familie

Før Lisell begynte på skolen var jeg veldig spent. Spent på hvordan det ville bli å ha et skolebarn i hus. Jeg er en litt bekymra type, så det å la henne gå alene til skolen for eksempel, har alltid vært en skikkelig uggen tanke. Skal lille jenta mi klare seg helt på egenhånd??

Det er jo egentlig ikke hun som er "problemet", det er heller de problemene som måtte oppstå på veien, hvem hun eventuelt skulle møtt på. For det er det som er den store frykten.

Jeg har hatt "praten" med henne flere ganger. Om det å ikke snakke med fremmede, ikke ta imot gaver fra fremmede, og heller ikke la seg lure av søte dyr, godterier eller lovnader om fine gaver osv. For barn er godtroende, og det er det sånne ekle folk vet å utnytte. Og det er det som gnager i hodet mitt.

Men helt siden andre skoledag har Lisell mast om å få gå alene til skolen. "Jeg er jo stor nå, og det er bare ên bilvei å krysse!", og det er jo sant det, men det er bare det å slippe henne av syne. Jeg har sett flere barn som har gått alene allerede uka etter skolestart. Men min lille jente?? Jeg vil ikke gi slipp!!!

Forrige uke fikk hun lov å gå fra parkeringsplassen og inn selv. Da ser jeg henne gå inn, så det er jo ikkeno stress. Men et sted må man starte, og da var dette en fin løsning. Denne uka har vi tatt det litt lengre, og jeg har blitt enig med meg selv om at hun kan få lov å prøve seg litt og litt. Så de to siste dagene har hun fått lov å gå i forveien, mot at hun venter i skolegården til jeg kommer med gutta. Det er samme vei som til barnehagen, så vi går uansett forbi der. Også er det faktisk ikke mer enn fem minutter å gå hjemmefra til skolen, jeg kan se toppen av skolebygningen fra stuevinduet vårt.

Uansett hvor lite jeg liker det, så har vi nå altså kommet dit hvor jeg slipper opp tøylene litt.. Hun må få lov til å prøve seg, hun kan ikke "gå i bånd" for alltid. Og jeg ser hvor mye hun vokser på å få lov til å være litt selvstendig. For det er jo det som er målet; å skape trygge og selvstendige barn.

Dessuten er jeg veldig glad vi bor i trygge og rolige omgivelser. Hadde vi bodd i byen hadde jeg nok ikke latt henne prøve seg helt enda. Skumle folk finnes desverre over alt, men jeg håper at vi slipper å oppleve sånt og at kontinuerlig prating om hva som ikke er greit, gjør at hun vet hva hun skal gjøre om det skulle skje.

Kan noen pleeease bremse tiden litt!? Hadde det vært opp til meg, skulle jeg holdt henne i hånda for alltid..



//Silje

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

hverdag

Bak meg står det en sofa. Den er nesten alltid stappafull med nyvaska, ferdigbretta klær som skal legges i skapene til alle som bor her. Men så er det skikkelig tiltak noen ganger å ta dem med seg ned, så ofte blir de liggende der til skue for alle, helt til noen av oss finner motivasjon til å ta dem med ned. Ofte tar det et par dager, andre dager tar jeg dem med en gang. Men det er sjeldent! Jeg gir den ganske mange blikk iløpet av dagen forråsiresånn...!

Over klær og sofa henger Jussi Björling, en svensk operasanger. Med autograf også faktisk! Dette bildet hang hjemme hos pappa, det tok jeg med meg da vi rydda huset hans. Han var så stolt av det, og det at han hadde en ekte autograf fra han. Jeg har alltid syntes at han ligner på han derre IFA-mannen, de salte pastillene vettu!? Så før trodde jeg det var han, men jeg har jo skjønt at de ikke har noe med hverandre å gjøre.

Jeg savner pappa. Det er så uvirkelig at han ikke finnes her på jorda lenger. Kommer det egentlig noen gang til å slutte å gjøre vondt? Tviler.. Det går opp og ned. Noen dager er værre enn andre. Nå om dagen tenker jeg veldig mye på han, fordi Ida skal gifte seg. Tenk om han kunne fått opplevd det!

Også tenker jeg ofte på han når jeg ser på barna mine, at jeg skulle ønske han hadde rukket å møte guttene mine. Han rakk å få vite at Jaran lå i magen. Det er fint å tenke på.. Men det er så trist at han går glipp av så mye. I hjertet mitt er han, hele tiden. Så kan jeg jo bare håper og tro at han følger med oss, om ikke fysisk her på jorda, så er han nok rundt oss på en eller annen måte.

