Hei hå, da var jeg hjemme fra Hafjell. Ble bob-kjøring idag som dere kan se på det ene bildet, overraskende gøy! Morfar har vært med i OL i kjelke og VM (tror jeg) i bob, til dere som lurer på hvor man får denne merkelige ideén til aktivitet fra. Fikk en toppfart på 88km/t, så det var en rask og kort opplevelse. Måtte også vise frem den nydelige kattefiguren mamma fikk i sen bursdagsgave, ble litt misunnelig må jeg si. Er relativt sliten i hodet, så tenkte å vise dere en del bilder av nydelig solnedgang og elskverdig norsk natur istedenfor å skrive masse. Så er det vel en stund siden jeg har vist trynet mitt her, så da fikk dere med noen bilder av det og. Pappa tok et bilde av meg i en ordentlig bob, men han ba meg om å smile så det skal jeg spare dere for. Jeg klarer virkelig ikke å smile med tenna på kommando, vet seriøst ikke hvordan man gjør det uten å se gal ut. Hadde tenkt å skrive noe mer men så glemte jeg det... Tenker jeg avslutter innlegget der jeg. Kom legit ikke på noen bedre overskrift heller.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Et skjønt vesen jeg kommer til å savne så intenst når tiden er inne. Tok disse bildene av Prins på hytta, der han virkelig er ett stykk lykkelig pus. Tror det første bildet er mitt favorittbilde av han noen sinne, han er så fin og jeg blir så stolt. Prins begynner å bli ganske gammel, og har desverre en hjertefeil som gjør at han ikke kommer til å leve mye lenger. Virker som han har det kjempebra, virkelig en fighter! En unik sjel jeg håper blir sluppet fredelig fri en gang i fjern fremtid.

Likes

Comments

God kveld individer! Har nå ankommet Hafjell og tiden er inne for den årlige familiesammenkomsten. Som dere kan se har også Rudolf ankommet hyttebygget, eller omkommet om man skal si det som det er. Vi slang også sammen en typisk norsk hyttemiddag; tapas. Det tok så lang tid å lage at jeg fikk ned minst to glass vin i prosessen. Viste meg litt fram og fikk fyr i bålet, må si jeg er riktig stolt av resultatet. Så da ble det klirring i glass og glupske hender om kyllingvingene som de neandertalene vi er. Etterpå ble det fåredrag (måtte faktisk søke opp om det skrives foredrag eller fåredrag, og skjønte fort på bildene jeg fikk opp at det mest sannsynlig ikke skrives fåredrag) og smakstest av den hjemmebryggede ølen til pappa, med etikett tegnet av min kjære brur. Pappa er kjempeflink på øl, det er så mye herlig smak (og prosent) i! De som syntes jeg var harry på LS som hadde med hjemmebrygget øl kan egentlig bare få lov til å sippe på Tuborgen sin i fred, for dette er ØL altså!

Har fått beskjed om at vi skal i bakken imorgen så tidlig som kl. 11, så jeg burde vel egentlig legge meg. Siden de serverer gratis pølser og saft i bakken på dette tidspunktet slipper jeg å bruke tid på frokost, kan bare hoppe i stilongsen og tre på hjelmen så er jeg klar jeg.

Vi sneiks!

Likes

Comments

Føler meg tom. Alt er så overveldende. Musikken blir for høy, biten av brødskiven blir til en klump med våt papp i munnen som stadig vokser seg større, melken smaker for mye. Tankene stormer ikke rundt i hodet mitt i dag. Det er bare...rolig. Men jeg klarer ikke å slå meg til ro. Jeg hadde en fin kveld igår, våknet i godt humør. Jeg føler ikke på tankene idag, alt er bare greit. Bare ok. Jeg klarer ikke å forstå om jeg er urolig fordi jeg vet det bare er rolig før stormen, eller om det jeg trenger og lengter etter er stormen. Det er som om jeg lever for å kjenne på smerten. Uten smerte er det bare stille der inne. En tomhet, en følelse av at livet kanskje er på plass akkurat nå, i dette øyeblikket. Og jeg avskyr det.

