I går kom det, vettu. Reaksjonen på hele oppholdet. Jeg gråt non stop hele dagen. HELE DAGEN! Til slutt måtte jeg gå meg en tur for å lufte det vonde hodet (visste du at hodepine etter grining er tegn på dehydrering? LOL! Googla nettopp, helt mindblown. Så logisk, men allikevel så teit!), og grein litt enda mer på en stein ved vannet. Så gikk jeg tilbake, og grein ENDA mer. Utenfor døra mi møtte jeg huseieren, som helt sikkert så de røde øynene og selvfølgelig måtte påpeke at det "var rart" at jeg syntes det var så trist å dra. Prøv å kjemp mot tårene i en sånn situasjon da, dere. PRØV! Kom inn, grein enda mer. Gikk i dusjen, tårene blandet seg med det varme vannet. Cry in the shower, no one can see your tears as. #emo

Men da kvelden kom og det var på tide å ta natt, og jeg skulle pusse tenna, fikk jeg stallsjokk av å se meg i speilet. Altså, det var vanskelig å vurdere om jeg hadde en allergisk reaksjon eller øynene bare var sykt slitne etter alle tårene - men så hoven etter ei lang grineøkt har jeg aldri vært as, hahah.

Og ikke så det bedre ut da jeg sto opp i dag, for da hadde leppene hovnet opp i tillegg. En liten skjønnhetsoperasjon på den sorgen, takk!

I dag er jeg derimot helt tømt. Var litt redd jeg kom til å være helt vrak denne uka, og bryte ut i gråt så fort noen snakket til meg, men den slipper jeg forhåpentligvis. Faen as, skjerp deg jævla drittkjerring. Ingen reagerer sånn av å flytte. INGEN! Hva er galt med deg?!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Okei. Har du noen gang gledet deg så sykt voldsomt til noe, at du har vært fysisk uvel i en ukes tid i forveien?

I så fall, velkommen til mitt liv akkurat nå.

Jeg skulle egentlig til Oslo i dag for å dele opp flyttelasset, samt. dra på noen møter relatert til reisen over nyttår - men dronningen av prokrastinering måtte på mandag innse at det var bare å glemme. Den ene dagen fri fra jobb (fredag) ville shiple hele korthuset jeg bygger for tiden, og jeg vil jo heller ha en god portfolio å vise til, enn halvert vekt på bagasjen når jeg flytter.

Så med denne Oslo-helga avlyst, kom en gravlagt plan til live igjen: Staut-konsert!!!

Men greia er det, at jeg gleder meg så voldsomt. Altså, herregud - jeg gleder meg så sjukt! Liksom, jeg gleder meg så helt enormt at jeg har vært fysisk uvel siden jeg avbestilte togbillettene. Jeg klarer ikke tenke på annet enn konserten, og ørene renner over av toner fra Valdres. De sommerfuglene som terroriserer magen min nå, er helt ulikt noe jeg har opplevd tidligere. Selv ikke Bublé eller Paisley har skapt slike vesener.

Grunnen til det må nok være at Staut har vært med meg gjennom hele oppholdet her, og det er deres musikk jeg for alltid vil knytte til Hallingdal (selv om de er fra nabodalen Valdres). Og det blir bare en sinnssykt til drøm av en avslutning å skulle få se de live. Altså, det er helt utrolig. Men faen så dårlig jeg er, hahah! Dagen i dag, og ikke minst dagen i morgen(!!) kommer til å gå så smertelig tregt. Ikke har jeg greid å jobbe noe særlig denne uka heller, det eneste som foregår er dårlig mage, restless legs og fullstendig okkuperte tanker.

Likes

Comments

Det er som med musikk og film. Man har noen tidløse favoritter man aldri blir lei av å se eller høre på. Og sånn er det med bilder også.

Derfor tenkte jeg helt enkelt å vise mine to absolutte favorittbilder.

Johnny Cash superstein og muncher kake, av Hope Powell. (1976)

Verdens mest fantastiske bilde av medisinstudenter. Tatt mellom 1915-1920. ALT med dette bildet er bare helt rått og absurd. SE PÅ HAN LENGST TIL HØYRE, DA! Bare holder den halvråtne foten helt casual, og har også sin egen fot i en helt casual kryssposisjon. Sjukt fantastisk as. Og se hvordan kadaveret ligger? Med armen oppe sånn, som om han klør seg i hodet og lurer på hvor resten av skallen hans er. *lol-smiley*
Vet om et bilde til fra en obduksjon tidlig 1900-tall som er helt fantastisk, men finner det ikke igjen. Da står det tre leger og undersøker liket, og alle har ei pipe i kjeften. Åh<3

Fotografiet er amazing. Har også et bilde til, men det blir for sterk kost. Hadde mareritt etter å ha sett det, så det kan jeg spare.

