Det var det første jeg leste når jeg åpnet appen igjen, med med klar beskjed at det å blogge fra veilederen min - hjelper å få ut de følelsene som trenger seg på av og til når ord fort blir fattige i noen situasjoner som skulle oppstå. Etter flere måneder av bloggingen bestemte jeg men for idag at det kanskje ikke var et av de smarteste valgene jeg har gjort, for det å blogge betydde egentlig veldig mye for meg - utrolig nok, selv om det ofte bare var om elendigheten og slikt når jeg hadde nedturer. Men nå er jeg inne i en bedre periode, hvor det også kommer oppturer.

Siden sist jeg var her inne her, har det skjedd - masse. Både positivt og negativt, vi kan jo egentlig starte med det positive som jeg husker. For før jul - eller på julaften fikk jeg i gang reisefoten, det endte med en tur til USA for å møte min aller beste venninne Dina, hun hadde ingen anelse om at jeg kom, noe som gjorde besøket ekstra morsomt.

Jeg var der til 1. Januar om ikke jeg husker feil, og det var en utrolig opplevelse - vi var i New York og handlet, så på ting, møtte masse nye mennesker samt. så på basketball flere ganger. Vi reiste rundt og spiste mat som jeg aldri har prøvd før, gjorde ting jeg aldri hadde sett for meg at jeg ville gjøre. Sene kvelder på dunking'n donuts med Mario - som forresten jobbet der da, og mest sannsynlig kommer på besøk iløpet av sommeren. Det er faktisk noe jeg ser veldig frem til foe vi hadde det veldig gøy sammen. Jeg kan trygt si at der var både gøy og skremmende på engang, å være i en så stor by - hvor du aldri har vært før, nesten alene.

Det er virkelig et positivt minne jeg aldri kommer til å glemme - det uttrykke jeg fikk når Dina så meg i stua uten at hun viste at jeg skulle komme var priceless. Og jeg må si at ettersom at det en en måned igjen til Dina kommer hjem igjen, skal det bli ekstra masse oppturer denne sommeren. For den jenta vet virkelig hvordan man skal skape stemning og humør - uansett dagene, og jeg er utrolig glad jeg har møtt på den jenta!

Det har også vært en del biltreff, jeg har vært på TV2 Broom med bilen min hvor jeg snakket mye om den og forklarte planene for den, sene kvelder med prosenter i blodet sammen med guttakrutt, film og skruing i garasjen, sett blant annet en bil som bare er en av sitt slag i Norge sakte men sikkert fikset opp igjen (ikke ferdig, men eieren får det til enda - og jeg gleder meg til å se den ferdig). Vi har spilt spill på kveldene og kost oss masse. Den siste perioden er den jeg setter veldig stor pris på, personene jeg har møtt og vært med har virkelig satt inntrykk, folk er liksom ikke bare folk lenger. De setter igjen et inntrykk jeg ikke helt klarer å beskrive.

Det å være med alt fra sene kvelder i en sofa, til kvelder tilbrakt sammen med hyggelige mennesker på et sykehus. Bare samholdet man ser rundt folk når ulykker skjer, er så utrolig stort i blant. Kvelder tilbrakt på lekeplasser bare for å drive ut ekstra energi eller bare få ekstra energi for å skape stemning, sitte på en bensinstasjon i flere timer bare for å skravle om alt mulig rart. Reise ut på et utested jeg aldri har vært på før og møte folk som faktisk gir deg en god latter, dra rundt og lage fanteri å tulle litt med reglene, det er det som har satt preg den siste tiden.

At det finnes mennesker som faktisk ønsker å le, ønsker spenning i livet, ønsker bare å ta ting som der kommer på sparket - folk som egentlig ikke er så ulik meg i noen tilfeller. Folk som tar den for den du er, og setter pris på deg. Ikke for hva du gjør, men for hvem du er. Reisene jeg har fått, opplevelsene jeg har fått oppleve. Takk - takk med stor T for at jeg kan føle meg så heldig og glad for alt det fine jeg har fått oppleve, og håper jeg får være med å oppleve videre.

