Jeg har hatt en så fantastisk helg. Nå føler jeg meg helt tom. Alene. Ensom.

Faen ta avstand.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Hvilken årstid liker du best?
Høsten og vinteren. Fordi de begge er så vakre på hver sin måte. Og så er de kalde.

Hva var dagens middag?
Corn Flakes.

Hva var det siste du kjøpte?
Togbillett.

Hva hører du på nå?
Luckiest Girl - Vinsten, på spotify

Hvor mange ganger trykker du på slumre-knappen om morgenen?
Har som regel på minst ti alarmer, og jeg slumrer dem alle i søvne i minst én time.

Hva ville du bli da du var liten?
Frisør eller barnehagelærer. Med andre ord, det jeg aller minst vil nå.

Hvilke klær i garderoben er favorittene dine?
Alt som er behagelig og stygt.

Hva er din favoritt iskrem-smak?
Hennig Olsens Pistasje-is med sjokoladebiter. The one and only.

Hvis du kunne dratt hvor som helst i verden, akkurat nå, hvor hadde du dratt?
Til armkroken hans. I Haugesund.

Hva er det du bare MÅ se på tv?
Ingenting egentlig. Ser bare en del forskjellig på netflix, viaplay, etc.

Hvilke språk ønsker du å lære?
Tegnspråk.

Hva er favorittdyret ditt?
Ku. Det er lov å le.

Hva er din favorittfrukt?
Aner ikke, elsker de fleste frukter, jeg. Men akkurat nå har jeg dilla på klementiner.

Nevn noe du virkelig gleder deg til.
Å dra på hyttetur med verdens beste armkrok i helgen.

Hva er din favorittlukt?
Vet du, det aner jeg faktisk ikke. Men akkurat nå gjør lukten hans meg veldig glad.

Har du noen fobier?
Slanger. Og så er jeg livredd for å ikke bli forstått. Og det gjelder i alle slags situasjoner.

Er det noe i livet du virkelig angrer på?
Alt for mye. Jeg har gjort mye dumt, mye av det har gått utover mennesker jeg er glad i.

Likes

Comments

Jeg vet ikke om det er så mye å si om denne filmen. Jeg klarer i hvert fall ikke si noe akkurat nå. Og kanskje sier det akkurat nok.

Likes

Comments

Å leve med en sykdom som ikke vises på utsiden, og som i tillegg er litt tabu å snakke om, er tøft. Jeg har to usynlige sykdommer.

I flere år har jeg slitt med diverse psykiske diagnoser. Dette er det ingen som ser, og de som vet - forstår ikke. "Du smiler jo!". Ja, jeg smilte gjennom hele middagsselskapet med familien, jeg smilte gjennom hele kafébesøket med venninnegjengen og jeg smilte og lo på kveldens fest med venner. Men om kvelden, når jeg er alene, gråter jeg. Da kjemper jeg mot meg selv, kjemper for å holde hodet over vann. Jeg går stadig på toalettet i sosiale sammenkomster, for å "ta med sammen", og klare å holde smilet påklistret gjennom disse timene. For å roe meg ned, fordi jeg ikke takler lydene av skraping av bestikk mot tallerkener, hvite kaffekopper med kaffeflekker. Lyden fra onkel når han tygger og svelgingen til fetteren min. Ja, det irriterer kanskje deg og, men får du hjertebank? Blir du gråtkvalt? Kaldsvetter du? Hvis du gjør det, er vi to. Forstår du ikke, bare overse meg. Men IKKE: be meg ta meg sammen! Fordi det er nettopp det jeg gjør når jeg sitter der, når jeg smiler til deg og når jeg åpner munnen for å delta i samtalen. Hadde jeg "ikke tatt meg sammen", hadde jeg ligget hjemme under dynen i et mørkt rom med mobilen avslått.

Dette er det du ser.

