Jeg innrømmer med det første at bloggingen ikke fikk noen god start. Mye har skjedd, halvparten burde ikke skrives om her engang. Når det har gått noen dager, uker og måneder siden sist du blogget er det lett å tenke at det ikke er noen som savner deg uansett. Men så kom mitt eget savn.

Mange nye sjangser har blitt utdelt de siste ukene og jeg tror jammen bloggen skal få en ny sjanse også.


Da blogges vi!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Fredag igjen og det har gått noen dager siden forrige oppdatering. Som jeg skrev da skulle jeg trene hver dag denne uken. Jeg innrømmer med en gang at det ikke gikk. Det ble to treningsøkter og jeg merker ikke forskjell. Selvfølgelig ikke etter to forsøk. Men hadde et lite håp om at motivasjonen skulle komme snikende.

Istedet for å gi opp treningen og gå over til neste punkt på listen, begynner jeg på nytt igjen neste uke. Jeg må lage et treningsprogram jeg kan følge, det manglet jeg denne uken.

Men som sagt, det ble nå ihvertfall to forsøk på trening; en på treningsstudio og en yogatime hjemme i stua. Yoga har virkelig vært undervurdert i mitt hode, jeg hadde helt glemt hvor deilig det faktisk er. Og jammen blir man sliten av det også, sånn "godsliten".

Nå skal jeg finne ullteppet, sofaen og fjernkontrollen igjen. Har gått inn for å være skikkelig lat mens ungen er i barnehagen denne uka, for neste uke, da SKAL det bli forandring! 

Flere der ute som sliter med å komme igang med trening? 

Likes

Comments

​Det har fortsatt ikke fått et navn, men jeg har nå en liten oversikt over hvordan jeg skal gjennomføre det. 

Jeg kommer til å ha mye ledig tid på kalenderen fremover. Sist gang jeg hadde så mye "ledig" tid var når jeg var i mammapermisjon og jeg lærte den gangen at jeg ikke har godt av å ha fri. Men slik burde det ikke være. Burde man ikke kunne nyte friheten til å gå seg en tur, ta seg et bad, trene når man vil, møte en venninne, ringe et familiemedlem eller bare se en hel serie? Når jeg har fri legger jeg som regel utrolig mange planer for fridagen, men endre som regel opp med å ligge i senga, gjerne med en plate melkesjokolade på nattbordet, og scrolle nedover Instagram for å bli "inspirert". Men vet dere hva? Jeg blir ikke inspirert av Instagram lenger. Jeg blir deprimert. Blir deprimert av å se hvordan alle prøver å fremstille alt perfekt og om de virkelig har det slik på ordentlig, er det nesten enda mer deprimerende. Dette er ikke sunt for meg, og derfor skal det gjøres noe med. Det er mange ganger jeg har tenkt at jeg skal trene mer, ta bedre vare på meg selv, gjøre smartere kjøp, bli en bedre mor, bli en bedre kjæreste osv. Akkurat slik de andre på Instagram er. Samtidig kommer fornuften og minner meg på at jeg er meg, og jeg trenger ikke være noen andre. Det er greit, det vet jeg jo. Men allikevel blir man ikke lykkelig av å ligge i senga en hel dag og tenke at jeg er meg og slik er det bare. 

I ukene fremover skal jeg fokusere på en ting av gangen. En ting av gangen som skal forbedres. Problemet tidligere har vel vært at jeg har prøvd å gjøre alt på en gang. Dette er forresten ikke nyttårsforsetter, har ikke så mye til overs for det. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg en gang i januar skulle sette igang, og da ble det idag, 04. januar 2016. 

Uke 1: Trene hver dag en hel uke. Jeg trenger dette for å komme igang igjen, kjenne at ikke kroppen har visnet helt bort. Målet med dette er for å se om trening har innvirkning på tankene mine. Blir jeg lettere til sinns? Mer tålmodig? Gladere? Jeg gleder meg til å se. 

Uke 2: Spise 5 frukter/grønnsaker hver dag. Hvorfor? Kanskje dette gjør noe godt for kroppen. Jeg er mye småsulten om dagen og den eviglange kransekaka på kjøkkenbenken har vært en god venn i nøden. Men nok får være nok, man kan ikke leve av kransekake og melk heller. 

