Skrevet i : familie

Hvor ble det av sommeren?

Jeg synes det går like fort hvert år. På slutten av vinteren er man så klar for sommeren, og når våren kommer så stikker tiden bare avgårde.

Vi har hatt en kjempefin sommer ihvertfall! Det har jo skjedd så mye, og med en baby som nesten ikke er baby lenger går tiden ihvertfall fort! Det er ikke lenge før han går nå, han må bare tørre å slippe seg. Lisell har starta på førskolegruppa i barnehagen og er nå et "ørnebarn" som de heter det siste året i barnehagen her. Hun er så stolt!

Sommerferien vår har vi tilbragt i nytt hjem, vi har kommet oss godt til rette og trives veldig godt. Stille og rolig nabolag og koselige naboer som vi har fått god kontakt med. Vi har også vært på hytta i to uker, pussa opp litt soverom der og hatt litt å henge fingrene i. Det er ikke bare bare å pusse opp når man har to små, det tok sin tid å male soverommet til meg og Kim!

Og ellers slo det meg mens jeg sto å vaska husveggen på hytta med høytrykkspyleren at det er rart hvordan betydningen av glede forandrer seg med årene. Hadde noen fortalt meg da jeg var tenåring at jeg skulle finne tilfredsstillelse i å spyle hytteveggen fri for grønske en dag, da hadde jeg fått meg en god latter.

Begynner jeg å bli voksen? Jeg syns tiden går altfor fort, jeg føler meg ikke eldre, men blir stadig påmint at jeg er det i forskjellige situasjoner. Jeg skal aldri bli voksen. Ikke helt.


Ellers har vi vært en tur i København med et vennepar og unger, en kjempefin tur for både store og små. Men man merker at det er litt stress med de aller minste barna. Ihvertfall med han lille turbogutten vi har som ikke har ro i sjela. Snart begynner han i barnehage, det tror jeg bli godt for han! Han elsker å være med å levere storesøster, smiler fra øre til øre. 17.oktober er datoen, da har han passert ett år. 

Kim har nå gått ut i permisjon, jeg har fortsatt litt ferie, men den 5. September smeller det igang med jobbing for min del igjen. Det er lenge siden jeg har jobba nå, jeg har ikke jobbet siden pappa gikk bort i mai i fjor. Da var jeg gravid og det ble for tungt for både kropp og sinn å jobbe etter det. Blir nok en hard uke, men det skal bli deilig å komme tilbake til normal hverdag og litt mer voksenkontakt. 

I morgen drar vi på hytta og blir der til søndag. Vi har litt å ordne med, også har vi planer om å komme oss ut i skogen på sopptur.

God helg!


Likes

Comments

Skrevet i : mammalivet, helse, familie

Sommeren er godt igang og ukene flyr unna. Kim sin ferie starter ikke før siste uka i Juli, så vi har fortsatt litt tid igjen før vi reiser ned på hytta. Jeg er stadig i permisjon så for min del fylles dagene med barn og baby. Jaran krever sin mann om dagen, ordet aktiv blir tatt til nye høyder hver dag. Men ryktene sier at Kim hang i gardina selv når han var liten, så noe arvelig er det vel.

Forrige uke var jeg, barna, Ida og hennes unger på hytta i Sverige. Vår fetter Sondre kom over fjellet med toget og var med på turen han også. Han har ikke vært der siden vi var små, så det var hyggelig. Ikke mye som har endret seg der nede siden den gangen, annet enn en oppgradert tv, sofa og litt annet. Men hytta er hytta!

Dagene på hytta var fine, ungene koser seg i hverandres selskap. Også var det veldig fint med et par ekstra bergenske armer til å hjelpe til med Jaran. Værgudene var også på vår side så det ble mange timer ute på ungene som fanga både gresshopper og frosker.

