Jeg kjenner hjertet banke,
pulsen stige.
Pusten er kjappere og kortere,
tankene utvikler seg raskere.
Øynene slitene, kroppen urolig.
Jeg kjemper med meg selv,
mot meg selv,
for meg selv.

- Sandra P.




Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har ligget våken om kvelden, uten å få sove, uten å få ro i kroppen og i tankene. Jeg har absolutt gått ut av telling på hvor mange ganger jeg har ligget i sengen min hos enten pappa eller mamma å klamret meg fast i puta mens jeg prøver å være helt stille, mens jeg prøver å komme til ro.
Utallige mange netter har jeg ligget i sengen min ordløs, den eneste lyden som er å høre er pusten min som stadig øker, nesa mi som snufser. Jeg ligger der å gråter, gråter så mye at jeg ikke får puste, og tilslutt blir jeg utslitt av å ikke kunne puste ordentlig, sliten etter å måtte hive meg etter pusten. Til slutt sovner jeg av utmattelsen, jeg gråter meg selv i søvn, og det er ikke sjeldent det skjer.

Jeg går hjem fra skolen, snakker med venninner på bussen om alt jeg skal rekke da jeg kommer hjem, alt jeg skal gjøre og alt jeg vil gjøre, skulle ønske jeg skulle gjøre. Innerst inne vet jeg at i det minuttet jeg går inn døren hjemme vil alt rase sammen, jeg kommer til å gråte, gå på do og ta av meg sminken for å ikke se at jeg gråter, ikke se så mye av det iallefall. For mens jeg sitter på bussen, ler, smiler og snakker om alt godt vet jeg at jeg er sliten, sliten av skole, og sliten av å stresse.

Det har gått litt over to uker av skolen, og jeg gråter, stresser og sliter meg igjennom skole dagen allerede. Jeg er så lei, så sliten og jeg vil bare sove. Ikke for å slappe av men for å slippe unna, slippe tankene, stresset og slippe å i det hele tatt bry meg om skolen og de firetusen leksene jeg må gjøre før jeg skal legge meg klokken ti, og før det må jeg også være litt sosial for å ikke ødelegge vennekretsen min eller meg selv ved å være inne så mye, være alene så mye, lukke meg inne.

Den siste uken som har gått har øynene mine vært såre, jeg har gråtet så utrolig mye at jeg ikke har tellingen og det skjer flere ganger om dagen ikke bare rett før jeg legger meg. Men, det er mest ille før jeg legger meg, selvfølgelig, det er jo da alt vondt, dumt og teit dukker opp i hodet. Det er da jeg bare vil gi opp hele skolen, og hele utdanningen min. Jeg veit ikke, men jeg er lei, lei av å stresse og å ha det vondt fordi jeg må rekke de 14 oppgavene i matte, det lange essayet i norsk og de 20 oppgavene i naturfag. Jeg er bare lei, lei av å gråte og lei av skole.

Likes

Comments

Det er utrolig mye snakk i media om ensomhet nå for tiden, og det skjønner jeg for det er et flertall av oss som føler oss ensomme. Det er ikke slik at alle eldre har en pensjonist gruppe på en lokal Kafé å gå til om dagen, eller en venninne / venn å gå tur med eller ta en kaffekopp med på onsdags morgen når været er så utrolig fint. Det er ikke sånn at alle foreldre eller voksene har en venne-gruppe som samles for å ta med barna på tusenfryd eller grillfester, og det er iallefall ikke slik at alle ungdommer er ute fra de står opp til de legger seg fordi de har så utrolig mange venner de skal rekke å være med. Tenk på alle de barna som kommer hjem fra barnehagen en dag, og sier til mammaen sin "Jeg gleder meg til jeg begynner på skolen jeg, mamma, for da kan jeg endelig få mange venner", for dette lille barnet og alle de små barna dette skjer med har ingen å leke med, ingen å be i bursdag og heller ingen som ber dem i sin bursdag.