Over og ut! ❤




//Silje

Likes

Comments

hverdag

Det begynner å bli kaldere, og fargene til høsten har begynt å vise seg for fult. Jeg er egentlig veldig glad i høsten, jeg digger å kle meg i litt tjukkere klær og deilige skjerf. Dessuten er det så koselig med mørkere kvelder, med tente lys.

I dag skal jeg være med søstra mi til brudesalongen for siste prøving. Den har blitt tilpasset og gjort klar, så det blir spennende å se henne i den igjen. Jeg blir like rørt hver gang, og kan tenke meg at på den store dagen kommer det til å gå noen pakker med lommetørkler. Gråteparty! Jeg gleder meg sånn. Har skikkelig sommerfugler i magen lissom, så kan bare tenke meg åssen Ida har det.

Resten av dagen skal jeg kose med Leander, også skal jeg prøve å få rydda litt i klesskapet mitt. Akkurat nå er det helt bomba, det er fullt og veldig uoversiktelig. Også har jeg ingenting å ha på meg. Typisk..!?

Det derre klesskapet er alltid et prosjekt ass.. Føler jeg rydder der og bretter stadig vekk, men så er det like jævlig etter bare noen få uker (dager?). Det samme gjelder barna sine klesskap, dem er fulle, men de har vokst så mye i sommer at det er på tide med litt nytt og større. Det koster å ha barn, det er det ingen tvil om. I år må vi ha høstsko, vintersko, støvler og utedresser til de største, kan jeg vinne i lotto snart? Donasjoner mottas ellers med stort takk! =)

Nå skal jeg drikke opp kaffen min, og så må jeg pakke sammen og mate Leander før vi setter snuta mot salongen.

Jeg farga forresten håret mitt i går.. Det fikk bli mørkt igjen siden det er høst. Og jeg var lei den lilla fargen i tuppene. 28-årskrisa er herved over!

//Silje

Likes

Comments

hverdag

Det er mange kamper å velge mellom. Og det gjelder ikke bare med barna, for det er plenty av kamper mellom voksne også! Senest for et par timer siden, da jeg var på butikken, ble jeg nødt til å velge mellom å bli skikkelig irritert, eller bare svare med en høflig, men bestemt måte. For det er virkelig noen voksne som oppfører seg som unger iblandt, og da helst i kassa.

Det var en fru som hadde plukka med seg feil gjær. Hun sto å så på den lenge, også bare "Åneeeei, jeg har tatt feil gjær! Ååååh. Det var dumt!", også så hun på han i kassa og jeg skjønte fort at hu nesten forventa at han skulle svare "Åja, uff da, skal løpe å hente en til deg jeg", men så gjorde han ikke det, og hun gikk sjæl tilbake til meieriet.

Så står man der da, å venter.. Har ikke dårlig tid jeg, så jeg bryr meg ikke noe om å måtte stå litt ekstra. Men så begynner kassamannen å slå inn varene mine mens vi venter, og mens han er halvveis, kommer fru feil gjær tilbake og bare;-"Jaha, hvor er varene mine da?!?",

-"der!", svarte både jeg og han i kassa.

-"Hadde du såå dårlig tid du da?!", spurte hun meg med en sånn ekkel, gammalkjerringmodig stemme. Og akkurat DER! DER var det jeg måtte samle meg litt og kjenne etter om jeg ville fyre opp, eller bare la det ligge. For jeg kjente det bobla litt under huden.. Assa, her står vi fem pers bak henne som venter i kø, også er kassamannen lur nok til å parkere hennes handel, mens han gjør min, for å være effektiv. Det sparer jo alle for tid!

Men så er det noen som tror at kloden dreier rundt dem da, og sånne mennesker er jeg mindre begeistra for. Men jeg svarte henne bare med en rolig tone, "nei, jeg har all tid i verden jeg, men det ække sikkert de bak meg som har lunsjpause har like god tid, så det er vel bare bra at det går fortere frem i køen mens du henter riktig gjær!".

Hun ble litt paff, og jeg kjente at øynene hennes satt i meg mens jeg pakka varene mine. Men det får være grenser ass..

Litt sånn her følte jeg meg der og da...

//Silje

Likes

Comments

hverdag

Hei Tirsdag!

