Header

Forleden dag så jeg en film fra 2008 med Ryan Reynolds i hovedrollen, Chaos Theory. Fin og forferdelig fæl. Jeg dømmer filmer etter coveret og trodde det var en komedie, men den var mer av typen romantisk drama (med andre ord noe av det kjeeeeedeligste jeg vet). Ikke fengende i starten, spesielt når man forventet en komedie, men the point of no return kom så innmari tidlig og Reynolds spilte så vakkert og overbevisende, at man ble bare sittende allikevel. Den anbefales.

Uansett. Kaosteorien. Fin visuell forklaring. Kjente meg godt igjen. Er midt inne i et fullstendig kaos selv her nå. Blir helt gæren! Flyttingen ble ikke en like vakker dans på roser som på samme tiden i fjor, sikkert fordi jeg ikke lenger har den tryggheten jeg hadde da. Sliter med å finne min plass her i den nye kommunen, og nå åpnet det seg plutselig en mulighet hjemme jeg ikke burde ha skamvett nok til å la være å prøve på. Men det innebærer flytting. IGJEN. Og at jeg vinker farvel og adjø til drømmen om et langt og fint liv her. GUD så frustrerende. For første gang i mitt liv kjenner jeg at det virkelig er krig mellom hjertet og hjernen. Hjertet vil være her, hjernen sier Kristiansund. Som jeg så åpent og ærlig sa til sjefen forrige uke: Faen det suger å være voksen!?

Ja, apropos voksen. Om litt i overkant av to uker blir jeg 25. SPYR. "Feirer" det med å ha kjøpt en insane gave til meg selv: to vinglass som rommer en hel vinflaske hver. Så no må dekkan bere komme på besøk!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Okei. Ikke alderskrise som da jeg var 22/23, men en litt annen krise: hva gjør en 25-åring.

Hvordan oppfører en 25-åring seg? Hvordan kler de seg? Hva gjør de på lørdagskveldene og onsdag ettermiddag? Hva spiser de til middag, og hvordan dekorerer de husene sine?


Dette med å passe inn i alderen man er i, er svært komplisert har jeg funnet ut. Man vil ikke fremstå som en malplassert gjøk midt i benektelse og identitetskrise, heller?

Da jeg gikk til butikken her om dagen, ble jeg brått bekymret for om antrekket mitt gjorde at jeg så yngre ut enn jeg er. Som om jeg "prøvde" å kle meg som en 18-åring, enda det ikke var hensikten. Converse, svarte bukser og regnjakke - kan man få noe mer anonymt og ikke aldersdefinerende enn det? Allikevel kom det en bølge med angst som kalte meg "taper". For noen dager hadde jeg en eBay-frenzy og klikket hjem litt dekorasjoner, blant annet fire bilder av sjimpanser. I retrospekt tenker jeg: men, er jeg ikke egentlig for gammel til å gi faen i stilrenhet, og heller setter mitt eget personlige preg på huset? Bildene er jo dritfete og vil absolutt komme til sin rett her, og forhåpentligvis spre litt glis på besøkende fordi det er sykt internt og spiller på meg som person - men er man ikke litt for gammel til det nå da? Skal ikke folk måpe over dyre Kähler-vaser og marmorbord og matchende servise istedet?

Her om dagen kom traileren til Kurt Josef Wagle og Mordmysteriet på Hurtigruta. Jeg ble fra meg av glede, og bestemte meg for å se Legenden om Fjordheksa igjen, bare fordi jeg synes det er en av de beste norske komediene som er laget. I mens jeg nesten kvaltes av latter av karakteren Rock Fjellstad, og tok meg selv i å faktisk kunne alle replikkene fordi jeg har sett den så mange ganger, så slo det meg: herregud, er jeg ikke egentlig alt for gammel til å like sånn humor? Det er jo basically banal tiss, bæsj og pikk-humor, som i teorien skulle appellert best til prepubertale 14-åringer? Burde jeg ikke bruke fredagskveldene på noe mer dannende, som feks. Kongens Tale, Blood Diamond eller andre Oscar-nominerte og vinnende mesterverk av filmografi?

