Har vært inne og ute av denne siden i hele dag, i uvissthet om jeg skulle gi lyd eller ei. Men nå har det samlet seg en del tanker som jeg blir gæren av å filosofere på, og verken Snapchat, Instagram, Facebook eller Twitter er de riktige stedene å tømme hjertet for litt tull. Så; hei, long time no see.

Nå er det faktisk bare noen dager igjen før jeg sitter på flyet halvveis på andre siden av jorden. Har det gått opp for meg? Overhodet ikke. Kjøper bikinier og fyller på reiseapoteket og er gjerrig på prisen av solkrem (solkrem er seriøst helt SYKT dyrt hva faen 250-300 spenn for en jævla solkrem liksom hallo, det er ikke antirynkekrem av kosmetiske årsaker, men prevensjon mot fuckings HUDKREFT, jævla... prissettere i butikker!! Gi litt til samfunnet a!). Så prøver jeg å mekke bosteder og har snekret sammen en sjuk plan for første måneden og HERREGUD så sliten jeg vil være i begynnelsen av mars. Fordelen er at jeg har kommet i kontakt med noen andre som også er på rundreise i Cuba denne måneden, takket via Couchsurfing, så vi har hverandre å grine litt i armene til når internett er fremmedord og inntrykkene for mange.

Forrige helg var jeg på Ål og har seriøst ikke hatt det så moro på... år? Har jeg egentlig hatt det så moro i løpet av mitt voksne liv? Jeg tror faktisk ikke det. På tirsdagskvelden, da jeg pakket ned det siste av rommet mitt før jeg flyttet ut, kom reaksjonen - og jeg gråt resten av kvelden naturligvis. Det er skammelig hvor mye jeg passer som hånden i hansken der borte. Hver gang jeg kommer tilbake er jeg superstresset fordi "kanskje jeg bare burde la det ligge og leve på minnene, det blir nok ikke like bra nå" - men hver gang topper det seg. Hver gang. Blir kjent med flere folk og bedre kjent med de jeg allerede kjenner. Får ro i kroppen av å tenke på det, as.

In other news, har jeg i forbindelse med å ha flyttet ut for våren, flyttet inn hos Victoria denne siste uken før avreise. Ordentlig hyggelig av henne å ta meg i mot. Selv om jeg har gått fullstendig pensjonist og legger meg typ en halv dag før henne fordi jeg er så trøtt for tiden. I dag pæset jeg fullstendig ut i ettermiddagsluren min blant annet, ble vekket av en hund in desperate need of a toilet visit.

---

Har egentlig SYKT mye på hjertet, men det er ikke nok struktur i hodet mitt til å formidle det på en ryddig måte. Mistet denne blogginga for realz as.

  • 19 lesere

Likes

Comments

2017. Ikke bare nytt år, men hele ti(!!!!) år med blogging. Herre fuckings sweet jesus mother christ.

Fra sulling rundt på Blogspot der en begynte å mikse og trikse med webdesign for å mekke et helt eget design fra bunnen av. Timesvis med nerding i HTML, CSS og Photoshop. Da headeren var av meg sammen med Jonas Brothers<333 Til fotointeressen og webdesign-interessen tok overhånd. Mekket headere for maaange bloggere, store som små - lagde design på bestilling, bloggen vokste og ble en av de største i 09/10 innenfor foto/humor. Til den psykiske knekken, og det ble et sted å få ut lange tekster og tanker rundt tilværelsen som psyk. Og til det det har vært de siste årene. Med andre ord ingenting.

