Er det bare meg, eller har det blitt en slags trend at man skal klare seg helt uten smertelindring når man skal sette nye folk til verden? Jeg føler det går sport i å skryte av hvor naturlig fødsel man hadde, noe som kan sette en hormonell vordende mor i enda mer ubalanse. Du skal unngå epidural og helst skal du puste deg gjennom det og bite tenna sammen. Også skal du opp å hoppe et par timer etter fødsel (satt litt på spissen) for å miste kiloene som har klistret seg de siste ni månedene mens du har vært rugekasse for tre kilo kjærlighet. Det jeg mener da, er at det er så lett for andre å føle seg mislykka hvis man tyr til smertelindring, fordi det er så himla tøft å klare seg uten. Bit tenna sammen, vi er født for dette sa (kvinn)folk!

Jeg har tenkt mye på dette. Ikke fordi jeg føler meg påvirka, for det gjør jeg ikke. Jeg tenker at hver enkelt må få kjenne på hva de takler av smerte. Smertelindring er et fantastisk alternativ, for hvis det finnes der og er der for å hjelpe oss gjennom tidenes værste, men også beste smerte, hvorfor skal man ikke bruke det? For min egen del ville jeg kjenne på smerten. Kjenne hva kroppen min var i stand til å takle. Men jeg var ikke fremmed for smertelindring. Jeg ville se hvordan det gikk og ta stilling til det ved et senere tidspunkt.

Da jeg skulle få Jaran, hadde jeg ligget en uke med hyppige maserier. Jeg var utslitt. Jeg skrev aldri noe fødebrev på forhånd, for jeg så ingen grunn til å lage meg forventninger og eventuelt bli skuffa hvis det ikke ble som jeg hadde tenkt. En fødsel kan vel ikke planlegges, tenker jeg. Og det samme tenker jeg nå, jeg går inn i det med åpent sinn og har ikke tenkt til å skrive noe fødebrev. Jeg hadde en fin prat med jordmor da jeg kom inn sist med rier. Planen er å ikke ha noen plan, det som skjer det skjer. Jeg er åpen for alt!

Med Jaran fikk jeg epidural når jeg hadde 8cm åpning, nøyaktig en time før han ble født. Da hadde jeg ikke mer å gi, jeg var helt utslitt. Følte jeg meg mislykka? Absolutt ikke! Jeg hadde da båret han i min kropp i ni måneder, vært gjennom riehelvete og pressa han ut med alt jeg hadde av krefter.

Jeg kan love deg at det også er helt normalt at man driter på seg! Dette er visst også noe mange ser på som tidenes flause, mange gruer seg skikkelig. Etter å ha lest en del på diverse forumer er dette en gjenganger. Er det flaut? Nei. Man har ikke kontroll på det, og jeg kan love deg at jordmor har sett det aller meste under en fødsel. Du skal tross alt presse ut noe som er ganske mye større enn en bæsj, det er ikke så rart om man trykker ut litt kabel mens det står til.

Jeg gleder meg til fødsel. Jeg syns det var en helt fantastisk opplevelse sist gang. Helt jævlig vondt ja, men så fort lillegullet var ute var smertene glemt. Og det er faktisk helt rått å se hva kroppen får til. Man føler seg uovervinnelig etterpå og lykkerusen er helt overveldende. Jeg gleder meg til å møte vårt nye familiemedlem. Se hvem han ligner, kjenne hvordan han lukter.

Trenger jeg smertelindring benytter jeg meg gladelig av det, og jeg føler meg på ingen måte mindre vellykka enn de som klarer seg helt uten. Det kunne i grunn ikke brydd meg mindre, for vi er så forskjellige og det må man bare respektere. Ender det med keisersnitt, så føler jeg meg ikke mislykka da heller. Tenk så heldig man er da, som bor i Norge og blir så godt tatt vare på under svangerskap og fødsel!

Og når det gjelder å få tilbake kroppen sin, har jeg ikke tenkt å stresse med det heller. Når nestemann er født skal jeg kose meg med min hundrekilos skrott med god samvittighet, jeg skal kose meg med mann og barn, nyte livet og være lykkelig gjennom barseltårer og hektiske dager med trollunger som tester grenser. Kropp er kropp, min er topp og jeg elsker hva den kan gjøre <3

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Er det noe jeg virkelig ser frem til når svangerskapet er over, så må det være at halsbrannen forsvinner. Det er så sjukt slistomt å alltid kjenne at det brenner i spiserøret, også er jeg veldig flink til å glemme å ta med tablettene mine hit og dit. Spesielt når jeg leverer i barnehagen. Da må jeg alltid forte meg hjem for å slukke brannen.

