Jeg husker jeg synes det var så rart at du ble så lenge på badet den kvelden. Jeg måtte på do, men det var jo opptatt. Det var ikke før jeg prøvde å få kontakt med deg at jeg skjønte noe var galt. Og det var ikke før jeg åpnet døren til badet at jeg ble så lettet over at du ikke hadde låst den akkurat denne gangen. For jo, jeg åpnet døren og der lå du. Du var bleik og bevisstløs og det var ikke mulig å få kontakt med deg. Jeg var bare 8-9 år den gangen, men likevell fikk jeg ropt ut ordene på at du hadde fått ett epilepsi anfall og stefaren min og ene storebroren min kom på badet.

Men jeg skulle angre meg fordi at jeg sa det. For syk som han var slet han deg ut på stuegulvet og istedet for å ringe en ambulanse og prøve å hjelpe deg, begynte han heller å slå. Han slo og slo, ble sintere og sintere fordi du ikke ville våkne. Men hvordan skulle du? Du kunne jo ikke noe for det. Men så våknet du jo til slutt da. Men jeg vil tro du ikke ble glad for å våkne. For der sto han over deg og slo. Å her sto vi, igjen hjelpesløs og så på. Og da var alt igang igjen.

Så senere den kvelden, da han tvang oss til bordet fordi vi skulle spise. Men du var så forslått at du nesten ikke greide å holde gaffelen. Du greide jo nesten ikke å spise, og når han skjønte det var jo helvettet løst igjen. Men alt var jo hans feil, men likevell fikk vi andre svi. Så var det å vente, ligge å gråte og skvette hver gang lyden av et slag kom. Så dro du igjen, og vi ut for å sjekke til deg. Ringe ambulansen slik at de kunne ta vare på deg, bare fordi vi var for små til og klare det.

HYSJ. Det var ett ord mamma brukte mye. Han sover, vi må være stille. Det bare fordi at du endelig hadde blitt full nokk til at du sovnet og vi endelig fikk puste. Endelig var det fred en liten stund. Og vi kunne slappe litt av. Men du sov jo ikke for alltid. Uansett om jeg skulle ønsket du hadde sovnet inn.

Jeg husker så godt denne ene gangen jeg var på rommet. Også hørte jeg det igjen. Og hun som ba om at du skulle slutte. Det var så nært, rett utenfor romdøren min. Da jeg åpnet døren og så hun ligge der og du kom og slengte igjen døren og sa jeg skulle legge meg. Det føltes ut som timer, og til slutt gjorde jeg noe jeg aldri hadde tort før. Jeg ringte politiet, for nummeret hadde jeg øvd inn bare på grunn av ham. Ordene kun en liten jente kan si "dåkk må komme tel kvanndalen 1, pappa slår mamma". Så la jeg på, og jeg var så redd for å bli oppdaget. Men der kom de, endelig. Men da var du akkurat ferdig, fordi denne gangen var ikke "like ille" som de andre. Jeg ble ikke oppdaget da.

Det var ikke før noen uker senere da jeg kom hjem fra skolen at jeg skjønte noe var galt. Du satt i stuen, med glasset. Sa jeg skulle komme bort, og der så jeg et brev, Og ja, der sto det at det var jeg som ringte. Og det syke, som jeg ikke så da. Var at han prøvde å gi meg dårlig samvitighet, og at han tok telefonen min og sendte meg på rommet.

Det var da jeg og broren min måtte avhøres. Da det satt mange mennesker bak et vindu som var svart og speilaktig fra vår side, men som var helt klart fra demmes side. Og der satt vi da, og løy, Fordi det var det vi skulle gjøre, vi måtte jo beskytte ham. Og jeg angrer så på det den dag idag. At vi beskyttet han vi egentlig skulle ha beskyttet oss mot. Fordi at jeg hadde vært fæl og ringt politiet. Det var jo jeg som hadde gjort noe galt. Ikke ham. Men mer skjønte jeg ikke da. Jeg skulle bare ønske jeg gjorde det.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Når jeg her om dagen satt i møte med saksbehandleren min i barnevernet ble jeg overasket. Jeg ble overasket da hun fortalte at jeg ble flyttet hjemmefra i 2010. 2010 nei det kan ikke stemme tenkte jeg, men jo det gjør det. Det er hele 7 år siden jeg ble uten forvarslet tatt hjemmefra, men likevel husker jeg dagen som om det var igår. Jeg husker så godt denne første skoledagen etter jul i sjetteklassen. Ting var jo som normalt først, eneste som skjedde var at jeg og bestevenninnen min kranglet. Så ja alt var normalt, helt til plutselig alt var ukjent og nifst. Fra det øyeblikket kontaktlæren sa at jeg skulle komme på gangen, til vi satt i en bil på vei til Sortland. Jeg skjønte noe var galt når jeg ble ført opp på rektors kontor, fordi jeg hadde da ikke gjort noe jeg, så hvorfor skulle jeg dit? Der oppe satt rektor og 2 ukjente mennesker. Mer ville de ikke fortelle utenom at jeg skulle bli med dem til barnevernskontoret på Leknes.