Likes

Comments

Jeg liker en god debatt, og forum på nett der virkeligheten ikke alltid maler ting rosenrødt. Av den grunn er jeg medlem i flere grupper på Facebook der mennesker kommer med sine egne historier - som journalist er det en god måte å finne caser på.

En gruppe jeg følger med haukeøyne har enorm mistillit til Barnevernet, og historiene som kommer frem er skrekkelige. Problemet med denne gruppen, er at det er mye hat. Veldig mye hat, og veldig lite nyansert. Jeg vil sammenligne det med en nasjonalistisk gruppe med mye radikalisering mot islam.

Stort sett lar jeg diskusjonene gå sin gang, det er mange sterke følelser involvert og ikke minst tilsynelatende 15.528 fly forbanna medlemmer klare til å bruke sterk retorikk, personangrep, caps lock og førti utropstegn etter hver setning.

Men denne, den kan jeg ikke la gå ukommentert.

Her er altså problemet at NRK skal vise en julekalender som tar utgangspunkt i hovedrollens bosituasjon: et fosterhjem.

For å gi litt forhistorie: gruppens ytterliggående medlemmer hevder seg i stor grad å ha vært utsatt for kidnapping av barnevernet. Jeg vet det skjer, men skriver hevder fordi ingen av historiene kan verifiseres.

Som dere ser, både i innlegget og i kommentarene, vekker det sterke reaksjoner at hovedrollen er i fosterhjem. Umiddelbart et kidnappet barn, er det disse tenker. Og om ikke, så i hvert fall reklame for fosterhjem.

Vel, mitt synspunkt er følgende:
Er det ikke bra, og ikke minst viktig - at barna plassert i fosterhjem - enten lykkelige eller ulykkelige - endelig får en karakter i den vanskeligste tiden av dem alle, å relatere seg til? Julekalenderne tidligere har i aller høyeste grad bestått av biologisk familie og lykkelige historier i et byggefelt i en sving. Å endelig få en historie som barna i fosterhjem kan relatere seg til, mener jeg er et viktig og riktig sted i julekalendertradisjonen.

For det andre: jenta er foreldreløs. Det har dermed ikke vært noe kidnapping, som de hundrevis av foreldre og slektninger i gruppen har opplevd. Klart, det kan hende hun hadde besteforeldre eller tanter som kunne tatt vare på henne, men det er heller ikke alltid tilfellet. Kanskje besteforeldrene allerede er borte, eller i for dårlig stand til å ha omsorg og energi for et barn. Foreldrene kan være enebarn. Også her mener jeg NRK har gjort et riktig valg, for det er faktisk realiteten til mange - uansett om de har foreldre eller ei.

For det tredje: det skrives klart og tydelig at jenta rømmer fra fosterhjemmet, og drømmer om en familie. Akkurat her forstår jeg ikke kritikken fra barnevernets motstandere, for det er vel alt annet enn reklame for fosterhjemsplassering - og kan, for disse, heller tolkes som en seier mot systemet de er så imot?


Til syvende og sist, eller med andre ord spoiler alert: Det skrives at nissen føler han og jenta har et tettere bånd enn noen av de er klar over. Jeg garanterer deg at han enten adopterer henne eller han egentlig er bestefaren eller noe sånt.

Summa summarum: hun blir boende på Nordpolen i den 24. luken.

Summa summarum 2: Er ikke disse barneTV-kalenderne nettopp for barn? Hvorfor skal de voksne erklære julen sin ødelagt?

Likes

Comments

Jeg vet ikke om alle yrker har sånne "faser", men det er det sannelig innenfor journalistikk - og da spesielt fotojournalistikk. I hvert fall jeg.

Akkurat nå er jeg inne i en "hva faen i helvete er det jeg driver med?!"-fase. Minnekortet består av dritt, synet mitt består av dritt - og jeg klarer rett og slett ikke å produsere noe med verken kvalitet eller innsikt.

