​Man skal ikke juge og si at ting man gjør i livet ikke får konsekvenser. Jeg føler at uansett hvilke valg jeg tar her i livet så får jeg alltid negative konsekvenser for det. Det kan være milde ting og det kan være tunge konsekvenser. Men den konsekvensen jeg kjenner mest på er det å gå fra å ha mange venner og bestevenner til å ha mange bekjente. Selvfølgelig jeg har jo ei som som har fulgt meg gjennom tykt og tynt i 11 år, min kjære Ida. Men utenom dette er det ganske tynt i kontaktlista på telefonen og samtaler som skjer på facebook. Og vet dere hva, egentlig så er jo dette fullt og helt min egen skyld! Det er jeg som ikke tar opp telefonen og spør om noen ønsker besøk eller ønsker å finne på noe. Men, nå har vi kommet så langt her i verden at om man ikke har snakket med personen på flere år, så pleier man liksom ikke å kontakte den personen igjen. Ikke fordi man ikke vil og ikke fordi man misliker personer, men fordi det bare er sånn. Det kan hende at jeg tar veldig feil, men i mitt hode stemmer dette ganske bra.  Jeg har gått fra å være blant den mest sosiale og skravlesjuke personen igjennom ungdomskolen, videregående, folkehøgskole og høgskole til å nå sitte hjemme i min egen leilighet og lure på om kanskje broren min og Sarah har lyst på besøk fordi jeg egentlig ikke har noen andre jeg kan kontakte. Og om de ikke kan, nei, da blir jeg sittende hjemme og gjøre husarbeid og se på serier. Og om det ikke var nok så har jeg jo valgt, eller valgt å valgt, jeg er hjemmestudent. Jeg sitter alene hjemme og studerer på nett. Ingen skole jeg må dra til hver dag, og ingen folk jeg må møte hver dag. Selvom dette ikke er 100 % min egen skyld kunne jeg jo ha valgt å sette opp på nettstudiesiden at jeg ønsket å samarbeide med andre som går det samme som meg via å møtes og ikke bare kun på nett. Men nå har jeg jo valgt å kun snakke med andre på facebook eller via mail. 

Grunnen til at jeg følte for å ta opp dette her, ikke for å be om sympati eller på noe som helst måte slag av sånne ting, men jeg føler at jeg kanskje ikke er alene om dette her. Ja, høsten etter at jeg sluttet på videregående sa jeg jo litt takk for meg og hadebra idet jeg satte meg i bilen og flytta til Kristiansand sammen med samboeren min for å gå et år på folkehøgskole, det beste året jeg har opplevd hittil tror jeg. Og da sier man jo egentlig farvel til det som skjedde årene før her i akershus. For da fikk jeg jo meg nye venner, og når jeg flytta tilbake til disse traktene igjen så stod jeg der plutselig uten noen, fordi mange av de på folkehøgskolen bor jo spredd rundt i hele landet, og de jeg kjente her fra før av hadde jeg jo ikke snakket med på rundt ett år. Og saken ble jo kanskje ikke noe bedre når jeg valgte å flytte til Horten og valgte å starte på nytt der også. Da sier man jo hvertfall takk for seg. Nytt sted, ingen kjente, igjen. Også flytta man til rælingen og sa (nesten) takk for seg til Horten og da fortsetter det i samme mønster på nytt. 3 år siden videregående, 2 år siden folkehøgskolen og 1 år siden Horten.

Selvom jeg har mange jeg sikkert kan snakke med om jeg ønsker, så føler jeg meg fortsatt alene. Jeg tror kanskje det har noe med følelsen av at det egentlig ikke er så mange som tar kontakt med meg. Det er som regel jeg som sender en mld eller en snap, det er som regel jeg som sender det første hintet. Ikke at det trenger å være noe negativt, men av og til hadde det jo sikkert vært koselig å fått en liten mld selv. Men nei, jeg tvinger ingen. Jeg har det egentlig ganske godt som det jeg har det nå, men jeg har egentlig aldri vært en del av noe. Del av en stor vennegjeng som reiste jorden rundt eller som dro ut på byen for å feste hele natten lang. Men som sagt, det er nok mye av dette her som er min egen skyld.

