​Skrive gleden forsvant, og da forsvant jeg også. Ting går bedre nå, litt bedre hvertfall. Men jeg savner han enda. Han kom ikke hjem slik som planen var. Han ble i Japan. Vell å merke fordi jeg hadde planlagt å besøke han i desember og allerede hadde kjøpt billettene, men hadde det vert opp til meg hadde han heller vert på vei hjem for lenge siden. Savnet er bare så alt for stort.

Savnet blir ikke noe mindre når ting ikke går veien på skolen, når treningen går sakte og det er stor mangel på søvn. Eksamensdatoene nærmer seg veldig, og med de kommer nervene og prestasjonsangsten. I teorien må jeg bare bestå, men i praksis er det en helt annen sak. Det er mest på grunn av presset jeg legger på meg selv om å måtte prestere. Jeg vil være best, alltid og uansett. Men sakte og sikkert går det opp for meg at jeg ikke er best, ikke i nærheten en gang. Og det er helt for jævlig.

Treningen går sakte av en ganske god grunn da. Jeg opererte kneet 9. oktober. På mandag er det 6 uker siden. Fysioterapauten min sier jeg ligger langt fremfor skjemaet. Det han ikke vet er at jeg ligger langt bak mitt eget skjema. Graderingen om en uke blir for eksempel ingenting av. Treningen under den største treningssamlingen i norsk historie blir heller ikke så mye å skryte over. Men slik er det bare, det har jeg godtatt for lenge siden. Men det jeg sliter med å godta er at det alltid er meg. Det er alltid jeg som får mest bank og minst skryt. Det er alltid jeg som får de værste skadene. Og det er alltid jeg som sliter meg ihjel for å få et så bra som mulig comeback. 

Det er blitt mange av de i det siste. Comeback'ene. Det er like fælt hver gang. Jeg vet jeg må ta det rolig, ikke overbelaste kroppen, unngå å slå opp igjen skadene. Men jeg har aldri tid til å ta det rolig. Jeg må gi alt, jeg må være best. Nå står det tross alt om EM billett. En billett jeg har jobbet for hardt for å få alt for lenge nå. En billett jeg begynner å lure på om er verdt det. Jeg håper det er verdt det. Jeg har ofret alt for mye for at det ikke er verdt det. 

Akkurat nå er det ikke verdt det. Nå når jeg går rundt å trener opp igjen det teite kneet mitt. Det teite kneet som ikke tåler noe som helst. Du blir utrolig svak på bare noen få uker, men det tar en halv evighet å trene musklene opp igjen. Og en halv evighet med kjedelige rehab øvelser føles ut som en hel evighet. Det er kjedelig, tungt og vanskelig. Ikke bare fysisk, men også for hode. Det å lete frem motivasjonen som egentlig ikke er der lengre er utrolig tøft og slitsom. Hvertfall i lengden. Og 6 uker er lenge, og jeg er ikke engang i nærheten av å være tilbake enda. 

Jeg leste om Zlatan i går. For første gang siden han skadet kneet i april så snakket han om det i offentligheten. Han fortalte hvor tøft det hadde vert. Men det som hadde vert tøffest var ikke at han var skadet, men heller det at alle påstod at dette var slutten på karrieren hans. Men Zlatan er tøffere. Han bestemte seg for at ingen andre enn han skal avgjøre når karrieren hans er over. Ikke supportere, lagkamerater eller trenere. Og hvertfall ikke en kneskade. Jeg er enig. Ingen andre, og hvertfall ikke en kneskade, skal få bestemme når jeg må legge idretten på hylla. Jeg bestemmer over mitt liv, ingen andre. 

