Reise

Det er en rar følelse å spasere rundt i gatene på andre siden av kloden, fullt klar over at det er noe jeg vil gjøre alene det neste halvåret. Det er en rar følelse å vite at jeg i utgangspunktet skulle begynne i en ny periode med terapi. Fortsette å leve hverdagen videre i Oslo og handlingslammet og rådvill jobbe mot utgåtte mål, samtidig som jeg såvidt klarte å holde hodet over vann. Med øyne lukket mer enn de var åpne i løpet av et døgn, der jeg egentlig bare ønsket å sove tiden vekk.

De siste årene har depresjon, indre stress og panikkangst dominert og skygget over livsgleden min. Jeg har gått jevnlig i terapi og mesteparten av fjoråret var jeg sykemeldt. En av de viktigste innsiktene jeg har fått i løpet av disse årene er at det som er vondt er en like naturlig del av livet som det gode. Det fortjener å bli innsett og forstått, men sist men ikke minst tas hånd om og bli akseptert for at vi skal kunne komme oss videre. Utfordringen er når vi ikke kommer oss videre. Fra hendelsene, men også det nedstemte tankekjøret, bekymringene og stresset som følger med. Når fokuset på det vonde ikke bare førte til et fryktbasert syn på hendelselsene, men også på alt annet: meg selv, andre og livet.

Det hele er en frustrerende såvel som fascinerende ond sirkel. Vår mentale tilstand påvirker vår fysiske velvære og tilstedeværelse, og omvendt. Alt spiller om hverandre.

Den mentale eller fysiske helsen min er ikke der jeg skulle ønske. Det er det utrolig lenge siden den har vært. Oppkjøringen mot norgesmesterskapet var mitt største mentale, så vel som fysiske høydepunkt. Det var en tid der jeg tillot meg selv å glemme. En tid jeg tillot meg selv å ha fokus på én ting, og ingenting annet betydde så mye. Så var NM over, med et skuffende resultat og en sliten kropp. Jeg falt tilbake dit jeg kom fra og har siden blitt liggende i gropen av nedstemthet, flere panikkanfall, følelsen av høyere fysisk utmattelse og et høyt behov for søvn og hvile.

Det har vært en rar følelse å skulle dra hjemmefra når dette har vært utgangspunktet. Jeg har ikke vært redd for hvordan det i seg selv vil være å spasere i gatene på andre siden av kloden. Jeg har i større grad vært redd for hvordan jeg vil klare å takle meg selv. Redd for hva det blir av meg. Hva det ikke blir av meg. Og redd for at det aldri vil bli mer godt enn det vil være vondt. Jeg er redd for at en slik tur er enda en distraksjon før jeg kommer tilbake til den mentale virkeligheten. Den illusjonære virkeligheten jeg har skapt for meg selv, som jeg nesten instinktivt tvinger meg selv tilbake til så fort jeg har tid og oppmerksomhet.

Spørsmålet er når jeg skal mestre å se livet gjennom kjærlighet fremfor frykt. En fem måneders tur kan forhåpentligvis også være et verktøy som tillater meg å sakte men sikkert endre adferdsmønsteret og fokuset til det mer positive i livet. Et adferdsmønster der jeg kroppslig og mentalt kan tillate meg selv å fokusere på det som er fint og vite at både jeg, andre og verden kan være et godt sted å leve i.
_

Dette innlegget er ikke skrevet for å få sympati. Jeg ønsker å dele deler av min historie for å skape større bevissthet rundt emnet om livets naturlige vanskeligheter, og at det ofte ligger mer bak de flatterende historiene vi ser på sosiale medier. Det er ingenting vi burde føle er svakt eller nødvendig å skjule. Det er helt OK. Det er autentisk. Det er menneskelig. Og det er noe som trenger å bli sagt med mot. Historiene trenger å bli fortalt og hørt for å gi og få forståelse for at livet ikke er perfekt uavhengig av hvordan vi fremstiller det. At vi kan få lov til å dele våre utfordringer som seiere, uten skam.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Det har begynt å regne og jeg kjenner lukten, naturen og følelsen jeg får av Vestlandet. Vi er snart hjemme i Bergen før jeg reiser videre til Vietnam, og en uke har gått siden jeg innså at livet i Oslo var over. En uke fylt med fantastisk natur, mye god mat, latter, frustrasjon, tristhet, rå glede og småkrangler med mamma sittende ved siden min bak rattet.

Å kjøre gjennom Norge på denne tiden av året har fått øynene mine opp for naturens farger, former og kontraster mer enn noen gang før.

Som menneske-elsker pleier jeg sjeldent å legge stort merke til naturen. Krusende nedover de vakre dalene med refleksjoner av fjellene i krystallklart vann, fikk jeg plutselig vite at nærmere 50 mennesker er omkommet på grunn av styrtregn og flom i nordre til midtre del av Vietnam.

Tanken på at jeg skal reise ned til det området og at jeg har måttet omrokkere på planene fordi flere naturkatastrofer allerede har tatt sted på både Bali og i Vietnam skremmer meg. Det gir meg samtidig en voksende respekt for naturen og fikk meg virkelig til å tenke over hvilke krefter naturen har.

Slik vi lever har vi lett for å glemme at naturen har en avgjørende påvirkningskraft på både liv og død. Forhåpentligvis vil et mer ustabilt klima gi meg en større innsikt, rikere perspektiv og sterkere verdier med grunnlag i hvorfor vi absolutt bør ta bedre vare på den jorden vi lever på.


Ni dager til avreise.


Likes

Comments

Reise

Klokken er 04:30 og jeg klarer ikke lenger sove. Jeg innser at det er siste natt jeg ligger i sengen min og de siste morgentimene venter før en helt ny epoke i livet starter. Dette er siste og første gang for så mye. Siste timene i leiligheten med samboeren liggende ved siden av, den nykokte kaffen som alltid står klar på kjøkkenbenken og den lille katten vi valgte å ta vare på, Råsa, som alltid legger seg i armkroken etter en natt ute i kulden. Ingenting vil bli det samme.

Det føles så utrolig rart å nå plutselig i retrospektiv se på hva tid og sted har betydd og inneholdt. Tanken på at det jeg har kalt livet straks tar slutt. At det nå, innen et døgn, er over. Samtidig så venter noe helt nytt foran meg. Når noe er over, starter noe annet. Noe helt nytt og forhåpentligvis friskt. Det føles vondt å forlate det som er trygt. Allikevel vet jeg at dette valget er noe jeg har lengtet etter å ta. Å velge det blanke arket fremfor det trygge. Velge tid til å puste. Oppleve. Og være bare meg. På et helt nytt sted, tom for forventninger og sansene åpne for nye inntrykk og opplevelser.

Jeg vet ikke hvor dette vil bære meg. Det eneste jeg vet er at det føles riktig å pakke vekk alle tingene, fylle sekken med det mest nødvendige og komme meg av gårde. Og det eneste jeg ser klart og tydelig foran meg er seks måneder i Asia. Seks måneder med sekken på ryggen og nettcoachingen i lommen, flytende rundt på andre siden av kloden; i Vietnam, Kambodsja, Thailand, Sri Lanka og Indonesia.

Likes

Comments