Skrevet i : MIB Spania

Hei alle der hjemme og alle dere andre som gidder å lese bloggen min!

Det har blitt en stund siden sist. Stort sett unnskylder jeg laber blogging med at jeg har hatt lite "interessant" å gjøre. Den uoffisielle sannheten er noe annerledes.

De siste dagene har vært tøffe. Mamma sier jeg har en sterk personlighet og at jeg er tøff. Det vet jeg at jeg er. Jeg står i stormen. Jeg gir meg ikke før jeg har nådd målet. Målet som føles uendelig langt borte, men som jeg vet vil smake ekstra godt når jeg først når det. Jeg har bestemt meg for å bruke dette innlegget til å skryte av meg selv. Se det positive i alt det som føles drittungt her og nå. Hvor skal jeg begynne?

Om tre uker er jeg 25 år. Eller ett kvart århundre om det høres bedre ut (føler egentlig ikke det). Tjuefem år. 18 av dem har jeg brukt på skole. Det er sykt det. Jeg fullførte fem år på Universitetet i Stavanger og ble sivilingeniør i en alder av 23 1/2 år. Jeg tok meg fri knappe ni måneder før jeg igjen "valgte" (jeg sier valgte fordi det var jo ikke jobb til meg, og NAV var uaktuelt) å begynne på enda en master. Du tenker kanskje at jeg er syk i hodet. Jeg tror det faktisk selv noen ganger.

Som 24 åring flyttet jeg til et nytt land. Det fjerde landet jeg bor i faktisk. Spania. Eller "Tapasland" som jeg liker å kalle det. Master of international business skulle jeg ta. Forventningene var store. Faktisk så store at jeg ikke gjorde noe research på landet jeg skulle flytte til. Ops. My bad. Spania ja. Du har vært en opplevelse. Jeg kommer til å huske året i Madrid godt. Både det gode og det jeg har lært av (eller vonde for de som vil kalle det noe så trist).

Her nede har jeg blitt kjent med meg selv på en helt ny sykt rar måte. Jeg har måttet håndtere nedturer, sjokk, sykdom, skoletretthet, ensomhet og brakkesjuke på egenhånd (med god guiding via Facetime).
Jeg har sagt til meg selv utallige ganger "Inger Lill, hvis du klarer dette året med flagget til topps uten lykkepiller så kan du klare alt etter det". I begynnelsen sa jeg bare dette for å enten stoppe å grine, for selvironi eller bare for å motivere meg selv litt. Nå vet jeg at det er sant. For jeg har faktisk karra meg gjennom denne stormen. Som jeg aldri helt får grepet på.

Det er noe dritt når ting ikke går den veien du vil. Når ting plutselig overrasker deg, og du må tenke både plan B, C og D, men jeg har faktisk klart det. Selv med minimalt av motivasjon ser det nå ut til at dette blir mitt beste år (karaktermessig) noen gang på skolen. Jeg føler jeg har blitt mer tålmodig (dere skulle bare visst hvor god tid alle i Spania har). Jeg har også lært meg (nok en gang, om ikke enda bedre) hvor forbanna takknemlig jeg skal være for å være født og oppvokst i Norge.

Oppi alt kaoset jeg opplever her nede (hodet mitt spinner faktisk til tider) så kan jeg faktisk konkludere med at året har vært en suksess. Uansett hvor deppa og sliten jeg har vært, så har jeg klart å komme gjennom det. Og jeg har faktisk troa på at denne masteren vil gi meg den jobben jeg hiver etter. Fordi jeg faktisk fortjener det.

Mamma sa alltid (som sikkert alle mødre sier) "det blir noe stort av deg en dag". Nå er jeg faktisk helt enig.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Det er litt over ei uke siden jeg kom hjem fra Granada. Jeg har i grunn (som vanlig) ikke gjort så veldig mye spennende siden den tid. Jeg har jobbet litt med å prøve å få fyttet flybilletten min hjem til jul, men siden ting går treigere enn treigest her nede, så blir ikke det noe av. Jeg får altså ikke reist hjem før 22. desember. 

Vi er nå kommet til 24. Oktober (og godt er det). Semester 2 er over halvveis og jeg begynner å kjønne på at det skal bli helt greit å (forhåpentligvis) ta sin siste eksamen siste uka før jul. Fagene vi har nå er en blanding av brukbare, men tunge og ubrukelige og kjedelige. Jeg er faktisk oppriktig overrasket at vi har et fag som heter "Worldwide Economics" og det handler bokstavelig talt og Supply/Demand på Bachelornivå. Jeg gikk med andre ord gjennom alt vi lærer i et valgfag i mikroøkonomi. 

Jeg har endelig blitt frisk. Begynner å sove igjen på nattestid og er ikke lenger akutt morgenkvalm. Endelig sier jeg! Nå gjenstår bare å jobbe med motivasjonen for å fullføre til jul. Prøve å nyte to små uker i Norge før det bærer ned igjen for å fullføre minors og masteroppgaven. 