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Han skulle komme hjem i dag. Hun skulle godta kravene innrømme at hun dret seg ut og så skulle han ringe meg. Fortelle at han elsket meg og at han skulle sette seg på første fly hjem så jeg fikk klemme han. Men livet jobber fortsatt i mot oss. Hun godtok ikke kravene, derimot kom hun med sine egne. Noen ekstreme og usaklige krav som ikke gir mening. Vi som sitter her hjemme blir bare mer og mer fortvilet, for det begynner å se ut som om de gjør dette mot han på pur faen. Jeg har lyst til å skrike, gråte, krangle. Men jeg kan ikke gjør noen av delene. Jeg må gå med hodet hevet på skolen, smile falskt å prøve å få hjernen til å konsentrere seg om matte i stede for alt som skjer på andre siden av jorden. Det gjør vondt. Det å ikke kunne føle det jeg føler.

Det slo meg nett hvor sinnsykt egosentrert jeg er. Her sitter jeg og klager på hvor fælt jeg har det når det er han som har fått livet sitt snudd på hodet, fått de han trodde var vennene sine i mot seg og fått sine største drømmer knust. Det er merkelig hvordan hodet vårt fungerer. Jeg gjør det ikke med vilje engang. Plutselig ser jeg bare hvor jævlig jeg har det. Jeg lever i paradis i forhold til han akkurat nå. Jeg blir kvalm av meg selv av og til.

Det er dag 6, kanskje 4 dager igjen, kanskje mer. Ingen vet. Jeg tror det er det som er det værste, det at ingen vet. Heldigvis vet jeg mer enn på dag 1. Jeg har fått detaljene, lagt slagplanen og jeg har sloss som aldri før. Heldigvis har jeg fått med meg flere på laget, det hjelper. Jeg tror aldri jeg hadde klart denne kampen alene. Eller, jeg vet at jeg aldri hadde klart denne kampen alene. 

Det eneste jeg klarer å tenke på nå er at jeg vil ha han hjem. Jeg vil se han, klemme han, fortelle han at jeg elsker han og at dette kommer til å gå bra. Fordi det må gå bra. Vi har sloss for hardt og for lenge til at det ikke skal gå bra. Vi fortjener en lykkelig slutt. Eller, han fortjener hvertfall det. Jeg bare håper han vil la meg være en del av den lykkelige slutten sin. 

Likes

Comments

Det var ingen der som snakket engelsk. Så jeg måtte legge meg uten noe mer informasjon. Det var et nederlag jeg ikke var forberedt på, et nederlag som såret. Jeg hadde ikke forventet å få snakke med han, det tørte jeg ikke håpe på en gang. Men jeg hadde forventet å få mer informasjon, få snakket med noen som visste og ikke bare trodde. Men istedenfor så la jeg meg, tomhendt, og uten mitt livs kjærlighet. 


Det å våkne ble der i mot en opptur. De hadde fått snakke med han, se han, være med han. Bare 15 minutt, men det er 15 minutt mer enn ingenting. Jeg kjente på smerten igjen når hun fortalte hvordan han hadde det. At han var blek, trist, fra seg og ikke skjønte noe selv heller. Jeg var ikke lenger tom, jeg følte smerten igjen. Og smerte er bedre enn ingenting. 

Det er ingenting jeg ønsker mer en å få muligheten til å gi han en klem. Jeg tror han trenger det like mye som meg, om ikke mer. Det er dette en har kjærester for. For støtte og kjærlighet når livet herjer som verst. Og her sitter jeg, på feil side av jorden, hjelpesløs og uten mulighet til å endre noe som helst. Jeg har søkt på flybilletter syv ganger i dag. Syv, hva er det med det tallet? Men det er dyrt, og store omveier, lange turer. Det er ting jeg egentlig ikke bryr meg om, pengene skulle jeg klart å skrape sammen, lange reiseruter og mye venting tåler jeg. Men det er bare ett eller annet som stopper meg.

