​I går lanserte Apple iOs 10, og med nytt iOs kommer også nye emoji's. Erfaringsmessig blir det alltid oppstyr når det kommer nye emoji's. Hvorfor? Fordi vi er utrolig næppertøl'n! Næppertøl'n er det vi her i mitt strøk bruker om å være nærtagende. For hver eneste iOs-oppdatering er det noen som maser om likestilling; det er alltid et eller annet kjønn, en eller annen folkegruppe, eller en eller annen alenemor eller alenefar som jamrer over at de ikke er "representert" i Apple-emojiene. 

Hva så?! Er det mulig å være så opphengt i likestilling at man blir støtt av å ikke få "sin egen" emoji? Personlig ser jeg ikke problemet her, dere. Jeg gir meg blanke i om jeg må fremstille meg selv som mørkhudet (er det lov å si? Det sjokkerer meg ikke om det ikke lenger er akseptert å bruke ordet) eller hvit (jeg vet ikke om det er lov å si heller, jeg). Jeg ser heller ikke problemet med å bruke en "mannlig" emoji når jeg skal illustrere løping eller politimenn. 

Skal vi virkelig dra likestillingsdebatten så langt? Skal vi som menn eller kvinner bli støtt av å bruke en emoji av motsatt kjønn? Skal jeg, i en familie som består av mor, far og ett barn, bli støtt av å bruke en emoji som viser mor, far og to barn? Har det virkelig noe å si? Det er i hvert fall meg helt likegyldig. Jeg har ikke problemer med menn, andre "familiestrukturer" eller noe annet som finnes i emoji-biblioteket. 

Jeg har, som sagt, intet problem med å bruke en mørkhudet emoji for å illustrere løping, roing eller dansing; for så fremmedfiendtlig er jeg faktisk ikke. Jeg kommer aldri til å bli støtt av noe så tåpelig (og det sier jeg vel vitende om at jeg nå tråkker på noen tær). Skal vi bli støtt av at alle de "ordinære" emojiene er gule, og ikke kan vises med mørk eller lys hud, eller at de ikke viser et spesifikt kjønn? Hva med dem som er transkjønnet? Eller dem som rett og slett ikke identifiserer seg med noe kjønn? Jeg har forresten ikke sett at emojiene har mulighet for å vises med rød hud.

Jeg føler, oppriktig talt, at det blir en slags rasistisk og fiendtlig tendens når man skal henge seg opp i hudfarge på emoji's. Hvis du blir støtt av å bruke en emoji med en annen hudfarge enn du har, så har du i mine øyne et problem. I dagens samfunn jobber vi hardt for å forebygge rasisme, og vi lærer barna våre at alle er like mye verdt uansett hudfarge og etnisitet. Dobbeltmoralsk, much?

Sånn, nå har jeg delt min frustrasjon med verden. Jeg er kanskje lite objektiv, og noen av poengene mine er muligens svake, men hei, folkens - jeg er åpen for innspill! Noe av det mest interessante jeg vet er hvordan man kan forandre syn på noe, og mening om, i løpet av en kort samtale, en webartikkel eller et blogginnlegg. Å være åpen for innspill er alfa omega, etter min mening. Altså - en, to, tre, SHOOT!

Til slutt vil jeg tipse dere om denne --> https://www.minervanett.no/intet-kjonn/ <-- artikkelen, hvor de tar opp en faktor jeg har poengtert i mange år i forbindelse med likestillingsdebatten, nemlig det at menn og kvinner aldri kan bli helt likestilt på grunn av store biologiske forskjeller. 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Det er så mye jeg ser for meg at jeg er, skal være, og ønsker å bli. Men hvor skal man begynne? Hva skal man ta tak i først?

Blant annet vil jeg smile mer, og med det kanskje bidra til at også andre mennesker smiler mer? Smil er nemlig utrolig smittsomme (og det fins jaggu meg verre ting å bli smittet av; gjesping for eksempel), og alle burde virkelig smile mer! Mennesker som smiler er fantastisk vakre, har dere noen gang lagt merke til det? Aldri har et smil gjort en mann mindre kjekk, eller ei jente mindre søt. Aldri har et smil gjort et negativt inntrykk til et verre inntrykk, og aldri har et smil fått noen til å føle seg nedpå. Har du noen gang opplevd at et smil har gjort dagen din verre? Det har i hvert fall ikke jeg (og hvis du mot all formodning har opplevd det, så håper jeg det var på grunn av at dette gliset hadde utrolig dårlig ånde)


Jeg vil bli bedre til å fortelle andre mennesker hvor vidunderlige de er; hvor fine, intelligente, morsomme, deilige, hjelpsomme eller omsorgsfulle de er. Hvem setter ikke pris på det? Det å bli komplimentert for noe man er? For meg er komplimenter nesten avhengighetsskapende, rett og slett fordi det gir meg en slags lykkerus; en følelse av å være bra nok for noen. Hvis man har noe positivt å si om noen andre, hvorfor skal vi holde det for oss selv? Hvorfor skal vi la være å si det, rett ut? Fins det noe bedre enn å få høre at du er utrolig morsom, daukjekk, eller at rumpa di er sjukt digg? Neppe (ok, det finnes noen få unntak; sjokolade for eksempel).

Jeg vil slutte å kritisere andre mennesker (bortsett fra politikere da - de har tross alt valgt sin egen skjebne). Men på tross av at jeg vil bli bedre til å fortelle andre mennesker hvor herlige de er, så har jeg utrolig lett for å kritisere dem. Hvorfor? Usikkerhet. Misunnelse. Et ønske om å være like vidunderlige som dem. Å kritisere andre mennesker er som protein for en av mine sterkeste leveregler - at jeg ikke er god nok. Dette fører, innlysende nok, til en vond sirkel hvor jeg kritiserer andre for å føle meg bedre, men samtidig føler meg elendig nettopp fordi jeg kritiserer andre. Jeg vil ikke være et menneske som kritiserer andre - det er nemlig akkurat slike mennesker jeg ville kritisert (dette ble tidenes mest forvirrende avsnitt, men hvis du har hodet med deg, så skjønte du kanskje hva jeg mente).