I alle tre svangerskapene har dette vært min største plage, så jeg skal vel egentlig ikke klage. Men jeg gjør det likevel! Nå er det ikke lenge igjen, og godt er det. Gleder meg til å være litt mer mobil, ikke bli anpusten av å snu meg i senga og å kunne bøye meg ned på gulvet uten å kjenne på å nesten spy.

Påska forsvant i et svisj! Tiden går alltid fort når man hygger seg, vi hadde det superkoselig på hytta i år også. Det er så deilig å være der, man har så mye frihet, stillhet og natur rundt seg. Som balsam for sjelen! Barna sover så godt der nede, det samme gjør vi voksne. Det var bare ên ting som mangla, og det var Lisell. Men hun skulle ha pappapåske i år, så da får vi heller glede oss til neste år, da blir det påske på hytta med alle TRE barna! Det er så rart. Kan ikke se for meg det enda, tre barn. Hvem hadde trudd?

Nå har jeg gjort kjedelige voksenting, betalt regninger! Så skal jeg ned på jobben til mamma en tur for å spise lunsj. God onsdag!

Likes

Comments

Så var det endelig påskeferie for vår del også! Kim er snart på vei hjem og vi tar turen til hytta i Sverige igjen. Lisell skal har ferie sammen med pappan sin denne påska, så etter tur til helsestasjon i dag tidlig ble hun levert der. Jeg skal ikke nekte for at savnet kommer til å bli veldig stort. Jaran ble veldig lei seg når vi måtte si hadet, men sånn er det når man deler på ferier og høytider. Det er og kommer alltid til å være sårt. Lisell på sin side gleda seg veldig, så det gjør godt i mammahjertet.

Timen på helsestasjonen gikk veldig bra, Jaran følger kurven sin veldig fint og vokser og utvikler seg som han skal. Vi hadde samtale med helsesøster og hun hadde bare positive ord å si om begge trollene. Jaran som er så aktiv reiv nesten hele kontoret, men det var jo ikke noe nytt. Skuffer og skap må som regel låses når han er på besøk, lille utforskeren.

Nå ligger han å sover, mens jeg koser meg med en kopp kaffe og litt lunsj. Er det noe jeg gleder meg til, så er det å drikke kaffe uten å bli kvalm. Trakte en kanne om mårran, eller en midt på dagen. Nå er det sjelden jeg kan drikke en hel kopp uten at halsbrannen blusser opp eller at jeg rett og slett bare blir dritkvalm. Begynner å bli lei av det.

Dessuten gleder jeg meg til å puste normalt igjen og å bevege meg normalt. Alt føles ekstra tungt nå og den fysiske formen føles som rett før Jaran skulle ut i verden. Men enda er det drøyt 40 dager til termin. Måtte tiden bare fly unna!

God påske<3

Likes

Comments

Nå om dagen er lunta mi veldig kort. Typ så kort at jeg overrasker meg selv med hvor boblete humøret mitt er på innsiden. Jeg fyrer for ingenting kjennes det som, og det gnager på samvittigheten til tider. For egentlig er jeg jo ganske tålmodig og det skal litt til før jeg blir sint. Men alt er tungt, og med en ett- og et halvtåring i hus er det mye som skal foregå høyt og lavt. Og aller helst på hans premisser. Hele tiden. Dette kan blandt annet medføre vanskelige situasjoner ved matbordet, da han ikke kan sitte i ro i mer enn noen sekunder av gangen.

Så i dag klikka det for meg når han hadde reist seg opp for N'te gang, nekta å spise, villet spise og nekta å spise igjen! Nekta å sitte, skriki nei nei nei, klatra på bordet og nekta å sitte igjen når jeg prøvde. Da klikka det for meg og jeg tok tak i armene hans og sa høyt og klart fra at "NÅ ER DET NOK!!! SLUTT!!!". I det øyeblikket jeg satte han hardt fra meg på gulvet begynte han å hikste, jeg fikk tidenes dårligste samvittighet og begynte å grine jeg også.

Så da sto vi der da, han med armer og bein rundt meg og jeg med armer rundt han, vondt i hjertet og sjela, kose og trøste som best man kan. Og lurte på hva jeg kunne gjøre for å gjøre det godt igjen.

Spørsmålet er; merker han at jeg ikke er helt meg selv om dagen? Prøver han å utnytte det? For han er jo ikke sånn mot pappan!? Det er så slitsomt og frustrerende. Og som i dag ender det med at jeg føler meg som verdens verste mamma...


Likes

Comments

God morgen!