Faren hans skal reise bort. Det hjelper på samvittigheten. Han kommer til å hjelpe, støtte og trøste. Om jeg hadde reist så tror jeg ikke at jeg hadde vert til så mye hjelp, jeg er redd for at han hadde måttet bruke mer tid på å trøste meg, enn hva jeg hadde klart å bruke på å trøste han. Jeg sov i dag. Fra klokken 1730-2200. Det var dumt, jeg vet. Men jeg klarte bare ikke mer. 

En kompis fortalte meg at jeg hadde truffet veggen. Jeg trodde først ikke på det. Jeg klarer å gå mye lengre enn 4 dager uten søvn. Det vet jeg av erfaring. Men jeg har aldri gått 4 dager uten søvn, uten å få snakke med han og samtidig gå rundt å uroe meg døgnet rundt. For det er det jeg har gjort, jeg har vert livredd. Hver dag, hver time, hvert sekund i fire døgn. Det tar på. Jeg merker det. Så kanskje jeg har truffet veggen. Kanskje jeg ikke er så sterk som jeg en gang var.

Det gir mening. Om jeg ikke tåler like mye som før. Det siste året har jeg sluppet det. Han har passet på meg, at jeg alltid er lykkelig og glad. At jeg alltid har det fint. Jeg er heldig som har han. Nei, jeg er den heldigste som har han. Men nå er det han som trenger å bli passet på, at han er lykkelig og glad. Og at han har det fint. Jeg vet ikke helt sikkert hvordan jeg skal få det til enda, men jeg må få det til. For han må ha det bra. Det er det eneste jeg bryr meg om. Han er det eneste jeg bryr meg om. 

Likes

Comments

Det er søndag, eller egentlig er det vell mandag. Klokken er 01.03. Av en eller annen grunn så liker jeg når klokken slutter på tre og syv. Jeg vet ikke hvorfor, det er bare blitt sånn. For eksempel så slutter alle alarmene mine enten på tre eller syv.Det er bare blitt en vane. En av mange. Ikke en jeg er helt avhengig av, sikkert noe jeg kunne sluttet med om jeg ville. Vanen med å snakke med han hver dag der i mot er ikke noe jeg verken kan eller vil slutte med. Det er den beste vanen jeg noen gang har hatt.

Nå er det gått over tre døgn siden jeg snakket med han sist. Jeg holder på å bli gal. Eller, jeg tror jeg er blitt gal. Jeg gikk fra å være trist, til å bli sint og til slutt å bli gal. Nå er jeg bare tom. Jeg gråter ikke, jeg tenker ikke, jeg savner ikke. Jeg bare er, så vidt. Klokken nærmer seg 01.30, heldigvis. Jeg er trøtt, det er vell det eneste jeg er. Trøtt og utslitt. Jeg vet ikke lenger hva jeg tenker om å ringe de. Jeg tenker vell egentlig ikke lengre, jeg er tom for tanker også.

Det er lenge siden jeg har vert så tom for alt. Ord, tanker og følelser. Jeg husker godt sist gang. Vil egentlig ikke huske, men øyeblikket du sitter med saksen på håndleddet er et øyeblikk som er vanskelig å glemme. Men som den gang, så kan jeg heller ikke gi opp nå. Det har aldri vert et alternativ. Jeg kan ikke gi opp, jeg skal sloss.

Infoen begynner å fylles opp, slagplanen begynner å ta form, kampen nærmer seg. Jeg gleder meg til å sloss igjen. Men nervene er der. Jeg er redd for å ikke være sterk nok, ikke være klok nok, bare ikke være nok. Men vi er mange, jeg må huske det. Jeg står ikke i dette alene. Heldigvis.