Jeg synes fortsatt det er dritgøy å gå ut på byen. Akkurat nå er jeg også i et punkt i livet (nyflyttet og med et begrenset nettverk) som gjør det til en naturlig del av helgeplanene, nettopp for å bli kjent med folk og utvide nettverket. Allikevel får jeg et stikk av dårlig samvittighet når jeg ser snappene til jevnaldrende som bruker helgen på mann, barn og oppussing av hus. Vinglasset og lasagnen på et bord foran TV-en som viser kveldens utvalgte film fra TVNorge. Selfie fra toppen av et fjell med Swix-genser og rosenrøde kinn. Åja, det er det vi gjør nå ja. Festing er byttet ut med sånt som "gamle" folk gjør. Hva gjør det meg til da? En 50 år gammel desperat mann på en college-fest?

Og kanskje det som ironisk nok opptar meg aller mest om dagen: på polet skal man vise legitimasjon uoppfordret om man er under 25 år. Dvs at om litt over en måned så kan jeg drite i det. Men blir spurt allikevel. Men hva skjer om jeg allikevel fortsetter å gir legitimasjon uoppfordret? Får man en kjærlighet på pinne selv om man er over 25, siden det typ er belønning for nettopp å vise legitimasjon uoppfordret om man er under 25? Jeg synes de kjærlighetene er dritgode liksom, spesielt den røde og den grønne! Haha, faens I-landsproblem as!

Jaja, får bare finnet ut av det på en eller annen måte. Synes 25-30 er en jævla merksnodig periode, det virkelige steget mellom ungdoms- og voksentid. Fysjåfan.

Likes

Comments

Med halv syv-toget i går kveld kom lasten "Vilde" for å være her en dag. Og det var innmari trivelig. Jeg får vanligvis massevis av sosial stimuli via jobben, men akkurat denne jobben så foregår 99% av den sosiale kontakten via telefon, så jeg var litt underernært på akkurat den biten. Vi kjøpte pizza og drakk øl og pratet og diskuterte og mimret om alt fra himmel til jord, før vi skiftet til noe mer "utevennlig" og heiv oss på byen. Byen. Byen på Gol som består av to utesteder. Siden det var festival i Hemsedal, var alle der... Men vi hadde trua.

Nå er greia den at vi ALLTID har sjuke kvelder sammen når vi først møtes. Men i går var liksom.. helt straight? Haha, vi filosoferte over det i dag da den verste fyllesyka hadde lagt seg. "Det kom altså ingen bort til oss i går??". Altså, vi er to ganske oppegående og pene jenter, om man får være så skamløs og si det. At ingen kommer bort er unntaket som bekrefter regelen, foråsiresånn! Men det var kuli ändå! Ingen av oss har riktignok være ute på en stund, så vi kjente relativt tidlig at vi ble litt for fulle til at det var behagelig (voksenpoeng, where u at?) og heiv oss hjemover.

I dag reparerte vi formen med masse soving, en biltur på fjellet (og litt stopping fordi en viss gjest ikke klarte å holde magesyren innvendig lol) og enda mer soving, før jeg svippet henne ned til togstasjonen igjen. Skjedde egentlig ikke så mye, men som sagt; jeg har vært så underernært på sosial stimuli i det siste at dette var det mest innholdsrike jeg har opplevd på en god stund, haha.

På tirsdag skal jeg skrive under kontrakten på den nye leiligheten, og så fort en viss dame har lest- og svart på meldingen min på Finn.no, så har jeg i slutten av uken flyttet inn i den nye, langvarige leiligheten (ambisiøst Susanne, den er ute for salg...) OG kjøpt en ny livspartner: en katt <3 Altså, nå er man virkelig i etableringsfasen her as.

Ja, ba Vilde om å ta et bilde av meg med de råkule Ringenes Herre-fjellene i bakgrunnen, men det fikk hun ikke med seg, og det var ikke dekning der oppe så jeg kunne ikke ringe henne og be henne pelle seg ut av bilen, så da måtte jeg bare smelle til med en hæslig selfie. #bevis 

Likes

Comments

En sånn liste med ti ting du kanskje ikke visste. Om yours truly, selvfølgelig.