Jeg har også tilbrakt mye tid med Ine, det morsomme er at hun faktisk bor i samme by som meg. Nesten rart og tenke på at jeg har fått bedre kontakt med folk i denne kommunen, til dere som ikke vet hvem Ine er så er det hun som er på bilde med meg. Hun har blitt en veldig viktig person for meg, og jeg er takknemlig for alt det gale vi finner på sammen. Alt fra kjøreturer til sykehus hvor jeg lett besvimer fordi det er sprøyter der hehe, til å ligge ute og bare sole seg.

Selv om det har vært mange flotte oppturer, har det vært mange store nedturer. Men egentlig så vil jeg ikke snakke om alle nedturene ettersom at ting er ganske bra akkurat nå. Dette innlegget skal være et av de første positive, vi starter på scratch med blanke ark. Første side, er positiv.



Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Jeg er en kortvoktst jente på 20 år, som prøver hverdag å gjøre store ting her i livet, kjemper meg gjennom dagene. Jeg føler ikke at jeg klarer det hver gang, men alt er verdt et forsøk. Og nå merker jeg at jeg er veldig sliten, sliten av at jeg hele tiden skal prøve å klare tunge dager uten noen form for støtte i ryggen, og de gode dagene blir bare en bonus man har fortjent i blant.

Etter at min aller beste venn, reiste til USA for å studere, noe som ser og høres fantastisk ut. Satte jeg meg ned i sofaen og følte at min bedre halvdel og en del av meg forsvant, jeg ble tom og følte meg helt alene. Hverdag snakker vi sammen, og da blir som regel ting alltid bedre. For jeg føler at hverdag er en kamp, det er en kamp å komme seg opp av senga.

Det å gå ut av senga er vondt, for jeg vil ikke opp - jeg vil bli her fordi jeg er utslitt i kroppen. Jeg har vært mye hos legen igjen i det siste tatt prøver og tester igjen, og har fått masse papirer samt. dokumenter på forskjellige ting. Resultater, ikke at jeg har forstått mye av det som står der og da er det veldig fint at man kan google litt.

Noe av det ga svar på ting, mens andre ga ikke noe. Men et avsnitt står det med stor skrift "Spiseforstyrrelser" - og igjen synker man sammen fordi man vet selv innerst inne at det stemmer. Og det gjør vondt fordi du vet ikke selv hva du skal gjøre for å få ting bedre. Og det er et problem til dags, for det er ikke bare jeg som har det eller føler det sånn.

Det sitter sikkert flere tusen som tenker det samme, at det finnes ikke håp. Og du vet ikke hva du skal gjøre, akkurat som meg. Hvorfor får du ikke bedre hjelp, hvorfor tar ingen spiseforstyrrelser alvorlig? Det er farlig, det finnes flere grunner til spiseforstyrrelser, angst, depresjon, stress, kropps press og listen fortsetter i det uendelige.

Når du er ung og du jobber 8 timer hverdag, så setter du deg gjerne ned fem minutter her og fem minutter der. Så kommer du til pausen, og du skal spise - det er du fast bestemt på., men så blir du sittende og pirke i maten. Og sånn har det vært i snart i en måned, og det er en måned nesten ikke noe mat - hvis jeg har vært heldig har jeg fått i meg noe en gang i døgnet. Men på det lengste har jeg gått uten mat i 38 timer.

Og sånn går det i perioder, de periodene som er fine kan man sitte og klare nesten å spise som normalt bare mindre porsjoner, men før det fikk jeg ikke i meg noe. Og sånn går det, og det er vondt å ikke vite hva man skal gjøre med det. Perioden før det igjen kunne jeg gå dager uten mat, så lenge jeg hadde vannflaska ved siden av meg.

Og det er ikke det at jeg ikke vil spise, for jeg prøver så godt jeg kan - men matlysten er der, og når du skal til å spise, føles det ut som om kroppen sender ut et signal at du er stappmett. Du har ikke plass til mer, og du blir heller mer kvalm. Så da slutter jeg å spise, fordi det er ikke en behagelig følelse.

