Så og si de fleste kjenner seg sikker igjen i overskriften, dette temaet er jo blitt snakket så mye om og man møter på det hver dag. Det jeg vil med dette innlegget er bare å få tømt meg for hvordan JEG tenker og føler meg i forhold til det, da jeg har sterk angst og depresjon.

Dette har jeg slitt med siden jeg kan huske. Og det blir egentlig bare verre og verre, uansett hva jeg gjør og forskjellige terapier jeg går til. Men det går veldig i bølger, noen perioder er ekstra tunge, andre bare tunge, andre ganger så bare er det ''vanlig''. Men depresjonen spesielt ligger alltid der og lurer. Angsten min er et stort problem også, men jeg klarer noen ganger å utfordre meg selv på okay måter som gjør hverdagen enklere å takle. Og jeg tør mer og er mer komfortabel med å si og gjøre ting som jeg aldri ville gjort før. Men det er mye jeg sliter med enda som jeg tviler på kommer til å gå vekk, fordi det henger også sammen med selvtilliten min som ligger på dobbelt minus 0.

Selvtilliten min har alltid vært et problem. Og da i tillegg ha spiseforstyrrelse, så man har ikke kontroll over kroppen. Og pga en av spiseforstyrrelsene mine når jeg var lita, så endra det alt da jeg ble tvangsforet i flere år. Kroppen min ble helt grusom for meg. Og jeg har blitt en del mobbet, ditchet og sett på. Var egentlig ikke SÅ stor, men stor nok til at det ikke er bra nok i dette samfunnet. Og pga denne kroppen som jeg hater, så har det ført med videre spiseforstyrrelser som har igjen ført til at jeg går ned i vekt. Og det er jo helt supert for meg. Jeg har blitt mye mindre igjen, folk kommenterer ''så liten du er blitt!'' - og det gjør jo meg glad. Men jeg er fortsatt ikke fornøyd selv. Og jeg vet jo at spiseforstyrrelser ikke er bra, men hver gang jeg har en sånn periode så blir jeg glad innerst inne, fordi jeg vet det fører til resultater, jeg blir mindre og mindre. Hodet mitt tuller veldig til. Men også alle de som har sagt at jeg ikke er god nok. Tro meg, det er så altfor mange som dømmer der ute.. Det er tungt. 

Jeg føler meg fanget i min egen kropp, i mine egne tanker og følelser. Jeg kommer meg ikke ut av loopen av negativitet. Og selvom jeg har funnet en så utrolig god og søt kjæreste som behandler meg fantastisk og ikke bryr seg om kroppen min og slikt, så hjelper det ikke nok.. Jeg klarer ikke føle meg vel med meg selv, jeg vil gråte hver gang jeg ser meg i speilet. Hater utseendet mitt så mye. Jeg må bruke extensions fordi jeg mistet mye hår av stress og press på utseendet så jeg har farget og bleket håret som en gud. Jeg har en hud som gir meg arr bare jeg får et sår, det er veldig frustrerende også da man er stygg om man har arr. Jeg har en rygg som er ødelagt som er største grunnen til at jeg ikke klarer å jobbe og ikke har klart det på mange år.. Det er veldig nedtrykkende fordi jeg føler meg som en mislykket person. Føler jeg skuffer de rundt meg, skuffer meg selv. Blir flau av meg selv, men vet ikke hva jeg kan gjøre for å stoppe det. Jeg skal begynne i trening for å trene opp ryggen igjen og jeg håper det kommer til å hjelpe, ellers vet jeg ikke. Jeg vil tilbake i jobb, føle meg normal. For nå føler jeg meg svært lite menneskelig, med smerter hver dag, psykiske problemer.. 

Jeg er ærlig talt sliten, lei. Vil ikke ha det sånn her, og jeg klarer ikke få det ut eller beskrive hvordan jeg virkelig føler meg eller har det. Ingen ord er bra nok. Jeg håper bare denne lykken jeg nå får av kjæresten klarer å holde meg på rett kjør den tiden det trenger, for er en trøst å ikke føle seg helt alene også. Og å føle meg alene har jeg gjort mesteparten av livet mitt. Jeg vet ikke. Jeg orker ikke. Jeg vil ikke. Vil bare si takk for meg. Huff. 


~

Design your blog - select from dozens of ready-made templates or make your own; simply “point & click” - Click here

Likes

Comments


Jeg kommer til å bruke dette innlegget til å uttrykke mine ulykkelige og vonde følelser denne gangen. Jeg føler at jeg ikke kan fortelle noen direkte, spesielt ikke de det gjelder, så da skriver jeg det heller her. Noen ganger får man slengt i trynet at de du trodde sto deg nær, ikke står deg så nær alikevel. Og man skulle ønske at det var uhørt, usett, ulest og uvisst, men sånn fungerer det ikke, gitt.


Det startet med at jeg følte meg ordentlig såret, så gikk det over til lei seg, nå er det mest sinne, men jeg føler en smule tristhet også, som presser seg på hele tiden. Jeg fikk vite at en av mine nærmeste bestevenner prater mye dårlig og dumt om meg til folk rundt, og det er løgner som blir sagt til meg og tydeligvis mye fake og skuespill. På en måte er jeg ikke så overrasket, men samtidig er jeg det med tanke på hvor mange års vennskap det er snakk om. Jeg har klart å slå meg til ro med det som er, for sånn er det, enkelt og greit. Men jeg er så usikker på om jeg klarer å holde meg borte fra denne personen med tanke på hvor glad jeg er i h*n. Man vil så gjerne se det beste i folk, enda de viser deg sitt verste, det er kjempe vanskelig, og det er kjempe vondt.


Og attpå til det, så finner man endelig lykken med en fantastisk gutt, og man har det kjempe bra. Men så er det folk rundt som ikke er så fornøyde og vil heller slenge dritt og surhet. Jeg har fått mye kjeft, og noen sier ting om meg og andre vil ikke ha noe med meg å gjøre mer. Det sårer veldig også, hvorfor er det slik? Det gjør det så kjipt og vrient. Jeg prøver å være en god venn og alt, men får nada tilbake. Og det plager meg kjempe masse og jeg kommer ikke over det så lett, vet jeg burde bare gå videre når ting bare går enveis, men jeg klarer ikke det heller.


Hva skal jeg gjøre? Hvordan løser jeg dette? Hvorfor ser alle på meg som en dårlig person? Hvorfor er jeg så misforstått? Hva gjør jeg galt siden folk snur ryggen til meg? Jeg forstår virkelig ikke hva det er, når alt jeg gjør er å være der for dem alt jeg kan og være den beste vennen jeg kan være. Men det er ikke godt nok. Jeg er ikke god nok.

Jeg blir bare sett på som en byrde, en plage. Det er iallefall det jeg oppfatter oppførselen til folk som. Så jeg velger å slutte å prøve, det er nok. Hvorfor skal bare jeg kjempe for ting? Det er ikke riktig. Hvorfor skal folk gi meg dårlig samvittighet for mine valg og mine følelser. Vi er alle mennesker, gi dere. Det er nok nå. Jeg har fått nok, jeg gidder ikke.


~

Likes

Comments