Blogging er kanskje ikke døende, men kravene til content og quality er noe helt annet. Å være på sosiale medier er ikke som det pleide å være, og godt er forsåvidt det - men denne bloggtingen er jeg gått delvis lei og delvis mistet grepet rundt. Snap tar stadig mer plass i min egen hverdag, og tilbakemeldingene fra folk på både insta, snap og face tilsier at det er DEN plattformen jeg mestrer aller best akkurat nå. Jeg har liksom ikke et behov for å mekke et innlegg her, styre med oppsett av innlegg, finne passende bilder, aller helst produsere nye(!!) bilder for hvert innlegg - å blogge er rett og slett en jobb jeg ikke har energi, lyst eller inspirasjon til å utføre. Og det er kanskje like greit, fremtiden er ikke tekst-tung. Det er ikke det folk orker lenger, å klikke seg inn på en nettside og lese side opp og side ned om livet til en annen person. Nettavisene merket det først, og måtte begynne å clickbaite. Det skal ikke skyves under en stol at bloggerne har begynt å føle på det samme presset, og kastet seg på clickbait-bølgen. Det er for mye! Snap og Insta - bildedelingstjenester. Korte tekster, relevant bilde og godt budskap. Jeg liker den formen, og omfavner den med all min glede.

Men det er ikke bare det at jeg ikke orker mer, "sosiale" medier har gjort verden mer usosial enn noen gang. Jeg husker spesielt før, hvordan jeg ble provosert av at folk spurte meg hva jeg har gjort i det siste. "Øh, det står på bloggen?" Så utviklet det seg videre til "Åh, i går så-" "Ja, jeg vet, leste det på bloggen din.". Og det tar rett og slett vekk gleden. Jeg SAVNER å være sosial, jeg SAVNER å catche up med folk muntlig. For bare et par år siden ble jeg sinnssykt provosert over at det ikke gikk an å chatte med enkelte personer. De var ikke flinke på å ordlegge seg, og samtalen kunne knapt kalles en samtale. Nå har jeg blitt nøyaktig den samme. Jeg virkelig hater å chatte, og foretrekker mye heller en muntlig samtale. Which is why Tinder doesn't work for me kremt! Men nei. Bloggtiden er offisielt et ferdig kapittel, og godt er det, etter ti fuckings år.

Bloggen vil bestå i uviss tid fremover, og kanskje en vakker dag får jeg et innfall og sletter den. Who knows.

Webhotellet er sagt opp, retrofairytales.com - tusen takk for syv års tro tjeneste. Vi har hatt det fint sammen, men nå legger jeg det alteregoet bak meg, og fokuserer 100% på Apefinger.

Så, for deg som av en eller annen grunn er interessert i å følge meg videre:
@apefinger på Insta og Snap.


HEHE Aprilsnarren min 2010. Sikkert sånn 30 kommentarer med OOMG STAKKAAAR. #minner

Likes

Comments

Gjorde du noe i 2016 som du aldri har gjort før?

- Vel, jeg sto på slalåm! Og reiste til Stockholm! Og dro på fotballtur! Og skrev en fuckings bacheloroppgave! Check, check, check.

Hvilke land besøkte du?

- Hahah, globetrotteren tok bare turen over til Sverige i år as. Snart venter Cuba da, så det får holde i 2017.

Er det noe du savnet i 2016 som du vil ha i 2017?

- Egentlig ikke. Har jo lowkey furtet over at jeg danser inn i mitt femte år (!!) som singel - men når jeg ikke takler å bli flørtet med engang, så er det et tydelig tegn på at en har krysset grensa til #undateable. Synd. Jenter, ikke vent for lenge med å hive dere på hesten igjen. Trust me...

Hvilken dato fra 2016 kommer du alltid å huske?

- Jeg er sjukt dårlig på datoer, men konserten med Staut 25(?) November var virkelig magi på høyt nivå. Da var jeg nok på mitt aller aller lykkeligste, virkelig sprengte lykk-o-meteret.

Hva var din største fremgang karrieremessig?

- Interessant. Jeg er jo veldig fornøyd med å ha fått lov til å tilbringe praksistiden min i Norges beste lokalavis, selv om det ble samme sted to ganger på rad. Selvvalgt, og med god grunn. En fot der inne gjør godt i kropp og sjel. Men jeg har også fått bryne meg på flere reportasjer og portretter med jevnt over gode tilbakemeldinger. Kanskje jeg ikke husker datoer fra 2016, men jeg husker utvilsomt hvilke saker som har vekt størst oppmerksomhet hos leserne.

Og din største fremgang privat?