Etter at vi flytta minstemann inn på rommet til Jaran, har han begynt å surre litt på natta. Vi flytta han inn der fordi han begynte å surre på vårt rom, og jeg antok det var fordi jeg og Kim drar ganske heftige tømmer. Det gikk fint de første to nettene, men nå har det gått straks et par uker, og han har begynt å våkne opptil flere ganger iløpet av natta.

Han står riktignok ikke opp, men sovner igjen når han får flaska. Derfor lurer jeg litt på om han kanskje skal få litt flere måltider iløpet av dagen. Vi starta med grøt for noen uker siden, til tross for at han enda ikke er fire måneder. Men alle ungene her i huset har starta med fast føde ved tre måneders alder fordi melk ikke har vært nok. Og det har gått helt fint, så jeg er ganske trygg på innføring av mat.

Han gir ganske godt uttrykk for at han digger grøt! Til nå har han fått en liten porsjon på kvelden, noen ganger hver kveld, andre ganger annenhver. Også fikk han smake gulrotpurê for første gang i forrige uke.

I dag fikk han en porsjon til frokost, istedenfor flaske, men jeg blanda inn 50/50 vann og erstatning. Så han får det han skal iløpet av dagen uansett. Det er mye enklere å gi han grøt mens vi sitter rundt bordet før vi skal karre oss ut av døra her hjemme, for flaska har han begynt å tulle veldig med i det siste. Jaran trenger fortsatt litt hjelp når han spiser, derfor tror jeg dette er noe vi fortsetter med. Lisell er så stor, så hun ordner det meste selv. Akkurat dêt er veldig deilig!

I dag hadde jeg planer om å komme meg litt ut, men så starta det akkurat å bøtte ned uttafor så det frister ikke veldig. Har til og med tatt på meg olabukse til en forandring fra joggebuksa! Haha..

Får se utover dagen, men jeg må ihvertfall ut å handle grønsaker fordi jeg koker knoker til lapskaus i dag. Husmora si det! Og jeg trives egentlig veldig greit med det, skulle ønske jeg kunne være hjemmeværende til ungene ble store. Satser på storgevinst i lotto snart. Det hadde vært helt greit!


//Silje

Likes

Comments

hverdag, mammalivet

Jeg har prøvd å sette meg ned sånn sju ganger nå, men så er det ett eller annet som kommer i veien hver gang. I dag har jeg vært alene med trollungene mine og det er litt av en prøvelse nå, med en straks toåring som vet å teste grenser. Jeg kunne dratt av meg håret til tider, han er rett og slett helt vill! Spesielt mot Lisell, stakkars, som ofte blir offer for både slag, lugging og spark. Uten å ha gjort en dritt egentlig.

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke skrike. Men noen ganger renner begeret over, og det blir eneste utvei. Jeg blir gærn! Jeg husker Lisell hadde en periode med mye testing, men da var jo hu eneste kidden, nå er det litt annerledes enn den gangen. Og det merker jeg veldig godt. Jeg skjønner jo at unger har perioder hvor det skal testes i alle mulige retninger, men det er fryktelig slitsomt når det står på.

Barnehagen var stengt i dag, så terroristen har vært hjemme med meg og Leander, mens Lisell var på skolen. Søstra til Kim var her noen timer på ettermiddagen og var til godt selskap for store og små. I dag så jeg skikkelig frem til at ungene var i seng! Lov å si det noen ganger eller hur?

Men så kommer alle gjøremål etter at gullene har sovna, sånn som å rydde, vaske opp, henge klær, ta frem klær til i mårra, lage matpakker osv osv.

Så når klokka var 21.30 prøvde jeg å sette meg ned for første gang, men så kom jeg på at jeg måtte vaske flaskene til minsten, så da satte jeg igang med det. Så kom jeg på at jeg måtte koke mere vann,så da måtte jeg reise meg for det! Også er jeg ikke vant til å være eneste voksenperson i hjemmet, så plutselig hørte jeg lyder og måtte ned for å sjekke at døra var låst. Husredd da vettu!

Så satt jeg meg omsider ned med en liten bit sjokkis, og da våkna Jaran! Haha, så da var det ned å trøste og lalle, og nå sitter jeg her igjen. Så får vi håpe at jeg kan sitte et kvarter da, før jeg skal ned å møte puta sjæl! Enkelte dager er mer slitsomme enn andre, og det burde være lov å si høyt. Jeg prøver å nyte hvert sekund av den hektiske hverdagen, for den går styggfort! Småbarnstida er nå, plutselig er de konfirmanter og så er de voksne og flytter ut. Grøss!