26. Februar 2018 kan ikke komme fort nok. 

Likes

Comments

Skrevet i : MIB Spania

Fredag ettermiddag/kveld ble tibringt i La Alhambra. Dette er faktisk Spanias mest besøkte turistattraksjon (ja, den triumferer faktisk Sagrada Familia i Barcelona). I følge guiden min har de 8000 besøkende daglig (på det meste). Jeg hadde forhåndsbestilt en tre timers tour inne i "byen". Vi gikk totalt 5 km og det var som å være på settet til Game of Thrones. Her kommer bare bildene på løpende bånd:

Likes

Comments

Skrevet i : MIB Spania

Skoleuka som var varte bare tre dager (heldigvis). Den føltes selvfølgelig mye lengre. Mye fordi jeg visste jeg skulle dra torsdag morgen, og litt fordi jeg er ekstremt "brakkesyk" her nede.

Torsdag morgen dro jeg til Granada. Byen er svært liten, ligger syd i Spania og er kanskje mest kjent for La Alhambra. Jeg dro som vanlig alene og bodde på en kjempefin Airbnb midt i sentrum. Jeg hadde halve torsdag og hele fredag og lørdag. Fantastisk fint å gå rundt å kikke i smågatene i Albaicin, spise tapas, lese bok og ikke minst slappe av. Rart hvor sliten man blir av å kjede seg egentlig.

Smågatene i Albaicin. Under ser dere Albaicin tatt fra tårnet i La Alhambra.

Likes

Comments

Skrevet i : MIB Spania

Gårsdagen ble tilbringt på Hard Rock Café i Madrid. Hele jentegjengen fra klassen var der for å feire Stephany som har giftet seg. Utrolig koselig kveld med ballonger, drinker, leker og mye latter. Ettersom uka mi har vært full av sykdom, magesjau og generelt nada søvn var ikke dette kvelden jeg skulle ha hæla i taket. Zyrtecen jeg tok fredag natt gjorde meg trøtt kl. 23:30 på lørdag kveld (det dog etter 10 timers søvn natt til lørdag + 2 timer på ettermiddagen lørdagen). Går det an å være allergisk mot zyrtec?

Her er noen bilder fra gårsdagens kveld

Likes

Comments

Skrevet i : MIB Spania

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde på Sykkel VM, men det kan jeg ikke. Sannheten er at i morgen har jeg to eksamener som jeg såvidt har lest til. Det gjør ikke saken bedre at jeg de påfølgende dagene har enda flere.

Jeg er så utrolig unotivert for skole om dagen at det er helt latterlig. Noen ganger må jeg inn på Lanekassen og se på lånet mitt for å prøve å liksom kick some sense into me. Skakke være lett altså.

Krysser alt jeg har for at jeg får en jobb npr jeg er ferdig med dette studiet. Jeg har lyst p begynne å tjene penger kjenner jeg. Ikke bare bruke, penger som ikke en gang er mine.

Likes

Comments

Skrevet i : MIB Spania

Uken som var har jeg hatt besøk. Mandag til torsdag var Mamma og Mor her. Utrolig koselig med besøk og en deilig avkobling fra skolen.

Fredagen som var gikk stort sett til skole, sykkel VM og Brasil-fest på Estadio Santiago Bernadéu. Hvor kult var ikke det da? Jeg fiikk endelig se murklossen (ja, for det er sånn den ser ut fra utsiden) på innsiden. Vi hade betalt €30 for å komme inn på festen og da hadde vi 3 timer åpen bar. Ettersom jeg er norsk, så regnte jeg med åpen bar var noe kjedelige greier med øl og en jallavin til 10 kr på menyen. Ikke i Spania. Der kunne man velge mellom det meste. Hvitvin, rødvin, øl, GT, Caipirinha osv osv. Så å si alt av enkle drinker.

Jeg ble selvfølgelig ikke snydens før jeg kom hjem og stod å vagget i dusjen etter alt for mange caipirinhas. Dagen etter var jeg shit-dårlig og lå i vater så å si hele dagen.. Kanskje ikke det smarteste, mtp. de kommende eksamenene vi skal ha i neste uke. Ja, skal nemlig ha ni stk over fire dager. Hurra!

Her er noen bilder fra kvelden...


Overall var det en veldig hyggelig kveld. Brasilianere er noe av det flotteste folkeslaget jeg vet om.

Likes

Comments

Skrevet i : MIB Spania

Søndag ettermiddag/kveld ble årets Vuelta avsluttet i Madrid. Spanias Tour de France. Jeg følte virkelig på kallet for å ned å se, spesielt når jeg bor her. Personlig synes jeg sykling er dødsinteressant, men det er mye enklere å se det på TV. De flyr jo forbi deg kjempefort og du rekker såvidt å få med deg hvem som er i ledelsen om du ser det "live".

