Header


God dag menneskeskapninger. I dag har jeg hatt første ordentlige arbeidsdag på... seks måneder... helt sykt. Energinivået er også deretter. Skulle egentlig til ei venninne nedi gata og spise taco, men kroppen sa stopp rett etter at jeg kom inn døren. Stopp fordi jeg er dausliten, og stopp fordi den gjør så himla vondt etter en langhelg på fjellet med hest og gardsarbeid. Presterte å ramle av hesten to dager på rad, hhaha. Men tok det med latter og glis, er jo ingen andre enn min feil at jeg ikke klarer å holde meg på når svingen blir litt for krapp og farta er litt for høy, eller det oppstår miskommunikasjon deluxe og hesten gjør noe helt annet enn jeg ba den om.

Trivelig læll, si! I løpet av denne uka skal jeg også ta førerprøven, og nervene er FULLSTENDIG fraværende. Er så sikker og trygg i trafikken nå at jeg ser ikke på sensor det som den ene personen som faktisk har fullmakt til å gi meg fuckings førerkortet, men en fremmed jeg skal bevise for at jeg kan kjøre trygt. Praktiske eksamener har alltid vært min største styrke.

In other news er det bare tre(!!) uker til jeg flytter til Ål nå. WHAT! Hvor ble tiden av?! SÅ SYKT GIRA OG SPENT! Men bare skriftlig, som nevnt to paragrafer over her er jeg helt gelé akkurat nå, og skal koble av med litt Sims 4. Lukter grisetidlig kveld.


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Det er 3 juni, drøye tre uker til sankthans eller den bedre navngitte midtsommer, som Söta Bror så fint kaller det. Åtte grader og overskyet i følge alle værmeldinger og Snapchats egne værfunksjon. Grått som grus, og helt vanlig etter nærmere ettertanke.

For de fleste dager i året byr jo på skyer i en eller annen form. Enten tunge skylag som får nyutdannede piloter til å snu, lette skylag som skaper vakre illusjoner på himmelteppet, eller flekkvise skylag som gjør at solen kommer og går til solerens store fortvilelse. Og slik er det litt med livet óg.

I den gule påskekoppen vi har ute året rundt, ligger det rykende varm pulverkaffe og skvulper. Det er søndag, og egentlig ingen grunn til å pimpe kaffe. Men det er kjekt allikevel, i den gule koppen med sort gull som lyser opp en ellers så grå dag.

Men sånn er det bare! Og hvorfor skal man deppe over litt trist vær, når det triste været er en vesentlig del av hele kalenderåret? Da griper man heller etter de små lysglimtene som gjør hverdagen litt koseligere. Litt lettere. Litt triveligere. La hjernen gripe etter noe den kan forbinde med lystbetont og ønskelig, når neste gråværsdag kommer.

Mange folk kaller meg en pessimist, noe jeg synes er veldig rart. For det er gjerne de som kaller MEG pessimist, som er pessimister selv. En liten motgang, og de faller. Der jeg kommer med løsninger, finner de nye problemer. I mens jeg sitter i det stille med tusen tanker og idéer til å skape en bedre hverdag, brauter de høyest med sine problemer og alt som er feil. Jeg er ikke en optimist, men jeg er en realist med optimistiske trekk. Noe jeg personlig synes er en innmari fin egenskap, og noe jeg verdsetter høyt med meg selv.

GRÅVÆRSSØNDAGSOPPGAVE TIL DEG SELV: Finn én egenskap med deg selv du er veldig glad i.

Det er óg innafor å mimre tilbake til en av de beste dagene på Cuba, i godt selskap med nederlenderen Jürgen og amerikanerene Hannah og Jake. Herregud for en artig dag. Trist at dag 3/49 skulle være den morsomste, men slik er'e bare. Kanskje jeg skal lage en liten forsinket reiseblogg? Har jo ikke skrevet så mye om Cuba, annet enn et innlegg om at det var dritt? Hahah. Er jo flere lag å prelle av, noe dette bildet er et bevis på.

