Når ble det kult å være utro mot kjæresten? Og å snakke med så mange som over hodet mulig samtidig? Når ble det kult å være iskald, følelsesløs og uekte?

Du skal ikke være den første til å vise følelser, for da, ja da, har du tapt. Du skal ikke sende den første meldingen eller svare kjapt, smile det første smilet eller si de første ordene, for da har du tapt.

Hva slags spill er det vi spiller med hverandre? Det er et spill du er veldig god på, men som jeg ikke vil spille.

- A

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Likes

Comments

Jeg ser deg, jeg.

Du er langt nede og trenger

noen å dele vekten med.

Jeg er her, jeg. Ikke glem det, kjære du.

Du trenger å bli sett. Du ser kanskje ikke meg men jeg ser deg. Du trenger å bli hørt. Jeg er kanskje ikke så flink å tie, men for deg skal jeg være flink - for deg - skal jeg være en god lytter. Du trenger en stødig hånd å holde i, og her er jeg med to.

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men hjelpe deg på veien til du finner det ut. Og jo, det skal jeg gjøre, fordi jeg vet at det er du, og kun du, som vet hva som er best for deg. Ingen annet menneske kan fortelle deg det.

Jeg skal ikke dømme deg ut fra dine valg og din fortid, for et hvert menneske gjør feil, og en hver møter mørke tider og mister fotfestet en gang i blant. Men da er det viktig å ha mennesker rundt seg som kan hente en ned igjen.

Du er smart, sterk og god. Du bare trenger en venn.

Jeg skal gjøre dette fordi du er min venn.

Det blir bedre. Jeg lover.

-A

Likes

Comments

Okei, så du vant. Jeg gir opp, ikke deg, men oss. Ikke fordi du aldri var nok for meg, men fordi jeg aldri kommer til å bli nok for deg. Legg merke til at jeg ikke bruker ordet perfekt, men nok, fordi du vil aldri finne noen som er perfekt, kjære deg.

Jeg kjenner deg. Jeg vet at du er en god person, omringet av mange mennesker som bryr seg om deg. Du er et herlig menneske med masser av muligheter her i livet. Men du, du er bare litt ute å kjører for tiden. Det er greit det. Jeg har full forståelse for det fordi jeg vet. Det skal du få lov til og du skal få lov til å takle det slik som du ønsker og kan, men det blir ikke lenger med meg på sidelinjen. For jeg har prøvd, tro meg, jeg har PRØVD. Jeg har gjort alt som står i min makt, lagt hele meg selv og litt mer inn i oss og deg, investert tid og energi jeg egentlig ikke har for å få det til å funke, for at du skal få det bra.

Men du stenger menneskene rundt deg ute, de som bryr seg om deg. Du stenger meg ute. Jeg som aldri har gitt deg en eneste grunn til å tvile på meg, jeg som har vært ved siden din helt siden dag en. Jeg har vært der de gangene du ba meg om å gå men trengte noen som mest. Jeg var der, prøvde å forstå, prøvde å hjelpe selv da jeg selv var hjelpeløs og trengte deg som mest.. Det har jeg gjort lenge og det gjør jeg enda.

Alle gjør feil. Jeg vet det. Men kan det kalles en feil når den blir gjentatt?

Jeg har tilgitt gang på gang, tatt på meg skyld og sagt unnskyld for ting som ikke var min skyld, hatt vondt for meg selv - og deg. Jeg har gitt deg så utrolig mange sjanser. Jeg har trodd på hvert eneste ord du har sagt og aldri tvilt på deg, men du kan ikke vise din sårbarhet til meg ovenfor oss. Du kan ikke vise at du bryr deg om meg, for da ville jeg se en "svakhet" hos deg. Ingen skal kunne knekke deg. Ingen.

Men kjære deg, det er en forskjell på svakhet og sårbarhet. Alle er sårbare. Alle har svakheter, men det er ingen ting som tilsier at de har en sammenheng. Å spørre etter hjelp er ingen svakhet, tvert imot, det er en styrke. Det å ha såpass med selvinnsikt og selvrespekt at man klarer å ta vare på seg selv.

