Det kommer ikke på tale å møte gamlegjengen igjen. Jeg har fått nok av å bli dratt tilbake til fortiden. Jeg har fått nok av fortidens påminnelser, eller andre ting som har skjedd. Jeg har ikke opplevd noe minneverdig å ta med videre. Så det er ikke noe jeg ønsker. Rett og slett. Det finnes egentlig ingen gjensidig interesse heller tror jeg. Så det beste er at jeg konsentrerer meg om det livet jeg vil ha. Det livet jeg alltid har villet ha. Det livet som motiverer meg. Det som er gøy og bra. Det er ikke gøy og bra å møte noen ifra fortiden igjen. Det er ikke gøy å bli mistet. Eller oversett. Eller fryst ut. Det er ikke den egentlige meg. Det er ikke den jeg står for. Det er ikke det jeg forstår. Det er absolutt ikke det jeg har oppført meg som. Og det er ikke det jeg har satt som mål. Jeg vil ikke være med dem igjen de jeg har møtt før. La fortid være fortid tenker jeg, og ikke ta med det videre. Ikke ta med fest-perioden. Ikke ta med inne-røykerne. Ikke ta med de som drikker. Ikke ta med de som sløser bort livet sitt. Ikke ta med de som er onde. Ikke ta med de som ødelegger meg. Ikke ta med de som ønsker å leve i fortiden. De som alltid vil tenke på den. De som vil reise på de samme stedene altfor mange ganger. Jeg vil bare si det at det blir ikke for mange ganger hvis du ikke overbruker det. Som en sang på Spotify. Det finnes bare ikke behov for noen fler merkelige, utagerende mennesker i mitt liv. Jeg forsøker å konsentrere meg om å tjene penger, jobbe med oversikt og journalisme. Og det er veldig viktig å ha det fokuset. Det er ikke ett jeg vil miste. Men ingen hjelper meg å beholde det. Det er snarere tvert imot. Også nye folk som bruker narkotika. Det er jeg helt ferdig med. Jeg har vært sukkerfri, snopfri, kjøttfri & alt mulig siden 2009, og jeg har ikke drukket heller siden det. Det skal ikke være sånn at uansett hvor mye jeg prøver å gjøre så skal noen være der og ødelegge for meg for resten av livet. Som om jeg har gjort noe galt imot noen. Eller som om det finnes andre slags grunner for hvorfor jeg plages av de. Som om det er en sykdom. Som om det er noe som skapes av hjernen min. Eller at jeg feiler fordi jeg gjør noe ulovlig som å eksperimentere med molly. Det er jo ikke lov. Det er jo ikke det. Og det er jo ikke lov å bil boikottet heller. Det er jo veldig farlig å bare la noen sitte der i drømmen som om noen har tillatt de å ødelegge meg for resten av livet. Bare for å prøve heisen min. Og utstrekken min. Og at alt egentlig handler om utenomjordisk utnyttelse. Jeg er ikke imponert over hvor vanskelig det er å stoppe det som lager kroniske plager. Og at selv om jeg vet årsaken til det, at det virkelig er indre sjeler, indre følelser, indre drømmer som prøver å tynge noe ned så mye at det får Downs. Og gjør seg klar som om de er meg. Prøver å forvirre. Prøver å kødde. Prøver å ødelegge. Prøver å ta en del. Prøver å kutte meg opp. Prøver å stjele av meg. Prøver å dømme meg. Prøver å lage livet mitt negativt. Nei. Jeg henger ikke med Janne og de lenger. Nei. Jeg henger ikke med Cecilie og de lenger. Nei. Jeg henger ikke med noen lenger. Jeg er venneløs igjen for øyeblikket. Og det har jeg egentlig alltid vært. Hvis det ikke var for alkoholen. Og jeg får absolutt ingen hjelp av universet. Det ser jeg, føler jeg og det er bare bullshit at noe hjelper. At noe kan hjelpe. Det er bare bullshit. Det er det. Det finnes ingenting som hjelper meg - av det som kunne hjulpet meg. Og de er onde, de er sprø, de er syke. Det er absolutt ikke noen jeg har invitert inn til meg for å hjelpe meg - eller for å prøve å gjøre noe som er til det beste for alle andre enn meg. Som om flertallet bestemmer i leiligheten. Dette er min leilighet. Det er jeg som skal bestemme. Jeg vil jobbe. Jeg trenger ingen lekser å lære av det onde. Det er nok at dere ødelegger. Det er nok at det er feil. Det er nok at det skader. Det er nok at det ikke kan stoppes. Det er nok at dere ødelegger hjelpsomme sjeler. Jeg er skeptisk til nye. Jeg er kortfattet, og tror ikke det vil bli feil å velge rett venn fremover. Og det kommer jeg ikke til å gjøre tror jeg. Jeg vil ikke kontakte de. Det finnes ingen grunn for å ville gå i gamle fotspor. Jeg anser ikke det som en add jeg ønsker. Men kanskje noen med ett stort varmt smil, og en koselig liten kropp vil være min venn en gang. Men kanskje jeg ikke vil få en venn noen gang. De er jo så onde de jeg blir plaget av, og hver gang jeg møter noen og skulle gjerne tro det var riktig å møte noen, så blir jeg skadd og kan ikke jobbe. Det er ikke godt nok at jeg gir beskjed. Det er ikke godt nok å skrive om det. Det er ikke hjelpsomt nok. Så mye må jeg skrive for å komme frem til neste poeng, dette er også for mye å gå igjennom pågrunn av dere. Å se noen ødelegger. Å se noen ødelegger følelsene mine. Å se at de ikke bryr seg. Nye folk. Folk uten respekt. Folk som jeg har møtt tidligere har heller ingen respekt. Ingen forklaring. Ingen refleksjon. Ingenting. Det er hemmelig. Alt. Det har ingen hensikt for meg å kontakte de engang. De sier jo aldri noe noengang uansett. Det er jo aldri gjensidig. Det er jo aldri noen som vil jobbe MED meg. Det er jo alltid imot meg! Alle er opptatt! Men de jeg sliter med, er det ingen som vil jobbe med. Og ingen vil hjelpe meg imot de. Alle har tatt avstand, og nå drar de meg ned. Nå etter ett eneste nach. Nå. Etter ett eneste møte. Nå plages jeg. Nå vil ikke jeg ha de der. Nå vil ikke jeg føle dette lenger. Og denne følelsen er helt seriøs. Det er ikke mine venner de som bruker narkotika. Jeg sier NÆ utfor steder som eies av narkobaroner. Jeg sier nei til alt mulig. Og det er mange grenser for meg også. At jeg ikke kan nyte godt av deres løsninger. Fordi det strider imot mine moraler. Det strider imot alt jeg har. Alt jeg beskytter. Trenger jeg hjelp etter å være med noen er det dumt hvis jeg ikke blir reddet fra dem. Og dette handler ikke om prostitusjon. Dette handler om at de er skyldige, jeg er klarsynt, og de skader meg ved å være involvert litt for lenge en kveld. Og det er nok. Det er nok å ødelegge fremtiden min om. Det er nok. Bare en kveld i samme rom som dem. Og jeg får ikke jobbe. De drar jobben bort ifra meg. De drar yrket mitt, studiet mitt bort. Jeg får ikke gjøre det jeg skal gjøre. Og dette handler om mennesker på innsiden. Dette handler om de som lager følelser til seg selv for å forstå hva de skal og ikke.

Likes

Comments