Jeg er rett og slett yrkesdeprimert. Profesjonsdeprimert. Det finnes ingen lyspunkt i produksjonen min for tiden.

For å lette på trykket, kanskje fiske etter litt inspirasjon, søker jeg meg gjennom andre fotojournalister sitt arbeid. Men også der preges det av min yrkesdepresjon. Hvordan hadde jeg følt det, om jeg hadde tatt det bildet? Jeg hadde sannsynligvis hatet det. Ikke vist det til omverden. Tenk at det er sååå "typisk meg"-bilde. FOLK hadde sikkert tenkt "det der er sååå typisk Susanne-bilde". Har hun ingen kreativitet? Og så vender jeg det om på media. Hvor jævla mange bilder har vi ikke sett fra Syria og Irak. Det blir plutselig de samme fem menneskene, i fem millioner bilder. Den samme, frustrerte faren med neven i været på en forsamlingsplass. Den samme gråtende moren i burka. Den samme soldaten med geværet i hånden. Det samme døde barnet. Den samme, krigrammede befolkningen uansett geografisk punkt på kartet. Det.er.det.samme.

Jeg leter etter historier fra Cuba. Hvordan kan jeg gjøre det annerledes? Ingen amerikanske biler. Ingen menn med nesen ned i en åker på en sigarfarm. Ingen kvinner i knelange tights og espadrillos med en alt for kort magetopp. Ingen hester og esler og retro "VIVA LA REVOLUCIÓN!"-posters på dårlige veier.

Men. Hvordan skal jeg da klare det annerledes? KLARER jeg NOENSINNE å gjøre det annerledes? Har jeg i hele tatt det som skal til for å kunne levere gode fotohistorier, uavhengig av størrelse på prosjektet og hudfarge på subjektene? Og ikke minst religiøs tilhørighet?

I fotografens yrkesliv er det bare én norm å følge: Du er bare så god som det siste du gjorde. Gjorde du noe knallbra for tre år siden, spiller ikke det en kløyve rolle. Det er det siste produktet om viser hvor du ligger an. Og nå ligger jeg jævlig tynt an...

Jeg må sette meg ned og drive selvanalyse i kveld. Tror problemet er at jeg ikke har noen mål. Jeg hadde et mål, og det var å få foten innom HD. Og det målet har vært nådd i tre måneder. Det må relateres til Cuba, men kan ikke knytes til prisvinning. Jeg genuint hater premiemotiverte reportasjer. Når en fotograf går ut i felt med "Årets Bilde"-prisen som en motivasjon langt der borte i det fjerne, forsvinner en del av min kollegiale støtte. Vi skal fortelle historier for folket, ikke for juryer.


Avslutter med litt shameless selfpromotion: Hjemmesiden min. Jeg SER jo at jeg ikke suger søle, men som sagt: du er ikke bedre enn det siste du gjorde...

Likes

Comments

Du har sikkert fått meldingen, i likhet med 179.999 andre unge kvinner her i landet: Gratis HPV-vaksine, kom og få!

Jeg var sikker i min sak helt fra jeg leste meg opp om emnet for tre-fire år siden, til ryktene om gratis vaksine i 2014, til det ble vedtatt i fjor, til endelig fastslått dato i høst.

Og jeg kommer nok fortsatt til å ta den. Tror jeg...

For å forstå litt mer, må vi spole tilbake både en uke og syv år.

Jeg har ikke mye erfaring med vaksiner. Da jeg tok første dosene av reisevaksiner i forrige uke, kunne legen fortelle at jeg ikke har fått påfylling av noe i barnevaksinasjonsprogrammet på 16 år. Med unntak av BCG-en, naturligvis. Da er det ti år. Så jeg har naturligvis ikke mye erfaring, og i hvert fall ikke friskt i minne - det hvite arret etter BCG-en er det fysiske beviset.

Men i 2009 ble jeg dyttet fremst i køen på grunn av min naturlige helse. Etter stikket gikk jeg på Narvesen og brukte 40 spenn, de siste kronesykkene jeg hadde, på en marsipangris. I munnen hadde den et firkløver. "Marsipan råtner ikke, så denne skal jeg ta vare på livet ut, som et minne om pandemien jeg sannsynligvis overlever!"