Legen mener det har blitt utviklet av at det har skjedd mye det siste året, at det kan være en påvirkning av stress og angst for å være alene og at det har skjedd for mye i hverdagen. Jeg føler ikke noe angst for å være alene, jeg føler meg tom som er alene. Det er greit at jeg føler meg litt stressa over helgene, når du ikke vet om du er god nok eller om det blir noe til helgen; for enten er du alene, eller så er du med noen.

Blir jeg sittende alene, eller blir man å finne på noe spør jeg hele tiden meg selv på fredagen. Legen har gitt meg et ark med forskjellige produkter jeg kunne kjøpe på apoteket for å få i meg noe. Men jeg får det ikke til, jeg merker at jeg er lei og vil nesten ikke prøve mer for jeg faller alltid tilbake i samme sporet.

Noen ganger, opp til flere ganger om dagen - lukker jeg øynene mine godt igjen, og ser for meg at jeg er et helt annet sted. Et sted med masse positive og glade mennesker, som smiler. Og da klarer jeg og smile selv. Jeg ser for meg de positive opplevelsene jeg har hatt i år og da smiler jeg enda mere. Så lukker jeg opp øynene og kommer tilbake til virkeligheten.

Bilderesultat for trying so hard tumblr

Likes

Comments

Kjære du som leser nå, kjære du som er et nettroll - kjære du som sprer usanne ord og kjære du som trur du er bedre enn alle andre.

Idag har jeg blitt voksen, Idag har jeg endelig innsett at livet handler ikke om å være bedre enn alle andre, være flinkere enn alle andre og trykke andre ned. Idag har jeg blitt voksen, fordi jeg ser at hverdag er en ny dag. En ny start.

Idag har jeg blitt voksen fordi jeg ikke vil bruke tiden min på de som gjør meg vondt, uansett hvor mye de bruker tiden sin på å gjøre meg vondt. Jeg har blitt voksen, fordi jeg selv tar mine avgjørelser, og har valgt å legge vekk de vonde tankene om livet.

Idag har jeg blitt voksen fordi jeg vet aldri om morgendagen vil komme, eller om jeg kommer til å gjennomføre den. Jeg tar mine avgjørelser og valg, jeg står for mine handlinger og ord. Og har valgt å leve hverdag som om det var min siste.

Jeg har valgt å ta tatoveringer som for meg betyr utrolig masse, jeg har valgt å ta avstand fra personer som gjør meg vondt 1 og det største valget var å velge de jeg vil ta med meg videre.

Jeg har valgt å ta med de som gjør meg lykkelig, sprer glede og positivitet, jeg har valgt å være den personen som får dagene til å bli bedre. For den som har det vondt. Jeg har valgt å være den vennen som alltid stiller opp og alltid er der, for jeg har lært mine feil.

Og har valgt å gi opp å prøve å være venn med de som ikke er venn med meg, jeg har valgt å gå videre i livet og glemme de som har gjort meg vondt og tatt lærdom av de feilene jeg har gjort. Jeg har vært ung, jeg har gjort feil - jeg har vært en drittunge engang jeg også.

Men Idag har jeg valg å bli voksen, selv måtte de feilene jeg gjorde fra 5 år og kanskje 1 år fortsatt følge meg litt til. Men jeg bryr meg ikke, om folk vil snakke stygt om meg, kalle meg stygge navn og svartne til mitt rykte.

Fordi jeg vet selv hva som er sant, og det vet de nærmeste hos meg også. Jeg drar på jobb og er med de hverdag, nyter hverdag og hvert minutt. Jeg føler at livet mitt er bra nå, og hvem som helst kan bruke sin tid på å prøve å ødelegge det.

Men jeg har blitt voksen, og finner alltid en løsning på hvordan dagene skal bli bedre, selv på de dårligste dagene.

