Header

Julen handler om å være sosial,delta på familie middager,være sammen med venner,gjerne gå ut en tur på byen, julebord og ja You Name It

Og sånn var mitt gamle "jeg" Jeg elsket å være ute med venner og var super sosial,humøret var alltid på topp å jeg fikk nye venner lett. Jeg jobbet på en pub og virkelig ELSKET jobben min, Å samle en vennegjeng var aldri noe problem og jeg strålte,det var min storhetstid som jeg nå drømmer meg tilbake til.

Å ha ekte venner,å være lykkelig,å gjøre akkurat det man følte for der å da det var essensen av livet.

Nå sliter jeg med det sosiale,etter slaget,jeg er ikke lenger den sprudlende blide jenta alle likte,

Nå unngår jeg familie sammenkomster,sosiale aktiviteter og blir det mer enn to mennesker i en samtale prøver jeg å holde konsentrasjonen oppe men klarer det ikke,så om jeg"truger meg" er det uansett bare meg selv det går ut over,en dundrende hodepine og utmattelse ifra Helvette... Dette ser jo ikke folk og de forstår heller ikke hva jeg snakker om,

"ja ja så blir du litt sliten,ikke noe problem,det holder at du er her"

Men for meg holder ikke det fordi jeg må legge meg i en seng,stenge lyset ute og lade,lade med stillhet rundt meg,ikke engang radioen min kan stå på når utmattelsen kommer,det blir for mye støy(volumet står normalt på 3)

Jeg ønsker meg en tur ut på byen med gode venner,ikke nødvendigvis for å drikke men bare for å være der,der jeg følte jeg virkelig levde.

Det siste året har jeg blitt mer bevisst på hvilke forhåndsregler og hensyn jeg må ta for min skyld for å unngå de værste utmattelsene,på sikt bli helt kvitt dem.

Men ensomheten spiser meg opp,bit for bit og jeg hater det,ensomheten er både lang og uendelig og fryktelig kjedelig, Hallo,jeg vil leve ikke bare eksistere. men å være 100% ufør er ingen dans på roser,ikke i mitt tilfelle ihvertfall,den siste jobben jeg hadde før jeg ble syk tjente jeg elendig i og selvfølgelig med min flaks var det den NAV tok utgangspunktet ifra og ga meg en evig forbannelse for min del.

Jeg har ikke mange venner lenger,jeg er hjemme nesten døgnet rundt og har begynt å kvie meg til å gå en tur i byen,tenk "JEG" supersosiale Siv,kvier seg for det!

Ja ,jeg savner mitt gamle"jeg" det er som å stå opp,starte på nytt,sette seg små mål og få følsen av mestring den følsen at dette greier jeg.

Nå i den mørkeste mnd sliter jeg med å finne fot feste,det er lenge mellom smilene og alt føles fjernt selvom det er nært.

Jeg vil så gjerne delta og leve mitt liv,være sammen med familie og venner, ha det koselig men det er veldig få som liker mitt nye "jeg" det er både vondt og veldig veldig trist.

det har tatt lang tid for at jeg selv skal godta meg selv men jeg har lært,det kan ikke snus,jeg blir ikke den jeg var men jeg kan bli den beste utgavnen av mitt nye "jeg"

Fordi jeg er like verdifull selvom jeg er forandret,jeg må bare se det selv først, Så kanskje andre å ser det?


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hei!
Riktig god søndag til deg.
Men hva er egentlig en "god"søndag? er det den søndagen du er fyllesjuk og seriøst trenger ett helt døgn til å komme deg eller er det den søndagen du har bedt venner eller familie på en tre retters middag?
Sånn for min del er det de søndagene jeg faktisk orker å gjøre noe fornuftig som feks idag vi bor og eier ett lite småbruk uten dyr og har jo en låve som fint kan brukes til å male i så idag ble det 8 trehvite stoler som har blitt hvite. Så nå er neste prosjekt å pusse og male langbordet vårt,dvs målet er å gjøre det før jul!(håper jeg)