• Jeg ser verden 177cm over bakken. Hvilket gjør meg til den høyeste i venninneflokken. Da jeg var mindre var jeg relativt normalhøy, men i slutten av barneskolen kom voksesmertene for alvor og BAM så ble hun en ordentlig vikingkvinne. Føler alltid på Khloe-Kourtney ligningen når jeg går ved siden av mine lavere venninner, siden de ikke bare er lavere, men LAVERE. Tror ingen er over 170, og de færreste over 165. Et flertall av typene jeg har datet har også vært av den lavere kaliber. Min første kjæreste var faktisk 2cm lavere, og det forholdet ga meg dårlig ryggholdning foråsirresånn. Nå derimot, nå bærer jeg høyden min med stolthet. In terms av at jeg rett og slett ikke bryr meg lenger.

• Jeg er halvt svensk. En skulle tro denne informasjonen kun var noe man imponerte den nye klassen på barneskolen med, multikulturelt er alltid spennende. Men til tross for at man i bunn og grunn bare er 100% skandinavisk når alt kommer til stykket - er det fortsatt voksne som blir svært entusiastisk når opplysninger om mitt opphav kommer frem i lyset. Slapp av! Skjønner en fuzz om jeg var halvt eskimo og australier liksom.

• Da jeg var liten spilte jeg fiolin. Og jeg var god. Faktisk et naturtalent. Det eneste problemet? Jeg hatet det. Jeg hatet den fiolinen så inderlig sterkt. Men spilte som en engel til tross for at jeg satt som en søppelsekk under alle konsertene, og ga tydelig uttrykk for at jeg heller ville leke med GoGos enn å spille på den treboksen. Litt trist å tenke på i retrospekt, tenk om jeg hadde fortsatt og så hadde jeg og Alexander Rybak møttes og spilt sammen og forelsket oss og giftet oss og lagd masse små fiolinspillende babyer som kan skryte over å være både norsk, svensk og hviterussisk??

• Selv om jeg ikke har spilt fiolin på en mannsalder, er det fortsatt en ting jeg husker og kan: å lese noter. Og det er innmari kjekt. Ikke at jeg leser så mye noter i min monokrome hverdag, men en gang i livet når tid og penger strekker til, så skal jeg lære meg piano ordentlig. Jeg er også 98% sikker på at jeg har absolutt gehør. Jeg kan IKKE å spille piano, men jeg leser notene og treffer riktig på første forsøk. Å spille en låt jeg har hørt er heller ingen problem, det blir gjengitt med glans uten behov for noter.

• Jeg har agorafobi. En morsom sak, siden den omfatter to fobier som er svært selvmotsigende: frykten for folkemasser AKA sosial angst, men også frykten for store åpne rom. Å være på båt er en prøvelse jeg ikke setter pris på. Jeg har lenge trodd at det var vannet jeg var redd for, etter en nesten-drukning som barn, men det er det å vite at under meg er det uendelig, stort, mørkt og tomt. Og jeg har null oversikt over hva som skjer der nede. Fukkings fælt! Det er også et mysterium at jeg med min sosiale angst som til tider er så sterk at jeg kan droppe bursdagen til en god venninne(!) ble journalist. Men jeg klarer oppgavene fint om det er saker med få mennesker involvert. Be meg dekke en konsert, festival eller andre ting med masse mennesker, og jeg gjør verdens dårligste jobb fordi jeg er på "flukt"-modus hele tiden. Synd.

• Helse er et tungt tema å snakke om for meg. Ikke fordi jeg har en stigmatisert sykdom eller noe, er etter hva jeg selv forstår en ganske frisk person. Men jeg har alltid, helt siden mine første åndetrekk på fødestuen, vært et jævla helsekasus. Høyresiden skulle likt å sett hvor mye jeg har kostet i helsetilbud på mine 24 år, da hadde jeg blitt kjeppjaget ut av landet. Dette har naturligvis ført til legeangst igjen, og jeg har ikke vært til legen på mange, mange år. Igjen er jeg også litt hypokonder fordi det alltid har vært så mye galt med meg, men jeg tør ikke dra til legen fordi a) tenk om det er noe galt, og b) tenk om det ikke er noe galt og jeg tar opp verdifull legetid fra andre med reelle helseplager. Ond sirkel.

