Det har begynt å regne og jeg kjenner lukten, naturen og følelsen jeg får av Vestlandet. Vi er snart hjemme i Bergen før jeg reiser videre til Vietnam, og en uke har gått siden jeg innså at livet i Oslo var over. En uke fylt med fantastisk natur, mye god mat, latter, frustrasjon, tristhet, rå glede og småkrangler med mamma sittende ved siden min bak rattet.

Å kjøre gjennom Norge på denne tiden av året har fått øynene mine opp for naturens farger, former og kontraster mer enn noen gang før.

Som menneske-elsker pleier jeg sjeldent å legge stort merke til naturen. Krusende nedover de vakre dalene med refleksjoner av fjellene i krystallklart vann, fikk jeg plutselig vite at nærmere 50 mennesker er omkommet på grunn av styrtregn og flom i nordre til midtre del av Vietnam.

Tanken på at jeg skal reise ned til det området og at jeg har måttet omrokkere på planene fordi flere naturkatastrofer allerede har tatt sted på både Bali og i Vietnam skremmer meg. Det gir meg samtidig en voksende respekt for naturen og fikk meg virkelig til å tenke over hvilke krefter naturen har.

Slik vi lever har vi lett for å glemme at naturen har en avgjørende påvirkningskraft på både liv og død. Forhåpentligvis vil et mer ustabilt klima gi meg en større innsikt, rikere perspektiv og sterkere verdier med grunnlag i hvorfor vi absolutt bør ta bedre vare på den jorden vi lever på.


Ni dager til avreise.


Likes

Comments

Reise

Klokken er 04:30 og jeg klarer ikke lenger sove. Jeg innser at det er siste natt jeg ligger i sengen min og de siste morgentimene venter før en helt ny epoke i livet starter. Dette er siste og første gang for så mye. Siste timene i leiligheten med samboeren liggende ved siden av, den nykokte kaffen som alltid står klar på kjøkkenbenken og den lille katten vi valgte å ta vare på, Råsa, som alltid legger seg i armkroken etter en natt ute i kulden. Ingenting vil bli det samme.

Det føles så utrolig rart å nå plutselig i retrospektiv se på hva tid og sted har betydd og inneholdt. Tanken på at det jeg har kalt livet straks tar slutt. At det nå, innen et døgn, er over. Samtidig så venter noe helt nytt foran meg. Når noe er over, starter noe annet. Noe helt nytt og forhåpentligvis friskt. Det føles vondt å forlate det som er trygt. Allikevel vet jeg at dette valget er noe jeg har lengtet etter å ta. Å velge det blanke arket fremfor det trygge. Velge tid til å puste. Oppleve. Og være bare meg. På et helt nytt sted, tom for forventninger og sansene åpne for nye inntrykk og opplevelser.

Jeg vet ikke hvor dette vil bære meg. Det eneste jeg vet er at det føles riktig å pakke vekk alle tingene, fylle sekken med det mest nødvendige og komme meg av gårde. Og det eneste jeg ser klart og tydelig foran meg er seks måneder i Asia. Seks måneder med sekken på ryggen og nettcoachingen i lommen, flytende rundt på andre siden av kloden; i Vietnam, Kambodsja, Thailand, Sri Lanka og Indonesia.

Likes

Comments