– Hahah, len dere tilbake folkens, her kommer en avhandling. Neida, men jo. 2016 har virkelig vært året mitt, jeg kan ikke få sagt det nok. I perioden mellom 2011 og 2015 trodde jeg aldri at jeg, Susanne, skulle klare å levere en bacheloroppgave? Jeg skal ikke påta meg rollen som et dedikert skolelys akkurat, og en bacheloroppgave virket så fjernt og uoverkommelig. Den mestringsfølelsen er sinnssyk. Og så fant jeg lykken, HJEM - der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Whaaat? Det kan jo naturligvis belyses fra flere punkt, å ha låst seg så fast på et sted kan jo være skadelig, for man gror heftige skyggelapper av det. Men akkurat nå føles det riktig å søke tilbake til Hallingdal for å få litt sårt trengt stabilitet og trygghet. Kanskje bygge en ordentlig grunnmur i meg selv. Og bare det at jeg for første gang siden jeg var 15-16 år begynte å tvile på om jeg faktisk skal gjennomføre steriliseringen i år, sier litt. Når antichild-woman #1 klarer å åpne øynene for at å mekke en kid som vokser opp i Hallingdal, ikke er så aller verst allikevel - da, DA begynner man å vokse litt.

Hva brukte du mest penger på?

– Uten tvil reise. Jeg har ikke vært så mye i utlandet obviously, men jeg har virkelig fartet innlands.

Hvilke sanger vil alltid minne deg om 2016?

– Sjå Sole av Staut og Kill a Word av Eric Church. Ma 2016 jams, maaan.

Var du gladare eller tristere i år sammenliknet med tidligere år?

– Som dere har skjønt by now: GLAAAAADEEEEREEEEEEE

Hva skulle du ønske at du gjorde mer av?

– Kan faktisk ikke komme på noe. Har gjort mye av alt, både reising og kultur og.. sånt. Nei, ingen "ragrets"!

Matretten du spiste oftest i 2016?

– Er helt besatt av den ene chicken-tikka-korma-dikka pakken til Toro, så den har det gått mang en gryte av i år, as.

Hva gjorde du på din bursdag i 2016?

– Var på jobb, dro hjem, gamet Sims? og drakk.

Høyeste ønsket akkurat nå?

– Ingen. Venter spent på hva 2017 serverer av sjanser og muligheter jeg kan gripe.

Finnes det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?

– Faktisk ikke. Poengløst å dvele ved noe som kunne ha vært, og jeg har gjort alt i min makt for at 2016 har blitt som det har blitt. Så overhodet ikke.

Hva fikk deg til å ha det bra?

– At jeg tok sjansene jeg ble servert. At jeg la inn gir der det trengtes. Jeg har faen stått på i år, både privat og karrieremessig! Hva jeg høster av det vil tiden vise. Kanskje alt er kjempet for til ingen nytte? Men jeg hadde det i det minste dra DA jeg kjempet, selv om resultatene viste seg å ikke nå opp.

Hvem savnet du?

– Ikke en jævel.

Hva er du mest stolt over?

– Herregud, så vanskelig spørsmål. Så utrolig mye å velge mellom! Jeg må nesten pakke det hele inn, og si at jeg gikk inn i 2017 SYKT fornøyd med alt jeg oppnådde, gjorde og gjennomførte i 2016. Og alle nye fantastiske bekjentskaper jeg har fått stiftet. FOLK AS<3

Likes

Comments

Da var man godt plassert i Oslo igjen. Gårsdagen gikk overraskende smertefritt, trodde jeg skulle dø på jobb av tårer og snørr - men klarte å holde meg. Det var ikke før jeg sank ned i togsetet, Ål forsvant i horisonten og stresset avtok, at tårekanalene åpnet seg. Gråt i et strekk i halvannen time. Det var ikke hulking eller ugly crying liksom, men det bare rant og rant. Ikke engang sminken klarte å holde ut, da jeg gikk på toalettet for å hente papir, var det striper nedover begge kinnene. Protip: Aldri gråt ukontrollert på et tog. Folk ser rart på deg, og du føler deg mad teit. Begynner å grine bare av å skrive dette, men sminken er så on fleek i dag at jeg bare ikke.kan.