• Men en plage jeg KAN nevne er at jeg er halvt døv. Ikke diagnostisert (av åpenbare grunner nevnt over her) men gjør en enquet med fem tilfeldige venner av meg, og du vil få det samme svaret: hun er halvt døv. Dette skyldes kronisk ørebetennelse som barn og dannelse av en shitload med arrvev i øregangene. Jeg hører så forbanna dårlig.

• Jeg er såpass kjedelig at jeg ikke har noen tvangstanker. Ikke én liten finurlig OCD. Eller jo, jeg kom på det da jeg skrev OCD. Å nappe brynene. Jeg drar frem pinsetten flere ganger om dagen for å jakte på rykende ferske stubber. Napper på meg sår jevnlig. Helt besatt av å ha trimmede bryn. På VGS kunne jeg ligge og nappe i senga. I mørket. Uten speil. Førtitrillioner ganger daglig finkjemmer jeg brynsområdet på jakt etter den minste stubb som kan rives ut, og en dag uten så mye som ÉN napp kan gjøre meg ganske stressa for å være helt ærlig. Fordelen med dette? Vel, etter snart ti år med manisk napping har jeg lært å kjenne kroppen min såpass godt, at å drikke alkohol, spesielt sprit, får fart på bryngroingen. Dagen derpå koser jeg meg gløgg i hjel med skogen som har vokst i løpet av natten.

Og jeg trenger hjelp...

• Favorittfargene mine er, og har alltid vært, turkis og cerise. Men jeg tør ikke dekorere hjemmet mitt i en gjennomført stil med disse palettene, i frykt for at det blir too much. Det er farger som ofte blir too much. Men en gang i livet SKAL jeg ha en turkis bil. En turkis Mini Cooper😍😍😍

• Jeg håper å dø før jeg eventuelt havner på gamlehjem. Tenk å bli dårlig tidlig, typ midten av 60-årene, og du bruker de neste 20-25 årene(!!!) i en stol på et eldrehjem. Jeg har ikke levd i 25 år ennå engang, men det er allerede en tid der man rekker å bli født, ta grunnskolen, ta utdanning, få jobb, gifte seg og i Mamma til Michelle sin situasjon: få 12 barn! På den tiden, og alt man selv gjør er å sitte i en stol dag ut og dag inn. Nei, livet, gjør meg en tjeneste og la meg slippe det.

• Jeg bruker kun herreparfyme. De tre gangene i året jeg bruker parfyme. Tror jeg har litt for mye testosteron til å kunne bruke kvinneparfymer, de blir helt forferdelige når de blandes med min egen kroppslukt. Og jeg bruker kun herredeodorant. For jeg synes den er mye bedre til å skjule/forhindre svettelukt, enn det de kvalmende søte kvinnedeodorantene gjør.

Likes

Comments

Det er en konstant uro i kroppen min. En kløende følelse som omfatter bein, armer, hjerte og hode. Som en uro av klingende materiale hengende på verandaen, og plager deg døgnet rundt på grunn av den stadige vinden.

Selvmotsigende, da jeg var overbevist om at å flytte hit, tilsynelatende for en god stund, ville roe alt. Nerver, bekymringer, kropp... Men hvem kan egentlig kalle seg beroliget, når jeg er uten jobb fra neste fredag, står uten bosted søndagen etterpå, og egentlig står på kanten av et stort svart hull. Bak meg er det heller ingenting. Hvilket betyr at jeg ikke står ved kanten, men balanserer på en line over ingenting. Akkurat nå er det umulig å se hvor langt det er igjen til den andre siden. Og vil jeg rekke over, før beina blir gjennomsyret av den skarpe linen, og balansen svekker? Jeg er jo høyderedd.

I dag fikk jeg en impulsiv trang til å dra til Amsterdam om to uker. Komme meg vekk. Kurere reiseskrekken etter Cuba. Nå har det gått noen timer, hodet er samlet litt og fluktrefleksen er borte. Nå er rasjonaliteten på plass. Jeg har fortsatt litt lyst til å dra, men kanskje av helt andre årsaker. Relatert til Cuba. Jeg skrev om det i går, men det ligger i utkast. I konflikt med meg selv om hvorvidt det egner seg på trykk. Men det handler, i disse ensomme tider når sant skal sies, om en "the one that got away". Men hvor sikker kan man egentlig være på det, når man bare fikk noen timer sammen, sammenlagt.