Uke 3: Ta vare på huden og rense hver dag. Kan vel referere til punktet over ang. huden min. Alt julefettet og sukkerbombene legger seg ikke bare på kroppen, men også i ansiktet, helst i porer. Æsj. Håper jo på at kanskje huden blir litt penere av å spise masse frukt og grønt hver dag, men den trenger nok noe ekstra pleie for å bli som den var, hvis det er mulig. Der sa jeg det, målet er at den skal bli som den var!

Uke 4: Sunne middager hver dag. Vi spiser egentlig ganske så sunt, men med sunne middager mener jeg i mitt tilfelle å unngå halvfabrikat og enkle løsninger. Lage det meste fra bunnen av (det er begrenset hvor mye man kan lage fra bunn, men alt jeg får tid til ihvertfall). Målet med dette er å gi meg gleden over å lage mat igjen. 

Uke 5: Drikke nok vann! Dette er jeg skikkelig dårlig på. Noen dager drikker jeg kun et glass med Biola, that´s it. Jeg som elsker vann, skjønner ikke hvorfor jeg ikke drikker mer av det. Kanskje kan dette hjelpe på tretthet, utmattelse og hodepine. 

Uke 6: En uke uten sukker. Denne blir verstingen. Her kreves det selvdisiplin så det holder. Men jeg tror at med en nøye gjennomtenkt matplan for uken og alt handlet inn på forhånd, skal det gå greit. "Uten sukker" menes ikke for meg at jeg ikke kan spise noe med sukker. Jeg mener egentlig søtsaker, som sjokolade, brus, potetgull og ja..dere vet hva søtsaker er. 


Så langt har jeg kommer på listen. Tok en treningsøkt idag, så nå er jeg igang med første uke. En ting er å si dette til seg selv i hodet, at man skal bli flinkere på absolutt alt. Det blir plutselig noe annet når du informerer andre om planene og målene dine. Da føler man et ansvar for å gjennomføre også. 


Jeg vil gjerne at flere kommenterer og deler erfaringer hvis dere har vært igjennom lignende livsstilsendringer på kort tid. 

Likes

Comments

Kom på at jeg ikke hadde introdusert forfatteren av bloggen.

Navnet mitt er Camilla. Jeg er 25 (straks 26) år og bor i Oslo. Her deler jeg livet med to gutter, en liten og en stor, og en rampete katt. Min store lidenskap er kreativitet, egentlig samme hva slags. Det kan være oppussing, innredning, tegning, maling, sminke, mote og ikke minst fotografi. Sistnevnte er levebrødet mitt den dag idag, og jeg har brukt 2 år av livet mitt på å utdanne meg som fotograf. Et valg jeg absolutt ikke angrer på, men det skal sies at det krever en sterk ryggrad og mye pågangsmot for å klare seg i bransjen. Jeg har klart det såvidt.

Jeg har prøvd å blogge i flere år. Først som fjortissblogger. Deretter trodde jeg at jeg var ordentlig fashionista på videregående. Så kom tiden i førstegangstjenesten, en ny blogg ble til. Noen år etter ble jeg gravid og selvfølgelig ble jeg bitt av "mammablogg-basillen". Jeg har med andre ord hatt flere forhold til blogg, men de har vært relativt kortvarige. Denne gangen definerer jeg meg selv som "sliten mamma, vil bare skrive for å koble av" blogger. Mon tro om jeg ser tilbake på dette og ler om noen år.

Jeg trenger ikke skrive noe mer enn dette for å introdusere meg. Det kommer sikkert noen "dette visste dere ikke om meg" innlegg etterhvert i mangel av andre nyttige ting å skrive om.



  • 17 lesere

Likes

Comments

(Se opp for kjempe klisjé!) Nytt år, nye muligheter! 