Det eneste som får meg til å pushe videre er smerten, den motiverer meg, den gjør meg sta, sterk. Uten den, er alt bare tomt. Uten den ser jeg ikke videre. Jeg kjenner ikke på den voldsomme frykten for fremtiden. Jeg sitter bare å ser tomt ut i luften, hopper over alle sangene i lista mi. Det svake lyset som står på i hjørnet på andre siden av rommet blender meg. Luften blir tykk, nesten så jeg må svelge den. Jeg føler jeg blir sugd inn i et stort, tomt, svart hull. Uten smerten kan jeg ikke følge de blodrøde dråpene tilbake.

Det verker i kroppen, jeg prøver å gråte, prøver å overbevise meg selv om at det gjør vondt inne i hodet også. Jeg leter etter tårer, men finner bare tomhet. Jeg vil ha deg her ved min side, inntil meg. For jeg føler meg ikke tom med deg.

Likes

Comments

Fant disse bildene fra sommeren 2015 tror jeg, syntes de var så fine (vel og merke etter en del redigering). Digget spesielt spekteret av farger på første bilde. Har tenkt litt på hva jeg vil gjøre med livet mitt faktisk, og funnet ut at det kanskje hadde vært gøy å drive med foto og reising i et år, typ folkehøyskole. Jeg elsker å ta bilder, redigere de og alt som følger med, så da kunne jeg også fått utviklet meg på den tekniske delen! Tror jeg virkelig hadde likt å være med på noe sånt. Jeg synes det er så fascinerende hvordan man kan skape en annen illusjon av virkeligheten gjennom bilder og redigering. Uredigerte bilder er også veldig fine og ekte, men noen ganger rettferdiggjør de ikke hvordan man opplever noe, eller et minne man har om noe.

Likes

Comments

Da jeg tittet ut av vinduet tidligere her idag så jeg til min store forbauselse at det drysset noe kjent og kjært fra himmelen. Jeg ble jo helt i ekstase, kokain var faen meg akkurat det jeg trengte på en hard tirsdags morgen! Kan tenke meg det er mange fornøyde B-mennesker der ute idag.

Nei nå begynner virkelig vinteren å komme for fullt her, vet ikke om jeg skal le eller grine? Det var en koselig overraskelse da jeg tittet ut av vinduet tidligere, men vi nordmenn kan vel alle bli enige om at snø er noe herk (bortsett fra kranglete eldre menn i tights på langrenn). Nå åpner vel snart bakkene da, det er ganske fresht. Jeg hev meg uansett ut døra iført onepiece og prøvde å ta bilder av rådyrene i hagen. Rakk jeg å sette på riktige innstillinger? Nei. Er alle bildene uklare? Ja. Ser man i det hele tatt at det er rådyr på bildene? Nei. Jævla rådyr ass, de som klarer å ta bilder av de krekene der fortjener faen meg en medalje. Fine å se på var de da.

Jeg har enda ikke lagt meg, så ikke tro at jeg plutselig har blitt noen morgenfugl. Tenkte å holde meg våken til etter trafikalt grunnkurs for å prøve å fikse døgnrytmen litt. Kan jo drømme. Vurderer å nappe noen timer, er så trøtt at kjeven går ut av ledd. Skal som sagt på trafikalt grunnkurs i dag, mørkedemo som de så vakkert kaller det imorgen, trafikalt på torsdag igjen og så er jeg ferdig med den delen av lappen. Grunnen til at jeg prøver å snu døgnet er fordi jeg skal til Hafjell på fredag, og da må jeg nemlig tidlig opp på lørdag for å rekke bakken. Tidlig for meg vil si alt før kl 3 på ettermiddagen. Blir gøy å stå på snowboard, men merker kroppen min egentlig bare har lyst til å takke fint nei til det tilbudet.

Nok overtrøtt babling fra min side, sitter egentlig bare å stirrer tomt inn i skjermen og skriver på automat. Vi snakkes!

Likes

Comments

Hele tiden var den der. Følelsen av å bli forfulgt. En følelse man ikke kan beskrive med ord, men så prøver man likevel. Prøver å finne ord for hva som er galt, sånn at det kan føles riktig. Så sitter man der med en tekst foran seg, like fortvilet. Like fortvilet som man var på bunnen av flaska i går, da det heller ikke hjalp.

Det er ikke en følelse som forsvinner når du lukker døra til soverommet. For det er aldri noen som står utenfor huset ditt og vil inn, det er aldri noen som går bak deg i mørket med blikket festet på sitt neste offer. Du er ikke trygg inne på soverommet. Du er ikke trygg under den varme dyna. Aldri skal du være trygg.