Ingenting er finere enn at vi kan videreføre det vi hadde som barn på hytta til våre barn. Så mange fine minner som jeg har i hjertet mitt etter mange barndoms år her <3

For noen uker siden var jeg tilbake på Radiumhospitalet for å få svar på prøvene etter fjerning av eggstokken og en cyste på den som ble igjen. Jeg kjente at jeg var skikkelig nervøs, siden det hadde tatt så lang tid å få svar. Men det skulle vise seg at jeg ikke trengte bekymre meg, jeg er nå helt friskmeldt. Gjenlevende eggstokk er frisk som en fisk, jeg skal ikke tilbake til Radiumen hver tredje måned lenger som jeg har gjort siden 2012. Nå gjelder kun normale undersøkelser, èn gang i året som "alle andre". Det er så deilig å være ferdig. Slippe å ha det i bakhodet hele tiden.

Jeg har blitt forhandler av Forever Living! Jeg er egentlig verdens største skeptiker når det kommer til sånt, men etter å ha blitt introdusert for produktene av svigers har jeg selv blitt en fast bruker av mange av kremene. Aloe vera gelly fikk bein å gå på når vi var på hytta. Med ti tusen myggstikk var den en lifesaver på kveldene. Også da Jaran fikk ekstra lang arm og fikk tak i suppekoppen min. Heldigvis var den ikke så varm at det ble brannskade, men han var skikkelig rød. Jeg guffa på med gelly, det er veldig lindrende! Propolis er også en hit, til alt fra såre bleierumper til tørre hender. Solkremen er også veldig grei, ikke så feit. For meg som får helt noia av feite kremer er denne veldig fin.

Når jeg kommer litt mer inn i dette skal jeg invitere litt venninder til temakveld. Jeg har også begynt å bruke en veldig deilig hudserie som heter Sonya. Jeg er så dårlig på å ta vare på huden, hater å bruke lang tid på badet. Men siden man ikke blir yngre med årene, er det vel på tide å begynne å tenke på det. For noen år siden testa jeg noen kremer fra Mary Kay, men da klikka det helt for huden min og jeg fikk tidenes kviseutbrudd. Heldigvis har ikke det skjedd nå, jeg var litt redd for det siden huden min er ganske sensitiv.

Det finnes utrolig mange produkter, jeg er ikke i nærheten av å ha testet alt. Men det jeg har prøvd til nå liker jeg. Bare å ta kontakt hvis noe skulle være av interesse!

​Fortsatt god sommer =)

Likes

Comments

Skrevet i : familie

For en liten stund siden hadde vi en skikkelig ekkel opplevelse med minstemann i huset. Han er en vilter liten rakker og hater å ligge stille. Å kle på han klær er en liten treningsøkt i seg selv, bare det å skifte bleie er noen ganger en stor utfordring.

Det som skjedde for noen uker siden satt en skikkelig støkk i meg og Kim. Han hadde fylt tidenes møkkableie og det var rett og slett dritt over alt. Han ble mer og mer utålmodig, prøvde å skru seg rundt, jeg skrudde han tilbake. Og da klikka det helt for han. Han skreik så lenge at han til slutt ikke hadde mere pust. Han skreik seg helt tom rett og slett! Jeg holdt i han, prøvde å blåse han i ansiktet, mens jeg kjente hele kroppen hans krøyp seg mer og mer sammen.

Jeg ropte på Kim at "HAN PUSTER IKKE!!!", Kim tar tak i han og går utenfor. Løfter han opp ned og klapper han i ryggen. Da var øynene på vei bakover og han var helt grå/blå i ansiktet. Men han våkna til da Kim gjorde dette. Det var det værste jeg har vært med på, den følelsen av at han ble borte rett foran øynene mine. Men han kom mer og mer til seg selv, jeg tok en iskald klut på ansiktet og hodet hans og han kvikna mer til. Kim gikk rett i dusjen med han.