Her har øynene vært oppe siden klokka var halv sju, typisk hverdag med små barn. Begge barna i senga er morgenrituale før man tar fatt på dagen hver dag. Det koses, klemmes og tulles og klages litt når minstemann klyper og lugger, han vet jo ikke selv hvor sterk han er. Tror jeg. Et lite problem det der, han er fæl til å plage storesøs.

Uansett, ingen morgen uten litt kos først! Men så er spetakkelet igang, det skal skiftes bleie, kles på og pusses tenner før vi tar turen opp for frokost. Det er ikke like enkelt hver dag, og nå som jeg er så svær og framtung er det største problemet sokker. Jeg rekker snart ikke frem, og det begynner å bli ubehagelig. Mister nesten pusten. Jaran hater å ligge i ro, derfor må jeg ofte ha han på fanget for å kle på han, noe som igjen er litt problematisk for min del som nesten tror jeg skal spy når jeg presser meg frem for å få på han sokker.

Men vi kommer oss gjennom det, Lisell er heldigvis så stor at hun klarer seg mer eller mindre selv. Men det skal selvfølgelig testes det også, noen dager gjør hun seg veldig liten og klarer nesten ikke ta av seg pysjen engang. Når lillebror får hjelp vil hun også få det. Jeg skjønner jo det, men samtidig prøver jeg å være bestemt og få henne til å forstå at med tanke på aldersforskjellene så er det sånn det er. Tålmodighetsprøve! Ikke min sterkeste side hver dag skal sies..

Begge trollene var levert klokka åtte, da dro jeg for å vaske bilen og hjem for å slappe av. Jeg duppa av litt i senga, og blir stadig påmint at jeg er høygravid og blir fortere sliten nå. Jeg er flink til å overse akkurat det, og gjør kanskje litt for mye enkelte dager. Noe jeg får svi for på slutten av dagen.

Jeg er så flink til å gi meg selv dårlig samvittighet for å slappe av. For å ikke støvsuge, vaske eller tørke støv. Hvorfor er det sånn? Jeg må alltid ha noe gjort, det kribler i kroppen og jeg klarer ikke legge det fra meg. Dårlig egenskap.

Apropos skap, mitt eget klesskap har ligget øverst på lista i hodet mitt lenge nå, i dag må jeg bare ta det. Det er så fullt at jeg i det siste ikke har giddi å sortere engang, jeg bare stapper det rene inn der det er plass og nå finner jeg ingenting! På tide å raide litt der inne, kanskje til og med kaste litt. Gjør vondt i sjela, men det er høyst nødvendig. Etterpå skal det finnes tellekanter i skuffene. Lykke.

God onsdag da!

Likes

Comments

Så startet vi altså helga med omgangssyke- HURRA! Vi som hadde gleda oss hele uka til å dra på hytta. Det er jo skikkelig typisk at noen blir sjuke da. Jaran starta munnsprederen i går kveld og holdt det gående til det kun var hvitt slim igjen stakkars. Finnes ikke noe værre enn å se ungene sine syke! Ihvertfall ikke når brekningene er så voldsomme at man nesten skulle tru det var organer og innvoller på vei opp. Han sovna tilslutt ved 22-tiden, men han brakk seg fortsatt i søvne. Han fikk ligge mellom oss i natt, og brekningene ga seg ikke før ved 03/04-tiden.

Han drakk som en helt etter det, og ut i morgentimene. Virka kvikk gjorde han også, men han var ikke hypp på mat! Så jeg pakka jo og gjorde det meste klart for hyttetur, men så var det bare å legge den ballen død, for plutselig kom all safta opp igjen, på hele kjøkkenet.

"Nå har han vært frisk lenge!"- har vi snakka om i det siste. Tenkt på det har jeg også gjort. Og det er det som er farlig, man må ikke jinxe det. Da skjer det jo!

Lisell skal få reise til mommo i dag, får håpe ikke skuffelsen over å ikke dra på hytta blir altfor stor. Men kjenner jeg henne rett blir hun minst like glad for å dra til mommo! Ihvertfall siden hun får være der hele helga :D Vi andre derimot får kjede oss hjemme med bassilusker og kroppsvæsker.

Happy helg!

Likes

Comments

Jeg har nå gravid i uke 32+5. Det går så det suser det her, fortsatt virker det ganske fjernt at JEG skal bli trebarnsmor. Men så har jeg en liten sprellemann som stadig vekk minner meg på at han finnes inni magen min. Det begynner å bli trangt, han tar sin plass og utnytter den til det fulle. Enkelte dager tar han skikkelig sats og gir meg noen saftige spark i ribbeina. Dessuten begynner det å bli tungt å bare være. Jeg blir fortere anpusten, bare å snu seg i senga er et krafttak! Dessuten er tålmodigheten min mye dårligere om dagen. Veldig dårlig kombo når man har en femåring og en ettåring.

