Det er jævlig å hele tiden strebe etter perfeksjon, når det i utgangspunktet ikke finnes.

Det er jævlig å tvinge i seg mat, mens anoreksien skriker høyere enn høyest.

Det er jævlig å kjenne kroppen vokse, når tynnhet er lik trygghet.

Det er jævlig å ikke mestre alle skoleoppgaver, det er jo toppkarakterer som gjelder i hvert eneste fag.

Det er jævlig å stå opp før solen, og vite den går ned før du er ferdig med dagens plikter.

Det er jævlig å forholde seg til uforutsigbarhet, når kontroll er det eneste som holder deg oppe.

Det er jævlig å sitte på skolebenken time etter time, når sjelen sårt trenger et pusterom.

Det er jævlig å tvinge fram et uekte smil, når din indre verden raser. 

Det er jævlig å bo et sted, men være hjemme en helt annen plass.

Det er jævlig hvor fort man glemmer at alt i livet er midlertidig.

P.S. Jeg har det fint altså, måtte bare få ut litt frustrasjon før helgen braker løs.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 67 lesere

Likes

Comments

I nesten fire år handlet alt om kontroll. Anoreksien førte med seg et altoppslukende kontrollbehov. Og kontrollbehovet ble kun tilfredstillt, når jeg avsto næring og presset kroppen til det ytterste. Når fornuften begynte å vendte tilbake, og jeg forsto hvor selvdestruktiv jeg var. Ble jeg desperat etter forandring. Tvangstrøyen måtte av, og det fort. Jeg hadde anoreksi i vrangstrupen. Og tanken på å kaste bort flere år i sult, fikk meg til å fråtse i mat. Fråtse, angre og deretter kaste opp. Det som skulle fungere som et løsrivelse, resulterte i et fullstendig kontrolltap.

Jeg druknet i et virvar av kjedsommelige dager. Tomrommet ble forsøkt fylt med mat, men uten hell. Skammen som fulgte med, drev meg til et halvhjertet selvmordsforsøk. Jeg skriver halvhjertet, for døden var aldri et formål. "Selvmordsforsøket" var kun et desperat rop om hjelp.

Selvom jeg flere ganger, fortalte åpenlyst til mine behandlere om tap av kontroll. At jeg fråtset i meg store mengder mat, for å så stappe fingeren i halsen. Eller gikk xx antall timer uten mat, for å kompensere for utskeielsen. Ble alt jeg sa bagatilisert. Det var visst en naturlig del av min tilfriskningsprosess, på vei vekk anoreksi og spiseforstyrrelser. Sannheten var, at jeg var sykere enn på lenge. Forskjellen var bare det, at man kun ikke se det utenpå. Jeg var innenfor normalvektområde, og dermed "frisk". Ingen kunne se bulimien som var faretruende nær ved å ta fullstendig kontroll over meg.

Å gå fra ren anoreksi, til en mer sammensatt og kompleks spiseforstyrrelse. Var jævlig, men mest av alt skamfullt. Derfor uteble titalls av påbegynte blogginnlegg. Jeg ville under ingen omstendigheter, være hun som ikke klarte å bli frisk. Men som erstattet anoreksi med bulimi, og mistet all selvbeherskelse. Tanken på det, satte igang drivkraften, som skapte forandring. Jeg tok grep om livet, da jeg forsto at ansvaret lå i mine hender.

Hjelpen som skulle ha vært der, kom aldri. Selv ikke en overdose var nok. Da jeg ble skrevet ut etter hendelsen. Gikk det gradevis opp for meg, at selvhjelp og støtte fra de nærmeste, er den beste redningen. Ingen behandlingsopplegg kan erstatte det for meg. Derfor har jeg nå, kuttet alle bånd til helsevesenet. Epikrisen er skrevet. Et kapittel er avrundet, men kampen er slettes ikke avsluttet for min del.

Både kropp og psyke er på et helt annet sted nå, men jeg fortsatt en del å jobbe med. Men solen skinner om dagen, og stjernene lyser opp om natten. Det er aldri fullstendig mørklagt, uansett hvor grå og forkastlig tilværelsen føles til tider. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg både har dårlige dager, og vanskelige perioder. Det viktigste er å ikke la seg knekke, men godta nåværende situasjon. Se hva som kan endres eller forbedres, og reise seg opp igjen med hevet hodet ?

Likes

Comments

Kjære vakre svane. Lille, ville, viljesterke deg.

Hvorfor stritter du i mot din indre skjønnhet? Sykdom kler ingen.

Hva er det du ser i seg selv? Det må være noe, ingen andre kan se.

Hva er det du ser i speilet fremfor deg? Det eneste du mangler er kroppsfett, og glød.

Hvorfor ser du ikke, hva alle rundt ser? En jente, snart kvinne, med alle muligheter åpne.

Hvorfor er ditt syn på fremtiden så mørklagt? Det har ikke ført deg inn på en lett vei.

Hvilke krefter herjer egentlig med deg? Jeg vet de for øyeblikket, må være sterkere enn deg selv.

Hvorfor et selvhat så stort? Du er din egen største fiende.

Hvorfor lever du i skyggen av deg selv? Jeg lover, lyset vil ikke brenne.

Frister ikke livet? Helt ærlig, er vel redselen for å leve, større enn håpet.

Hvor gror håpet i deg? Dine øyner avslører magre tider.

......

  • 74 lesere

Likes

Comments

Hverdagen innhentet meg ikke, den reddet meg. De to siste ukene har tatt meg med en herlig storm. Jeg trurte ikke glede meg til skolestart. Jeg turte ikke tro på at vidregående kom til å bli bedre. Jeg var forberedt på å feile. Gå på tryne en gang til, som jeg har gjort så altfor mange ganger. Hvordan skulle jeg plutselig mestre hverdagen, når det eneste jeg har prestert i fire år, er å holde hodet over vann. Ikke la meg selv drukne i et hav av selvhat, sult og isolasjon.

En vanlig hverdag, var godt gjemt, som duse minner fra fortiden. Jeg kunne ikke huske detaljene.

Jeg hadde glemt hvor ufattelig deilig, det er å gå fra skolen fredag ettermiddag.

Jeg hadde glemt hvor gøy, det er å kjenne mestring over et simpelt regnestykke.

Jeg hadde glemt hvor nødvendig det er å hvile når man har tid, fordi pliktene står i kø.

Jeg hadde glemt hvordan en god latter, plustelig gjorde dagen ti ganger lettere å gjennomføre.

Jeg hadde glemt mitt faglige potensial.

Jeg hadde glemt at man i en hektisk hverdag, ikke rekker å tenke på mat 24/7.

Jeg hadde glemt hva Sara var uten anoreksi.

  • 74 lesere

Likes

Comments