Det gikk heldigvis bra, men jeg har aldri vært med på noe lignende. Det har aldri skjedd med Lisell og heller ikke med søstern sine barn. Men jeg har snakka litt med andre om det i ettertid og hørt at det har skjedd med andre. At det er mer vanlig enn man tror. Moren min sin venninne jobber i barnehage og har vært borti noe lignende, derfra fikke jeg høre at man skal kaste iskaldt vann i ansiktet på dem når det skjer.

I dag skjedde det igjen. Den lille apekatten vi har tryna ved bordet og skreik seg helt bort igjen. Sluttet å puste, grå/blå i ansiktet og helt borte. Igjen kjente jeg at panikken var på vei, men denne gangen visste vi litt mer hva vi skulle gjøre. Jeg helte iskaldt vann i hodet/ansiktet hans og han kvikna til litt fortere.

Men herregud så ekkelt det er. Jeg har googla litt rundt og lest litt om affektkramper. Og mest sansynlig er det dette som skjer. Helt ufarlig, men veldig skremmende. Og det skal jeg love deg at det er! Får håpe vi slipper at det skjer så mange flere ganger. Men neste gang er vi enda mer forberedt ihvertfall!  Lille turbotrollet..

Likes

Comments

Skrevet i : hverdag, familie

Endelig installert i nytt hjem! Det har gått ganske knirkefritt egentlig, fra vi starta å flytte forrige helg og til vi var ferdige. Jeg er av typen som helst skulle vært ferdig i går, så det var ikke mange kasser igjen her når uka starta. Nå har vi tømt absolutt alle! Vi mangler kun en rullegardin på rommet til Jaran.

Jaran har nok vært den største "utfordringen" etter flytten. Han har fått eget rom, pluss at det er så innmari lyst på kveldene. Så han har hatt en del oppvåkninger og ikke sovet veldig tungt. Men de siste to dagene har det også gått seg mer til, han har faktisk sovna helt for kvelden når vi legger han og sovet til mårran.

Lisell har vært helt eksemplarisk. Så utrolig flink, og veldig kry over det nye rommet sitt. Det har ikke vært noen sak å flytte med henne! Lekeplassen er rett uttafor døra her også, så det er jo midt i blinken. Kim har fått sin egen mancave, eller kontor som han kaller det=)

Vi trives veldig godt, og jeg er så glad for at alt har gått så bra. Snart skal vi ha ferie, det ska bli deilig. Det blir en rolig sommer med masse turer til hytta, litt hjemme også skal vi til køben med et vennepar for å dra på tivoli med ungene.

Denne uka blir hektisk! Bilen trenger reparasjoner, er noe galt med bremsene.. Og det blir dyrt! Spesielt ålreit at det kødder seg med bilen nå før sommeren.. Men bilen må vi ha!

Ellers er det litt her og litt der som skal gjøres. Pluss at vi passer vofsen til svigers som koser seg i Spania.  Torsdag kommer Eli og ungene til oss for å bli over helga. Når de kommer er det sanktansfeiring i gamle borettslaget. Vi gleder oss! Lisell gleder seg veldig til å se "kjærsten" sin igjen =)

Likes

Comments

Skrevet i : mammalivet, kjærleik

Hver kveld når det er leggetid for Lisell blir det alltid til at vi skravler litt på sengekanten. Som vanlig har hun alltid ekstra mye på hjertet når det skal soves, alle de eksistensielle spørsmålene, som "hvordan kan lungene puste mamma?" og "hvordan hikker man og hvojfor gjøj man det?" kommer som perler på en snor når det er tid for natta. Hun har ikke begynt å si rrrrr enda, så du kan tro hun er søt noen ganger når disse helt spesielle samtalene finner sted.

