Anxiety is love´s greatest killer. It makes others feel as you might when a drowning man holds on to you. You want to save him, but you know he will strangle you with his panic.
- Anais Nin


Det er vanskelig å forklare hvordan det er å ha panikkangst, uten at man selv har opplevd det.

Det nærmeste jeg kom en forståelse av det - før jeg fikk kjenne det på kroppen selv - var i en nødsituasjon for noen år tilbake. Jeg måtte ringe ambulansen fordi en mann var bevisstløs. Adrenalinet kicket inn, jeg ble svimmel, svettet og var redd - redd for at denne mannen skulle dø. "Fight or flight"- responsen slo inn for fullt.

Tenk hvor redd du ville følt deg hvis det sto en bjørn med åpent gap foran deg. Hvordan ville du reagert? Mest sannsynlig løp avsted. Det er nettopp det jeg - og mange andre med angst - gjør når den treffer inn. Du vil vekk fra situasjonen fordi du får fullstendig panikk.

Selv om jeg vet at situasjonen ikke er farlig, har det til tider føltes nærmest umulig å forbli i den. Instinktet ditt skriker klart og tydelig: LØP! GJEM DEG! Og det er dette du må prøve å motarbeide, for at ikke angsten skal ta fullstendig kontroll over livet ditt.

Bare det å ta bussen gjør at jeg kan få fullstendig panikk. Først begynner hjertet å slå, raskere og raskere. Det høres ut som om det skal eksplodere. Hendene blir klamme, jeg føler meg svimmel og vil vekk. Men jeg kan ikke komme meg vekk. Vi er midt i en lang tunnell. Jeg er fanget i situasjonen. Pusten akkselererer. Jeg kjenner en følelse av at jeg blir kvalt. Det føles helt reelt ut som om jeg ikke får nok luft inn i lungene. Dette gjør at jeg blir enda mer redd. Holder jeg på å bli gal? Kommer jeg til å miste fullstendig kontroll? Er jeg syk? Skal jeg dø? Jeg må vekk herifra nå. Ved første mulighet, løper jeg ut.

Du oppfatter en trussel som ikke er reell - selv hvor virkelig den føles ut. Det var hensiktsmessig for huleboerne å oppleve angst, slik at de kunne redde seg selv fra en potensielt farlig situasjon - men det er lite hensiktsmessig å sitte på bussen å være redd. Den oppfattede trusselen fører til angst og kroppsfornemmelser, som på sin side bidrar til katastrofetanker. Dette gjør at du vil ut av situasjonen, fordi du tror det kan hjelpe. Etterhvert generaliseres gjerne angsten. Stedet du sist opplevde å ha et panikkanfall blir et farlig sted.

Det er en ond sirkel.

Plutselig kan bare kroppsfornemmelser alene aktivere katestrofetanker, som igjen fører til en oppfattet trussel og angst. Du kjenner hjertet banker og slår fort, kanskje fordi du har blitt andpusten. Du kjenner igjen denne aktiveringen - det er slik du kjenner det i kroppen ved begynnelsen på et angstanfall.


Å endre på tankene er ikke så lett som det høres ut. Det er som om noen skulle fortelle deg: "Ikke tenk på en rosa elefant", eller mer reelt: "Ikke tenk på at du skal ha eksamen i morgen", "ikke tenk på at du skal holde et viktig foredrag på jobb" eller "ikke tenk på at du har vondt i magen".

Det fungerer dårlig å bli fortalt at du ikke skal tenke på angsten - da tenker du i hvertfall på angsten - selv om det er det som kan hjelpe til at det blir bedre.

Det er mye arbeid å bli kvitt angst - eller lære seg å leve med det. Det går ofte opp og ned - slik som med andre ting i livet. Mitt viktigste budskap for dere som sliter med det samme: Det er håp! Og det er absolutt mulig å få livet sitt tilbake, enda så jævlig det til tider kan føles. 

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 15 lesere

Likes

Comments


Jeg tok meg en pause fra lesingen og bestemte meg for å se kortfilmen om jenten med angst. Jeg var nysgjerrig - og filmen var jo relevant for psykologiutdanningen min, som jeg akkurat hadde startet på. Underveis i filmen tok jeg meg selv i å tenke en fordomsfull tanke: Hvor vanskelig kan det egentlig være å ha angst? Kan hun ikke bare prøve å snu tankene?

Denne lille episoden skjedde for to år siden, før jeg selv hadde erfart eller klarte å forestille meg hvordan det er å leve med angst.

Jeg tenker ofte tilbake på denne dagen. Jeg var på topp i livet. Jeg innså det kanskje ikke da, men ser det tydelig nå. Selv om jeg ofte slet med meg selv, var jeg frisk. Selv om jeg ofte var bekymret, levde jeg et bekymringsfritt liv sammenlignet med nå.

Jeg tenkte slik som veldig mange til tider kan tenke: Det kan vel ikke være såå vanskelig? En kan jo jobbe med seg selv og bli frisk?

Disse, til tider fordomsfulle, spørsmålene har jeg fått svar på - jeg har lært det på den brutale måten. Min erfaring er at det ikke bare er vanskelig å leve med angst, men også noen dager uutholdelig. Og jo - man kan jobbe med seg selv for å bli frisk, men det tar tid, enormt mye energi og det stjeler til tider deg selv og din egen identitet.

Etter to år med panikkangst har jeg kommet langt på vei. Det er fortsatt dager hvor alt føles håpløst og endeløst, men de fleste dagene har jeg håp og tro på at jeg kan bli kvitt "styggen på ryggen".


​Jeg har tenkt lenge på å starte en blogg. Dele erfaringer og tips, vise andre som opplever det samme at de ikke er alene, og forhåpentligvis bidra til at de som ikke har kunnskap i større grad kan forstå. Jeg er imidlertid fortsatt ikke modig nok til å vise hvem jeg er. Jeg har fortsatt masken på. Dette håper jeg er noe som kan endre seg. At jeg en dag tør å prate åpent om min opplevelse. 

Likes

Comments