HELLO TUESDAY

Gjett om jeg merker at høsten nærmer seg, jeg hater kulde men både høsten og vinteren er veldig vakker. Jeg har nemlig blitt så glad i å gå i skjørt denne sommeren så klarer ikke helt enda å gi slipp på det, utenom å bruke strømpebukser. Jeg merker også hvor sliten jeg er og har blitt den siste tiden jeg kom hjem fra syden. Jeg har blitt så utmattet av disse søvnløse nettene der jeg bare vrir meg fra side til side i sengen. Jeg fant ut at det å sovne til en film eller sitte å google ulike reisedestinasjoner er mye bedre, selv om jeg kan våkne opp på sofaen gry tidlig for og så snike meg opp på rommet mitt å legge meg. Du har også den følelsen at livet ditt er på vent, selv om jeg jobber i blant så føles det ut som det alltid mangler noe. Dette friåret gir meg også tid til å slappe av litt noe som er helt utenom det vanlige for meg. Jeg klarer egentlig ikke tanken av å slappe av, for jeg elsker at det skjer noe heletiden.

Jeg håper på forbedringer. Ønsket mitt om et nytt selvbilde av meg selv, mer selvtillit til å bare ''Just do it'' og fjerne vonde tanker. Jeg er en person som tenker mye om rett og slett alt. Alt fra Fremtiden til hva jeg burde rydde eller hva jeg burde gjøre for at ting blir bedre, men det ender kun med stress.. Jeg ønsker meg et liv jeg aldri trenger en ferie fra. //daydreaming 

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 404 lesere

Likes

Comments

Jeg tipper jeg har brukt hele natten å skrevet og pusset ut hver setning for at dette ikke blir for mye for verken meg eller dere lesere. Jeg har da valgt å dele min historie om min opplevelse fra promenaden i Nice den 14.juli, jeg vil ikke utdype meg for mye heller så jeg skal prøve så godt jeg kan å få fram litt av hva jeg så.

22.09 -

Det eneste som svevde rundt om i hodet mitt var hvor takknemlig jeg faktisk er som får dra på ferie til nydelige Frankrike med min flotte familie i fred og ingen fare. Jeg var i lykkerus for å endelig få se søsteren min og kjæresten hennes som var planlagt, etter min lange togreise fra Milano kunne jeg puste ut. Det å reise med to gutter/menn er ikke bare bare.. ihvertfall ikke far og sønn.

Jeg hadde virkelig gledet meg til denne kvelden. Jeg har aldri opplevd å feiret nasjonaldagen til selveste Frankrike noe som er jeg syntes er interessant. De holdt et nydelig fyrverkerishow(finere enn nyttårsaften). Jeg måtte sette meg ned igjen siden vi fikk maten våres ganske sent igrunn for at alle restaurantene var som regel fulle og hadde drøssevis av bestillinger. Jeg husker at det nest siste fyrverkeriet var blått,hvitt og rødt som skulle illustrere fargen på Frankrikes flagg. Jeg ble veldig rastløs og nysgjerrig, og ville gjerne gå nærmere scenen som lå rett over gaten. Det var fullt liv der og det skulle være en form for opptreden der om ikke så lenge.

(ca.) 22.30 -

Før jeg vet ordet av det får jeg øye på et stor hvit skygge i sidesynet mitt i ca. 30 km/t kjørernes mot folkemengden. Jeg bare stivnet og skjønte ikke hva som var på vei til å skje, samtidig blir en motorsyklist kjørt ned. Folk skrek og ropte i det en dame kom mot meg med sin datter rundt armen. Hun skrek etter sin 10 år gamle datter som hadde kommet bort i fra henne. Jeg husker nemlig denne damen veldig godt fordi fargen på ansiktet hennes var som et lik. Det føltes ut som jeg stod der i evigheter og så på en slow motion film som jeg kunne spole tilbake igjen også se den på nytt. Barn, voksne og ungdommer blir rett og slett overfalt av denne grusomme hvite skyggen. Det virket så lett for han å kjøre over disse uskyldige menneskene som ville ikke noe annet enn å feire nasjonaldagen sin. Det kan ikke beskrives det jeg så men jeg kan i det minste si at det er det vondeste jeg noen gang har opplevd. Det å faktisk se at folk dør rett foran ansiktet ditt.