Likes

Comments

Sist onsdag gjorde jeg ikke annet enn å grine hele dagen. Jeg gråt foran læreren, jeg gråt foran rådgiveren på skolen, jeg gråt i telefonen til SIO Helse, og jeg gråt på Facetime til bestevenninna.

Akkurat nå står jeg foran et sykt kjipt avgjørelse. Det er som å spille et spill. Hva er taktisk riktig for meg og min helse? Det er naturligvis krevende bare det å finne seg i en slik situasjon, spesielt når man er så nærme. Bare dét legger til førti kilo med stress. Men jeg må også ta 2011/12 med i betraktningen, og ikke gå i samme fellen. Jeg er eldre, jeg er klokere, hjernen er mer utviklet og har mer erfaring. Men jeg er livredd for at uansett hva jeg velger, så er det feil. Skjønner?

Og ikke minst er jeg fly forbannet på meg selv, for at jeg fungerer slik jeg gjør. Men igjen. Nå må jeg rote bak i arkivet kalt livet, og hente frem litt. Ikke fordi jeg vil. Gud må vite at det er det siste jeg ønsker akkurat nå. Men nå må jeg være voksen og ta det seriøst. Men det er samtidig så forbanna vanskelig. For jeg VET hva dette er, og jeg VET hva jeg har i vente. Jeg sier ikke at det er "enklere" for noen som blir deprimert for første gang - men de vet tross alt ikke hva som venter, og hvilken innmari hard og jævlig kamp man må kjempe seg gjennom. Jeg har vært der før, og det er uutholdelig. Men så har man også den andre siden. Å erklære seg "slått" av en kraft sterkere enn en selv. Alle sier at det ikke er et nederlag, men jeg synes det er fullstendig nedslående.

Moderen kommer og henter meg på torsdag. Da sier jeg farvel til Oslo for denne gang, og så snakkes vi neste vår når jeg har fått ting litt på avstand og har bygd meg opp litt.

Likes

Comments

IT'S ALIVE!

Nesten. Å komme tilbake til Norge var i teorien helt fantastisk, etter både Twitter, Instagram, Facebook og reisedagbok å dømme - men det har også hatt sin pris. Allerede i Cuba har jeg hatt stressede samtaler med både andre turister og cubanere selv, om hvor mye som kom til å velte over meg i det jeg traff norsk jord. "Slapp av og nyt tiden du har her!" sa de. Men det var vanskelig, og jeg kan ikke si at jeg angrer på at jeg ikke nøt det mer, for hvert eneste minutt jeg bruker på bekymringene er verdifulle minutt, og kan faktisk ikke sløses bort på sol, 30 grader og asurblått hav. Livet fungerer ikke slik.

Det er spennende tider fremover i det personlige liv. Eller, spennende er vel å sugarcoate det. Det er helt for JÆVLIGE tider fremover. Men jeg har hatt det før, og jeg er vel her i dag for å fortelle at jeg kom meg gjennom det óg? Skal slå på påminnelse om nøyaktig et år (ikke så voldsomt da, vil ikke vekke meg selv halv to på natten), når jeg forhåpentligvis sitter i en god stol, ser en chill serie og har det fint, og minne meg selv på hvor dritt livet var for et år siden, og at jeg kom meg igjennom det óg. Høres ut som en plan <3

Likes

Comments

Har vært inne og ute av denne siden i hele dag, i uvissthet om jeg skulle gi lyd eller ei. Men nå har det samlet seg en del tanker som jeg blir gæren av å filosofere på, og verken Snapchat, Instagram, Facebook eller Twitter er de riktige stedene å tømme hjertet for litt tull. Så; hei, long time no see.