Jeg sitter nå hjemme i min egen leilighet med pc i fanget og den elektriske peisen på. Kjenner at varmen treffer tottelottene mine mens det kalde flisgulvet gjør rumpa mi om til en frossen klump. Jonas er på jobb, noe han er hver dag. Noen av oss må jo gjøre så vi greier oss i hverdagen! :) 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 74 lesere

Likes

Comments

​Noe av det mest rørende jeg har sett i livet mitt (utenom det jeg har vært vitne til selv i virkeligheten) er det nye programmet "Helene flytter inn". Hun besøker de stedene vi andre ikke vet hvordan er, og virkelig trosser sin komfortsone. Det er helt fantastisk at de lar kamera og ukjente komme inn i deres territorium. De presser seg på en måte inn på livene til andre og besøker dem på de stedene menneskene er mest sårbare. Vi får se dem i veldig sårbare situasjoner hvor ikke engang de aller nærmeste av familie og venner har erfart selv. De slipper kameraene så tett inn på seg at de sikkert kan bli gjenkjent på gatene eller inne på sykehjemmene, at de nesten får en slags "kjendis status". Men dette er virkelig bra. Det er bra at vi andre får se. Får se hva som skjer innenfor visse 4 vegger. 

Helene besøker et hospits. Stedet hvor det er lov å ruse seg, men hvor de har regler om at de blant annet må holde rommet sitt ryddig til en viss grense. Helsepersonell må nemlig ha tilgang til å komme til sengen dems, eller andre steder i rommet deres, slik at de kan kunne hjelpe til om de står ovenfor en overdose eller noe annet som tilsier at de må ha hjelp. Det er rart, men man kan faktisk ikke nekte mennesker i å gjøre det de selv ønsker. De må faktisk få lov til å ruse seg om det er det de ønsker, men man kan bidra til at det sånn någelunde er et godt miljø rundt dem, og at de har tak over hodet og mat i magen. Man kan gjøre så de føler seg sett, hørt og at de blir tatt vare på. Men selvfølgelig er det visse unntak. Man hører selv av de som bor der at de ikke alltid føler seg trygge og dette er som oftest pga de andre som bor der. Rus gjør noe med deg. Du gjør handlinger du ikke har kontroll over. Du kan skade andre, og du kan skade deg selv. Vi andre, vi kan ikke hindre at slike handlinger skjer. Det er vanskelig. Man ønsker å selvfølgelig unngå slike situasjoner, men det går ikke. Rusen har overtaket. Og her kan man også forstå hvorfor det er så vanskelig å komme ut av rusen. 

Helene besøker også et sykehjem. Et sykehjem på Lørenskog som åpner dørene for hele Norge. Hele Norge får se hvordan det fungere (sånn litt ihvertfall) på et sykehjem. Hvordan vi mennesker kan bli når vi blir gamle. Hvordan vi mennesker blir når vi kommer til det stadiet hvor vi har blitt syke og forandrer oss. For i de fleste tilfeller så er det sykdommen som handler, og ikke personen selv. De har gjerne 2 og 3 forskjellige diagnoser som herjer og styrer kroppen dems. Som styrer hvordan de ønsker å våkne om morgenen, styrer hvilket pålegg du ønsker og styrer hvordan du er resten av dagen. Du kan nemlig endre deg fra dag til dag, og du kan glemme hva som skjedde forrige dagen, som da gjør at du kanskje handler annerledes neste dag rett og slett fordi du ikke husker hvordan dagen i går var. Kanskje likte du brunost igår, men i dag er ikke det noe godt i det hele tatt og heller ønsker leverpostei. Hvorfor skjer dette? Og hvorfor er det slik at helsepersonell løper rundt i gangene og selv beboerne legger merke til det og forteller det videre at de ikke føler seg sett? Er det virkelig så rart at helsepersonell har vondt langt inne i hjerterota når de drar fra jobb? Jeg syns nemlig ikke det. Jeg har selv stått i den situasjonen hvor jeg gjerne kunne ha sitti ved siden av beboeren og snakket hele dagen og hele natten, men jeg hadde ikke tid. For det er nemlig mange andre som også trenger hjelp. Det er mange andre som også ønsker å bli sett og hørt. Og etter som det er så veldig mange, så blir det automatisk så lite tid. Det er bare 24 timer i døgnet. Vi kan ikke trylle frem flere timer, uansett hvor mye vi gjerne skulle ønsket at det var det. 

Se på programmet og jeg kan love deg at tårene triller og latteren runger. Det er både godt og vondt å se, og det er sunt for sjela og se dette. 