Grisen lever fortsatt i beste velgående, med unntak av de uhorvelige mengdene støv den har samlet på seg. Firkløveren i munnen er borte, sannsynligvis etter en av de 1500 gangene jeg har flyttet siden den gang.

Men kroppen, hjernen, hverdagen, fremtiden - den er snudd på hodet. Å tilpasse seg en hverdag som kronisk, nevrologisk syk, var krevende. Og er krevende. Jeg har grått, vært desperat, benektet og omfavnet. Jeg gråter, er desperat, benekter og omfavner. Og jeg kommer til å gråte, være desperat, benekte og omfavne.

Min siste erfaring med en vaksine var katastrofal, og selv om vi er mange, så er vi fortsatt ikke hele Norge. 2,2 millioner nordmenn tok vaksinen. I 2014 hadde Norsk Pasientskadeerstatning mottatt 422 henvendelser om alvorlige bivirkninger. Det er 0,019%. Det var altså 0,019% sjanse for å få en alvorlig bivirkning. Men vi fikk det.

Derfor er det så utrolig vanskelig å dele skepsisen sin med resten av de 99,981% vaksinerte som slapp unna, eller resten av Norge som ikke tok den. Fordi når prognosene er gode, så er det jo verdt å ta den, ikke sant?

Og det er her Cervarix kommer inn. Med så "få" bivirkninger, er det jo bedre å ta den enn å få kreft og dø senere i livet? Men vi, som lever med en kronisk sykdom på grunn av en vaksine, ser ikke like enkelt på det. Ja, man kan unngå bivirkninger. Men man kan allikevel få kreft andre steder på kroppen. Og man kan ikke få kreft i det hele tatt. Og kreft kan jo behandles. Og er man dedikert og følger det nasjonale screeningprogrammet, slik 70% av de som rammes av livmorhalskreft hvert år ikke gjør, så kan det oppdages før det utvikles til kreft.

Og mer interessant er forskjellen mellom de to HPV-vaksinene som er ute på markedet:
Gardasil er vaksinen som tilbys i barnevaksinasjonsprogrammet. 55 millioner kvinner på verdensbasis var vaksinert med denne pr. 21.09.2015. Det var meldt om 47 tilfeller CRPS som følge av denne vaksinen.
Til sammenlikning var vaksinen som nå tilbys oss eldre, Cervarix, "kun" brukt på 17 millioner - og her er det registrert 48 tilfeller av CRPS. 47 av 55 mill og 48 av 17 mill er stor forskjell.
// Kilde: Legemiddelverket

Jeg er ingen vaksinemotstander. Men jeg er blitt en vaksineskeptiker. Bare det å ta reisevaksinene, vel utviklet og godt dokumentert, fikk blodpumpa og angsten til å løpe vilt.

Og selvfølgelig. Sjansene er små for at man utsettes for samme ulykken igjen, men allikevel - lynet har slått ned samme plass både to, 17 og 50(!!!) ganger.

Likes

Comments

En knapp måned igjen, det er det jeg har her i Hallingdal. En knapp måned. Men jeg er vant til det. Vurderer å ta toget ned til Oslo i løpet av de nærmeste ukene for å gjøre flyttejobben litt enklere. Ta med meg det jeg vet jeg ikke kommer til å bruke på den korte tiden jeg har igjen. Så blir jeg ikke et like stort og ødelagt pakkesel når jeg for alvor flytter tilbake.

Mentalt har jeg allerede begynt å forberede meg. Lager litt mer distanse, skyver folk og ting litt lenger unna. Det er ikke så viktig å bli kjent med folk lenger nå. Er ikke så viktig å delta på ting, og rent jobbmessig har jeg låst meg fast til et langtidsprosjekt, så ikke får jeg møtt like mange som jeg tidligere har gjort. Det var jo kanskje det jeg imponerte meg selv mest med, da jeg var på jammen på fredag - at jeg faktisk visste hvem folk var, både de som var der og de det ble pratet om. Men den tiden er over nå.

Det gjør jo vondt. Dette skjer hele tiden. Altfor ofte. Å måtte distansere meg fra nye bekjentskaper etter kort tid. Det er jo bare midlertidig. Og jeg er ikke flink til å ta vare på korte, intensive vennskap. Altså, jeg er flink der og da, men å få det til å vare - der glipper det.

