Jeg har lurt lenge på om jeg skal tørre å publisere dette innlegget, eksponere meg på denne måten. Og nå tror jeg at jeg har bestemt meg om at jeg skal gjøre det. Grunnen til at jeg gjør det er fordi jeg tror at jeg ikke er alene. Jeg tror det er mange flere som føler det på denne måten, og jeg vil gjerne prøve å sette ord på hvordan det oppleves for meg.

17. mai, nyttårsaften, st. Hans osv. Alle disse dagene hvor det ligger en forventning om å være sosial. Alle disse dagene skaper en klump i magen min. En ganske stor og vond klump. Jeg er i utgangspunktet en sosial jente som man skulle tro hadde venner og henge med. Men jeg er også en innadvendt og innesluttet jente. Jeg åpner meg til en viss grad til folk, og du skal være godt kjent med meg før du vet hvilke tanker som tar mye plass i hodet mitt. Og da du først kommer inn der kan du også se grunnene til at jeg oppfører meg, reagerer og ter meg som jeg gjør.


Og de verste dagene i året for meg er de dagene det ligger en viss forventning om å være sosial, ha det så kjempebra og alt skal være i den skjønneste orden. Dette er dager hvor den vonde klumpen blir større jo nærmere dagen er. Dessverre ligger også bursdagen min inn i denne lista. Fordi erfaringene over så mange år er at en ikke blir prioritert.


17. mai i år ble rett og slett ikke feiret spesielt mye. Jeg hadde det bra, og koste meg. Men jeg var ikke sammen med så mange. Mannen min, mamma og pappa. Og det var deilig å ikke ta på seg bunaden og stresse ned til barneskolen bare for å vise ansikt. Så vi hadde det veldig fint sammen, i veldig rolige omgivelser.


Mannen min og jeg er innadvendte og innesluttet begge to. Sosiale og et blidt ytre, men sjenerte indre. Og vi er enige om at det er slitsomt og veldig trist og grue seg til alle disse festlighetene - fordi det er nettopp det det skal være. Festlig.

Vi har venner, men de er også spredt utover alle landets deler. Og de som er i nært område har barn og ønsker å ferie med sine foreldre. Forståelig nok, og vi klandrer dem ikke.

Men igjen sitter vi her og har ingen å feire med.


Så dette er den vonde klumpen - det er vanskelig å finne noen som vil henge med oss disse dagene.


Jeg legger ikke ansvaret hos andre for min ensomhet i folkemengden, men jeg ber dere om å være observante for de som tilsynelatende har det fint. Det er ikke alle som har så mange å henge med.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Ofte når jeg sitter helt for meg selv. mannen jobber, alle lyder er slått av, det er kun meg - da tenker jeg på hvordan livet ville vært om ikke, hvis ikke, hadde ikke ting skjedd. På godt og vondt.

Har du gått igjennom ting vil det forandre deg som person. Du vil se litt annerledes på ting, du vil mene noe om noe du ikke har brydd deg om før. Og alle går igjennom noe, livet er en eneste stor hendelse med mange drypp av endringer i seg. Og hvordan du reagerer og endrer deg etter en hendelse er en særegen ting. Jeg kan ikke fortelle deg hvilke hendelser som er traumatiske og hvilke som ikke er det - for deg. Din kropp reagerer på sin måte, og helt ulikt fra min kropp.

Men jeg tenker ofte på hvilke hendelser som har endret den jeg var, til den jeg er. Og hva som vil komme til å påvirke den jeg blir. Vil jeg, som 30 åring, mene de samme tingene som jeg gjorde når jeg var 25? Da mener jeg selvfølgelig ikke alt, men verdier og holdninger. Vil jeg fortsette å kalle meg som en personlig kristen? Vil jeg se på meg selv på den måten jeg gjorde da? Vil jeg endre meninger om disse store spørsmålene? Vil jeg være tryggere i den jeg er?

Jeg har en bakgrunn. På lik linje som deg. En bakgrunn som har definert meg, som har lært meg livets gode og dårlige dager. En barndom full av omsorg og kjærlighet, og en barndom full av fortvilelse, kamp, motløshet og skam. Dette er den gunnmuren jeg har, som jeg har lært av, som jeg kan se tilbake på og være stolt av å ha overlevd.