Det er så mye jeg vil være, og bli bedre til. Jeg vil bli bedre til å kjenne mine egne grenser, men samtidig vil jeg bli bedre til å tro på meg selv, og gi meg selv utfordringer; å push'e grensene enda litt lenger. Jeg vil være mer selvdisiplinert og tålmodig. Jeg vil være en bedre student. Jeg vil være en bedre venn. Jeg vil være bedre enn meg selv.

Jeg er på god vei til å bli en bedre meg, men det er ennå mange mil igjen å slite sko på. Langs veien man går er det ikke til å unngå et veikryss i ny og ned. I disse kryssene man må velge enten øst, vest, nord eller sør - og alle vet at man kan velge bare én vei. Men så tenker jeg: når du har valgt en vei, gått den, og nådd enden av den; stopper du der? I enden av veien du valgte? Eller går du tilbake til krysset og velger en ny vei (for dere som ikke skjønte det, så er veien en metafor for livet; bare til opplysning liksom)? Et nytt mål? For når står mennesket egentlig i stillstand? Når slutter mennesket å stå på tå for og nå suksessen som hviler på den øverste hylla i behovspyramiden (jadda, denne jenta kan psykologien sin; vi snakker Maslow her, dere)? Det har i hvert fall ikke jeg erfart enda, og jeg tror ikke jeg kjenner noen som har erfart det heller. Så her står vi da, jeg og mine bekjente, og strekker oss lang (eventuelt kort) som vi er, for å nå toppen av pyramiden. Om vi noen gang blir lang nok i tærne til å nå opp er neimen ikke godt å vite - men vi kommer aldri til å slutte og prøve, for man kan alltid strekke seg litt lenger.

Likes

Comments

I juli i fjor hadde jeg min første time på VOP. Jeg hadde flaggermus i magen da jeg gikk opp trappen og inn på venterommet. Venterommet på VOP har for meg alltid vært småkleint, men den dagen - den første dagen - var det rett og slett ubehagelig. Jeg syns ikke det er småkleint og ubehagelig på grunn av meg; at noen skal se at jeg er hos en psykolog. Men vil andre at jeg skal se at de er hos en psykolog? I teorien burde det ikke være noe annerledes å møte noen på venterommet på VOP, enn det er å møte noen på venterommet hos fastlegen din; men det er det. Dessverre.

Jeg visste ikke hvem eller hva jeg kom til å møte den dagen, i juli i fjor, da jeg gikk opp trappen til venterommet for første gang. Jeg visste hva psykologen het, og jeg hadde selvfølgelig prøvd å facestalke henne, for å i det minste vite hvordan dette mennesket, som jeg skulle dele mine innerste tanker med, så ut. Var hun ung? Gammel? Hva ville hun si? Hva ville hun spørre om? Vil hun være behagelig eller ubehagelig å prate med? Ville jeg føle meg hørt hos henne? Forstått? Og hvordan funket egentlig dette opplegget? Måtte jeg ligge på en sofa med ansiktet vendt bort fra psykologen, slik som man ser på film?

Magen slo kollbøtte da en ung, blond og pen dame smilte inn døren på venterommet og sa navnet mitt. Hun var (nesten) garantert nyutdannet, for hun kunne ikke ha vært gamlere enn meg. Hun rakk meg hånden og presenterte seg (slik alle mennesker med oppdragelse og folkeskikk stort sett gjør, med visse akseptable unntak), for deretter å lede vei til det siste kontoret, i enden av gangen. Det føltes ut som jeg gikk min siste mil. Den grønne mil (i skrivende stund er jeg faktisk usikker på hvilken farge gulvet på VOP har, men jeg velger å bruke fargen "grønn" slik at dere lettere skal ta referansen).

Jeg husker ikke hva som ble sagt i løpet av den første timen, men jeg husker at det var mange spørsmål og mange skjemaer. Side ned og side opp. Hun noterte. Mye. Hva skrev hun? Hva tenkte hun om meg? Hva tenkte hun om svarene jeg ga henne? Hva ville hun at jeg skulle si? Hvilke svar var rett og hvilke var feil? Hang noe av det jeg sa på greip, eller er jeg bare hypokonder? Kanskje det egentlig er slik livet er? Kanskje det er slik det føles? Kanskje alle har det like bedritent som meg? LYF, liksom.

Jeg husker at jeg følte meg lettet da jeg gikk ut døren en klokketime senere. Jeg følte meg beroliget. Jeg følte meg forstått. Hun understreket nemlig at jeg ikke var en hypokonder, og at det slettes ikke var slik livet skulle føles. Men på tross av alle disse positive inntrykkene, følte jeg på en uro. Hvor mange timer hos psykologen måtte jeg ha, før jeg fikk en diagnose? Hvilken diagnose kom jeg til å få? Hva var "kuren" for denne diagnosen, og fantes det i det hele tatt en slik "kur"? Til opplysning måtte jeg ikke ligge på en sofa med ansiktet vendt bort fra psykologen (denne metoden kalles forøvrig psykoanalyse, og ble utformet av Freud. Rekk opp hånden de som visste det!).

Jeg hadde løpende avtaler med psykologen ca annenhver uke, i lang tid. Det var det samme hver gang; spørsmål, skjemaer og notering. Mye notering. Ikke i en slik A4-notatbok som på film, men i en liten, avlang notatblokk som hun tok opp hver gang jeg var der. Jeg husker at spørsmålene om selvmord var spesielt sentrale i hver time, og jeg husker at jeg gang på gang sa at jeg aldri hadde vurdert selvmord, rett og slett fordi jeg er for pysete, men at jeg mange ganger hadde tenkt at det beste hadde vært å gå og legge seg, og aldri stå opp igjen. Pyser lever lengst, dere!

I oktober fikk jeg diagnosen bipolar lidelse, type 2. Endelig. Endelig fikk jeg et navn på det jeg var hadde. På det jeg er har. Det var en lettelse å få diagnosen. Jeg ville heller ha en diagnose, enn at livet ikke var ment for mer enn å føle seg som jeg følte meg.

