Å lillevenn. Du er over 6 måneder, ler og smiler nesten dagen lang, elsker å leke, ruller og drar deg rundt. Begynt å reise deg i krypestilling og vugger deg litt frem og tilbake. Dine storesøsken gir deg mye energi! Gliset går rundt når de leker med deg og tuller. Du sitter i spisestolen med mat og vannflaska. Smiler lurt når vannet gjør deg klissvåt. To tenner stikker frem nede, og to nye snart ute oppe. Vil ta og kjenne på alt. Du er så perfekt og god! ♡

De små vokser så altfor fort!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Hei!
 
Jeg føler tiden løper fra meg. Er så mye jeg skulle gjort, så mye jeg ville skrevet om her på bloggen... Det er ikke ukjent for oss mødre at morgningen starter med et bang og plutselig er kvelden her. Så var den dagen over. Sånn er det nå ihvertfall her. Aldri rekker jeg den fordømte etterlengta morgenkaffen, den blir iskald når jeg først får tatt tak rundt koppen. Jeg kunne hatt sånn dusj en går igjennom og kommer ut skinnende, for den dusjingen går rimelig kjapp. Så fort minste tar morgen luren sin, stikker jeg SAMMEN med mellomste i dusjen. Jadda, han kommer snikende med og uten klær, like greit å ta to fluer i en smekk har jeg funnet ut. Sånn er det å ha frimerker av noen barn, henger fast i meg. Dagen løper avgårde med leker og rot overalt, sokkene henger fast i gulvet, fingermerker overalt i barnas høyde (og noe fra pappaen i hus, han kan ikke snike seg unna skjønner du), søsken krangling og søskenkjærlighet. 
 

Men så mye kos det er i hverdagen! Hver kveld tenker jeg på mine små som ligger å sover. Smiler av alt det gøye som har skjedd, og skjemmer meg for de gangene jeg har kjeftet for ting en egentlig ikke trenger bry seg om. Noen dager tåler jeg alt, og andre dager knekker jeg sammen bare en flue fiser på meg. Takk gud for at de aller fleste kan dra kjennskap!
  • 28 lesere

Likes

Comments

God kveld i ståva!

Som alltid flyr ukene alt for fort. Det er mandag og neste dag helg. Skjønner like lite hver uke. Det blir hektiske hverdager med tre små barn. Alt går automstisk for oss alle sammen, og når tiden kommer hvor alle tre krever mye på en og samme tid, må jeg puste laaaaaaangt inn og uuuuuut. Jeg vet at om få strakser  (som selvfølgelig føles som en uendelighet der og da) vil alt roe seg og jeg kan puste normalt igjen. Ja, for det er ikke til å legge skjul på at vi alle foreldre, med ett eller flere barn, får litt fnatt i hverdagene. Liksom blitt helt normalt det.

Det lille minuttet jeg får helt alene, som helst blir på den populære foreldre plassen, selveste baderommet, er gullverdt! Jeg får som regel satt meg på do, pustet to dype og når dorullen taes i, kommer plutselig ALLE! Ja, to springende og kranglende om hvem som får doen først, og pappaen med minsten på armen. Så joda. Får som regel ikke tid til å slappe av, spesielt i helgene hvor de to eldste ikke er i barnehagen, eller, jeg er lite flink til å TA meg tid til ro, fordi det alltid er noe som burde gjøres eller må gjøres. Å jeg haaater å vite at noe venter på meg.

Jeg setter alltid barna foran mine behov. I hvertfall 99%! Når jeg våkner er det barna som får først det de måtte ha behov for. Bleieskift, dobesøk, glass vann, mat eller oppmerksomhet i form av lek eller fortelle meg noe...spennende. Jeg stapper i meg en snus og løper raua av meg. Roer meg med flaske matingen til minsten, om ikke søskene skal klatre over hele meg og lillesøster. Rydding blir en del av min "alenetid" og pappaen løper rundt å leker. Takk for at våren er her med utedager og lek frem til kvelden!

Plutselig når roen senkes litt og jeg får i meg litt mat og drikke, så var det på ann igjen.

