Noen ganger vier jeg tilfeldige forbipasserende, dagligdagse mennesker noen ørsmå sekunder av min oppmerksomhet. Damen på trikken var heller ikke et unntak av denne normen. Det uskrevne og litt rituelle i morgengry.
Hun var ikke særs iøyenfallende på noen måte. En ordinær og litt som en såkalt «grå mus». Det eneste merkbare var bruddet på en intimsone når hun inntok setet ved siden av meg på den blå 18-trikken denne morgenen.
Allikevel var det hun jeg skulle bite meg merke i denne gangen.
Lurer i ettertid på om hun enset eller funderte videre om meg - slik jeg hadde fundert om henne
- eller om jeg - i likhet med henne - bare hadde en innvirkning på en brutt grense.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments



I år har jeg bestemt meg for at det ikke er nødvendig med nyttårsløfter. De blir gjerne ødeleggende og giftige tilslutt. Det er ikke det at de ikke klarer å bli oppfylt - eller, vell det er vell det også muligens.
Men jeg tror det er mer giftigheten av dem.
Det siste året har i bunn og grunn vær veldig vakkert og veldig vondt på samme tid.
Ting har fått ta mer plass enn det egentlig nødvendigvis trenger. Derav denne evige jakten på at «joda, spiser man mindre så blir man lykkeligere».
For meg bør egentlig slike tanker være et eneste rødt varselsignal. Fare.
Og det er det også på mange måter.
Men så har det overtak. Et slags innvendig overgrep.
Ikke det at jeg har blitt betydelig tynnere dette året. Så det lyser heller ingen varsellamper hos dem rundt. Men det er mer det psykiske stresset hver gang man finner seg selv i dagligdagse sunne aktiviteter som innvolverer noe spiselig.
Det er det jeg ikke får ut.

Derfor har jeg det siste året - eller kanskje heller halvåret rettere sagt. Fokusert på å skyve ting til siden.
Det kan bli mye når man kun ser sin egen elendighet.
Man må lære å se verden litt også.
Samtidig er det noe veldig trygt i å se seg selv.

Likes

Comments

Spørr meg selv ofte i det siste;
Hvorfor er det sånn at vi sørger over andres død når det er akkurat den typen død mange av oss tillater oss selv å falle imot. Noen har nesten falt overende allerede. Med små marginer som skiller mellom å være her eller bli en i rekka.
Hvorfor sørger vi når alle ønsker det samme.
Det som skjer etter vi dør er ikke at hverken vi eller dem etter oss får det bedre.
Vi blir bare et minne. Etter en stund.
Jeg har sett det ved flere annledninger. Og jeg ser det igjen. Føler at så mange dør forgjeves. For vi husker dem ikke. Selv så komplekse individer de var da de levde.
Og det er det som er mest hjerteskjærende for meg.
At mange av dem jeg ser opp til egentlig i bunn og grunn bare ønsker å bli glemt.
Men jeg glemmer ikke.
Jeg glemmer aldri.

Likes

Comments

Vet ikke helt hvordan dette foregår, men jeg prøver nå ialfall.
Det er noen få der ute som har hatt lyst til å se meg skrive blogg en stund. Det setter jeg pris på.
Jeg har aldri hatt helt troen på det. Det å skrive blogg.
Det blir litt for barnslig på en måte, men så har det virket så fint også.
Jeg ser jo daglig mennesker som klarer å være 100%, både i åpenhet omkring seg selv og andre. Dette på en annen sosial plattform enn denne.

Forøvrig er jeg vell ikke særlig ærlig med noen.
Trolig grunnet redsel.
Trolig grunnet mangelen på tidstedeværelse.
Mulig grunn er såkalte trust issues.
I like mye grad en mistillit til meg selv så vel som andre mennesker.
Men ærlighet kommer vell etterhvert.
Det er ialfall det jeg vil prøve på.

Bedre å ha en hobby som holder én gående enn bare å være alene og føle seg ensom.

Likes

Comments