Etter at en slik utredning resulterer i en diagnose, er det vanlig å bytte fra psykolog til psykiater. I tillegg til at dette var noe jeg gruet meg til (fordi det føltes ut som jeg skulle starte fra scratch), måtte jeg vente lenge før jeg fikk møte den nye psykiateren - aka frk. Doktor. Tre uker-ish, tok "overføringen", og for ei jente som hadde blitt ganske rutinert på VOP-besøk annenhver uke, føltes tre uker som en evighet. Etter første time med henne var jeg overbevist om at det ikke kom til å bli et problem å gå til behandling hos henne, og jeg fortsatte å gå til frk. Doktor annenhver uke.

Etter en måneds tid fikk jeg begynne på medisin. Jeg var kokosglad for å endelig få prøve noe som skulle gjøre meg mer "normal". Jeg var naturlig nok litt redd for å starte på Lamictal, som legemiddelet heter. Jeg hadde troen på at den skulle fungere, men jeg var livredd for ekle bivirkninger (og det hadde du også vært hvis du hadde brettet ut pakningsvedlegget i Lamictal-eska). Heldigvis er munntørrhet den eneste bivirkningen jeg har merket. Det er høyst ubehagelig, men en veldig levelig bivirkning i forhold til de fleste potensielle bivirkningene. BANK I BORDET!

Etterhvert som dosen på medisinen ble justert opp, og frk. Doktor så at den hadde effekt, ble intervallene mellom hver konsultasjon lenger og lenger. Jeg kjente tidlig at medisinen stabiliserte meg. Jeg ble mindre trist, mindre irritabel. Jeg klarte å være interessert i ting, og gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og stirre blankt inn i tv'en hele dagen. Jeg fikk mer energi, og dermed også tiltakslyst. Angsten slapp taket mer og mer, og det ble lettere å ta avgjørelser uten å overveie hvert eneste mulige utfall.

Etter å ha vært "stabil" så lenge, er det lett å kjenne igjen mønstre. Følelser. Med sommerferie kommer også utskeielser; dårlig døgnrytme, slappere kosthold og mindre trening. Jeg har nå fått en liten smakebit saftig tygge av hvor viktig disse rutinene er for meg. Sene kvelder, mange softis og et variabelt antall turer på treningssenteret har rett og slett resultert i en nedtur. I tillegg er stress en dårlig faktor, noe jeg innså i starten av juli, etter en liten uke med stressfylte aktiviteter. Jeg har altså innsett at det er viktig å kjenne mine egne grenser, og å rett og slett si "stopp" til meg selv når det blir for mye.

I tillegg reagerer jeg dårlig på uro. Jeg fant dette upubliserte innlegget fra mai, som beskriver noe av uroen jeg kjente på i mai;

"

Hvert år er det samme regla; jeg har planer om å starte med eksamensforberedelser allerede i mars, og noen ganger har jeg faktisk startet allerede da. Jeg tar et skippertak, men så blir det med det. Deretter står det stille helt til begynnelsen, eller til og med midten, av mai. Og tradisjonen tro, så blir jeg stressa, og jeg kjenner at de håpløse, vonde tankene sniker seg innpå meg. Det var på denne tiden i fjor jeg dro til fastlegen min for å høre om det var innenfor normalen å føle på de tankene jeg følte på da. Det var det tydeligvis ikke, siden innkallingen til VOP kom i posten en uke senere.


Med eksamenstanker kommer også økonomiske redsler. Som student har man bare ti måneders studiestøtte, og dermed kommer siste utbetaling 15. mai. Som student har man kanskje ikke mulighet til å ta seg en jobb før i midten av juni, grunnet eksamensperiode. Dette vil si at man må klare seg på mais studiestøtte helt til man får utbetalt lønn i juli. Hvorfor sparer du ikke, tenker du kanskje? Jo, fordi, mennesker med diagnosen bipolar lidelse er kjent for å ikke være spesielt økonomisk smart. Dette stemmer selvfølgelig ikke for alle - jeg vil ikke dra alle bipolare under en kam - men undertegnede er dessverre en av dem som har denne "bivirkningen". I tillegg har vi i denne husholdningen så og si felles økonomi, og ofte er det ikke rom for å spare veldig mange kroner.



Jeg kjenner ikke like hardt på disse tankene i vår som jeg har gjort tidligere år (håhå, rim prim). Dette har nok sammenheng med medisinen jeg har gått på siden desember.

"

Innlegget over ble skrevet mens jeg satt på venterommet på VOP, mens jeg ventet på det jeg trodde skulle være min siste time hos frk. Doktor; noe som selvfølgelig også ble en ekstra ingrediens i gryteretten som var hodet mitt. Jeg kjente en slags uro, en slags redsel; etter denne timen hadde jeg ikke lenger dette sikkerhetsnettet, dette stedet jeg kunne gå til hvis jeg trengte det. Nå som jeg er ferdig på VOP, utskrevet, må jeg gå til fastlegen min og få en ny henvisning hvis noe slikt skulle bli aktuelt. Altså vil en eventuell prosess bli lengre enn en rask samtale til VOP og frk. Doktor.

Heldigvis har jeg blitt såpass kjent med meg selv i løpet av det siste året, at jeg kjenner igjen symptomene og vet at det hele er forbigående; det kommer til å gå over. Jeg er på et bedre sted i livet nå, og jeg velger å prøve å always look at the bright side of life, ​selv om det er perioder i livet hvor akkurat det er en veldig vanskelig tankegang. 

  • 134 lesere

Likes

Comments

​Dette innlegget postet jeg på min gamle blogg for nesten nøyaktig tre år siden. Det er en "nyutgave" av "Å være fraværende mamma"; et innlegg jeg skrev et år tidligere. Det er rart å se tilbake på nå, men jeg kjenner igjen alle følelsene jeg satt med, selv om det er så lenge siden. Sommeren etter dette innlegget ble publisert, sluttet jeg å være fraværende mamma. Det angrer jeg ikke et sekund på. Å få dele hverdagene med de to mest fantastiske menneskene i verden - det er lykke for meg. 💙

​​Dette blir faktisk det første innlegget jeg har postet som Silje Vanilje, som inneholder bilder. Vel, de var for søte til at jeg kunne kvitte meg med dem, så de fikk følge med fra det opprinnelige innlegget. Jeg la også merke til nå, at jeg tydeligvis var allergisk mot avsnitt back in the day, SO BARE WITH ME, FOLKENS! 


