Close your eyes, shut your ears, and just touch her.
Shut your mouth, close your thoughts, and just touch her.
She´s had enough of words meant good - just shut up and touch her.
She´s had enough of actions, well meant - just touch her.

Close your mind, don´t mind her words - just touch her.
Close your eyes, don´t mind her actions, just touch her.
She´s tired of faking her laughter - just touch her.
She needs to relax, but doesn't know how - but if you touch her,
she´ll understand that she´s calm, that she´s able to let her choking thoughts go away for a while.

Do you know what you did when you touched her?
You moved her soul and heart when you touched her.
She lost her ancient shields when you touched her
and now she wonders if you´ll ever touch her again

Don´t mind her words or actions - just touch her.
Inside she´s crying for you to touch her.
She's paralyzed and can´t give any sign to how you make her feel when you touch her.

But she feels, she feels, she FEELS when you touch her.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

"For ei helg. For ei UKE!? Har hatt en skrivepause nå, grunnet kaos i huet (ja, for mye kaos til å SKRIVE… DA er det ille, da..) ..og at jeg ikke har hatt bok heller.

1. Helvetesuke nr x sist uke. Helt fascinerende. Visste ikke at det var mulig å kastes så mye frem og tilbake i følelsene. Hjertet mitt driver gjøn med meg. Møkkahjerte...

2. Elsker, elsker ikke. God does not despise a broken heart. He welcomes you as you are. Thanks..

​(...)

5. Grein med mor i går. She´s in love with me. Jeg vet det nå. Snakka med ei dame i helga, Torun Marie el.l. Det var et kiss of Heaven, uten at hun selv visste det. «Når du får onga sjøl, så kjæme dæ te å stikka langt inn i hjerta ditt når du ser at hu he hatt en dårlige dag. Du he bare lyst å galklemma na, men du kan ikkje jær noge, åsså må du visa respekt for henna avstand..» Sterkt å drøse med henne. Hun oppmuntra meg om å finne ut om ADHD. «Du æ jenta, dæ hadde du ao imot deg som liden.» Jepp.. Hun satte ord på mange av mine sårbare punkter. Fascinerende.

6. Mor hadde en del gode råd igår, Jeg kjenner det kan ta litt tid å venne meg til dette nye hjertet mitt, men det skal nok gå bra. Utrolig nok..

«Så flott at du faktisk kan ha kjærlighetssorg!», sa mor. Ja, er det ikke bare helt enestående at jeg kan ha kjærlighetssorg!? Hurraaaaa… Joda, jeg ser den. Jeg KAN faktisk elske noen og la noen elske meg. Men fyyyyyy så dust jeg er.. og fyyy så treig jeg er.. og fyyy så andre-ting-jeg-er…"

NÅTID

Jeg kalte det vanskeligste året i mitt liv for «helvetesåret». Med liten h. Da ble det ikke så altoppslukende. En uke om gangen, og så ble det til et helt år og enda mer. Å se tilbake på de turbulente ukene som førte til alle de titusener av ord jeg har skrevet i journalene mine, gjør meg helt ør og ydmyk og lykkelig over hvor godt jeg har det nå. Det å føle at du blir utsatt for en hjerteoperasjon uten bedøvelse eller narkose, no nothing, gjør noe med deg. Det å bli knust for så å sakte, men sikkert bygges opp igjen, det gjør noe med deg.

En av de personene det var vanskeligst å snakke om dette med, var min egen mor. Det var akkurat som om dette nye hjertet mitt ikke takla at hun var så nær. Hun var en så stor del av mitt «gamle» hjerte at jeg visste ikke hvordan jeg skulle la henne få plass i mitt «nye» hjerte uten at jeg ble vettskremt for at hun skulle ta for stor plass. Jeg var en «late bloomer» i den forstand at «fjortisopprøret" mitt kom i kjølvannet av dette året, og da var jeg godt over 20. Så jeg kan forstå mors angst og bekymring da jeg knapt snakket med henne, og hvis jeg snakket med henne, så var det for å si hvor kvelende hennes kjærlighet hadde føltes, hvor overbeskyttende hun var, hvor dårlig kommunikasjonsevnen hennes var osv etc. Lite positivt, med andre ord. Jeg hadde faktisk klart å overbevise henne om at jeg aldri hadde hatt problemer med noe som helst. Da bomba smalt og det viste seg at jeg hadde vært en altfor dyktig skuespiller i alle år og lurt alle - til og med for meg selv - utbrøt hun noe merkelig, men forståelig da hun sa det med kjærlighetssorgen.