Likes

Comments

Det gjør egentlig vondt å se på min minste lillesøster, og min minste lillebror. Fordi de har ikke en eneste tanke eller en ide hvordan denne verden kommer til å bli for dem, eller hvor annerledes ting blir når de vokser opp og får realiteten slengt i ansiktet. For når du er liten, tenker du kanskje at du er ustoppelig - og skal bli en rakettforsker eller kanskje prinsesse, fordi verden mater deg opp på ting som gjør at du trur du kan det.

Når jeg var liten trudde jeg at ingen kunne skade meg, eller såre meg. Jeg trudde jeg var usynlig, jeg trudde jeg var vakker og jeg trudde jeg var venn med alle jeg møtte på og sa hei til. Alle var snille når jeg var liten, tøy var ikke viktig - jeg kunne gå i alt mulig og ingen ville si noe på det. Fordi jeg var liten.

Jeg kunne legge meg uten en eneste tanke eller tåre som hadde såret meg de dagene jeg var liten, jeg trengte aldri å løpe vekk fra problemene mine eller personer. Jeg smilte hele tiden, og prøvde å gjøre alle rundt meg glade. Jeg hadde aldri tanker om at jeg ønsket å avslutte livet mitt som liten.

Små barn vet ikke hva de såkalte berg og dalbanene er i livet, for livet er hard. Verden er et forferdelig sted å være noen ganger, slemt med utrolig mye dømming. Folk dømmer deg for absolutt alt du gjør, eller sier. Og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor eller hvordan jeg ikke kunne være redd for den verden vi lever i nå. Hvorfor var jeg ikke redd for alle farene som liten?

Hvorfor, vet jeg ikke nå. Det er ikke vår feil at vi er redd for den verden som vi lever i nå, Personene som levde før oss og er eldre enn oss tvang oss til å bli det. De fortalte oss historier, om ting som skjer og har skjedd i verden. Det er det som har gjort oss redd.

Jeg skulle ønske jeg fortsatt var den personen som ikke brydde seg om farene rundt seg, personen som alltid smilte, lo var glad og alltid var snill. Personen som alltid var morsom og hadde venner rundt meg. Jeg savner de dagene da jeg satt foran speilet mitt som liten, og tenkte at jeg var utrolig vakker og at ingen kunne hindre meg i å bli det jeg ville.

Jeg savner de dagene jeg ikke brydde meg om hva folk sa om meg, eller at folk ikke snakket ned om meg. Jeg savner rett og slett å være liten, liten nok til å kunne slutte å tenke på alt det alle sier om meg og snakker om hva jeg gjør.


Likes

Comments

Har du noen gang følt deg i så dårlig humør at du nesten har ønsket å lage en avskjeds lapp, eller en beskjed til noen du bryr deg mest om eller har brydd deg mye om fordi du merker at du er lei av å prøve mere. Prøve å gjøre alle fornøyde, prøve å gå igjennom en ny dag fordi folk hakker på deg og setter deg i et dårligere lys enn dagen før.

Selv om du ikke snakker mer med de enkelte personene, eller er med de - men alikavell blir du tråkket på og føler deg ubrukelig fordi de klarer å dra alt livet og engasjementet du har i deg. All den positiviteten som de engang klarte å skape har forsvunnet og du føler deg kun hel noen minutter av gangen.

Jeg føler meg tom, og energinivået er ikke som før. Jeg kan smile og le, men det er bare minutter av gangen, for jeg savner personer jeg ikke får tilbake. Og folk er flinke til å trykke deg ned uten at de er der og gjør det direkte, men bare måten mennesker snakker til deg eller hva du hører blir sagt er så vondt.

Noen ganger ønsker jeg å lage en lapp, en lapp for hver ting jeg skulle ønske jeg hadde klart å si til enkelte personer. På godt og vondt, for min egen del. For jeg er sliten av å høre på hva alle har å si om meg, for det er slettes ikke mye positivt. Ja, jeg har gjort feil - greit jeg vet det, og jeg har innrømmet det. Men hvorfor må det hele tiden dukke opp på banen igjen hvis jeg vet det fra før.