Hun har virkelig skjønt hvordan man skal dra ut tida litt ekstra, melke ut hver eneste dråpe for å kunne være litt lenger våken. I dag, etter å ha sunget litt sanger, spurte hun meg plutselig om hvorfor jeg hadde på meg sånne korte tights i dag. Jeg har nemlig gått til innkjøp av sånne "sykkeltights" til å ha under kjoler. Jeg liker ikke å gå helt uten noe "mellom bena" if you know what i mean? fare for å flashe truse er alltid stor når man har to unger å løpe etter, bøye seg ned for osv. Skræve ut av bilen kan også være en potensiell flashe-trusa-situasjon.Og sist men ikke minst- det gjør at man slipper gnissing. Sånt som vi med litt ekstra på kroppen har å stri med. #ilandsproblem

Uansett. Lisell spør: "hvojfoj hadde du på deg sånne korte tights i dag mamma?"

"Fordi jeg liker det! Jeg liker å ha sånne korte tights på meg, så blir det ikke så varmt nå som sola har tittet fram!"

"Men jeg syns det ej litt flaut"...

"Flaut?!? Hvorfor det?"- og her klarte jeg ikke holde latteren tilbake, jeg holdt på å dø av latter faktisk. For hun har aldri noen gang sagt at hun har vært flau over meg før. Og Lisell lo hun også, også sier hun "jeg blij litt flau fordi det ser ut som du haj på deg tjuse! sånn tjuse neppå låja", jeg lo så tårene trilla, det samme gjorde hun. Også snakka vi ikke mer om det, for plutselig lurte hun på hvorfor hun ble født først, hvorfor kroppen blir sliten og hvorfor vi voksne får være lengre oppe enn barn. 

Og det fikk meg til å tenke litt.. Starter det virkelig så tidlig at barn blir flaue over foreldrene sine? Jeg trodde vi hadde litt flere år å gå på der.. Kanskje var det bare tilfeldig at hun sa at hun ble flau, hun sier jo så mye annet rart. Men det var jo litt artig.


Likes

Comments

Skrevet i : familie, hverdag

Endelig litt sol igjen in da hood!

Det har vært noen skikkelig grå og kjedelige dager den siste uka, skikkelig innevær. Men så gjør det egentlig ikke så veldig mye, da jeg har vært ganske ute av funksjon siden forrige onsdag. Da ble jeg igjen lagt inn på radiumen for å bli operert på torsdag. Så nå er jeg èn eggstokk fattigere og ved godt mot. Om et par uker får jeg beskjed om hvordan det har gått, de skal ta prøver av cystene på både den eggstokken som ble fjerna, og cystene på den eggstokken som er igjen. Får håpe jeg er ferdig med dette nå, og at venstre eggstokk er frisk. At de skumle cystene holder seg unna for alltid.

Man har ingen garantier her i livet, men er det noe som er sikkert, så er det at det er lurt å sjekke seg! Minst èn gang i året. Det håper jeg at alle jenter/damer gjør! Det er så viktig! #sjekkdeg

Operasjonen gikk fint, jeg fikk komme hjem forrige fredag med smertestillende tabletter og blodfortynnende sprøyter i bagasjen. Og støttestrømper som jeg skal ha på meg i tre uker. Kim har tatt over min permisjon så lenge, jeg er sykemeldt. Veldig greit at det går å ordne det på den måten, for jeg får ikke lov til å løfte på to uker.

Det er ikke bare bare når man har to små som vil ha oppmerksomhet. Lisell er veldig grei, hun skjønner at jeg har vært gjennom operasjon og at jeg ikke skal løfte. Det er værre med han minstemann som krever en del mer. Men det har gått overraskende greit det også, vi er så heldige å ha svigers rett over gangen som er til uvurderlig hjelp.

Mens jeg lå på Radiumen, delte jeg rom med en annen jente som jeg fikk veldig god kontakt med. Vi skravla masse de dagene jeg var der, så mye at jeg følte at vi ikke var helt ferdig med å skravle når jeg skulle hjem. Så vi har blitt venner på facebook og jeg skal møte henne neste gang hun kommer til Oslo.



Ellers gikk 17.mai veldig fint, det var en stille og rolig dag med nærmeste familie. Begge barna hadde bunad på i maks to timer, så var det av med de varme plaggene. Men vi fikk tatt de obligatoriske bildene ihvertfall! Det ble grillmat, is og kake i lange baner, akkurat sånn en 17.mai skal være.

