeg må vaske før jeg kan pakke de ned. Ellers mangler vi bare å pakke ned ting som jeg bruker hver dag. Og nå har jeg bestemt meg for at det faktisk er greit å pakke ned litt for mye greier til både jentungen og meg selv. Torbjørn har fått plass til en boxer, et par sokker og en t-skjorte. Jeg har faktisk bestemt meg for å pakke ned pittelitt sminke - jeg innser jo at en gjest eller to kanskje vil ta et bilde og siden jeg ikke liker mitt eget fjes så er det greit at jeg prøver å gjøre meg komfertabel.


  • 144 Lesere

Likes

Comments

Baby på vei. , Hjem og interiør, Hudpleie og velvære , Hverdagen , Utstyr til babyen.

POW! Bekka gravidtetsuke 39 i skrivende stund. Det er rart å si det, men jeg føler meg ikke kjempegravid lengre. Det har bare blitt normalt - for bortsett fra bekkenløsning, stiv rygg, eksem, kynnere og sure oppstøt, så føler jeg meg bare som Stine Marie.

16 dager til termin og max 27 dager til jeg blir satt i gang og ting føles veldig, veldig greit. Vi var på svangerskapskurs her om dagen og gleden rundt fødselen vokser seg bare større og større for hver dag som går. I dag fikk jeg også handlet inn de siste fire ullplaggene - de henger nå på tørkestativet og skal snart finne veien ned i fødebag eller Narvikkoffert. I Navik kommer også ting på stell - vi har fått tak i bade bilstol og seng av samme type som vi har her hjemme - helt uten å blakke oss.

Torbjørn sovnet for rundt to timer siden, men varmen tar knekken på meg. Hvordan kan jeg sove når det er 14 grader ute og helt vindstille? Det er jo som å spøve å finne roen i Hellas i juli. Han skal bare sove, han - jeg har det ikke bare grusomt. Over skjermen ruller stjernekamp og det skjer noe magisk i kroppen min når Didrik synger opera. Jeg har ikke fulgt med til nå, mne denne episoden kunne jeg ikke gå glipp av.

Resten av helgen skal nok brukes til ingenting - litt som ukedagene, altså. Jeg har ikke noe å pakke, mne jeg har litt igjen å rydde i, men det må ikke gjøres på en søndag - søndager skal brukes til å slå T i minigolf. I alle fall denne søndagen.

Likes

Comments

Baby på vei. , Hverdagen

Nå har jeg pakket den forferdelige fødebagen hundre ganger. Jeg blir aldri helt sikker på meg selv eller helt fornøyd. Jeg har kommet halvveis i gang med brevet til jordmødrene på ABC, så noe er på stell. I alle fall nesten.

Jeg har tenkt mye på hva som vil skje fremover. Hvordan livet og hverdagen vil forandre seg. Det handler ikke lengre bare om meg selv. Jeg vet Torbjørn ikke bryr seg om jeg legger ut et bilde av oss eller han på sosiale medier uten å spørre, men det er noe annet når det kommer til et barn. Et lite menneske som ikke kan si i fra.

Veldig mange mødre og fedre legger ut bilder av barna sine i en hver situasjon. Helt ukritisk. Triste barn, glade barn, syke bare, sinte barn, aktive barn. Barn over alt, uansett hva dagen bringer. Og jeg skal ikke sitte her å fortelle hvordan andre foreldre skal eksponere sine barn, men jeg vet at jeg ikke ønsker å dele for mye av hverdagen til mitt barn. Ikke ønsker jeg at noen andre skal gjøre det heller. Hverken Torbjørn, tanter, onkler, bestemødre eller naboer.
Og det er ikke fordi jeg ikke kommer til å være verdens stolteste mamma, eller fordi jeg ikke vil at Malin ikke skal få være verdens stolteste tante, men det er ikke alt man trenger å dele. Et bilde eller to er selvsagt greit, mne det trenger ikke være tusenvis av dem og jeg ønsker ikke at alt for mange fremmedfolk skal ha tilgang til dem heller.

Line Victoria Husby-Sørensen, også kjent som Supporterfrue snakket litt om dette for et par dager siden. Hun har valgt å ikke dele alt for mye av hverdagen til Maren på hverken blogg, Snap eller Instagram. Ikke fordi det er noe galt med Maren (som var et spørsmål som de fleste stilte seg), eller fordi Line ikke var en stolt mor, men fordi fremmedfolk ikke har noe med hvor mange ganger ungen har tisset i dag, eller hva kleskoden er for dagen er. Og jo mer jeg holder babyen min borte fra sosiale medier, jo større er kanskje sjansen for at folk driter i å stikke trynet sitt ned i barnevogna uten å spørre først. Jeg forventer å støte på en hel del idioter der ute og håper at jo mindre jeg eksponerer babyen min, jo ferre idioter møter jeg på min vei.

Jeg regner med jeg kommer til å møte en del motstand på min vei. Både fra kjente og fra ukjente - for det er rart hvordan alle andre vet hvordan man skal oppdra andres barn. Jeg kommer nok til å får høre at jeg er overbeskyttende og at barn ikke har godt av det, eller at jeg ikke er stolt nok over barnet jeg har båret fram. At jeg skjemmer bort barnet får jeg nok høre uansett, siden jeg har tenkt å bli en bæremamma.


Likes

Comments

Baby på vei. , Hverdagen

Nå er jeg fryktelig, fryktelig klar for å bli ferdig med hele svangerskapet. Jeg vil bare ha ut denne jentungen så jeg kan finne ut hvordan hun lukter og hvilken lyd hun lager når hun sover. Det er så rart å elske noen så høyt før du i det hele tatt har møtt dem. Jeg viste ikke hva ubetinget kjærlighet var - jeg trodde jeg viste det, mne jeg tok feil. Gud som jeg gleder meg!

Det hjelper ikke akkurat at jeg er drittlei av hormoner, muskelsmerter, forstoppelse og dårlig med søvn. Alle ler når jeg sier jeg gleder meg til å sove, mne det er ikke tull. Om babyen min ikke vil sove, så kan faktisk Torbjørn være våken litt, så jeg får sove, men jeg får ikke noe mer søvn bare fordi Torbjørn må være våken når jeg har vondt. Det er forskjellen. Og det plager meg ikke å tenke på at det blir våkenetter, tårer og amming. Jeg ser bare fram til alt som gjør vondt forsvinner.

Torbjørn har lastet ned OTH til meg, så jeg har brukt hele helgen på å se tenåringsdrama, spise og sove. Ja, så har jeg fletta sjalet mitt, løsnet det opp igjen og fletta det en gang til. Jeg har tenkt å holde meg i sofaen til jentungen kommer ut, her skal jeg bare glane på tven og flette sjalet mitt. Jeg er så heldig at jeg får besøk på barsel av ingen ringere enn Oslo Bærebibliotek. Det er greit å vite at jeg gjør ting 100% rett før jeg langer igjennom Gardemoen i retning Nord Norge med babyen.

Heldigvis finnes det nok noen i Narvik som kan se på krytingen min også, men jeg kan aldri bli for sikker på meg selv. Greit å vite hva jeg driver med den dagen mamma politiet kommer å spenner bein på meg.

Nå skal jeg lure Torbjørn til å poppe popcorn, så skal jeg fortsette å ligge på sofaen i en liten time til. Er det søndag, så er det søndag. 💜

Likes

Comments