I tillegg, ble jeg for noen måneder siden syk fysisk. Ingen ser heller dette. Det er det samme også her: "du smiler jo!", "du deltar jo!" og "du ser jo ikke syk ut!". Nei, jeg ser kanskje ikke syk ut, men når dagen er over gråter jeg meg i søvn fordi rommet snurrer, det dunker så hardt i tinningene at jeg må spy. Et lite kafébesøk med ei venninne kan føre til flere dager i sengen. Sist jeg var i familieselskap, snek jeg meg en tur på toalettet mellom middagen og desserten. Det var ikke for å gjøre mitt fornødne, men for å ligge på gulvet og gråte av utmattelse. Da kvelden kom kastet jeg opp av utmattelse. For slik er dagene mine. Men det er det ingen som ser, for jeg "smiler jo". Skal jeg kanskje ligge på sofaen gjennom selskapet, skal jeg droppe alle sosiale sammenkomster? Vet du, det skulle jeg gjerne gjort. Men livet fungerer ikke slik. Og når jeg først drar skrotten min ut døra hjemme, da skal jeg faen ikke sitte der som en slapp liten pessimist.

Men dette er min hverdag.

Dette er til deg som ber meg skaffe meg en jobb. Til deg som sier at utmattelse ikke er en sykdom, en unnskyldning. Til deg som mener at jeg bare må ta meg sammen. Til deg som himler med øynene av det "livet" jeg lever. Du må ikke tro jeg trives, men det betyr ikke at det er motivasjon nok til å endre noe. Jeg kan ikke endre min situasjon over natten. Jeg gjør det jeg kan for å bli frisk, og det er en kamp jeg kjemper hver dag. Og det er den eneste kampen jeg orker å kjempe for øyeblikket. Hvis du fortsatt føler for å himle med øynene og be meg ta meg sammen, så er det opp til deg. Men vær så snill, la være å åpne kjeften, for det hjelper meg faktisk ingenting. Du får heller synes synd på meg i ditt eget hode, fordi jeg er såpass svak og patetisk. Jeg vet hva som er best for meg, du vet hva som er best for deg. Og frem til den dagen mine valg, min måte å leve livet mitt på går utover også deg - synes jeg, for å si det rett ut, at du bare skal holde kjeft. 😊

Likes

Comments

Da jeg var 16 flyttet jeg fra familie og venner for å "starte med blanke ark". Da jeg var 20 gjorde jeg det igjen.

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg nylig flyttet til en ny by hvor jeg ikke kjenner noen, når jeg allerede har et så godt nettverk i den forrige byen. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for jeg vet nemlig ikke. Jeg har spurt meg selv det samme flere ganger. Hvor kommer dette behovet for å "starte på nytt" fra? For i bunn og grunn har det aldri vært et behov for det. Jeg har jo trivdes på de stedene jeg har bodd. Men problemer har det vært.

Så er det det at jeg er svak, feig? Flykter jeg fra problemene mine, gjemmer meg unna? Eller har jeg bare et behov for miljøforandring i ny og ne? Kanskje jeg har taterblod rennende i årene mine? Ikke vet jeg.

Alt jeg vet er at jeg ikke kommer til å bo i på noen av disse stedene resten av livet.


Likes

Comments

​Jeg er så fryktelig sliten. Sliten av å være syk, å aldri få en forklaring på hva jeg feiler. Sliten av å ikke bli tatt på alvor av legen. Sliten av å vente på å få innvilget søknaden hos NAV. Av å ikke vite hvordan jeg skal få betalt neste måneds husleie, regningene som hoper seg opp på kjøkkenbenken. Jeg har ikke råd til mat, til å leve et liv. 

Jeg er fryktelig sliten av å ikke bli trodd av familie. Av venner. Sykdommen er ikke synlig på overflaten, selv om den er fysisk. Hadde jeg vært i stand til å jobbe, hadde jeg jobbet ræva av meg nå for å skaffe en. Men slik det er nå, hadde jeg heller prostituert meg fremfor å gå til en vanlig jobb. Og det mener jeg, for så mye faen, i livet og verdigheten min, gir jeg akkurat nå. Ja, jeg vet kanskje ikke hva jeg snakker om, men får jeg ikke den støtten jeg så desperat trenger akkurat nå, ville jeg vært villig til å finne det ut. 