Dagen i dag har vært helt jævlig, preget av både fyllesyke og tristhet. Prøvde meg på en shoppingrunde, men helt poengløst. Kjøpte sushi som smakte høgg. Så en mediocre julefilm. Nå skal jeg pakke på meg klær, sjekke ut jula på spikersuppa, og deretter møte opp ei venninne for litt bowlingz. Hater at man føler seg så rastløs og tvunget til å finne på ting her. I Hallingdal gjør man det beste ut av alternativene man har, og er storfornøyd med det liksom.

Og ja, fuckings Oslo as: I løpet av tre timer i går, rakk jeg å se en politiaksjon, en slåsskamp på nabobordet, OG bli kalt knulledukke. Velkommen tilbake, lisom *peace*

Likes

Comments

I går kom det, vettu. Reaksjonen på hele oppholdet. Jeg gråt non stop hele dagen. HELE DAGEN! Til slutt måtte jeg gå meg en tur for å lufte det vonde hodet (visste du at hodepine etter grining er tegn på dehydrering? LOL! Googla nettopp, helt mindblown. Så logisk, men allikevel så teit!), og grein litt enda mer på en stein ved vannet. Så gikk jeg tilbake, og grein ENDA mer. Utenfor døra mi møtte jeg huseieren, som helt sikkert så de røde øynene og selvfølgelig måtte påpeke at det "var rart" at jeg syntes det var så trist å dra. Prøv å kjemp mot tårene i en sånn situasjon da, dere. PRØV! Kom inn, grein enda mer. Gikk i dusjen, tårene blandet seg med det varme vannet. Cry in the shower, no one can see your tears as. #emo

Men da kvelden kom og det var på tide å ta natt, og jeg skulle pusse tenna, fikk jeg stallsjokk av å se meg i speilet. Altså, det var vanskelig å vurdere om jeg hadde en allergisk reaksjon eller øynene bare var sykt slitne etter alle tårene - men så hoven etter ei lang grineøkt har jeg aldri vært as, hahah.

Og ikke så det bedre ut da jeg sto opp i dag, for da hadde leppene hovnet opp i tillegg. En liten skjønnhetsoperasjon på den sorgen, takk!

I dag er jeg derimot helt tømt. Var litt redd jeg kom til å være helt vrak denne uka, og bryte ut i gråt så fort noen snakket til meg, men den slipper jeg forhåpentligvis. Faen as, skjerp deg jævla drittkjerring. Ingen reagerer sånn av å flytte. INGEN! Hva er galt med deg?!

Likes

Comments

Okei. Har du noen gang gledet deg så sykt voldsomt til noe, at du har vært fysisk uvel i en ukes tid i forveien?

I så fall, velkommen til mitt liv akkurat nå.

Jeg skulle egentlig til Oslo i dag for å dele opp flyttelasset, samt. dra på noen møter relatert til reisen over nyttår - men dronningen av prokrastinering måtte på mandag innse at det var bare å glemme. Den ene dagen fri fra jobb (fredag) ville shiple hele korthuset jeg bygger for tiden, og jeg vil jo heller ha en god portfolio å vise til, enn halvert vekt på bagasjen når jeg flytter.

Så med denne Oslo-helga avlyst, kom en gravlagt plan til live igjen: Staut-konsert!!!

Men greia er det, at jeg gleder meg så voldsomt. Altså, herregud - jeg gleder meg så sjukt! Liksom, jeg gleder meg så helt enormt at jeg har vært fysisk uvel siden jeg avbestilte togbillettene. Jeg klarer ikke tenke på annet enn konserten, og ørene renner over av toner fra Valdres. De sommerfuglene som terroriserer magen min nå, er helt ulikt noe jeg har opplevd tidligere. Selv ikke Bublé eller Paisley har skapt slike vesener.

Grunnen til det må nok være at Staut har vært med meg gjennom hele oppholdet her, og det er deres musikk jeg for alltid vil knytte til Hallingdal (selv om de er fra nabodalen Valdres). Og det blir bare en sinnssykt til drøm av en avslutning å skulle få se de live. Altså, det er helt utrolig. Men faen så dårlig jeg er, hahah! Dagen i dag, og ikke minst dagen i morgen(!!) kommer til å gå så smertelig tregt. Ikke har jeg greid å jobbe noe særlig denne uka heller, det eneste som foregår er dårlig mage, restless legs og fullstendig okkuperte tanker.