Det er som en mørk masse som har festet seg et sted inne i hjernen din. En masse som vokser, tar over minnene dine, tar over tankene dine, ordene dine, erstatter det med nye minner. Når du sover vokser den, når du er våken vokser den. Du klarer ikke lenger å skille mellom hva som har skjedd, og hva som ikke har skjedd. Mareritt blir til virkelighet, virkelighet blir til fjerne drømmer. Du ser ikke hvor stor makt denne massen har over deg, over alt du gjør, alt du sier. Du ser det ikke før det er for sent, og da begynner du å mate denne massen i frykt for hva den gjør når den blir sulten. Du har prøvd å sulte massen før, men jo mer sulten den er, jo større blir det neste måltidet.

Du kjenner at du blir svakere og svakere, du klarer ikke lenger å kjempe mot massen. Hele dagen går du rundt og leter etter mat, du dedikerer livet ditt til å gjøre massen fornøyd. For du vet at så snart du ikke har noe mer å gi, tar den deg. Det øyeblikket massen oppdager at du ikke har noe mer å gi, er tiden ute for deg.

Du prøver å finne måter å rømme. Ønsket om å bli kvitt massen er så stort at du prøver hva som helst. Ingen ideér er dumme. Innimellom lar massen deg tro at du har klart det, for den elsker å se reaksjonen din når den sniker seg tilbake. Nederlaget du føler er som et syv-retters luksusmåltid servert på sølvfat. Og igjen, har du gitt massen det den ville ha.

Du kutter ut personer du er glad i, du krangler med de rundt deg, du stjeler, du drikker, du tilgir, du knuller, du leker med de som lar seg leke med. Alt i et håp om at massen forsvinner. Men den gjør aldri det. Redselen og desperasjonen koker bak øynene dine, filtrerer alt du opplever. Slipper bare inn det du vil se, det som gjør vondt. For til syvende og sist er det smerten din som mater massen. Den destruktive oppførselen din som gjør at du overlever. Og det er ingen som noen gang kommer til å vite hvor stor makt massen har over deg. Hvor livredd du er for at neste valg du tar avgjør hvorvidt du får overleve.

Det eneste du vil er at noen skal redde deg fra den evige, onde sirkelen. En som vekker deg fra marerittet som fortsetter å spille foran øynene dine. En som vugger deg sakte i armene sine og forteller deg at det bare var en vond drøm. Men innerst inne vet du at den eneste som kan redde deg, er deg selv. Det er ingen Knight in shining armour. Det er bare deg, massen og spørsmålet om hvem som vinner.

Likes

Comments

God morgen til dere som heller ikke klarer å kravle ut av senga før i disse tider. Trafikalt grunnkurs igjen idag, gleder meg til å kunne begynne å kjøre på veiene! Føler det er så vanskelig å ta bra bilder uten noe selvutløser. Må selv stille inn på 10sek utløsertid før hvert eneste bilde, så det blir liksom til at jeg bare orker maks 3 bilder i en omgang. Det å faktisk få noen fine bilder på 3 forsøk er jo nesten umulig. Jeg har jo selvutløser fra mine nydelig ekle bloggdager, men vi hadde ikke noe batteri som passet for øyeblikket. Jaja, tenkte uansett å vise dere mine all-time favorittjeans. Utrolig bra kvalitet og passform på de, fikk de på salg i tillegg.

Vet virkelig ikke hvorfor jeg føler for å blogge når jeg nettopp har stått opp, ikke gidder sminke, har dårlig tid og egentlig burde spise. Nostalgi kanskje, idk. Det var en tid der mitt største problem var at jeg følte meg stygg på bildene til bloggen. Nå er jeg både stygg på bilder og deprimert. Lol, neida. Kanskje.

Likes

Comments

"Hopp", sier du.

Jeg står på kanten av stupet og titter ned. Det er som om en mørk tåke har krøpet ned der for å tviholde på mystikken ved det store spørsmålet. Om landingen blir myk, eller hard. Som folk flest tenker jeg at landingen blir hard. Bare tanken på de skarpe, kalde stenene får det til å stikke i hjertet. Men så er det en liten stemme i meg, din stemme, som hvisker inn i øret mitt at du tar meg imot. Jeg prøver å riste stemmen ut av hodet mitt, men de behagelige tonene fortsetter å murre et sted der inne. Nok en gang titter jeg ned før jeg vender blikket mot deg. Ansiktet ditt er dekket av en skygge, jeg klarer ikke å se hva du tenker. Jeg klarer ikke å tolke om du er seriøs, eller om du tvinner sjelen min rundt lillefingeren din for ren underholdning.