Ensomhet er et sterkt ord, et trist og tomt ord. Det er noe som rammer så utrolig mange mennesker den dag idag, og det er så utrolig, ufattelig og ubegripelig trist og forferdelig. Alle burde ha noen å gå til, noen å snakke med, noen de kan inkludere og noen å bli inkludert av. Mennesker trenger hverandre, på så utrolig fler måter enn vi kan tenke oss.
Det er jo ikke slik at det bare er de som er alene som føler seg ensomme, for et menneske kan ha fem tusen venner og likevel føle seg ensom, dette kan jeg skrive under på.

Jeg har en kjæreste og jeg har to bestevenninner, likevel kan jeg sitte med alle tre av dem og føle meg ensom. Vi kan sitte å spise middag som vi alle har lagd eller bestilt om vi er super late eller skal kose oss litt ekstra, å imens vi spiser dette måltidet kan vi snakke, le, grine, sutre og egentlig alt hormonelle ungdommer gjør når de nyter hverandres selskap, kan jeg sitte å føle meg utelatt, tom, ensom, alene og usynlig. Alt dette selvom vi alle snakker med hverandre, selvom de hører hva jeg har å si og jeg hører dem, selvom jeg er i et rom med mennesker føler jeg meg enda så utrolig ensom.

Jeg vil nok tippe det er mange der ute som tenker at jeg bare er en annen oppmerksomhetssyk jente som sikkert ikke fikk sagt ferdig setningen sin, som ikke ble sett da hun gjorde noe morsomt eller hørt da hu hadde noe på hjertet, kanskje hun ikke ble invitert til å "henge". Men dette er ikke alltid sant, jeg føler meg ikke ensom når jeg ikke blir sett eller hørt, ikke nødvendigvis, for selv jeg vet hvordan man venter på ens tur til å si noe.
Det er utrolig mange måter å være ensom på, det værste jeg vet er å sitte på rommet mitt hjemme å se på alle venninnene mine være ute eller hos hverandre uten at noen spurte meg om å finne på noe, da føler jeg meg ensom og glemt.

Som jeg startet med her så er ensomhet et hett tema i media og det er mange bloggere, YouTubere, Instagrammere og andre mennesker på sosiale medier som forteller sin historie, sin mening og viser sitt engasjement angående dette noe jeg ser utrolig opp til og derfor valgte å si noe om selv. ENSOMHET ER IKKE OKEI. Ingen burde føle seg alene, ensomme og tomme.
Ensomhet er ikke bare noe som dukker opp av å ikke ha venner, å ikke ha noen å være med til en hver tid men så utrolig mye mer. Jeg kan ikke si jeg vet alt om ensomhet bare fordi jeg føler på det, men jeg har en side av tusen sider som jeg vil fortelle og si noe om.

Jeg har 340 venner på facebook, det er under gjennomsnittet på hva en ungdom har av venner på sosiale medier. Likevel kjenner jeg kanskje hundre av dem og hver uke snakker jeg med kanskje fire av dem, hver dag er det kun to av dem jeg snakker med og det er kun én av dem jeg er med til vanlig. DETTE ER SYKT. Vi lever i en verden hvor ensomhet begynner å bli vanlig blant eldre og yngre mennesker, ensomhet har blitt bevist at kan føre til depresjoner og angst, er det dette vi vil?

Jeg kan ikke få slutt på ensomhet, jeg kan ikke inkludere alle eller få alle til å inkludere meg. Jeg kan ikke bare slutte å føle meg ensom i sosiale sammenhenger eller når jeg en jente på 16 år sitter alene på rommet mitt foran en svart skjerm som ikke lyser en eneste gang fordi hun ikke har noen å snakke med. Verden er komplisert, og det er vi også. Det å fikse slike "problemer" som ensomhet og andre ettervirkninger som kan komme med dette er ikke lett men det er heller ikke umulig.

Likes

Comments