Du sa unnskyld, lovte og var sårbar. Du sa det var vondt uten meg, at du angret. Du skulle forbedre deg, sa du, denne gangen skulle du ta deg sammen. Men nå snakker vi så vidt sammen, når vi gjør det krangler vi bare eller utveksler ubetydningsfulle ord. Ord som tilsvarer likegyldighet, men fremstår som et forsøk på å late som vi bryr oss. Forskjellen på deg og meg er bare at jeg faktisk bryr meg. Jeg bryr meg "alt for mye" som du sa.

Ordene henger ikke sammen med handlingene dine - det har du bevisst gang på gang.

Og her står jeg enda, så vidt, på mine to føtter, prøver å bære vekten av to, på føtter som er beregnet for en.

Når du kan vise din sårbarhet og dine svakheter uten redselen for at de skal bruke det mot deg, så vet du at du virkelig har tillit til en person. Du vet at når et menneske viser deg sin sårbarhet og sine svakheter, at de virkelig har tillit til deg som person. Du vet du spiller en stor rolle i deres liv. Denne tilliten hadde jeg til deg, du bare hadde den ikke tilbake, og det er greit.

Du sa det var et valg. Det er et valg jeg tar, hvordan jeg har det. Du er lei av meg og mine utfordringer. Det du ikke forstår er at jeg har et valg om hvordan jeg skal takle det, om jeg skal arbeide for det bedre eller la det være. Men det er ikke et valg å ha vondt. Ingen velger smerte frivillig. 

Jeg trenger hjelp og å kvitte meg med unødvendige bekymringer og smerte. Jeg trenger noen som kan gi støtte når det trengs i samme grad som det jeg gir. Jeg trenger noen som kan hjelpe meg å ta vare på meg siden jeg ikke klarer det på egenhånd. Jeg trenger gjensidig kjærlighet. Dessverre er ikke det noe du kan gi og det er greit. Jeg forstår. 

Jeg må være ærlig. Du har medført mange bekymringer, våkne netter, tårer og masse smerte. Ord og handlinger har gjort meg vondt lenge. Jeg kan ikke ha det slik lenger. Uansett hvor vondt det er å gi slipp så må jeg. Jeg vinner ingen ting på å sitte på sidelinjen din, være der når du har behov for meg, bli kastet i søpla og hentet opp igjen når ingen andre vil være der eller høre på deg.

Vi har en historie som jeg aldri vil glemme. Betydningsfulle ord ble sagt, fine stunder ble delt og viktige erfaringer lært. Tusen takk for det. Ikke angrer jeg, ikke vil jeg ha noe ugjort og ikke ønsker jeg deg ut av livet mitt. Jeg har bare et ønske, og det er at du i det minste kan være ærlig og innrømme det, at ikke du heller faktisk klarer mer. Synes du ikke at jeg i det minste fortjener det?

For i dag føles det som om at du bare holder fast ved oss for å unngå skyldfølelse og fordi det er en sikker vane du har. Du vet jeg alltid vil komme til å være her og bry meg om deg, selv når du ikke gir noe tilbake. Du forsvarer deg selv og dine følelser med likegyldighet. Du føler deg bra når jeg ikke klarer å svare med samme likegyldighet og ber etter din oppmerksomhet. Beklager, du har min oppmerksomhet. Fordi jeg bryr meg alt for mye til å noen sinne bare gi faen. Jeg bryr meg og skjemmes ikke over det. Jeg vil heller forlate dette vitende om at jeg virkelig har prøvd og gitt alt, vite at jeg virkelig brydde meg, enn å vite at jeg ikke tok sjansen på noe som kunne vært eller brukte tid på noe som ikke betydde noe for meg.

Jeg bryr meg. Jeg er glad i deg.

Jeg taper. Du vinner.

Gratulerer!