Ønsker å avslutte med noen sitater i programmet som traff meg godt i hjertet.

"Det kommer en dag i morgen å.... kanskje" - Lørenskog sykehjem

"Skulle ønske vi hadde rutiner som det de har i fengslene. Utetider, hvor man må ut" - Lørenskog sykehjem

  • 43 lesere

Likes

Comments

Idag er kun en helt vanlig tirsdag. En tirsdag hvor jeg kunne egentlig sove lenge, samtidig som jeg skulle rekke å være på sykehuset til klokken 11. Alarmen ringte klokken 08.30, dette er da rundt den tiden jeg vanligvis pleier å våkne og syns dette var helt greit. Som alle andre dager, våknet jeg ved siden av min kjære men hans fantastiske morgenånde som får meg raskt opp av senga før jeg legger merke til at min egen ånde ikke er noe bedre. Morgenpussen og munnskyllvannet blir nøye gjort før jeg så kan starte dagen min.

Selvom jeg startet med å si at dette kun var en vanlig tirsdag var det noe annerledes med denne tirsdagen. Jeg har idag gått uten krykker i hele dag (bortsett fra kiwituren med brodern og Sarah), og jeg kan egentlig ikke noe annet enn å skryte av meg selv for dette. Jeg syns faktisk selv at jeg har kommet ganske langt, etter å ha vært så mye nede. Men det er som man sier at man må ha nedturer for å få oppturer. Og for å ikke glemme å si det så har jeg kjøpt meg nye sko idag, og for aller første gang på litt over 2 måneder, har jeg faktisk hatt på meg en vanlig sko på høyre beinet mitt, og det var den merkeligste følelsen jeg hadde hatt hittil i mitt liv. Kjenne hvordan en vanlig fot egentlig skal være plassert nedi skoen og hvordan skoen ikke skal ende opp med å se ut som en andefot i det jeg tråkker ned. Nei, denne gangen, sett bort fra venstrefoten, satt skoen pent på, ingen helling til siden og heller ingen ankelvridninger i det jeg tar et steg. Jeg får virkelig ikke fått det noe bedre, og til tross for min 1,5 cm forskjell skapte ikke dette noe som helst problemer.

Men, nå skal jeg være ærlig og si at jeg ligger i senga, med macen på fanget og vifta blåsende rett i mot meg samtidig som jeg kjenner at det pumper og banker i beinet mitt, litt sånn som om du banker ned spikeren i planken. Det er vondt, ja det gjør virkelig vondt, men det er så inderlig verdt det. Det er verdt den smerten som kommer etter en dag hvor jeg har følt meg ganske fri. Ikke trengt å tenke på hvor jeg plasserer krykkene, ikke trenger å tenke på om noen kommer til å dulte bort i dem. Jeg rett og slett kunne bare gå rett frem, med monster foten og jeg, til akkurat det jeg ønsket. Jeg og mamma har kost oss på sykehuset og på strømmen storsenter etterfulgt av en sykt digg Big Bite baguette.

Disse skoene som jeg har kjøpt i dag har jeg også kjøpt til min samboer tidligere. Vi er det paret som vugger rundt etter en lang dag ettersom vi begge sliter med beina våres. Men den tiden er over, ikke for meg helt enda, men den kommer nok den. Disse skoene er bare helt fantastiske og man får virkelig det man betaler for. Ja, prisen er av det dyreste, men det er så virkelig verdt det. Disse skoene er blant annet å fåes på enklere liv og der får du god hjelp med å finne den rette størrelsen for deg. Jeg er så glad for at disse skoene finnes. 


Dette var mine siste ord før jeg nå skal slappe helt av og kanskje sove før gubben kommer hjem etter å ha levd som en 18 åring igjen. Hans innerste råner er nå sluppet fri ettersom han er med på en reklameinnspilling sammen med rema 1000. Lillebror og han råner rundt i volvoen og storkoser seg, det er jeg 100 % sikker på.

God natt!

  • 50 lesere

Likes

Comments

Skyene er mørke men sola titter litt igjennom, kun for å si et lite hei, samtidig som den sier hade. Trist, men når jeg har en god dag med beinet og det er skyer ute så greier jeg virkelig så snurre rundt her på gulvet i leiligheten for å både rydde og vaske litt. Merker at etter litt over 2 måneder med håpløst humør og kropp som ikke er istand til å tråkke rundt for å gjøre de hverdagslige tingene er det jammen meg godt å komme igang igjen. Hyllen i stua har fått svingt litt på svansen ettersom jeg aldri blir fornøyd med hvor jeg vil ha den stående, men nå står den skrått i stuehjørnet, kun etter å bli flytta på noen få cm. Skulle ikke mye til før jeg ble fornøyd, men noe måtte gjøres.