"Eksperter" og "rådgivere" innenfor hjertets felt hadde hatet meg. Kalt meg et kroneksempel på dating anno 2017. Men de har så feil. Så innmari feil. Jeg har ikke sveipet på halvannet år. Klart, en date eller to organisert av en algoritme på en app har det blitt. Men vel så mislykket. Jeg er fortsatt gammeldags, har sterk tro på at et tilfeldig møte ansikt til ansikt mellom to mennesker, er alt som skal til - og ikke minst det beste. De jeg ser tilbake på, med et smil i munnviken og varme tanker, er de jeg har møtt ved en tilfeldighet. Gode flotte typer, alle sammen. Det er kanskje flere "the one that got away" der ute jeg har latt gå. Men de er ikke arkivert fordi jeg venter på noe bedre. Helt ærlig, de tre jeg dedikerer mest tanketid til, kunne jeg ikke valgt mellom om jeg så ble truet med en pistol mot tinningen. Ikke fordi de ikke er gode nok, men fordi de er like gode nok. Mer enn gode nok. For gode. Og hvem er jeg, til å komme og ødelegge den godheten?

Jeg prøver ikke å snakke meg selv ned her nå. Men det er en kunst og en styrke å kjenne sine egne begrensninger. Jeg er ikke et ondt menneske. Jeg ødelegger ikke andre med vilje. Mer enn noe annet, ønsker jeg at de jeg bryr meg om, sprer sine vinger og realiserer det de drømmer om å gjøre med det korte livet de er tildelt. Slik jeg gjør. Men i alt for mange tilfeller er det mine vinger som sprer seg bredest. Det største vingespennet på de sterkeste vindkastene. Og slikt kan det oppstå kollisjonsfare av. Så hva gjør den fuglen? Isolerer seg, bosetter seg der det ikke finnes andre å kollidere med.

Ironien i denne metaforen er at undertegnede nå er nærmeste nabo til en av de tre.

Og jeg har aldri følt meg mer innesperret.

Likes

Comments

Nå as. Nå MÅ jeg bare fortelle dere, for det er så sinnssykt fett og stort at det bare MÅ deles.

Helt siden jeg var 14/15 og oppdaget foundation, har jeg brukt det så og si HVER eneste dag. Det er nesten ti år med hudfarget gugge smurt over hele trynet, det. DAGLIG.

Og jeg kunne på mitt tyngste sminkepunkt, aldri se for meg en hverdag uten foundation.

For noen år siden peaket den allerede sterke sminkeinteressen, og jeg har stort sett hver eneste dag gått med full on GLAM. Om det så bare var en tur til butikken rett rundt hjørnet. Jeg sto opp halvannen time før jobb/skole bare for å sette på krigsmasken, med contour, tretti lag foundation, eyeshadow on fleek og GJERNE løsvipper på dét.

Derfor var også bekymringen stor da jeg skulle stikke av til Cuba i syv uker. Jeg skjønte jo at det ville bli sykt grisete med full cover-foundation i 30 varmegrader.

Så i Cuba adopterte jeg en enklere teknikk.

Og den har jeg brukt videre siden jeg kom hjem, som nå er totalt nesten seks måneder. Og løsningen var enkel. Såre enkel.

Ingen foundation.

Og det verste av alt? Det er så utrolig DIGG å gå uten foundation. Man er ikke redd for å komme borti ansiktet med fingrene, høyhalsede klær ser ikke skittent ut etter fem minutter, man kan klemme en sort dyr dressjakke uten å printe av trynet sitt, og man sparer så SYKT mye tid på morran.

Men det peaket seg for all del på lørdag, da jeg også gikk ut på byen(!!!) uten foundation. *hele verden eksploderer i sjokk*

Jepp! Jeg sminket meg med foundation tidligere på dagen faktisk, men jeg følte meg faktisk helt forferdelig og vasket det av igjen etter ærender var over. Tilbake med den nye rutinen = concealer, solpudder, bryn, liner, maskara og litt highlight to get those cheeks poppin' and lockin'. (Ja, full disclosure her: med tanke på hvor sjukt mye sminke jeg brukte her så er det "lille" der tilnærmet ingenting i forhold, haha).