Tok et fint bilde av Lisell og Jaran idag, på vei hjem fra skolen. Herreminhatt, de blir så fort store... Og jeg føler meg ikke en dag eldre sjæl.

//Silje

Likes

Comments

hverdag

Hei Bloggen!

Det går så lang tid mellom hver gang jeg setter meg ned for å skrive. Det irriterer meg egentlig litt, for jeg har så mange tanker i huet, og jeg elsker å skrive! Men så skjer jo hverdagen da, og med tre barn så går dagene unna. Denne uka har jeg brukt på å komme meg etter forrige helg. Jeg er forlover for min søster som snart skal giftes, og utdrikningslaget fant sted forrige helg. Endelig! Haha, jeg har vært helt på tuppa og planlagt i huet og rævva.

Søstra mi og jeg elsker nittitallstekno, og temafester. Derfor kom jeg heldigvis over et "we love the 90's" arrangement på danskebåten. Denne turen ble bestilt allerede før Leander ble født, så her har vi vært ute i god tid. Hele dagen var helt perfekt, jeg tror hun hadde sin livs fest. Vi andre også, ihverfall jeg! Haha.

Vi starta festen klokka 10 om mårran og undertegnede avslutta ikke før sju om mårran. Ikke hverdagskost lenger det der ass, så denne uka har vært ganske slapp! Men vi kosa oss så masse og brura var så lykkelig etter alt vi hadde ordna for henne.

I hodet mitt surrer talen jeg skal holde i bryllupet, jeg har allerede begynt og lest den høyt for meg selv. Det er så mye å fortelle, men å få alt på papiret uten å lese for alltid blir litt vanskelig. Derfor er cluet å fatte seg i någenlunde korthet. Jeg er en griner av natur, så jeg ser for meg at en god del kleenex må med denne dagen.

I dag reiser vi på hytta igjen, deilig å koble helt av mellom slaga. Det skjer noe nesten hver helg denne høsten, så vi får passe på å utnytte helgene vi har mulighet.

Og forresten skulle jeg ønske at jeg vant noen millioner så vi bare kunne ansatt en entrepenør og fått totalrenovert hele hytta. Det trengs! Men så kan ikke sånne småbarnsforeldres i oppbygningsfase som oss bare spytte ut penger i huet og rævva. Litt av gangen.

God helg godtfolk!

//Silje

Likes

Comments

hverdag

God morgen godtfolk!

Det er endelig fredag, og vi har tenkt oss på hytta i helga. Fristedet vårt, hvor vi alltid slapper litt ekstra av. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre der nede, men på grunn av en litt kjip situasjon så kan vi ikke legge så altfor mye penger der. Dessuten koster det å være en familie på fem, og det å være kokk er ikke akkurat det mest innbringende yrket. Bare det å ha en unge i barnehagen og ên på SFO koster jo skjorta, så jeg "gleder" meg til minstemann begynner i barnehagen han også.

Det blir trangt, men det går. Vi er flinke til å prioritere og planlegge for eksempel middager for flere dager fremover. Det jeg syns er ganske spesielt, er at ikke barnetrygden har blitt endra. Det har vært samme beløpet siden både jeg og Kim var små, er det ikke på tide å oppjustere? Alt annet har jo steget i pris, så 970 kroner dekker ikke veldig mye!

Jaran er levert i barnehagen, Minstegullet sover, Lisell har pappahelg. Jeg skal til fastlegen for å ta blodprøver. Den siste tia har jeg vært en del svimmel, så mulig det er jernmangel eller noe. Greit å få det sjekka ihvertfall, for det er ikke kult å være så svimmel som jeg er til tider!

Nå skal jeg drikke min tredje kopp kaffe, før jeg skal prøve å få i meg litt frokost. Kanskje jeg til og med rekker det før Leander våkner. Er bare digg å sitte litt i ro etter en litt hektisk morgen med en som tester grenser og tålmodighet om dagen.

God helg!


//Silje

Likes

Comments

familie

****Dette blir et relativt langt inlegg!****


Når jeg var gravid i uke 12 med Lisell, var jeg hos gynekologen min for ultralyd. Jeg husker så godt hvor spent jeg var, for nå skulle vi få se baby på nytt etter å ha sett hen i uke 6 som en liten klump med et bankende hjerte. Min beste venninde, Eli, var med meg den dagen. Hun var 4 måneder lengre på vei enn meg. Jeg lå på benken og fikk gelêen på magen, mens Sverre flytta rundt på den ultralydgreia. Han var stille og alvorlig. Jeg hadde ingen formening om hvordan det skulle foregå, men jeg husker jeg syns han var veldig alvorlig. Han ville ha en innvendig ultralyd for en mer grundig sjekk siden det var tidlig i svangerskapet.