Fire dager inn i det nye året er jeg endelig klar for å ta fatt på denne bloggen. Jeg postet jo et innlegg for en god stund tilbake, men det var i utgangspunktet ikke en del av planen. Planen var å starte en blogg på nyåret som kan hjelpe meg selv til å reflektere over dagene mine, kanskje gi meg driv til å gjøre noe spennende eller rett og slett bare få luftet tankene her. Jeg visste at starten av det nye året ville føles tomt, spesielt da slutten av det forrige var fylt med stress, stress og atter stress.  Å plutselig være arbeidsledig og stå på helt egne ben er en stor overgang. Og nettopp derfor skulle denne bloggen bli til. Den lille smakebiten tidligere i vinter (eller i fjor om du vil), måtte bare ut da den dagen jeg skrev om var for komisk til å være sann. Det måtte rett og slett deles! 

Så, hvorfor "prosjekt x"? Spør du meg, spør jeg deg. Jeg hadde ingen mening med navnet, måtte finne på et i hu og hast da jeg opprettet bloggen for å poste det første innlegget. Trodde faktisk man kunne endre navnet senere, men der tok jeg dessverre feil og av den grunn må jeg nå finne på en god grunn til å gi bloggen min et så teit navn. 

Prøver å tenke tilbake på hvorfor jeg rablet ned "prosjekt x" som navn på bloggen, og den eneste grunnen jeg kommer på er at jeg tenkte på et hemmelig prosjekt som foregår på innsiden av meg. I hodet mitt. At ting skal bli bedre på et vis. Men jeg vet ikke hvordan enda.  Hadde vel en tanke om at det kan være spennende å ta med lesere på en reise til en bedre hverdag, på en utvikling av en person og familie, på streven etter å lykkes i arbeidslivet. Er det egentlig interessant eller bare dumt? 


For at det skal gå må jeg starte på null igjen. Omstilles. Jeg har gjort det en gang før, for fem år siden. Den gang stod det kvinner og menn i uniform over meg, ropte og kalte meg stygge ting. Dette var i Forsvaret. Det kunne såre den gangen, men ingenting sårer mer enn de stygge tingene jeg sier til meg selv. Den gangen for fem år siden hjalp disse menneskene meg opp igjen. Det var en del av opplegget å bryte en ned for så å bygge opp en ny og sterkere person. Det funket for meg. Forskjellen fra da til nå er at jeg kun bryter meg ned, bygger ingenting tilbake. Det skal det gjøres noe med, og det skal skrives om og kanskje fotograferes. 


Jeg håper jeg kan skrive en ærlig blogg. Publisere ærlige bilder. For det kommer bilder etterhvert, jeg har bare ikke orket å ta i et kamera på noen uker da siste delen av fjoråret ble for intenst. 


Da setter jeg igang. 




  • 15 lesere

Likes

Comments

De første 15 minuttene av dagen startet tilsynelatende bra. Jeg var happy,T var happy. Hadde jeg visst før jeg stod opp hva resten av dagen ville bringe, hadde jeg antageligvis pakket meg godt inn i dyna og blitt der. 

De fleste kjenner seg kanskje igjen i stressende morgener hvor man sjonglerer hundre baller i luften samtidig. Dere med barn VET jeg kjenner dere igjen. Slik er det også hos oss og idag var intet unntak. Matpakke skulle smøres, frokost lages og to-åringen underholdes. Katten trengte visst også min oppmerksomhet idag. Samtidig som jeg jobbet meg iherdig gjennom morgenrutinene, hoppet katten opp på bordet for å fullføre frokosten T skulle ha med i barnehagen. Jeg jager hun raskt ned samtidig som jeg titter på klokken og ser at jeg ikke har tid til å lage en ny frokost. Fem sekunder går og katten er på bordet igjen. Denne gangen nærmere frokosten enn sist. Nok en gang jager jeg hun ned. Hun er nok fornærmet, for hun løper rett bort til sofaen og klorer opp putene samtidig som hun skuer bort på meg. Utspekulert. "Ti minutter til vil MÅ gå" tenker jeg i det jeg kaster et blikk bort på klokken på mikrobølgeovnen (som forøvrig alltid har gått noen minutter for sent, bare for å gjøre det hele enda mer spennende). Så hører jeg et dunk. En ganske gjenkjennelig lyd i mine ører. Katten var nok en gang på bordet og hun fikk fangsten hun hadde håpet på denne gangen. I full frustrasjon løper jeg mot bordet for å redde frokosten. Og etter dette gikk resten av dagen i en bratt nedoverbakke. 