I går fant jeg og Jonas ut at det var på tide å gjøre noe sammen. Vi har nemlig ikke vært på kino på nesten 3 år, så nå måtte vi bare. Dessverre valgte vi den dagen hvor det gikk alt for mange bra filmer og vi måtte velge en. Vi falt på Oppdrag Dory og leitet etter det tidspunktet hvor den ble vist i den minste kinosalen, for da er det verken så langt for meg å tråkke rundt for å finne plassen, og ettersom jeg ønsket å sitte helt ytterst på høyre side ble det alikevell ikke så langt fra midten ettersom salen ikke var stor. Null problem verken for nakken eller øyene, og jeg fikk strekt beinet mitt godt ut til siden.

Det eneste jeg legger merke til når vi er ute blant folk, om det så er på kino, shoppingsentre, ikea eller rett og slett går rundt i Oslo er hvor mangel på respekt folk har ovenfor de som sliter med å komme seg rundt. Krykker eller rullestol, for mange har det ingenting å si, for de nesten forventer at vi er like som alle andre. Noe jeg reagerer sterkest på er voksne. Voksne folk gjerne med barna sine, som presser seg forran meg og gjerne greier å sparke til krykkene mine slik at jeg mister balansen og nesten snurrer rundt før rumpa sier hei til bakken. De presser ungene sine rett forran meg, kun for at de skal få seg enten en sitteplass på bussen, eller at de skal komme seg kjappest ut av kinosalen, sikkert fordi dem ikke har betalt nok på betalingsautomaten. Er det mulig sier jeg bare. Jeg har tatt bussen fra her hvor jeg bor og inn til lillestrøm. Den ene gangen var tydeligvis i den tiden hvor videregående elevene var ferdige så bussen var ganske full. Buss sjåføren ropte ut om det var noen som kunne gi sitt sete til meg slik at jeg kunne sitte, men det var absolutt ingen som reagerte. Heldigvis hadde Sarah gått på noen stopp før oss, så hun hadde greid å holde av en plass til meg. Hadde hun ikke gjort det, hadde jeg nesten måtte gått ut av bussen for vente på nesten, for jeg har ingen sjangs for å stå på bussen med et vondt bein og to krykker.

Håper virkelig at mennesker har litt mer respekt for de som sitter i rullestol og som permanent må sitte der, for meg er dette kun er periode og det er bare helt forferdelig om de som sitter i rullestol eller må bruke krykker resten av livet må oppleve dette hver eneste dag. Her må det virkelig skje en endring, og det skjer kun om mennesker går inn i seg selv. Skjerpings folkens. RESPEKt er viktig!!

  • 56 lesere

Likes

Comments

Hvis dere spør meg om hva jeg fordriver tiden med så kan jeg svare med to ord, ullevål sykehus og grunnmedisin studie. Jeg har faktisk mistet helt tellingen på hvor mange ganger jeg har vært inn og ut av sykehuset. Sykepleiere som ser på såret mitt, forteller meg hvordan det ser ut og renser og sender meg hjem igjen med en ny time uka etter. Leger som får assistenter til å ringe meg og høre om jeg kan komme inn 2 dager etterpå for en samtale og muligens en røntgentime om radiografene har tid. Kaos tenkte du? Det stemmer ganske bra.

Utenom dette har jeg fått ny telefon og er strålende fornøyd med dette.

Se her, ja, vi fikk heftig hakeslepp når vi var inne hos legen. 4 skruer hvor 2 av dem er 7 cm lange. Utrolig nok kjenner jeg ingen verdens ting av det og har så vidt smerter. Gud bedre meg og alle andre som lever med slikt metall som sikkert får sikkerhetskontrollen til å jome utover i hele gardermoen. Men ikke nok med dette, jeg hadde vælva meg over i badekaret på Auli og fikk plutselig se en liten fot stikke opp av badekaret. Og jammen meg var det ikke min egen fot som stakk opp, 1,5 cm kortere. Ja, det stemmer, dette er målt nøye. 1,5 cm. Ikke nok med at jeg sikkert må ned en str i sko fordi jeg nå ikke trenger å gå med spesialsåler på den opererte foten, men jaggu skal foten min krympe også slik at jeg sikkert på ned i barnesko str. Hei og hopp, er blir det vanskelig å kjøpe sko fremover.