Jaran har endelig fått to tenner nede, etter mye ubehag og en utilpass gutt. To små søte riskorn, han viser dem frem hele tiden! Nå er det ikke lenge til vi tar over nytt hjem heller, tiden suser avgårde! Vi gleder oss masse og ser virkelig frem til at alle får hvert sitt rom og generelt større plass. Vi har mange grillkvelder forran oss i sommer! Denne sommeren kommer til å gå til å bo seg inn i nytt hjem, også blir det hytta i Sverige. Det holder helt fint for oss, gode minner skaper man over alt med de man er glad i.

Likes

Comments

Skrevet i : familie, minner


I dag er det ett år siden du forlot denne jorden. Ett år siden sjokkbeskjeden kom. Ett år siden jeg fikk telefonen fra Ida, klokken 00.32, natt til 19.mai.

Sjokk, sorg og fortvilelse. Å høre min egen søster sin stemme sånn, bare det i seg selv gjør fortsatt vondt. For Ida har alltid vært meg nærmest, til tross for all krangling i våre ungdoms år. Men så er det vel vanlig at søsken krangler også, såkalt søskenkjærlighet. Jeg ser allerede tendenser hos mine egne=)

Men til tross for all søskenkjærlighet som barn, har vi i dag et veldig tett og godt forhold. Ida er min beste venn og søster. Jeg er glad du fikk sett og opplevd det. Jeg er glad for at akkurat du var vår pappa. Du kunne litt om alt og alt om litt, du var veldig klok. Lurte jeg på noe, kunne jeg alltid ringe deg.

Jeg var en skikkelig pappajente når jeg var liten.

Jeg så opp til deg, jeg var kleggen din. Du lærte meg å snekre hytter i trærne, bygge småbåter som vi satt på vannet ved hytta i Sverige. Du lærte meg og Ida å kjøre moped. Den grønne, fæle Sachsen som du skaffa til oss. Den har gitt oss utrolig mange minner. Jeg husker fortsatt ansiktet ditt da du slapp Ida og hun ga bånn gass og kjørte rett inn i et kratt på jordet. Du løp etter, jeg så bare på med skrekk i blikket. Også lo vi så vi nesten rulla etterpå.

Det gikk bra. Det gjorde som regel det. Vi fikk ha det ganske fritt jeg og Ida. Skrubbsår på knærne, blåmerker. Sånn en barndom burde være- full av skrubbsår og blåmerker.

Var vi ikke på hytta, var vi i Bergen, hos farmor og farfar. Og hos tante og onkel, fetter og kusine. Vi feira 17.mai der flere ganger, og tilbragte mange ferier der. Ofte dro vi også til Hardanger, på hytta til farmor og farfar. Vi fiska krabber, bada,var ute med båten til farfar. Ida-båten, oppkalt etter det første barnebarnet. Vi satte ut garn og venta forventningsfullt til dagen etter når vi skulle trekke det opp. Vi hadde det veldig fint, så utrolig mange fine minner som jeg vil huske for alltid.

Jeg og Ida var heldige. Alt det vi fikk oppleve som barn slår enhver tur til syden lett! 


Det er så trist at du ikke er her lenger, pappa. Jeg tenker på deg hver eneste dag. I mange forskjellige situasjoner dukker du opp i tankene mine. Du fikk oppleve å bli moffa til tre jenter. Ida sine to prinsesser, og min lille snupp. Du rakk ikke å møte Jaran, han lå fortsatt i magehuset mitt. Men du rakk å få vite at det var en liten gutt. Den 4.mai i fjor ringte jeg overlykkelig til deg for å fortelle deg at det skulle bli en liten gutt. Og du spurte med fryd i stemmen, «kan jeg komme med et navneønske?», jeg hørte at du smilte gjennom telefonen.

