Dikt

Vi vil jo ha en avslutning på alt


Vi vil se en film

og når rulleteksten kommer

vet vi at den er ferdig


Og vi vil høre en sang

og når det siste ordet er sunget

så vet vi at den er ferdig


Og vi vil lese en bok

og når man har lest det siste ordet på siste side

vet vi at den er ferdig


Men så har vi deg og meg

som ikke vet når vi er ferdige

som ikke vet når

rulleteksten kommer

eller ordet

eller den siste siden


Og hvordan skal vi da

få den avslutningen

vi begge vet

vi fortjener



Likes

Comments




02:17



Jeg setter den ene foten foran den andre. Jeg ser ikke hvor jeg løper. Jeg bare løper, uten å vite hva jeg skal, eller hvor jeg skal. Håret mitt blafrer i vinden. Lukten av høst trenger seg gjennom kroppen min. Solen er på vei ned, men de siste strålene som er igjen blender meg ubehagelig inn i øynene. Vinden treffer meg hardt i ansiktet. Litt som en bølge. Jeg faller. Papirene flyr ut i luften. Hvite papir som var fylt av blekk blir dratt med i vinden. Jeg klarer ikke holde dem igjen. Jeg blir bare sittende å stirre på at de flyr inn i det uendelige. Inn i det vi så fint kaller en horisont. En tåre triller nedover kinnet mitt. Hvite papir som var fulle av blekk er nå borte. Alt blekket som en gang ble brukt til ord er nå borte. Borte i ord jeg ikke lenger kan tyde i vinden. De svever så lett. Bekymringsløst, mens de lager en knasende lyd. Blikket mitt stirrer fortsatt inn i det uendelige. Inn i det uendelige som bare er tid. Jeg blir bare sittende stille og stirre. Enda en tåre triller nedover kinnet mitt. Jeg våkner. Det var visst bare en drøm.

Likes

Comments

Tanker

Dagene, minuttene og sekundene flyr fra meg, og det er rart å sitte her og skrive et innlegg på min egen blogg. Jeg startet denne bloggen for to år siden. Jeg startet bloggen da jeg var tretten, og sluttet vel egentlig like fort som jeg begynte. Jeg har lenge lurt på om jeg skulle starte igjen, og helt ærlig trodde jeg det aldri skulle skje, rett og slett fordi jeg trodde jeg aldri skulle tørre. Da jeg startet denne bloggen for to år siden skulle jeg skrive om hår og sminke, og det var det, men det er jo ikke helt meg. Eller det er jo meg, men det er ikke bare det jeg vil denne bloggen skal handle om. Jeg vil ikke ha en blogg som kun skal baseres på det overfladiske. Jeg vil ikke skrive en blogg der hverdagen fremstilles som perfekt. For min hverdag er ikke perfekt. Jeg har lenge lurt på om jeg tør å være åpen. Om jeg tør å fremstille meg selv akkurat som jeg er, akkurat så svak jeg er og akkurat hvor håpløs jeg kan være. Jeg har lenge følt at jeg burde si noe, men jeg har ikke turt. Jeg har vært redd for hva folk skal tenke, mene og tro. Men hvorfor skal jeg det? Når ble det en skam å være åpen? Jeg vil få andre til å forstå at man ikke er alene. Jeg har følt nok på den følelsen.