Ser ikke så mye ut her, men jeg kan love dere. 1,5 cm.

  • 80 lesere

Likes

Comments

Denne uken har flydd forbi og jeg har allerede vært på akutten, legevakta og sklidd alt for mange ganger på butikkene sine veldig tørre gulv. Er det noe butikker har, så er det kunder som knuser ølflasker slik at det blir ølflekker over hele butikken så sånne som meg som har 4 bein å passe på, hvor to av dem er uten følelse, får lekt litt bambi på isen. Jaja, dette er blant de få gangene jeg tørr å tråkke på beinet så plutselig kan jeg kaste krykkene på grunn av alle smarte folk som ikke greier å holde ølflaska i hånda eller i handlekurven.

Ellers er ting ganske bra, har vært med brodern og Sarah 9 dager i strekk. Super koselig, men dette gjør så klessvaska ikke blir gjort og skittentøyskurvene, legg merkene til endingen -ene, er så fulle at lokket ligger i en 45 graders vinkel og surfer på skitne truser og t skjorter. Får ikke blitt noe bedre nå.

Måneskoen min blir kastet ut av rommet når natta kommer så tåfisen kan gå dunste litt godt om natta og jeg slipper å skrape meg opp på den. Og jeg kan love dere at denne tåfisen ligger å go' gjør seg hele dagen i en tjukk sokk og tjukk sko, så dette kan nok også forklare hvorfor jonas sover veldig tungt og gjerne med munnen åpen. Skjønner godt at han ikke orker å kjenne stanken hele natta. Godt vi har vifte på rommet som sprer lukta overalt så det ikke bare er på ett sted.

I morgen blir morgenen brukt på sykehuset. Jeg og ullevål har blitt bestisser og med frikort gjør dette meg ingenting. Jeg kommer og sier hei, viser det jeg skal vise og går til luken, sier Frikort høyt og tydelig, så drar jeg hjem igjen. Ingenting å klage på, med mindre legene kommer å gir meg info jeg ikke ønsker å få. Hittil gått någelunde bra.

I går var vi forresten på elkjøp i Nittedal for å kjøpe bursdagsgave og endte opp med bursdagsgave og en ny telefon til meg. Ja, dessverre er broren min en litt for god selger og jeg har litt for fine dådyr øyne, så Jonas hadde ingen sjangs på å styre unna dette, så jeg sitter nå, strålende fornøyd eier av LG G5. Fant ut at jeg nå ikke hadde lov til å klage på noe eller ønske meg noe på lenge,  men det er godt både bursdag og julaften ikke er om så voldsomt mange månedene. mo ha ha.

Bildene over viser bare at telefonen min og jeg kan bli en super megler som viser at man kan gjøre en liten leilighet om til en monster leilighet. Hva skulle man gjort uten vid vinkel.

Da runder jeg av og fortsetter å høre på guttene som sitter å svetter på gaming maskinene sine. *klikk klikk klikk*

Likes

Comments

Disse fire ordene kan beskrive så mye av hva som har skjedd den siste tiden. For nemlig ikke mange ukene siden så bestemte vi oss for å dra en tur til Oslo for å spille minigolf. Denne turen avsluttet med at vi ble vitne til at to satt i en skråning og koste seg med sine spisser og han ene satte overdose på kompisen sin. Vi fikk med oss hver minste bevegelse og opplevde at en livløs person lå rett forran oss. Og for en tilfeldighet så skjedde dette nærme legevakta i Oslo, så da huka vi inn en ambulanse som kunne komme å hjelpe oss. Vi vet ikke hvordan dette endte for vi overlot arbeidet til ambulansepersonellet og håper de greide å redde livet til denne mannen. Man får en liten tankevekker av å være vitne til sånt, og man greier ikke helt å sette ord eller tanker på hvordan man ønsker å leve et slikt liv som dette. Men selvfølgelig så kan det jo være så mye mere bak det enn det vi vet.