Nå er det faktisk bare noen dager igjen før jeg sitter på flyet halvveis på andre siden av jorden. Har det gått opp for meg? Overhodet ikke. Kjøper bikinier og fyller på reiseapoteket og er gjerrig på prisen av solkrem (solkrem er seriøst helt SYKT dyrt hva faen 250-300 spenn for en jævla solkrem liksom hallo, det er ikke antirynkekrem av kosmetiske årsaker, men prevensjon mot fuckings HUDKREFT, jævla... prissettere i butikker!! Gi litt til samfunnet a!). Så prøver jeg å mekke bosteder og har snekret sammen en sjuk plan for første måneden og HERREGUD så sliten jeg vil være i begynnelsen av mars. Fordelen er at jeg har kommet i kontakt med noen andre som også er på rundreise i Cuba denne måneden, takket via Couchsurfing, så vi har hverandre å grine litt i armene til når internett er fremmedord og inntrykkene for mange.

Forrige helg var jeg på Ål og har seriøst ikke hatt det så moro på... år? Har jeg egentlig hatt det så moro i løpet av mitt voksne liv? Jeg tror faktisk ikke det. På tirsdagskvelden, da jeg pakket ned det siste av rommet mitt før jeg flyttet ut, kom reaksjonen - og jeg gråt resten av kvelden naturligvis. Det er skammelig hvor mye jeg passer som hånden i hansken der borte. Hver gang jeg kommer tilbake er jeg superstresset fordi "kanskje jeg bare burde la det ligge og leve på minnene, det blir nok ikke like bra nå" - men hver gang topper det seg. Hver gang. Blir kjent med flere folk og bedre kjent med de jeg allerede kjenner. Får ro i kroppen av å tenke på det, as.

In other news, har jeg i forbindelse med å ha flyttet ut for våren, flyttet inn hos Victoria denne siste uken før avreise. Ordentlig hyggelig av henne å ta meg i mot. Selv om jeg har gått fullstendig pensjonist og legger meg typ en halv dag før henne fordi jeg er så trøtt for tiden. I dag pæset jeg fullstendig ut i ettermiddagsluren min blant annet, ble vekket av en hund in desperate need of a toilet visit.

---

Har egentlig SYKT mye på hjertet, men det er ikke nok struktur i hodet mitt til å formidle det på en ryddig måte. Mistet denne blogginga for realz as.

Likes

Comments

2017. Ikke bare nytt år, men hele ti(!!!!) år med blogging. Herre fuckings sweet jesus mother christ.

Fra sulling rundt på Blogspot der en begynte å mikse og trikse med webdesign for å mekke et helt eget design fra bunnen av. Timesvis med nerding i HTML, CSS og Photoshop. Da headeren var av meg sammen med Jonas Brothers<333 Til fotointeressen og webdesign-interessen tok overhånd. Mekket headere for maaange bloggere, store som små - lagde design på bestilling, bloggen vokste og ble en av de største i 09/10 innenfor foto/humor. Til den psykiske knekken, og det ble et sted å få ut lange tekster og tanker rundt tilværelsen som psyk. Og til det det har vært de siste årene. Med andre ord ingenting.

Blogging er kanskje ikke døende, men kravene til content og quality er noe helt annet. Å være på sosiale medier er ikke som det pleide å være, og godt er forsåvidt det - men denne bloggtingen er jeg gått delvis lei og delvis mistet grepet rundt. Snap tar stadig mer plass i min egen hverdag, og tilbakemeldingene fra folk på både insta, snap og face tilsier at det er DEN plattformen jeg mestrer aller best akkurat nå. Jeg har liksom ikke et behov for å mekke et innlegg her, styre med oppsett av innlegg, finne passende bilder, aller helst produsere nye(!!) bilder for hvert innlegg - å blogge er rett og slett en jobb jeg ikke har energi, lyst eller inspirasjon til å utføre. Og det er kanskje like greit, fremtiden er ikke tekst-tung. Det er ikke det folk orker lenger, å klikke seg inn på en nettside og lese side opp og side ned om livet til en annen person. Nettavisene merket det først, og måtte begynne å clickbaite. Det skal ikke skyves under en stol at bloggerne har begynt å føle på det samme presset, og kastet seg på clickbait-bølgen. Det er for mye! Snap og Insta - bildedelingstjenester. Korte tekster, relevant bilde og godt budskap. Jeg liker den formen, og omfavner den med all min glede.