På kontoret på Leknes ble jeg sittende i flere timer å vente, jeg ventet og ventet. Men hva var det egentlig jeg ventet på? Jo jeg ventet på mamma, jeg ventet på brødrene mine og jeg ventet på å få dra hjem. Mange timer gikk, men så plutselig fikk jeg møte min bror, vi ble tatt med inn på et kontor der min andre bror satt også. Å da fikk vi beskjeden. "dere skal ikke hjem", der plutselig braste verden min sammen. Der var plutselig alt ukjent og nifst, ingenting føltes kjent lengre.

Jeg fikk ikke bli med brødrene mine, nei de skulle til Alta, og hvor skulle jeg? Jo jeg skulle til Sortland, og jeg skulle til et barnehjem. Et barnehjem faktisk, nei det er jo bare sånn som finnes på film tenkte jeg. Men nei, det var ekte, stort, skummelt og ukjent. Og hva tenkte jeg på? Jo jeg tenkte på mamma, jeg tenkte på brødrene mine og familien, jeg tenkte at jeg skulle aldri ha kranglet med bestevenninnen, for jeg får vell aldri se dem igjen. Jeg er nå fanget lamme disse fæle menneskene. Jeg ville gråte, tro meg jeg ville det. Men jeg ville ikke vise at jeg var svak, de skulle ikke få den gleden av å se meg svak. Å nettopp det. Det faktum at jeg ikke gråt, det skulle bli holdt mot meg i hver en rettssak fram i tid. Det faktum at jeg ikke gråt betydde vell at jeg var glad for å bli tatt hjemme fra. Akkurat dette ble sagt i hver rettssak da min mor prøve å få oss tilbake. Nei lille Regine gråt ikke. Men det de ikke ville forstå var at jo jeg ville gråte. Jeg ville skrike ut og gråte så mye jeg aldri hadde gjort før, men de skulle ikke få se meg svak. Jeg var sårbar nok i den situasjonen.

Men det skulle jo vise seg at mitt opphold på barnehjemmet ikke bare var trasig. Jeg bodde jo lamme andre barn, og der og var jeg eneste jenta lamme 4 andre gutter. En av disse endte opp med å bety mye for meg, og jeg setter enda pris på det vennskapet vi har idag. For denne personen var der for meg igjennom en av mine vanskeligste tider.

Det gikk jo nesten et år da, men når det ene året var gått ble vell alt ukjent igjen. Ny familie, ny plass og ny skole. Men jeg kom meg igjennom det og. Jeg slo meg til ro, fikk venner og følte meg litt hjemme. Men så skulle det jo vise seg at mine nye "foreldre" ga opp på meg til slutt. Det var tøft. Jeg måtte igjen flytte og slå meg til ro en plass. Nye folk, nye venner og igjen ny skole. Men ja de to første årene var tøff. Jeg misstrivdes så sterkt. Ringte mamma hver dag og gråt, sa at jeg ville bort. Å det var sårt, det var så sårt for henne og høre på meg da jeg hadde det så tøft. Men jeg kom vell på plass her og. For nå 7 år senere har jeg vell egentlig fått et ganske så bra liv. Men så har jeg jo enda denne bagasjen. Det faktum at hvis noen blir for høylytt kjenner jeg det stikker inni meg. Det faktum at hvis noen slåss på fest da får jeg mest lyst til å legge meg ned i fosterstilling. For det er da alt kommer tilbake. Da jeg hører inni hodet mitt ropene til mamma, ropene om hjelp, smerte ropene og slagene. Jeg ser for meg brødrene mine som også gråter og roper om at han skal slutte. At han skal la henne være ifred.

Men likevel er det ingen som forstår. Ingen skjønner hvorfor blikket mitt blir tomt når det er snakk om vold, rus eller at noen blir slått på film. Det er ingen som forstår hvorfor jeg er så redd for å såre folk eller gjøre dem sint. Ingen som forstår hvorfor jeg blir usikker når det kommer til en gutt jeg liker, eller hvorfor jeg må stole 100 % på en for å kunne åpne meg opp.