Jeg har forandret meg, men får aldri muligheten til å bevise det. Fordi jeg aldri får en sjanse, jeg har gjort en tabbe og av den må jeg tydeligvis straffes for igjen og igjen. Men hva med alle andre som er rundt meg, som sårer meg - hvorfor skal jeg så lett gi alle andre nye sjanser?

Jeg vil vekk herfra, vekk fra absolutt alle sammen - og starte på nytt et annet sted, jeg merker på hele kroppen at hvis dette er sånn livet er, så ønsker ikke jeg å være en del av det. Og det er vanskelig å skrive og si, men hvis livet skal være så hardt. Og den bakken så lang før man kommer til suksess, kommer jeg til å gi opp. For jeg merker at både psykisk og fysisk orker jeg ikke dette mere.

Jeg klarer å få pauser innimellom - ved å stikke av til steder jeg ikke hører hjemme, men alikavell er det et pust i bakken som gir meg noen minutter uten bekymringer og plagsomme tanker. Tankene av at folk står å ler av meg eller snakker om meg og mine avgjørelser. Hva jeg velger å gjøre med håret, kroppen eller med bilen min er helt opp til meg. Så lenge jeg er fornøyd har ikke andres meninger noe å si så lenge jeg er fornøyd.

Greit ja, jeg hører hva alle sier om meg - for folk må ikke tru at ingen åpner kjeften i ny og ne. For det stemmer ikke, men jeg er lei av å høre hva alle sier om meg, kan ikke noen snart fortelle meg hva de sier for å beskytte meg eller sette en stopper for det å stille opp for meg? Hvorfor kan ingen det?

Når noen snakker om mine venner, eller tidligere venner - klarer jeg likevell å beskytte de, for jeg er lei av å snakke dritt om folk, for jeg vet hvor vondt det er. Og det blir aldri bedre føles det ut som, derfor skulle jeg ønske at det var en lettere vei å kunne bli voksen på. For det virker som at når du er voksen, er alt så mye lettere. For da er du gammel.

Men hva om jeg aldri blir gammel, hva om jeg skriver en avskjedsbeskjed og plutselig noe skulle skje. Er det da et tegn på at det var meningen at livet skulle ende så brått eller var det et uhell som ikke skulle skje? Jeg merker at det er mye som skal til for å dra meg opp av senga, større gleder som skal til for at jeg skal trekke på smilet fordi det er slitsomt.

Jeg er sliten, jeg vil vekk, jeg er lei, og merker at det er ikke mye som skal til før en bare vil bli hjemme i senga. Ligge der en hel dag, kanskje en hel uke, eller en måned.

Likes

Comments

Men hva betyr egentlig det? Jo det betyr.

At noen mennesker trur at de er verdt så lite at de går igjennom selv voldelig eller smertefull kjærlighet. De tiltrekkes av personer som behandler dem like dårlig som de føler seg. Noen mennesker har et selvbilde som er så vondt at de ikke vil slå seg til ro med noe, som de mener at de ikke fortjener.

Mens andre mennesker helst vil finne noe som er bedre enn de fortjener, finnes det mennesker som mener at de burde finne noen som er dårligere enn de fortjener fordi de ikke har det godt med seg selv. Andre fordi de ønsker å føle kjærlighet på godt og vondt.

Måten du ser på deg selv, er måten du ønsker å bli behandlet betyr det rett og slett etter min oppfatning. Hvis du mener at du er en dårlig person, så ønsker du å slå deg ned med en som er "like dårlig" hvis ikke være etter det du ser. Men det er feil, du er ikke så ille som du skal ha det til - og trenger ikke å godta det å ha det vondt fordi du føler deg dårlig.

Det er garanter mange mennesker rundt deg som setter større pris på deg enn det du trur eller det du vet. Fordi du er god, alle mennesker er gode - noen har bare vanskeligheter for å vise det. Ikke se på deg som en dårlig person, selv om du kanskje har gjort en feil i livet. Men det er lov, for ingen er feilfrie.