Likes

Comments

Det er som med musikk og film. Man har noen tidløse favoritter man aldri blir lei av å se eller høre på. Og sånn er det med bilder også.

Derfor tenkte jeg helt enkelt å vise mine to absolutte favorittbilder.

Johnny Cash superstein og muncher kake, av Hope Powell. (1976)

Verdens mest fantastiske bilde av medisinstudenter. Tatt mellom 1915-1920. ALT med dette bildet er bare helt rått og absurd. SE PÅ HAN LENGST TIL HØYRE, DA! Bare holder den halvråtne foten helt casual, og har også sin egen fot i en helt casual kryssposisjon. Sjukt fantastisk as. Og se hvordan kadaveret ligger? Med armen oppe sånn, som om han klør seg i hodet og lurer på hvor resten av skallen hans er. *lol-smiley*
Vet om et bilde til fra en obduksjon tidlig 1900-tall som er helt fantastisk, men finner det ikke igjen. Da står det tre leger og undersøker liket, og alle har ei pipe i kjeften. Åh<3

Fotografiet er amazing. Har også et bilde til, men det blir for sterk kost. Hadde mareritt etter å ha sett det, så det kan jeg spare.

Likes

Comments

Jeg liker en god debatt, og forum på nett der virkeligheten ikke alltid maler ting rosenrødt. Av den grunn er jeg medlem i flere grupper på Facebook der mennesker kommer med sine egne historier - som journalist er det en god måte å finne caser på.

En gruppe jeg følger med haukeøyne har enorm mistillit til Barnevernet, og historiene som kommer frem er skrekkelige. Problemet med denne gruppen, er at det er mye hat. Veldig mye hat, og veldig lite nyansert. Jeg vil sammenligne det med en nasjonalistisk gruppe med mye radikalisering mot islam.

Stort sett lar jeg diskusjonene gå sin gang, det er mange sterke følelser involvert og ikke minst tilsynelatende 15.528 fly forbanna medlemmer klare til å bruke sterk retorikk, personangrep, caps lock og førti utropstegn etter hver setning.

Men denne, den kan jeg ikke la gå ukommentert.

Her er altså problemet at NRK skal vise en julekalender som tar utgangspunkt i hovedrollens bosituasjon: et fosterhjem.

For å gi litt forhistorie: gruppens ytterliggående medlemmer hevder seg i stor grad å ha vært utsatt for kidnapping av barnevernet. Jeg vet det skjer, men skriver hevder fordi ingen av historiene kan verifiseres.

Som dere ser, både i innlegget og i kommentarene, vekker det sterke reaksjoner at hovedrollen er i fosterhjem. Umiddelbart et kidnappet barn, er det disse tenker. Og om ikke, så i hvert fall reklame for fosterhjem.

Vel, mitt synspunkt er følgende:
Er det ikke bra, og ikke minst viktig - at barna plassert i fosterhjem - enten lykkelige eller ulykkelige - endelig får en karakter i den vanskeligste tiden av dem alle, å relatere seg til? Julekalenderne tidligere har i aller høyeste grad bestått av biologisk familie og lykkelige historier i et byggefelt i en sving. Å endelig få en historie som barna i fosterhjem kan relatere seg til, mener jeg er et viktig og riktig sted i julekalendertradisjonen.

For det andre: jenta er foreldreløs. Det har dermed ikke vært noe kidnapping, som de hundrevis av foreldre og slektninger i gruppen har opplevd. Klart, det kan hende hun hadde besteforeldre eller tanter som kunne tatt vare på henne, men det er heller ikke alltid tilfellet. Kanskje besteforeldrene allerede er borte, eller i for dårlig stand til å ha omsorg og energi for et barn. Foreldrene kan være enebarn. Også her mener jeg NRK har gjort et riktig valg, for det er faktisk realiteten til mange - uansett om de har foreldre eller ei.