Jeg fikk ett spørsmål når jeg kom på KReSS, Ett som vekte meg litt opp av dvalen jeg har vært i de siste 4årene
Hvem er du?
Jeg svarte med å skrive 50A4 sider som jeg kaller"min Historie",På tlf,nå har den blitt større og jeg opplevde for andre gang og "skrive meg tom",
Har du kjent "den følsen"?
Jeg må rett og slett leve litt mer så jeg har noe og fortelle.
Dvs jeg har ingen planer om å få den ut i det offentlige rom,jeg gjør det rett og slett for å tømme mitt hode for unødvendig tenking og dermed kan jeg fokusere på de tingene som gir meg ro og harmoni,det fungerer.
Godt at fremtiden ennå ikke er satt og sorgens fortid er talt.

Det gir meg en god søndag,en dag uten sykdom og kjipe tanker, bare å bruke den til akkurat det jeg vil sammen med familien min!

Likes

Comments

Du ser så bra ut,
Hvordan har du det egentlig?
Du ser da mer enn frisk ut!
Når skal du få deg en jobb igjen?
Ja,for jeg kjenner mange som er syke men samtidig jobber,det er liksom det "nye inn" greia det nå,vi hørere det ofte på kafeer,Legevakta eller får slengt slike kommmentarere rett i trynet selv!

PÅSTANDER

Det er ikke ofte jeg har ork til å ta tak i disse samtalene her det er så mye,det er mye lettere å si at alt er bra,
Men samtidig er jeg elendig på å juge.

Etter 6 ukers opphold på KReSS(Konjektiv rehabilitereings enhet v/Sunnaas Sykehus)
Lærte jeg å ta tak i mitt nye "JEG"
Det var desverre 4år for sent i mitt tilfellet men endelig skjønner jeg hvorfor mitt nye "JEG" ikke klarer og forholde meg til mange mennesker,andre mennesker,høye lyder og støy gennerelt.
Hjemme går jeg automatisk ut verandadøra fordi svigerfar bor i andre enden av gårdsplassen,rett og slett forsi jeg ønsker mest mulig harmoni og ro rundt meg selv så jeg kan få en så fin dag som mulig.
Og missforstå meg rett,Jeg har ingenting imot min svigerfar,Han er en voksen og respektabel mann.
Men jeg er syk.
Jeg har fått en ervervet hjerneskade,etter hjerneInfarktet jeg hadde i 2013 og jeg har en følgetilstand "Fatigue"uttales fatig.
Oversatt på norsk heter det UTMATTELSE,(hjernetrøtthet)
Så kort forklart har jeg ett veldig dårlig batteri,som må lades temmelig ofte!
Diskusjoner,konfrontasjoner og alt annet som tar energi vil jeg helst unngå for å Ligge stille i en seng og bare konsentrere seg om å puste inn og ut og ikke ha ork til engang å løfte hodet er apsolutt ikke greit! det værste annfallet av utmattelse jeg har hatt varte i 4uker.
Tenk deg selv: Full av virus,feks Innfluensa,
Du ligger i senga,tårene triller fordi det gjør vondt å ikke ha krefter til å puste,
Lyd og lysæmfintlighet gjør kroppen bare værre,
Hode pine og feber kan vi godt si, fordi utmattelse kan ligne litt på disse symptomene.

For de dagene som alt går som "normalt"er jeg desverre ikke spesielt flink nok til å ta pauser og kjører meg selv helt ned i grøfta så det holder å jeg slutter ikke før jeg ligger der og ikke engang klarer å tenke.
Så...tja,hmmm Nei! Jeg har det ikke bra.