Du vil finne en person som elsker deg og setter større pris på deg enn du mener at du kanskje fortjener, og den personen mener kanskje det samme som deg. At han eller hun ikke fortjener deg. Men husk og fortelle hvor mye personen betyr for deg, gjerne flere ganger daglig - for til slutt, så vil man begynne å tru på det.


Likes

Comments

Det er vanskelig å like noen, fordi noen ganger. Noen ganger vet du ikke om den personen har følelser for deg, eller ikke. De sender deg alle disse miksa signalene som etter hvert vil forvirre deg helt, til slutt så mye at du kanskje ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Du prøver og finne ut disse signalene selv, så du sitter der med alle disse tingene som gjør at du grubler, og lurer på om du skal spørre. Lurer på om du har motet til det.

Motet til å kunne si hva du føler, men allikevel vet du ikke hvordan du skal formulere deg. For jeg hater å like noen, for med engang du er knyttet, føles det nesten ut som at hele livet ditt er avhengig av den personen.

Det kan noen ganger føles som å bli mishandlet. For å bli mishandlet skjer ikke plutselig av seg selv, eller fordi personene melder seg frivillig for det. Mishandlingen skjer fordi mishandleren lyver, manipulerer og snakker i miksa signaler ut av kjærlighet og en tanke eller kanskje en liten smule med rettferdighet så stoler vi blindt på de.

På enden av et forhold eller vennskap som jeg satte høyere enn noe annet fikk jeg høre - "Selv ikke de som har såret deg mest, klarte ikke og knuse deg eller personen du er - og uansett hvor hardt jeg har prøvd. Kan ikke jeg heller klare det". Det høres kanskje merkelig ut, men jeg glemmer aldri den setningen, som om den skulle vært brent inn i sjela.

Det føles som om man er spilt inn på et opptak, som tok alt og rapporterte slik et opptak gjør. Men hva om man sakte gir opp, og slipper taket. For det føles ut som at man er en maskin, en maskin som suger opp informasjonen - vrir og vrenger på det, og slipper det ut for å bruke det som et våpen for å beskytte seg selv eller lage problemer og bråk for andre.

"Ingen har følelser, ingen på noen som helst måte, og det er viktig at du husker det. For alle "følelsene" du vil møte er bare et skuespill satt sammen. De ser kanskje bra ut der og da, men ikke glem at det er et skuespill" - Det var det en som sa meg engang, og jeg vet ikke hvordan jeg skal oppfatte det - er det vondt eller godt ment?

Personene man ofte liker er uforutsigbar, det er en del av livet. Ordet er hardt, rastløst, unikt, full av angst, og uten noen form for garanti. Og når de blir med på skuespillet, bryr de seg og ordet kjærlighet dukker opp på scenen. Men ingenting er ekte, for det er et skuespill - som alt annet. Så da sitter vi igjen etter akten, knust og full av sorg for det er et hull som ikke forsvinner. Uten noen form for å kunne forstå hva som har skjedd fordi det er blitt så naturlig at vi trur at vi er den store feilen.

Når jeg møtte tankene mine som jeg akkurat hadde, trudde jeg at jeg hadde møtt den mest perfekte personen noen sinne lagd og unnfanget. Snill, talentfull, hyggelig, intelligent, en person som virkelig brydde seg og viste bekymringer. Men det tok ikke lange tiden før tiden gikk, og man merket etterhvert at ting var ikke sånn de skulle være - og noe var ikke riktig lenger. Man blir forvirret, og noen ganger så føler man kanskje at man skal få et totalt nervesammenbrudd. Men man kan ikke putte fingeren på problemet, fordi du trur det er du som er problemet. Helt til man kommer dit, hvor man lurer på hvor signalene ble av - hvor lang tid det tok før alt samlet seg opp og ble en stor ball.