Men klart finnes det unntakstilstander. På bursdagen min fikk jeg en melding fra et sånt kort, intensivt vennskap i Nederland tilbake i 2011. Han er i Oslo på utveksling dette semesteret. Så med første flyttelass blir det også en quick catch-up på den fronten. Så klart, unntakstilstandene eksisterer. Men det kreves jo to for at det skal funke. Begge må jo ville. Noen gang vil ikke de, noen ganger vil ikke jeg. Vet ikke jeg, kanskje er det en sånn venn som man møter hvert femte år - men det er som om det bare har gått en uke. Vi får se om fem nye år!

Handler vel mest i bunn og grunn om hvor stor maintenance man er. Jeg er åpenbart ikke high-maintenance, jeg setter stor pris på alle som ønsker å snike seg inn i livet mitt - uavhengig om man snakker hver dag eller annet hvert år. Oppdaget i dag da jeg skulle gratulere to stykk med en prestasjon, at de hadde slettet meg fra FB. High-maintenance, med andre ord. Helt greit, det er et vennskap jeg ikke kunne klart å pleie i lengden uansett.

Likes

Comments

Vi mennesker og vårt behov for å ha et hus. Nå er det riktignok mange dyrearter som bor i hus, enten i form av et rede, hi, hule, skall eller andre måter. Men vi er det eneste dyret som er lovpålagt å oppgi en husadresse i vårt kjære folkeregister. Når vi skal kjøpe eller registrere oss på noe. Hvor er huset ditt?!

Noen venner har spurt meg om adressen min i høst. Postkort er tydeligvis i vinden igjen! Men da er jeg tvunget til å spørre: hvor da?

Jeg har jo tre hus! I tre forskjellige kommuner, og i tre forskjellige fylker! 80% av tingene mine ligger hjemme hos Mor, 10% av tingene mine i hybelen i Oslo, og de restrerende 10% er her på Ål.

Tre hus. Tre adresser. Men igjen hjem.

For hvordan definerer man hjem, egentlig? Den klassiske Home is where the heart is? Der man har mest ting? Der man har størst nettverk? Der jobben er lokalisert? Der man har fastlegen?

Eller er hjem den primitive følelsen av trygghet? Er hjem begrenset til eiendommens fire vegger, eller kan det ekspanderes til å gjelde et område, en kommune, et fylke?

Jeg har etter mye refleksjon landet på en god blanding av nevnte faktorer. For meg flettes det inn i hverandre. Oslo er ikke, og kommer aldri, til å være et hjem for meg. Det er et midlertidig oppholdssted. Nettverket mitt er heller ikke såpass stort og fleksibelt at jeg kunne dekket mitt sosiale behov i lengden. Og skolen, som har vært mitt anker til Oslo, er ferdig om et halvt år.

Kristiansund er stedet jeg har flest venner og ikke minst familien. Det gir en sosial trygghet og et godt nettverk. Engasjement i ting på fritiden, både for egen del og for å bygge opp byen som attraksjon, mål og ikke minst hygge for innbyggere. Men jeg har ikke en jobb.

Så har vi Ål. Stedet jeg ikke visste eksisterte for et halvannet år siden. Som har gitt meg en trygghet og en plass jeg ikke ante kunne oppnås. Hvor skuldrene og blodtrykket senkes, og hvor livet går videre uten en trykkende følelse av prestasjonsjag. Men her har jeg ingen nettverk utenom jobben som avsluttes i desember. Dette er ikke et sted jeg kan besøke en helg på lik linje med Oslo for eksempel. I desember, når jeg setter meg på toget tilbake til Oslo, har jeg egentlig ingen grunn til å besøke Hallingdal igjen - noensinne.

Konklusjonen er egentlig at jeg ikke har et hjem ennå. Jeg har mer et hjem i Kristiansund på grunn av nettverk og engasjement, men skal man vektlegge psykisk tilhørighet så er Ål mer hjem.

Men en ting er sikkert: Jeg savner et hjem. Og jeg lurer på om jeg er hjemme, et år fra i dag?

Likes

Comments

Tar du deg ofte tid i hverdagen til å stoppe opp for å se deg selv utenfra?

Nå for tiden bruker jeg alt for mye tid på jobb til å gjøre research fremfor å jobbe. Naturligvis dreper det litt av gleden å vite nøyaktig alt om et land før man faktisk skal dit, what's the adventure in that, liksom. Men som jeg desperat spurte min forsikringsrådgiver på telefonen i lunsjen i dag: nøyaktig ka dekke rettshjelpa?