Den siste tiden har jeg rotet mye, eller de siste årene for den saks skyld. Kroppen min sa til slutt stopp. Alt ble til ingenting. Jeg stengte meg inne, og jeg lot meg selv rakne litt etter litt. Presset ble for stort, og jeg hadde mine problemer. Jeg snublet mye i mine egne bein, tråkket feil og tenkte kanskje ikke over alt jeg gjorde. Jeg fikk vite at jeg var depressiv, hadde angst og fikk senere diagnosen ME. Jeg var helt utmattet, jeg var lei og plutselig satt jeg der med en angst for verden. Jeg hadde angst for så og si alt. Alt var skummelt, og jeg turte ingenting. Etter så mange nedturer orket jeg ikke mer. Jeg var sliten og lei. Livet mitt var ikke lengre et liv. Dagene ble til en kamp. Det ble en kamp om det å sove mest mulig, så mye som hodet, tankene og kroppen min tillot det, i alle fall. For når jeg sov? Da kunne ingenting plage meg. Jeg ble min største fiende. Jeg hadde ikke lengre kontroll over min egen kropp. Hendene mine skalv som aspeløv, og jeg begynte å legge til uvaner jeg aldri hadde hatt. Jeg orket ikke å reise meg, jeg bare ga opp. Høsten var kommet, bladene hadde gitt fra seg sin siste gnist og været? Det var bare grått og trist. Gledene jeg hadde var borte. Selvtilliten min hadde nådd bunn. Alt forsvant. Jeg var ensom og redd. Ting gikk ikke fremover, dagene bare gikk. Jeg begynte å slite med mareritt og søvnparalyse. Hodet mitt var fullt av tanker. Jeg skyldte på meg selv og jeg skyldte på alle andre. Alt var feil. Alt var bare et eneste stort rot, og jeg klarte rett og slett ikke mer. Jeg var fraværende, jeg var lei meg og jeg så ikke noe glede i ting. Jeg var vanskelig å være med. Jeg var vanskelig å snakke med. Jeg levde i min egen lille boble. Det var så mye på engang, og jeg mistet meg selv. Jeg trodde til tider at jeg var i ferd med å bli gal. Jeg husker jeg ofte spurte meg selv "hvordan overlever mennesker egentlig dette her?", men vi gjør jo det. Vi overlever. Og når folk spurte hvordan det gikk sa jeg alltid "jada, det går vel fint", men det var jo rene løgnen, for egentlig så gjorde det jo ikke det. Men en ting var sikkert, og det var at livet var mer vondt for meg enn det var godt. Men hva skulle jeg gjøre da? Jeg måtte jo bare holde ut. Livet gikk jo videre, og morgendagen kom jo, enten jeg ville det eller ikke.

Så etter noen vonde år, og etter alt som har skjedd så sitter jeg og skriver på en blogg jeg aldri noen gang trodde jeg skulle skrive på igjen. Og ikke før nå kan jeg endelig si at jeg begynner å blir bedre. Etter to/tre år kan endelig jeg si at jeg faktisk begynner å bli bedre. Jeg har forandret meg mye, både på godt og vondt. Jeg er en erfaring rikere, og jeg har vokst mye de siste årene. Jeg har kunnskap, og kunnskap er verdifullt. Jeg tror også veldig på det at åpenhet gir kunnskap, og kunnskap er makt. Jo mer vi vet, jo mer behjelpelige kan vi være, og desto mer kunnskap vi har, desto lettere kan vi også hjelpe til med å forebygge psykiske lidelser. Og nettopp derfor velger jeg å være åpen om mine personlige erfaringer. For det å tørre og fremstille seg selv akkurat som man er, det er sårbart. Det er sårbart å dele sine feil. Det er sårbart å vise seg selv, akkurat som man er, helt uten filter. Men det er nettopp denne sårbarheten som gjør oss menneskelig.


Kanskje er det jeg har opplevd bare en bitte liten ting i forhold til det du har opplevd, men jeg vet ikke hvordan du har det, eller hvordan du lever ditt liv. For jeg er meg, og du er deg. Du har dine problemer, og jeg har mine. Aldri glem det.






Håper dere vil følge min hverdag, alle tankene mine og lese om mitt lille liv. Neste innlegg kommer så snart jeg har fordøyet dette litt. Jeg gleder meg til å skrive igjen, for jeg elsker det så sårt. Jeg gleder meg til å ha bloggen som min lille dagbok. Jeg skal fortelle om tankene mine og mine mørkeste dager. Jeg skal fortelle mer om angsten min, depresjonen, og om hvordan jeg senere ble syk av at kroppen sa stopp. Alt dette kommer, jeg trenger bare litt tid. Jeg er glad for å endelig være tilbake på bloggen, og ikke minst for at jeg endelig tør å skrive om det jeg som står meg nært og dele alt jeg har på hjertet. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.


Likes

Comments