Jeg skled på gulvet på vei for å jage bort frokosttyven (dårlig kombinasjon med ullsokker, sinne og glatt parkett). I fallet klarte jeg å slå den minste kroppsdelen, lilletåa, i tripp-trapp-stolen til T.  Tårene presset på og det kjentes ut som noen prøvde å hamre seg ut av tåa. Dritvondt. Og 1-0 til katten. 

Til tross for at jeg kunne tenkt meg å avlyse hele onsdagen der og da, tok jeg til fornuft igjen, klistret på det falske "mamma-smilet" (du vet når du smiler foran barnet ditt og later som ingenting, selvom du egentlig bare har lyst til å gråte), og fortsatte påkledningen. Etter en liten kamp for å få på sko på den vonde foten, var ungen godt plassert i vogna og vi var på tur ut. "Litt frisk luft gjør seg nok nå" tenkte jeg. Og det gjorde det også, men det tok ikke lang tid før neste utfordring stod for tur. Ti meter unna barnehagen kommer spørsmålet om smokken. "Mamma, smokken?". Jeg leter febrilsk igjennom lommer, veske og sekk. Av en eller annen grunn klarer jeg alltid å få med meg en smokk i en bitteliten veske når jeg skal ut på byen med venner, men idag, idag var det ingen smokk å finne. Alle foreldre med smokkebarn vet kanskje hvor fort verden kan rase sammen hvis denne lille gjenstanden forsvinner. 

Barnehageleveringen gikk som forventet når smokken manglet. Det var snørr, tårer og langstrakte armer. Vanligvis ville jeg trøstet og ventet til humøret var bedre, ingenting er som å dra fra barnet sitt når det gråter. Men idag måtte tiden posjoneres ut litt annerledes med tanke på at vognen, som hadde fungert som en krykke bort til barnehagen, nå skulle stå igjen og jeg måtte klare å humpe meg ned til t-banen på egenhånd. Jeg som pleier å løpe som om livet stod på spill til banen hver dag, skjønte fort at det luktet forsinket åpning av fotostudioet idag (arbeidsplassen min). 

Til tross for at jeg følte meg som en av zombiene i The Walking Dead (lo faktisk litt høyt for meg selv når jeg sammenlignet meg med disse mens jeg slepte benet etter meg), følte jeg at dagen kanskje kunne snu. Jeg rakk t-banen, og takket faktisk høyere makter for at det ikke var like speilblankt på veien som det var igår. 

På jobb gikk det fint. Alle kunder syntes synd på meg (ja, jeg liker litt når folk syns synd på meg, hvis ikke hadde ikke dette innlegget blitt til), og det var såpass rolig at jeg kunne sitte stort sett hele dagen. Men lilletåa ble verre og verre. Tenk at man kan føle seg så stakkarslig på grunn av en liten, blå tå. 

Klokken fire var arbeidsdagen over. Jeg var innstilt på at resten av dagen skulle bli fin. Noen ganger må man bare ta en ordentlig alvorsprat med seg selv og bestemme seg for at ikke alt trenger å fortsette i samme sporet. Jeg hadde nøyaktig tre kvarter på meg til å handle mat og hente i barnehagen. Idag bestemte jeg meg for å gjøre unna mathandelen først slik at jeg skulle slippe å gå ned til butikken igjen etter henting av T. Greit med unødvendig mye trasking/halting på en vond fot. 

Etter 10 minutter effektiv rundgang i matbutikken kommer jeg på at lommeboka ligger hjemme. "Here we go again" tenker jeg, mens jeg titter ned på den stappfulle handlekurven. Jeg begynte å sette varer tilbake i hyllene igjen, men innså fort at jeg ikke rakk å sette tilbake alt siden det begynte å nærme seg stengetid i barnehagen. Diskré sniker jeg meg bort til en hylle hvor det ikke står noen, går et par meter unna kurven mens jeg later som jeg ser etter noe i hyllene. Ser meg over skulderen et par ganger for å dobbeltsjekke at ingen ser min unnasluntring og runder hjørnet for å forlate den fulle kurven. 