For det tredje: det skrives klart og tydelig at jenta rømmer fra fosterhjemmet, og drømmer om en familie. Akkurat her forstår jeg ikke kritikken fra barnevernets motstandere, for det er vel alt annet enn reklame for fosterhjemsplassering - og kan, for disse, heller tolkes som en seier mot systemet de er så imot?


Til syvende og sist, eller med andre ord spoiler alert: Det skrives at nissen føler han og jenta har et tettere bånd enn noen av de er klar over. Jeg garanterer deg at han enten adopterer henne eller han egentlig er bestefaren eller noe sånt.

Summa summarum: hun blir boende på Nordpolen i den 24. luken.

Summa summarum 2: Er ikke disse barneTV-kalenderne nettopp for barn? Hvorfor skal de voksne erklære julen sin ødelagt?

Likes

Comments

Jeg vet ikke om alle yrker har sånne "faser", men det er det sannelig innenfor journalistikk - og da spesielt fotojournalistikk. I hvert fall jeg.

Akkurat nå er jeg inne i en "hva faen i helvete er det jeg driver med?!"-fase. Minnekortet består av dritt, synet mitt består av dritt - og jeg klarer rett og slett ikke å produsere noe med verken kvalitet eller innsikt.

Jeg er rett og slett yrkesdeprimert. Profesjonsdeprimert. Det finnes ingen lyspunkt i produksjonen min for tiden.

For å lette på trykket, kanskje fiske etter litt inspirasjon, søker jeg meg gjennom andre fotojournalister sitt arbeid. Men også der preges det av min yrkesdepresjon. Hvordan hadde jeg følt det, om jeg hadde tatt det bildet? Jeg hadde sannsynligvis hatet det. Ikke vist det til omverden. Tenk at det er sååå "typisk meg"-bilde. FOLK hadde sikkert tenkt "det der er sååå typisk Susanne-bilde". Har hun ingen kreativitet? Og så vender jeg det om på media. Hvor jævla mange bilder har vi ikke sett fra Syria og Irak. Det blir plutselig de samme fem menneskene, i fem millioner bilder. Den samme, frustrerte faren med neven i været på en forsamlingsplass. Den samme gråtende moren i burka. Den samme soldaten med geværet i hånden. Det samme døde barnet. Den samme, krigrammede befolkningen uansett geografisk punkt på kartet. Det.er.det.samme.

Jeg leter etter historier fra Cuba. Hvordan kan jeg gjøre det annerledes? Ingen amerikanske biler. Ingen menn med nesen ned i en åker på en sigarfarm. Ingen kvinner i knelange tights og espadrillos med en alt for kort magetopp. Ingen hester og esler og retro "VIVA LA REVOLUCIÓN!"-posters på dårlige veier.

Men. Hvordan skal jeg da klare det annerledes? KLARER jeg NOENSINNE å gjøre det annerledes? Har jeg i hele tatt det som skal til for å kunne levere gode fotohistorier, uavhengig av størrelse på prosjektet og hudfarge på subjektene? Og ikke minst religiøs tilhørighet?

I fotografens yrkesliv er det bare én norm å følge: Du er bare så god som det siste du gjorde. Gjorde du noe knallbra for tre år siden, spiller ikke det en kløyve rolle. Det er det siste produktet om viser hvor du ligger an. Og nå ligger jeg jævlig tynt an...

Jeg må sette meg ned og drive selvanalyse i kveld. Tror problemet er at jeg ikke har noen mål. Jeg hadde et mål, og det var å få foten innom HD. Og det målet har vært nådd i tre måneder. Det må relateres til Cuba, men kan ikke knytes til prisvinning. Jeg genuint hater premiemotiverte reportasjer. Når en fotograf går ut i felt med "Årets Bilde"-prisen som en motivasjon langt der borte i det fjerne, forsvinner en del av min kollegiale støtte. Vi skal fortelle historier for folket, ikke for juryer.


Avslutter med litt shameless selfpromotion: Hjemmesiden min. Jeg SER jo at jeg ikke suger søle, men som sagt: du er ikke bedre enn det siste du gjorde...

Likes

Comments

Du har sikkert fått meldingen, i likhet med 179.999 andre unge kvinner her i landet: Gratis HPV-vaksine, kom og få!