Det er jo klart, mye kan skje på reise. Man trenger ikke nødvendigvis prøve å smugle 8kg kokain for å skulle havne i søkelyset, men jo høyere man havner på listen over disse landene, jo forsiktigere må man trå.

Og det er ganske greit å vite nøyaktig hva man skal og ikke skal gjøre, for å unngå å stå ansikt til ansikt med et fremmedspråklig politi og et fremmed rettssystem man ikke har den minste aning om hvordan fungerer.

Men jeg blir regelrett satt ut. Av hvilke lover og regler enkelte land er kuet under. Det er ubehagelig og jeg blir stressa. Vil heve neven og kjempe for rettferdighet og frihet.

Men er det alltid løsningen? For det første, jeg takker høyere makter for at jeg ble født i Norge. Folk sier det hele tiden: vi trakk lykkeloddet. Men det er jo riktignok en kulturell greie. Det er vårt frie land vi er vokst opp i, og dette er kulturen vi har i blodet vårt. Hvor mange, med unntak av utlendinger, plager det egentlig at vi har et vinmonopol med begrensede åpningstider, eller at ølsalget stenger 18/20? Sånn er det bare, og vi har innrettet oss til det. Ferdig sak. Vi har i det minste en rik og varierende partipolitikk som fremmer flere saker i samfunnet, og det er opp til oss borgere å bestemme hvem som skal styre landet. Vi har en fri og uavhengig presse som er vaktbikkje og passer på at statsmaktene faktisk gjør jobben sin korrekt, og det er både lov og forventet av borgerne at pressen har et kritisk blikk på hva som foregår på Karl Johan. Vi har ytringsfrihet, og kan si nøyaktig hva vi tenker om både monarkiet og regjeringen uten å bli forfulgt og straffet. Vi har en flott skoleinstitusjon som forbereder oss på livet som et selvstendig individ med evne til refleksjon og kritisk tenking, og på grunn av demokratiet og den frie pressen er er heller ikke lærebøkene og utdanningsplanene sensurerte. Vi får legehjelp når vi trenger det, og betaler stort sett bare en liten egenandel - veldig få vet egentlig hva den tredagers innleggelsen på grunn av influensa egentlig kostet.

Og der satt jeg og kjøpte reiseforsikring. Jeg har ikke hatt en forsikring på noe annet enn mobilen siden 2011. "Unødvendig". Går macen til helvete får jeg bare kjøpe en ny, det svir i lommeboka men jeg dør ikke. Helseforsikring, er det i hele tatt en greie her? Bare det at jeg spør svarer vel på spørsmålet. I så fall er det et synonym for skatten, som jeg med GLEDE betaler. Jeg har ikke vært billig i drift gjennom årene. I statene ruineres familier om helseforsikringen ikke er på plass når ulykken er ute. Familier må AVSTÅ fra behandling fordi det ikke går rundt.

Det går ikke en dag uten at jeg reflekterer over dette. Før var det en selvfølge. Man visste jo ikke bedre?

Men igjen, det bunner ned til kultur. Barn i flyktningleire vet ikke bedre. Det er sånn det er, de har ingen sammenlikningsgrunnlag - og spesielt om deres foreldre også er født og oppvokst i flyktningleir. De har ingen historier å drømme seg bort i, om hvordan det var før, og hvordan det kunne vært.

Landet jeg skal til har vært isolert, og er fortsatt relativt isolert. Mennesker på alder med min egen mor har aldri fått lov til å forlate landet, og Internett har status der nå, slik det hadde her i 1998. Det er en ettpartistat, og har en sterkt sensurert presse. Kritiske stemmer blir utvist eller fengslet. Det sies at de scorer høyt på utdanning blant befolkningen, men jeg forstår ikke hvilken skala den kåringen bruker, så sensurert som det er. Selv researchen om landet er vanskelig, for de forskjellige sidene vinkler så voldsomt. Den norske Wikipediaen fremmer Cuba som et uskyldig offer uten skyld i noe. Den engelske viser en helt annen side, der er de kyniske rasshøl. Og uten tilgang til gode, objektive reportere - hvordan skal man vite hva som er virkeligheten?


Og der blir det vanskelig, for nå har jeg egentlig ingen pålitelige kilder hva landet angår. Fyller jeg opp kunnskapen med falsk, feilvinklet informasjon?