Jeg har en ungdomstid som de fleste andre. Venner og kjærester, skole og hobby - Og tap av viktige personer. Og jeg har et ungt voksenliv med erfaringer innenfor traume, sorg og livsfrykt. Men jeg har også et ungt voksenliv med mye kjærlighet, motivasjon og mestring. Jeg vet hvem jeg er, selv om jeg må minnes på dette i de dårlige tidene.


Men hvem ville jeg vært om jeg ikke hadde disse erfaringene? Hvem ville jeg møtt om jeg ikke hadde møtt på mannen min, ville jeg møtt noen? Og hva ville skjedd om jeg uttalte ordene, istedenfor å bare tenke dem?


Noen ganger spennende tanker, andre ganger skremmende.

Likes

Comments

​Det er lenge siden du/dere har lest noe fra meg nå, og det er det mange grunner til. En åpenbar grunn er at vi har flyttet og det ikke har falt meg inn å sette meg ned for og skrive. En annen grunn som ikke er så åpenbar er at jeg er i en veldig tung tid. Dette er noe min familie og venner ikke vet noe om. Det kan hende de har merket at jeg ikke har hatt det like bra som før, men jeg har ikke vist mitt ansikt uten masken. Den berømte masken... Den tas på på morgenen og tas kun av når jeg vet at det bare er meg og mannen min.

Jeg har hatt mange kvelder og netter som ender i gråt, fortvilelse og utmattelse. Jeg vil ikke grave noe dypere i hva det handler om, men jeg kan si at mannen min og jeg har det veldig fint sammen - til tross for denne tiden. Så det handler på ingen måte om det forholdet vi har sammen. Det handler nok mer om tanker, følelser og mine fordommer mot meg selv. På godt og vondt.

Jeg tror kanskje at grunnen til at jeg ikke ønsker å åpne meg for venner og familie handler mest om at jeg ikke føler at jeg får like mye tilbake som jeg gir - i form av at jeg ofte føler at jeg kler meg helt naken når jeg forteller hvordan jeg har det. Men at jeg ikke får den fortroligheten tilbake. Og da vil jeg ikke stå naken alene. Det er kanskje rart? Men jeg opplever det som ubehagelig og vondt om ikke andre vil åpne seg for meg, til tross for at jeg har åpnet meg for dem. Nok om det.

Jeg vet ikke når denne tiden er over. Men jeg håper den er over snart. Det handler på mange måter å stappe livet fult av ting som en kan glede seg til. Og det har jeg også. Det er ikke sånn at jeg har det bare vondt, men jeg har det ikke bare bra heller.

Jeg tror du forstår, for du har kanskje vært der du også?

Likes

Comments

Du kjenner meg ikke,

og det er helt greit.

Mine lodd og byrder,

gleder og øyeblikk.

Det som gjør akkurat meg til meg,

som definerer de fine linjene og graver ut de mørke skyggene.

Som bestemmer hvilke uttrykk som kommer ut,

og hvilke tanker som slipper inn

-igjennom mylderet av minner og gamle kunster.

For meg er jeg en reel og i aller høyeste grad synlig person,

og kanskje litt for synlig.

Men dette er det som bestemmer meg, bestemmer hvem jeg er og skal være.

Eller er det det? Skal ikke jeg kunne forandre meg, la hendelser prege meg, og skape meg.

Er det jeg som skaper hendelsene? Og de hendelsene jeg malplassert havner i, skal de ha noen betydning på meg?

Ja, for jeg er jo meg. med alle mine tanker, erfaringer og reaksjoner.

Og jeg er ingen verdens herre, så hvordan skal jeg kunne bestemme hvilken retning livet mitt skal ta?

Min mor og far har alltid sagt at jeg bestemmer selv hva jeg lar gå inn på meg, hva som skal få lov å prege meg.

Så har jeg kanskje makt allikevel?


-Meg-

Likes

Comments

Jeg syns at vi skal hylle folk mer. Og da snakker jeg kanskje mest til meg selv, men kanskje til deg også? Sette lyset på det folk gjør godt, og ikke måle seg selv opp mot de bragdene som blir gjort. Jeg vet om mange som fortjener min hyllest, og som burde få langt flere takk enn de får. Fra flere enn meg også.