Men jeg jobber hardt med saken fordi så lenge jeg er gift med bestevennen min og vi har det bra,så går heldigvis sykdom og annen elendighet litt i "glemmeboka"

Jo, du Tusen takk for komplimentet,
Det er faktisk en stor greie for meg å se sånn nogelunde bra ut.
Jeg bruker mange timer på hud og hårpleie fordi det får meg til å kunne fle meg litt mer vel,
Og Koreanskosmetikk virker faktisk!
Det er helt magisk at min syke kropp som før så sikkelig syk ut ikke lenger gjør det.
Jeg ser "normal" ut igjen...
yes!!!
Jeg lover deg at jeg er utrolig heldig som ikke har"sykelige"skader etter slaget,Joda jeg mangler fin pussen på fin motorikkren min og jeg har masse spasmer,litt av mimmikken i ansiktet er borte men det ser ikke folk, annet en de som er trent til å se sånne ting slik som fysioterapauter,ektemenn og venner.
Men siden jeg SER frisk ut er jeg jo altså ikke det!
Vrient? Ja gjett om!
Folk er folk og spesielt vi nordmenn er flinke på fordommer og dritt kasting dessverre.
Titt og ofte igjennom de siste 4 årene har jeg fått høre at jeg er lat mer en engang.
Det er nemmelig"barwe å gjøre det" Stå på så skal du se at det ordner seg!
Jeg sitter temmelig ofte med hakasleppog klarere ikke helt og ordlegge meg fordi jeg blir så usikker(derfor skriver jeg)
Skal JEG klare det?
JEG???
Åtro du meg jeg har prøvd,nesten klart det å gått på tryne så det sang og prøvd igjen.
MESTRINGSFØLSE får en ny betydning i min nye hverdag med mitt nye "JEG"
Jeg må stadig vekk minne meg selv på at jeg var helt lam i min høyre side,jeg har jobba blodhardt for å komme så langt som det jeg har kommet,nesten sånn jeg var før sykdommen men bare nesten,full førlighet i hand og fot kan ta inntil 10 år eller det kan aldri skje,vi får se!
etterhvert blir du faktisk vant til den nummende,stikkende følsen som jeg hele tiden kjenner på men ikke får gjort noe med,den blir en del av meg.
Men jeg velger å tro at sakte men sikkert blir jeg som jeg var.

Før var det ikke noe problem for meg å vaske det store huset vi bor i men nå etter jeg ble syk er det en umulig oppgave for meg,kroppen og hode samarbeider ikke like godt så dert jeg før brukte 3timer på bruker jeg nå 6 dager på,det er selvfølgelig jævlig frustrerende men det går ikke an og gjøre noe med det,
Jeg vet faktisk det fordi jeg har prøvd mange metoder,så heldigvis nå i oktober gikk endelig Stian med på at vi trenger en vaskehjelp,Stian jobber selv mye og er syk selv så det var en seier for oss begge at han å innså at dette ikke gikk lengre,Vi kontaktet forskjellige vaske firmaer og bestemte oss for ett og for snart 3 uker siden hadde vi besøk av ei dame som gjorde huset vårt skinnende rent og det skal jeg si,
den FØLSEN den er god den det å vite at litt at jeg slippper å bekyrmre meg for det er en herlig god følse og vi får det jo bedre når alle er glade:-)

Innimellom føles det som om at jeg selv snakker ett annet språk ingen andre gjør.
Tilogmed Stian sliter med å snakke det samme språket,så det blir fort kjappe konklusjoner og halvsannheter på avveie som igjen kan føre til gnisninger og flatt batteri.
Og tro du meg ,jeg gleder meg til vi kan lene oss tilbake i sofaen og engang kan le av alt sammen.
For det er jo tross alt dette som gir oss essensen i livet.

Jobb....
jeg?
Beklager at jeg blir litt satt ut men det tok meg 4år og 6uker på KReSS før NAV forsto at jeg var syk,ikke lat!
Og en av de første kommentarene jeg får etter endelig å ha blitt 100%ufør er at nå må du jo finne deg en jobb så skal du se at du får en bra inntekt,for siden du er uførkan du jo jobbe inntil.....
Jadda det kunne jeg sikkert ha gjort hadde jeg vært frisk men her er det nå altså sånn at jeg er syk,jeg klarer ikke å jobbe,Ingen vil vel være 100%ufør om de kan velge? vel ihvertfall ikke jeg!.

Min drøm var å jobbe i baren i helgene og kjøre buss i ukedagene.
Nå er min drøm finjustert til å leve ett liv med mest mulig harmoni i hverdagen og leve ett godt liv med Stian og mine to bonus gutter,den lille(store)chihuahuaen vår Timon og pusekatten Simba
Så nært jeg kan klare å kommme ett helt vanlig A4liv.