Moren hans ringte meg i dag tidlig. Hun hadde hørt det. Og det første jeg følte var lettelse over å slippe å ta den telefonen jeg hadde psyket meg opp til det siste døgnet. Men det varte bare ett øyeblikk, lettelsen, så kom tomheten tilbake. Hun var knust, det hadde jeg forventet. Faren hans har heldigvis kontroll. Vi la slagplanen sammen, det hjalp. Jeg trengte en klok stemme for å få orden på planene. De sier han er heldig som har meg. Sannheten er at det er jeg som er heldig, ikke bare fordi jeg har han, men fordi jeg har de også. Om jeg kunne endret på en ting så hadde det vert at jeg klarte å fikse dette før de fikk vite om det, så de hadde sluppet å uroe seg på samme måte jeg har gjort de siste døgnene. Det er noe jeg ikke unner min værste fiende en gang, og hvertfall ikke de.

01.17. Klokken nærmer seg. Klumpen i magen er tilbake. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men den er det. Jeg kjenner den vokser seg større for hvert sekund som går. Kan ikke klokken bare bli 01.30? Det er sjeldent tiden står så stille som nå. De siste ukene og månedene har flydd forbi før jeg i det hele tatt rakk å blunke. Jeg begynner å tro at jeg er delvis skyldig i at det endte med dette her. Jeg har vert for opptatt med mitt liv, ikke nok engasjert i hans. Jeg begynner å føle skyld, selv om det er han som har gjort det så føler jeg at det er min feil. Jeg burde vert der. Støttet, trøstet, oppmuntret. Jeg burde aldri latt det gå så langt. Jeg føler jeg har sviktet han. På så mange måter en kjæreste ikke skal svikte.

Jeg liker det ordet, kjæreste. Det er ett fint ord. Og det er jo sant. Han er det kjæreste jeg har. Og det har han vert de siste 15 månedene. Jeg bare håper han kan tilgi meg for å ha sviktet han og lar meg fortsette å kalle han for min kjæreste. Jeg kan ikke gjør så mye annet enn å håpe nå. Jeg får ikke unnskyld, jeg får ikke tryglet. Jeg får bare håpe. Og håp er en skummel ting. Du bygger deg opp forventninger om at det skal gå bra. Men så ender det opp med å ikke gjøre det. Jeg tåler ikke flere slag i ansiktet nå. Tåler ikke mer bank. Men likevel vil jeg ta i mot så mange slag jeg må for å få fortsette å kalle han for min. Fordi for han så er jeg villig til å gjøre alt. Til og med være våken til 01.30 for å ta en telefon samtale, en samtale jeg håper kan gjør meg mer klar til kamp. For jeg har på følelsen av at jeg kommer til å trenge det.

Likes

Comments

​Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde. Eller når. Jeg skjønner egentlig veldig lite. 

Når jeg stod opp i går så svarte han ikke. Han hadde ikke vert aktiv på 12 timer og jeg ringte for å vekke han. Dette har skjedd før. Han sover over alarmen, sover 12 timer og så ringer jeg å vekker han når jeg står opp. Men han svarte ikke. Ikke første gang jeg ringte, og heller ikke 5. gangen jeg ringte. Jeg kjente stressnivået øke, han svarte jo alltid. 

Fra romkameraten hans får jeg høre at han ikke er mulig å kontakte, men han får ikke lov å si hvor han er eller hvorfor. I over ett døgn går jeg rundt med en klump i magen, så får jeg slaget i trynet. Og altså, jeg er vandt med å få slag i trynet. Jeg sloss, det er det jeg gjør og alltid har gjort. Men dette var ulikt noe annet. Jeg ble fysisk dårlig når jeg skjønte hva som skjedde. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk lyst å begynne å le. Dette skjer ikke oss, vi lever i et helvette av et avstandsforhold allerede, vi trenger ikke mer dritt, vi sliter nok fra før med å holde hodene våre over vannet. 

Men det var ikke tull, det var et slag i trynet og det var ikke morsomt. Jeg har brukt de siste 12 timene på å summe meg. Få tak i all den infoen jeg kan, legge en slagplan, gjør meg klar til fight. Men infoen gir ikke mening, planen er mangelfull og jeg har mer lyst til å legge meg under dyna å gråte enn å sloss. Jeg skjønner ingenting. Det gir bare ikke mening. 