Jeg vil faktisk trekke frem min ektemann, en mann som uten å sukke står ved min side og støtter meg. Som tåler at jeg reagerer stort og sterkt på ting, og som utfordrer meg i måten jeg tenker på. Han utvider min horisont og synsvidde på den måten at jeg blir tvunget til å se situasjoner/konflikter/utfordringer på en annen måte. Jeg beundrer hans måte å takle meg på, og å klare og holde hodet over vann og se mine utfordringer og samtidig som han ser lyset i tunellen.

Han legger sine ting til side for at jeg skal kunne snakke, gråte eller bare være stille hos han. Han kjøper godteri og planlegger kvelder hvor jeg får lov og bare være meg og ikke tenke på noe annet. Vi kan bruke lørdagene på å ikke snakke så mye, eller snakke masse! Vi kan bruke dagene på å bære være oss, eller være sosiale med venner. Han gir meg lov til å være meg selv, samtidig som han utfordrer meg til å bli et bedre menneske. 

Derfor elsker jeg han!

Jeg syns vi skal hylle folk mer, og da mener jeg muntlig, med klemmer og kyss! Med ekte takknemlighet og kjærlighet!

Likes

Comments


Jeg har jo sagt at jeg gjerne vil begynner å blogge sånn som andre bloggere gjør. Altså hver dag eller i det miste litt oftere enn jeg gjør. Men jeg finner liksom ikke så mye å snakke om. Mote og makeup er det veldig mange andre som blogger om, og de klarer det veldig godt. Så den delen kan jo de ta seg av. Så kan jeg ta meg av tanker og ting som opptar meg. Men jeg klarer sjeldent å få det ned, også vil jeg ikke oppfattes som en negativ hissigpropp. For det er engang sånn at jeg er litt hissig, ikke alltid, men når jeg finner noe som engasjerer meg. Og kan kanskje på den måten oppleves som en krass og utrivelig person. Det ser jeg jo også på det jeg skriver på bloggen. Men jeg kan jo prøve å overbevise deg om at jeg ikke er en så ille person egentlig.


Ja, det stemmer at jeg mener sterkt om ting. Og at jeg kanskje engasjerer meg i ting som andre tenker at de ikke gidder eller orker å ofre energi på. Men det er nå slik jeg er.


Jeg har ei i nær relasjon som ofte sier «Jeg hater drama». Og at hun er allergisk mot konflikter. Og den påstanden kan jeg jo også stille meg bak. At jeg trives mye bedre når det ikke er så mye drama, og at man er på samme bølgelengde. Men det er ikke alltid sånn, at man kan være enig i alt som blir sagt eller gjort. Og da mener jo jeg at man skal ta det opp, stå for sine egne valg og meninger. -De gangene det er riktig å gjøre.


Og jeg beundrer alle de som kommer overens med alle. Men er det sånn? Er det noen mennesker som kan komme overens med alle en møter?

Jeg tror nemlig ikke det. Og da begynner jeg å tvile litt. Du som kommer overens med alle, hører du i det hele tatt på deg selv? Eller er det sånn at du avskyr konflikter så mye at du bare kutter ut de som kan skape en sånn ubehagelighet hos deg?

For det kan jo hende. At du som person er så tilfreds med et behagelig liv uten konflikter, eller utfordringer sosialt, at du freaker ut om det er noen som krever mer av deg. At du da bare sier «Beklager, dette blir for mye. Dette orker ikke jeg» Også bare lar du det vennskapet, som kunne blitt så mye bedre etter en liten diskusjon hvor dere kunne funnet ut mer om hverandre, gli avgårde?

En god relasjon handler om å møte utfordringer og løse de sammen, og komme nærmere den andre. Bli bedre kjent og få lov til å lære seg hva som gjør den andre glad, og hva som ikke er noe godt for denne personen..


For om jeg skal være ærlig, så vet jeg jammen ikke hva jeg skal si eller gjøre rundt denne personen som er i mitt liv. Og det er en person jeg må omgås, og ikke kommer unna.

Jeg blir ret og slett redd for å si noe feil, og det har jeg allerede gjort mange ganger. Jeg har vært meg selv, men jeg har til sammenlikning med henne vært utrolig negativ og sagt mye feil. - Og ting som hun aldri ville funnet på å sagt (gir hun uttrykk for).