Hektisk og moro. Utfordringer hver dag. Blir sjarmert og elsket hver dag. Blir frustrert og lykkelig hver dag. Kjenner på bekymringer og håp. Føler takknemlig hver dag. Jeg er heldig som har mine tre små apekatter! Føler meg like kjørt som karen på bilde under hver kveld, hoho ;)

Minste jenta, Odelia, er straks 3 måneder allerde. Hun har falt veldig for å stå oppreist. Frytkelig moro. Smiler og ler av oss rundt henne. Følger med på alt! Griper tak og holder faderen meg fast. Storesøster fikk erfart dette i hårfeste for å si det sånn. "Æ SKULLE BARE GI HO KLEM!" Jeg vet det kjære venn, men din søster begynner å bli stor, sterk og uviten til hva vondt er. Off, ikke lett alltid. Heldigvis forståelsesfulle søskne. Odelia er blitt en stor og bollete hjertevenn. Helt nydelig!

Drar du noe kjennskap?

"Kode for å importere bloggen min til Nouw: 0578281393"

  • 28 lesere

Likes

Comments

Nei, jeg har ikke sittet buret inne, men mitt siste svangerskap føltes mye som et fangenskap. På tre år har jeg vært gjennom tre fødsler, og på fire år gått gravid i 27 måneder. Fysisk sett begynte kroppen å få vondter med andremann, noe som slapp taket etter fødsel. Mitt siste svangerskap, var et helvete. Ikke bare fysisk, men også psykisk. Det var vondt å ikke kunne være fysisk aktiv på den måten jeg ønsket for mine to herlige skapninger. Jeg orket lite utenfor dørene, fordi jeg visste det gikk kort tid før noe i kroppen satte i gang å verke. Flere ganger måtte jeg bite i meg smerten. Flere ganger måtte jeg gå alene i et rom å virkelig kjefte på min egen psyke. "Skjerp deg, Signe, det varer ikke evig!"



 

Det var selvfølgelig gode dager, og prøvde å "ta igjen" det jeg følte for å ordne opp i. Jeg grudde meg ikke til fødsel generelt, fordi jeg syntes det er virkelig en spennende tid og første møte med barnet er ubeskrivelig vakkert. Og tanken på å få kroppen tilbake gledet meg noe enormt! Eneste frykten jeg hadde, var at riene skulle sette seg i hoftene og at åpningsfasen skulle vare så lenge som med andremann. Takk Herren for at min siste fødsel var en drøm!

Riene satt seg i ryggen, og epiduralen satt som et skudd. Jeg var tilstede, selv om jeg var høy på lystgass. Skrek, gråt og lo når jeg følte for det. Så fort mitt tredje mirakel kom til verden, kjente jeg hele meg ble født på ny. Ingen smerter! Jeg kunne bevege hoftene uten å skrike av støt. Bekkenet verket ikke lengre. Ingen flere nerver i klem. Psyken min skinte av gleden over mine små. Jeg kunne fokusere på mitt nye barn, på ammingen og meg selv.

Idag er Odelia 2 måneder på dagen, og jeg føler meg fri og FANTASTISK! #mammablogg

  • 28 lesere

Likes

Comments

Hvordan er det å ha tre tette barn? Hva er forskjellen fra to til tre? Hva er mest utfordrende og hva er fordelene? Mange spørsmål surret i hode på meg da jeg gikk gravid med Odelia. Leste hva andre hadde erfart og lagde meg en forestilling om hvordan det ville bli. Alle er vi forskjellige og takler da en hver situasjon forskjellig.