«Jaran da eller?» sa jeg, og sa at nei du, det skjer ikke. Du visste jo egentlig svaret på det=). For du hadde alltid ønsket deg en liten gutt som skulle hete Jaran. Men jeg ble aldri helt overbevist om navnet Jaran. Synes det var for spesielt. Men så kom den dagen da hjertet ditt ikke orket mer. Navnet Jaran fikk en helt ny betydning. Det ble en selvfølge at han skulle hete det, et symbol. Han kunne ikke fått noe annet navn, han er en liten Jaran.


Det har gått et helt år nå. Den 15. mai var det ett år siden jeg så deg sist, 17.mai var det ett år siden jeg snakket med deg. Jeg kan virkelig ikke skjønne at det har gått så fort, for når det sto på som verst og sorgen lå som et teppe over hele tilværelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle takle det. Heldigvis er vi flinke til å ta vare på hverandre i familien. Med lille Jaran i magen var det ekstra tungt. Men det gikk det også. Noe av det siste du sa til meg var at jeg måtte love å ta vare på meg selv. Jeg gjorde det, og gjør det, så godt jeg kan.

Livet går videre.. Og det går fort! Hverdagen med Barn, jobb, og familie er til tider hektisk, men innholdsrik og fin. Vi holder sammen, snakker om deg, fleiper om deg, og sier ting som vi vet du ville sagt i forskjellige situasjoner. Akkurat som vi alltid har gjort. Bare at med tiden har det blitt lettere og lettere. Noen dager gråter jeg, andre dager har jeg lyst til å skrike. Jeg har lært meg at sorgen har forskjellige sider og faser, både fine og mindre fine. Og det er helt greit.

Vi minnes deg, alle vi som var glad i deg. Jeg har et lite håp om at vi skal sees igjen en dag, det er en fin tanke. Også håper jeg at du har det fint der du er nå, at du slapper av og koser deg med opera og noe godt i glasset=)

Lisell sier så fint «Hvis skyene blir borte mamma, detter moffa ned til oss da? For han sitter vel på en sky å ser på oss?»

Hva skal man si? Barn er herlige.

Glad i deg pappa. Klem

Likes

Comments

Skrevet i : mammalivet, familie, kjærleik

Denne uka har endelig den ene tanna til Jaran kommet helt ut. Den andre er også ganske nærme å bryte helt ut, og det er ingen tvil om at han synes dette er ubehagelig. Han har vært skikkelig sur og grinete hele uka, og det er virkelig krevende å ha en liten tass som bare skal sitte på armen hele tiden. Til tider er armen så dævv at jeg er redd den skal dette av.

Skal bli godt for både han og oss rundt når dem er ordentlig ute. Det er egentlig nyttesløst å dra så mye rundt for tida, for han hater å sitte i vogn, bilstol er døden. Han skriker til han spyr, så å kjøre bil det orker jeg ikke gjøre med han alene. Klarer ikke å konsentrere meg om trafikken, det er farlig. Så i det siste har vi holdt oss hjemme, kun levert Lisell i barnehagen og hjem igjen.

Stort sett ender det i at han er som dette når vi er ute å går med vogna eller i bil. Han virkelig hater å sitte fastspent! Jeg er ganske sikker på at han vil mye mer enn han kan, han har jo storesøster å se opp til. Og det merkes, han vil opp og frem. Og apropos opp og frem, når jeg våkna på sykehuset på tirsdag, fikk jeg en snap fra Kim. Han hadde våkna av et brak, der sto Jaran å dro i nattbordslampa! Han har begynt å stå i senga!! Herregud, så plutselig ting skjer..

Og der sto han.. Som om han ikke hadde gjort annet hele sitt liv! Så nå er det ingen vei tilbake, nå drar han seg opp der han kan, og det er stort sett over alt. Det blir noen knall og fall, masse hyling og skriking. For han blir så sint når han ikke får til det han prøver på! Jeg er ganske sikker på at han går før han er ett år. Ihvertfall med dette tempoet.