Og dette, de situasjonene hvor man snakker ærlig, det er jo da man kan bli kjent. Hun kan bli kjent med meg, og jeg med henne. Fordi vi kan utfordre hverandre. Men da må man tørre å være helt og holdent ærlige om sine meninger, og være beredt på å ikke alltid være enige om ting.


Jeg håper jo at dette kan være noe som kommer mer i voksen alder. Men jeg er så redd for at det ikke skal skje. For jeg vil, men jeg er redd for at mine ord-personlighet-ærlighet-dialekt-meg blir for kraftig for henne, og hennes væremåte. Fordi hun «hater drama».

Likes

Comments

Midt i en deilig førjulstid, som bare er koselig med alle lys og gløggkopper, og som kom så alt for fort - i år igjen! Midt i denne trivelige tiden, hvor alle ønsker hverandre en god jul med familie og venner, og de beste ønsker for det nye året. Midt i den tiden som alle liker så godt, og som alle blir like tatt på senga hvert eneste år for hvor fort desember kom, nå igjen. Denne tiden som man ofte har ambisjoner om å "starte tidligere med julegavene neste år" for å slippe alt stresset. Men de samme ambisjonene blir nye ambisjoner neste desember. Eller denne tiden, hvor man tenker at "jeg kan jo lage alle julegavene selv i år" men som du innser, på samme tid som alle andre, at det kanskje ikke er mulig i år. Og man går som en desperat bande på jakt etter den perfekte julegaven, som kan kompensere for din dårlige samvittighet for de "ikke så hjemmelagde julegavene".

Midt i denne tiden så kan vi ikke lukke øynene for det som skjer utenfor familien, huset, gata, kommunen.. Landet. Vi kan ikke snu oss bort fra en verden som trenger hjelp. Ikke for at vi skal gi så det svir, men kanskje gi så hjertet svulmer av godhet. Og jeg vil ikke legge meg opp i hvem eller hva du gir til, men jeg oppfordrer til å gi litt av det lille du har. Kanskje det ikke er nødvendig å gi penger en gang. Kanskje du kjenner eller vet om noen som er ensomme, eller som av en grunn ikke kommer seg ut. Tenk hvor viktig du kan være for et annet menneske hvis du bare deler av din tid, lukker munnen og bruker ørene.

Tenk om du kan være den forskjellen for ett menneske i år. Og tenk om dette er noe du kan gjøre en gang i året, som ditt bidrag. Og tenk om du får en venn, som kan lære deg et og annet.


Tenk om...

Likes

Comments

​Hei igjen.
Jeg er jo jammen ikke så flink på å oppdatere, men nå skal jeg gi det et forsøk til.
Jeg har i det siste sittet å tenkt så mye på livet, hva det innebærer og hvorfor vi i det heletatt lever. Hvorfor er jeg meg, med alle mine meninger og utfordringer?
Og derfor vil jeg dele en liten tekst jeg skrev for kanskje en uke siden.

Jeg, som veldig mange andre, lurere ofte på hva som er meningen med akkurat mitt liv. Hvorfor jeg er født inn i min familie, og har akkurat de folkene jeg har rundt meg. Gjør jeg en forskjell i disse menneskenes liv? Gjør jeg en forskjell i noen andres liv, som jeg kanskje ikke har noe med å gjøre til vanlig? Og er denne forskjellen en positiv forskjell? For det er jo det jeg ønsker..

Og jeg tror jo at jeg betyr en forskjell for folk, siden de fortsatt vil ha meg i livene sine. Og da må det jo også være en positiv forskjell. Men kunne jeg ytt mer for å være en som forandrer og påvirker liv for andre?

Mitt store ønske, som mange andre, er jo å kunne forandre verden en gang i fremtiden. Bli en meningsfull person som kan snakke på vegne av mange, og få frem store endringer som kan gjøre livet lettere å leve for folk. Eller bli rik slik at jeg kan bruke det jeg har på veldedighet, og hjelpe organisasjoner i andre land til å rense vann og redde liv.

Drømmene er store, og ikke minst mange. Men så snakket jeg med noen venninner for litt siden, og da snakket vi om nettopp dette. Hvordan gjøre en forskjell, hvordan hjelpe til så verden blir et bedre sted.