Hver dag er et fysisk helvete, og det påvirker psyken forferdelig mye. Depresjon er atter en gang et faktum. Jeg isolerer meg fullstendig, noe som heller ikke er et problem da jeg kun kjenner et fåtall i byen jeg bor i. Jeg har begynt å gi faen i hvordan jeg skal få ordnet støtte fra NAV. For det er det som er det store problemet nå. Jeg har begynt å gi blanke faen i alt, fordi jeg ikke orker, og ser en ende på det. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å vurdere å forsvinne ut av verden for godt. Jeg vet det ikke er løsningen, og jeg vet det finnes løsningen på problemene, men når mørket senker seg rundt meg klarer jeg ikke å skimte det. 

Det ble fryktelig mye "faen" i dette livet, men for å være ærlig gir jeg faen. Det er det eneste jeg gir om dagen. 


Likes

Comments

Innledningsvis vil jeg bare si at jeg foreløpig ikke trekker tilbake tidligere uttalelser hva gjelder kjærlighet og mannfolk. Jeg står fortsatt for disse utsagnene, og jeg hater fortsatt mannfolk. Men jeg liker en.

For litt over én måned siden bestemte jeg meg for å gå i sølibat, og ta fullstendig avstand fra alt hva gjelder det motsatte kjønn. Nøyaktig én måned etter at jeg vedtok dette, ble sølibatet brått opphevet. F-A--E-N. Jeg var så forbanna på meg selv! Først og fremst følte jeg meg som en kåt hore. Men det verste var at nå kom en ny "kjærlighetssorg". Det blir vel å ta litt hardt i, men jeg blir alltid skikkelig deppa etter et "hook". Sex innebærer for meg følelser, og det gjør det i mange tilfeller ikke for disse vandrende sæddonorene.

Jeg ligger ikke med noen uten å like dem. Jeg kjente jo ikke fyren, så betatt eller forelsket var jeg på dette tidspunkt ikke. Men jeg likte ham, dessverre, så da ble det til at han befridde meg fra mitt hellige sølibat. Men han var annerledes, denne karen. Rettelse: han OGSÅ. Jeg sier det jo hver forbanna gang, men altså... Jeg føler fortsatt han er det. Vi holder kontakten via meldinger hver dag, vi har møttes noen ganger etter dette første møtet. Og vet du; vi har det faktisk veldig bra.

Det føles befriende å være i et "forhold" uten å trenge å definere det. Jeg vet ikke hva jeg vil, han vet ikke hva han vil. Men begge vet at vi er glad i hverandre, og at vi har det fint sammen.

Faen ta meg, altså. Vi snakkes vel når det går til helvette med denne "kjærligheten" atter en gang. 


  • 35 lesere

Likes

Comments

Jeg har alltid vært en typisk "flink pike". Jeg har alltid vært flink på skolen, gjorde aldri noe galt. Sett gjennom samfunnets øyne, var jeg en nerd.

Da jeg fylte 18 år kom behovet for å gjøre opprør. "De vanskelige tenårene", som folk flest er så og si ferdige med på den tiden. Jeg hadde jo for så vidt lov til å gjøre de tingene jeg gjorde, men det kom allikevel som et sjokk på dem rundt meg. Jeg hadde nettopp flyttet hjem, etter å ha bodd for meg selv siden jeg var 16. Jeg røykte sigaretter, drakk (alt for mye), var i dårlige miljøer og hadde en kjæreste med dårlig innflytelse på meg. I løpet av rekordtid hadde jeg vært borti det meste. Skulk og sprit er nøkkelordene som beskriver siste del av tenårene mine.

Men jeg kom meg jo gjennom det, etter mange psykologtimer, antidepressiver og søvnløse netter. Så da jeg i høst begynte å studere, var familien i ekstase. Endelig skulle familiens sorte får få styr på livet igjen. Jeg var full av pågangsmot og glede, for DETTE skulle jeg klare. Dette ville jeg, jeg ønsket det.

Studenttilværelsen var over etter to måneder.

Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg flyttet til ny leilighet og ordnet alt av flytting og annet praktisk arbeid på egenhånd. Jeg kjenner ingen i byen, og jeg trengte å bevise for dem rundt meg, men mest for meg selv, at jeg kunne fikse situasjonen jeg hadde havnet i, selv. Og det gjorde jeg. Men det dempet allikevel ikke skuffelsen i stemmen til pappa da jeg gråtende forklarte ham hva jeg hadde gjort.

eg angrer ikke på valget, men det er et stort, stort nederlag. 


Likes

Comments