Jeg kunne høre pulsen min, hvert eneste slag som dunket hardt mot brystet mitt. Mye er uklart av da skuddene ble avfyrt, men jeg husker godt mannen i hvit t-shorte som var i lastebilen. Jeg hadde null kontroll. Jeg kan sammenliknes med en robot som blir styrt av fjernkontroll. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det men jeg ble nemlig styrt inn i restauranten der vi spiste, bak meg fulgte lyden av glass, bestikk og talerkner som datt på gulvet. Vi gikk igjennom bakdøren der vi havnet i et parkeringshus. Vi hadde ingen anelse om hva som ville møte oss på andre siden. Jeg tok tak i hånden til pappa og klemte den en gang. Gaten var helt skurrete, jeg ville bare legge meg ned eller kaste opp. Tanken på at Ole hadde kommet bort fra oss gjorde dette også mye mer uvirkelig. Det var helt forferdelig å fortsette uten å vende tilbake. Jeg skrek og fikk overhodet ikke puste, noe som var veldig ubehagelig.. Heldigvis kom vi oss til hotellet der pappa prøvde å roe meg ned mens søsteren min hadde Ole på telefonen og prøvde desperat å forklare hvor Ole skulle gå. Alle kom heldigvis i sikkerhet mens folk kom stormende ut i resepsjonen. Jeg tok opp telefonen og ringte mamma, det var ikke mer her i verden jeg ville enn å høre stemmen hennes.

Mange spørsmål surrer rundt i hodet mitt men også i ettertid. Hvordan kunne en så perfekt kveld bli så snudd på hodet til en rent helvete på bare noen sekunder der jeg stod? Dette var ikke planen min i det heletatt, det å oppleve terror... Det er så gresk for meg, og for oss som bor i Norge. Kvelden var så perfekt og jeg kunne aldri tenkt meg at den skulle ende med så mange tårer..

Resten av natten satt jeg oppe trykket på spol tilbake og play. 

Nesten hele gaten var sperret dagen etter og de hvite ''gjerdene'' som er satt opp langs hele gaten er der alle menneskene som omkom ligger. De undersøkte hvert eneste dødsfall nedover hele gaten. Vi dro tilbake til restauranten ettersom pappa måtte løpe fra sin mobiltelefon som lå på bordet der vi satt. Det var helt grusomt å vende tilbake. Se alt av gjenglemte leker og barnevogner som lå strødd utover gaten. Det lå også glasskår etter skuddene på lastebilen .

Jeg skjønte det virkelig ikke hva som hadde skjedd før jeg stod på norsk jord igjen. Vi dro 16.juli til Italia der vi endelig kunne puste ut og prøve å slappe av litt. Dessverre klarte ikke jeg å fullføre interrailen med pappa og lillebror. Men jeg kan ikke takke pappa mer enn at han taklet dette bedre enn vi egentlig skulle trodd, og er veldig flink til å følge opp da dette temaet dukker opp i hverdagen. Det overhodet ikke vært lett å legge seg avslappet igjen, for jeg sovner aldri før klokken 02.00 eller senere. Jeg tenker det tar sin tid og med god hjelp fra både legen, familie og venner. 

Nå har jeg sittet oppe hele natten å skrevet dette krevende innlegget til dere, og jeg håper det ga deg noe å tenke på. Denne verdenen vi lever i er absolutt ikke et trygt sted, så mitt eneste råd til deg er å være vakt blant store folkemengder. Jeg vil takke skjebnen min for at jeg og min familie fikk maten sent.

Vil du lese mer av hendelsen i Nice så klikk deg gjerne inn her .

  • 1486 lesere

Likes

Comments


Høsten er min poncho sesong. I grunn for at den varmer da det nå nærmer seg kjølige tider. Sikler også etter en poncho jeg kan bruke da minusgradene kommer . Tips?
Det komfortable plagget er et must-have denne sesongen!

For øyeblikket sitter jeg hos min stebror i Oslo å venter på å hente min søster på fest. Ikke nok med at jeg var her tidligere i dag, men jeg er nok tidenes søster som er min søsters private sjåfør i dag. Tur/retur Oslo to ganger. Og en liten funfact er at jeg elsker å kjøre bil, så lenge jeg kjører!
Fler som kjører i natt? Isåfall kjør forsiktig.

  • 908 lesere

Likes

Comments

Hei! mitt navn er Ulrikke Sofie og er 19 år gammel, jeg bor i en liten by i Norge kalt Kongsvinger. Jeg er nå ferdig med mitt siste år på videregående skole. For øyeblikket drømmer jeg meg bort i verden og har wanderlust, så det betyr at dette året blir basert på hard jobbing frem til reisedatoen. Jeg er en jente med et stort hjerte og det brenner for mote og trening. Jeg tar selve livet som faller seg og elsker nye eventyr. Min hverdag går mest ut på hest, styrketrening og mine flotte venninner.

Min mamma har lenge syntes jeg burde prøve meg som blogger ettersom jeg skriver min egen ''bok/dagbok'' der jeg deler absolutt alt av mine planer, tanker og følelser med. Jeg har også tidligere vært veldig inspirert av modige bloggeren Anniken Jørgensen, så jeg syns det kanskje ikke var en så dårlig ide å starte?

Håper du vil følge med


  • 983 lesere

Likes

Comments