Jeg visste at han slet, det gjør vi begge. Men at det var så gale som dette kunne jeg ikke drømt om en gang. Jeg klarer bare ikke å skjønne hva som skjedde med verdens snilleste. For det er det han alltid har vert i mine øyner. Verdens snilleste. Uansett hvor mange ganger han har såret, løyet, unnskyldt. Denne gangen har han både såret og løyet. Unnskyldningen har han ikke fått mulighet til å komme med enda. Men det verste er at denne gangen er det ikke bare meg han har såret, og det som gjør det verre er at det kommer til å bli flere. 

Jeg har ikke hatt hjerte til å ringe moren hans enda. Jeg vet jeg må, men jeg må få mer informasjon først. Få ting til å gi mening, få tettet hullene i slagplanen og ikke minst gjøre meg klar til å sloss. Jeg vet ikke om jeg en gang kommer til å klare å si hallo til hun. Tårene presser på bare jeg tenker tanken. Hun kommer til å bli knust. Sikkert mer knust enn meg. Om det er mulig. Søndag, natt til mandag, kl. 01.30 norsk tid åpner de, og da skal jeg ringe til Japan. Ikke ett sekund senere. Det er fortsatt over ett døgn til, jeg kvir meg. Kvir meg til å høre hva de sier, om det virkelig er sant. Jeg kvir meg til slaget i trynet blir endelig. 10 dager uten å få kontakte han er lenge. For lenge. 

Billetten til Japan i desember er allerede bestilt. Nå angrer jeg. Etter jeg har fått snakket med han og han har fått forklart seg så håper jeg at angeren forsvinner. Men jeg skjønner ikke helt hvordan han skal kunne forklare seg ut av dette. Bevisene peker i mot han, bokstavligtalt. Han har løyet før, men ikke om noe så ekstremt. Jeg vet ikke enda hvordan jeg skal takle å høre på forklaringen hans. Jeg er redd for at jeg kommer til å begynne å gråte og si at det ordner seg i stede for å bli sint og hate han. For jeg vil hate han, om ikke for det han har gjort, for det han har latt meg gå gjennom til nå. Og ikke minst hva jeg kommer til å gå gjennom de neste 10 dagene. Men jeg tror jeg elsker han for mye, for mye til å noen gang hate han.

Det eneste jeg vil vite er hva som skjedde. Hva som skjedde med den snilleste og mest uskyldige personen jeg noen gang har møtt. Hva som skjedde med gladgutten som bare ønsket å oppleve japansk kultur på nært hold. Hva som skjedde med mannen jeg elsket, som jeg nå ikke føler at er noe annet en fremmed. Jeg klarer bare ikke å skjønne hva som skjedde. 

Likes

Comments

Jeg ser egentlig på meg selv som en ganske tøff jente. Jeg er sjeldent redd for å satse på det jeg vil. Men med han er det annerledes. Jeg har fått hjertet mitt knust før, og overlevd. Men likevel tror jeg ikke jeg hadde overlevd det om han hadde gått fra meg. Ikke nå, ikke om 5 år og ikke før dagen en av oss ligger i graven.

Det er skummelt å føle seg så avhengig av et annet menneske, for selv om en kan snakke om hva en tenker så kan en aldri være helt 100% sikker på at de faktisk mener det. Og det er så sinnsykt skummelt i lengden. Det jeg er mest redd for er at han ikke tørr å gjøre det slutt. Jeg har selv vert den personen som er redd for å såre den andre i et forhold, men jeg har lært at det bare ender opp med å såre meg mer enn den andre. Jeg har lært å sette meg selv først, enten jeg liker det eller ikke. Det har ikke han, så om han går rundt å bare er sammen med meg for å gjøre meg lykkelig så vil det bare knuse meg enda mer enn om han bare hadde gått med en gang.