På tur opp til barnehagen revuderer jeg hele situasjonen. Jeg skulle jo handle middag på butikken, men tanken på å gå tilbake igjen med full barnevogn fristet lite. "Middag på Ikea idag? Ja takk". 

I barnehagen står en liten gutt og ser etter mammaen sin. Siste som blir hentet idag også. Men han var snill og god, og møtte meg med verdens beste klem. Dagen hadde visst gått bra uten den elskede smokken. 

Vi tok et raskt stopp hjemme for å finne lommeboka og kom oss ned til bilen. Vi kjørte et par hundre meter før jeg fikk en følelse av at det var helt feil å legge ut på en tur til Ikea idag. Idag hvor alt har gått galt. Det skulle ikke forundre meg om det skulle skje noe på veien også. Vi ombestemte oss og tok en usving. Turen gikk til matbutikken igjen og vi ble enige om at nissegrøt kunne være en bra nok middag idag (ferdig risgrøt fra Fjordland selvfølgelig). 

Det er nesten så jeg ikke tør å fortsette på dette innlegget, de fleste har vel blitt lei av å høre om all motgangen hittil. Men det som skjedde resten av dagen er for tragisk/komisk til å ikke deles!

Med to fulle handleposer og en tung barnevogn, begynte vi endelig å nærme oss leiligheten hvor middag og kveldskos ventet oss. Jeg kunne se målstreken 50 meter foran meg, siste hinderet var den bratte bakken opp fra parkeringshuset. Halvveis opp i bakken møter vi på neste hendelse. Den ene handleposen faller ut fra kurven under vogna, og kokosmelk, brød, kattemat og Ella´s Kitchen smoothier triller nedover. På dette punktet er jeg helt handlingslammet. Jeg står bare å måper samtidig som jeg tenker noe som at "hvorfor er det ingen som lager en komedie om denne dagen?". Øverst i bakken står det en søppelbil og ut av den kommer en reddende engel som trodde jeg stod slik på stedet hvil fordi det var for glatt til å komme opp (var forsåvidt det også). Han hjalp meg med vogna og tullet og tøyset med T mens jeg røsket til meg det jeg klarte å se av matvarer som lå strødd nedover bakken. 

Vel hjemme, endelig. Katten møtte meg i døra og jeg tror hun sa unnskyld for hendelsen tidligere på dagen. Eller så  skammet hun seg bare for at hun hadde lekt med nok en dorull som lå strødd utover hele gangen. Jeg velger å tro at det var det første. 

Kvelden gikk slik som kveldene ofte gjør. Nissegrøten gikk ned på høykant, vi så et par episoder med Tøfferud på barne-tv og la oss sammen for å sove.  Vi tullet og lo litt, og jeg glemte en liten stund hvor mye motgang denne dagen serverte meg. Så sovnet vi. 

Du tror kanskje det slutter der, og det skulle jeg ønske det gjorde. 

To timer inn i søvnen våkner jeg av at T hoster. Jeg reiser meg opp for å snu litt på han og ser at han er våt på magen. "Vær så snill, la det bare være hosteslim" tenker jeg. Men lukta er ikke til å ta feil av. Her var det oppkast og mer skulle det komme. To runder til med brekninger og hele sengen var klar for å vaskes og skiftes på. På med lyset, av med laken, skylle ungen, skylle klær, finne ny smokk, på med ny pysj og nytt sengetøy. 

Nå ligger vi her. T sover igjen ved siden av meg og jeg har tent et duftlys i håp om at spylukta skal forsvinne. Jeg tror og håper det var på grunn av grøten at alt kom i retur, det kan bli for mye av det gode for en liten mage. Men jeg føler meg litt uggen selv. Sikkert bare tanken på omgangssyke som gjør meg kvalm. 

Dette ble langt, men en lang dag fortjener et langt innlegg. Etter over to år borte fra blogg bestemte jeg meg idag for at slike ting som dette må skrives ned et sted, uavhenging om noen orker å lese dette eller ikke. Det var faktisk overraskende godt å få oppsummert denne dagen, men jeg håper neste innlegg blir preget av noe mer hyggelig. 

Og ja, alle hendelser i dette innlegget et basert på en sann historie! 


Likes

Comments