For ganske nøyaktig et år siden postet jeg et innlegg her på bloggen, som skulle vise seg å gi mye positiv oppmerksomhet. Jeg forventet vel kanskje egentlig ikke så mye oppmerksomhet, og i hvert fall ikke av den sorten jeg fikk, nemlig positiv oppmerksomhet. Når jeg i kveld leste dette innlegget, er det flere ting jeg vil prøve å kartlegge, once again - because times have changed. Her kommer altså: "om å være fraværende mamma, del 2". Skrift i kursiv er nye tanker og spindelvev, flettet inn i det opprinnelige innlegget.





Kjentfolk vet at jeg er mamma til ei jente, Martine, på 4 år, og at jeg ikke bor sammen med henne. Dette var et valg jeg tok da jeg og pappaen hennes ikke var kjærester lenger, og jeg bestemte meg for å satse på utdanning. Å satse på utdanning er ikke et valg jeg har gjort for bare meg; jeg har også gjort dette valget for Martine. I Norge er du mye bedre økonomisk sikret hvis du har en utdanning å støtte deg på. Jeg vil sikre datteren min en god oppvekst, og dette gjør man som kjent, ja, kanskje ikke best, men ihvertfall lettere, med en jobb som gir deg en sikker og stabil inntekt. Jeg innser nå at det også er andre ting som er viktigere enn økonomi for å gi barn en god oppvekst. F.eks. kan det ikke være lett for ei jente på bare fire år å forstå at mamma må gå på skole et helt annet sted, langt unna, og at mamma må jobbe fordi ting koster penger, og dermed ikke har tid til å reise med toget hver helg for å treffe henne. Etter min mening har et barn det (som regel) best sammen med begge foreldrene sine, men av og til lar dessverre ikke dette seg gjøre, grunnet forskjellige årsaker. Nå har det seg heldigvis slik at det igjen er mulig for nettopp disse to foreldrene å bo sammen igjen, grunnet forskjellige årsaker. Jeg er også av den mening at en far kan ta like godt vare på barnet sitt som en mor kan. Og det er jeg fullstendig overbevist om enda. Martine er ei fantastisk jente, og hun hadde ikke kommet dit uten faren sin. En småbarnstvillingalenemor sa til meg "det er ofte akseptert at barnet bor uten sin far, men når en mor bor uten sitt barn, er det liksom noe uakseptabelt ved det". Jeg valgte å la datteren min bo sammen med faren sin, fordi jeg mener at dette var det beste for meg og henne, og forholdet vårt, når jeg skulle være fulltidsstudent på videregående skole. Hverdagen vår hadde kommet til å vært slik: vi hadde stått opp tidlig, og begge hadde kommet til og vært morragretne. Vi hadde skyndet oss til barnehagen og til skolen, tidlig på morgenen. Jeg hadde slitt meg ut psykisk på skolen, fra ni til tre, for så å skynde meg og hente henne i barnehagen. Deretter måtte vi drasset med oss skole- og barnehagesekk på butikken, og handlet middag. Og så måtte vi dratt hjem og laget den kjøpte middagen, og spist den. Nå hadde klokka vært ca. seks, og vi hadde akkurat hatt tid til en, kanskje halvannen time med kvalitetstid. Vi hadde på denne tiden vært så sliten, at vi mest sannsynlig bare hadde kost oss på sofaen til hun skulle legge seg. Etter kveldsstell og legging, er det logisk å tenke at jeg måtte ha gjort husarbeid og lekser, til klokka sa leggetid for meg også. Hvis Martine på et eller annet tidspunkt mellom barnehagehenting og legging hadde slått seg vrang, hadde jeg mest sannsynlig blitt sur og sint, og vi hadde brukt tid på å være sure og sinte på hverandre. Hverken jeg eller Martine liker å være sur og sint, så dette vil vi helst unngå. Martine er også blitt ei så stor jente at det kreves eget soverom. Her i Trondheim koster det 10.000 kr for en leilighet med to soverom, og det sier seg selv at dette hadde gitt et stramt budsjett for en studentmamma med en treåring som stadig trenger nye klær og nytt utstyr til barnehagen. Det var også komplikasjoner med reising mellom meg og faren som gjorde at min endelige avgjørelse ble å la Martine bo sammen med faren sin på heltid. Folk sier "stakkars jente, som må bo uten moren sin.", men hva med moren, meg, som bor uten datteren sin? Det er ikke lett for noen av oss, og det er ikke lettere for den ene, enn den andre, heller. Vi savner hverandre. Vi savner hverandre hver dag. Men både jeg og Martine har så mye å fylle dagene våre med, at dette ikke er noe vi konstant går rundt og tenker på. Hvis vi hadde gjort det, så hadde vi klikka, begge to. Og det er nettopp der jeg tok feil. Jeg vet at hun bare er fire år, men jeg vet også at hun savner meg, hun forteller det til meg hele tiden, og koser seg så mye i barnehagen, og med resten av familien sin (som også var en viktig faktor da avgjørelsen ble tatt), at hun ikke bruker mesteparten av tiden sin på å tenke på hvor mye hun savner meg. Men hun tenker mye på det. Hun har blitt ei oppvakt lita, storjente. Jeg prøver bestemt ikke å tenke på det, rett og slett fordi jeg da hadde gått i oppløsning, og ikke hadde fått gjort noen ting. Men nå kjennes det ut som jeg skal gå i oppløsning. Hver gang jeg ikke klarer å forklare tingenes tilstand til Martine, vil jeg revne i sømmene. "Mamma, hvor mange netter er det igjen nå?", "mamma, jeg savner deg", "mamma, hvorfor må du gå på skolen i Trondheim?". Men jeg vet også at det ikke er noe vanskeligere for henne å være uten mamma, enn det var å være uten pappa. Hun elsker ikke den ene mer enn den andre, og savner den ene eller den andre like mye, uansett. Hun har like mye behov for meg, som faren sin. Vi spiller begge en viktig rolle i livet hennes, og hun kan ikke være foruten noen av oss. Dette merker vi godt, både jeg og pappaen. Hun likestiller oss: hvis den ene har pusset tennene hennes, så må den andre følge henne til sengs. Jeg prøver ikke å si at det er synd i meg, men det er ikke synd i henne heller. Og om det så er synd i henne, så hadde det ikke vært mindre synd i henne hvis det var faren hun ikke bodde sammen med. Mor og far er likestilt i et barns liv, ikke glem det. Og når hun bodde sammen med meg, var det like tungt for faren hennes å være uten henne, som det er for meg å være uten henne nå. Nå er faren og jeg blitt kjærester igjen, men vi bor fremdeles ikke sammen, og han har fremdeles full omsorg for Martine. Nå skal vi flytte sammen igjenog leve som en familie under samme tak, men for nå står jeg fremdeles hardt på at avgjørelsen vår var rett, nemlig at Martine har det best hvor hun er akkurat nå. Men etter hvert vil vi kanskje flytte på oss, sammen, alle tre. Jeg og Martine prøver å prate i telefonen sammen så ofte hun har lyst, og jeg besøker henne så ofte jeg har råd til (noe som er sjeldnere enn jeg vil, pga. det ikke så luksuriøse studentlånet, og jobben). Jeg har også tenkt å begynne og skrive brev til henne, fordi hun er blitt så opptatt av nettopp dette. Kanskje det også kan bli fin lese- og skrivetrening for ei veldig læreglad jente? Vel, jeg skrev ikke så mange brev, bare et par kort, men hun er veldig flink til å skrive og leke seg med bokstaver fordiom.