Min første uke hjemme etter fødsel ble en helt annerledes uke enn jeg noensinne skulle forestille meg. Kvelden jeg kom hjem, stolt som en hane med lillegull inntil meg i sofakroken, fikk jeg beskjed om at en nær slektning hadde gått bort. Daniel ble med familien min og hjalp med det han kunne den kvelden. Jeg satt fortumlet hjemme og forstod ikke helt hva som just hadde blitt fortalt meg. Jeg var så lykkelig over Odelia og de to andre stolthetene som lå å sov. Samtidig så trist over beskjeden. Noen dager etter, ble vi alle liggende rett ut med omgangssyken. Å så fryktelig det er å være to reduserte og nesten psykotiske foreldre som skal ta seg av to andre syke småtroll. Odelia holdt seg fast til puppen, så hun koste seg heldigvis og var rolig de dagene :)

Denne uken er vi heldigvis i god form hele gjengen. Litt forkjølelse, men det ligger nok hele Norge med denne vinteren. Ungene er i barnehagen, som gir meg god tid sammen med Odelia til kos og amming. Jeg forguder denne første tiden, den er så ny og spennende. Det er en helt annen hverdag nå som alt er stilnet. Ungene er superfornøyde med lillesøster. Så lenge de får være inkludert og får kose og holde henne, så går det ikke mange minuttene før de er i full rulle med lek i sammen. Alisa og Milian er begge to svært omsorgsfulle og kjærlige. Både med mennesker og dyr. Forståelsesfulle er også noe å nevne. Hjelpsomme om jeg spør om henting av noe, skal også sies at Alisa insisterer på å hjelpe, ellers blir hun mannvond!

Milian kaster amme innleggene til meg og klapper i hendene, flinke gode gullgutten. Alisa vil gjerne hente bleier og følger godt med under stell. Hjelper til om hun vil, noe som er superstas. Hun sitter med dukkene sine og vasker de med våtservietter og sier: "Sånn lillevenn, nå har du ikke bæsj!" Rart hjerte smelter!

Den utfordrende delen blir for oss sterkest når Alisa er trøtt etter barnehagen. Hun kan bli en skikkelig sinna ramp og krever mye oppmerksomhet og forståelse. Om noe ikke går hennes vei, er jo helvete løst. Da kjenner jeg på enormt stor stressbombe i kroppen. Å holde seg rolig etter titalls ganger med å prøve å forstå, så blir en skikkelig utmattet! Om jeg sitter stuck med puppene på luft, så er det tøft og vondt i mammahjerte å ikke føle at jeg strekker til. Daniel er super flink til å ta begge to å leke med de, kose og nusse, slik at jeg får unnagjort ammingen. Om han ikke er der i slike øyeblikk, må jeg løpe rundt med en baby på puppen og hjelpe de andre to, noe som kan være stressende. Hehe, for et syn! Odelia er ei rolig jente, og så lenge hun er forsynt koser hun seg eller sover :) Føler meg skikkelig heldig der!

At to er som to, og tre som ti kan jeg ikke si meg helt enig i. Kan kanskje føles slik i stressende stunder, men de er det heldigvis mindre av enn gode! Det blir trippelt opp. Tre barn må ha mat, må kles, må ha oppmerksomhet, må ha kos og kjærlihet og alt annet som følger med :) En stor jobb er det, men det er en jobb som lønnes med et stort lykkelig hjerte, noe ingenting kan måles opp med! Så fort alle er i seng i 19 tiden, og Odelia patter seg opp for natten, går øyene mine i sirkler. Det blir tidlige kvelder da jeg lader opp til amming hver 2/3 time på natten, noe jeg trives med ettersom ammingen går så bra denne gangen!

Alisa og Milian leker mye i sammen, noe som er en stor fordel. De storkoser seg i sammen, og gir meg tid til annet innimellom. Litt krangling og knuffing blir det, men går som regel fort over om jeg selv holder meg rolig og snakker med de begge. Alisa er veldig flink til å passe på lillebroren sin, og lærer han så mye. Det er fasinerende hvor sterkt et søskebånd er!

Likes

Comments

Dette med å finne et navn til sine små hjerteskatter kan virkelig føles som en evighets jobb.

Har holdt meg rolig i forhold til navn under svangerskapet, og de fleste som går gravide vet hvor moro navn kan være. Hadde en stor anelse om at lillesøster var en god smule lik storesøster, noe som stemte meget godt. Å dermed har jeg siklet litt smått på søte og enkle navn når jeg har to så sukkersøte jenter. Noe sjeldent er også av min smaksløk.