For tross alt JEG fikk en ny sjangse og de dagene jeg er frisk nok til å leve,skal leves så godt jeg klarer på best mulig måte sammen med mine nærmeste som viser at de setter pris på meg med alle mine feil og mangler og familien min.

Så joda egentlig har jeg det bra,etter forholdene
en stor takk til venner og familie som lar meg leve mitt liv med mitt nye"JEG"
Dere er unike!

Likes

Comments

Det siste året har jeg vært super frustrert.
Jeg legger på meg kg etter kg,
Jeg eser ut,føler meg oppblåst og uvel,mat spiser jeg nesten ikke,matlysten er totalt fraværende.
Jeg drikker liter på liter med vann,
Det skal jo liksom være så sunt eller?
Jeg har akkurat byttet fastlege,den forrige jeg hadde mistet bevilgningen sin til å skrive ut A-resepter og jeg har vært på smerteklinikken og fått bekreftet at jeg må ha Dolkontin 5mg (morfin) for å komme igjennom mine dager med en ødelagt kropp,dette nekter min nye lege å etterkomme så hva gjør Jeg?
Joda jeg tygger i meg Paracet og Ibux for å klare å gjennomføre bartender jobben som jeg elsker og prøver å gjøre så godt jeg kan.
Og med mitt sprudlende humør og sosiale tilstedeværelse får jeg mange bekreftelser på at dette er riktig jobb til meg,jeg stor trives,gir gode råd og viser klientellet at JEG faktisk bryr meg,
Den ensomme enkemannen kommer hit til puben med ett lite smil,endelig er det ett menneske som faktisk vil høre hans historie,
Den sure dama som alltid sitter halvt gjemt inne i kroken er ikke sur,hun har sosial angst,er det noe jeg hater er det fordomsfulle mennesker,vi har da alle nok å stri med,og jeg er glad pub'n blir en felles arena for disse folka,de skulle bare visst hvor vakre de er..

Når slutten av Mai mnd kommer må jeg tilslutt ta det tunge valget og si til sjefen min at dette orker jeg desverre ikke mer,Jeg er så jævla sliten og må virkelig presse meg selv både psykisk og fysisk så det stopper seg selv,
Jeg burde selvfølgelig tatt en tlf til legen min men jeg må bare vente litt til jeg har vært nok syk så jeg føler meg allerede som en "hypokonder "
Vi blir enige om at jeg skal jobbe ut juni,men jeg klarer det ikke og drar til legevakten der ble det konstatert lungebetennelse og jeg får en antibiotikakur
Jeg prøver meg på jobb igjen men kjenner jeg er så sint fordi jeg er sliten,den typen slitenhet der det er vondt å puste,hodet orker ikke å tenke,du orker ikke å snakke fordi du har mer enn nok med å eksistere.

Du skjønner ikke helt hva jeg mener før du selv har opplevd det selv på din egen kropp.
utmattelse er det jeg snakker om.
Jeg visste bare ikke at det var det jeg hadde.
Jeg kommer meg aldri mer på jobb,men jeg og mannen min Stian drar innom for å hente slutt attesten min.
På tur ut av puben på torvet i Hønefoss skjer det noe rart med meg,Jeg kjenner hjernen min begynner å" renne",jeg blir kjempe svimmel og hodet renner,Det er tungt og puste,grusomt tungt.
Vi drar på legevakten der får jeg litt Ventoline og beskjed om å kontakte de om jeg blir værre,Jeg mener jeg nevnte svimmelheten men fikk ingen reaksjon på det!
Så vi drar hjem.
Stian og jeg deler ikke seng,han går å legger seg og jeg føler meg elendig,ikke spesielt trøtt,men det er noe galt,jeg får plutselig en ekkel fikse,legger jeg meg ned på senga dør jeg.
Lungene mine føles plutselig litt "tunge"det er ikke lett og puste,Jeg må faktisk konsentrere meg,Jeg ringer Stian"dette går ikke" han er inne på mitt soverom i løpet av sekunder,noe skjer i kroppen min,"jeg klarer ikke å gå ned trappa,Jeg prøver å sette meg ned å aker ned trappa,Nei nei sier Stian og hjelper meg ned,Det neste jeg husker er at Stian slår i døra og skriker til vei arbeiderne at de må slippe oss frem,så er jeg på sykehuset,halvt bevisst,så blir det stille.