Fine snapper jeg fikk mens jeg var på sykehuset. Godeste jenta mi skulle plukke blomster til meg. Hun vet at jeg elsker blomster, så det går ikke en eneste dag uten at jeg får nyplukka blomster <3 Og Jaran som har gave i bleia. Det ultimate "nå er jeg ferdig å bæsje, sykt fornøyd"-blikket.

Fredagen er her igjen, Lisell skal til pappan sin, Jaran skal sove hos besta i morgen. Lenge siden vi har hatt barnefri, så i morgen skal vi ikke gjøre noen verdens ting! Spise litt god mat og slenge beina på bordet. Sove leeeenge og våkne uthvilt. (Våkner sikkert før fuglene fiser uansett, men er jo lov å håpe).

​God helg =)

Likes

Comments

Skrevet i : helse

Forrige uke fikk jeg telefon fra radiumhospitalet om at jeg skulle inn allerede i går for å legges inn. Operasjon skulle finne sted i dag. Rett på sak med andre ord! Jeg har gått og ventet på skriv i postkassa, tenkt at jeg håper det skjer noe snart for å bli ferdig med hele greia.

Så i går troppet jeg opp på sykehuset, fikk tømt ni glass med blod og tatt EKG. Opp på sengepost etter det, få armbånd og vente på det samtaler med diverse sykepleiere, leger og anestesi.

Det er jo litt av hvert som skal ordnes og fikses, masse informasjon som må svelges, valg som må tas i forhold til eggstokker og sist men ikke minst; tømming. Det sier seg jo selv at dette ikke er verdens kuleste ting å gjøre, men samtidid er det også viktig før selve operasjonen. Sykepleieren jeg fikk var en veldig hyggelig jente, omtrent på min alder vil jeg tippe.

"Skal vi bare sette i gang?" spurte hun.

"Ja det er vel bare å hoppe i det" svarte jeg.

Også gikk vi sammen mot klysterrommet. Klysterrommet ja. Ingen tvil om hva som skjer der for å si det sånn. Man føler seg relativt liten når man må flekke av seg på underkroppen og legge seg sidelengs med rompa bar. Men så er det bare å tenke at dette er dagligdags for disse sykepleierne, dette er noe som må gjøres. Ingen grunn til panikk. Og heldigvis får man fred til å gjøre sitt fornødne alene etterpå. Alene i klysterrommet som inneholder en benk, et skap, en vask og en dass.

Når jeg var ferdig gikk jeg ut. Siden jeg var litt skelven og ikke var sikker på om jeg hadde fått med meg all infjormasjon, var jeg litt usikker på om jeg hadde fått beskjed om at det var greit at jeg gikk ut. Men så møtte jeg øynene til en annen sykepleier og spurte "det var vel greit at jeg gikk ut når jeg var ferdig?"

"Jada, det er helt i orden", svarte hun. "Du skal få slippe å sitte der inne hele natta" sa hun, med et glimt i øyet. Det glimtet som du skjønner, og vet at hun vet, at jeg vet at nå har jeg hatt den ultimate detox.

"Ja, det hadde jo vært litt dritt", sa jeg og lo. Og hun lo. Også gikk jeg ut å tok meg en røyk.

Til kvelden var det inn for å dusje, på med sykehusklær, ta på blå sokker, ta av blå sokker som ikke får berøre senga. Og der lå jeg altså fra i går kveld til i dag klokka 15.00. Etter å ha fått både veneflon, intravenøs væske fordi jeg måtte faste og en coctail av smertestillende før operasjon. Bare for å få vite at jeg ikke kunne opereres likevel på grunn av et hastetilfelle.

Og det er greit det. Jeg skjønner at hastetilfeller må komme først. Det er bare så utrolig kjipt å vite at neste uke må jeg gjennom hele den samme regla som jeg har hatt fra i går til i dag. Får bare håper det blir siste gang.