Sorry for de mikroskopiske bildene, men oppløsninga ble crappy. 

Må finne en ny løsning på opplasting av bilder.


Likes

Comments

Til sommeren er det ti år siden jeg (som én av et kull på nesten 50 stykker) gikk ut av ungdomsskolen. Jeg flyttet rett til området Mo i Rana for å starte på videregående skole. Jeg var ikke ofte hjemme på besøk, og det var bare noen få utvalgte venner jeg valgte å holde kontakten med. Med mindre du er som meg og er helt elendig i hoderegning, har du til nå klart å regne ut at dette var i 2006.


Fire år senere (altså i 2010) hadde jeg mitt mest alvorlige, og kanskje aller første, tilfelle av hypomani. På denne tiden ga jeg slipp på mitt livs store kjærlighet, flyttet til Trondheim, og tok toåringen vår med meg. Én skulle tro at dette var en tung tid. Jeg skulle ønske det var en tung tid. Jeg skulle ønske jeg aldri gjorde det. Jeg finnes ikke stolt av meg selv. Jeg feller en tåre eller tre hver eneste gang jeg tenker på det (inkludert de tre gangene jeg leste over dette innlegget), og forstår enda ikke, den dag i dag, at min kjærestesamboerforlovede faktisk slapp meg inn i varmen igjen. Jeg fortjener ingen tilgivelse for det jeg gjorde, men han valgte å gi meg det allikevel. Og nettopp derfor, vet jeg at han er mitt livs store kjærlighet. ❤


Men, tilbake til poenget; i 2010 flyttet jeg altså til Trondheim. Siden jeg ikke hadde noen forpliktelser i Trondheim, reiste ofte jeg og toåringen til hjembyen på besøk til min far. Siden jeg ikke hadde hatt noen kontakt med mine gamle klassekamerater etter jeg flyttet vekk, ble dette en fin mulighet for å gjenopplive gamle vennskap. I og med at mange av de gamle klassekameratene mine på denne tiden studerte andre steder i landet (og utlandet), endte det opp med at jeg hang en del med den samme gjengen, og det var stort sett festing som var det sosiale samlingspunktet.


Siden vi var bare 20 år på denne tiden, var festene som de bruker å være langs den delen av livets tidslinje; alle var helt hinsides fulle, og alle gjorde teite ting som man kanskje angrer på i ettertid. Fest etter fest, satt jeg midt i blant en dunge med både nye og gamle bekjentskaper som jeg hadde valgt å kalle for mine venner. Venner som smilte til meg, venner som pratet og lo; nesten som om jeg aldri hadde dratt derfra for fire år siden. Det som dessverre skulle vise seg, var at disse vennene slettes ikke var venner. Disse menneskene hadde sittet der, fest etter fest, og snakket (unnskyld uttrykket) dritt om meg. Jeg kunne ringe og spørre "hva skjer i kveld?", og fra jeg fikk ordene "bare kom" til jeg faktisk ankom stedet, hadde samtalen om meg flytt fritt og usensurert.


Dette er 6 år siden, og jeg velger ikke å publisere dette fordi noen skal føle at de skylder meg noe, eller at jeg fremdeles er sur, sint, forbanna, eller noe lignende. Jeg velger ikke å publisere dette fordi noen skal føle seg dårlig (ok da, alle som snakker stygt om noen bak ryggen deres burde føle seg litt dårlig), og jeg velger ikke å publisere dette fordi jeg syns at hva som enn ble sagt var ufortjent (men en bedre løsning hadde vel praktisk talt vært å si det rett til ansiktet mitt, og å ikke late som om dere likte meg). Jeg velger å publisere dette fordi jeg prøver å få orden på meg selv. Jeg velger å publisere dette fordi det er bra for meg; fordi dette er en del av min terapi. Fordi jeg trenger å la dette passere, og bruke denne energien på noe annet. Jeg trenger å knøvle mine egne, idiotiske, urealistiske leveregler og kaste dem i makuleringsmaskinen, og aldri prøve å lime dem sammen igjen. Jeg trenger å gi faen.


Ovennevnte hendelser ga meg et slags arr. Et psykisk arr som gjorde at jeg følte meg uvelkommen i min egen hjemby. Jeg klarer fremdeles ikke, den dag i dag, etter seks år (hvorav et av dem i terapi), å sette foten i min egen hjemby uten å oppleve en sterk angst. Angst for å møte mennesker; mennesker jeg kjente for 5, 6, 7, 8, 9, 10 år siden. Jeg opplever en sterk angst for å møte disse menneskene, pga. jeg er livredd for å bli husket som jeg var for 6 år siden; livredd for at folk fremdeles skal ha alle disse negative tankene og meningene om meg. Livredd for at folk aldri skal la min utavmegsjælopplevelse bli glemt, og for at folk ikke skal være villig til å glemme, og la meg få en ny sjanse til å vise hvem jeg egentlig er.