Jeg var sikker i min sak helt fra jeg leste meg opp om emnet for tre-fire år siden, til ryktene om gratis vaksine i 2014, til det ble vedtatt i fjor, til endelig fastslått dato i høst.

Og jeg kommer nok fortsatt til å ta den. Tror jeg...

For å forstå litt mer, må vi spole tilbake både en uke og syv år.

Jeg har ikke mye erfaring med vaksiner. Da jeg tok første dosene av reisevaksiner i forrige uke, kunne legen fortelle at jeg ikke har fått påfylling av noe i barnevaksinasjonsprogrammet på 16 år. Med unntak av BCG-en, naturligvis. Da er det ti år. Så jeg har naturligvis ikke mye erfaring, og i hvert fall ikke friskt i minne - det hvite arret etter BCG-en er det fysiske beviset.

Men i 2009 ble jeg dyttet fremst i køen på grunn av min naturlige helse. Etter stikket gikk jeg på Narvesen og brukte 40 spenn, de siste kronesykkene jeg hadde, på en marsipangris. I munnen hadde den et firkløver. "Marsipan råtner ikke, så denne skal jeg ta vare på livet ut, som et minne om pandemien jeg sannsynligvis overlever!"

Grisen lever fortsatt i beste velgående, med unntak av de uhorvelige mengdene støv den har samlet på seg. Firkløveren i munnen er borte, sannsynligvis etter en av de 1500 gangene jeg har flyttet siden den gang.

Men kroppen, hjernen, hverdagen, fremtiden - den er snudd på hodet. Å tilpasse seg en hverdag som kronisk, nevrologisk syk, var krevende. Og er krevende. Jeg har grått, vært desperat, benektet og omfavnet. Jeg gråter, er desperat, benekter og omfavner. Og jeg kommer til å gråte, være desperat, benekte og omfavne.

Min siste erfaring med en vaksine var katastrofal, og selv om vi er mange, så er vi fortsatt ikke hele Norge. 2,2 millioner nordmenn tok vaksinen. I 2014 hadde Norsk Pasientskadeerstatning mottatt 422 henvendelser om alvorlige bivirkninger. Det er 0,019%. Det var altså 0,019% sjanse for å få en alvorlig bivirkning. Men vi fikk det.

Derfor er det så utrolig vanskelig å dele skepsisen sin med resten av de 99,981% vaksinerte som slapp unna, eller resten av Norge som ikke tok den. Fordi når prognosene er gode, så er det jo verdt å ta den, ikke sant?

Og det er her Cervarix kommer inn. Med så "få" bivirkninger, er det jo bedre å ta den enn å få kreft og dø senere i livet? Men vi, som lever med en kronisk sykdom på grunn av en vaksine, ser ikke like enkelt på det. Ja, man kan unngå bivirkninger. Men man kan allikevel få kreft andre steder på kroppen. Og man kan ikke få kreft i det hele tatt. Og kreft kan jo behandles. Og er man dedikert og følger det nasjonale screeningprogrammet, slik 70% av de som rammes av livmorhalskreft hvert år ikke gjør, så kan det oppdages før det utvikles til kreft.

Og mer interessant er forskjellen mellom de to HPV-vaksinene som er ute på markedet:
Gardasil er vaksinen som tilbys i barnevaksinasjonsprogrammet. 55 millioner kvinner på verdensbasis var vaksinert med denne pr. 21.09.2015. Det var meldt om 47 tilfeller CRPS som følge av denne vaksinen.
Til sammenlikning var vaksinen som nå tilbys oss eldre, Cervarix, "kun" brukt på 17 millioner - og her er det registrert 48 tilfeller av CRPS. 47 av 55 mill og 48 av 17 mill er stor forskjell.
// Kilde: Legemiddelverket

Jeg er ingen vaksinemotstander. Men jeg er blitt en vaksineskeptiker. Bare det å ta reisevaksinene, vel utviklet og godt dokumentert, fikk blodpumpa og angsten til å løpe vilt.

Og selvfølgelig. Sjansene er små for at man utsettes for samme ulykken igjen, men allikevel - lynet har slått ned samme plass både to, 17 og 50(!!!) ganger.

Likes

Comments