Selvfølgelig, det kan hende at dette bare er den teite tankegangen min som fucker opp for meg selv igjen. Det har skjedd før, og jeg er livredd for at det skal skje igjen, for jeg tror egentlig at han begynner å bli litt lei av det nå. Men samtidig så tror jeg ikke han helt skjønner hvordan det er for meg. Det å sitte hjemme og å si at jeg støtter han i alt han vil gjøre, selv om jeg aller helst vil trygle han om å aldri dra fra meg igjen. Det å stå foran han, se han inn i øynene, og si at dette kommer til å gå fint og at jeg venter på han når han kommer hjem igjen er uten tvil noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort. Samtidig som det er den største selvfølge for meg.

Selvfølgelig vil jeg støtte han i medgang og motgang. Jeg vil pushe han til å oppnå drømmene og målene sine. Jeg vil at han skal være lykkelig, det er det eneste jeg vil. Om Japan gjør han lykkelig så skal jeg støtte han og hjelpe han så godt jeg kan. Det er først når han begynner å snakke om at han ikke vil reise tilbake dit og at han ikke liker studiet sitt, men likevel bestiller flybilletten tilbake dit at det blir tøft. Det at han heller vil være der å ha det helt ok, i stede for å bo i, om ikke samme by så i alle fall, samme land som meg. Det er tøft. Det at personen jeg ville gjort alt for å gjøre lykkelig heller prioriterer det andre synst og mener om han i stede for å være med meg.

Og det gjør bare usikkerheten større. Det at jeg setter livet mitt på vent for at han skal få oppleve sin drøm og forhåpentligvis komme tilbake til meg senere, blir ikke lettere når han sier at det egentlig ikke er drømmen hans lengre. Det at jeg ikke har noe annet enn ordet hans på at han aldri skal gå fra meg gjør det ikke så mye lettere det heller. Folk endrer mening, det skjer hele tiden. Du tror du har funnet den perfekte for deg men så går det noen år og så treffer du noen nye. Noen penere, noen morsommere, noen bedre. Jeg tror det er det som kommer til å knuse eg mest, når han innser at han fortener og kan få en som er så mye bedre enn meg. Det er mitt største mareritt. Dessverre kan jeg ikke gjøre noe annet med det enn å prøve å være best mulig for han. Og det strever jeg etter, hver eneste dag.


Likes

Comments

Han skulle bare være en sommerflørt. Han skulle bare være en sommerflørt i seks uker før han flyttet til Japan for å studere i fire år. Og han begynte som en sommerflørt, men han endte opp med å være så mye mer.

Nå er det gått litt over ett år, 15 måneder faktisk for å være presis. Han har bodd i Japan i 13 og 1/2 av de. Han har 2 år og 6 måneder igjen. Det er jævlig, og det eneste jeg kan gjøre med det er å håpe at det vil være verdt det.  Og eneste grunnen til at jeg holder ut er fordi jeg faktisk tror han er verdt det. 

Folk lurer ofte på hvordan det er og hvordan det går. Og uansett hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet det siste året så har jeg enda ikke noe godt svar. Jeg svarer at det går fint, slenger på ett falskt smil for å gjøre det mer overbevisende. Men det går jo ikke fint. Han jeg elsker mer enn alt annet i livet bor på andre siden av jorden og skal gjøre det de neste 2 årene og 6 månedene. 

Det er han jeg vil fortelle alt til, bra eller dårlig. Om jeg har en bra dag så er det han jeg vil dele den med og om livet suger og ingenting går min vei så er det bare han som kan trøste meg. Det er han som får meg til å le når jeg aller helst vil gråte, og det er han som får meg til å føle meg trygg når jeg er på mitt mest utrygge. Jeg hater at jeg nå skriver noe så klisje som dette, men han er mitt alt, enten jeg liker det eller ikke så hadde jeg aldri overlevd uten han. 


Likes

Comments