Ettersom jeg er eneste sykkelinteresserte (av de jeg kjenner) her nede, så dro jeg aleine. Det ble en fin kveld, gøy å se at et idrettsarrangement kan samle så mange mennesker! Stort var det også da dette var Alberto Contadors siste innspurt som proff syklist.

Her er noen bilder fra min lille visitt....

Likes

Comments

Skrevet i : MIB Spania

I dag (eller det var vel egentlig i går) så har jeg vært tilbake i Spania i én uke. Jeg har, som dere sikkert har sett her på bloggen, tatt meg en velfortjent ferie (hele august, sikkert siste ferien på lang tid) og vært litt hit og dit i Spania, men også en svipptur til Norge. Jeg må si svipptur, da den var så kort at jeg bare rakk å spise én Grandiosa, drakk bare 2L Litago, trente bare 4 ganger på CFK og rakk å se så å si alle bare én gang.

Ettersom jeg nå blir eldre, og utvikler meg som person har jeg vært så heldig å få utvikle flere ting fritt. Personlig skulle nok noen av disse vært buret inne, for min egen del, da de er intet annet enn et handicap. Bortsett fra høydesrekken da. Forskning viser nemlig at det er et tegn på intelligens å være redd for høyder. Jeg har alltid følt at det å bestå ingeniørskolen var et sterkt tegn på inteligens, men det var vist så lite som å være likbleik i 3. Etasje på Folkebiblioteket som skulle til...

Tilbake til saken. Som nevnt så har jeg utviklet mitt sentimental-gen til det fulleste (eller er det et gen?!). Du lurer kanskje på hva jeg legger i det. Jo, nå skal du høre. Jeg er et følelsesladd fyrverkeri. Når jeg først begynner, så tar det ikke slutt etter ti minutter som med fyrverkeriet på 17. Mai. Neida, jeg holder gjerne på, i timesvis, om det skulle være nødvendig. Eller vent, jeg kan ikke si om det skulle være nødvendig, for selv i situasjoner hvor det absolutt ikke er nødvendig, så holder jeg på da også.

Det hele startet da jeg landet i Norge 22. August. Jeg begynte allerede da å grue meg til å reise igjen. Av og til er jeg så Sørlending at jeg blir helt kvalm... (Vi tåler jo ikke klima utenfor Agder i mer enn 2 uker før vi blir svimle!). Siste kvelden i Norge, lørdag 2. September, var jeg på Supporterfest. Jeg klarte meg helt fint, helt fram til folk begynte å forlate festen. Da begynte sentimentalgenet (eller emo-genet som det også kan kalles) å føle på kallet for å markere seg. Det gjorde det. Jeg strigråt i sikkert én time. Til vertinnen og vertens store bekymring. Ingen visste, inkludert meg selv, hva som skulle få dette til å stoppe, eller når det kom til å stoppe. Det ble ikke bedre da jeg ble ringt på Facetime av verdens beste venner for å sjekke stemninga. Da kom liksom gledestårene, oppå de fordømte tårene som jeg ikke forstår hvorfor var der i førsteomgang.

Kanskje jeg er super-Sørlending og egentlig bare burde ha som mål å gifte meg før jeg blir 30 (helst i kirka), få barn før jeg har rukket å nå to års brylluppsdag og til sist, sitte klistret foran TV-skjermen hver fredag til gullrekka med taco (er forøvrig veldig glad i taco da). Hvis jeg egentlig er sånn, innerst inne, så vil jeg gi meg selv en klapp på skuldra for å prøve innmari hardt å ikke være det. Jeg har bodd i tre land (i tillegg til Norge). Jeg dro første gang da jeg var 16, andre gang da jeg var 18 (kun til Stavanger, men det er dog utenfor Agder), tredje gang da jeg var 22 og nå siste gang som 24 åring. Emo-genet representert bedre og bedre på hver reise. Altså, sabla møe fyrverkeri med andre ord.

Ettersom jeg har lovet meg selv at dette blir mitt siste år som student så er jobbsøk neste kapittel i min bok. Det ser ikke ut til at Sørlandet blir destinasjonen her heller. Emo-genet sikkert like sterkt representert da også, selv om jeg denne gang ønsker å være innenfor Norges landegrenser. Av det jeg har erfart er jeg spent på om det faktisk går an å like noe annet enn Sørlandet. Går det liksom an å finne den roen, den treigheten og den dvalen (på vinterstid) noen andre steder?

Uansett om jeg har (som de fleste Sørlendinger har) en strikk i ræva eller ei så skal jeg være åpen for å tøye den enda en gang. Selv med Emo-genet representert, så må jeg faktisk det. Fredagstacoen må vente tålmodig. For sånn er jeg bare skrudd sammen; æ må bare prøve ei gang te å se om det går.

Likes

Comments

Her kommer bilder som ikke fikk eget innlegg.

Takk for meg Barca. You were a blast!

Likes

Comments