Grunnen til at jeg velger å ta tak i dette nå, er fordi det er ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, og etter ti år er det vanlig med en reunion, og klassen som gikk ut i 2006 blir ikke unntaket. Jeg har tenkt på dette lenge. Jeg visste at det var en sjanse for at noen kom til å foreslå en reunion, og at de fleste ville være interessert. Jeg visste også at når den dagen kom, så kom jeg til å få vondt i magen. Og det fikk jeg. Det kjentes mer ut som et realt spark enn et vanlig mageknip. Dette er nå en stund siden, og i ettertid har tankespinnet i hodet mitt blitt større og seigere enn noen gang. Tanketråder skyter rundt omkring inne i hodet mitt og spør hva jeg skal gjøre.

Skal jeg:
- unngå disse menneskene?
- late som ingenting, være hyggelig, og ta sjansen på at de ikke snakker bak ryggen på meg igjen?
- skrinlegge hele greia og spare meg selv for alt dette?
- ta "the high road", og bare rett og slett være meg selv og ikke bry meg om noen andre?


Men etter dagens time hos Frk. (eller var det fru?) Doktor, har jeg bestemt meg for hva jeg skal gjøre;
jeg skal heve mitt eget hode og dra på reunion, uten å være redd for hva noen vil si eller mene. Forhåpentligvis har vi alle blitt så voksne at det ikke blir noe problem for noen av kullet på nesten 50 elever og bare være seg selv, uten å føle seg hverken mer eller mindre enn noen andre. Og om det mot formodning skulle vise seg at ikke alle har blitt såpass voksne, well FUCK IT; det er ikke mitt problem. Den fine frasen der <- er faktisk direktesitat fra Frk. (fru?) Doktor, og jammen var det godt sagt.

Jeg vet at mange kommer til å reagere på at jeg velger å publisere dette innlegget
- og jeg beklager så meget til dere -
men for det første så får de det gjelder leve med sine feil, akkurat som jeg lever med mine, og for det andre
føler jeg at det er høyst aktuelt for en blogg som min. Hvorfor? Fordi mennesker som har opplevd det samme som meg, og kjenner på disse arrene, trenger å pleie dem, akkurat som jeg forsøker å gjøre nå. Fordi mennesker som noen gang har opplevd en slik langvarig, hypoman (eller manisk) episode som jeg hadde (min varte i rundt et år), trenger å få vite at de ikke er alene om å ha gjort ting de ikke er stolt over. De trenger å få vite at de kan jobbe med etterdønningene, og bryte alle negative mønstre og leveregler.

De trenger å vite at det enkle ofte er det beste;
Bare ta en sjanse, og FUCK IT.




Likes

Comments

​Ja, så lett var det faktisk å bytte bloggplattform. Jeg bare lastet ned en ferdig-zippet XML-fil fra Wordpress, og lastet den samme fila opp her hos Nouw. Lettere blir det faktisk ikke når det kommer til å skifte plattform! 

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg bestemte meg for å bytte plattform. Nouw så bare så mye finere ut, i tillegg til at enkelte ting er litt trøblete og knotete med Wordpress-plattformen. Vi får se nå da, om jeg kommer til å angre eller ikke! Frem til da kan jeg prøve å ha det gøy og/eller forferdelig her inne på Nouw. 

Jeg har lite å skrible om for tiden, da det er minimalt med tankespinnerier på gang. Hvorfor, sier du? Jo, jeg tror rett og slett det er på grunn av at medisindosen (kanskje) endelig har blitt rett. Jeg begynte med 25mg om dagen i desember, og har deretter drevet med gradvis opptrapping; fra 25mg til 50mg, 50mg til 100mg, 100mg til 200mg, 200mg til 300mg, og 300mg til 400mg. Nå tar jeg altså 400mg Lamictal om dagen; 200mg om morgenen og 200mg på kvelden. Og dere? Det kjennes bedre enn det har gjort på lenge. 

Vel, nå kan det jo hende det er påskeferiefryden min som har tatt litt over her - ferie er jo tross alt digg, og vi studenter som ikke har hatt fri siden jul syns kanskje det er litt ekstra staselig. Men vet dere hva? Jeg tror faktisk jeg - bank i bordet! - tørr å påstå at jeg er på et godt sted nå. 

- jeg har mer overskudd. 

- jeg har et større sosialt behov

- jeg sover mindre, og er generelt mindre avhengig av søvn for å fungere

- lunta mi er mye lengre

- jeg har mer tålmodighet

- jeg tenker og vurderer mye mer ift. det å "lage" krangel med noen

- jeg har stabil sexlyst

- jeg har et godt forhold til mat, og et godt måltidsmønster

- jeg har god døgnrytme

- det er lettere å stå opp om morgenen, og lettere å få sove på kvelden

- rutinene er generelt lettere å følge

    ... og sist, men ikke minst:

- jeg får latterkramper

    ... og det husker jeg ikke sist jeg hadde. 

    Takk, Martine. Det gjorde veldig godt! ​❤


Jeg ser nå at mange av ovennevnte punkter kan minne om symptomer på hypomani. Men jeg har vært hypoman mange ganger, og jeg kjenner i kroppen at dette ikke bare er en lang episode av "Silje, den hypomane vaniljeisen". Dette er livet. Livet når man har det godt. Et normalt liv. 

​Måtte det vare for alltid.