Tirsdag ble siste dag på jobb. Jeg hadde planer om å holde ut ihvertfall ut uka, men kroppen og formen sier nei. Så nå er jeg på dag to med permisjon, det er godt å ikke stresse ut døra med to trøtte unger om mårran. Vi tar det i vårt tempo og er i barnehagen når vi er ferdige med det vi skal uten å stresse. Godt for dem og godt for meg, en vinn vinn situasjon med andre ord.

I går fikk vi den nye senga vår i hus også! Vi bestilte den største de hadde, 210x210 cm! Haha, den er så stor! Og så fantastisk god å ligge i! Jeg følte meg som et nytt menneske i dag, tydelig at den gamle senga ikke var like god. Både jeg og Kim syns det er koselig å få barna inn i senga om natta. Men det begynte å bli ganske trangt, og med tanke på at han i magen snart er utenfor magen fant vi ut at vi må ha større seng. Dessuten trengte vi en seng til på hytta, så den gamle skal få bli med ned dit i påska.

Det å ha barna i senga er det ganske delte meninger om har jeg skjønt, men for vår del er dette noe vi begge syns er kos. Om et øyeblikk er ungene store og vil vel helst ikke ha en klem engang, så vi nyter det nå mens de er små og trenger trygghet og nærhet om natta. Men for all del, det passer ikke for alle, det respekterer jeg og ofrer ikke så mange tanker rundt hva andre gjør i sine hjem.

Nå skal jeg dra ned til byen for å kjøpe sko til barna og spise lunsj på jobben til Kim. Noe må man jo fylle dagene med, jeg er ikke skapt for å sitte stille hele dagen, men det er godt å kunne gjøre ting i mitt tempo nå som jeg er så langt på vei.

Ha en fin dag!

Likes

Comments

Det er ikke ofte man kan ta seg en lang dusj, med hårkur og peeling og bare nyte fred og ro. Smøre seg inn med bodylotion etterpå.. Det er ikke ofte man kan sitte i ro ved kjøkkenbordet å ta seg en deilig kopp kaffe, uten barn kravlende på fanget, som napper i klæra og skriker etter mat på mårrakvisten. Det er heller ikke ofte man kan gjøre alle de tingene på ên og samme morgen! Med mindre man har barnefri da. Da går det jo.

Men i dag! I dag våkna Jaran halv seks, men bestemte seg for å sovne igjen på hodet mitt. Det er jeg glad for, for når klokka var kvart på åtte måtte jeg skikkelig tisse, så jeg klarte å lure meg ut, uten å vekke monsteret! Da så jeg mitt snitt til å nyte litt egentid, man må jo utnytte hvert smutthull man får. Og enda sitter jeg alene, kvart på ni. Kaffen er drukket opp, jeg føler meg fresh og sola skinner inn gjennom vinduet.

Frokosten har jeg vært lur å gjøre klar, når lillegutt våkner vet jeg at han kommer til å være monstersulten! Og DÊT er ikke for pyser..

God søndag <3

Likes

Comments

Ordet aktiv har i mitt hode fått en helt ny betydning etter at jeg ble mamma til Jaran. Helt fra han ble født har han vært veldig forut for sin tid, og allerede da han var fem uker rullet han fra mage til rygg. På tremånederskontrollen på helsestasjonen lurte legen på om jeg var sikker på at han var tre måneder, for han hadde aldri sett en så sterk baby før. Der lå han på albuene, titta rundt seg og holdt sin egen vekt, som den største selvfølge. Klart man blir stolt når man hører at man har en så sterk og fin gutt!

Men ettersom tiden har gått, har vi virkelig fått mye å bryne oss på! Det er turbofart fra han lukker opp de skjønne blå øynene sine til han lukker dem helt utslitt om kvelden. Han er en veldig bestemt gutt, og første gang han fikk et affektanfall var da han bare var noen måneder og ble sint da jeg ikke lot han snu seg på stellebordet når jeg skulle skifte bæsjebleie. Dette var også vårt aller første møte med affektanfall, vi hadde aldri hørt om det før hverken jeg eller Kim.

Etter dette har han hatt flere episoder med disse anfallene, noen kraftigere enn andre. Det aller kraftigste førte til at jeg ringte ambulanse, jeg trodde rett og slett gutten skulle dø. Heldigvis gikk det bra, og etter å ha trålet internett og snakket høyt med andre om dette, har jeg blitt mer opplyst og bevisst på hvordan vi må handle i en sånn situasjon. Det skjedde igjen i forrige uke da vi var på Gran Canaria. Han slo leppa/haka/nesa (vi vet ikke eksakt hvor han slo seg, da det heller ikke var noen synlige merker) i bassengkanten og gikk inn i et veldig kraftig anfall igjen. Denne gangen var både jeg og Kim bedre forberedt og klarte å holde oss helt rolige. Utad ihvertfall!