- A

Likes

Comments

Du vet den jenta som aldri publiserer eller sender et "stygt" bilde av seg selv? Hun som aldri ankommer skolen, bursdager, fester eller butikken usminket, og som egentlig ikke trenger sminke? Hun som har den trente, brune og velformede kroppen med stor rumpe og store pupper, har de perfekte lårene og de små søte og feminine hendene? Som har de peneste og dyreste klærne og som alltid lukter skikkelig jente? Den jenta som alltid er glad og smiler som alle guttene sikler etter? Hun som egentlig ikke vet selv at hun er så vakker og perfekt? Den jenta er ikke perfekt, men hun er bra nok akkurat som hun er, akkurat som alle oss andre som ikke har den trente og velformede kroppen med disse store puppene og den store rumpa.

Men fortsatt så er det noe som er mer tiltrekkende med henne enn oss andre. Guttene vil ha henne. Og, jeg lurer på, er det bare utseende som gjør det eller er det hele det bilde av det "perfekte" livet hun lever, som tiltrekker dem? Tror dem at denne jenta ikke vil utfordre dem noen områder, ikke kreve noe spesielt, godta alt og at de skal leve på rosa skyer sammen uten å møte veggen i blant?

Noen ganger så tror jeg at det er sånn det henger sammen, og siden det er hva guttene vil ha, så prøver de resterende jentene å prestere på samme "nivå". De gjør det samme og viser seg fram for de andre jentene. Viser at de er ei sånn som guttene vil ha og som andre vil være.

Dette gjelder motsatt vei også. Vi jentene vil også ha den kjekke og høye gutten som alle de andre jentene vil ha. Han med six-packen, fine håret og den fine klesstilen. Han som kjører den dyre og fine bilen. Han med det vakreste smilet, de intense øynene og de kuleste vennene.

Vi kan ikke velge venner og kjærester ut i fra om de har "six-pack" eller ikke, eller om de har "brows on fleek", store pupper eller pent smil eller ikke. I dagens samfunn skapes en uvinnelig konkurranse som danner et enormt press på daglig basis. Vår hverdag baserer seg på dette presset - et press om å være perfekt, best og bedre enn alle andre på alle områder.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir målløs.

Vi unge bruker sosiale medier som et sted for å vise oss frem, vise andre alt vi oppnår, alt vi har som de "mangler", og hvor fantastisk vi har det til en hver tid. Vi skal gjøre andre sjalu og gi dem en oppfatning av at vi lever det perfekte liv. De skal ønske at de var oss.

Vi pynter på livet.

Vi skal nemlig ikke vise hvordan vi og verden ser ut når himmelen detter ned, når vi møter veggen tre ganger på rad, og livet raser sammen på kortere tid enn det tok deg å publisere det bilde av deg selv i bikini, på sydenferie, sammen med de beste venninnene i hele verden. Det skal vi for alt i hele verden skjule. Ingen skal få se oss gråtende og sårbar. For livet er jo en dans på roser, ikke sant? Ingen andre opplever motgang i livet. Ingen.

Når skal vi forstå at livet byr på utfordringer uansett hva du heter, hvem du er, hvor du er født og hvor gammel du er? Du blir å møte på mange utfordringer her i livet, noen større enn andre, men det gjør alle andre også. Det finnes ikke et menneske her i verden som ikke har gjort en feil eller som aldri har hatt eller har det tøft. Det er en del av å være menneske, det å ha føleleser og å feile, og det er en del av livet å møte på lyse og mørke tider. Vi slipper ikke unna det, og det gjør ikke Beyonce, Justin Bieber, kassedama på Rimi eller naboen heller.

En trist og utfordrende sannhet er at det vil alltid være noen som er finere, bedre og heldigere enn deg. Livet er ikke bare oppturer, men også nedturer. Det må vi en dag begynne å innse og godta - alle som en.

Å være sårbar eller å trenge hjelp er ingen svakhet. Det er menneskelig.

Lykke kan ikke måles i kjærester, penger, likes, kommentarer, kroppsfasong, karakterer, klær eller sko. Lykke kan ikke baseres på hva man har eller ikke har, hva man kan eller ikke kan, hvordan vi ser ut, hvor mange venner man har eller hvor mange likes man får. En hver persons lykke må defineres ut i fra i hvor stor grad den enkelte er tilfreds med sitt liv og seg selv, og ikke på hva andre krever for at de skal være tilfreds i sitt.