Jeg vet at jeg kommer aldri til å kunne samle mot nok til å gjøre til å gjøre noen andre like vondt som det mange har gjort mot meg. For man kan ikke forstå minnet som svir seg fast i sjela, eller tankene til personene som er rundt deg har fått etter handlingen som ble utført. Man kan ikke forstå noe, fordi man er helt normal som mange andre. Men hvordan kan man virkelig tru på det - personen er ikke ekte, og ingenting er ekte for den personen. Det er tragedien i den historien om at det er vanskelig å like noen...


Likes

Comments

Jeg er sliten, sliten av at jeg hele tiden skal være flink. Hjelpe alle som trenger hjelp, og gjøre alle andres beste. For hva med meg, som sitter oppe i det hele - ja, du leser kanskje her at jeg skriver at jeg er sliten. Men hvorfor er det ingen som kan komme og si til meg, at det er greit - det er greit å være sliten, det er greit og ikke ha det greit. Det er greit at venner som du hele tiden ønsker det beste, og kanskje greit at venner du har velger du ved en feil.

Det kan virke der og da som om du har tapt alt du har. Men hva om du aldri hadde noe, hva om de du kalte venner aldri var venner - de var bare et ønske, et ønske om å ha en venn. Men som bare forduftet som de fleste ønsker gjør? Jeg har gjort mange feil, jeg vet jeg har mine feil - jeg velger feil venner, jeg er for snill i blant og til å med så gjør jeg det jeg kan for at noen skal like meg.

Jeg er meg selv, jeg prøver så hardt jeg kan å ikke ta til meg alles meninger om meg. For jeg får høre at jeg er falsk, jeg holder ikke på ting, jeg sårer og er bare som alle andre. Men tenk på en ting - hvis jeg aldri kunne holdt på det jeg viste av hemmeligheter, eller egenskaper om den personen, hvorfor vet ingen andre det da? Hvorfor går jeg ikke rundt å sier det til alle jeg møter? Jo, fordi jeg vet at et løfte er et løfte så lenge man sier at det skal holdes.

Jeg har bommet en gang på det, engang fordi jeg ville en person det beste fordi jeg trudde jeg hadde en bestevenn, men når selv det beste ikke er godt nok - er det vanskelig å vite hva man skal gjøre. Jeg stoler ikke på noen, jeg stoler ikke på mere enn en person. Det er den eneste som fortsatt står der, og har skjønt meg fra starten, aldri har dømt meg etter alt som har skjedd.

Jeg merker at jeg har ingenting som holder meg igjen noen steder, jeg skulle ønske jeg kunne reise vekk, vekk fra dette trangsynte stedet der det eneste jeg kan tenke på er mennesker som har fått tårene mine til å trille, og det gjør de enda. Jeg savner enkelte personer som jeg ikke får igjen, fordi jeg er alene.

Hver kveld, sitter jeg - med en rennende tåre, fordi jeg føler meg alene. Jeg vil vekk, jeg kommer ikke til å merke et eneste savn. Jeg vil til et sted jeg kan være uten å kjenne noen, fordi jeg vil være alene uten en eneste tanke om at jeg kan møte på de jeg savner. For det gjør vondt, jeg vil heller være hjerteløs og ensom enn å være med tanker og tårer.

For jeg er sliten, jeg er sliten av at hvergang jeg prøver å snakke og fortelle min side av historien, så blir den aldri hørt eller sett. Jeg er dømt av rykter og historier som jeg ikke får endret på. Jeg har min fortid, men den er vekk - for jeg har forandret meg.

Jeg prøver å gjøre mitt beste, men når selv det beste ikke er godt nok - hva gjør jeg da?

Likes

Comments

Når du står og vipper imellom tankene, "vil du være med på dette mere" og "tenk hvis alt bare tok en slutt, en brå slutt" - og du ikke helt vet hva du selv orker mere. Fordi du vipper mellom tankene som ikke nødvendigvis betyr at du ønsker å avslutte livet ditt, men samtidig betyr at du ikke lenger orker å prøve mere. Du er liksom i grenseland på hva du orker mere.

Som om du nesten venter på en liten setning, eller et lite ord - eller kanskje bare på en siste slutt på alt du går igjennom, når hverdag er en kamp du går igjennom og merker at det er en kamp å gå ut sengen fordi du er så sliten.