De to dagene tilbringt her på barsel, har jeg søkt rundt på navn og sett om hun har passet noen av de søte navnene som lå i en skuff i hode mitt. Daniel og jeg har kommet med nye forslag, men ingenting føltes helt riktig.

Plutselig kom jeg over et navn jeg har tittet på tidligere, også navn i samme sjanger. Det satt som et blinkskudd og kunne virkelig ikke forelske meg dypere! Jo mer jeg gjentok det, jo finere og riktigere ble det. Sendte det spent videre til Daniel, som også heldigvis falt helt pladask. Slik han gjorde da han så meg for første gang, haha!

Storesøster har hørt alle forslag, og da dette navnet ble delt med henne, hadde hun glist og bestemt at dette var lillesøsters navn!

Vår herlige lillesøster, Odelia ♡

  • 310 lesere

Likes

Comments

Endelig er du i armene mine!

Jeg trodde nesten fødselsdagen til jenta aldri skulle komme. Etter 5 dager med modningsrier og lureri, som igjen gjorde meg frustrert og trist på slutten, så kom hun plutselig i en rekordfart. Jeg drog inn på sykehuset fredag formiddag for en skjekk, ettersom vannet hadde startet å renne...eller fosse.

Ble lagt inn på føden fredag formiddag for observasjon av barnet og riene. På ettermiddagen kjente jeg sammentrekningene ble sterkere og ante meg en begynnelse på noe stort. Jeg fikk avføringsmiddel i håp om fortgang, men dette endte i at sammentrekningene stoppet opp. Ble planlagt å la meg sove over og settes i gang på drypp lørdag om noe ikke hadde skjedd i løpet av kvelden.

Jeg ble sittende i fødselssengen frem til rundt 17 tiden, og ble skikkelig lei meg over at noe ikke skjedde. Tok meg en god og varm dusj og tenkte sove litt. Ferdig i dusjen hørte jeg et slags "poff" i magens navle område, og fikk med en gang følelsen på at dette var noe utløser av noen slag. Stelte meg ferdig og følte for å skjekke meg nedentil, og der var det kommet blod. ENDELIG! Fort kom riene, ikke de sterkeste, men nesten til å ville ha lystgass.

Tettere og sterke ble riene. De bygget seg gradvis, men samtidig fort opp. Jeg ble skjekket til 5/6 cm, og ble super fornøyd og samtidig følsom. Ringte Daniel å fortalte om den gode nyheten, og i løpet av 15 minutt var han tilstede klar for fødsel.

Riene ble sterkere og lystgassen ble sugd i hjel. Ba om epidural, og etterhvert ble den satt og pressriene tok på. Følelsene kom som lynnedslag, og gråt av glede flere ganger over at snart var dette over og jenta på brystet mitt. Jordmor spurte om jeg grudde meg, jeg svarte i gråt at jeg gledet meg! Ler når jeg tenker tilbake 😁 Kunne ikke presse for mye, å hørte på jordmors veiledning mens hode kom ut. Riene stoppet en stund, og plutselig kom et kjempe press og ut kom lillemor klokken 21:14. Hun var 52cm lang og veide 4080gram. Jeg hadde ingen rifter, og det føles så godt å ikke ha vondt der nede denne gangen!

Gikk veldig fort fra riene startet ordentlig i 18 tiden til hun var ute i 21 tiden. Tøft og minnerikt!

Ingen følelse i hele denne vide verden kan beskrive en fødsel og første møte med sitt barn. Jeg føler meg som verdens heldigste som har fått tre nydelige barn! Er så befriende å være ferdig med svangerskapet og alt det vonde det medførte kroppen min. En velsignelse å få være mamma til mine tre små lopper ♡

Likes

Comments

I natt hadde jeg en forferdelig GOD natt. Våknet for en tissetur, og tenkte med meg selv at noe måtte være på gang ettersom søvnen var så altfor fin. Slår aldri feil med meg.

