Header

​Idag når jeg våknet opp, følte jeg meg helt tom. Tom i hodet og tom i kroppen. Synes det er litt skremmende fordi jeg har null konsentrasjon. Var sykt vanskelig og skremmende å kjøre til jobb. Merker at jeg detter ut hver gang det er en samtale. Greier ikke henge med. Har ikke lyst å gjøre noe. Føler ikke noe. Det er bare helt tomt i hele kroppen. Null energi. Sliter med å være rundt mennesker for det er en konstant påminnelse om hvor alene jeg er i denne verden. Skulle så ønske at jeg hadde en litt større vennekrets enn det jeg har idag. Men nytter jo ikke å bare ønske. "gå ut å gjør noe med det da", sier folk til meg når jeg prøver å åpne meg opp for noen. Skjønner da at det er feil person jeg har åpnet meg opp til. Har tilogmed prøvd å åpne meg opp til den eneste venninna jeg har, og hun forstår heller ikke. I tillegg sliter jeg med å sette ord på det jeg føler og hvordan det er å være meg. Er nok derfor alle mine innlegg er så rotete også. Jeg bare skriver ned alt som dukker opp etterhvert som jeg skriver.

Hvordan forklarer man, når man sitter i lunsjen på jobb på en mandag for eksempel. Alle prater om det de gjorde i helgen sammen med venner og familie, og jeg sitter der og håper at ingen spør meg for jeg har ikke noe å fortelle. for jeg har bare ligget hjemme i senga mi helt alene å sett på film hele helgen, Ikke er det noen som har sendt meg melding å spurt om jeg vil være med å finne på noe. Jeg får en god del snapper av bekjente. Ofte er det fordi er sammen med venner og familie og vil dele gleden de opplever med andre. Noen dager unngår jeg rett og slett å se på dem i det hele, for det trykker meg enda lenger ned enn det jeg allerede er.

Frykter vel egentlig at jeg er på vei inn i en depresjon/angst greie her. Har flere ganger tenkt på å gå til legen å spørre om hjelp. Tenker at legen da henviser meg til en psykolog, noe jeg flere ganger har tenkt at kanskje hadde vært bra for meg å snakke med. Men så kommer jeg på at sånne ting koster jo penger. MASSE penger. Penger jeg ikke har. Så da må jeg jo bare prøve å gjøre det beste ut av det.

Dette var nok et rotete innlegg fra meg. Ikke så mange som leser det heller.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg klemmer på bamsen min i senga og ønsker at det var en ekte person. En person som var glad i meg og aksepterer meg for den jeg er. Som regel så later jeg som det er en person også. Har samtaler med den.

Husker når jeg vokste opp, så fikk vi klemmer av mamma og pappa hver dag, opptil flere ganger til dagen. Av og til var det til og med litt plagsomt, og vi klaget på det. Har ikke før nå i voksen alder egentlig forstått hvor mye en klem kan bety. Det skjønner jeg så alt for godt nå når jeg ikke har samme tilgang til det lenger. Hadde aldri trodd jeg kom til å savne noe så enkelt som en klem så mye som jeg gjør akkurat nå. Det er ikke akkurat sånn her i dette landet vi bor i at jeg kan gå bort til hvem som helst heller å spør om å få en klem. Da kikker de rart på deg og tror du er helt kokko i hodet. Kanskje jeg er det også.

Hver gang jeg har vært på ferie i et annet land som f.eks hellas eller spania. Så ønsker jeg alltid at jeg kunne hatt flyttet dit permanent fordi folk er så gjestfrie der. De er ikke kalde egoister som bare tenker på seg selv, sånn som en typisk nordmann er.

Skulle bare ønsket jeg kunne fått en god klem akkurat nå😔

Likes

Comments

Tenk deg at du er helt alene og skal ut på restaurant å spise en god middag. Så sitter du der helt alene, og ser på alle rundt deg. De er kanskje ute på date, eller sammen med venner, eller familie. De har iallefall noen å prate med. Mens du sitter der å har bare deg selv, og er du ensom nok har du med deg fantasivennene dine. Eller så kan du sitte å glo ned i en telefon på "sosiale" medier, som er mer asosiale enn sosiale spør du meg.

Det samme med viss du går på kino, eller et kjøpesenter på en lørdag. Er sjelden du ser folk er alene på sånne ting.

Har merket de siste åra at jeg bevisst prøver å unngå sånne situasjoner for det er veldig ubehagelig, og det forsterker følelsen av å være ensom ekstra mye.

Men hvordan vet du helt sikkert at du er ensom? Hva om det er en depresjon som er årsaken til hvordan du føler deg? Eller er det bare sosial angst? Blir veldig forvirra, for symptomene på alle de er så og si det samme. Så da har jeg funnet ut at jeg kanskje er en deprimert, ensom dame med sosial angst.

Flott.

  • 16 Lesere

Likes

Comments

​Har skjønt at jeg alltid går rundt og prater med meg selv. Ikke høyt sånn at andre hører meg. Men har alltid en samtale gående med meg selv og en eller annen fantasivenn. Idag er det Alice som er med meg på jobb. Hun er ny, og er med på jobb for å se hvordan jeg har det her. Vi prater om alt fra hvordan hverdagen min er på jobb, til avføringen min på do. Hun spør meg spørsmål og jeg svarer.

Likes

Comments

Skal prøve å skrive litt blogg, å se om det kan hjelpe å få alle tankene mine ut av hodet.

Likes

Comments