Husk: et bilde dokumenterer bare 1 sekund i noens liv.

Det verste av alt er at jeg, selv, er en del av presset, fordi min instagramkonto er fullpakket med bilder der jeg smiler og viser frem de gode stundene. Jeg søker på youtube-videoer som viser meg hvordan jeg kan få "on fleek" bryn. På skolen smiler jeg, ler og viser ingen tegn til at jeg går har gått, og fortsatt går igjennom en tøff tid. Jeg trener opptil 5 ganger i uka, men ingen ser at jeg så vidt klarte å komme meg ut av senga en time før treningstiden hver gang. Og det er en tanke som skremmer meg, jeg er en faktisk en del av dette grusomme presset samtidig som jeg forteller andre at de ikke må la seg påvirke.

Jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp med dette jagende presset i hverdagen. De skal ikke vie sin hverdag for å tilfredsstille andre.

Noe må gjøres og det vi selv som må gjøre det.

-A

Likes

Comments

Den følelsen du kjenner når det å ikke føle seg ønsket av sine nærmeste, er verre enn følelsen av selvhatet.

- A

Likes

Comments

I løpet av de siste årene har jeg møtt på lysere tider, men også mørke og tunge. I dag er det dessverre mine møter med disse mørke og tungene tidene jeg skal prate om.

Jeg tror jeg for første gang møtte på disse mørke tidene i slutten av niende klasse. Da holdt jeg det for meg selv, gråt meg i søvn hver kveld, sto opp neste morgen og spilte et skuespill for mine nærmeste, bekjente og fremmede hvor jeg ga alle et inntrykk om at jeg hadde det bra. Dette skuespillet holdt jeg gående til våren/sommeren 2016, for da ble dette skuespillet om til alvor. Kroppen klarte ikke spille med lenger. Den ble sliten og hadde ikke mer å gi. Jeg opplevde tre angstanfall på kort tid. Det ene verre enn det andre. Døden var nær. Det var jeg sikker på - det var i hvert fall sånn det føltes når disse anfallene slo til.

Etter det ene, kanskje det verste anfallet jeg har hatt, "tvang" mamma meg til å snakke. Hun forsto at det var noe galt. Hun hadde sett det på meg. Jeg kunne ikke forsette å ha det sånn som jeg hadde det nå. Jeg kom til å ødelegge meg selv om jeg skulle fortsette slik. Jeg kunne ikke la, hva enn det var som utløste disse anfallene, forsette å dra meg ned. Det var i det minste det min mor fortalte meg. Så jeg valgte å fortelle henne hvordan jeg følte meg og hvordan jeg opplevde det, men ikke alt.. Det ble for tøft der og da. Men jeg var overrasket, overrasket over hvor godt min mamma forsto meg, hvor mye hun forsto ut i fra de få ordene jeg delte med henne. Hun så, sa og mente at jeg trengte hjelp.

"Men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp", sa mamma.

Som den sta jenta jeg var, trengte selvfølgelig ikke jeg hjelp. Jeg skulle klare dette på egenhånd. Helt uten noen andre. Det kom til å gå over av seg selv etter hvert. Det var i hvert fall det jeg trodde.

Jeg holdt det gående, ikke mer enn et halvt år, før jeg innså at jeg ikke klarte det alene og at det ikke kom til å gå over av seg selv. Jeg trengte hjelp. Jeg fikk hjelp. Jeg får enda hjelp. Selv om jeg av og til møter på lysere tider, kommer jeg til å trenge hjelp i en god stund til, for jeg er langt i fra "frisk".

Jeg har ikke fått en sykdomsdiagnose, men jo, jeg kaller meg selv syk, og vet dere hvorfor? Når hverdagslige ting blir en utfordring, som å stå opp, dusje eller i det hele tatt kle på seg ordentlige klær, ikke en gang klarer å være sammen med dine nærmeste, selv når du virkelig har lyst, fordi det bare blir for mye, du bare klarer ikke, så føles det helt for jævlig. Det gir meg en sykdomsfølelse - en følelse av å være psykisk syk.