Sannheten er at jeg blir lagt i kunstig koma,fløyet til Rikshospitalet og ligger Det,etter 4 dager i koma prøver de å vekke opp kroppen min men det går ikke.

6 dager har gått.

☆○●PANG☆○●

Akkurat som lyden av en gammeldags skrivemaskin☆Pling☆

Hva faen????

Jeg drømmer,dvs jeg er jo sikker på at jeg har århundrets bakrus.

Plutselig tror jeg at jeg er i"Harry Potter's liv,jeg ser gamle sykehus og borger som forandrer seg til ett sivilisert bylandskap.

Jeg kan fly,Jeg kan trylle å alt er bare velstand,Det er dog litt rart å se de engelske vakre landskapene bare blir borte å høyblokken overtar.

"Hei jenta mi"merkelig at Stian snakker til MEG?han skal jo ikke være med i denne drømmen.

Plutselig befinner jeg meg ombord i en Luxus båt,en bølge kommer å ett eller annet skjer så jeg får ett jævla høl i halsen,Jeg er livredd,en stang sitter fast i halsen min så jeg kan ikke røre meg,2 leger bestemmer seg for å legge meg i narkose,VG hører om uhellet mitt og skriver en 2 siders sak utav Det,Yes! Helt ok å bli kjendis humrer Jeg,stillhet...

Mamma og pappa snakker til MEG,hvorfor svarer de ikke meg?? Jeg ligger jo her.. HALLOIS ser dere meg ikke? "Å NEI!!!! Jeg kjenner jeg "svinner hen" Jeg vil ikke sove jeg vil snakke.

"Hei jenta mi Å kjære gutten min få meg vekk,ta meg med hjem! Ikke GÅ...

Jeg drømmer,Tante tar livet sitt,Jeg ligger plutselig i en sykehus korridor på en sånn gym matte,joda greit at Norge har dårlig råd altså men å ligge på En gym matte er vel langt under all forstand! Drømmene blir mer og mer realistiske,det skjer så mye at jeg blir redd min egen hjerne.

Senga jeg ligger i er merkelig jeg fikk "senge hjertet" når jeg kom i senga,ett eller annet sted mista jeg det og senga er rett og slett forbanna på meg. Jaja jeg finner det vel engang tenkte Jeg,ellers får senga bare kaste meg avgårde...

Plutselig "våkner"jeg av at jeg prøver å snakke uten stemmen min,"jeg MÅ ha isvann

Jeg er så tørr i munn akkurat like tørr som Zahara ørkenen.

"Oisann"de løfter meg opp i en sånn sengehest,men på puta ligger det igjen en haug med hår,mitt hår. Joda sånn skjer ofte ingen fare Siv Anette.

Så er det stille,Jeg føler meg plutselig veldig ensom,hva var det gi dette bestemora mi ropte? Å ja,nå husker jeg.

HJELP...☆stillhet ☆...

Så kommer det en mann med hvite klær,verdens største "trible "tattooveringer,han snakker litt rart, Nei vent han er svensk...

Jeg fikk ringesnora i hendene så gikk han.

Noe skjer! Smerten river meg i fillebiter,Jeg skriker av smerte,innvollene mine vrenges ut av kroppen,Det kjennes i allefall sånn ut,noen har satt en sprøyte med smertestillende og de triller meg tvert inn på ultralyd.hva finner de? Joda 3 jævla gallestein bøller,hva blir det neste??

Jeg kommer mer og mer til meg selv,dvs jeg er helt lam i høyre side,det kjennes ut som om at ett lyn har slått ned og brent bort halve kroppen min,Jeg spør flere om de ikke kan fjerne tennisballer som omtrent trykker ut høyre øyet mitt,men de sier det ikke er noe sånt der.