Det er et ordtak som sier;

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Og dette ordtaket liker jeg godt. For det handler jo om oss som enkeltpersoner. Det handler om at du og jeg kan gjøre ting i det små, som kan bety en verden for de som får bidraget. Og jeg tror på at vi skal kunne bidra, gi, hjelpe med glede. At vi skal se på vår egen situasjon og se hvor rik vi er, ikke nødvendigvis i penger- men i arbeidskraft eller omsorg. At man kan bidra med det man har, og ikke se begrensninger i seg selv.

Min filosofi er at om du kan hjelpe en person med å få overskudd, eller til å komme seg på jobb. Så kan denne personen ta med seg givergleden eller sitt eget bidrag til noen andre. Også går det videre på denne måten.

Det er mange som har tenkt samme tanke før, men om du ikke helt skjønner hvordan det foregår, så oppfordrer jeg deg til å sette deg ned og se på filmen pay it forward. Dette er en fantastisk film som hjelper oss som seere og se muligheter for å hjelpe i vårt eget nærmiljø.

I en verden som er så kynisk og vanskelig å leve i, håper jeg vi kan finne frem medmenneskeligheten vår og hjelpe hverandre.

Det er ikke mottakeren som skal si takk, det er det giveren som skal si. For han skal takke for å være rik nok til å gi.

Likes

Comments

Jeg vil starte med et spørsmål; er du avhengig av din telefon?

Kanskje du tenker at du ikke er avhengig av den, kanskje det egentlig er dine nærmeste som burde svare på dette spørsmålet om deg. Men da kan jeg kanskje stille et spørsmål til; Hvor er din telefon når du er sammen med folk? Ligger den i veska, eller har du den foran deg? Og er den på lydløs noen gang?


Jeg kan svare på disse spørsmålene ved noen av de jeg er mye med. Og ja, det er noen som er for «avhengige» av sin telefon. Som ikke kan la den ligge noen timer usett.

Dette er en av de tingene jeg blir veldig frustrert over, men kanskje først og fremst lei meg og trist over. For hva forteller du meg når du sitter å ser ned i skjermen på telefonen og har en samtale gående med noen andre når du egentlig er med meg? Jo, du sier at jeg ikke er viktig nok til å ofre noen usle timer på. Og det styrker ikke vårt vennskap eller relasjon.


Selv om jeg på mange måter ikke er perfekt, så velger jeg konsekvent og veldig bevisst og la min telefon ligge i en lomme eller i veska mens jeg er med andre. Og om det skulle være slik at jeg fikk en telefonsamtale, så velger jeg å ikke fortsette samtalen. Dette går på folkeskikk. Det er ren folkeskikk og la telefonen ligge, eller avslutte telefonsamtalen så fort du kan.


Eller er jeg helt på jordet nå? Har jeg misforstått verden?

I min verden er dette logisk, og jeg håper det er det i din også!



Så her er ukens oppfordring til deg. Legg bort telefonen, du skaper relasjoner face to face!

Ikke kast bort de vennene du allerede har... Den tiden får du ikke igjen.


Likes

Comments

Jeg har blogget før, og har nå tydeligvis begynt å blogge igjen. Eller har jeg det? Jeg vet ikke om jeg har lyst å blogge, legge ut livet mitt for alle og en hver, og være så "naken" så alle kan analysere og bedømme. Men allikevel er det så mange ganger at jeg tenker at dette vil jeg at folk skal vite, eller dette syns ikke jeg er greit. Og hvordan skal jeg da få det frem om jeg ikke sier eller skriver det ned? Så da har jeg kanskje begynt å blogge allikevel.

Og kanskje blir dette en ubehagelig ærlig blogg, som du som leser kanskje kjenner at det stikker litt i magen når du leser? Og kanskje du ikke har noen følelser for det som står i det hele tatt. Det kan til og med hende at jeg ikke vil dele de innerste tankene med deg, her i skriftlig form. - Kanskje ikke muntlig heller for den sakens skyld.

Men jeg vil altså prøve meg med blogg. Prøve å skrive de tingene jeg brenner for, og mest sannsynlig blir det også noen tekster om ting som irriterer meg, og ting som gleder meg.

- till next time

Likes

Comments