Jeg er heldig. Jeg har ikke kommet dit hvor jeg er syk. Det er mange som har det værre enn meg, som bare skulle ønske de kunne få dra hjem, så jeg skal ikke klage så altfor mye. Forøvrig syns jeg sykepleiere gjør en fantastisk jobb, de er så snille og søte og greie. Ihvertfall de fleste jeg har møtt. Og selv om jeg så at hun forventa at jeg skulle bli sint i dag, da to dager i bunn og grunn var bortkasta, så får jeg absolutt ingenting ut av å bli sint. Det er ikke dems feil.

Utenom det så har vi fått solgt leiligheten! Deilig å være ferdig med det også, nå ser vi frem til å flytte og få større plass=)

God kveld!

Likes

Comments

Nå er det bare to dager til jeg kan feire ettårsdagen til førerkortet mitt. Året har gått kjempefort, og jeg føler jeg har funnet min plass på veien. Da jeg satte meg inn i skolebilen første gang, var jeg så sinnsykt nervøs at jeg trodde nesten jeg skulle bæsje på meg. Jeg kaldsvetta i hendene, og nervene stod rett og slett utenpå kroppen. Heldigvis fikk jeg verdens mest joviale kjørelærer, en skikkelig flink en. Nervene la seg egentlig ganske fort, sett bortifra at girspaken ble min værste fiende. Og bare etter to kjøretimer anbefalte kjørelæreren å prøve automat. Jeg hoppet nesten av glede, for jeg var ikke klar over at det var et alternativ engang! Men fra dagen jeg begynte å kjøre automat åpnet en helt ny verden seg for meg.

Jeg hadde aldri trodd at jeg, som var så tøff og uredd som tenåring skulle bli så pysete med årene. I ungdommen kjørte jeg moped, med gir, som en gærning på hytta. Jeg tyvlånte bilen til stefaren min sammen med søstra mi og noen venninder. Verden lå foran våre føtter, vi gjorde krav på den, unge og uredde. Konsekvens var et fremmedord til tider.

Men nå i dag, mange år senere, er det så fjernt som det går an å bli! Jeg kan nesten ikke fatte og begripe at vi turte. En av dagene jeg hadde teori sammen med kjørelæren gikk det derimot opp et lys for meg. Frontallappen! Den er nemlig ikke ferdig utviklet før fylte 25.

Det gir jo ganske mye mening, når man hører om alle trafikkulykker, hvor et stort antall av dem skjer unge. Hjernen er i endring, kroppen er full av hormoner.

"Ungdom vet godt hva som er fornuftig og riktig, men mange styres ofte av trangen til spenning og moro. Å teste grenser er en naturlig del av å være tenåring. Ungdom har lært mye, men de mangler erfaring. De er ikke alltid gode til å vurdere farlige situasjoner, og de kan ha overdreven tro på egne evner."-trygg trafikk.

Kua har vært kalv, det kommer ingen unna. Vi har alle gjort dumme ting, hatt manglende evne til å tenke risiko, men man glemmer det fort også. Helt til man kommer i situasjoner hvor man blir nødt til å tenke på sånt. Tror ikke jeg tenkte så mye på risiko på noen av bildene over her, men det var jo en morsom tid! Ingen tvil om det =)

Og når jeg først er inne på dette med frontallapp, risiko, hormoner og så videre, må jeg si jeg ble ganske lattermild og trist av å lese dette.


Med den ene tragiske påstanden etter hverandre.. Sånn sett er jeg glad for at jeg er såpass "gammel" at jeg bare må le av det som står i dette innlegget. Men litt trist fordi det sitter ganske mange unge å leser denne svadaen som lar seg påvirke av det. For å påstå at 6/10 forlater sin kjære til fordel for en som er penere? Haha, come on.. Håper synet på verden endrer seg når han blir litt eldre, for hans del..

Uansett, dette sporet litt av, gratulerer til førerkortet mitt som straks er ett år! Hurra for ferdig utvikla frontallapp og litt mer selvkontroll og risikovurdering!

  • 168 lesere

Likes

Comments