Alex Rosén bor i veggen min å gærningen dukker bare frem når ingen andre ser han,å herlighet å det plager meg,jeg sier det til Stian men han sier bare at det er fantasi,han skulle bare ha visst.

Døde mennesker sover i kuppelene på biblioteket helt oppunder taket,Det plager meg men jeg skjønner jeg må holde kjeft,hode mitt har en skikkelig "time out " Mamma prøver å fortelle meg at jeg er fryktelig syk,

Hjertesvikt og hjerneinfarkt har jeg fått.

NEI! Slutt og tull,Jeg passer på hjerte til senga Jeg,derfor er jeg her.

Det blir en gedigen krangel,mamma blir sintere en faen sjøl og jeg står på mitt men jeg ber å om å gå den grusomme slitenheten overtar,Jeg har mer enn nok med å puste..

Sakte men sikkert blir hode klarere så jeg skjønner alvoret og at underbevisstheten har latt meg drømme vilt.

Jeg må lære ALT på nytt,Det verste var at jeg skulle ut av senga og gå med mine trill runde føtter,dvs de var visst flate men jeg trodde de var runde.

Jeg skal forlate Riksen og sendes videre til Drammen,kroppen min er svak og jeg eier ikke matlyst,ikke ser jeg heller,Jeg husker jeg fikk kylling og ris,Det luktet fantastisk men jeg klarte ikke å holde skjea og fikk ingenting i munnen,ingen hjalp meg,de nektet å la meg få dusje hverdag fordi de mente jeg hadde fått slaget mitt mens jeg dusja Hjemme.(noe som ikke stemte)Heldigvis klarer jeg og ringe mamma så hun kommer å hjelper meg med å få en dusj,Det er nærmere30+ ute så tenk deg den tanken å ligge svett og varm i en sykeseng.

Jeg blir flyttet ifra medisinsk avd til Nevrologisk,Det blir bare ett langt mareritt,når gallesteinene romstere kommer ikke pleierne og jeg må dele rom med ei senil gammel dame som står å slår i seng mi med rulatoren sin fordi hun er redd.

Natt nr 3 forlanger jeg at det menneske må utav mitt rom og tilslutt gjør nattevakten det så jeg iallefall får sove litt.dagen etter får jeg beskjed om at jeg er en umulig pasient og blir sendt videre til Ringerike dvs vestre viken HF.


Etter en lang tur med bil og stress får jeg ett hjerte som virkelig ikke vil spille på mitt lag,Det banker og buldrer og smerten er intens,men jeg klarer å samle meg til sykepleieren kommer og nekter som bare faen på at noe har skjedd.

Dagen etter kommer det hjertemedisin,med store formaninger om at jeg ikke må ut i sola,Det er livsfarlig,"jævlig forsiden dette er den varmeste sommeren jeg har opplevd på lenge.

Legene snakker om hjerte transplantasjon,Jeg skriker høyt, NEI!!!

Tilslutt må jeg gå med på å få operert inn en hjertestarter/peacemaker ellers så får jeg ikke lov til å komme hjem,sier Stian.

Jeg vil ikke men jeg må,Jeg orker ikke nekte mer,Jeg har time på Riksen en eller gang i neste uke,Jeg ligger for det meste i sengen,orker ikke å holde det "drita fullehue "oppeDet er fortsatt århundrets bakrus,Unner ingen denne opplevelsen.

Hadde jeg visst at denne "tilstanden"jeg kjenner på her skulle forfølge meg resten av livet hadde jeg gjort nesten hva som helst for å slippe unna og da er jeg dønn ærlig,først 4 år etter hjerneinfarktet får jeg endelig ett navn på denne såkalte følgetilstanden "Fatigue" uttales fatig som betyr utmattelse/ hjernetrøtthet.

Dagen jeg døde og mitt nye jeg ble født..

Ifra å være utadvendt,blid som sola sjøl og evig optimistisk ble mitt nye jeg redd for å takle verden jeg isolerer meg,unngår folk og i store sosiale sammenkomster trekker jeg meg unna og "gjemmer meg" ikke sett ikke hørt da trives mitt nye meg best.