Likes

Comments

I går tok jeg meg selv i å gjøre noe uforventet. Jeg hadde gått på tå hele dagen, og var sliten og irritabel - du vet, faktorer som tilsier at bare en dråpe i havet er nok til å lage en massiv flodbølge. Ikke uventet, så kom dråpen. Jeg så flodbølgen langt ute i horisonten. Jeg så den komme nærmere. Jeg så den bygge seg opp til en massiv, farlig bølge som ville ha effekt på alle innen en viss omkrets. Men helt plutselig... var den borte. Akkurat som når de sprenger bygninger midt inne i Las Vegas; den kollapset, rett ned. Jeg bestemte meg for at denne dråpen ikke skulle ha effekt hverken på min dag, eller dagen til alle innen en viss omkrets. Jeg la dråpen på hylla, og der lot jeg den ligge hele kvelden. Denne episoden fikk meg til å tenke. Har medisinen begynt å virke? Jeg mener, virkelig virke? På ordentlig? Det er noen uker siden jeg innså at den hadde begynt å ha effekt, da jeg sakte men sikkert begynte å ha såkalte normale dager. Dager hvor jeg var hverken hyper eller destruktiv; dager hvor jeg var hverken hypoman eller deprimert. Jeg forventer ikke at medisinen skal gi meg et helt fantastisk, problemfritt liv, som om jeg var en eller annen regnbue-spyende enhjørning. Det vil jeg heller ikke ha. For meg er det fantastisk nok å bare ha et forholdsvis stabilt liv, slik som det er meningen at vi skal ha det. Men selv om medisinen har begynt å ha effekt, så er jeg ikke helt der enda. Jeg er ikke stabil. Jeg har fremdeles hyppige svingninger. Men den store forskjellen nå, er at de ikke henger over meg i ukesvis. Og bare det i seg selv, gjør livet lettere å leve. Da jeg fikk utstedt medisin i desember, var det som om jeg trådte inn på den samme gule veien hvor Dorothy  havnet etter den ustoppelige tornadoen i Kansas. En gul vei jeg må følge for å nå målet mitt. Og akkurat som i Dorothys historie, vil den gule veien by på både utfordringer og fine stunder; og akkurat som Dorothy, vil jeg etterhvert nå Smaragdbyen og trollmannen fra Oz. Hva som skjer etter det, vil tiden vise.
"Just follow the yellow brick road!"

Likes

Comments

Har du noen gang følt at du vil klore deg ut av din egen hud? Det har jeg. Jeg har følt for å klore meg ut av min egen hud ganske lenge nå. Den klør. Jeg har slitt med denne hudkløen så lenge jeg kan huske; helt siden barneskolen. Helt siden da har den plaget meg. Terrorisert meg.  En sjelden gang gir hudkløen meg et pust i bakken, men bare for en kort stund. Én dag, én gang i blant, så slipper den nesten helt taket, og jeg føler meg bra. Vel, kanskje ikke bra; men i hvert fall helt grei. Helt OK. Deretter sniker den seg innpå meg igjen, sakte men sikkert. Den er umiskjennelig; ubehaget, kvalmen...  Noen ganger klør det så intenst at absolutt ingenting hjelper. Ikke engang salver som egentlig burde dempe kløen, nytter. Det er på disse dagene jeg vil klore meg ut av den; ut av huden min.  Grobunnen for denne hudkløen er, mange og sterke, tanker. De er gjentagende, men utrolig overbevisende. 
"Rumpa mi er ikke spretten nok."
"Lårene mine er full av cellulitter."
"Magen min gjør at jeg ser gravid ut."
"Puppene mine henger."
"Jeg har dobbelthake."
"Jeg er feit."
"Leggene mine er stygt store."
"Øyenbrynene mine vokser ikke tett nok."
"Overarmene mine er slappe. "
"Jeg er dvask."
"Jeg har en million strekkmerker."
"Jeg er stygg."
"Jeg er ekkel."
"Jeg blir kvalm av meg selv."
Hvis jeg bare kunne klort meg selv ut av min egen hud; hvis jeg bare kunne sluppet disse tankene innimellom. Bare av og til. Hvis jeg for en gangs skyld bare kunne slippe den nevrotiske draingen i genseren min, eller den konstante bekymringen for om jeg lukter stygt, eller om valkene mine synes.  Jeg er ikke redd for hva andre syns om meg. Jeg står for hvem jeg er; på innsiden; men jeg klarer ikke å stå for hvem jeg er på utsiden. Jeg hater min egen utside.  På dette området føler jeg meg faktisk noe dobbeltmoralsk, fordi jeg elsker mennesker nettopp for vårt ubegripelig fantastiske mangfold; jeg elsker alle mennesker uansett form og farge, og jeg dømmer aldri noen basert på deres utseende. Folk får være som de vil så lenge de er fornøyd med seg selv, uavhengig av hvilken form eller farge samfunnet vil klistre på dem. Og det er her dobbeltmoralen sniker seg inn imellom sprekkene; jeg vet hvilken form og farge jeg vil ha, og aksepterer ikke noe annet; jeg finnes ikke fornøyd med mitt eget utseende. Jeg hater det.  Men er jeg egentlig dobbeltmoralsk? Jeg dømmer ikke folk for hvordan de ser ut; så lenge folk er fornøyd med seg selv er det neimen ikke nøye for meg hvordan de velger å se ut! Men jeg dømmer meg selv for mitt eget utseende, og jeg misliker sterkt tanken på at andre gjør det samme. At de dømmer meg for mitt utseende. En del av meg roper høyt, forbannet og sterkt at jeg driter i det, mens en annen del av meg bare vil klore meg ut av denne huden som ikke er meg. Denne stygge, ekle huden.  Jeg er ikke helt sikker på om jeg egentlig kvalifiserer til tittelen "dobbeltmoralist", men jeg leker i hvert fall med ilden her hvor jeg lusker rundt i dobbeltmoralens skygge.  Finnes det egentlig en kur for en slik intens og plagsom hudkløe? Det finnes nok forskjellige bøtemidler som fungerer, i hvert fall for en stund. Men som de fleste bøtemidler er nok risikoen for avhengighet tilstede. En avhengighet som resulterer i at en ikke lenger klarer å se klart. Å sette grenser. Det blir aldri nok. Man blir aldri bra nok.  Jeg føler meg litt som de menneskene som blir født som et kjønn, men identifiserer seg med et annet; som om jeg er født i feil kropp. Jeg identifiserer meg nemlig ikke med denne stygge, ekle kroppen; jeg føler meg som en fremmed når jeg ser i speilet. Som om jeg har lånt en kropp av noen andre, en kropp som ikke tilhører meg.  Det er sikkert noen der ute som leser dette og tenker at det er min egen feil, og at det "bare er å gjøre noe med det" - og dere har helt rett. Jeg kan komme med en hel skraphaug like høy som Eiffeltårnet, full av forklaringer og unnskyldninger, men til syvende og sist er det min egen feil. Og det dømmer jeg meg selv for. Det hater jeg meg selv for. Og det er nettopp der størsteparten av roten til problemet gror; jeg hater meg selv så mye at jeg straffer meg selv for det.  Men det må jeg komme tilbake til en annen søvnløs natt. 