Og all den sminken jeg nettopp brukte tusen spenn på... så føler a seg faen MYE freshere med litt solpudder enn fullspaklet. DET hadde ikke Susanne for et år siden trodd på, hah!

Hahah det var grusomt å gå igjennom Instagram for å finne et passende før-bilde (til høyre vel og merke) - SÅÅ MANGE KLEINE SELFIES EG DØYR!!! Må ta en runde og slette, ahah:(

Likes

Comments

Roadtrip helt alene. Jeg hadde jo drømt om det, en eller annen gang i livet. Men da var fjell og fjorder byttet ut med langstrakte sletter og kveg på den amerikanske motorveien. I går ble det altså roadtrip. Femti mil, fra Kristiansund til Gol. Over Oppdal, Dovre og en sniktitt innom Jotunheiem *grøss*. Jotunheimen var like fryktinngytende som jeg hadde forestilt meg, grøsset hver gang jeg så til høyre mot de gigantiske, tomme fjellene.

Men trivelig var det. Skulle egentlig ha med ei venninne, men hun droppet ut. Så den nye høyttaleren fra Clas Ohlson ble mitt selskap i de åtte timene vi hadde til rådighet. Hadde veien stort sett for meg selv hele veien også, merkelig. Lett paranoid som jeg er, så jeg etter minste tegn fra bilrekkene motsatt vei om at en apokalypse var på vei, og at jeg måtte snu, haha.

Fylle olje måtte jeg også. Og DET var skummelt, det. Vi lærer jo hvor man fyller olje, men ikke hvordan for faen! Circle K sin funksjon på hjemmesiden hjalp meg med å finne riktig olje-type da, men frøkna bak kassen ble pent nødt til å gjøre grovarbeidet for meg. I slike situasjoner utnytter jeg hårfargen, peker på den og løfter lett på skuldrene. #win

Men herregud Norge er fint, as. Jeg vet det jo fra før, men altså. SÅ FINT. Trives absolutt mye bedre i fjellene enn nede ved havet. Stabilt vær er det óg. Da jeg beveget meg inn fra kysten, hadde jeg kjørt to og en halv time i konstant regnvær. Etter det var det knusktørt resten av veien. Litt blåst på Beitostølen, men det var omtrent det.

Nå har jeg én dag sommerferie. Leiligheten jeg leier de to første ukene her, er UH-MAZIN! Blir trist å senke standard 1. august...

Likes

Comments


God dag menneskeskapninger. I dag har jeg hatt første ordentlige arbeidsdag på... seks måneder... helt sykt. Energinivået er også deretter. Skulle egentlig til ei venninne nedi gata og spise taco, men kroppen sa stopp rett etter at jeg kom inn døren. Stopp fordi jeg er dausliten, og stopp fordi den gjør så himla vondt etter en langhelg på fjellet med hest og gardsarbeid. Presterte å ramle av hesten to dager på rad, hhaha. Men tok det med latter og glis, er jo ingen andre enn min feil at jeg ikke klarer å holde meg på når svingen blir litt for krapp og farta er litt for høy, eller det oppstår miskommunikasjon deluxe og hesten gjør noe helt annet enn jeg ba den om.

Trivelig læll, si! I løpet av denne uka skal jeg også ta førerprøven, og nervene er FULLSTENDIG fraværende. Er så sikker og trygg i trafikken nå at jeg ser ikke på sensor det som den ene personen som faktisk har fullmakt til å gi meg fuckings førerkortet, men en fremmed jeg skal bevise for at jeg kan kjøre trygt. Praktiske eksamener har alltid vært min største styrke.

In other news er det bare tre(!!) uker til jeg flytter til Ål nå. WHAT! Hvor ble tiden av?! SÅ SYKT GIRA OG SPENT! Men bare skriftlig, som nevnt to paragrafer over her er jeg helt gelé akkurat nå, og skal koble av med litt Sims 4. Lukter grisetidlig kveld.


Likes

Comments

Det er 3 juni, drøye tre uker til sankthans eller den bedre navngitte midtsommer, som Söta Bror så fint kaller det. Åtte grader og overskyet i følge alle værmeldinger og Snapchats egne værfunksjon. Grått som grus, og helt vanlig etter nærmere ettertanke.