Sliten av alle som er rundt deg, trekker deg ned, dytter deg ned, skyver deg ned eller presser deg ned. Når du er sliten av at du aldri kan lene deg på en skulder, for alt du vet - er at den skulderen kan forsvinne imorgen. Og da er du alene, igjen - igjen stå på dine egne bein som ikke lenger orker mere.

For jeg er sliten, utrolig sliten - lei av å miste de som er rundt meg, når jeg egentlig bare vil alles beste. Jeg bryr meg for mye, noen ganger for feil - tenker på de personene som vil såre meg. Og glemmer de som er glad i meg, men igjen - prøver å tenker på alle andres beste som ofte alle andre ser på som dårlig.

Når du prøver å tenke på andres følelser istedenfor dine, men alle er så forskjellige at det ofte kan mistolkes eller misforstås så du får dem imot deg istedenfor med deg. Jeg har hatt masse fantastiske venner, som jeg ikke har lenger. Jeg har mange fantastiske venner, som jeg sitter igjen med. Men hvis jeg kunne endret på ting.

Kunne forklart at jeg prøvde bare å være en god venn, og ja jeg vet jeg har gjort feil - jeg har gjort feil, men jeg savner deg. Tenker på alle de vennene jeg hadde tidligere og de jeg har, jeg savner alle selv om de enda er der og de som ikke er der.

For en dag uten alle de som var der tidligere og som ikke er der lenger er vanskelig, dagene blir fort en kamp når du tenker at - jeg skulle ønske jeg hadde deg enda, og jeg skulle ønske du ville le med meg istedenfor av meg. For du betyr fortsatt mye for meg, selv om du sårer meg og jeg har såret deg. Men jeg vet at jeg har gjort feil, og jeg er lei meg for det. Jeg tenker på det dag inn, dag ut - for jeg vet at jeg har gjort feil.

Jeg har gjort feil, jeg står for det - jeg ville bare ha en sjangse til å vise hvor mye jeg er lei for det jeg gjorde. For det plager meg hverdag, jeg har det ikke noe greit lengere. Uansett hva jeg prøver å gjøre for å få folk til å like meg nå, vil det ikke kunne fylle de hullene med savn som jeg tidligere hadde med folk.

Jeg er ufattelig glad i alle de som er rundt meg nå, og de som har vært rundt meg. Men jeg er så sliten av alt som skjer at jeg ikke orker mye mere, det er en setning jeg står for. Jeg er sliten av alt som skjer rundt meg, jeg er sliten av å miste kontakter og venner, jeg er liten og lei av å høre hvor dårlig jeg er, hvor teit jeg er, hvor stygg jeg er og hvor dum jeg er. For jeg har skjønt ting som det er, jeg er ikke feilfri og jeg er langt ifra perfekt.

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en måned eller to hvor jeg bare kunne ligge i senga - se rett opp i taket og kunne fått en ny sjangse. En ny sjangse til å vise hvor mye jeg bryr meg og hvor hardt jeg prøver for å gjøre mitt beste med folk som er rundt meg. Hvor mye jeg kjemper hverdag for å bare ha en fin dag, hvor mye jeg kjemper for å la smilet mitt se større ut enn tårene som kommer om kvelden.

Så takk, takk for at du har vært der for meg. Og takk til du som er der for meg enda, for uten deg - er det ikke sikkert at jeg fortsatt hadde vært her. Husk at, jeg bryr meg om deg og jeg er glad i deg. Fordi du har gjort en forskjell i livet mitt, og jeg beundrer deg.

Husk at, selv om livet ofte er en kamp - så hadde du ikke vært her om ikke du hadde vært sterk nok til å kjempe igjennom den. Det er kanskje vanskelig, og noen dager er tøffere enn andre. Men ikke gi opp - for et eller annet sted der ute er det enten et eller flere mennesker som du betyr alt for, du må bare finne ut hvem det er.


Likes

Comments