Likes

Comments

Jeg burde la det gå, og ikke bry meg. Jeg burde tenke "deres tap, synd for dem", men i stedet tenker jeg "hva har jeg gjort galt?" Jeg har blitt bortgjemt. Murt inne bak en vegg av tykke, røde mursteiner. Murt inne for å bli glemt. Som en gammel ting man ikke har bruk for lenger - jeg har blitt gjemt for å bli glemt.  Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt murt inne bak denne tykke, røde veggen. Det burde strengt tatt ikke bry meg så mye - men det gjør det. Det bryr meg så mye at det nesten gjør litt vondt. Hvorfor? Fordi jeg har en leveregel som sier at jeg er avhengig av hva andre syns om meg.  Hva har jeg gjort? Har jeg gjort noe? Er det jeg har gjort sannhet eller løgn? Hva har jeg sagt? Har jeg sagt noe? Er det jeg har sagt sannhet eller løgn?  Forduftet fra jordas overflate, som om du aldri eksisterte. Alt som fins er et lite bilde, uten navn. Var det min skyld? Er det trøbbel i paradiset, nok en gang? Jeg håper du roper om hjelp, i stedet for å bare forsvinne.  Men du er ikke forsvunnet. Du bare gjemmer deg; leker gjemsel. Du leker gjemsel etter dine regler, uten å si så mye som et lite pip. Og om et par år, når du blir nysgjerrig, så kommer du frem fra skjulestedet ditt igjen. Du vil rive ned den tykke, røde veggen, og jeg vil ikke lenger være glemt, men en gammel, bortgjemt skatt.  Jeg vet det ikke burde plage meg - men det gjør det. Det plager meg veldig.

Likes

Comments

Nytt år, nye nyttårsforsetter - er ikke det normen? Vel, da kan du fra nå av kalle meg "Silje, normbryteren" - jeg har nemlig ikke tenkt å lage noen nyttårsforsetter. Hva er poenget? Hvis jeg ikke "holder dem" vil jeg uansett bare bli skuffet over meg selv og dømme meg selv enda hardere. Og hva er poenget med det? Hvorfor skal jeg ta en slik risk? Burde jeg ikke heller fokusere på å ikke stille krav til meg selv? Frk. Doktor sier nemlig at jeg stiller slike urimelige krav. Hvis jeg skal ha et nyttårsforsett, burde det isåfall bli akkurat det; å ikke stille slike urealistiske krav til meg selv. Det jeg derimot har, er et par-tre nyttårsønsker. Ikke for meg selv, men for noen andre. Til mine beste venner (spesielt dere to som er bestevenner): jeg håper dette er året hvor dere finner kjærligheten. Ikke bare en hvilken som helst kjærlighet, men stor kjærlighet. Ikke nødvendigvis den store kjærligheten som skal holde for resten av livet, men en kjærlighet som er sterk, ekte og langvarig. Det fortjener dere. Virkelig. Dere fortjener noen som tar vare på dere, slik dere alltid har tatt vare på meg. Dere fortjener noen som ser dere slik jeg ser dere; som fantastiske mennesker. Fantastiske, utrolige, ekte mennesker, med ekte, genuin omsorg for andre. Dere fortjener noen som forteller dere disse tingene, eller, enda bedre; noen som ser dere i øynene på en slik måte at dere vet det; på en slik måte at dere vet at vedkommende føler disse tingene for dere, uten å behøve å si det. Dere fortjener noen som får dere til å le, slik dere alltid har fått meg til å le. Dere fortjener noen som gir dere like mange gode minner som dere har gitt meg. Dere fortjener noen som er like glad i dere som jeg er, men som er mye bedre til å vise det. Dét ønsker jeg så inderlig for dere, mine beste venner (som er bestevenner); at dere skal finne kjærlighet som Carrie og mr. Big.  Og til nettopp deg, min mr. Big, kjærestesamboerforloveden: jeg ønsker for deg, at jeg en gang i løpet av livet, kan gi deg samme støtte som du har gitt, og enda gir meg. At jeg kan være stødig som en bautastein, akkurat som du alltid har vært, og enda er. At jeg kan være alt du ønsker at jeg skal være, alt du trenger at jeg skal være. Du er så utrolig dyrebar for meg, og jeg klarer ikke å se for meg livet mitt uten deg. Jeg sier som kong Harald sa om sin Sonja: kan jeg ikke gifte meg med deg, forblir jeg ugift. Til vår stadig større stjerne, Martine: frk. Doktor sier at barn tåler dårlig vær, men ikke dårlig klima. Og nettopp det ønsker jeg for deg; et godt, varmt og trygt klima, slik at du kan fortsette å blomstre i ro og fred. Det fortjener du så inderlig. Jeg ønsker også at dette kan bli året hvor tanntrekking ikke lenger er så skummelt, og at trekkeprosessen blir litt kortere for de neste løse tennene. ;-) Til slutt, et ønske fra meg til alle dere andre; store og små, venn og uvenn, fjern og nær. Det jeg ønsker meg aller mest, er at dere skal være gode medmennesker. At dere skal være mot andre, som dere ønsker at andre skal være mot dere. Se de dere har rundt dere. Bry dere om dem, ta vare på dem. Behandle alle med likeverd, uansett kjønn, religion, etnisitet og seksuell legning; et menneske er et menneske, uansett. Ingen er mer eller mindre verdt.  Jeg har et ønske som gjelder meg selv også. Et ønske om at jeg i løpet av året blir såpass "stemningsstabil" at jeg kan være den beste versjonen av meg selv, for alle ovennevnte mennesker. At jeg kan fungere optimalt, for deres skyld. Det hadd gitt meg enorm glede hvis dette ønsket ble oppfylt. For å sitere de utrolig innsiktsfulle ponniene i My Little Pony: "Vennskap er ren magi" - og vennskap, det kan være så mangt.  Godt nytt år, kjære alle sammen. Må det bli et godt ett - både for deg og meg.

Likes

Comments