Men det er ikke bare det at jeg ikke orker mer, "sosiale" medier har gjort verden mer usosial enn noen gang. Jeg husker spesielt før, hvordan jeg ble provosert av at folk spurte meg hva jeg har gjort i det siste. "Øh, det står på bloggen?" Så utviklet det seg videre til "Åh, i går så-" "Ja, jeg vet, leste det på bloggen din.". Og det tar rett og slett vekk gleden. Jeg SAVNER å være sosial, jeg SAVNER å catche up med folk muntlig. For bare et par år siden ble jeg sinnssykt provosert over at det ikke gikk an å chatte med enkelte personer. De var ikke flinke på å ordlegge seg, og samtalen kunne knapt kalles en samtale. Nå har jeg blitt nøyaktig den samme. Jeg virkelig hater å chatte, og foretrekker mye heller en muntlig samtale. Which is why Tinder doesn't work for me kremt! Men nei. Bloggtiden er offisielt et ferdig kapittel, og godt er det, etter ti fuckings år.

Bloggen vil bestå i uviss tid fremover, og kanskje en vakker dag får jeg et innfall og sletter den. Who knows.

Webhotellet er sagt opp, retrofairytales.com - tusen takk for syv års tro tjeneste. Vi har hatt det fint sammen, men nå legger jeg det alteregoet bak meg, og fokuserer 100% på Apefinger.

Så, for deg som av en eller annen grunn er interessert i å følge meg videre:
@apefinger på Insta og Snap.


HEHE Aprilsnarren min 2010. Sikkert sånn 30 kommentarer med OOMG STAKKAAAR. #minner

Likes

Comments

Gjorde du noe i 2016 som du aldri har gjort før?

- Vel, jeg sto på slalåm! Og reiste til Stockholm! Og dro på fotballtur! Og skrev en fuckings bacheloroppgave! Check, check, check.

Hvilke land besøkte du?

- Hahah, globetrotteren tok bare turen over til Sverige i år as. Snart venter Cuba da, så det får holde i 2017.

Er det noe du savnet i 2016 som du vil ha i 2017?

- Egentlig ikke. Har jo lowkey furtet over at jeg danser inn i mitt femte år (!!) som singel - men når jeg ikke takler å bli flørtet med engang, så er det et tydelig tegn på at en har krysset grensa til #undateable. Synd. Jenter, ikke vent for lenge med å hive dere på hesten igjen. Trust me...

Hvilken dato fra 2016 kommer du alltid å huske?

- Jeg er sjukt dårlig på datoer, men konserten med Staut 25(?) November var virkelig magi på høyt nivå. Da var jeg nok på mitt aller aller lykkeligste, virkelig sprengte lykk-o-meteret.

Hva var din største fremgang karrieremessig?

- Interessant. Jeg er jo veldig fornøyd med å ha fått lov til å tilbringe praksistiden min i Norges beste lokalavis, selv om det ble samme sted to ganger på rad. Selvvalgt, og med god grunn. En fot der inne gjør godt i kropp og sjel. Men jeg har også fått bryne meg på flere reportasjer og portretter med jevnt over gode tilbakemeldinger. Kanskje jeg ikke husker datoer fra 2016, men jeg husker utvilsomt hvilke saker som har vekt størst oppmerksomhet hos leserne.

Og din største fremgang privat?

– Hahah, len dere tilbake folkens, her kommer en avhandling. Neida, men jo. 2016 har virkelig vært året mitt, jeg kan ikke få sagt det nok. I perioden mellom 2011 og 2015 trodde jeg aldri at jeg, Susanne, skulle klare å levere en bacheloroppgave? Jeg skal ikke påta meg rollen som et dedikert skolelys akkurat, og en bacheloroppgave virket så fjernt og uoverkommelig. Den mestringsfølelsen er sinnssyk. Og så fant jeg lykken, HJEM - der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Whaaat? Det kan jo naturligvis belyses fra flere punkt, å ha låst seg så fast på et sted kan jo være skadelig, for man gror heftige skyggelapper av det. Men akkurat nå føles det riktig å søke tilbake til Hallingdal for å få litt sårt trengt stabilitet og trygghet. Kanskje bygge en ordentlig grunnmur i meg selv. Og bare det at jeg for første gang siden jeg var 15-16 år begynte å tvile på om jeg faktisk skal gjennomføre steriliseringen i år, sier litt. Når antichild-woman #1 klarer å åpne øynene for at å mekke en kid som vokser opp i Hallingdal, ikke er så aller verst allikevel - da, DA begynner man å vokse litt.