Jeg holdt han inntil meg og vugga, sang og strøyk. Vi helte kaldt vann på hodet hans og han skvatt til, og kom mer og mer til seg selv etter å ha vært både blå, stiv og hatt kramper. Pusten var også borte i noe som føltes som en evighet, men der og da tenker man ikke på å telle sekunder.

Etter dette anfallet sovnet han, og var umulig å vekke i nesten en halv time. Når han endelig våknet var han helt ute av seg, og kastet opp to ganger. Utrolig ekkelt det her, og jeg klarer ikke å slå meg til ro med at «han bare er sånn og må vokse det av seg». Da jeg var hos fastlegen for to dager siden sendte han avgårde en henvisning til ahus for å få en utredning. Håper selvfølgelig at det ikke blir funnet noe feil, men jeg klarer ikke slappe av før vi har fått en ordentlig utredning av han. Så får vi heller gå grundig til verks, og hvis vi da får beskjed om at han er av den typen som bare får sånne kraftige affektanfall så kan jeg slappe litt mer av. Selv om det ikke på noen måte er lett å se barnet sitt "forsvinne" på den måten. Det er faktisk det jævligste jeg vet!

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg går rundt og bekymrer meg litt når jeg ikke har han under mitt åsyn. I går ringte de fra barnehagen, og da jeg så nummeret fikk jeg helt vondt i magen. Han hadde ramla og slått hodet sitt i gymsalen og begynt å blø litt neseblod. Jeg slapp alt jeg hadde og dro selvfølgelig rett på legevakta med han. Heldigvis gikk alt bra. Men man blir jo redd, han er så utrolig aktiv og uredd! Halvparten kunne vært nok! Burde nesten vurdere hjelm..

Det som er litt rart, er at i går når han slo seg så hardt, fikk han ikke anfall. De gangene han har hatt de kraftigste anfallene har han ikke slått seg hardt, det har knapt og ikke vært synlige ytre skader. Men det vi har sett er at det oftest skjer når han er syk eller veldig sliten/trøtt.. Uten at jeg skjønner om det kan ha noen sammenheng.

Det er ingen tvil om at barn er forskjellige, men at Lisell og Jaran skulle bli så forskjellige hadde jeg aldri trodd. Lisell har vært nesten rake motsetningen når jeg ser hvordan lillebror er. Og da er vi veldig spente på hvordan bittelillebror blir! En mellomting hadde vært greit! Og sånn som ståa er nå så kan jeg vel føde når som helst, den gutten gir meg kynnere herfra til månen..

Likes

Comments

På mandag var jeg, for første gang i mitt liv hos en akupunktør. Etter å ha fått en varm anbefaling fra min gode venninde, tenkte jeg at det var verd et forsøk med tanke på syndromhånda mi. Legene gjør ingenting med karpaltunnelsyndrom i svangerskapet, og mest sannsynlig skal det gå over av seg selv når baby er ute. Men i mellomtiden er det jo greit å prøve det som kan prøves for å få det bedre, for det er virkelig ikke behagelig å ha en hånd som kronisk sover!

Å bli stikki med nåler var i grunn en skikkelig rar følelse. Hun tok ikke vanlig akupunktur på meg i går, hun stakk nålene dypt inn i muskulaturen i skulder og arm for å åpne opp som hun sa. Hun masserte meg også, og til slutt fikk jeg koppemassasje! Utrolig merkelig. Og sånt som jeg bare har sett på TV.

Hånda mi sover enda, så sånn sett har det ikke funka. Men hele opplevelsen av å være der gjorde at jeg vil tilbake, og har tro på at om ikke hånda våkner så kan hun løsne opp i alt det andre som jeg kjente var ganske stivt og ømt i går. Jeg har aldri fått profesjonell massasje i hele mitt liv, jeg mistenker at jeg kan ha gått glipp av noe. Hun driver også med modningsakupunktur, så det skal jo bli spennende å se om det kan ha noe for seg når fødsel nærmer seg. Jeg er åpen for alt! Bare ikke jeg går med maserier og holder på en uke uten søvn som jeg gjorde med Jaran før han var ute. DET var slitsomt. Jeg skal tilbake på torsdag allerede, blir spennende å se hvordan det går etter denne timen.


Likes

Comments