Men samtidig hvordan kan jeg forvente at mennesker som aldri har opplevd en voldelig stefar, en rusavhenging i familien eller det å bli tatt vek fra sin familie. Å samtidig jeg har kommet meg igjennom så mye. Jeg står fortsatt opp stort sett hver dag. Egentlig burde jeg komme meg igjennom alt, men likevel ligger jeg ofte hjemme deprimert. Bare for slike små ting som for eksempel, en venninne som er sur, eller en gutt som er dum eller en karakter som ikke er bra nokk. Men likevel det er ting jeg burde takle. Jeg ble tvunget til å bli voksen ganske fort, jeg er vant til å ta vare på meg selv. Jeg er på en måte innstilt på å klare alt selv. Jeg er der for alle vennene mine, hører på demmes problemer, men prøver å holde mine egne skjult. For det ligger så mye mer under det hvis jeg sier "hahaha æ gidd ikke forlat senga idag". Det er egentlig et forsøk på å prøve å fortelle at jeg har det vanskelig og faktisk sliter sykt med å komme meg opp. Men likevel så greier jeg det som regel. Jeg greier å putte på et smil. Jeg greier å ha det gøy, og ofte har jeg det bra og livet smiler. 

Når jeg møter nye mennesker forventer alle at jeg har hatt samme oppvekst som dem, at jeg bor hjemme og at mine eneste problemer er gutter og hva som skjedde på festen forrige helg. Men ja, alle kan vell ikke forstå. Alle har jo selvfølgelig sine problemer det vet jeg. Og jeg vet jeg ikke er den eneste, men det er aldri noen som har opplevd det samme. Men det er bare sånn det er og det går bra. 

  • 62 lesere

Likes

Comments

Du slo, du sparket du lo. Men likevell var vi glad i deg. Ingen skjønner den dag idag hvorfor jeg fortsatt svarer min x-stefar når han skriver til meg. Og det er noe jeg har slått meg til ro med at ingen vill skjønne.

Helt fra første gangen og helt til den siste slutt var hun sterk. Hun knakk aldri sammen. Ja vi var det huset i nabolaget. Det huset med skrikene, politibilene og ambulansene. Det var oss. En egentlig helt vanlig familie på 6. Men uansett hva som skjedde sto vi sammen. Det er nokk en av grunnene til at jeg og min familie fortsatt står sterkt sammen den dag idag. Vi forlater ingen og latt ingen være igjen. Jeg har fått høre flere ganger at det forholdet jeg har til mine søsken er noe unikt. Ja det er en grunn til at det siste vi sier til hverandre når vi prater er glad i deg. Det er fordi at vi er redd for at plutselig så får vi ikke sagt noe mer til hverandre. Alle gangene jeg satt på rommet mitt å gråt fordi jeg kunne høre min egen mor ha det vondt. Alle gangene jeg hørte slagene og skvatt men fortsatt ikke kunne gjøre noe. Når jeg hørte både mine brødre og jeg rope vær så snill å slutt men fortsatt var vi hjelesløs. Bare fordi vi var redd. Vi viste hva som kom til å skje. Ver gang jeg kjente den lettelsen da det endelig var over og du kjørte i fylla bort til gammelstua. Da vi alle sprang ut for å se at hun fortsatt hadde det bra. Alle gangene vi ringte ambulansen fordi vi var redde for deg mor. Det er nokk en av grunnene til at vi har et så sterkt bånd. Det er fordi vi alltid sto sammen.

Den ene gangen da jeg var alene. Da jeg satt på rommet mitt å gråt og gråt og følte meg helt hjelpeslaus. Da han endelig forlot og jeg kunne gå ut. Da jeg fant deg på gulvet liggende helt stille. Jeg ropte men fikk ingen respons. Da jeg til slutt skulle til å ringe ambulansen fordi jeg var så redd for at jeg aldri skulle få høre stemmen din igjen. Da jeg plutselig hørte en svak stemme si "Regine". Det var nokk den største lettelsen jeg noensinne hadde følt. Fordi jeg visste du var ilive. Du som har gått igjenen så mye men fortsatt er like sterk. Du er et så stort forbilde mamma.

Og han som er så feig. Han som gjemmer seg bak en maske av alkohol, Ja jeg vet du er snill og ja en del av meg kommer alltid til å være glad i ham. Men det er bare når han er edru. Men jeg kommer fortsatt aldri til å tilgi ham. Jeg kommer aldri til å tilgi ham for det han har gjort.

Så ja du slo, du sparket og du lo men du var aldri noe mann. Du var feig. Mamma var alltid mye sterkere enn deg. Dte var kanskje ikke fysisk men det var psykisk. For uansett hva du gjorde mot henne sto hun like sterkt opp igjen. Så ja du er svak og hun er sterk.

Likes

Comments