Likes

Comments

Mitt navn er SivAnette, Jeg er akkurat passe voksen,samtidig ung i sinnet og ei sikkelig gla jente.

Jeg er gift med bestevennnen min,har 2 flotte bonusgutter og stortrives med det men her stopper likhetene melllom deg og meg.

Som ganske ung fikk jeg mensen som alle unge jenter får,feilen med meg var at kroppen min lagde små cyster med blod,som til slutt ødla begge eggestokkene mine og gjorde meg ufrivillig barneløs,Endometriose het sykdommen som hver mnd lammet meg med smerter og gjorde det vanskelig og vondt for meg, I18 årsgave,ble kroppen min alvorlig syk,jeg klarte ikke å spise,gå på do eller no.

jeg ble lagt inn på sykehuset og ble forbredet på det værst tenkelige,ordet "Kreft" jeg var likvredd,til slutt ente det med at jeg måtte haste operere og jeg hadde to store cyster på hver eggestokk,den ene cysten var stor som en vannmelon og den andre like stor som en appelsin, den største sprakk!

Grøss og gru,ikke rart jeg var dårlig!

Titt og ofte de neste 10 årene er jeg inne og fjerner små cyster,de kommer fort og er smertefulle.

først som 20 åring får jeg litt info om medisiner som kanskje kan hjelpe meg,dessverre var akkurat denne typen strengt forbudt i vårt land.

Vi snakker om Misteltein te,men heldigvis så hadde Sverige den i sine helsekost butikker,den regulerer menstrasjons syklusen og får meg til å slappe litt mer av med smertene,i det hele tatt blir jeg bedre men heldige meg er aldri lenge i paradis,teen blir forbudt i sverige og...

I 1996 kom det en reporter ifra Norsk Ukeblad og lagde en repotasje om meg,så jeg var den første i Norge som sto frem og ga Endometriose ett ansikt.

Det eneste rådet jeg fikk ifra legene var å gå og bli gravid, Men HALLOO!!!!

I mitt hode skulle jeg gifte meg og bli lykkelig for så og stifte en familie,ikke bare gjøre som enkelte andre,"one night strand" var rett og slett ikke ett alternativ for min del.

Javel,

Det kostet sansynelig mye og ikke bli gravid da men jeg ville ikke ha gått tilbake og endret mitt syn på akkurat DET punktet.

Det har aldri plaget meg mye å ikke få biologiske barn men jeg er bittelitt nysjerrig på hvordan de hadde sett ut!

Selvtilitten min er lav,Ingen ville jo ha ei jente som ikke kan "kjøres på tjukken" i ettertid lærer jeg jo det at EKTE mannfolk faktisk ikke bryr seg så mye om akkurat det.

Han jeg er gift med hadde samme"problem",han har Chrons og går på cellegift,så saken var grei,

Vi hadde mer enn nok med hans da 3år gml sønn sterk ADHD,høyt og lavt, og som ikke det var nok fikk guttungen i tilegg "barne"epelepsi, noe han heldigvis har vokst ifra seg!



I 2013 kom spørsmålene frem igjen,ei venninde,prøvde IVF metoden,jeg hang meg med,fikk litt "blod på tann" Vi hadde akkurat tatt til oss en liten chihuahua valp,Jeg husker jeg var kjempe nervøs, både ivrig og redd.

Vi pakket bilen dro til Riksen og fikk den beskjeden jeg ikke ville høre

eggestokkene mine hadde tørket inn og skrumpet seg sammen.

,men der å da bestemte jeg meg kjapt at dette var ikke noe for oss,i bilen ventet nemmelig vår lille vakre fine Chihuahua"sønn" Timon på oss.

Siden har tanken aldri streifet meg,opp igjennom årene har jeg møtt enkelte mennesker som "ikke ser skogen for bare trær" og har stemplet meg som udyktig,stakkars dem,de vet virkelig ikke mye om livet,det er jo disse som har lagd normer og "lover" for hvem som er dyktig og udyktig som foreldre.

Der det er kjærlighet,der er det hjerte rom





Likes

Comments