"Det er ditt valg."
"Men kan ikke du hoppe først?"
Ikke noe svar, bare en skygge.

"Ikke gjør det." En annen stemme denne gangen. Jeg ser febrilsk rundt meg, som om jeg er overrasket over å høre den. Og der, langt borte mot horisonten står skikkelsen. "Ikke hopp, jeg skal tilgi alt." Skikkelsen beveger seg sakte nærmere, holder ut armene. Konturene av ansiktet er snille, trygge. "Jeg trodde ikke du var her lenger" presser jeg ut. Ansiktet sprekker opp i et varmt smil. Et smil som alltid har berget meg gjennom vonde tider. Jeg går noen skritt tilbake, med blikket festet på det varme smilet.

"Du må gi slipp". Stemmen din igjen. Ansiktet ditt er fortsatt dekket av skyggen. Likevel er det noe betryggende ved deg. De brede skuldrene, roen i stemmen. Ett skritt nærmere stupet igjen, tvilsomt. Tankene flagrer rundt i hodet mitt. Jeg lukker øynene. Plutselig er ansiktet ditt så klart. Jeg kan kjenne de varme hendene dine på hoftene mine, de fuktige leppene på pannen min. Du trenger ikke å si noe, jeg vet hva du ber om. Du ber meg om å gi slipp på min meste trofaste støttepartner, den eneste som har holdt tankene mine under kontroll. Du ber meg gi slipp på alt jeg har bygd opp, alt jeg noen gang har kjent.

"Siste sjanse". Skikkelsen hever armene litt høyere, som for å lokke meg inn i en omfavnelse så trygg og kjær. "Alt kan bli som før". Det varme smilet rykker litt til. Munnvikene kravler seg ekkelt oppover kinnene. For alt kan ikke bli som før, ikke etter at du kom inni livet mitt. Jeg ser på deg med skrekk i øynene. Du sier ingen ting. Skikkelsen kommer nærmere, raskere nå, mer truende. Panikken stiger i meg.

Jeg er ikke klar. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke klar.

Det er som om en magnet trekker meg mot kanten, mot bunnen. En kraft jeg ikke kan forklare. Jeg kniper øynene igjen, men det går ikke over. Jeg kniper øynene så hardt sammen at det triller en tåre nedover kinnet mitt. En varm finger tørker den vekk. "Ikke gråt". Den rolige stemmen din.

Jeg åpner øynene igjen, og i et lite sekund ser jeg et glimt av ansiktet ditt før skyggen danser sin vei tilbake. Ansiktet ditt er håpefullt, vidåpne øyne. Sånn du så på meg da alt var så bra. Sånn du så nedover ansiktet mitt, kroppen min, fylt med beundring.

Jeg smiler tappert til deg, og trekker pusten dypt.

Likes

Comments

Hei! I dag har jeg vært på mitt første av fire trafikale grunnkurs, som vil si ett skritt nærmere lappen. Det var faktisk overraskende gøy og interessant, utrolig grei lærer. Var greit å ha noe å gjøre idag etter en litt hard natt med mye frustrasjon og sinne mot en person jeg ikke lenger vil ha i livet mitt. Da jeg satt å grein som verst og følte livet var grusomt gikk Babylon å dreit, så da måtte jeg bare le. Dere kan se henne titte frem på nederste bildet, elsker at jeg sitter å poserer seriøst i forgrunnen, haha. Babylon er en sær, unik, dritsøt, halvblind abyssinerpus på 1 år, som for øyeblikket prøver å få oppmerksomheten min ved å sette seg på tastaturet og gnage på plastposer, hun har ikke kallenavnet terrorkvist uten grunn.

Følte for å starte en ny blogg på en helt ny platform, siden jeg har blogget endel på blogg.no før. Var utrolig lett å fikse design og bli kjent med opplegget på nouw, så da gikk jeg for det! Føler det å ha en blogg gir meg motivasjon til å stå opp, ta noen bilder, tegne litt, skrive litt... Dere skjønner.

Snakkes senere!

Likes

Comments