For de fleste dager i året byr jo på skyer i en eller annen form. Enten tunge skylag som får nyutdannede piloter til å snu, lette skylag som skaper vakre illusjoner på himmelteppet, eller flekkvise skylag som gjør at solen kommer og går til solerens store fortvilelse. Og slik er det litt med livet óg.

I den gule påskekoppen vi har ute året rundt, ligger det rykende varm pulverkaffe og skvulper. Det er søndag, og egentlig ingen grunn til å pimpe kaffe. Men det er kjekt allikevel, i den gule koppen med sort gull som lyser opp en ellers så grå dag.

Men sånn er det bare! Og hvorfor skal man deppe over litt trist vær, når det triste været er en vesentlig del av hele kalenderåret? Da griper man heller etter de små lysglimtene som gjør hverdagen litt koseligere. Litt lettere. Litt triveligere. La hjernen gripe etter noe den kan forbinde med lystbetont og ønskelig, når neste gråværsdag kommer.

Mange folk kaller meg en pessimist, noe jeg synes er veldig rart. For det er gjerne de som kaller MEG pessimist, som er pessimister selv. En liten motgang, og de faller. Der jeg kommer med løsninger, finner de nye problemer. I mens jeg sitter i det stille med tusen tanker og idéer til å skape en bedre hverdag, brauter de høyest med sine problemer og alt som er feil. Jeg er ikke en optimist, men jeg er en realist med optimistiske trekk. Noe jeg personlig synes er en innmari fin egenskap, og noe jeg verdsetter høyt med meg selv.

GRÅVÆRSSØNDAGSOPPGAVE TIL DEG SELV: Finn én egenskap med deg selv du er veldig glad i.

Det er óg innafor å mimre tilbake til en av de beste dagene på Cuba, i godt selskap med nederlenderen Jürgen og amerikanerene Hannah og Jake. Herregud for en artig dag. Trist at dag 3/49 skulle være den morsomste, men slik er'e bare. Kanskje jeg skal lage en liten forsinket reiseblogg? Har jo ikke skrevet så mye om Cuba, annet enn et innlegg om at det var dritt? Hahah. Er jo flere lag å prelle av, noe dette bildet er et bevis på.

Likes

Comments

Sist onsdag gjorde jeg ikke annet enn å grine hele dagen. Jeg gråt foran læreren, jeg gråt foran rådgiveren på skolen, jeg gråt i telefonen til SIO Helse, og jeg gråt på Facetime til bestevenninna.

Akkurat nå står jeg foran et sykt kjipt avgjørelse. Det er som å spille et spill. Hva er taktisk riktig for meg og min helse? Det er naturligvis krevende bare det å finne seg i en slik situasjon, spesielt når man er så nærme. Bare dét legger til førti kilo med stress. Men jeg må også ta 2011/12 med i betraktningen, og ikke gå i samme fellen. Jeg er eldre, jeg er klokere, hjernen er mer utviklet og har mer erfaring. Men jeg er livredd for at uansett hva jeg velger, så er det feil. Skjønner?

Og ikke minst er jeg fly forbannet på meg selv, for at jeg fungerer slik jeg gjør. Men igjen. Nå må jeg rote bak i arkivet kalt livet, og hente frem litt. Ikke fordi jeg vil. Gud må vite at det er det siste jeg ønsker akkurat nå. Men nå må jeg være voksen og ta det seriøst. Men det er samtidig så forbanna vanskelig. For jeg VET hva dette er, og jeg VET hva jeg har i vente. Jeg sier ikke at det er "enklere" for noen som blir deprimert for første gang - men de vet tross alt ikke hva som venter, og hvilken innmari hard og jævlig kamp man må kjempe seg gjennom. Jeg har vært der før, og det er uutholdelig. Men så har man også den andre siden. Å erklære seg "slått" av en kraft sterkere enn en selv. Alle sier at det ikke er et nederlag, men jeg synes det er fullstendig nedslående.

Moderen kommer og henter meg på torsdag. Da sier jeg farvel til Oslo for denne gang, og så snakkes vi neste vår når jeg har fått ting litt på avstand og har bygd meg opp litt.

Likes

Comments