Rundt klokken 05.00 hørte jeg Milian begynte å kvikne til i sengen sin, og den står helt inntil min, så han kryper alltid over til meg hver morgning. Jeg vrikket meg litt, og kjente vannet startet å renne. Stod fort opp mens vannet rant nedover beina. Ble så glad å løp inn til Daniel og Alisa å sa vannet var gått. Fikk dusjet og kledd meg, og vannet forsatte og går enda mellom riene, åtte timer senere. Hehe!

Ligger innlagt på føden, og fikk noen skikkelig gode tak tidligere. Fikk endelig følelsen av at NÅ skjer det! Etter klyx i fuastompen for å prøve å få fortgang, ble det utrolig nok stillere i hulen. Hun storkoser seg, men smertene ble borte... Sendte Daniel hjem for å få slappet av begge to, så kan han ta seg av barna frem til eventuelt noe mer skjer her på sykehuset ♡

Nå ber jeg om at smertene kommer tilbake og BLIR der. Heldigvis er vannet gått, og jeg blir satt igang om noe ikke skulle skje innen morgendagen ☆

Likes

Comments

I går kveld måtte jeg ta turen nedom føden for en kontroll. Kom rier med 3 minutters mellomrom i 6 timer. Litt etter litt ble smertene sterkere og gikk bak til korsryggen, men ikke i nærheten av fulle rier. Likevel følte jeg for en skjekk, da det holdt på så lenge og ble uggen, og kan aldri vite hva de små i magen planlegger.

Tidligere har jeg slitt med panikkangst ved sykehusbesøk. Noe som satt seg i meg da mammaen min døde på sykehuset da jeg var 13 år. Etter første fødselen min for 3 år siden, klarer jeg endelig å dra innom sykehus uten å besvime, men i går følte jeg litt på angsten når jeg trådde inn fødeavdelingen.

Fikk en guffen, og samtidig god følelse.

En ny fødsel er så nærme, og tankene på det uvitende gjør meg litt shaky og spent. Skulle gjerne likt å vite alt, så kontrollfreak som jeg kan være. Ikke alt en skal vite på forhånd, hoho. Jordmor tok en rask sjekk, og vi lyttet til lille i magen. Alt var fint, men foreløpig kunne jeg dra hjem å vente på mer smerter eller vannavgang. Sammentrekningene kom hyppig, og jordmor mente det ikke kunne være lenge til. Jeg vet i grunnen ikke jeg ...

Vell hjemme la jeg meg inn til barna, og magen slo seg til ro, selv om den var konstant steinhard natten gjennom. Jeg var veldig sliten allerede etter riene, så søvn hjalp godt på. Idag kommer det sammentrekninger igjen, men ikke hyppige eller vonde nok, enda. Venter spent på noe fremgang! At nr 2 og 3 går så fort, kan ikke jeg forstå meg på!

Likes

Comments

Som om ingen har forstått det, men får ikke klagd nok. Jeg er så mettet på vrengte nerver og falske rier!

I går ble sammentrekningene så sterke at jeg vurderte sykehus og lystgass. Så plutselig etter 5 timer ble magen rolig. Våknet opp til en kjempe lemster mage, men ingen flere vonde sammentrekninger. Har kommet noen i løpet av dagen, som har gitt meg håp om en forsettelse, men stoppet opp akkurat der...med håpet. I tillegg bruker lillemor den plassen hun kan  (stakkars) når hun turner, som ender i strålinger i rygg, bein og kjønnsorganet. Helt fryktelig vondt!

Jeg vet jeg har åpning, så jeg får rett og slett prøve å slå meg til ro sammen med tålmodigheten...jeg ikke har kjentskap til. Forsatt termin om 5 dager, men er på overtid med mine to andre at jeg har gått med sammentrekninger som nå før fødsel.

Har lagt meg inn i sengen, å hører på pusten til Milian i rommet. For øyeblikket er det godt å bare ha den roen jeg føler på nå ♡ Ble lite søvn i natt pga uroligheter, så nå kan jeg mulig få noe etterlengtet søvn i natt da ;)


Noen flere som har opplevd samme? Hvor lenge gikk du før fødsel? 

Likes

Comments