Utenom dette har vi vært på en vanvittig fin biltur opp til Bjørke som ligger ved Hjørundfjord for å feire min fine fetter og hans bedre halvdel. Vi har vært så heldige å fått lov til å være med på et utrolig koselig bondebryllup hvor alle gikk i bunader og fjelltoppene ble lyst opp av solstråler rundt oss. En helt utrolig spesiell dag som ikke kunne ha blitt noe annerledes. Selvfølgelig kunne det har vært enda bedre om jeg ikke hadde hatt gips og jeg kunne ha danset rundt som alle andre, men jeg satt godt planta ned i stolen og hadde det veldig gøy med å se på alle andre svinge på svansen. Maten vi fikk var rømmegrøt og spekemat og det slår faktisk aldri feil. Det er like godt uansett når og hvor det er, men jeg tror det smakte enda bedre denne gangen ettersom humør og stemningen rundt var helt magisk. Jeg tror nok ikke jeg skal se så langt bort i fra at jeg og Jonas kanskje kommer til å ta oss en biltur rundt omkring i Norge, for det er utrolig hvor mye man går glipp av ved å kun være på et sted hele tiden. Et sted som verken eier fjelltopper eller lysegrønt vann.

Ettersom vi er så kulturelle av oss og ikke så veldig flinke i å beregne tid og avstand, så fikk vi oss en lang og fin tur når vi bestemte oss for å kjøre gamle veien over Strynefjellet isteden for tunnelene, gamle veien inn til Bjørke som tok oss sikkert en time ekstra, isteden for tunnelen, en tur innom Geiranger som tok ganske lang til og sist men ikke minst en tur opp på Dalsnibba. Til sammen tok dette sikkert oss ekstremt mange timer ekstra enn det det hadde vært om vi hadde holdt oss til hovedveiene og GPS, men nei, ikke denne gangen, denne ganger benytta vi oss av at vi faktisk var oppover der. Det er nok sikkert ikke mange gangene vi skal være der oppe i løpet av livet vårt.

​Ellers har jeg vært inne på sykehuset og fått fjernet gipsen min. Dette var en så utrolig deilig følelse at det faktisk var så ekkelt at jeg måtte skyndte meg å få på den walker skoen jeg skal gå med. Det ble altså så rart å ikke ha noe på beinet. Timen gikk veldig bra, legen var veldig fornøyd med røntgen bildene av beinet mitt og det jeg følte var et operasjonssår som hadde revnet i alle mulige veier var et lite sår som jeg bare må følge med på. Ettersom jeg hadde dette såret, må jeg tilbake igjen på onsdag neste uke for at legen skal se om det gror riktig og at det ikke blir noe verre. Bare fra i går til i dag ser jeg positive endringer på såret, så jeg tror det kommer til å gro fint. 

Ellers hadde jeg tidenes deiligste dusj i går med å få shavet denne saueullen som hadde samlet seg på leggen etter to måneder uten høvel og fått skrubba godt vekk all død hud som ikke var ønsket lenger, etterfulgt av en god body lotion som gjorde susen for leggen som ikke har sett sollys på lenge. 

Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg får runde av nå for rundstykkene er i ovnen og Kardashian er straks å se på tven. God Lørdag til dere alle!!

Likes

Comments

Å, etter en evighet nå med å få til internettdeling med telefonen min så fikk jeg det endelig til og jeg kan skrive her. Utrolig hvor avhengig man er av internett for å få til ting, og spesielt avhengig blir man når man ikke få tilgang til det. Men nå skal jeg ikke klage noe mere på det!

Jeg er vel plassert på hytta til bestemor og ekstrabestefar, og her er det superkoselig. Jeg har det til og med så bra at jeg sørga for at de måtte være nattvandrere den første natta for å tømme spybøtta og følge meg på do fordi jeg var så svimmelt og sjangla rundt her. Altså, bedre behandling kunne jeg virkelig ikke fått, men jeg tror nok jeg syns det var mere avslappende enn det de syns, til tross for at det var jeg som måtte presse ut den ufordøyde pommes fritesen og kjenne den nydelige smaken i munnen etterpå. Men utenom denne fantastiske første natta, så er været her i dag ganske så lett skya, sola tittet litt frem og vi har det supermorro med vaffelspising og lesing av dassboka når vaflene kommer ut igjen. Helt perfekt i mine øyne.

En sommer uten å ha vært her nede, er ingen vellykket sommer. Jeg kan ikke huske en sommer jeg ikke har vært her nede, og nei, dette er ikke verdens største hytte, så langt i fra, men jeg tror det må være verdens koseligste og beste hytte å være i. Denne hytta har hatt sine oppgraderingen, blant annet med det å gå fra å bruke utedo, til å så få campingdo i gangen her med en rosa balje hvor man fikk håret vaska av bestemor, til å nå ha bygget ut litt så her er det både dusj, vanlig do og vaskemaskin.