Jeg har aldri hatt vanskelig for å snakke om de viktige tingene med hvem som helst andre enn de som alltid har stått meg nærmest. Vet ikke hvorfor. Nå har det heldigvis snudd, men jeg liker fremdeles best å snakke med både kjente og fremmede om temaer som betyr noe. Jeg verken liker eller er flink til smalltalk. Jeg skulle likt å møtt Torun Marie igjen. Jeg husker verken samtalen eller dama (som så mye annet jeg ikke husker, men flaks at jeg har skrevet ned så mye), men den kom på rett sted til rett tid med rett person. Jeg antar at siden hun sa det hun sa til meg, har jeg sagt noe til henne i forkant. Hvorfor skulle hun ellers sagt det? Jeg har sikkert fortalt om hvor rastløs, rotløs og urolig jeg var som barn, og hvor mange jeg har terget livet av med min oppførsel, og at jeg trodde at jeg det kanskje var fordi jeg hadde ADHD. (Jeg har aldri vært på utredning og kommer sannsynligvis ikke til å gjøre det heller, bare så du vet det. Når jeg begynte å kjenne at jeg "passer inn i meg selv", slappet jeg av med hele ADHD-greia, så kan det bare være at jeg har det. Eller ikke har det. Begge deler er greit.)
​Og så tipper jeg at jeg kan ha sagt et eller annet om hvor irriterende mora mi var, "hvorfor kan hun ikke bare holde seg unna og la meg være i fred, åo mai gad så irriterende med masete mødre, kan hun bare give me a break, liksom!?" Tipper det var noe sånt. Og når hun da svarer med de ordene, fikk det meg til å tenke og innse hvor selvsentrert jeg var selv om hun aldri brukte akkurat de ordene ("så selvsentrert du er" sa hun aldri). Jeg enset ikke mors følelser eller frykt. Jeg orket kun å se mitt eget sinne over alt jeg syns hun ikke maktet, og var så blind for henne som mor, som menneske i det hele tatt. Og det å innse at hun elsket meg over alt på denne jord, gjorde meg til et hyperventilerende juletre som truet med å riste barnålene av seg rett i øynene på deg.

Nå når jeg faktisk har blitt mor selv, knuser det ganske så riktig hjertet mitt å se barna mine ha det vondt. Jeg kan bare innbille meg hvordan jeg selv blir som tenåringsmor om ti år….! Lord have mercy on me….

(Om kjærlighetssorgen sier jeg bare takk og amen. Hehe..)

  • 608 lesere

Likes

Comments

Syng som om du skulle dø i morra

Syng som om det er det eneste du kan når alle ting blør

Klovner i Kamp og Odd Nordstoga har sagt det så bra at jeg slipper å si det på en annen måte.
For mange år siden blogga jeg. Mest fordi det var overload på innsida og fordi jeg ikke opplevde at det hørte hjemme noe sted. Etterhvert ble det så depressivt å lese min egen blogg (!) at jeg sletta den. Jeg savner at tankene mine flyr avgårde, inn i en verden hvor de kan

a) drukne
b) leses
c) valgfritt

Så da bloggen forsvant, ble det dagbøker i stedet. Mange.

Jeg er verken spesielt depressiv eller 21 lenger. Nå bare savner jeg det magiske med å blogge. Så på denne bloggen vil jeg ta for meg tekster fra disse dagbøkene fra mitt tjueførste år i livet, blandet med nåtidens betraktninger. Det kommer til å være dikt, sanger, dagboknotater, og temaene kommer til å favne det meste.

Sannsynligvis en hel del om det å være adoptert.

  • 426 lesere

Likes

Comments