Etter flere minutter med undersøkelse sier han "Jeg ser en defekt her". Og de ordene sitter fortsatt godt i, jeg husker jeg kjente at; ok, nå blir det abort. Jeg kan ikke bli mamma til et barn med spesielle behov i så ung alder, jeg kan bare ikke. Det er sikkert ikke liv laga heller, og jeg orker ikke å måtte gå gjennom en dødfødsel.

Men Sverre fikk meg fort vekk fra de tankene, han fortalte at det han så var Gastroschise, en defekt i bukveggen hvor deler av, eller hele tarmen er utenfor magen. Det hørtes jo heeeelt sykt ut for meg som aldri hadde hørt om det før! Men han beroliget meg med å fortelle at dette var en defekt som ikke var av det aller værste slaget. Det er lett å fikse, men at jeg måtte følges opp av spesialister på ullevål og at fødselen kom til å bli nøye planlagt fordi baby måtte gjennom operasjon etter fødsel.

Han henviste meg derfor til Ullevål, hvor jeg fikk komme inn allerede dagen etter. På de tjuefire timene rakk jeg å google meg frem til at dette skulle gå bra. Med en overlevelsprosent på over 90 skulle det gå bra.

Det ble konstatert på Ullevål, og jeg husker det var mange leger inne når de skulle se på lille i magen. Jeg husker de brukte ord som "fantastisk" når jeg lå der, og at jeg ble skikkelig sint og lei meg inni meg fordi det ikke var noe som helst fantastisk med å ligge der og vite at barnet i magen måtte opereres rett etter fødsel. Jeg husker ikke om det var jeg eller venninda mi som spurte om hva som var så fantastisk, men svaret var at det var fantastisk at de hadde klart å se det allerede så tidlig som uke 12 av svangerskapet. Og jeg skjønner jo det, fra dems ståsted at det er fantastisk for dem. Men de kunne kanskje ha ordlagt seg litt annerledes eller venta til jeg ikke var der.

Ukene gikk, og jeg ble fulgt opp annenhver uke til å begynne med, etter uke 30 var det ên gang i uka hvor jeg måtte til CTG og ultralyd for å se på lillegull i magen. Når uke 35 kom ble det satt en dato. 23.november skulle hun ut, tre dager etter at jeg fikk datoen. Tarmene hadde begynt å hovne opp inni der, så de turte ikke vente lenger.


Jeg husker det var veldig spesielt å gå og legge seg 22.november. Vel vitende om at når jeg skulle stå opp, var det for å ta bussen til ullevål, med mamma og barnefar, for å få barn. Bussturen var skikkelig surrealistisk. Der satt alle disse menneskene på vei til sine jobber og gjøremål, vi satt der for å dra til sykehuset for å få møte babyen vår om noen få timer. Og hun skulle rett på operasjonsbordet. Jeg var veldig spent og redd. Redd for at det skulle gå galt.

Mitt første barn, og jeg hadde ikke snøring på alle følelsene jeg skulle få kjenne på. Ingen hadde noen gang fortalt meg om barseltårer, jeg kommer tilbake til hvordan jeg oppdaga det.

Lisell kom til verden med et skrik, på keiserlig vis kl 11.39. 2600g og 44 cm lang. Jeg hørte henne, men fikk ikke sett henne. For når hun kom til verden ble hun frakta rett ut og til legene og kirurgene som skulle ta vare på henne. Hun ble operert en time etter fødsel, mens jeg ble sydd sammen og rulla opp på oppvåkning etter fødsel. Deretter ble vi flytta til obs-posten mens vi venta på at Lisell skulle bli ferdig.

Tre timer etter fødsel fikk jeg endelig møte henne. De tre timene er som en tåke. Hadde jeg blitt mamma? Alt var veldig rart, plutselig var magen tom og hodet uklart. Kjente jeg meg som mamma? På ingen måte. Barnet mitt var jo ikke der! Samtidig lå tankene mine hos henne, som ble operert, den lille skjøre kroppen. Ville det gå bra? Hvis det ikke går bra, hva gjør jeg da? Jeg tenkte så mange tanker og hadde så mange følelser som jeg ikke kan forklare..