Det er min kjære ekstrabestefar Yngvar som stadigvekk knipser bilder med telefonen sin som sørger for at jeg har bilder å vise i dag. Jeg er ikke like flink til å ta slike bilder som dette når jeg er her. Så da er det godt noen andre gjør det.

Her er dem veit du, så søte som dem er. Eierne av denne hytta og besteforeldre til denna jenta her som kun kommer for å dele sjukdom og elendigheter (pluss latter og glede da). Og som hjelper til med å tømme kjøleskapet når magen min romler.


Bilde av meg og Ida fra i fjor.

  • 67 lesere

Likes

Comments

God sommer alle sammen, eller sommer og sommer. Nå er det bare regn på regn på regn som kommer, og for å ikke glemme de heftige smellene han der oppe velger å skremme oss med. Jeg tror faktisk at vi har havnet midt i det dårlige været, for når det er fint hos mamma og pappa, så bøtter det ned hos oss. Og når det er spådd dårlig vær, så er det 110 prosent sikkert at det kommer til oss også. Om det så er spådd dårlig vær i tromsø.

Denne helgen som kommer nå skal jeg bruke på å slappe av hos bestemor og min ekstrabestefar sin hytte. Skal bli deilig å kjenne litt på ferie følelsen selvom jeg ikke har noe annet enn ferie hele tiden. Men man blir så lei av de samme fire veggene når man kun sitter hjemme i sofaen og glaner på tven og kjenner at dagene går opp og ned og at man aldri vet hvilket humør man er i. Syns veldig synd på Jonas som kommer hjem fra jobb også har jeg en skikkelig dritt dag, så jeg bare smeller fra meg det ene etter det andre. Men det er rart hvor psykisk det går utover en å sitte alene mange timer og se at det er ting som ligger rundt omkring i leiligheten som du egentlig ønsker å rydde bort, eller legge et annet sted, men pga. beinet så får jeg ikke gjort det. Og da må jeg bare sitte å se på det da. Så jeg har mine dager hvor tårene plutselig bare triller og jeg rett og slett har møtt veggen den dagen, men så har jeg de dagene hvor jeg i min verden greier absolutt alt, selvom jeg ikke gjør det, men je gliker å tro det. Men, det er overraskende hvor mye jeg får til sånn egentlig, men de tingene jeg greier, greier jeg bare halvveis. Jeg kan vaske klær, men Jonas må henge det opp. Jeg kan sette på oppvaskmaskinen, men da må Jonas ha fyllt den opp også må han tømme den når den er ferdig. Jeg kan kaste ting som skal kastes som ligger på bordet, men da må jeg legge posen ved siden av sofaen, så må Jonas kaste den i søpla ute etterpå. Herre minn hatt for en hverdag det er på rælingen for tiden. KAOTISK. Men vi har det bra, ikke tenk på det. haha

Denne uka her har vært koselig, med Em finale på søndag hvor vi var 15 personer og jeg var den som alltid måtte ha størst plass i sofaen eller to stoler, slik at det alltid var noen som måtte finne seg en annen løsning for å kunne sitte. Vi har vært hos Foss Vold og spist en super digg salat med kylling, grønnsaker, egg og jordbær. I tillegg har vi hjulpet han med å male leiligheten, eller jeg malte den ene lille lista pluss den halvmeteren oppover på peisen. MEN, jeg malte. Sittende på gulvet med malekosten i hånda og malingsflekker i rumpa etter at Robert sølte på plastikken. En vellykket kveld som gjorde at vi andre fikk malingsfeber og jeg bestemte meg for å sende melding til de vi leier av om vi kunne få male noe vi å, og det var ikke noe problem, så heisann, da blir det dugnad i Rælingen etterhvert også. Som da vil si for alle andre som kommer å hjelper gratis kaffe/te/saft/brus og kanskje noe mat, mens jeg, jeg sitter i sofaen og holder den varm mens jeg guider alle andre rundt. 

Men nå får jeg fortsette serie tittingen min og kanskje ta en liten treningsøkt i sofaen samtidig. 

Neste oppdatering blir vel fra hytta!! Tschüss (driver å lærer meg tysk)

Likes

Comments