Likes

Comments

I dag er en fin dag, dere. Du vet følelsen av å være forelsket, og når følelsene er gjensidige? Når du vil hyle, danse, le og gråte på én gang, og følelsene inni deg bare eksploderer i et sammensurium av kaos? Sånn har jeg det i dag.

La oss spole tilbake tiden. Til 11:03 en tirsdags formiddag, 21. mai 2013:

"Tok bussen til jobb etter nok en søvnløs natt med en rastløs katt. Hentet tre nye mapper og sannsynligvis den nest siste puljen i bokstaven A. Satte meg ned med kaffekoppen og slo på scanneren. En rundtur innom nettavisene med scannepauser. Kom over denne artikkelen og da var det egentlig gjort. Den samme iveren jeg fikk etter den kvelden i Desember med rødvinsglasset i høyre hånd og touchpaden til PCen under den venstre, med bilder av Montemagno på skjermen foran meg. Og mens jeg leste mer, ble jeg sykere. Hodepinen ble ikke forverret, nyseanfallene ble ikke forsterket og lungene tok ikke et siste krampetak som følge av all slimet som har samlet seg opp i en invitasjon til lungebetennelse. Nei, dette var reisesyken som hadde meldt sin ankomst. Og skal jeg være veldig realistisk og bare erklære meg slått av tid og sånt bullshit, vet jeg innerst inne at jeg ikke kommer meg på skole i Australia til høsten. Så mye som skal gjøres, så mye som ikke er gjort, så mye som ikke rekker å gjøres før siste sannsynlige frist. Heldigvis har AUS semesterstart to ganger i året, så jeg sikter meg inn på Januar istedet. Derfor åpner det for en toukers foto/skrive-tur i lik ånd med Montemagno i Mars. I tillegg skal jeg denne gangen reise litt rundt i Cuba og ta inn på latterlig billige B&B's, noe som gjør at jeg i første hånd kun vil bestille enveisbillett, slik at jeg etter hvert bestemmer meg for to eller tre ukers opphold. Ettersom jeg vil rundt, krever det litt mer planlegging og research. Og ikke minst litt finpussing på spanskkunnskapene... Som sikkert skjønt, velger jeg mine reisemål med omhu. Så øde som mulig, minst mulig berørt av turisme, nydelig natur og LOKALBEFOLKNING! Veldig veldig viktig. Dessuten blir det tidligst November da August, September og Oktober tydeligvis er orkansesong(??), så det innebærer selvfølgelig en viss risiko å reise så tidlig etter, men det var en grønn hake for November. Desember hadde to, men for nære Januar igjen... Så, hvis du har hørt eller selv vet om steder verdt en titt, ikke nøl med å skrive ut. Dessuten trenger jeg input på om jeg burde være to eller tre uker - enkeltbillett koster 12.000, t/r koster 7000... Hvor logikken er skjønner ikke jeg heller.

#motivert #livslyst #indrestyrkedrikk"

------

Her sitter jeg, fortsatt på jobb, men med enda mer deadlines enn før. Deadlines er nå en del av jobbhverdagen min, og ikke bare et fjernt begrep der jeg satt i lokalavisen da denne teksten ble skrevet, for å finne ut om journalistikk var veien for meg å gå. Jeg kom meg aldri til Cuba den høsten. Reisesyke er jeg kurert mot, jeg vet ikke hvilken vaksine det var, men sannsynligvis er det bare ung vandrelyst med maur i buksa som er erstattet av en mer realistisk tilnærming til livet og hvordan det utarter seg. Ikke visste jeg da, at jeg nøyaktig en måned senere flyttet til Tønsberg for eksempel?

Livet har sine veier. Sine finurlige små måter å snike seg unna. Snike seg unna, men også returnere med et gigantisk plask. Jeg har vært blå de siste to årene fordi jeg trodde jeg var tvunget til å dra et sted jeg ikke ville. Alle mennesker jeg har møtt det siste halvåret, vet at jeg har båret på en tung byrde. Det skal jo ikke være sånn at man ikke gleder seg til å dra til et nytt land? "Kan du virkelig grue deg til å dra til Kina?" Ja, tro det eller ei. Jeg har på to år klart å utvikle en ganske heftig angst mot det store land, men i går bestemte høyere makter seg for å strekke ut en hånd.

Så jeg stikker til Cuba istedet!!!


Likes

Comments