Men så var det plutselig tid for å få se henne. Operasjonen hadde gått bra, alt gikk som det skulle og kirurgene var veldig fornøyde. Men å se henne ligge der; med respirator, bandasjer, kateter og venefloner.. Det gjorde utrolig vondt i hjertet. Jeg mista nesten pusten. Så liten og vakker og helt ny i livet. Også lå hun der, i en altfor stor bleie, på en varmeseng. Og ikke i armene mine.

Det tok tre dager før jeg endelig fikk holde henne, og dag tre kom også tårene. Overveldende og brått, jeg hadde aldri hørt om det før. Og der på intensiven, hvor det lå mange andre syke barn, var det et skikkelig kaos med følelsene mine. Etter å ha gjennomgått to fødsler etterpå, og fått opplevd barseltårene på en "normal" måte, skjønner jeg nå hvor kaotisk det var for meg den gangen. Det var en sykepleier som plutselig fortalte meg at "nå kommer barseltårene", mens jeg sto på intensiven og gråt mens de tok prøver av venefloner og putta mat i sonden hennes.

Lisell og jeg ble på sykehuset i tre uker. Nesten hver dag var en stor dag mens vi var på sykehuset fordi hun gjorde så store fremskritt. Allerede dag to var hun uten respirator, og trengte kun c-pap. grunnen til respiratoren var at den ene lungen hennes kollapset litt når de skulle operere henne. Men hun kom seg fort, og den store milepælen var da det kom bæsj. Det er det de ser etter etter en sånn operasjon, og etter å ha vært født med tarmene utenfor. At det er passasje i tarmen, og det var det. Tenk å være så glad for bæsj! Jeg var i himmelen!


Vi var en uke på intensiv og de to siste på barnekirurgisk. Noen sykepleiere sa at vi måtte regne med å være der til over jul. Men lillefisen min ville hjem til jul, og det fikk vi. Og heldige som vi var, og er, har hun ikke hatt noen komplikasjoner etter sin litt tøffe start på livet.

Det var virkelig tøft å få sitt første barn "på denne måten". Så mye kaos i hjernen, så mange bekymringer, oppå alle man jo får når man får barn. Men det er godt man ikke vet hva som venter en, at man lærer på veien. Hva som skyldes gastroschise vet man ikke,men de aller fleste som får barn med dette er jenteri 20-årene. Det er ikke arvelig, så det var minimal sjanse for å få flere barn med dette, noe jeg lurte på i etterkant. Det var ihvertfall ikke noe å bekymre seg for sa legene, men det er klart man er litt engstelig når man har vært gjennom det.

Men tenk; nå er hun snart seks år og skolejente! Må nesten klype meg i armen...
//Silje

Likes

Comments

hverdag

God onsdags morgen!

Her har vi vært igang siden 06.30 og de to største trollene er levert på SFO og i barnehage. Det har virkelig tatt meg på senga at det ikke finns rom for å ta det piano om mårran lengre. Akkurat dêt hadde jeg ikke tenkt på. Og jeg tror Lisell føler det samme, for hun går opp i stua og setter seg til rette i sofaen som vanlig, og tror hun har god tid. Men det har vi altså ikke, de minste skal kles på, minstemann skal ha en flaske og så er det bæm-bæm, komme seg ut for å rekke frokost på SFO.

Leander fikk vaksine i går, begge låra og påfyll av rotavaksine i munnen. Så han har ikke vært helt seg selv siden i går ettermiddag. Stakar liten, ikke godt for en liten kropp med så mye på ên gang. Men vaksiner må man ha, det er superviktig! Så vi får bare bite tenna sammen.

Jeg er igang med å lage meg frokost, og så skal jeg planlegge og organisere litt mer rundt utdrikningslaget til søstra mi. Å være forlover er virkelig ikke en liten oppgave, jeg tar ikke lett på det i det hele tatt0. Jeg håper og tror hun blir fornøyd, det kommer til å bli en skikkelig fin dag! Jeg kjenner at jeg er litt stressa, men kan tenke meg det er mer hodebry for søsters som skal planlegge et helt bryllup. Gleder meg til den store dagen!

Statusrapport på vær: sola skinner over skjettenbyen, men det begynner å bli ganske kaldt om mårran, så snart blir det tjukkere klær og lue på toppen.

Jeg skal kose meg hjemme med han fine pjuskingen her i dag, gjøre alt sånn kjedelig husarbeid, og så kommer svigermor hit for å lage middag til oss etterpå. Vi er heldige som har så mange gode hjelpere rundt oss som stiller opp med både det ene og det andre. Bare et par ekstra armer noen ganger er helt gull, og vi tar gladelig imot!

//Silje

Likes

Comments