Jeg vil bare sove på dagene for å rømme fra den realiteten jeg lever i, jeg gruer meg til nettene fordi jeg vet at enten får jeg ikke sove, eller så gråter jeg meg i søvn og våkner 2-5 ganger i panikk i løpet av natten, fordi jeg stresser og har mareritt. Jeg stress-sover. Det er som å sove, men å være bevisst på at du sover. Tankene går og du får med deg alt som skjer rundt deg. Kroppen sover, men ikke hjernen. Det er ikke avslappende i det hele tatt. Jeg er like sliten når jeg våkner som når jeg la meg. Dersom jeg skulle få en natt søvn uten å måtte skrike meg i søvn, uten å ha mareritt og uten å våkne, ville jeg vært så utrolig takknemlig.

I går dusja jeg for første gang på 4 dager. Jeg følte en stolthet. Ja, for noen ganger er det faktisk de små tingene som er vanskelig å gjøre. Og som betyr mest.

- A

Likes

Comments

Det er ikke lett å støte på tøffe tider, ha mye å gjøre og mye å tenke/huske på på samme tid. Så i sommer begynte jeg å skrive ned alle ting jeg måtte huske å gjøre, og alle tankene og bekymringene jeg bærer på. Dette gjorde det lettere for meg å være meg.

Alt jeg må huske på står skrevet på notatene på mobilen min, så dersom det skulle skje at jeg skulle glemme hva jeg må pakke i bagen eller hva jeg skal gjøre i løpet av dagen, så er det bare å sjekke mobilen. Jeg trenger ikke gå å "huske at jeg må huske", jeg trenger ikke minne meg selv på det 10 ganger om dagen i håp om at jeg ikke skal glemme det viktige jeg må gjøre. Og alle disse tankene og bekymringene jeg bærer på, skriver jeg også ned, delvis for å huske dem, men mest fordi det tilfredsstiller noe i meg når jeg klarer å sette ord på det jeg føler, tenker og bekymrer meg for. Det rydder litt opp i kaoset i hodet mitt og gjør det lettere å føle på følelsene, tenke tankene og bekymre meg for bekymringene.

Men av en eller annen grunn, er jeg livredd for at noen skal finne disse notatene med disse personlige ordene. Jeg ønsker ikke at menneskene som kjenner meg, skal få et så godt innblikk i mine følelser, tanker og bekymringer. Alle ulike tanker om ulike ting, viktige som uviktige, vonde som gode, små som store, står skrevet der. Det definerer meg og hvem jeg er. Det er så skremmende fordi det er så personlig og sårbart. Derfor ønsker jeg egentlig bare å slette alt som står der, men føler jeg ikke kan for min egen del, fordi jeg trenger disse notatene. Av og til er de en tankevekker, påminnelse eller bare en god hjelp for meg for å forstå meg.

Samtidig som jeg ikke ønsker at andre skal få kjenne den siden av meg, så ønsker jeg å få det skrevet ned fordi, for meg, blir det som å fortelle det til noen. Det ligger en ro over å ha delt noe slikt med en annen person, for da trenger man ikke lenger å legge skjul eller bære på det alene. Forskjellen på å skrive det ned og fortelle det til noen er at når man skriver det ned, slipper man å føle at man bryr eller gir andre unødvendige bekymringer eller tanker. Jeg ønsker ikke å være til bry for andre og synes derfor det er befriende å kunne føle en lignende følelse bare av å skrive det ned for meg selv.

Siden jeg er livredd for å at noen skal finne mine notater og at jeg er dårlig til å skrive noe form for dagbok, tenkte jeg at jeg kunne lage en anonym blogg hvor jeg kunne dele mine følelser, tanker og bekymringer uten å være redd for hva andre tenker eller tror om meg. Jeg gir dere ikke et navn eller et ansikt å relatere disse ordene til. Har samtidig et håp om at noe av det jeg kommer til å dele med dere kanskje treffer dere og gir dere, og meg, en følelse om at vi ikke er alene om ha det og føle det sånn som vi gjør. Hvis det hjelper noen av dere der ute, på uansett hvilken måte, bare litt til å føle dere bedre, forstått, og ikke alene, så ville det gjort meg så utrolig glad.

- A

Likes

Comments