Hva brukte du mest penger på?

– Uten tvil reise. Jeg har ikke vært så mye i utlandet obviously, men jeg har virkelig fartet innlands.

Hvilke sanger vil alltid minne deg om 2016?

– Sjå Sole av Staut og Kill a Word av Eric Church. Ma 2016 jams, maaan.

Var du gladare eller tristere i år sammenliknet med tidligere år?

– Som dere har skjønt by now: GLAAAAADEEEEREEEEEEE

Hva skulle du ønske at du gjorde mer av?

– Kan faktisk ikke komme på noe. Har gjort mye av alt, både reising og kultur og.. sånt. Nei, ingen "ragrets"!

Matretten du spiste oftest i 2016?

– Er helt besatt av den ene chicken-tikka-korma-dikka pakken til Toro, så den har det gått mang en gryte av i år, as.

Hva gjorde du på din bursdag i 2016?

– Var på jobb, dro hjem, gamet Sims? og drakk.

Høyeste ønsket akkurat nå?

– Ingen. Venter spent på hva 2017 serverer av sjanser og muligheter jeg kan gripe.

Finnes det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?

– Faktisk ikke. Poengløst å dvele ved noe som kunne ha vært, og jeg har gjort alt i min makt for at 2016 har blitt som det har blitt. Så overhodet ikke.

Hva fikk deg til å ha det bra?

– At jeg tok sjansene jeg ble servert. At jeg la inn gir der det trengtes. Jeg har faen stått på i år, både privat og karrieremessig! Hva jeg høster av det vil tiden vise. Kanskje alt er kjempet for til ingen nytte? Men jeg hadde det i det minste dra DA jeg kjempet, selv om resultatene viste seg å ikke nå opp.

Hvem savnet du?

– Ikke en jævel.

Hva er du mest stolt over?

– Herregud, så vanskelig spørsmål. Så utrolig mye å velge mellom! Jeg må nesten pakke det hele inn, og si at jeg gikk inn i 2017 SYKT fornøyd med alt jeg oppnådde, gjorde og gjennomførte i 2016. Og alle nye fantastiske bekjentskaper jeg har fått stiftet. FOLK AS<3

Likes

Comments

Da var man godt plassert i Oslo igjen. Gårsdagen gikk overraskende smertefritt, trodde jeg skulle dø på jobb av tårer og snørr - men klarte å holde meg. Det var ikke før jeg sank ned i togsetet, Ål forsvant i horisonten og stresset avtok, at tårekanalene åpnet seg. Gråt i et strekk i halvannen time. Det var ikke hulking eller ugly crying liksom, men det bare rant og rant. Ikke engang sminken klarte å holde ut, da jeg gikk på toalettet for å hente papir, var det striper nedover begge kinnene. Protip: Aldri gråt ukontrollert på et tog. Folk ser rart på deg, og du føler deg mad teit. Begynner å grine bare av å skrive dette, men sminken er så on fleek i dag at jeg bare ikke.kan.

Dagen i dag har vært helt jævlig, preget av både fyllesyke og tristhet. Prøvde meg på en shoppingrunde, men helt poengløst. Kjøpte sushi som smakte høgg. Så en mediocre julefilm. Nå skal jeg pakke på meg klær, sjekke ut jula på spikersuppa, og deretter møte opp ei venninne for litt bowlingz. Hater at man føler seg så rastløs og tvunget til å finne på ting her. I Hallingdal gjør man det beste ut av alternativene man har, og er storfornøyd med det liksom.

Og ja, fuckings Oslo as: I løpet av tre timer i går, rakk jeg å se en politiaksjon, en slåsskamp på nabobordet, OG bli kalt knulledukke. Velkommen tilbake, lisom *peace*

Likes

Comments

I går kom det, vettu. Reaksjonen på hele oppholdet. Jeg gråt non stop hele dagen. HELE DAGEN! Til slutt måtte jeg gå meg en tur for å lufte det vonde hodet (visste du at hodepine etter grining er tegn på dehydrering? LOL! Googla nettopp, helt mindblown. Så logisk, men allikevel så teit!), og grein litt enda mer på en stein ved vannet. Så gikk jeg tilbake, og grein ENDA mer. Utenfor døra mi møtte jeg huseieren, som helt sikkert så de røde øynene og selvfølgelig måtte påpeke at det "var rart" at jeg syntes det var så trist å dra. Prøv å kjemp mot tårene i en sånn situasjon da, dere. PRØV! Kom inn, grein enda mer. Gikk i dusjen, tårene blandet seg med det varme vannet. Cry in the shower, no one can see your tears as. #emo

Men da kvelden kom og det var på tide å ta natt, og jeg skulle pusse tenna, fikk jeg stallsjokk av å se meg i speilet. Altså, det var vanskelig å vurdere om jeg hadde en allergisk reaksjon eller øynene bare var sykt slitne etter alle tårene - men så hoven etter ei lang grineøkt har jeg aldri vært as, hahah.

Og ikke så det bedre ut da jeg sto opp i dag, for da hadde leppene hovnet opp i tillegg. En liten skjønnhetsoperasjon på den sorgen, takk!

I dag er jeg derimot helt tømt. Var litt redd jeg kom til å være helt vrak denne uka, og bryte ut i gråt så fort noen snakket til meg, men den slipper jeg forhåpentligvis. Faen as, skjerp deg jævla drittkjerring. Ingen reagerer sånn av å flytte. INGEN! Hva er galt med deg?!

Likes

Comments

Okei. Har du noen gang gledet deg så sykt voldsomt til noe, at du har vært fysisk uvel i en ukes tid i forveien?

I så fall, velkommen til mitt liv akkurat nå.

Jeg skulle egentlig til Oslo i dag for å dele opp flyttelasset, samt. dra på noen møter relatert til reisen over nyttår - men dronningen av prokrastinering måtte på mandag innse at det var bare å glemme. Den ene dagen fri fra jobb (fredag) ville shiple hele korthuset jeg bygger for tiden, og jeg vil jo heller ha en god portfolio å vise til, enn halvert vekt på bagasjen når jeg flytter.

Så med denne Oslo-helga avlyst, kom en gravlagt plan til live igjen: Staut-konsert!!!

Men greia er det, at jeg gleder meg så voldsomt. Altså, herregud - jeg gleder meg så sjukt! Liksom, jeg gleder meg så helt enormt at jeg har vært fysisk uvel siden jeg avbestilte togbillettene. Jeg klarer ikke tenke på annet enn konserten, og ørene renner over av toner fra Valdres. De sommerfuglene som terroriserer magen min nå, er helt ulikt noe jeg har opplevd tidligere. Selv ikke Bublé eller Paisley har skapt slike vesener.

Grunnen til det må nok være at Staut har vært med meg gjennom hele oppholdet her, og det er deres musikk jeg for alltid vil knytte til Hallingdal (selv om de er fra nabodalen Valdres). Og det blir bare en sinnssykt til drøm av en avslutning å skulle få se de live. Altså, det er helt utrolig. Men faen så dårlig jeg er, hahah! Dagen i dag, og ikke minst dagen i morgen(!!) kommer til å gå så smertelig tregt. Ikke har jeg greid å jobbe noe særlig denne uka heller, det eneste som foregår er dårlig mage, restless legs og fullstendig okkuperte tanker.

Likes

Comments